torsdag 25. mai 2017

Paven med herskeskikk mot kvinner


Vatikanet har regler som sier at kvinner som besøker paven må gå i sorte klær med lange ermer og slør som dekker hodet. Klærne skal uttrykke sorg, som om man skal i en begravelse. Skjørtekanten skal gå nedenfor knærne og skuldrene skal dekkes til.

President Trump og familien hans besøkte paven her om dagen. Kona og datteren til Trump fulgte klesreglene.

Vatikanet har unntak for syv utvalgte dronninger og prinsesser som kan få lov til å gå i hvite klær. Hæ? Hva slags merkelige regler er dette?

Mange synes paven er en hyggelig og mild kar. Men når han bestemmer hvilke farger og klær kvinnelige gjester skal bære, er det hersketeknikk. Eller riktigere sagt: Herskeskikk.

Mange kvinner i viktige posisjoner blåser i reglene og kler seg slik de vil når de besøker paven. Tidligere president i Irland, Mary Robinson, hadde grønn kjole da hun besøkte katolikkenes øverste leder. Angela Merkel hadde grønn overdel da hun besøkte den forrige paven og hun gikk med sort drakt da hun besøkte den nåværende. Ingen av gangene hadde hun hatt eller slør.

Noen kvinner vil virkelig vise at de bestemmer selv, og går med hvite klær som er en farge som er forbeholdt katolske dronninger.

Men det er også mange som følger de katolske klesreglene, slik som Michelle Obama, Hillary Clinton, Laura Bush og Silvia, dronningen i Sverige, blant mange andre. 

Vår egen dronning Sonja hadde en sort drakt og sort hatt i 2001. Man kan skimte litt sort netting ut fra hatten, men det kan neppe betegnes som slør.

Flere aviser har kommentert at Melania Trump og Ivanka Trump ikke gikk med slør da de besøkte muslimske Saudi-Arabia og at de gikk med slør da de besøkte paven. Staben i Det hvite hus har svart at de fikk ingen henvendelse fra Saudi-Arabia før de reiste dit. Uttalelsen gir indirekte inntrykk av at de fikk en henvendelse fra Vatikanet angående kleskodene.

Man kan forstå at statsledere og deres familier strekker seg for å ikke fornærme tilhengerne til personer i viktige stillinger. Paven er leder for en milliard mennesker, så det er naturlig at man trår forsiktig når man er på besøk. Kritikken må først og fremst rettes mot paven som ikke har ryddet opp i reglene.

Kroppsspråket, smilet og øynene til paven gir meg signaler om at han er en beskjeden og snill fyr. Men kan ikke slippe unna kritikk av den grunn. Når han er leder for så mange mennesker, er det ekstra viktig at han er et godt forbilde. Jeg synes han bør fjerne klesreglene. 

Vi kunne eventuelt ha snudd på det og sagt at klesreglene for utlendinger som besøker Slottet i Oslo påbyr menn å kle seg til fest med røde partyklær og ballonger.


Kneleddet ditt er designet av Gud


Stuart Burgess er professor i ingeniørdesign ved universitet i Bristol. Han har konstruert viktige maskindeler til for eksempel satellitter. Burgess sørget også for at det britiske sykkellandslaget satte ny verdensrekord og tok OL-gull med en nyutviklet kraftoverføring i syklene. I dette foredraget viser han eksempler på design som evolusjon ikke kan stå bak.

Vises ikke filmen når du klikker på bildet over, kan du bruke denne lenken:

Kneleddet ditt er konstruert på en måte som utelukker en gradvis utvikling slik evolusjonen forutsetter. Selv om professor Burges har fått både priser og patenter, sier han at vi mennesker ligger svært langt bak Guds design, kneleddet har for eksempel ekstremt lav friksjon.

Det han ikke tar opp i dette foredraget, er en vanlig innvending: "Hvis Gud er en så flink designer, hvorfor dør vi av sykdommer da?"

Her er det viktig å ikke blande sammen argumentasjonen. Dersom man viser at evolusjon ikke kan stå bak en design, da er eneste løsning at det finnes en Designer: Gud. At noe som Designeren har laget, kan gå i stykker, motbeviser ikke Designerens eksistens. At noe kan gå i stykker, er heller ikke bevis for at evolusjonen står bak designet. Fremdeles er det første argumentet i behold: Det må finnes en Designer.
  • Det første temaet er logikk: Gud må ha designet.
  • Det andre temaet er teologi: Hvorfor lar Gud oss dø? 
Til det andre temaet kan man bringe inn fri vilje og synd som forklaring. Jeg har ingen 100 prosent løsning, men jeg kan antyde noen veier man kan gå:

Gud ga oss fri vilje. Det forutsetter at tilfeldigheter må eksistere i tilværelsen, og at det derfor må være åpning for at en liten stein begynner å skli nedover fjellet og at det blir til et ras, eller at et kne tilfeldigvis kan gå i stykker

Finnes ikke tilfeldigheter, da er tilværelsen forutbestemt og vi mennesker har ikke fri vilje. Samtidig kan ikke tilværelsen bestå av kun tilfeldigheter, da blir et liv umulig. Tilværelsen kan ikke være slik at oksygenatomer slutter å eksistere i en uke for så å dukke opp igjen. Tyngdekraften kan ikke komme og gå. Naturkreftene må være konstante, det står forresten i Bibelen.

