søndag 6. desember 2015

Middag med Jesus. En bok om nattverden.


"Middag med Jesus" er en bok skrevet av svensken Rickard Cruz. Den kan virkelig anbefales. Han tar for seg nattverden slik den er beskrevet i Bibelen. Nattverden var den gangen helt forskjellig fra hvordan dagens kirker praktiserer. 

Nattverden var i form av en middag man kunne bli mett av, den har røtter langt tilbake i bibelhistorien og inneholder mye symbolikk. Den opprinnelige nattverden, eller Herrens måltid, ble dessverre forandret og etter hvert forbudt i de store kirkene. 

Leser du boka, vil du forhåpentligvis også få et nytt syn på menighetslivet generelt. For rammene ved nattverden, altså fellesskapsmiddagen, viser samtidig menighetens verdier og organisering.

Avisen "Världen i dag" har en artikkel om Rickard Cruz.

Liste over steder der du kan bestille boken. Den finnes også som e-bok.

søndag 4. oktober 2015

Det er fint å be for pastoren. Men pastorene lager jommen trøbbel for seg selv også.


Bildet viser eksempler på hva som sprer seg på Facebook og hva som finnes av utallige negative statistikker om pastorer og prester. 

Selv har jeg valgt et menighetsliv med samlinger i hjemmene. Der er det ikke bruk for den tradisjonelle pastorrollen. 

De gangene jeg besøker en tradisjonell gudstjeneste i en kirke, ber jeg alltid for pastoren eller presten som går opp på scenen eller til alteret for å preke. Det gjør jeg selv om jeg er teologisk uenig i hvordan kirken har innrettet seg med hierarki og samtaleforbud i samlingene. 

Jeg forsøker å ha to tanker i hodet samtidig. Selv om jeg er uenig, ønsker jeg å opptre støttende.

Det er mange undersøkelser som viser at pastorene ikke har venner og er utmattede. Det er bra å be for pastorene og prestene. Men jeg mener de også lager trøbbel for seg selv når de hermer etter en romersk keiser når menigheten skal organiseres.

Hadde pastorene holdt samlinger i sitt eget hjem, slik de første kristne organiserte seg, ville oppgaven ha vært overkommelig og de ville ha fått venner.

lørdag 26. september 2015

Huskirkene i Kongsberg møtes i hjemmene


I Kongsberg finnes det et kristent miljø som presenterer seg slik:

"Vi er et menighetsnettverk av huskirker. Vi har ikke noe eget lokale, men møtes hjemme hos hverandre, i de ulike huskirkene. Alle huskirkene er åpne for nye mennesker!"

I tillegg til gudstjenestesamlingene i hjemmene, har man forskjellige former for smågrupper. Når man møtes, er det plass til både mat og spontane innslag sammen med  bønn, nattverd og Guds ord. 


I en samling ble de spurt om hva som er bra med huskirke, svarene var slik (forkortet av meg her):
  • Dele liv og tro 
  • Erfare Gud i hverdagen
  • Huskirke er hele tida
  • Omsorg når vi er sammen
  • Familie for folk som ikke har en familie
  • Relasjoner
  • Støtte hverandre
  • Freden under nattverden 
  • Et naturlig kirkeliv
Her og der i Norge finnes det kristne miljøer som tenker mye mer organisk enn den tradisjonelle kirkemodellen. I Kongsberg er det riktignok noen tradisjonelle strukturer i bakgrunnen. Men man søker å begrense hierarkiene for heller å gi rom for det allmenne prestedømme. Så bra!

De første kristne holdt sine samlinger i hjemmene. Jeg tror ikke det er en kristen plikt å samles i hjemmene. Men jeg tror hjemmene gir gode rammer for å leve ut de kristne verdiene om å støtte hverandre.

Det er mange tradisjonelle kirker som har startet smågrupper i hjemmene, men det er sjelden at tyngdepunktet legges i smågruppene. Tyngdepunktet er gjerne pastorens eller prestens preken på søndag inne i den tradisjonelle kirken, der er det få muligheter for spontane innslag eller samtaler. Dette smitter gjerne over på resten av kirken, man blir opplært til at det er på kirkescenen den "egentlige" gudstjenesten foregår. Dermed blir smågruppene nedprioritert. 

I Kongsberg er det tre huskirker i et nettverk. Så langt jeg forstår, har disse huskirkene klart å holde tyngdepunktet i samlinger der det er mulig se hverandre. Det tror jeg er viktig. 

Kjenner du med hode eller hjerte at menighetslivet burde ha vært på en annen måte enn der du er i dag? Man finner selvsagt ikke noe miljø der alt er perfekt. Men Bibelen gir faktisk en oppskrift på hvordan kristne skal være mot hverandre og hvordan rammene skal være når de holder samlinger. Mange av dagens kirker har ikke kalibrert seg mot dette.

Som regel er kirkene så bundet av tradisjoner at det ikke nytter å forsøke å forandre menighetslivet innenfra. Man må starte noe nytt på egen hånd. Miljøet på Kongsberg har derimot klart å endre tradisjonene innenfra, for huskirkene er fremdeles en del av "Den Evangelisk Lutherske Frikirke Kongsberg Menigheter". 

Les mer menighetens egen blogg: http://dinkirke.blogspot.no

Jeg skrev om menigheten også i 2010.

torsdag 24. september 2015

De kan få unger sammen - etter 10 millioner år med hver sine mutasjoner


Fossilene viser ikke utvikling, men stasis, sier forskerne. I tillegg finnes levende dyr i dag som er identiske med sine slektninger som er blitt til fossiler - de kalles levende fossiler. 

Fossilene viser altså at det ikke foregår evolusjon i stor skala.

Evolusjonslæren bygger på mutasjoner. Richard Dawkins ble en gang spurt om å vise et eksempel på at mutasjoner har skapt nye programkoder i DNA-et. Han slet med å svare, for slike eksempler finnes ikke. De få som er lagt frem, er tilbakevist som epi-genetikk eller tap av programkode. 

Etter en pause der kameraet ble slått av, hadde Dawkins grublet frem en forklaring på hvorfor han ikke kunne legge frem bevis. Han sa at dagens fisker ikke er de samme som de tilsvarende fiskefossilene. Det er ikke dagens fisker eller aper vi stammer fra. Alle dagens dyr er moderne dyr, sa han. Men hadde vi vært tilstede for mange millioner år siden, da ville vi ha sett vår forfar være i ferd med å utvikle seg til oss.

Han mener altså at når vi sammenligner to fisker som ser helt like ut, da er fossilutgaven egentlig en helt annen fisk enn dagens levende eksemplar. Sagt på en annen måte: De ville ikke ha fått avkom sammen. Det er tross alt millioner av år med mutasjoner mellom dem. Og millioner av år med mutasjoner kan jo gjøre en fisk om til et menneske, ifølge evolusjonsteorien.

Hans svar var ganske snedig, for vi kan jo ikke pare et dødt fossil med et levende fossil for å se om det er snakk om samme dyr. Hans påstand er derfor umulig å sjekke. 

La oss gjøre Dawkins' påstand om til et tall. Fossilfisken er 100 poeng forskjellig fra dagens levende utgave (selv om de ser like ut...). De er på den samme evolusjonsgreinen, men langt fra hverandre.

Samtidig har den opprinnelige fisken utviklet seg med mange andre greiner, hvor noen har dødd ut og andre lever ennå. Tar man en av disse greinene, vil også den ha mutert 100 poeng, men med helt andre mutasjoner. Sluttpunktet på to slike greiner er da 200 poeng forskjellig.

Det viser seg at vi kan faktisk teste Dawkins påstand med å ta utgangspunkt i to greiner med levende dyr. Dyrene er dobbelt så langt fra hverandre evolusjonsmessig som Dawkins bortforklaring. Uttrykt i tall: De er 200 poeng ulike.

Løver i Afrika og jaguarer i Sør-Amerika har ifølge evolusjonslæren en felles forfar som levde for 3 millioner år siden. Denne forfaren fikk to unger hvor den ene reiste til Amerika og den andre til Afrika.

I Amerika utviklet dyret seg og ble til en jaguar. I Afrika utviklet dyret seg og ble til en løve.

Sagt på en annen måte: Jaguaren og løven har levd adskilt i tre millioner år. De lever på hver sin grein. De er 200 poeng forskjellige. Likevel viser det seg at de få avkom sammen!

Men det stemmer ikke med Dawkins påstand. Dawkins mener jo at fossilene som er noen millioner år gamle slett ikke er samme slags dyr som løper rundt i dag.

Så har vi jaguar og leopard, også de har levd adskilt i tre millioner år – ifølge evolusjonslæren. De kan få avkom som selv kan få avkom.

Og som ikke det var nok: På Galapagosøyene finnes det iguanar. De skal, ifølge evolusjonistene, ha levd i hele 10 millioner år adskilt fra iguaner på fastlandet. Likevel viser det seg at øy-iguanene og land-iguanene kan få avkom sammen. Og avkommet kan selv få avkom. Det er som om ingenting har skjedd på 10 millioner år! 

Dawkins bortforklaring er altså feil.

Vi sitter igjen med: Ingen bevis for mutasjonsløft. Fossiler som viser stasis. Levende fossiler.

Ikke bare det, men i dette foredraget sier den norske evolusjonseksperten Kjetil Lysne Voje at det finnes noen usynlige yttervegger for evolusjonen til hvert dyr. Dyrene får lov til å forandre seg bare litt, før dyret tvinges tilbake til utgangspunktet.


Det er som å spille bowling med hjelpegjerder på hver side av banen. Bowlingkula kan svinge litt mot venstre eller høyre, men dunker da inn i ytterveggene og kommer tilbake på sporet igjen. Når kula kommer frem, er den fremdeles en kule.

Og det er jo nettopp det som bekreftes når iguaner etter lang tid fremdeles kan få unger sammen. 

Likevel gjør Voje narr av folk som ikke tror at en fisk kan bli et menneske.

søndag 20. september 2015

Å være lutheraner er ikke bibelsk


Uff da, det var en hard overskrift. Mitt menighetsliv går ut på å være sammen med personer fra ulike kirkesamfunn. De kjenner meg. Hadde jeg brukt overskriften i en samling, ville de ha forstått at jeg ville ha frem et teologisk poeng – og at jeg gjerne ville møte dem neste gang også. Det går faktisk an å samtale om teologi uten å krangle. Det går til og med an å være uenig og likevel bygge hverandre opp. Spesielt når man vet at om en halv time skal man be sammen. Da kan man ikke tillate at teologisk uenighet gjør at man hever stemmen.

Nok om det, over til saken om lutheranere:

I Bibelen er Paulus negativ til kristne som blir tilhengere av enkeltpersoner. Han tenker ikke på enkeltpersoner som åpner sine hjem for misjonærer eller kristne venner, slik som Lydia eller Priska og Akvilas. Han hilser positivt til Priska og Akvilas i brevene sine og kaller samlingene hjemme hos dem ekklesia (det som i våre dager kalles menighet eller kirke).

Det er ikke noe galt i en slik gruppering for å samles. Å møtes i mindre grupper er ganske nødvendig for å kunne leve ut de kristne verdiene. Dessuten: Alle kristne på jordkloden kan heller ikke møtes på samme geografiske sted hver uke, derfor er man nødt til å møtes i mindre grupper.

Syn og tanke
Nei, det Paulus reagerer mot, er at de kristne i Korint hadde begynt å bli tilhengere av enkeltpersoners "syn og tanke". Det var slik gruppering han mente var feil.

Når man leser evangeliene i Bibelen, som er nedskrevet av ulike apostler, ser man at Jesus beskrives fra ulike kanter. Det betyr ikke at apostlene representerer ulik lære, men at beskrivelsene utfyller hverandre.

