søndag 27. november 2016

Bok om de første kristne, Herodes, Konstantin, Paulus, Junia, Priska og mange andre. 129 kr.


Boken starter noen generasjoner før Jesus fødsel for å vise bakgrunnen til Herodes-slekten som de første kristne møter som motpart mange ganger. Det var Herodes som bygde det nye tempelet i Jerusalem for 2000 år siden. 

Herodes-slekten var som forpestet, familiemedlemmer enten giftet seg med hverandre på kryss og tvers eller så drepte de hverandre. Det sies at den første Herodes angret at han tok livet av sin kone, derfor puttet han liket i en svær honningkrukke for å bevare kroppen så lenge som mulig på slottet.

Deretter går boken gjennom flere hundre års kirkehistorie med fortellinger om både martyrer, stormannsgale biskoper og ikke minst den romerske keiser Konstantin som bygde pompøse kirker. 

Tyngden i kildene til historiene fra disse årene, er ujevn. Noen ganger kan man lese den samme historien fra flere som levde på samme tid, andre ganger er det bare et tekstfragment som er blitt datert i ettertid.
  
Hva sa romerne om de første kristne? Det finnes gamle romerske tekster som avslører hvilket forferdelig syn statsmakten hadde. Brevveksling viser at Romerriket torturerte kristne. Brevene viser også at kristendommen i enkelte områder hadde stor spredning. En romersk guvernør sender brev til den romerske keiseren og klager over at det er nesten ingen som besøker de romerske templene mer, for det er så mange innbyggere som er blitt kristne.
 
Boken går så grundig gjennom de første kristnes samlinger og verdier. De kristne møttes i hjemmene rundt middagsbordet, man hadde ikke prester eller kirker. Man hadde en helt annen frihet enn hva dagens gudstjenester og religiøse hierarki legger opp til. 

Les også om nattverden som har røtter som strekker langt tilbake før de første kristne.

Boken er skrevet av meg: Sjur Jansen. Den koster 129 kr pluss 70 kr i porto = 199 kr. Du kan bestille den ved å sende meg en e-post: sjur@byggemennesker.no

Se bilder fra boken De første kristne her.

Det hjelper ikke å tenne et lys i gudstjenesten


Prester synes de er spenstige når de lar noen langt nede i det religiøse hierarkiet få lov til å tenne et stearinlys i gudstjenesten. Da liksom «deltar» menigheten. Men opprinnelig, blant de første kristne, hadde man helt andre rammer, da kunne alle ta ordet for å bidra med noe. 

Isolert sett kan det for enkelte være fint å tenne et lys. Men det endrer ikke de grunnleggende rammene som vi dessverre har fått i dagens kristne samlinger. 


Skal man endre rammene slik at de kommer i harmoni med de opprinnelige kristne verdiene, må man blant annet fjerne prestens rolle.

Det er flere kristne i Norge som mener det er noe feil med dagens rammer.
David Åleskjær er en forfatter og blogger som skriver ofte treffende og rett fra leveren om norsk kristenliv. På bloggen nå i november 2016 tar han opp liturgien og rammene for kristne samlinger.

Les gjerne Davids Åleskjærs tanker om dette, han har en god penn:

Om gudstjenester og liturgi (I)

Om gudstjenester og liturgi (II)

torsdag 17. november 2016

Prester vet lite om de første kristne


"Messe for dummies" kaller avisen Vårt Land sin artikkel som forklarer hva som er hva når Den norske kirke holder gudstjeneste. Artikkelen er grei nok, men indirekte viser den nok en gang to beklagelige forhold:
  • Prester vet lite om de første kristne.
  • Konstruksjonen kirke er ikke egnet for opplæring.
La meg ta det siste først. Artikkelen forteller om en mann som har vært kirketjener i ti år og som fremdeles ikke forstår alt som skjer i en gudstjeneste. Det viser: 
  • at det skjer mye i samlingene som er så mystisk at det dessverre krever forklaringer.
  • at rammene for opplæring er dårlige.
Dersom du er lei deg og en venn kommer hjem til deg og forsøker å oppmuntre deg, da leter du ikke etter en forklaring på vennens handling. Nei, du forstår godt hva som skjer og du er glad for støtten. 