Eller så kan man si at etter at mennesket syndet mot Gud, trakk Gud seg noen skritt tilbake, og forfallet i naturen startet, fra da av kunne ting gå i stykker. For eksempel DNA-et vårt blir dårligere for hver generasjon, det hoper seg opp med feil. Og slik måtte det også være hvis Gud skulle kunne frelse oss etter at vi syndet, vi må først dø før vi igjen kan være sammen med Gud.

"Kvinnen sa til slangen: «Vi kan spise av frukten på trærne i hagen. Men om frukten på treet som står midt i hagen, har Gud sagt: Dere må ikke spise av den og ikke røre ved den; for da skal dere dø.» Da sa slangen til kvinnen: «Dere skal slett ikke dø!" (Bibelen, 1. Mosebok, 3. kapittel.)

Som sagt bare antyder jeg noen løsninger her, poenget mitt er at man ikke må blande sammen argumentene.

Tilbake til foredraget til Stuart Burgess: 
Til venstre ser du maskindelen han har verdenspatent på. Til høyre et kneledd. Han forteller også om påfuglfjær og en del annet, for eksempel om hvilket press en designer ha på seg under utviklingen av noe nytt og hvilken glede man føler når man lykkes i å tenke ut noe glupt. 

tirsdag 23. mai 2017

Konfirmasjon: Du trenger hverken Kirken eller Human-Etisk Forbund


Nå i mai er det igjen sesong for reklamekampanjene for konfirmasjoner. Den norske kirke sender ut brosjyre til sine medlemmer, Human-Etisk Forbund (HEF) har på sin side sluttet å sende konfirmasjonsreklame til postkassene og satser nå mest i sosiale medier.

Konfirmasjonens historie

Konfirmasjon stammer fra katolikkene. Protestantene på 1500-tallet hermet etter dem.

Så ble konfirmasjon påbudt i protestantiske Norge i 1736. Ble du ikke konfirmert av statskirken, kunne du ikke gifte deg eller vitne i retten. Påbudet forsvant i 1912.

I statskirken endret man syn i 1981, fra da av skulle ikke konfirmanten lenger bekrefte barnedåpen som foreldrene hadde bestemt. Konfirmasjon ble kun en forbønnshandling.

Pinsekonfirmasjon

Selv er jeg vokst opp som pinsevenn. I starten brukte man ikke ordet konfirmasjon i pinsemenighetene fordi man ville holde en viss avstand til statskirkens barnedåp. Tenåringene ble i stedet kalt lesebarn, for kursene inneholdt gjerne bibelstudier. Men smått om senn gikk man over til å bruke ordet konfirmasjon også blant pinsevenner, for ordet konfirmasjon var uansett i ferd med å bli utvannet.

Humanistisk konfirmasjon er ikke nøytral nok

På 1950-tallet startet Human-Etisk Forbund med borgelig konfirmasjon, altså en ikke-religiøs konfirmasjon. I dag heter det Humanistisk konfirmasjon. 

Men for noen er det ikke nok å være ikke-religiøs. For å slippe unna både livssynet til Human-Etisk Forbund og religionen til Kirken, finnes det noen som arrangerer filosofisk konfirmasjon.

I tillegg finnes akademisk konfirmasjon og holistisk konfirmasjon. Ordet konfirmasjon brukes altså i dag i mange leire.

Definisjon på konfirmasjon i Norge

Ordet konfirmasjon er utvannet til å bety omtrent dette:
  • Undervisning for ungdom om livets store spørsmål
  • En dose sosiale opplevelser
  • Felles avslutningseremoni
  • Privat familiefest til slutt
Dette kan mange arrangere på egen hånd med venner, uten å koble inn en organisasjon.

Arranger privat konfirmasjon

Du trenger hverken Den norske kirke, Human-Etisk Forbund eller Pinsekirken for å arrangere konfirmasjon. Sett av noen kvelder til høsten og samle noen venner og gjerne også flere tenåringer.

Skriv så opp fem temaer som du synes passer for konfirmanter. Eller spør konfirmanten om temaer. Gi vennene dine hvert sitt tema og utfordre dem til å holde et fem minutters innlegg hver. Eller kjøp inn konfirmasjonshefter med ferdige spørsmål og tekster, og velg ut noen av dem. La det bli noen kvelder uten mobiltelefoner og TV.

Reklamen til HEF og Kirken lover opplevelser. Det ordner dere fint selv. Er det lenge siden du har overnattet i telt? Hva med en fotballtur til utlandet? Eller prøv hinderløype, gokart, jakttur, curlingkonkurranse, konsert eller museum. Eller hva med å teste om dere kommer ut av et escape room?