Det er derfor ikke uvanlig at kristne under en middag kan si for eksempel "Jeg liker Johannes best". De mener ikke dermed at resten av Bibelen ikke gjelder eller at de har fått helt dilla på Johannes. Men de mener at det er lettere å forstå innholdet når de leser sin favorittdel av Bibelen. Kanskje er det også avsnitt der som passer ekstra godt til deres eget liv.

Noe annet er det om kristne sier "Jeg holder meg til Johannes". Da har de ekskludert deler av Bibelen.

Paulus skriver altså til sine kristne venner i Korint. I starten av brevet tar han opp "syn og tanke" og at man ikke må bli tilhengere av enkeltpersoner:

"Jeg formaner dere, søsken, ved vår Herre Jesu Kristi navn, at dere må være enige. La det ikke være splittelse blant dere, men stå sammen i syn og tanke. For noen av Kloes folk har fortalt meg, søsken, at det er stridigheter blant dere. Jeg sikter til dette at noen av dere sier: «Jeg holder meg til Paulus», mens andre sier «til Apollos», «til Kefas» eller «til Kristus». Er da Kristus blitt delt? Var det kanskje Paulus som ble korsfestet for dere? Eller ble dere døpt til Paulus' navn?"

Lenger ut i brevet skriver han:

"Når det hersker misunnelse og strid blant dere, er dere ikke da styrt av kjøttet og går fram på menneskers vis? Når én sier: «Jeg holder meg til Paulus» og en annen: «Jeg til Apollos», er dere ikke da som alle andre mennesker? Hva er vel Apollos? Og hva er Paulus? Tjenere som hjalp dere til tro! Begge gjorde vi det Herren hadde satt oss til. Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud ga vekst. Derfor er de ikke noe, verken den som planter eller den som vanner. Bare Gud er noe, han som gir vekst."

Paulus bruker ordene stridigheter og splittelse om "syn og tanke". Det er ikke krangel om hvilket hjem man skal holde samling i. Men korinterne hadde delt seg etter sine favoritt-apostler. Paulus nevner tre apostler: Ham selv, Kefas (Peter) og Apollos.

Det betyr ikke at de tre hadde ulik lære. Men akkurat som evangeliene i Bibelen beskriver Jesus fra ulike kanter, kan de tre apostlene som Paulus nevner, ha betonet evangeliet litt forskjellig. Kanskje hadde de hver sine favoritthistorier om Jesus. Kanskje kom de også med litt forskjellige praktiske tips og råd. 

Noen av korinterne syntes også det var stas å bli døpt av en kristen kjendis, slik som for eksempel Paulus. Når Paulus får høre om situasjonen i Korint, skriver han i brevet at han er glad for at han ikke har døpt så mange i Korint. For det blir jo helt feil om folk knytter dåpen til ham som person. Da begynner folk å flokke seg rundt Paulus i stedet for rundt Jesus.

De kristne i Korint hadde altså begynt å gruppere seg etter hvilken apostel de likte best. Ikke bare det, men det virker som at de som likte for eksempel Paulus best, ikke ville høre på de andre apostlene. "Jeg holder meg til Paulus" indikerer det. Ja, hvis det ikke indikerte det, da hadde Paulus ingen grunn til å reagere med formaninger.

Bytt ut Kefas med Luther
Så kan du bytte ut "Jeg holder meg til Kefas" med "Jeg holder meg til Luther". Da ser du at det blir dobbelt galt. For det første er ikke Luther en av de opprinnelige apostlene. For det andre sier Paulus at man skal ikke holde seg til enkeltpersoner.

Det er ikke bare lutheranere som er på tynn is her. I våre dager samler kristne seg rundt karismatiske enkeltpersoner. Pastoren med de store talegavene lar kanskje ikke sitt eget navn være en del av kirkens navn. Men tilhengerne hans står likevel på et like tynt teologisk isflak som lutheranerne, for de har flokket seg rundt en enkeltperson og hans syn og tanke - det er noe Bibelen er negativ til.

Rammene for kristne samlinger
Lenger ut i samme brev viser Paulus idealene for kristne samlinger (eller gudstjenester som man sier i dag). Alle skal kunne ta ordet, det skal ikke være én person som bestemmer i samlingen. Hele menigheten skal være teologisk sikkerhetsnett. (1. Kor 14:30)

Man ser altså det samme idealet uttrykt flere steder i Bibelen. Det er en slags breddeidrett der alle deltar. En slags sikkerhet mot å bli en sekt.

Samtidig er Paulus opptatt av at kristne skal være ett i syn og tanke, det virker som en umulig oppgave. Men dersom alle kan ta ordet og man i fellesskap skal prøve (godkjenne eller forkaste) det som blir sagt, da har man i alle fall fått noen verktøy.

Ekklesia
Det bibelske idealet kommer også frem av ordet ekklesia (menighet).

Ordet ekklesia brukes i Bibelen både om små hjemmesamlinger, om alle kristne i en by og om alle kristne i hele verden. Skal det være mulig å leve opp til en slik definisjon, må menighet være som vann. La oss si at hver menighet er som en bøtte med vann. Da skal det være mulig å dyppe et glass ned i den ene bøtta og gå bort til den andre bøtta og helle ut vannet der. For vann er vann. Det skal også være mulig å ta to bøtter med vann og helle ned i et større kar. For vann er vann. Man kaller det vann enten det er snakk om vannet i en liten hjemmesamling eller det er snakk om alt vannet i hele verden.

Dersom man sier "Vi holder oss til Kefas her hos oss!" eller "Vi holder oss til Luther", da kan man plutselig ikke blande bøttene med hverandre mer.

Sagt på en annen måte: Kirkesamfunn er ubibelsk. For som regel har kirkesamfunn teologiske vedtekter på samme måte som når man sier "Jeg holder meg til Luther". Vedtektene går ut på hvem som har lov til å bli medlem. Man må skrive under på at man støtter de teologiske vedtektene, ikke bare de praktiske vedtektene. Og når man har skrevet under, følger det med noen rettigheter. Da får du i alle fall noen ganger lov til å ta ordet. Men retten til å ta ordet når kristne er sammen, den har du allerede i Bibelen.

Vedtekter brukes noen ganger for å stenge folk ute fra fellesskapet eller for å hindre at noen tar ordet.

Vi skal søke enhet
Bibelen appellerer derimot til enhet. Johannes skriver at han skal kjefte på Diotrefes når de møtes, for Diotrefes forsøkte å stenge enkelte ute fra menigheten.

Enhet betyr enhet i "syn og tanke". Det er ikke lett, men er et ideal. Enhet betyr også at alle menigheter skal kunne blandes fritt. Alle menigheter til sammen kalles jo i Bibelen for menighet - i entall.

Enhet betyr også at man ikke gjør forskjell på kvinne og mann eller jøde og greker.

Det er supre enhetsidealer som settes frem i Bibelen, men det er ikke så lett å ta dem inn over seg dersom man står i en lang kirketradisjon med andre verdier.

Illusjonen om enhet
Det er lett å bli lurt av en illusjon. De som holdt seg til Kefas, følte seg sikkert som ett. Og de som holdt seg til Apollos, følte seg sikkert som ett. Og de som kaller seg lutheranere eller har Luther med i sine vedtekter i dag, føler seg sikkert som ett. Men hadde dette vært en bra løsning, da ville ikke Paulus ha klaget på korinterne.

Det er bare tilsynelatende enhet når man har samlet seg under Luther eller en karismatisk pastor. Man kan ha mye enhet i hver gruppe, men det er vrient å slå gruppene sammen. I følge Bibelen skal det ikke være slike grupperinger. Som kristne har vi plikt til å søke oss vekk fra slike grupperinger. Vi har plikt til å søke enhet.

Løsningen er ikke Den katolske kirke, for den ryker av andre grunner. Løsningen er å møtes selv om man er teologisk uenig. Da tvinges man til å velge en felles plattform.

Rammene for samlingene står i Bibelen: De første kristne møttes til middager i hjemmene. Alle kunne ta ordet. Hele menigheten skulle diskutere om det som ble lagt frem, holdt mål. Man skulle ikke ha favorittapostler.

Nå er det heldigvis blitt moderne å møtes over skillelinjene. Lutherske prester får noen ganger lov til å preke i pinsemenigheter - og motsatt. Det er fint at man strekker seg. Men det er likevel et stykke igjen til at man kan oppfylle Bibelens definisjon av ekklesia. Når man har Luther i kirkesamfunnets navn, da flagger man at man ikke søker de bibelske idealene.

Lutheranernes "hellige" skrifter
Det er stor teologisk forskjell på lutheranere og mormonere. De fleste vil si at lutheranere er kristne og mormonere ikke er det. Likevel er det en prinsipiell likhet: Begge har bindende tekster som kommer i tillegg til Bibelen.

Konkordieboken er en samling lutherske tekster fra 1500-tallet. Den norske kirke har ikke hele boken som bindende, men deler av den.

Men hvor bindende er de? Hvis tekstene aldri endres, da kan man nesten kalle dem for "hellige" tekster. Hvis tekstene jevnlig måles opp mot Bibelen, og endres nå og da, er det Bibelen som er hellig og ikke Luthers tekster.

Som forsvar sier gjerne lutheranere at Luther hadde "Skriften alene" som prinsipp. Men i praksis er de lutherske kirkesamfunnene gjennomsyret av Luther. Lutheranere lever ikke ut "Skriften alene".

Det kom for eksempel en informasjonsmelding fra Den norske kirke i februar 2011. Kirken skulle diskutere lærespørsmål fremover. Hovedtemaet i kirkemøtene var "Hva betyr det å være en evangelisk-luthersk kirke i dag?" Bare overskriften sier hvor sterkt man er knyttet til Luther.

Kirken tar altså ikke utgangspunkt i Bibelen, men i Luther, og lar han vise hvordan man skal tolke Bibelen.

I sakspapirene til Kirkerådet satte man opp forslag til vedtak, her er noen av ordene som ble brukt:

"Kirkemøtet ber Kirkerådet om å bringe luthersk tenkning om det å være kirke inn i arbeidet med ny kirkeordning."

"å bidra med en luthersk forståelse av diakonien"

"å bidra til at luthersk forståelse av identitet og tro"

"at luthersk og økumenisk arv løftes frem under arbeidet med å implementere
gudstjenestereformen.

"En bevisstgjøring av forholdet til luthersk arv"

"utarbeides informasjonsmateriell og ressurser som kan stimulere til lutherske og økumeniske tiltak"

"at refleksjon rundt luthersk arv og identitet tas inn i videre arbeid"

I andre kristne sammenhenger ville man vært skeptisk til å knytte seg så kraftig til én bestemt persons teologiske ideer. Ta for deg punktene over og bytt ut Luther med en av dagens kristenkjendiser fra Norge eller utlandet. Eller bytt Luther med en av dagens biskoper. Eller en annen person fra kirkehistorien. Jeg håper du ser at det skurrer. Det følger ikke idealene som står i Bibelen.

I punktene over kan du så bytte ut Luther med Bibelen. Da blir det "bibelsk tenkning", "bibelsk forståelse av diakonien", "bibelsk forståelse av identitet og tro", "bibelsk arv som kan implementeres i gudstjenesten" og "bibelske tiltak".

Det er et bedre utgangspunkt. Da har man "Skriften alene" som utgangspunkt og ikke Luther.

Problemet med ordet bibelsk
Men ordet "bibelsk" brukes dessverre ofte til å splitte og gruppere seg – ikke til å skape enhet. Man står så hardt på sine tolkninger av Bibelen at man skriver dem ned i noen vedtekter som holder folk med andre tolkninger borte fra menigheten. Dette gjelder spesielt ved moralske spørsmål. Men det gjelder også når såkalte evangeliske kristne er teologisk sinna på katolikker. 