Men dersom du er lei deg og tre venner svarer med å ta på seg religiøse uniformer før de går i prosesjon inn i stuen din mens de holder hvert sitt tente stearinlys i hånden, da begynner du å lure på hva som er meningen.

Konstruksjonen kirke skaper altså unødvendige spørsmål med sine ritualer, utsmykninger og skikker. Selv etter ti år forstår ikke kirketjeneren alt.

Konstruksjonen kirke gir heller ikke gode nok rammer for opplæring. Paulus sier i Bibelen at kristne skal undervise og rettlede hverandre. Da må man legge til rette for det når kristne møtes i våre dager. De første kristne møttes til middag i hjemmene, det var kjempefine rammer som ga mulighet til å undervise hverandre.

Rundt middagsbordet er terskelen lav for å stille spørsmål, terskelen er også lav for å undervise, kommentere eller svare.

En middagssamling der man skal støtte hverandre, be for hverandre og undervise hverandre, er ikke et fryktelig vanskelig konsept å forstå.

Soknepresten sier i artikkelen: «Det står i det hele lite i Bibelen om hvordan man skal ordne gudstjenesten.»

Prestens uttalelse viser at hun er preget av sin utdannelse som legger vekt på kirkehistoriens mange påfunn. Hun sier det selv ifølge journalisten: "Tradisjon. Ordet oppsummerer mye av det som skjer i en høymesse,"

Slik er det med de fleste prester. Paradoksalt nok er protestantiske kirker opptatt av tradisjon, selv om ur-protestanten Luther gikk inn for prinsippet "Bibelen alene" som rettesnor, han mente at Tradisjonen ikke holdt mål.

Soknepresten sier videre til avisen: «Det som har vært viktig for kirken er hva de første kristne gjorde da de kom sammen,»

Nei, det kan slett ikke ha vært viktig for kirken, for de første kristne møttes i hjemmene til middag der alle kunne holde innslag. Kirken gjør motsatt av dette.

Det står faktisk en del i Bibelen om hva de kristne gjorde da de kom sammen og hvilke verdier de hadde som idealer.

Slik holdt de første kristne sine samlinger:

  • Ressurssterke kristne åpnet sine hjem for samlinger der andre kristne deltok. De ressurssterke var ikke sjefer, men omsorgsfulle verter.
  • Man spiste middag sammen. 
  • Man tok nattverd ut fra middagen for å minnes Jesus.
  • Alle kunne holde innslag.
  • Alle ble kalt prester, ingen var seremoniprest, overprest, nattverdprest, sokneprest eller lignende. 
  • Alle skulle ha en tjenende, samlende og støttende holdning.
  • Samlingene skulle ha rom for impulsivitet.
  • Det var ingen møteleder eller sjef.
  • Minste størrelse var to personer.
  • Bønn.
  • Rom for solosang, fellessang og musikkinstrumenter.
  • Rikelig med sitater fra Jesus.
  • Undervisning.
  • Informasjon fra misjonsturer.
  • Fattige skulle få mat og annen støtte.
  • Et tydelig hverandre-fokus, man skulle undervise hverandre, bære hverandres byrder, være hverandre underordnet, trøste hverandre, oppmuntre hverandre, ha fellesskap med hverandre, be for hverandre, tilgi hverandre og være gjestfrie mot hverandre.
  • Menigheten var i fellesskap et teologisk eller åndelig sikkerhetsnett.
  • Man skulle ikke forsøke å blåse seg opp eller være opptatt av å pynte seg med glitter og gull for å forsøke å heve seg over andre. Man skulle løfte de andre opp. 
Bibelen oppfordrer altså kristne til for eksempel å oppmuntre hverandre. Hva slags rammer må man ha for at det skal være mulig? Skal for eksempel jeg oppmuntre deg, må jeg vite hvorfor du er lei deg. Da må vi snakke sammen. Du må gi meg informasjon før jeg kan respondere. Skal man følge de verdiene som Bibelen oppfordrer til, må samlingene altså åpne for samtaler. Det finnes en glimrende løsning for dette: hjemmemiddag.