Med privat konfirmasjon blir det en reise som du kan ta sammen med konfirmanten. Det er ikke dermed sagt at en privat konfirmasjon har alle fordelene. En konfirmasjon i regi av en stor organisasjon kan gi konfirmanten nye venner. Vel, det kan vel skje også i en privat konfirmasjon, det spørs hvordan du legger det opp.

Bør de store spørsmålene overlates til intitusjonene?

Når det gjelder de store spørsmålene i livet, kan man spørre om det er riktig av dere som familie å outsource det. Å snakke om de store spørsmålene er ikke det samme som å kjøre barna til håndballtrening. Bør ikke du ha noen synspunkter som du kan samtale med konfirmanten om?

I gamle dager gikk sønnen sammen med faren på jordet og lærte å så og høste. Datteren lærte å spinne av moren. Og når man gikk til markedet, kunne mor eller far fortelle hvem som jukser med vekten. Man lærte fordi man var sammen.

Det er kjempefint at vi også fikk skoler. Men har det gått for langt? Har vi overlatt for mye til institusjonene? For eksempel: Foreldre og barn spiller ikke fotball sammen, men foreldrene kjører barna til fotballtrening. 

Kanskje bør du arrangere privat konfirmasjon for familiens skyld?

Vel, jeg gir deg bare en idé, det er ikke aldeles feil å sende konfirmanten til en organisasjon for å diskutere viktige spørsmål. Noen ganger er det også lettere å snakke uten mor eller far tilstede.

Eller for å si det på en annen måte: Hverken Kirken eller HEF har monopol på konfirmasjon. Du er heller ikke nødt til å benytte Kirken eller HEF for å gjennomføre en konfirmasjon.

Hva med å spørre konfirmanten hva han eller hun har mest lyst til?

søndag 21. mai 2017

NRK skriver om Hillsong for første gang i historien

Et søk i NRKs arkiver viser at det denne uken var første gang mediehuset nevner Hillsong.

I et dypere søk på Google fant jeg ordet Hillsong nevnt i to NRK-artikler om Justin Bieber, men organisasjonen Hillsong ble det ikke skrevet om.

Dagens Næringsliv omtalte Hillsong i fjor. Avisen skrev: «Jesus 2.0. Et enormt produksjonsapparat omkranser Hillsong-konferansen, en av verdens største kristne begivenheter, som i år ble arrangert for 31. gang.»

Når NRK nå nevner Hillsong for første gang i historien, må mediehuset ty til en NTB-leveranse. 

Er det rett og slett den interne søkemotoren i NRK som er for dårlig? Dekker NRK kristenheten oftere enn jeg har inntrykk av?

Jeg søker på «pinsebevegelse» og får kun ett eneste treff i NRK TV i NRKs søkemotor, det er et 36 år gammelt program fra 1981!

Det kan gjemme seg flere saker under andre søkeord. Når jeg søker på TV Visjon, vises et program kalt «Pengepredikanten», det inneholder kritikk av Jan Hanvold. Når man ligger i sofaen og zapper, kommer man ofte forbi kanalen hans. At NRK har laget et program om nettopp ham, forsterker inntrykket av at NRK følger lite med på hva 2 milliarder mennesker på jordkloden holder på med. 


Når jeg søker på «gudstjeneste», får jeg mange treff. NRK har vært, og er, mikrofonstativ for mange gudstjenester i Norge.


Sender man sløvt fra gudstjenestene kun for å oppfylle NRKs samfunnsoppdrag? «NRK skal gjenspeile Norges religiøse arv og mangfold av livssyn og religion i det norske samfunnet.» Eller er det virkelig noen i NRK som mener at gudstjenester er knallbra TV og radio innenfor temaet kristendom? Har man i NRK jobbet hardt med utallige ideer og så landet på at gudstjenester er det aller beste å sende?

Hierarki-teologien i Hillsong

I Hillsong har man et hierarkisk tankegods. En Hillsong-pastor sa det slik: "Hver del av vårt liv der vi ikke vil ha lederskap, det er et opprør mot Gud." Les mer om hierarkiteologien her.  NRK stiller ingen kritiske spørsmål til det norske lederskapet.

De første kristne hadde andre verdier enn Hillsong. De sa «Jesus er Herre» og møttes som venner i hjemmene rundt en middag for å kunne leve ut akkurat det. Hver og en i samlingen kunne ta ordet, det var ingen møteleder eller sjefpastor, i fellesskap var samlingen åndelig sikkerhetsnett.

En vanlig respons når jeg forteller om ikke-hierarkiske rammer blant kristne, er å peke på hvor mange man har klart å samle under samme tak i kirkesamfunnet man selv tilhører. For eksempel Hillsong har show-gudstjenester som samler svært mange mennesker.