Men skal man virkelig være bibelsk, skal man være sammen selv om man er uenig. Man søke å bli enige, man skal søke enhet. Det er slik jeg forstår Paulus. Og så finner man det man er enige om: Jesus.

Jeg sier ikke at det er lett. Jeg sier ikke at jeg alltid får det til. Men jeg sier hva jeg tror er Bibelens idealer er når det gjelder menighetsliv.

Det er vanlig å bruke ord som ubibelsk, bibeltro og bibelsk for å virkelig slå fast et teologisk poeng. Da brukes ordene ofte for å rettferdiggjøre sin egen gruppering. Men når man har gruppert seg, da er man ikke bibelsk. Ser du problemet?

(Fotomontasje: Luther, hentet fra Wikipedia. Biskop Kvarme hentet fra Arbeids- og Sosialdepartementets Flickr-konto under CC-lisens).

lørdag 19. september 2015

Foredrag om intelligent design og evolusjonsteorien


Akkurat nå leser du noen bokstaver som står i en bestemt rekkefølge som gir mening. Det er intelligent design. Disse setningene er noe helt annet enn for eksempel et tilfeldig jordras. Du vet med en gang at et menneske står bak setningene.

Ser du en marsipankake, forstår du straks at den ikke har blitt til av seg selv.

Når kriminelle skal dømmes, må man lete etter intelligent design i hendelsen slik at man ikke dømmer uskyldige.

Uten å tenke over det, avgjør du daglig hva som er intelligent design i dine omgivelser.

Man kan bruke samme logikk når man for eksempel ser på DNA. Det er programkoder. Eller setninger om du vil. Altså intelligent design. Noen må ha skrevet DNA-et.

Evolusjonslæren mener vi må legge vekk vår daglige logikk. DNA-et har blitt til av seg selv, er påstanden. Tror du på evolusjonslæren fordi du har satt deg inn i den, eller tror du på den fordi samfunnet rundt seg sier at den er sann?

Videoklippet viser Mats Selander som gir en innføring i hva Intelligent Design er.

tirsdag 15. september 2015

Stillingsinstruksen til prester og pastorer


Nok en gang står det i avisen at prester og pastorer sliter med utbrenthet, ensomhet, konflikter og jeg vet ikke hva. Prestenes fagforening ber departementet rydde opp.

Departementet!?

Det kommer mange råd. Man skal delegere mer, passe på å skille mellom jobb og fritid, planlegge håndtering av konflikter og så videre. Men svært få tar tak i det egentlige problemet, nemlig at Gud aldri har bedt prester og pastorer om å stå inne i en kirke og preke - pluss alt det andre som finnes i den moderne kirketradisjonen.

Dagens kirkeparadigme finnes ikke i Bibelen. Leter man etter prestens stillingsinstruks, vil man se at de første kristne ikke opererte med prester. For et paradoks.

Men det fantes omsorgsfulle og ressurssterke kristne som åpnet sine hjem for kristne venner. Man behøver da ikke blande inn departementet i dette! Også fagforeninger kan holde seg langt unna venneflokker.

Det er stor avstand mellom hvordan Bibelen beskriver de kristne samlingene og hvordan dagens kirker praktiserer med sceneopptredener, seremoniprester, vielser og hierarki.

Vi må på nytt sjekke hva Bibelen egentlig sier. Vi må frem til urmenigheten. Mine enkle påstander er at de kristne holdt samlinger i hjemmene rundt en middag. Alle kunne ta ordet. Ingen var prest, men en omsorgsfull vert åpnet sitt hjem.

Hva sier Bibelen om pastorer?

(Foto: Reynermedia/Flickr under CC-lisens.)


søndag 13. september 2015

Er Gud et moralsk monster?

Stefan Gustavsson holder her et foredrag over typiske ateistiske innvendinger mot GT i Bibelen. Hvordan kan kristne forholde seg til for eksempel Moseloven?



Oppmuntre hverandre. Mens vi spiser?


På denne bloggen argumenterer jeg for at kristne bør spise middag sammen oftere. De første kristne gjorde nemlig det, de hadde ikke prester, kirker eller moderne gudstjenester.

(Klikk på bildet for å se hele bildet)

Kristenlivet er selvsagt mer enn middager med venner. Men en middag kan med sine enkle rammer gi rom for mange av de kristne verdiene. Og når man tar inn over seg poenget med middagsamlinger, kan man overføre det til andre situasjoner.

Å spise middag sammen betyr ikke at alle problemer forsvinner. For eksempel under den siste middagen med Jesus og vennene, stikker Judas ut – han hadde ikke gode planer.

Men fordelen med en middag er at den åpner for dialog. På den måten kan man utveksle kjærlighet. Man kan for eksempel oppmuntre hverandre - det er en av de mange hverandre-verdiene som de første kristne hadde som ideal.

Dessverre kan man under en middag også klage, manipulere, være egoist eller lignende. Det at rammene åpner for dialog, er altså ingen garanti for at alt er bare godt.


Vil man redusere risikoen, kan man bestemme at det er bare én i samlingen som får lov til å snakke. Men da mister man samtidig muligheten til å oppmuntre hverandre - altså toveis.

Det står tre steder i Bibelen at kristne skal oppmuntre hverandre. Det er 1. Tess 5:11, Hebr 3:13 og Hebr 10:25. 

Dialog, eller toveis informasjon, betyr at kjærligheten blir mer presis. Dialog betyr også at samlingen gjerne varer to-tre ganger så lenge. For dialog betyr jo at det er flere som tar ordet enn når kun én person snakker.

lørdag 12. september 2015

Ha kjærlighet til hverandre. Mens vi spiser?


Det er den siste kvelden før Jesus blir korsfestet. Han spiser middag med vennene sine. Da sier Jesus:

"Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre. Har dere kjærlighet til hverandre, da skal alle kunne se at dere er mine disipler." (Joh 13,35)

For en del år siden fant jeg alle stedene ordet "hverandre" står i NT. Alle hverandre-oppfordringene viser hvordan kristne skal oppføre seg mot hverandre.

Sitatet fra Jesus er hentet fra en middag med venner – det bør gi et hint om hvordan samlingene til kristne bør være. 

Bibelen viser også at det var nettopp middagen som de første kristne valgte som ramme for sine samlinger, de møttes i hjemmene til hverandre. De hermet etter den siste middagen Jesus hadde - det var der han innstiftet nattverden.

Man er ikke alltid nødt til å være sammen for å vise kjærlighet. Man kan også sende et brev. Det gjorde for eksempel de første misjonærene for 2000 år siden. I dag kan vi sende tekstmelding.

Men mulighetene for kjærlighet øker veldig mye når vi er sammen slik venner er sammen. Da får vi nemlig greie på hvordan det står til med de andre og vi kan svare med kjærlighet på det.

Paulus - som var blant de første hundre kristne misjonærene - skriver til tessalonikerne:

"Og må Herren gi dere mer og mer av kjærlighet til hverandre og til alle, slik også vi har kjærlighet til dere."

Oppfordringen til kristne er ikke bare å ha kjærlighet til hverandre, men også til alle.

Paulus forteller i brevet at han og de andre misjonærene Silvanus og Timoteus forkynner ikke for å gjøre mennesker til lags. Han skriver til tessalonikerne at de vet at han ikke slenger rundt seg med smigrende ord eller at han er ute etter å tjene penger på tessalonikerne.

Misjonærene jobbet dag og natt for å ikke være til byrde for tessalonikerne. Paulus skriver også: "Dere vet selv hvordan vi opptrådte hos dere; vi tenkte bare på dere."

Kjærlighet kan handle om mye, det kan også handle om å ikke legge byrder på andre.

Før Paulus skrev brevet, hadde han bedt Timoteus reise de 45 milene fra Aten nordover til Tessalonika. Etter 90 mil på "apostlenes hester" eller i en båt, kom Timoteus tilbake med rapport. Så kunne Paulus sende sitt brev med oppmuntringer. Kjærlighet bygger ofte på dialog. Man må se eller høre hvordan andre har det, før man kan respondere med kjærlighet.

Kristne samlinger bør derfor inneholde dialog. Man må ha god tid når man er sammen. En middag har glimrende rammer for dialog.

I antikken foregikk også undervisning gjerne i dialogform. Generelt blir informasjon mye mer presis når det er mulighet for dialog.

Også misjonæren Peter skriver om å ha kjærlighet til hverandre. I moderne oversettelser er ordet kjærlighet byttet ut med å elske hverandre. I eldre oversettelser kan det stå slik:

"og ha fremfor alle ting inderlig kjærlighet til hverandre!"

Peter fortsetter: "for kjærligheten skjuler mange av synder." 

Han var kanskje inspirert av GT hvor det står: "Hat vekker trette, men kjærlighet dekker over alle overtredelser." (Salomos Ordspråk 10:12)

Der står det også: "Den som dekker over overtredelse, søker kjærlighet; men den som ripper opp en sak, skiller venn fra venn."

I Bibelen står det veldig mye om kjærlighet. Det jeg er spesielt opptatt av på denne bloggen, er å sjekke hvilke verdier de første kristne hadde og hvordan de kom til uttrykk i organiseringen. De to poengene henger nemlig sammen. De verdiene man har, styrer hvordan man organiserer seg.

De første kristne var opptatt av kjærlighet. De organiserte seg i hjemmene. Men kjærligheten strakk seg selvsagt utover hjemmene.

Tenk etter når du sist opplevde kjærlighet. Kanskje var det et vennlig ord, en tjeneste eller et klapp på skulderen som trøst. Det går også an å slippe ned mat og medisiner fra fly for å hjelpe folk i nød. Men som regel foregår kjærligheten i relasjoner. Derfor er det viktig at kristne tenker nøye gjennom rammene for sine samlinger.


(Foto: Derek Hatfield under CC-lisens.)

lørdag 5. september 2015

Blir du ikke rørt av dette, da kan ikke jeg hjelpe deg.


I filmklippene over ser du en gutt som ble frisk etter forbønn. Jeg tror Gud finnes og at han kan helbrede syke.

Hvilke av de 46 kirkelige skjemaene sprer kjærlighet?


Det er bare dager igjen til kirkevalget 2015. Den norske kirke har i den forbindelse laget: 
Dette er bare toppen av isfjellet. Det er avholdt svært mange forberedende møter, og etter valget skal det telles opp og diskuteres.Ikke minst skal en halv million mennesker gå en kilometer med en papirlapp i hånden - til valglokalene.

De 46 skjemaene alene gir hint nok om hvilket enormt byråkrati og hierarki som finnes i Kirken og at kreftene brukes helt feil.

Hva ville Priska ha sagt om kirkevalget 2015? Man kan stille dette kontrollspørsmålet for å sjekke om dagens kirker har de samme verdiene som de første kristne sto for.

Priska var en kristen kvinne som levde for 2000 år siden. Hun åpnet hjemmet sitt for kristne samlinger. Den gangen fantes ikke prester og kirkebygninger, men man spiste middag sammen i hjemmene, slik Jesus hadde vist dem. Rammene ga rom for kjærlighet.

Et annet kontrollspørsmål er å spørre hva vennene dine ville ha sagt dersom du forsøkte å holde kirkevalg hjemme. La oss si du inviterte en håndfull venner hjem til middag og ga dem 46 skjemaer.

"Folkens, dere må alle fylle ut disse skjemaene, for nå skal vi velge hvem som skal være sjef blant oss."

Vennene dine ville selvsagt ha protestert, for blant venner skal man ikke ha sjefer.