Her er eksempler på hva som stammer fra Tradisjonen (kirkehistorien) og ikke fra de første kristne i Bibelen:
  • Kirkebygninger
  • Prest
  • Alter
  • Døpefont
  • Nattverdoblater
  • Relikvier
  • Prestedrakter
  • Prester som er sjefer til diakoner
  • Kor
  • Monologer uten mulighet for kommentarer
  • Programmer
  • Prosesjon
  • Lysbæring
  • Kirkeklokker
  • Statslønn og andre subsidier
  • Kirkelige vielser
  • Kirkelige begravelser
  • Konfirmasjon
  • Statlige regler for prester
  • Streik og fagforeninger i menigheter
Hadde kirken virkelig vært interessert i hvordan de første kristne innrettet seg og hvilke verdier de hadde som idealer, ville kirken ha sett svært anderledes ut. 

Soknepresten sier i artikkelen: "Tidligere sto man under hele gudstjenesten, for man hadde ikke benker," 

Det er for så vidt riktig, og i ortodokse kirker står man fremdeles under gudstjenesten. Men de aller første kristne hadde ikke kirker, de møttes rundt middagsbordet slik Jesus hadde vist dem. Hvorfor nevner ikke presten hvordan de første kristne møttes? 

Kristne ledere kan gjerne snakke om tidlige tradisjoner fra 300-tallet eller 500-tallet, men det er sjelden at lederne går helt tilbake til starten som er beskrevet i Bibelen. For starten er for avslørende, avstanden til dagens kirkekonstruksjon blir for stor. Prestens rolle finnes ikke blant de kristne i Bibelen.

Er du interessert i å lære mer om de første kristne, kan du gjerne invitere til middagssamlinger og lese Det nye testamentet sammen med venner. 


Du kan også skaffe deg boken min «De første kristne»

(Foto: Pressebilde fra Den norske kirke, fotograf ikke oppgitt.)

onsdag 16. november 2016

Relikvier: Hvorfor har katedraler og kirker døde mennesker under alteret?

Under alteret i katolske kirker har man ofte plassert rester fra døde, kristne personer. Disse personene er gjerne kjent i mange land fordi de var martyrer eller har gjorde en stor innsats. Har man ikke knoklene, bruker man rester fra klærne deres eller gjenstander som de har vært i berøring av. Hvorfor har man en slik skikk?

Først noen videoer:

Her er tusen år gamle beinrester inne i et reisealter:
 


Her legges det relikvie under alteret i en katolsk kirke:


Her skal restene fra en biskop fra 500-tallet legges under alteret i en ortodoks kirke:


Her forklarer en katolsk prest forskjellen på førsteklasses relikvie og tredjeklasses relikvie:

 

Et skille mellom levende og døde

Bibelen sier ikke at man skal bygge kirker eller være spesielt opptatt av døde. Det står heller motsatt. Går vi til Det gamle testamentet, den gangen da man hadde prester og et tempel, står det at man skulle holde seg borte fra tempelet en stund etter at man har begravet noen. Man satte altså opprinnelig et skille mellom døde og levende.

Hvorfor har man denne skikken med relikvier?

Skikken med alterrelikvier oppsto flere hundre år etter de første kristne. De første kristne hadde hverken kirker, altere eller prester, men de møttes i hjemmene til middag, de fulgte kulturen på stedet og begravde sine kjære utenfor bymurene. 