Hvis mange mennesker under samme paraply er beviset på at man har gode verdier og riktig teologi, bør Hillsong snarest underlegge seg paven. Han har nemlig en enda større organisasjon å skryte av.

Men da kan det bli krangel om fine titler. Paven kaller seg "Vikaren til Jesus". Grunnleggeren av Hillsong, Brian Houston, kaller seg "Global Senior Pastor", eller verdenspastor på godt norsk.

Show-gudstjenester

Hillsong i Australia er det store forbildet for mange norske pastorer. 90 prosent av menigheten er under 50 år. Det er full trøkk med band, trapesartister, lysshow, storskjermer og lignende på scenen.

I filmklippet under ser du et innslag på Hillsong-konferansen for kvinner i 2016. På scenen er det en hyllest til byen New York, fordi det er der konferansen holdes. En av Hillsongs ungdomsledere har kledd seg ut (eller: kledd av seg) for å etterligne "The naked cowboy". 

Hillsong fikk en del kritikk for dette. Jeg har ikke noe imot at kristne arrangerer fest, teater, konserter, show eller lignende. I et teatershow synes jeg det er i orden at noen går i underbuksa og andre har kledd seg ut som en elg eller lignende. 


Ser du ikke filmen, bruk lenken:
https://www.youtube.com/watch?v=zwg2GPF8Aw8

Visstnok var det ikke en underbukse ungdomslederen gikk med, ifølge verdenspastor Houston, det var en tettsittende shorts
Nok om det. Det jeg mener er et feilspor, er ikke stunts som dette, men at Hillsongs generelle kultur og struktur bygges opp omkring en scene. Man mister mye viktig på veien.

Tenk på hvordan du selv innretter livet. De du er aller mest glad i, spiser du middag sammen med. Og du samtaler med dem slik at dere kan støtte hverandre. Det er også slik menighet er ment å være. Det normale er å snakke sammen. Unntaket er å arrangere teater. Hillsong har snudd det på hodet. Tyngdepunktet er lagt på scenen.

Les om konseptkirker her.

tirsdag 9. mai 2017

Prestedraktene til ortodokse kristne

De religiøse uniformene blant ortodokse kristne blir forklart i videoen nedenfor. Draktene har sine røtter i vanlige klær som menn brukte i det romerske og bysantiske samfunn på 300-tallet. 

Video om ortodokse kirkelige drakter


Opprinnelig møttes de kristne i hjemmene, gjerne rundt en middag. De som åpnet hjemmene sine for slike samlinger, ble ofte kalt eldste eller biskoper, de hadde en omsorgstjeneste fordi de hadde noe mer ressurser enn andre, men de hadde ingen opphøyd posisjon – de var husverter.

På 300-tallet begynte man med kirker enkelte steder, delvis inspirert av den romerske keiser Konstantin. Biskopens rolle som husvert ble endret til å være en lederfigur inne i en kirkebygning. Keiseren delte ut hvite luer til biskopene for å vise hvor viktige de var. Man brukte noe lignende i romerske rettssaler. Dette ble starten på de religiøse draktene.

De som arbeidet nær keiseren i Romerriket, måtte ha finere klær med mer dekorasjoner, og det var nettopp de finere klærne som de ortodokse kirkene hermet etter. Det sier de selv i videoen over.

Etter dette ble klærne endret en del i et par århundre. Så bremset man opp, fra 500-tallet gjorde man nesten ingen flere endringer på klærne.

Man startet altså med vanlige mannsklær, i dag ville vi ha sagt en dress. Så oppgraderte man til ekstra fine mannsklær, i dag ville vi ha sagt skreddersydd dress. I tillegg fikk man en bispelue slik at det ble en uniform. Kanskje det kan sammenlignes med et ordførerkjede i Norge. Den enkle luen ble til en krone etter hvert.

Det ortodokse presteskapet brukte altså en blanding av fine klær og uniformer. Opp gjennom århundrene endret motebildet seg ellers i samfunnene, men presteskapet holdt fast på sine uniformer. Når det gjelder klærne, har avstanden mellom presteskap og resten av menigheten neppe vært større enn i dag.

Diakonen i videoen tar på seg en tunika, det var det vanligste plagget som fantes blant romerne, det var et hverdagsplagg. Datidens tunikaer var ikke så fine som diakonens utgave, for hans er gullfarget.

Egentlig skal tunikaen være hvit, for den skal minne om en hvit dåpsdrakt. Men siden diakonenes tunika vises så godt, ofte uten noen kappe over som skjuler, har man latt diakonene få lov til å bruke tunikaer som er gullfarget.

Diakonen tar så på seg mansjetter, også det var vanlig blant innbyggerne i Romerriket.

Videoen er laget av den ortodokse kirken, den forklarer at når romerne skulle si noe viktig, løftet de hånden, det kan man se på gamle statuer. Derfor holder diakonen skjerfet sitt i en løftet stilling når han sier noe i gudstjenesten.

Mange av skikkene som finnes i dagens kirkesamfunn er, som jeg har vist mange ganger før, ikke hentet fra Bibelen, men fra Romerriket.