Da ville du kanskje ha sagt: "Greit, men nå skal vi fem være sammen som kristne, og da er vi nødt til å ha hierarki, ellers klarer vi ikke å være sammen. Vi klarer ikke spise sammen, vi klarer ikke be sammen, vi klarer ikke dele Jesus-sitater, vi klarer ikke være greie mot hverandre."

Vennene dine ville igjen ha protestert, det var jo bare en uke siden sist noen av dem var samlet for å be sammen - uten at den ene var sjef over den andre. Og kveldens middag hjemme hos deg hadde alle spist uten at det var valgt noen sjef.

Da ville du ha sagt det rett ut: "
Visjonen er å få en halv million mennesker til å gå en halv kilometer med en papirlapp i hånden. Rått, ikke sant? Det gjelder å ha hårete mål og svære visjoner! Altså, det vi egentlig skal gjøre, er å stifte en kirkelig organisasjon som skal eie bygningsmasse og ha økonomiske forhandlinger med Staten. Vi skal innføre hierarkiske uniformer og plassere en seremonisjef bak et alter. Hensikten er å bygge et svært byråkrati slik flest mulig er opptatt med komitémøter, budsjetter, vedtekter og logodiskusjoner. "

Da ville vennene dine ha sagt: "Hvorfor det? Kan vi ikke heller bare be sammen, lese i Bibelen og hjelpe Arne som er syk?"

lørdag 29. august 2015

Supertrikset som gjør at null evolusjon kan kalles masse evolusjon


Fossilene viser ingen evolusjon. Samtidig mener evolusjonistene at vi kan se masse evolusjon rundt oss i dag. Dette paradokset mener evolusjonsbiologen Kjetil Lysne Voje å ha løst. Men når det viser seg at bevisene hans handler om degenerering, holder ikke forklaringen mål.

Voje omtales som ekspert i makroevolusjon i dette videoopptaket fra Realfagsbiblioteket ved Universitetet i Oslo.

Utgangspunktet er at det er et stort gap mellom Darwins teori og hva fossilene faktisk viser. 

Darwin forutsatte en sakte og gradvis endring av hver art, slik at nye arter til slutt oppstår. Men dagens evolusjonister er enige om at fossilene slett ikke viser en slik utvikling. Fossilene viser at artene ser like ut i millioner av år, mener de.

Voje legger til og med frem "levende fossiler". Det finnes levende trær og dyr i dag som ser klin like ut som fossilene av dem.

Stephen Jay Gould kom derfor med en ny teori for noen tiår siden. Han mente at en art kan være lik i millioner av år før den plutselig blir til en ny art. Det var slik man måtte forstå fossilene.

Evolusjonseksperten Kjetil Lysne Voje sier i foredraget sitt at det ennå er debatt om disse to teoriene: Enten går evolusjonen gradvis eller så står den stille kjempelenge før den slår til med et plutselig kjempesprang.

At det er uenighet om noe så grunnleggende, bør gi oss et hint om at evolusjonslæren ikke er så sterk som man gir inntrykk av.

Så kommer han med sin forklaring på paradokset. Utrolig nok tar Voje utgangspunkt i avl og degenerering. Jeg skal forklare hva jeg mener:

Evolusjonens påståtte mekanisme er tilfeldige mutasjoner i DNA-et. Slik ser evolusjonistene for seg at nye egenskaper oppstår. Kopieringsfeil i DNA-et skal bli til nye smarte programkoder, og det er dette som skal ha fått en fisk til å bli et menneske.

Men når man driver med avl, handler det ikke om mutasjoner. Voje viser et eksempel der en høne etter mange generasjoner har blitt mye større enn sin moder-høne. Forskerne har i hver generasjon valgt ut den største høna.

Dette kaller han evolusjon. Og da er vi ved et vanlig problem innen evolusjonslæren – man vanner ut ordet evolusjon. Det blir som da Illustrert Vitenskap skrev om slemme jegere som skjøt ned mange elefanter, det ble omtalt som evolusjon.

Voje kaller også degenerering for evolusjon. Han forteller om en type fisk som lever i havet. Fisken har ikke skjell, men beinplater på kroppen. Under istiden forvillet denne arten seg inn i ferskvann, og der mistet den etter hvert beinplatene. Ferskvannutgaven har altså mistet en egenskap, den svømmer naken rundt.

Ingen av eksemplene til Voje viser mutasjonsbasert evolusjon som tilfører nye egenskaper. Når han sier det foregår mye evolusjon rundt oss i dag, og viser til eksempler som nevnt over, mener han altså ikke slik evolusjon som man påstår kan få en fisk til å bli et menneske. Han definerer evolusjon til å være enhver forandring i populasjoner.

Med en så slapp definisjon faller resten av hans forklaring. Men han slipper antagelig unna kritikk fra evolusjonister, for også de andre evolusjonistene har en like tåkete definisjon.

Definisjonen "enhver endring" kan bety at man starter med 100 hvite mus og 100 brune mus, og så ender man opp med 10 hvite og 190 brune. Det er riktignok forandring i populasjonen, men det har ikke inntruffet en eneste mutasjon som har laget ny smart programkode. Likevel kaller man det "evolusjon".

Det har skjedd mye innen genforskningen de siste årene. Man har oppdaget at det finnes styringsgener som slår på eller av andre gener. Dermed kan en populasjon raskt endre seg. Men heller ikke dette skyldes tilfeldige mutasjoner. 

Så over til Vojes forklaring på det evolusjonistene selv kaller et paradoks:

Han sier at når man vanligvis peker på at ingen evolusjon har skjedd på millioner av år, da måler man startpunktet og sluttpunktet. Fossilet ser altså helt likt ut selv om det har gått millioner av år. Men zoomer man inn, kan man se at fossilene underveis endres bitte litt opp og ned rundt et gjennomsnitt.

Jeg bruker høner for å forklare hva han mener: En brun høne får en hvit høne som avkom. Den hvite høna får så en sort høne. Og den sorte høna får så en brun høne. Og den brune høna får så en hvit høne. Slik fortsetter det i millioner av år. Vi ser hele tiden en høne. Arten varierer bare bitte litt rundt en mal.

Det retoriske trikset er så dette: Når en brun høne får en hvit høne som avkom, kaller man det evolusjon, selv om det ikke skjedde en mutasjon - hverken smart eller dum mutasjon. Og når den hvite høna senere får en sort høne som avkom, da telles også det som evolusjon. Oi, det blir jo DOBBELT opp med evolusjon! Her er det jommen mye evolusjon, ikke sant? Selv om et fossil ser likt ut etter millioner av år, har det vært kjempemye evolusjon, altså!

La oss et øyeblikk si at Voje faktisk snakker om mutasjonsdrevne endringer i sin forklaring. Hvordan i all verden kan mutasjonsmessig evolusjon ha gått frem og tilbake rundt et gjennomsnitt eller en standard mal? Mutasjoner skal være helt tilfeldige. Oppstår virkelig de samme mutasjonene 3685 ganger i slekten etter den brune høna vi startet med? Og de samme mutasjonene viskes ut 3685 ganger slik at man ender opp med identisk fossil flere hundre millioner år senere? 

Da er i tilfelle ikke evolusjonen blind og tilfeldig, men det handler om styringsgener som slår til hver gang det ytre miljøet endrer seg. Og er det snakk om styringsgener, da handler det ikke om en mekanisme som kan få en fisk til å bli et menneske - slik man vanligvis definerer evolusjon.

Når man ser at en art varierer bitte litt frem og tilbake i lang tid, da handler det kanskje ikke en gang om styringsgener. Men det har vært både brune og hvite høner i hele tidsperioden, og så var det bare litt tilfeldig hvilke individer som ble begravd til fossil. Det Voje noterer som endring, er kanskje ikke noe endring, men bare en naturlig variasjon mellom mange individer.

Voje har sjekket 600 tidsserier blant fossilene. Han sier: "Stasis er langt, langt, langt vanligere enn direksjonell endring i fossile data." Voje beviser altså, innenfor sitt paradigme, at makroevolusjon er svært sjelden!

Etter omkring 35 minutter sier han: "Stasis representerer betydelig mengder evolusjon." Han bruker ordet evolusjon, men det er altså ikke snakk om mutasjonsbasert evolusjon som kan få en fisk til å bli et menneske.

Vojes målinger er derfor meningsløse og gir ingen forklaring på paradokset han skulle forklare. Han kommer rett og slett med et retorisk triks der null evolusjon kan kalles "masse evolusjon". 

Jeg gjør det samme når kona spør hvorfor jeg ikke har ryddet slik jeg lovte. Da svarer jeg: Jeg har ryddet kjempemasse altså. Først tok jeg tallerkenen fra stua til kjøkkenet. Så tok jeg tallerkenen fra kjøkkenet til stua. Slik gikk jeg frem og tilbake en times tid. Er ikke det å rydde, så vet ikke jeg.

Voje viser for øvrig en bra animasjon av hvordan en art kan tilpasse seg når miljøet endrer seg. Han setter også opp to streker, en slags kanal med yttergrenser for tilpasning, som arten må holde seg innenfor. Voje sier han ikke forstår hvorfor det er slike yttergrenser. 

Min forklaring er ganske enkel: Mutasjonsbasert evolusjon finnes ikke. Artene kan derimot tilpasse seg ved hjelp av styringsgener, negative mutasjoner eller ved at flertallet endres, men disse mekanismene har yttergrenser. Det betyr at fugler kan få større eller mindre nebb for å tilpasse seg de konglene med mat som finnes på plassen. Men man får ikke en fugl eller en fisk til å bli et menneske.

tirsdag 25. august 2015

Prestenes nye husleie kan utløse millioner i subsidier til humanetikere og pinsevenner


Norske prester har bodd billig i husleie-subsidierte presteboliger – samtidig som de har hatt boplikt i nettopp presteboligen. Dette har vært skjult lønn. Prestene har betalt kun 3785 kroner i husleie og sluppet fordelsbeskatning.

Fra 1. september 2015 skal de få lov til å bo hvor de vil, men da må de også betale markedsleie på det stedet de flytter til. Staten har derfor bestemt, etter forhandlinger med prestene, at prestene skal få 50.000 kroner mer i årlig lønn for å betale ny husleie. 

Statens årlige budsjett til prestene øker dermed med 60 millioner kroner. Dette gir en dominoeffekt.

Normalt smitter nemlig størrelsen på kirkebudsjettet over på andre tros- og livssynssamfunn. Jo mer Staten subsidierer Kirken og prestene, desto mer får humanetikerne og pinsevenner i statlig støtte. Det sier nemlig loven.

Men denne gangen vil ikke Staten at andre livssyn skal få gleden av den økte lønnen til prestene. For å stanse subsidieautomatikken, ønsker derfor Staten å endre loven. Man vil gjerne ha en lov som sier at de 50.000 kronene til hver prest ikke skal telles med når man skal beregne støtten til humanetikere og baptister.

Staten argumenterer med at prestene egentlig ikke har fått lønnsøkning - pengene har bare byttet uttrykk. Fordi tidligere fikk prestene lav husleie og det blir nå byttet ut med høyere lønn. I høringsbrevet står det om lønnsøkningen:

"...nøytraliserer virkningen for prestene av at boplikten og prestenes gamle tjenestebolig opphører"

Men det betyr egentlig at andre tros- og livssyn har fått for lite i alle år, for man har visstnok aldri regnet med subsidieringen av presteboligene når man skulle beregne støtte til ikke-prestene.


Det subsidierte husleiebeløpet til prestene kommer tydeligere frem når det veksles om til lønn. De andre, altså pinsevennene, humanetikerne, metodistene og så videre, har altså fått for lite i subsidier i alle år.