I de første århundrene ble kristne mange steder forfulgt av den romerske statsmakten. Polycarp var en kristen mann som døde i år 155 som martyr, han ble brent levende på et bål. Noen andre kristne samlet sammen restene etter ham. Litt løst oversatt står det i en tekst fra den tiden:  

"Senere samlet vi sammen hans ben som er mer verdifulle enn juveler og gull. Vi la dem på et passende sted slik at vi kan minnes hans martyrdom samt alle andre som det samme har skjedd med. Dette kan også forberede andre som det kan skje det samme med."

Pilegrimer ville senere gjerne besøke gravene til de mest kjente martyrene, derfor satte man opp minnesmerker ved gravene slik at folk kunne finne frem til riktig plass. Enda senere bygde man kirker oppå minnesmerkene, dermed fikk man kirker bygd oppå døde mennesker.

Katakombene i Roma

I Roma hadde man underjordiske ganger hvor man la de døde i hyller i veggene. Myndighetene kjente til disse katakombene og hadde godkjent dem som gravplasser. Kristne måtte holde samlinger i det skjulte på grunn av forfølgelser, derfor møttes de i katakombene. Noen mener at deler av skikken med både døde og levende på samme sted kan stamme fra denne tiden.

Påbud med alter og relikvier

Moren til keiser Konstantin var kristen. Tidlig på 300-tallet reiste hun til Jerusalem for å bygge kirker på viktige plasser fra Jesu historie. Hun mente at hun fant korset etter Jesus, det delte hun i to. Den ene halvparten ble igjen i Jerusalem, den andre halvparten sendte hun hjem til sønnen.

Både Hieronymus (340-420) og Augustin (354-430) nevner relikvier som noe positivt. Hieronymus var den første som oversatte Bibelen til latin. Augustin var en viktig teolog.

I det andre kirkemøtet i Nikea i år 787 bestemte man at alle kirker måtte ha et alter der relikvier etter helgener var bygget inn. Det skulle være en firkantet fordyping i alteret og så en plate oppå. Kirkemøtet bestemte også at biskoper som ikke fulgte denne bestemmelsen, skulle få sparken.

Dette er fremdeles regelen blant katolikker og ortodokse. Vel, etter 1000 år har katolikkene blitt rundere i kantene, de sa i 1969 at det ikke lenger er et absolutt krav med alterrelikvier, men at det er ønskelig.

Aller først holdt det med ett relikvie, så måtte man ha fem, nå holder det med ett. Blant katolikker skal det helst være rester av knokler fra den helgenen som kirken er viet til.


Da relikvieskikken ble til, tenkte man at Guds kraft som hadde bodd i personen som var død, var tilstede i den døde kroppen. Man kunne derfor rent fysisk sørge for at Guds kraft var tilstede i kirken ved å ha relikvier til stede i kirken. Ved alvorlige konflikter kunne biskopen noen ganger true med å fjerne relikviene. 

Hadde en kirke relikvier etter ekstra kjente helgener, resulterte det i økt besøk og mer status. Knoklene etter helgener ble kuttet opp i små biter og spredd til mange kirker.

Begravelser under kirkelig kontroll

Ikke alle kristne har fulgt de organiserte kirkenes ulike påfunn. Antagelig har det i to tusen år hele tiden vært kristne grupper som har samlet seg i hjemmene slik de første kristne hadde som skikk, uten å bruke altere, prestedrakter og lignende.

Men svært mange kristne har gjennom århundrene måttet følge de hierarkiske kirkenes bestemmelser fordi man ikke har visst bedre eller fordi kirkene har hatt makten.

Fra omkring 600-tallet var begravelser i Europa stort sett underlagt kirkelig kontroll. Ofte brukte man massegraver. Der lå de døde til det var bare skjeletter tilbake, så ble disse flyttet inn i muren rundt kirkegården eller ned i kjelleren under kirken.