Ortodokse prester har på seg en slags smekke eller brystplagg, det viser at han er prest. I Bibelen står det at alle kristne er prester, i tilfelle burde alle ortodokse kristne bære slike brystplagg, men slik er det ikke.

Utenpå tunikaen, brystforkleet og et belte, tar presten på seg en kappe. De ortodokse henviser til Bibelen der Paulus ber Timoteus ta med seg kappen hans som han har lagt igjen hos en venn i en annen by. Underforstått skal man få inntrykk av at Paulus brukte en kappe slik de ortodokse bruker. 

Men i bibelteksten sier Paulus at vinteren nærmer seg, det blir kaldere og da er det greit med en vinterfrakk. Paulus sier ikke noe om at han trenger kappen som en uniform. Blant de kristne i Bibelen finner man ikke prester, uniformer eller kirker. 

De ortodokse biskopene har det fineste stoffet blant disse uniformene, det ligner stoffet som den romerske keiseren brukte i sine klær. Biskopen har det største skjerfet for å vise hvem som er sjef. Skjerfet er hvitt for å indikere at han bærer en sau, altså at han er hyrde. Det ekstra brede skjerfet byttes ut med et mindre skjerf i løpet av gudstjenesten.

Biskopen tar på seg en krone for å vise at det er han som er autoriteten i kirken. Han bærer også en stav, en hyrdestav. De ortodokse startet sent med hyrdestav, forteller videoen. Ut fra staven ser man to slangehoder eller dragehoder.

I det bysantiske riket brukte man to ørnehoder som symbol, venstre ørn var Roma, høyre ørn var Konstantinopel. Kanskje de to dragene/slangene er en variant av dette? Bildet under viser relieff fra Konstantinopels Ekumeniske patriarkats bygninger. (Foto: Wikipedia.)



Videoen forklarer også at biskopen velsigner menigheten med 3 + 2 stearinlys som han holder opp. De tre lysene skal minne oss om treenigheten, de to skal minne oss om at Jesus var både Gud og menneske. Så forklares det at i romerske rettssaler ble viktige personer opplyst med stearinlys. Nok en kobling til det romerske statsapparat.

I en annen video om ortodokse prestedrakter sier en ortodoks prest at han er nødt til å ha på brystforkleet for å kunne velsigne for eksempel et hjem. Han er nødt til å ta på noe av uniformen for å utøve sin prestefunksjon. Brystforkleet viser at han er utvalgt av Gud og at han har Den hellige ånd, sier han.

Han forklarer videre at mansjettene skal vise at han er kun Guds redskap. Hendene tilhører ikke ham selv lenger, men er et redskap.

Når en ortodoks prest har blitt godkjent til å høre syndsbekjennelser, bærer han en firkantet tøyplate, som en slags veske som bæres over skulderen. 

Uniformene er ment å lære oss opp, sier presten i videoen. Draktene er et ikon (maleri/bilde) på hva vi alle er kalt til å være - nemlig prester, sier han. Vi har alle fått Den hellige ånd og vi har alle fått hver våre nådegaver, sier den ortodokse presten. Prestedraktene skal minne oss om dette slik at vi alle finner vår tjeneste.

Argumentasjonen ligner på hva protestantiske prester og pastorer sier. De leser at Peter og Johannes i Bibelen kaller alle kristne prester, derfor er de nødt til å si det samme som dem. Samtidig vil de selv gjerne være en særskilt prest. De vil gjerne døpe og preke.

Men er det meningen at kristne skal ha særskilte prester? Eller er dette rett og slett en arv etter hvordan keiser Konstantin påvirket de kristne på 300-tallet? Jeg tror det siste.

Presteskapet sier at deres uniformer skal hjelpe oss. Jeg tror det er motsatt og at uniformene og de hierarkiske posisjonene er i veien for vår vekst. Man blir vant med at det er noen utvalgte som skal ta initiativer og ordne opp.

mandag 8. mai 2017

Katolikker og ortodokse i Romerriket – og det store skisma i 1054


Det store skisma i 1054 var det endelige bruddet mellom katolikker og ortodokse, altså mellom mellom vest-kristne og øst-kristne i Europa. Det fantes også sør-kristne (Afrika) og øst-øst-kristne (Asia), men de tas sjelden med i historiebøkene. (Kart fra Wikipedia.)

På 300-tallet fantes keiser Konstantin som var vennlig innstilt til kristendommen, selv om han fremdeles var tilhenger av solguden. Han flyttet den romerske hovedstaden fra Roma til Konstantinopel, byen heter i dag Istanbul. Den gangen var det et gresk-romersk område.

Det ble etter hvert fem viktige byer i kristendommen: Roma, Konstantinopel, Alexandria, Antiokia og Jerusalem. Noen av byene er nevnt i Bibelen. Det var for eksempel i Antiokia at de Jesus-troende første gang fikk kallenavnet "kristne" av byens befolking.