Man kan dermed påstå at Staten i alle år har brutt sin egen lov om likebehandling. Kanskje pinsevenner og humanetikere kan kreve etterbetaling? Kanskje havner man i retten etter hvert? Man kan hevde at på ti år har pinsevenner, baptister, humanetikere og andre fått 600 millioner for lite. Hvor langt tilbake kan man gå? Snakker vi milliarder her?


Det burde Staten ha tenkt på da den forhandlet med prestene.

Her er lovteksten som Staten foreslår:

"Budsjettverknaden av at prestane i Den norske kyrkja ikkje har buplikt, og liknande tilfelle, skal ikkje reknast med i tilskotsgrunnlaget etter første leddet."

Legg for øvrig merke til at det står "og liknande tilfelle". Staten har flere kort i ermet.

Har du synspunkter angående den nye loven, kan du benytte nettsiden der man sender inn høringsuttalelser (se lenke nedenfor). Det er et flott land vi lever i der også privatpersoner kan delta i høringsrunder.


Selv har jeg valgt å leve et menighetsliv uten lønnsslipper, fagforening, hierarki, foretaksnummer og statlige subsidier. Vi møtes i hjemmene som venner.

Her er høringen.


Les også:
Foto: Sigurd Gartmann under CC-lisens. Bildet viser en prestebolig i Horten. 

lørdag 15. august 2015

Presens og pastorene


Tidlig på 1980-tallet fantes et band fra Drammen som spilte kristenrock. I mange kirkesamfunn var det ikke akseptabelt med slik musikk. Likevel fantes det her og der lokale kirker – eller kinoer - som åpnet dørene for konserter med Presens. (Foto: Sjur Jansen)

Dermed fikk mange unge en frikveld fra de strenge reglene som deres egen pastor hadde funnet på. Reglene var så rare at det er nesten ikke til å tro. I noen kirker var det for eksempel ikke lov å gå med jeans. Før avreise til ungdomsleir kikket lederne gjennom bagasjen for å luke vekk jeans som var forsøkt smuglet med.

Ungdommer fra ulike kirkesamfunn og kirker møttes på konserter med Presens. Der var det ingen pastor eller prest som kunne bestemme hva slags klær man skulle gå med.

Jeg vet ikke hva slags teologisk syn Presens sto for når det gjelder menighet, men i ettertid tenker jeg at bandet bidro til et romsligere og sunnere syn på menighet.

Menighet er der kristne er sammen. Man behøver ingen pastor eller prest for å kalle seg menighet.

Jeg mener ikke at konserter er idealet for hvordan kristne skal samles. Det ideelle er når rammene gir rom for å se hverandre og at man kan komme med frie innslag som bygger opp de andre. Men i tillegg til slike samlinger, er det flott med andre typer samlinger som for eksempel konserter.

Presens fjernet ikke pastorens usunne makt, men Presens ga ungdom mulighet til å se at kristen tro er noe mer enn hva den enkelte pastor hadde definert for dem.

Presens forsvant fra kartet på slutten 1980-tallet, 
men nylig kom Presens gamle sanger ut på Spotify. To album ligger der. Ikke bare det, men i høst (2015) er det ny konsert

onsdag 5. august 2015

Universets største fenomen er funnet

Det skal ikke finnes, ifølge vitenskapen. Men det er vitenskapen selv som har funnet det, så nå er man i villrede.

Ifølge det kosmologiske prinsipp skal all materie i universet være noenlunde likt fordelt etter big bang. Men nå har man funnet en gigantisk stripe med energi som strekker seg over en tredel av universet (en lengde på fem milliarder lysår).

Les mer i denne eksterne artikkelen.

Sitat fra artikkelen:

“If we are right, this structure contradicts the current models of the universe. It was a huge surprise to find something this big – and we still don’t quite understand how it came to exist at all.”

Hjembyen til Goliat er funnet

Uttrykket "David mot Goliat" stammer fra Bibelen. Gjeteren David sloss mot soldaten Goliat som var stor, sterk og arrogant og som var spesialist i nærkamp. David vant med sin steinslynge. 

Historien kan du lese i 1. Samuelsbok kapittel 17 i Bibelen.

Arkeologoer har funnet en by som de mener er byen der Goliat bodde, nemlig byen Gat.

Les mer i denne eksterne lenken.

torsdag 30. juli 2015

Kan vi stole på evolusjonspsykologene?


Hvorfor gråter menn mindre enn kvinner? A-magasinet (Aftenposten) har kontaktet to evolusjonspsykologer.

Tårer er et signal til omverden om at vi trenger hjelp, sier den norske evolusjonspsykologen Leif Edward Ottesen Kennair. Det er lett å være enig i det. Men hvordan kan tårer som kommunikasjon ha oppstått ved evolusjon?

Utgangspunktet for evolusjonister er at de tror stein ble til fisk som så ble til 
mennesker. Dette skal ha skjedd gjennom tusener av generasjoner der DNA ble feilkopiert. Et eller annet sted på veien skal gråten ha oppstått på grunn av noen mutasjoner.

La oss tenke oss langt tilbake i tid og forutsette at alt det fysiske med tårekanaler og lignende er på plass. Men så fantes det ingen mennesker som gråt, for det psykiske opplegget var ikke på plass. Folk fikk flis i fingeren, men de gråt ikke.

Så må vi tenke oss at det var et individ, la oss kalle ham Jan, som fikk en rekke mutasjoner som gjorde at tårene begynte å renne da han slo seg. 


Mutasjoner er tilfeldige. De rammer ikke kollektivt i en gruppe. Man må derfor starte med ett individ: Jan.

Ok, både det fysiske og det psykiske opplegget var nå på plass. Problemet var da at de andre menneskene i skogen der Jan bodde, ikke forsto at tårene til Jan var et rop om hjelp. De trodde det bare var svettedråper.

Det er usannsynlig at en av hans nærmeste venner, for eksempel Mari, skulle få mutasjoner som tolket tårene. For vi har flere millioner år å ta av og en hel jordklode å bo på. Mutasjoner som passer til hverandre som hånd i hanske i to ulike individer, inntreffer ikke rundt samme leirbål. Man må forvente, dersom man tror på evolusjonslæren, at mutasjoner for tolkning av tårer kom i en helt annen skog mange tusen år senere. 

Men det forutsetter at Jans gråte-gener spredde seg over jorda uten at noen tolket tårene. Da må gråtingen i mange generasjoner ikke ha vært kommunikasjon for å få hjelp. Vi må da forutsette at gråtingen hadde en annen funksjon, for eksempel at gråten produserte stoffer som gjorde at Jan følte seg lettet etter å ha vrikket ankelen.

Men hvorfor skulle et gen som forutsetter at man skader seg, være så fordelaktig at det sprer seg over hele jorden? Det må da være bedre å ikke skade seg. Klønene som hinket rundt i smerter fikk altså ekstremt mange flere barn enn smartingene som unngikk skader. Nei, det virker ikke troverdig.

Det er ikke vanlig å gå i detaljer når man skal forklare evolusjon. Man snakker overfladisk og sier at det lønner seg å gråte, for da får man hjelp, og derfor begynte noen å gråte for lenge siden. Men da forteller man egentlig bare hvordan verden virker i dag, man forklarer ikke hvordan en slik kommunikasjon kan ha oppstått mellom to individer - basert på mutasjoner. 

På spørsmål om hvorfor kvinner gråter fem ganger mer enn menn, svarer den danske evolusjonspsykologen Henrik Høgh-Oelsen at kvinnene for lenge siden var ute etter sterke menn:

"At mennene viste svakhet, for eksempel ved å gråte, ville føre til avslag hos damene." 

Her sier han at gråt er noe negativt evolusjonsmessig, for damene mister interessen når mennene gråter. Hvordan kan da gråt ha oppstått? Hvorfor tente damene i mange tusen år på sutre-genene til Jan? Hvorfor ombestemte evolusjonen seg og vedtok at menn som griner ikke lenger var tiltrekkende?

Om menn som gråter mindre enn kvinner, sier evolusjonspsykologen:

"Menn tok seg sammen i så mange år at de til slutt ble sånn." 

Hva mener han her? For å få seg en dame, begynte altså mennene å bite tennene sammen for å overstyre sine egne mutasjoner, det gjaldt å ikke gråte. Og jommen meg klarte mennene å overstyre evolusjonsmekanikken: De tilfeldige mutasjonene. Mennene klarte med sin egen vilje å skrive nye DNA-koder. Er det det han mener? 

Kan vi stole på evolusjonspsykologene? Både ja og nei. Deres forklaringer som tar utgangspunkt i hva man kan observere i dag, for eksempel at gråt kan være et rop om hjelp, er greie nok. Men deres forklaringer om hvordan slike fysiske og psykiske egenskaper har oppstått, bør man stille seg skeptisk til.

Dermed bør man heller ikke uten videre ta inn over seg påstander om steinalderpsykologi som skal forklare hvordan verden er i dag.

Foto: pixabay.com

onsdag 29. juli 2015

Kan Gud eksistere når jeg fikk vannblemmer under føttene etter en uke som turist i Barcelona?

Det ondes problem, del 2.
Forleden skrev jeg en artikkel om "det ondes problem". Ateister sier gjerne at når det finnes lidelse og ondskap i verden, da kan Gud umulig eksistere - for Gud skal ha all makt og samtidig være opptatt av kjærlighet.

I artikkelen viste jeg at det er flere premisser man må ta med, dermed blir det logisk at verden er slik den er og at Gud eksisterer.

Jeg fikk en respons på e-post fra en ateist som i korte trekk sa dette:

  • Gud burde ha laget en tålegrense for ondskap og så ha grepet inn slik at ingen brøt grensen.
  • Gud kunne ha designet oss bedre slik at vi tålte flere naturkatastrofer.
  • Gud kunne ha designet oss med mindre egoer
  • Gud helbreder noen og ikke andre, det er ulogisk.
Alle innvendingene går i grunnen ut på det samme: Gud burde ha gjort verden litt bedre for oss.Da blir det i tilfelle en debatt om hvor grensen bør gå.

Men folk er forskjellige og vi vil aldri være helt fornøyde. Det vil alltid være noen som vil mene at Gud burde ha flyttet grensen enda litt til.

Selv fikk jeg vannblemmer under føttene etter å ha gått gatelangs i Barcelona i en uke som turist i sommer - med nyinnkjøpte sko. Kan virkelig Gud eksistere da? Hvorfor har ikke Gud skapt føttene mine sterkere? Hvorfor tillater Gud at det lages sko som kan skape vannblemmer? Hvorfor ga Gud meg så mye fri vilje at jeg fortsatte å gå til nye turistattraksjoner etter at jeg kjente det begynte å murre under føttene?

Skulle man ta hensyn til alle klager, ville grensen ha blitt flyttet så langt at vi alle var sammen med Gud. Men da ville vi i tilfelle ikke ha valgt Gud frivillig, vi ville ikke hatt fri vilje, vi ville ha vært roboter.

Innvendingen mot at det er for mye ondskap og lidelse, er ikke bevis for at Gud ikke finnes. Innvendingen viser bare at man er uenig med de rammene Gud har satt for at vi skal ha nok fri vilje og at verden skal være nok selvstendig.

Vår frie vilje er ikke sterk nok til å kunne utslette universet eller Gud. Men vår frie vilje er sterk nok til å tenke og handle mot Guds vilje. Rammene i vår tilværelse gir oss nok fri vilje til å velge Gud eller oss selv.