Teologiske argumenter for relikvier

Finnes det bibelske argumenter for skikken med å ha helgener under eller inni alteret?
 

I Det gamle testamentet i Bibelen ser man at man hadde prester og altere, det var fordi Guds ånd ennå ikke var blitt spredd til alle, man måtte inntil videre ha et opplegg som minnet folket om syndene. 

Etter at Jesus ble korsfestet og sto opp igjen, ble Guds ånd spredd, slik apostelen Peter forklarer på pinsedag (Apg 2:17). Det er derfor ikke behov for særskilte prester og altere mer, Bibelen sier at alle kristne er prester (1. Pet 2:9).

De første kristne, altså de vi kan lese om i BIbelen, møttes som sagt rundt middagsbordet i hjemmene. Under middagen kunne man ta brød og vin fra maten, slik Jesus hadde gjort tidligere da han innstiftet minnesmåltidet i påsken da han ble korsfestet. Moderne kirker har fjernet middagen og erstattet middagsbordet med et alter, de har flyttet venneflokken inn i en religiøs bygning. 

Alteret ble altså gjeninnført av den organiserte kirke etter flere hundre år uten bruk av altere.

Går vi så til Johannes Åpenbaring som du finner helt til slutt i Bibelen, kan du lese profetier. Teksten inneholder mye symbolikk som må tolkes. Jesus blir for eksempel flere steder i Bibelen kalt et lam, et offerlam. Han var helt uten synd, og ofret seg for andres synd.

I Det gamle testamentet i Bibelen ofret man lam. Det var prester som sto for dette og de brukte altere. Etter at Jesus ofret seg, er det altså meningen at vi skal slutte med ofringer, seremoniprester og altere. Man har gått fra en gammel ordning til en ny ordning, slik det står i Hebreerbrevet i Bibelen.

I Johannes Åpenbaring brukes ordet alter i overført betydning på samme måte som man bruker ordet lam i overført betydning om Jesus.

Johannes skriver:

«Da Lammet brøt det femte seglet, så jeg under alteret sjelene til dem som var blitt slaktet for Guds ords skyld og for sitt vitnesbyrd.»

Denne bibelteksten brukes av enkelte katolikker til å forvare at man har skjelettbiter under alteret i kirken. Men det står ikke noe om skjelettbiter i den bibelteksten, det står om sjelene. Og sjelene er neppe ment i overført betydning. 


Lam er symbol for Jesus, alter er symbol for kristne som har blitt drept for sin tro, mens sjeler er sjeler og vitnesbyrd er vitnesbyrd. Det er lite trolig at sjeler er et symbol for knokler. Jesus ofret seg ikke for noen knokler, for Bibelen sier at man skal få en ny kropp når Jesus kommer tilbake. Jesus ofret seg derimot for sjelene.

Ordet alter i teksten til Johannes kan alternativt være et symbol for Jesus (offerlammet) som lot seg ofre, altså et symbol for selve gjerningen. Så er sjelene til martyrene reddet på grunn av gjerningen. 

De første kristne hadde som sagt hverken kirker, prester eller altere, derfor er det lite sannsynlig at denne teksten er en oppfordirng til at kristne skal putte døde mennesker inn i altere.

Romerbrevet 6:9-10 og Hebreerbrevet 7:27 sier at Jesus har ofret seg én gang for alle, derfor er det også teologisk misvisende å ha et nattverdalter inne i kirken og indikere at Jesus må ofres på nytt og på nytt under nattverden.


Nattverden skal minne oss om Jesus (Luk 22:19), den skal ikke minne oss om andre. De første kristne stablet neppe knokler under middagsbordet for å ære og minnes de døde.