Konstantin kalte sin nye hovedstad i øst for "Nye Roma". Den gamle hovedstaden, altså Roma, var ikke lenger nummer én. Keiseren påvirket kristendommen blant annet med sine pompøse kirkebygninger hvor det indre liv lot seg inspirere av skikkene i romerske rettssaler.

På slutten av 300-tallet ble Romerriket politisk delt i to: Øst og vest. To keisersønner tok hver sin del. De kristne, og de andre innbyggerne, var nå under hver sin keiser.

I Roma snakket man latin. I Konstantinopel snakket man gresk, som er det språket Det nye testamentet er skrevet på.  

På et felles kirkemøte på 400-tallet ble man fra øst og vest enige om en trosbekjennelse, men senere endret katolikkene den. Det betyr ikke nødvendigvis at katolikkene gjorde noe galt teologisk, deres hensikt var bare å presisere noe. Om de gjorde noe galt, kommer an på øynene som ser. Uansett var de kristne i øst uenige i den nye formuleringen.

Trosbekjennelsen lød først: «Og Den hellige ånd, som utgår fra Faderen». I vest ble dette endret til «Og Den hellige ånd, som utgår fra Faderen og Sønnen». Protestanter, som startet opp på 1500-tallet, følger katolikkene her.

På slutten av 400-tallet falt Vestromerriket med Roma sammen politisk. Østromerriket med Konstantinopel som hovedstad holdt stand i 1000 år til. Etter en stund ble Østromerriket utvidet mot vest og inkluderte Roma. Deretter krympet det gjentatte ganger. På slutten besto Romerriket bare av Konstantinopel og åkrene rundt byen.

I øst og vest var det også uenighet om nattverdsbrødet skulle få lov til å heve seg eller 
ikke. Selv om de fleste kirkene i Konstantinopel var ortodokse, fantes det også noen katolske kirker der. Noen representanter fra de ortodokse kirkene gikk inn i de katolske kirkene og ødela deres nattverdbrød. 

Så begynte man å diskutere om paven i Roma eller patriarken i Konstantinopel skulle være lederen for alle kristne.

Katolikkene endret også stadig sin liturgi, mens i øst forsøkte man å holde fast på tradisjonene. Uenighetene mellom øst og vest ble større.

I 1054 dro en kardinal fra Roma til kirken Hagia Sofia i Konstantinopel for å snakke med patriarken for byen, men det endte med at kardinalen lyste patriarken i bann. Noen dager senere var det Patriarkens tur, han lyste paven i Roma i bann. Og dermed fikk vi hva som senere ble kalt "Det store skisma", altså det store bruddet/skillet.

Øst og vest klarte dog å holde fast på delvis felles nattverdsfeiring frem til 1453. Da kom tyrkerne/muslimene og overtok Konstantinopel med makt og terror, med hjelp fra den nye oppfinnelsen: kanonen. De kristne innbyggerne ble drept eller gjort til slaver. Kirken Hagia Sofia ble gjort om til moske.

Hvor skulle nå de kristne fra Konstantinopel utfolde seg? De hadde allerede spredd seg nordover, til det som senere ble Russland. Fyrsten i Kiev (Ukraina), altså Vladimir, ble kristen i 988. Dermed fikk den gresk-ortodokse kirken fotfeste der. Så vokste denne grenen videre nordover.
Etter at muslimene tok Konstantinopel, kalte man Moskva "Det tredje Roma". De ortodokse hadde mistet "øst", men kunne blomstre i "nord-øst". 

Den russisk-ortodokse kirke anses ofte som egentlige bevareren av den ortodokse tro, selv om det i dag også finnes et ortodoks kirkesamfunn i Konstantinopel. 

På 1960-tallet bestemte katolikkene seg for å være mer vennlig innstilt mot andre kristne. (Det andre vatikankonsil). Dette lå og gjæret i 50 år før paven og patriarken i Den russisk-ortodokse kirke møttes i 2016 på Cuba, det var det første gang på 1000 år at Roma og røttene fra Konstantinopel møttes.

På 1960-tallet begynte også de ulike ortodokse kirkesamfunnene å planlegge at det var på tide å møtes igjen. Sist gang de ortodokse hadde et felles møte var i 787.

I 2016 skulle representanter fra 14 ortodokse kirkesamfunn, som har 300 millioner medlemmer, møtes på Kreta. Men en etter en av patriarkene avlyste. Enkelte ledere dukket opp og fikk kritikk av greske aviser fordi de tok inn på de dyreste hotellene. Avisene kalte møtet en fiasko siden så få møtte opp.

Kan vi lære noe av kirkehistorien? Hadde man ikke organisert seg i store, hierarkiske organisasjoner, ville splittelsene opp gjennom historien vært mindre. Da kardinalen i 1054 ikke lenger ville ha noe å gjøre med de kristne i øst å gjøre, var det nok mange kristne i Roma som følte at de måtte være lojale mot lederbeslutningen. Det samme tenkte nok de kristne i øst, de burde følge patriarkens ordrer. 