I et ateistisk amoralsk univers kan man argumentere for at et mord objektivt sett ikke betyr noe. At man føler sorg når noen dør, er i tilfelle bare genene som lurer oss. Ifølge evolusjonsteorien, som ateismen støtter seg til, var det for lenge siden ingen mennesker eller dyr som følte sorg, for den mutasjonen hadde ikke oppstått da.


Ateister har derfor ikke en filosofisk grunnmur å stå på for å mene at grensen for fri vilje burde ha gått akkurat her eller der. Vi er i tilfelle bare en mutasjon unna at grensen bør flyttes på nytt. 

Men forutsetter man at Gud finnes, da er det logisk at grensen bør gå der den går i dag, for Gud vet best.

Et lignende grensespørsmål gjelder når det er to personer hvor Gud helbreder den ene og ikke den andre. Vi vil ikke være fornøyd før grensen er flyttet så langt at Gud helbreder alle hele tiden og det ikke finnes sykdommer, lidelse eller ondskap.

Men skulle grensen flyttes så langt, ville ikke verden ha vært nok selvstendig i prosjektet mennesker.


Paulus skriver i Bibelen at han i Jesu navn helbredet mange. Samtidig ba han flere ganger om å bli kvitt en plage han hadde selv, men han ble ikke kvitt den. Han ble helbredet fra blindhet, men ikke fra denne plagen. Kristne har alltid opplevd Guds prioriteringer når det gjelder helbredelser. Men Guds prioriteringer er ikke et sterkt nok argument til å si at han umulig kan finnes.

Det blir som å hevde at fotballaget du heier på, umulig kan eksistere fordi det scoret kun i den ene omgangen.

Man kan selvsagt filosofere over hvorfor laget scoret kun i den ene omgangen. Det samme spørsmålet kan rettes til Gud: Hvorfor helbredet du kun den ene og ikke den andre?

Men det at vi sliter med kampanalysen, betyr ikke at fotballaget ikke finnes. At man jobber med en kampanalyse er heller et tegn på at fotballaget faktisk finnes.

Hvorfor helbreder ikke Gud alle hele tiden? Svaret er at han er bundet av rammene for den selvstendige verden som menneskene må ha for å ha fri vilje.


Gud kan ikke gjøre ulogiske ting som å utslette seg selv eller å arrangere en svømmekonkurranse uten vann. At Gud har all makt betyr ikke at han kan gjøre ulogisk tullball. Han kan altså ikke helbrede alle hele tiden dersom vi samtidig skal ha fri vilje.

Vår tilværelse ser ut til å være preget av en dose tilfeldigheter, en dose fri vilje og en dose med Gud som griper inn. Det er bare Gud som kan fortelle hvilken dose som slo til i hvert tilfelle. 

At en slem diktator kan få et langt liv, kan skyldes dosen med tilfeldigheter. Det er rett og slett rammene for fri vilje og en selvstendig verden/natur som må være slik at de inneholder tilfeldigheter.

Hvis det jeg skisserer her er riktig, betyr det at det i et kristent verdensbilde ikke er en mening bak samtlige triste enkelthendelser. 

En trafikkulykke kan være meningsløs, det var uflaks, en tilfeldighet eller dårlig vedlikehold. Det ligger ikke en mening bak den konkrete ulykken.

Men ser vi tilværelsen i fugleperspektiv, kan vi finne en generell forklaring på at ulykker kan inntreffe samtidig som Gud finnes - det er det jeg har forsøkt å argumentere for i to artikler nå.

Det finnes altså mulige svar til ateistenes favorittargument mot den kristne tro - ondskapens problem. Samtidig finnes det ingen mulige svar på at universet skal ha oppstått av ingenting, slik ateistene tror.

søndag 19. juli 2015

Bør kirkebenker ha skylapper? Hvilken vei skal gulvfliser legges i en kirke?

En kirke i Danmark har havnet i avisen fordi kirkebenkene har så høye sidekanter at det er vanskelig å se enkelte av innslagene under gudstjenesten. Men det er ikke bare å sage ned benkeveggene, for de har fine utskjæringer som enkelte gjerne vil ta vare på.

Haderslev Domkirke har involvert både Nationalmuseet og Den Kongelige Bygningsinspektør i saken om de høye sidekantene. Domkirken har også en tilsynsførende arkitekt som mener det er vandalisme å sage ned skylappene på benkene. Hva blir det neste? spør han retorisk. Skal prekestolen flyttes?! 

Ja, det ville vel ha blitt en skandale å flytte prekestolen. Det retoriske spørsmålet fra arkitekten viser at de kirkelige tradisjonene er som betong. 

Det rare er at de første kristne hadde ikke kirker, prester og prekestoler. Argumentasjon for å holde fast på dagens kirkelige tradisjon blir derfor uten fotfeste. Det kunne like gjerne være at en gang i kirkehistorien fant man på at presten skulle komme hinkende baklengs inn kirkedøren, derfor ønsker man å holde fast på det i dag. "Hva blir det neste? Skal presten gå på normal måte inn døren?!"

Ved å kutte ut mange av tradisjonene man har funnet på i løpet av den lange kirkehistorien, så kan man heller møtes slik de første kristne gjorde: i hjemmene. På den måten slipper man mange unødvendige problemer.

I en annen kirke i Danmark pågår en konflikt om hvilken vei gulvflisene skal ligge. Kirken fjernet de gamle flisene fra 1977 på Glumsø prestegård og la nye diagonalt. Den danske stat mener derimot at flisene skal ligge vinkelrett mot veggen og krever at kirken må bruke flere hundre tusen kroner for å legge flisene på nytt.

Biskopen har skrevet brev til kirke- og kulturministeren angående disse gulvflisene. Regjeringen er altså involvert! Kirken planlegger nå rettssak mot Staten, det vil si mot Kulturstyrelsen som sier at gulvflisene "virker fremmed for rommet". 

Mine råd er:

  1. Bryt båndene til Tradisjonen. Kutt ut prester, religiøse fagforeninger og lignende.  
  2. Bryt båndene til Staten. La Staten ta seg av gravplasser og vielser.
  3. Selg de fleste kirkebygningene. Møt hverandre heller i hjemmene.
  4. Noen få fellesbygninger kan eventuelt beholdes for sjeldnere større samlinger. Men slikt kan også leies fra gang til gang. Noen kirker kan også få ny bruk drevet av kristne, for eksempel barnehjem eller konsertsal.
  5. Sats på vertskap for samlingene, ikke prester for menighetene.
  6. Ikke betal lønn til vertskapet, men samle gjerne inn penger til fattige eller til misjonærer.
I en så radikal plan dukker det opp en del problemstillinger underveis. Hva skal pastoren og presten leve av nå? Hva skal vi gjøre med gamle altertavler og flotte malerier? Hvor skal vi gifte oss? Hvem skal arve røykmaskinene og scenelyset? Vel, vi får finne løsninger i hvert tilfelle. Men det blir galt dersom gamle tradisjoner skal stå i veien for en ny kalibrering mot Bibelen.

Jeg synes jeg hører stemmene til Priska og Akvilas dersom de kom på besøk i dag: "Hva er det dere holder på med? Krangler dere om høyden på kirkebenker og hvilken vei gulvflisene skal ligge? Hva var feil med å samles til middag hjemme hos oss?"

onsdag 8. juli 2015

Jeg er glad jeg slipper den lille skriften i Den norske kirke


Jeg ønsker alle kirkesamfunn alt vel. Men jeg minner om at det går an å redusere byråkrati og kostnader dersom man velger ikke-hierarkisk hjemmemenighet. 

Bildet viser litt av Den norske kirkes orientering om kirkevalget 2015.

Kirken sprer nå ut 29 millioner kroner på de kirkelige fellesrådene, pengene skal blant annet gå til lønn til valgfunksjonærer. 

tirsdag 7. juli 2015

DET ONDES PROBLEM: Kan Gud finnes når det er ondskap i verden?

Om Gud, ondskap, lidelse, Epikur, Paulus, kristen tro, ateisme, multiverser, skapelse, fri vilje, roboter, spaghettimonster, Edens hage, YOLO, YOLT og meningen med livet.

Det er så mye ondskap i verden at Gud kan ikke finnes, sier enkelte. Man forventer at en kjærlighetsfull Gud skal hindre hvert eneste mord.

Problemet er at da ville ikke vi mennesker ha eksistert. For Guds etikk er mye strengere enn din og min. Jesus sa om utroskap at bare det å se på en annens kvinne med begjær, er umoralsk. Skulle Gud stanse all ondskap, måtte han ha stanset også våre onde tanker. Da ville vi ha mistet vår frie vilje. Vi ville ha blitt som roboter og ikke ha vært mennesker – vi ville ikke ha eksistert.

Et annet argument er at Gud burde ha straffet de slemme. Hvordan kan Gud sitte og se på at folk er slemme? Når Gud ikke straffer, må det bety at han ikke finnes, sier man gjerne. Det samme problemet oppstår her. Guds etikk er så streng at da måtte han ha straffet alle mennesker hele tiden, også for vår onde tanker. Gud har i utgangspunktet nulltoleranse for synd og straffen er i utgangspunktet hard. Vi ville ikke hatt noe handlingsrom - med kontinuerlig straff ville vår frie vilje ha blitt borte.

Gud skal en dag føre en dom over alle mennesker. Straffen kommer, for Gud er rettferdig. Da tas hele ditt liv under ett. Heldigvis tilbyr Gud også nåde. Du kan ikke slippe unna dommen, men du kan slippe unna straffen, da må du bruke din frie vilje i løpet av livet ditt til å velge Guds nåde.

Men lidelsen da? Hvordan kan Gud sitte og se på lidelsen? Også her finnes et lignende problem. Kroppene våre gir oss smerte for eksempel når vi faller. Hadde vi ikke kjent smerte, ville kroppene våre blitt raskt ødelagt fordi vi ville ha tatt for stor risiko. For å unngå smerte, måtte vi i tilfelle ha hatt åndelige kropper som ikke var laget av materie.

For å slippe ondskap og lidelse, måtte vi altså ha vært som ånd der tankene våre ble styrt som roboter. Da kunne vi ha vært sammen med Gud og det ville ha vært unødvendig med en frelsesplan. Men i en slik tilværelse ville vi ikke ha vært mennesker.

Den frie vilje åpner for ondskap. Gud skapte ikke ondskapen, men han åpnet for at mennesker kunne skape den. Ondskap er å gjøre mot Guds vilje, for Guds vilje er perfekt. Gud visste at menneskene ville velge ondskapen nå og da, derfor hadde han planen om frelse klar allerede før han skapte menneskene.

Når Gud visste at menneskene ville velge ondskapen, kunne han ha droppet skapelsen. Men ekte mennesker med fri vilje var et større pluss i regnestykket enn minuset med ondskapen som fri vilje produserer.

Folk flest synes livet, med den lidelsen som følger med, er bedre enn å ikke være til. Derfor blir det feil å si at Gud burde ikke ha skapt menneskene, for det stemmer i tilfelle ikke med regnestykket som folk flest har over sitt eget liv.

Kristen tro går ikke ut på at man blir borte når man dør, men sett ut fra et ateistisk utgangspunkt, så blir man borte, det er det samme som å ikke være skapt. Likevel velger altså de aller fleste å beholde livet så lenge som mulig, selv om det inneholder minuser. Derfor må vi frikjenne Gud med det samme regnestykket; det er bedre at Gud skapte oss enn at han ikke gjorde det.

Selv om Gud er allmektig, kan han ikke gjøre noe som er ulogisk. Han kan ikke skape en sirkelformet firkant, han kan ikke like synd, han kan ikke slutte å være Gud. Når fri vilje ble gitt til menneskene, så følger det logisk at man åpner for onde handlinger, sånn er det bare.