Positive til kropp

Det skal nevnes at med kristentroen fikk man et mer positivt syn på kropper generelt. Gnostisklignende grupper mente at materien var ond og kun tankene og ideene, eller det åndelige, var av det gode, man så altså ned på alt som var av kropp. Den kristne ideen om at Gud ble menneske (kropp), var forkastelig, mente man.

Men de kristne så på kroppen som et hellig tempel. Man forventet også, og det gjør man også i dag, at alle døde skal få en ny kropp når Jesus kommer tilbake. Så kropp er helt ok. Og man kan gjerne bruke kroppen i Guds tjeneste. Har man helse til det, skal man for eksempel hjelpe fattige.


Paulus skriver: «Så formaner jeg dere da ved Guds barmhjertighet, søsken, til å bringe deres kropper frem for Gud som levende og hellige offer til Guds velbehag, dette er en riktig tilbedelse.» (Se varianter av oversettelser her.)

Jeg tolker dette som at som kristen eier man ikke lenger sitt eget liv, men man skal inn i konkret tjeneste for Gud.
Å tro er ikke bare noen åndelige øvelser eller en idé om et verdensbilde.

De offisielle norske katolske nettsidene mener derimot at Paulus sier her at kristne skal bli martyrer: 

«Paulus sier altså at selve det å overgi eller ofre kroppen til Gud, er den riktige gudstjenesten, den beste liturgien. Martyriet, og dermed relikviene, har altså med liturgi og eukaristi å gjøre.»

Slik er det med mange bibeltekster, de kan tolkes. For min del synes jeg det i tilfelle er en merkelig oppfordring å formane folk til å løpe til statsmakten og be om å bli slaktet ned. Eller at man eventuelt skal slakte hverandre inne i en kirke.

Skikken med relikvier inne i altere kom sent i gang

Katolikkene sier at man skal ære relikviene, men ikke tilbe dem. De skriver også at det var først på 300-tallet og 400-tallet at man begynte å streve etter «å synliggjøre båndet mellom relikvier og eukaristien ved å plassere relikvier i alteret eller alteret ved relikviene.»

Relikvier i Norge

Også i Norge finnes det relikvier. Etter tradisjonen ligger Olav den hellige under høyalteret i Nidarosdomen, han døde i år 1030. Liket ble de første årene flyttet hit og dit til ulike kirker i naboaget i Trondheim.

Opp gjennom historien har man fra kirkene sør i Europa delt opp skjelettene og klærne til helgener og sendt biter til kirker i øst og vest. Noe kom også nordover til oss. Det første relikviet fra sør som ble gitt til Norge, ankom år 1111. Sigurd I Magnusson kom hjem fra Jerusalem som Sigurd Jorsalfar. Han fikk en bit av Jesu kors som gave fra kong Balduin i Jerusalem.

Jorsalfare plasserte relikviet i den daværende norske byen Konghelle nord for Göteborg. Planen var å plassere relikviet i Nidaros. Etter dette kom det mange relikvier til Norge opp gjennom århundrene.


Relikviene ble båret i prosesjon på kirkelige festdager, det gjøres fremdeles enkelte steder. Prosesjon er en arv etter keiser Konstantin på 300-tallet. Han lot kristne låne rettssaler til å holde samlinger. I romerske rettssaler var det vanlig med både kor, uniformer og prosesjoner.

Er du ute etter den originale kristendommen, må du holde deg til hva Bibelen sier om de første kristne og ikke følge påfunnene til en del kristne på 300- og 400-tallet. 

mandag 7. november 2016

Adelfoi på gresk i Bibelen – betyr det brødre, eller søsken?

 
Man kan ikke peke på ordet "brødre" i en norsk bibel og så mene at man har dekning for å lage et kjønnshierarki blant kristne. Filmen forklarer at det greske ordet adelfoi noen ganger betyr brødre og andre ganger betyr søsken. Filmen er laget av Vemund Blomkvist som er førstelektor i gresk og Det nye testamente på Det teologiske fakultet, Universitetet i Oslo.