mandag 17. november 2014

Med ørepropper og laserlys på gudstjeneste

Gudstjeneste med laserlys, ørepropper og sceneopptredener
Denne helgen hørte jeg om to nye trekk ved scenekirker som viser at man har gått ytterligere noen skritt i feil retning. 

Det ene er bruken av laserlys mens det er lovsang. Man kan bli sjøsyk av mindre. Det andre er at bandmusikken på scenen er nå så høy at den kan sammenlignes med rockekonserter, derfor deler kirken ut ørepropper til publikum.

Kirken legger lokk på oppfordringene i Bibelen

Det er ikke noe galt med kristelige popkonserter, røykshow og teater. Men når man lar slike rammer bli normalen i menighetens hovedsamlinger, bryter man med oppfordringene som Bibelen gir til kristne. 

Oppfordringene går ut på å bygge hverandre - da må det være mulig å samtale. De første kristne møttes i hjemmene rundt en middag, slik var det mulig å leve ut oppfordringene.

Er du introvert eller ekstrovert?

Folk er forskjellige. Ekstroverte får energi når det er masse folk og full action på en kirkescene. Introverte liker derimot roligere samlinger og kan faktisk bli slitne av sceneoppførselen til de ekstroverte.

Men: Likt for begge grupper er at kjærlighet og gaver utveksles best når man kan samtale med hverandre og det ikke er hierarki. Derfor bør den normale samlingen ha rammer som gjør samtale mulig.

Hvordan uttrykker du kjærlighet til venner?

Den normale måten å samles på når man er gift eller har venner, er å samtale. Det er bare unntaksvis at man gjør om stua hjemme til diskotek.  

Kjærlighet bygger svært ofte på at man samtaler mye: Hvordan har du det? Kan jeg hjelpe deg med noe? Man bygger også bånd ved å fortelle om livene sine. 

Med samtale er det mye lettere å følge oppfordringene i Bibelen om å trøste hverandre, rettlede hverandre, undervise hverandre og be for hverandre. 

De som virkelig mener at vinglete laserlys, vifting med svære flagg, kjempehøy bandmusikk, orgelbrus og roping i mikrofoner er ideelle rammer for kjærlighet, bør snarest innføre slike rammer hjemme ved frokostbordet.

Ta lyntesten her: Velger du samtale eller laserlys?

La oss si en av dine venner kommer hjem til deg med beskjed om at en skilsmisse står faretruende nær å ramme vennen. Tar du da frem laserlys og begynner å vifte med et svært flagg? Fyrer du av noen røykbomber og gir vennen et par ørepropper? Mener du det er beste form for trøst? Mener du det gir best mulighet for å vite hvordan du skal be for vennen?

Noen ganger kan man riktignok ta med en venn på konsert for at vennen skal få en pause fra det han sliter med. Men det er først etter at man har samtalt. Uten samtale vet man ikke hva som er problemet, man vet ikke at man kan gi kjærlighet, man vet ikke hvordan man kan gi kjærlighet. 

Enkelte fatter seg i korthet. Jeg sier ikke at man er nødt til å snakke sammen i timesvis. Men man er som regel nødt til å ha toveiskommunikasjon for å vite hva den ene bærer på og hvordan den andre kan bidra. Derfor bør alle kristne samlinger ha rom for samtale, for å ha en sjanse til å utveksle kjærlighet. 

Det er tyngdepunktet jeg er ute etter

Det er helt i orden med band og høy musikk en gang i blant, men tyngdepunktet bør ikke ligge der når det er snakk om menighetssamlinger. Tyngdepunktet må ligge i samlinger der det er rom for samtale, gaver, responser, tid til hverandre osv.

Rammene som Bibelen forteller om, er blant annet: Middag sammen i hjemmene, samtale, alle kan ta ordet, felles ansvar for teologien, rom for å trøste, rikelig med Jesus-sitater, rom for ulike gaver, osv. 

Med tyngdepunkt mener jeg hvor ofte man har samlinger av den ene eller andre typen og hvor mye av samlingen som settes av til det ene eller det andre. Når mesteparten av samlingen foregår fra en scene, er det feil tyngdepunkt. Når pastoren prioriterer scenesamlingen foran middagssamlingen, er det feil tyngdepunkt.

Tjenerskap, ikke lederskap

Den opprinnelige pastorrollen var å være en omsorgsfull husvert som inviterte folk hjem til middag uten å herske over dem og uten å ha monopol til å snakke. Den opprinnelige misjonærrollen var å reise sammen med en venn og spørre om å få overnatte hjemme hos fremmede, da måtte man spre evangeliet ut fra en tjenerposisjon. I dag tenker man dessverre motsatt: Hierarki er idealet.

Jeg tror det er vanskelig å få moderne pastorer til å tenke nytt.

Det er de som sitter nede i salen med ørepropper som er i best posisjon til å tenke nytt og som kan gjøre noe med situasjonen. De må rett og slett legge tyngdepunktet der de mener tyngdepunktet bør ligge. 

De kan reise seg fra kirkebenken og prioritere anderledes. De kan heller gå hjem og invitere noen til middag. Så kan de sjeldnere møte opp i scenekirken.

Problemet er kanskje at den moderne scenepastoren har overbevist menigheten om at det er rett og rimelig at han skal være sjef og at han skal stå på en scene. De følgende lenkene argumenterer for at han tar feil. Dette åpner for at du kan invitere noen kristne venner til middagssamling slik de første kristne praktiserte.