Gud skapte en selvstendig nok verden til at vi kunne ha fri vilje. Gud kan, hvis vi ser bort fra hans løfter, når som helst knipse med fingrene og utslette universet. Vår tilværelse er på den måten ikke helt selvstendig, vi er avhengig av at Gud holder den oppe. Men den er selvstendig nok til prosjektet som handler om mennesker.

Skal fri vilje være mulig for menneskene, må hodeskallen din være passe tykk. Den må være tykk nok til at du med din frie vilje kan ta en løpetur i skogen og krasje i et tre uten å dø.

Samtidig må den være tynn nok til at Kain kan slå Abel i hjel. Dersom det var umulig for Kain å slå Abel i hjel eller på noen andre måter være slem, ville ikke Kain ha hatt fri vilje av betydning. For da måtte han kun gjøre det Gud liker. Kroppene våre er altså skrudd sammen slik at det er mulig med fri vilje.

Den frie vilje åpner også for muligheten for å forstå hva kjærlighet er. Du ville ikke ha forstått hva nåde betyr, dersom du ikke befant deg i en verden med fri vilje. For i en verden med fri vilje gjør du noen ganger dumme handlinger mot andre. Dermed kan du også noen ganger oppleve nåde fra dem du handlet ondskapsfullt mot.

Gud forstår hva nåde er, for Gud er mye smartere enn deg. Men du trenger en verden med fri vilje for å forstå nåde.

I vår tilværelse har vi også en sjanse til å forstå hva hjelpsomhet er. En selvstendig verden åpner altså for fri vilje, som igjen åpner for lidelse, men som dermed også åpner for kjærlighetshandlinger. Dermed kan vi fatte hva kjærlighet er. Slik kan vi også oppdage at Gud elsker oss. Vi kan forstå litt av hvordan Gud er.

På samme måte er det ikke lett å se at en fotballspiller er flink til å drible uten at det finnes en fotballbane og en motstander tilstede.

Når fotballspilleren til slutt vinner hele VM og mottar pokalen, er de stygge taklingene fra motstanderen ikke lenger så viktige. Gevinsten er større enn den opplevde motstanden. Slik er det også med kvinner som velger å få nye barn selv om den forrige fødselen ga smerter. Paulus skriver i Bibelen at vår tilværelse med Gud i evigheten veier uendelig mye mer enn de trengslene vi må bære i verden nå.

Det er mye ondskap i verden. Men målt opp mot hvordan det er å leve sammen Gud resten av evigheten, så går regnestykket sammen med Gud i pluss.

Den verden vi lever i nå, er den nest beste som er mulig å tenke seg. Den aller beste er når vi er sammen med Gud i evigheten. Den verden vi lever i nå, er den beste for å oppnå frelse til den aller beste verden.

Den aller beste verden er når vi av fri vilje ærer Gud og er sammen med Gud. Det er når vi forstår Guds storhet. Vi kunne eventuelt ha vært sammen med Gud som roboter, men da hadde ikke det vært den aller beste verden man kan tenke seg, for da ville vi ikke ha forstått hvor stor Gud er.

Som mennesker må vi dø for å komme over til den aller beste verden. Når vi dør, blir noen andre lei seg. Det er lidelse. Men det er den eneste veien over til den aller beste verden. Siden Gud valgte å gi oss fri vilje, er Gud nødt til å strekke tilværelsen ut i tid slik at vi kan få sjanse til å velge a eller b. Dermed vil noen dø før andre. Samtidig bruker Gud tidstilværelsen til å påvirke oss.

En gang da Jesus kom gående, så han en mann som var født blind. Det var vanlig å mene at sykdom kom som følge av synder. Men mannen var født blind, derfor spurte folk Jesus om det var mannen selv som hadde syndet eller om det var foreldrene hans som hadde syndet. Jesus svarte at det var ingen av dem, men at Guds kraft og gjerning skulle bli åpenbart på ham. Så helbredet Jesus mannen. Etterpå er det noen som sier til mannen: «Gi Gud æren!» På denne tiden i Jesus liv var det få som trodde at han var Gud, men de sa i alle fall at Gud burde ha æren for helbredelser.

Historien forklarer på en måte hvordan tilværelsen vår er skrudd sammen. Vår tilværelse gir åpning for lidelse og ondskap. Det kan Gud bruke til å vise hvem han er. Og når Gud viser hvor stor han er, ender vi opp med at vi er i stand til å ære Gud.

Så kan man spørre hvorfor ikke Gud helbreder alle hele tiden. Men det ville bety at den frie vilje ville ha blitt borte. For da ville det ikke ha vært mulig å handle motsatt av Gud. Skulle vi unngå all lidelse, kunne Gud ikke ha ventet ti sekunder før hver helbredelse, for da ville det ha vært ti sekunders lidelse hver gang. Dermed måtte Gud ha helbredet Abel i samme øyeblikk som Kain forsøkte å drepe ham. Kain kunne slått Abel i hodet med en stein tusenvis av ganger i årevis, men det ville ha vært umulig for Kain å drepe Abel. For hver gang ville Gud ha helbredet Abel i samme øyeblikk. Sagt på en annen måte: Da ville Kains frie vilje ha blitt redusert svært mye.

Dermed er det slik at på samme måte som den allmektige Gud ikke kan lage en sirkelformet firkant, så kunne han heller ikke kjøre et løp der alle ble helbredet hele tiden, dersom målet er at mennesker skal med sin frie vilje velge å ære Gud i evigheten.

Men Gud kan helbrede litt og gripe inn litt i verdenshistoriens gang uten at det ødelegger de grunnleggende rammene for en selvstendig verden. Vi vet ikke hvor mange diktatorer Gud stanser uten å gi oss beskjed. Men vi vet at enkeltpersoner blir helbredet. Jeg har selv sett røntgenbilder av en svulst som var så stor at legene kunne kjenne den fra utsiden, men som var borte etter forbønn da personen ble operert. Kirurgen fant ingenting, ikke engang skum etter vannsvulster. Vi kan videre lese i Bibelen at Gud griper inn en rekke ganger. Han hjalp for eksempel noen apostler ut av fengsel. Samtidig er det en rekke ganger Gud ikke griper inn. Andre apostler ble drept uten at Gud grep inn.

Man kan selvsagt spørre Gud om hans prioriteringer. Hvorfor ble person a reddet og ikke person b? Hvorfor ble den snille personen syk mens diktatoren fikk leve lenge? Men det spørsmålet er ikke sterkt nok til å slå beina under forklaringen om den frie vilje.

Dersom Gud skulle helbrede etter en snillhetsskala, ville alle barn i mors liv ha overlevd. Det ville ha vært umulig med abort. Barn i mors liv er jo de som er aller mest uskyldige. Selv om mødrene forsøkte å fjerne barna, ville Gud ha plassert barna tilbake i livmoren. På samme måte som med Kain og Abel ville dermed den frie vilje ha blitt redusert for mye.

Vi mennesker ville kanskje også etter hvert ha funnet ut av skalaen til Gud. Kjeltringer ville da daglig ha angrepet snille personer og robbet dem, for Gud ville da være som et forsikringsselskap som alltid betalte ut tapet eller helbredet skadene som de snille fikk.

Derfor er det kanskje helt greit at Gud kan helbrede både snille og slemme. Hvor skulle i tilfelle Gud ha satt grensen?

Ateistenes argument er at Gud ikke kan finnes når det finnes ondskap i verden. Men som vist over, finnes det mulige logiske forklaringer.

Et spørsmål tilbake til ateistene er: Hvilken standard måler ateistene etter når de sier at det finnes ondskap i verden?

Dersom Gud ikke finnes, har man ingen objektiv begrunnelse for å skille mellom hva som er ondskap eller ikke. Man må da hevde at det vi kaller ondskap, kun er genetisk resultat av evolusjonen som går ut på at hvert individ kjemper for å bringe sitt DNA videre. I et ateistisk univers finnes ikke umoral, kun amoral – altså ingen moral eller umoral. Kjente ateister sier nettopp dette: Universet er amoralsk.

Men dermed mister de plattformen for sitt argument om at en gud ikke griper inn mot umoral.

Ateister kan filosofisk sett ikke bruke argumentet "Hvorfor griper ikke Gud inn mot all ondskap?" De må i tilfelle først argumentere filosofisk for at umoral finnes og de må da forklare hvilket punkt i universet eller hvilket prinsipp de måler ut fra. To naboer kan ha ulike synspunkter om hva som er rett moral.

Sagt på en annen måte; når ateister klager på at en hypotetisk Gud ikke griper inn, da har de egentlig allerede godtatt at Gud må eksistere. For det er bare Gud som kan sette en objektiv standard for moral og umoral.

Det er ikke alltid lett å vite hva Gud mener om moral, Bibelen forteller ikke om alle livssituasjoner som finnes, og man kan tolke Bibelen ulikt. Men det filosofiske prinsippet er der uansett: Man er nødt til å forutsette at en gud finnes for å kunne argumentere for at det finnes en objektiv moralsk fasit.

Og når det logisk er Gud som sitter med fasiten, da er det logisk at det er Gud som tar seg av dommen. Den kristne tro går ut på at alle skal få sin dom av Gud til slutt, ingen slipper unna. Slemme diktatorer vil få sin straff. Man kan klage på at diktatorene ikke får sin straff nå med en gang, men hvor skulle da Gud sette strek? Det er jo ingen som når opp til Guds perfekte standard. Ved kontinuerlig dom og straff ville den frie vilje ha blitt pulverisert, for vi kunne knapt ha beveget oss en centimeter før Gud hadde slått til. Dermed ville ingen av oss ha kommet frivillig til himmelen med Gud.

Derfor er det mer riktig å samle opp alle mennesker til slutt, også tidligere generasjoner, for å dømme alle samtidig, etter at alle har fått bruke sin frie vilje gjennom livet.

Gud dømmer heldigvis rettferdig. De som har vært snille, slipper med en lettere dom. Men ingen er perfekte, derfor må Guds frelsesplan tre inn for at du og jeg og diktatorer skal ha en sjanse. Det er frivillig å velge den.

Gud er både 100 prosent rettferdig og 100 prosent kjærlighet. Han drøyer med domsoppgjøret for å få flest mulig med seg frivillig.

Greit, det gjelder menneskene. Hva med naturen? Hvorfor er det naturkatastrofer?

Gud plasserte de første menneskene i Edens hage. Der var rammebetingelsene slik at menneskene hadde en fri vilje. De kunne synde. Men dersom de syndet, ville deres tilværelse bli endret til det verre, for da måtte de klare seg mer alene uten Gud spaserende i hagen sammen med dem.

Når det faktisk var mulig å synde i Edens hage, kan man jo spørre om det også var mulig med naturkatastrofer der, jeg vet ikke.

Men det er i alle fall først etter at Gud sender menneskene ut av Edens hage, som følge av deres synd, at vi hører om naturkatastrofer.

Menneskene opplevde et verre liv etter at de hadde syndet. Gud sa at fra da av skulle menneskene kunne kjenne torner, kvinnen skulle føde med smerte og mannen skulle bli sliten av å skaffe mat. Så fort menneskene hadde formert seg, hører vi også at de døde en etter en. Det gikk bare en vei – nedover.

Man kan diskutere tilværelsens rammer innenfor og utenfor hagen, men vi befinner oss nå i alle fall utenfor hagen, og der er tilværelsens rammer slik at Gud kan frelse flest mulig mennesker etter deres frie vilje. Vi befinner oss i en selvstendig nok verden.

En selvstendig verden må være slik:

1) Lovmessig: Vi må kunne forutse konsekvensen av våre handlinger. For eksempel gravitasjon betyr at når du kaster en stein opp, så detter den alltid ned igjen.