Satser man på ikke-hierarki, finnes det ikke sjefer som kan bestemme hvem millioner av mennesker skal få lov til å feire nattverd sammen med.

Når de religiøse lederne fra hvert sitt hierarki skal møtes, velger de ikke-hierarki som felles rammer for samlingen. De viser dermed at ikke-hierarki er løsningen.

Vil du ha de fire p-er som forbilde – paven, patriarken, presten og pastoren – kan du altså gjøre det samme selv: Velg ikke-hierarkiske rammer. Invitér katolikker, ortodokse, metodister, lutheranere og pinsevenner til middag og kristen samling hjemme. De fire p-ene kan ikke protestere, for de velger selv ikke-hierarki når det virkelig gjelder.

fredag 5. mai 2017

Pavens hvite hatt og andre hierarkiske plagg blant kristne

En kardinal fra noen tiår tilbake sitter stivpyntet.
Man vet ikke helt hvorfor munker og prester i gamle dager barberte en måne på hodet. Men uansett kunne det være kaldt inne i klostre og kirker, derfor var det noen som fant på å ta på seg en liten rund hatt som dekket den barberte flekken. Så ble det til en tradisjon. Og den tradisjonen fortsatte selv om man sluttet å barbere måne.
Den lille hatten kalles zucchetto. Med tiden har det kirkelige hierarki fått hver sin farge på hatten:
Paven = hvit hatt
Kardinaler = rød hatt
Biskoper = lilla hatt
Prester og diakoner = sort hatt
Du og jeg = ingen hatt

At kardinaler skulle bruke røde hatter, bestemte den daværende paven i 1464. Bildene over viser altså kardinaler (Foto: Wikipedia). 


Biskoper hadde sorte hatter frem til 1867, fra da av skulle de ha lilla, det bestemte en annen pave. 

Går vi lenger tilbake, helt til 900-tallet, var det en annen hatt som var på moten blant de geistlige, den hatten kalles biretta og er firkantet. Men de katolske tradisjonene vingler hit og dit. En kardinal som het Ottoboni bestemte i 1268 at presteskapet ikke fikk lov til å gå med hatter inne i kirkene, kun på reise. Fra da av skulle prestene dessuten ta av hatten når de hilste på biskopen.

Muligens gjaldt dette kun i England. Senere må en annen kardinal, eller kanskje en pave, ha bestemt at det er greit med hatter likevel.

Ikke bare ble det lovlig med hatt, men det katolske lederskapet har noen ganger på seg to hatter samtidig; først en zucchetto, oppå der tar man en biretta.

Når en nyutnevnt kardinal kommer til Roma, mottar han sin zucchetto i det han forlater tronerommet etter å ha fått sin mozetta-kappe. Fint skal det være. Ikke bare fint, men de religiøse draktene og hattene skal også vise hvem som er sjef over hvem. Man skal også vise at man har unik oppgaver og posisjoner som resten av menigheten ikke har.

Katolikkene vet ikke selv når zucchetto-hattene ble vanlige å bruke, men de antyder 1200-tallet. På et maleri fra midten av 1300-tallet kan man skimte en zucchetto under tiaraen til pave Klemens den sjette, så man er sikre på at zucchettoen var i bruk i hvert fall da. Tiara? Ja, paver kan være ganske jålete.

Men ikke alle paver er jålete. I november 1964 sa den daværende paven at at han skulle donere bort sin tiara og gi pengene til de fattige.

Hvilken farge på hatten ville katolikkene gitt Paulus? 

Misjonæren Paulus har skrevet store deler av Det nye testamentet i Bibelen. Der kaller han seg en diakon, altså en tjener. Noen hundre år etter at han var død, begynte de kristne å lage hierarkier. Merkelig nok ble diakoner, slik som Paulus, plassert under prester som igjen ble plassert under biskoper. Her er det flere forhold som avviker fra Det nye testamentet. Da Paulus levde, hadde man for eksempel ikke kristne prester, for man gikk inn for at alle kristne skulle være prester. Blant de første kristne kunne derfor aldri en diakon settes under en prest.

"Elsk hverandre inderlig som søsken, sett de andre høyere enn dere selv." (Paulus)


Dersom Paulus hadde levd i dag, ville han som diakon i det katolske hierarkiet fått lov til å bære en sort zucchetto. Paulus skriver i Bibelen at man skal sette de andre høyere enn seg selv og at man skal underordne seg hverandre. Men det katolske hierarkiet går ut på det motsatte. Katolikkene setter sin egen tradisjon høyere enn Bibelens oppfordringer.

Lutherske presteklær

Martin Luther (1500-tallet) var selv en munk før han ble katolsk prest og professor. På en reise til Roma så han hvilken luksus munker og presteskap veltet seg i. De hadde kostbare religiøse drakter, flotte værelser og overdådige måltider. Under gudstjenestene (messene) kom prestene med uanstendige vitser. Kristne idealer hadde man kastet i grøften. 