2) Ikke forutbestemt: Flere fremtider må være mulig, ellers har vi ikke fri vilje.

I en slik verden er det plass til ondskap.

Det er også plass til naturkatastrofer og sykdommer. I en verden som ikke er forutbestemt, er det nemlig plass til tilfeldigheter.

Er det mulig at en verden kan være lovbestemt og ha innslag av tilfeldigheter samtidig? Ja, man kan for eksempel se på nedbrytningshastigheten for materie som er radioaktiv. Man kan måle halveringstiden, samtidig vet man ikke hvilket atom i fjellet som reagerer i hvilket sekund. Så langt vi vet nå, er det helt tilfeldig hvilket atom det blir.

Vi vet at trekkfuglene drar sørover om vinteren. Men vi vet ikke hvilken fugl som drar hvilken dag. Vi vet heller ikke hvilken fugl som kommer til å bli spist av en katt. Men vi vet at katter må ha mat for å overleve. Vår verden inneholder altså både lover og tilfeldigheter.

Med tilfeldigheter kan det oppstå naturkatastrofer. Eller mindre hendelser der en grein fra et tre knekker og faller på en katt som dør. Eller at du eller jeg får en sykdom.

I en selvstendig verden, der det altså er mulighet for ondskap og naturkatastrofer, er det også mulig å være snill. Man kan hjelpe folk som er rammet av naturkatastrofer eller ondskap. I en selvstendig verden kan man gi eller motta kjærlighet.

Man kan diskutere hvor mye fri vilje vi egentlig har, vi styres også av genene våre, av gruppepress og av kultur. Men de fleste er enige om at vi har i alle fall en viss porsjon fri vilje og at ikke alt i universet er en kjempelang kjede av årsak og virkning som det er umulig å overstyre.

For å kunne velge Gud med fri vilje, må det gjøres i en selvstendig nok verden. Her er det to ting på en gang: 1) Gud valgte å leve som et menneske i vår verden for å ta et oppgjør med all synd. Derfor kan vi syndige mennesker likevel være sammen med Gud som er perfekt. 2) Vårt frie valg må gjøres i en selvstendig nok verden der vi ikke er redusert til kun maskiner.

For at Gud skal kunne være sammen med noen mennesker i det hele tatt i fremtiden, og for at vi skal kunne ære ham, må han derfor tillate en selvstendig verden for en periode, en selvstendig verden som har åpning for ondskap, naturkatastrofer og tilfeldigheter.

Det er vanlig å spørre: Hvordan kan Gud bare sitte der og ikke gjøre noe med lidelsen? Men Gud sitter ikke bare der. Han tok all verdens synd og smerte på seg da han døde på korset og sto opp igjen slik at vi har sjansen til å få et liv med Gud uten smerte og lidelse i all evighet - frivillig og med forståelse av hva kjærlighet er.

Det man egentlig ber om når man sier at Gud må gripe enn, er en verden uten fri vilje eller noen alternative fremtider for sitt eget liv. Men en bedre løsning enn det må være en verden sammen med Gud der vi har valgt Gud frivillig. Og det er nettopp det som er planen med tilværelsen nå.

For at akkurat du skal kunne bli frelst, kunne ikke Gud ha skapt en litt mer eller mindre selvstendig verden enn den som finnes i dag. For da hadde ikke du vært deg. Du ville ha vært en annen person eller eventuelt en robot. Det er i denne verden du er født.

Dersom Gud ikke hadde skapt noe, ville det ikke ha vært mulighet for ondskap og lidelse. Men hadde det virkelig vært bedre? Hvorfor bringer du da barn til verden?

Gud kunne også ha tvunget alle til å gjøre det Gud ønsker i hver minste detalj. Men er en slik verden uten fri vilje virkelig bedre enn at du finnes i den verden du lever i?

Det er feil å klage på Gud for all ondskapen. Det er Adam og Eva som i tilfelle har skylda for at vi at vi lever i en verden med naturkatastrofer og ondskap, og ikke inne i Edens hage der vi kunne spasere sammen med Gud i den svale kveldsbrisen. I Edens hage var det ikke engang regn, plantene ble vannet av vann som steg opp fra jordens indre kilder.


Man kan ikke bruke lidelsens problem som et uangripelig argument for at Gud ikke finnes. En allmektig Gud kan ha sine grunner for at vår tilværelse er som den er, som forklart over. Premissene er ikke kun at Gud er allmektig og at Gud er kjærlighet. Det er nemlig flere premisser. For det første ønsker Gud at vi ærer ham i all evighet. For det andre ønsker Gud å frelse flest mulig. Med de ekstra premissene blir konklusjonen en annen.

I antikken levde en filosof og nesten-ateist som het Epikur (Epikuros / Epicurus). Så langt jeg forstår, trodde han at gudene fantes, men at de ikke brydde seg om menneskene. Epikur etterlot seg ingen skrifter, men hans lære er gjengitt av senere filosofer. 


På 1700-tallet kommer filosofien Humer med argumenter som visstnok skal stamme fra Epikur. Jeg antar argumentene er blitt noe vridd på siden Epikurs tid, for Epikur så vel for seg flere guder og ikke én Gud. Men det har i alle fall blitt vanlig å sette frem dette argumentet: 

"En allmektig og kjærlig Gud kan ikke finnes når han ikke rydder opp i ondskapen." 

De to premissene - 100 prosent kjærlighetsfull og 100 prosent allmektig - er ikke en fullstendig liste med premisser. Derfor blir konklusjonen feil.

Man må også ta med premisset om Gud er 100 prosent hellig. Gud kan i utgangspunktet ikke være sammen med noe som er syndig, han kan ikke være sammen med mennesker som gjør mot Guds vilje. 


Gud er også 100 prosent rettferdig der en dom følger synd. 

Man må også ta med premissene om at menneskene har syndet og at Gud ønsker å frelse dem, og at Gud ønsker at vi av fri vilje skal ære ham i all evighet.

Med en slik større liste over premisser lander man på at tilværelsen vår må være en selvstendig verden for en tid. Altså at Gud må tillate en selvstendig verden for en periode for å oppnå noe enda større. 


I denne verden steg Gud ned fra himmelen og ble født som et menneske: Jesus. På den måten ofret Gud seg selv og tok straffen på sine egne skuldre. 

Gud må tillate en selvstendig verden for en periode for at vi skal kunne velge ham av fri vilje og for at vi skal forstå hvor stor og nådig han er, slik at vi har en sjanse til å være sammen med ham i all evighet og ære ham.

Når man tar opp ondskapens og lidelsens problem i et forsøk på å motbevise Guds eksistens, bør man samtidig ta med de eksemplene som taler for Guds eksistens.

Vitenskapen mener at universet har en alder, ergo må materien, rommet, naturkreftene og tiden ha et opphav utenfor universet. Gud er utenfor tiden og er ikke avhengig av materie, rom eller lignende. Gud er et logisk svar på hva som er opphavet til universet. Egentlig det eneste logiske svaret. For Gud er per definisjon perfekt, det finnes ikke noe større og klokere. Samtidig er Gud ånd, altså uten materiell utstrekning. Opphavet til universet er nødt til å være slik. For universet er både begrenset og underlagt naturlover. Man kan spørre: hvorfor ikke ett atom ekstra i universet? Hvem bestemte antallet atomer? Opphavet til universet kan ikke selv være underlagt universets rammer.

Gud er evig, han er til og med utenfor tiden. For tiden er styrt av gravitasjon som igjen er styrt av materien. Man kan derfor ikke stille det retoriske spørsmålet: "Hvem skapte Gud?" Svaret er i tilfelle at ingen skapte Gud. Men man kan og må spørre: "Hvem eller hva skapte universet?" For både ateistene, de kristne og vitenskapen sier at universet har en alder.

Er vanlig argument fra ateister er at vitenskapen har teorier om at universet er skapt ut fra ingenting. Men når man sjekker påstanden nærmere, viser det seg at dette ingenting slett ikke er ingenting. Teoriene dreier seg om et kvantefelt som befinner seg i et bitte lite rom. Det er altså et felt, det er noe, det er slett ikke ingenting. Man har teorier også om å låne energi. Men hvem bestemte at det skal finnes en naturlov som sier at det er greit å låne energi? Heller ikke dette er ingenting. Teoriene starter altså med noe; et rom, et felt, en naturlov. Slike ting må ha et opphav.

Så lager man nye teorier oppå teoriene, nemlig at det kan finnes universer som føder nye universer. Vårt univers er dermed barnet til et annet univers. Men samme problemstilling gjelder. Hvem eller hva lagde naturlovene i moruniverset? Hvem eller hva skapte moruniverset og materien der? Hvem eller hva finjusterte moruniverset slik at det kunne skape et datterunivers? Hvem eller hva bestemte antallet atomer i moruniverset? Hvem eller hva satte det hele i gang?

Den logiske løsningen er at årsaken bak det vi ser, er en gud som er over tiden og som ikke har fysisk utstrekning og som har supermakt og som er superklok. En slik gud er noe helt annet enn det retoriske spaghettimonsteret som ateistene har plassert i vårt univers i et forsøk på å latterliggjøre eksistensen av en eventuell gud. Men ateistenes spaghettimonster er altså plassert i universet og er dermed underlagt naturlovene. Monsteret er laget av spaghetti, altså materie, og er plassert i et rom til en bestemt tid. Skal man lete etter årsaken til materie, tid og rom, må årsaken plasseres utenfor materie, tid og rom. Og der er Gud eneste kandidat, et spaghettimonster når ikke opp til de logiske kravene man må sette.

Det finnes mange argumenter som peker på en gud, det gjelder for eksempel finjusteringen av universet, livets opprinnelse og DNA-programmeringen. Skal man argumentere mot Guds eksistens, har man samtidig en rekke spørsmål å svare på som ateist.

Men tilbake til det ondes problem. Det finnes altså forklaringer som ender opp med at vi har fri vilje i en selvstendig verden i en periode. Men vår frie vilje er begrenset, vi kan ikke utslette universet eller slutte å være avhengig av mat. Heller ikke vår selvstendige tilværelse er helt selvstendig. For Gud har en plan om å holde et oppgjør med våre liv.

Vår tilværelse og vår frie vilje er kun selvstendige nok. Vår tilværelse er ikke så selvstendig at vi unnslipper Guds plan om å holde en dom. Men fordi Gud er kjærlighet kan du slippe unna straffen hvis du vil.

Det var antagelig ikke torner inne i Edens hage. Men det står om torner da Adam og Eva måtte ut av Edens hage. Senere tar Gud på seg tornene for at mennesker skal ha en mulighet til å være sammen med Gud. Jesus bar en tornekrone da han døde og sto opp igjen.

Meningen med livet er å oppdage Guds kjærlighet og svare på den. Da kan du gå fra disse abstrakte forklaringene på tilværelsen til å delta konkret i Guds store plan. Lytter du til Gud, kan du få utlevert kjærlighetsoppdrag og du kan tre inn i ferdiglagte gjerninger. 


Men det er ikke noe løfte om et problemfritt liv. De første kristne møtte mye motstand, slik er det også mange steder i dag for kristne.

Kristen tro er ikke en lykkereligion. Meningen med livet er ikke å være mest mulig lykkelig der vi samler oss skatter her på jorda. Meningen med livet er å ære Gud og samle skatter i himmelen. 


Da kan man få en dypere fred og lykkeforståelse. Det er populært å skrive YOLO når man gjør noe som gir lykkefølelse: You Only Live Ones. Du får en dypere mening over livet når du kan skrive YOLT: You Only Live Twice. For da ser du også evigheten sammen med Gud i horisonten og måler alt opp mot det.


Del 2, Det ondes problem