Senere protesterte Luther imot katolsk kultur og teologi. Han sa, slik både Peter og Johannes sier i Bibelen, at alle kristne er prester. Luther mente samtidig at det vil bli rot i gudstjenesten hvis alle er prest der, så det er best om man lot én være prest akkurat inne i kirken. Men hvem som helst i salen kunne gjerne reise seg og protestere hvis denne presten sa noe feil, mente Luther.

Han mente videre at presten kunne gå i vanlige klær. På 1500-tallet var pene mannsklær en fotsid sort drakt, på slutten av 1500-tallet begynte menn også med hvit pipekrage. Slike klær beholdt man i kirkene selv om mannsmoten forandret seg gjennom århundrene, dermed endte man opp med en protestantisk prestedrakt likevel. 

I 1980 bestemte man i Norge at pipekrage skulle gå av moten blant prestene. Så ble draktene finere og finere. I våre dager kan det koste en årslønn å dresse opp en norsk biskop. 

"Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus." (Paulus)

Uniformtvang i Den norske kirke

Prester i Den norske kirke må bære hierarkiske og religiøse uniformer. Når man er i ferd med å bli prest, kan man lese kirkens informasjonsbrosjyre:
"Visste du at kirkens retningslinjer for bruk av liturgiske klær er bindende for kirkens ansatte?"

"Som prest i Den norske kirke skal du bruke godkjent modell – den økumeniske alba – som ble utviklet på 1950-60 tallet og innført som liturgisk drakt i Dnk i 1980." 
Draktene har mange regler for utforming, jeg skal ikke trette deg ut her. Det er snakk om hvilke symboler som er godtatt, centimeterbredde, godkjente farger og mye mer, blant annet at draktene ikke skal være gjennomsiktige. (Foto: Den norske kirke, pressefoto.)

Jeg mener disse uniformene gir feil signaler når man sammenligner med de første kristne i Bibelen. Man gir inntrykk av at for å være en kristen, må delta i samlinger inne i en kirke der det befinner seg personer som med sine hierarkiske og religiøse drakter har monopol på visse oppgaver. 

Det er ikke meningen at det skal være slik blant kristne. Jeg ramler nesten av stolen når jeg leser regler som "Kors utenpå drakten benyttes bare av biskopen." Hvem tror hun at hun er?

Skikk og bruk i det ortodokse hierarkiet

Med hierarkiske uniformer følger det hierarkiske hilseskikker. Når du nærmer deg en ortodoks biskop, da skal du bøye deg helt ned slik at du tar hånden i gulvet, det må du gjøre hvis du ikke vil fornærme biskopen. Her er detaljene viktige, det er høyre hånd som du skal bruke for å ta i gulvet. Den venstre skal du så holde på høyre skulder, med fingerspissene vendt oppover. Men ikke finn på å gjøre dette foran en ortodoks diakon, for der gjelder det andre regler. 

Når du så har bøyd deg ned og ordnet armene på riktig måte, skal du si: "Velsign (meg), Deres Vennlighet". Men du bør pugge de ulike gradene av biskoper. Det er jo kjempeflaut å si "Deres Vennlighet" hvis du egentlig skulle ha sagt "Deres Oppløftede" eller "Deres Overlykkelige". Så skal biskopen svare med en bestemt setning og legge hånden sin, ja, den høyre altså, ikke den venstre, oppå din hånd. Og da skal du kysse biskopens hånd.

Slik fortsetter skikk og bruk-reglene blant de ortodokse om hvordan du for eksempel åpner en telefonsamtale: "Velsign Sjef", eller på engelsk-gresk "Bless Despota". Du må ikke finne på å si: "May God bless you", for det er bare de øverst i hierarkiet som har lov til å si noe slikt. Du kan heller ikke si "bror" til hvem som helst.

Ta et oppgjør med tradisjonene

Mange av de kirkelige tradisjonene har ikke noe med Bibelen og de opprinnelige kristne verdiene å gjøre, noen av tradisjonene er hentet fra romerne på 300-tallet, andre er påfunn internt i kirkesamfunnene opp gjennom historien. 

Vi har oppfordringer om ikke-hierarki fra Jesus, Peter, Paulus og Jakob i NT. Når det er kristen samling, skal det ikke være noen der med religiøse monopoler til å preke eller døpe. Jakob skriver at man ikke skal gjøre forskjell på folk. Og Paulus argumenter på en slik måte at man er nødt til å utelukke at noen i menigheten hadde enerett til å dele ut nattverd. Kristne skal rett og slett se på hverandre som venner og organisere seg slik venner tillater. 

Det er dessverre for liten vilje i kirkesamfunnene til å kalibrere sine holdninger og ordninger med hva de aller første kristne gikk inn for. Tradisjonene er for sterke. Men som enkeltperson kan du gjøre noe. Her er noen tips til hvordan starte ikke-hierarkiske hjemmesamlinger for kristne.