mandag 24. februar 2014

De første kristne og kirkebygningene som kom senere

Det er ikke ofte riksmediene forteller om de første kristne og deres skikker. Men i gårsdagens Aftenposten kunne man lese at de første kristne møttes i hjemmene. Det er mange fordeler ved å møtes i hjemmene, man slipper blant annet unna byråkrati og pengemas, og rammene åpner for mer kjærlighet.

Da de første generasjonene med kristne var døde, hendte det at man bygde minnesmerker oppå deres martyrgraver.
Når kirker etter hvert ble vanlig, gikk man et steg videre og bygde kirker oppå minnesmerkene. Man må derfor holde tungen rett i munnen når man skal tidfeste når en kirke ble bygd. Snakker man egentlig om årstallet for minnesmerket? Eller snakker man om selve kirkebygningen? Eller snakker man om martyrgraven?

Slike kirker fikk gjerne navn etter martyren. Sjekker man leksikon, ser man når martyren døde og så tror man at man har funnet årstallet for kirken, men det blir fort feil.

Noen steder er en kirke reist på eiendommen til kristne personer som hadde gjort inntrykk. Det kunne også være at et privat hjem der en kristen person hadde bodd, med tiden ble gjort om til en kirke. Kirken fikk da navn etter den kristne som hadde bodd der tidligere. Dermed kan det være litt forvirring om årstallene. Kanskje var bygningen et privat hjem i flere generasjoner før det ble gjort om til en kirke.

Det fins en grotte som enkelte påstår er "verdens første kirke". Men saken er at man tror noen kristne rømte til grotten på grunn av forfølgelser. De bodde der en stund. Det var altså deres hjem. Samlingene der var altså hjemmesamlinger. Hvis det i det hele tatt bodde kristne i grotten på den tiden, da. Senere ble det bygd en kirke oppå grotten, det kan jo hende at kirkemedlemmene også brukte grotten, dermed er sporene i grotten fra et senere årstall.


Det store skiftet skjedde med keiser Konstantin på 300-tallet, han bestemte at kristne i Roma skulle overta noen av templene som var eid av personer som tilhørte andre religioner. Konstantin bygde også verdenshistoriens første pompøse kirker. 

Det kan hende det fantes enkelte kirker før Konstantin, men de aller første generasjonene kristne ser ikke ut til å ha hatt kirker. Paulus hilser til hjemmemenigheter i sine brev, han hilser ikke til kirker.


Her er forresten en kort film om Roma på 300-tallet.

torsdag 20. februar 2014

Musikere eller diakoner i kirken?

Den danske statskirken bruker tre ganger mer penger på musikk enn på diakoni.

I den norske statskirken er det ansatt 1.300 prester, 900 musikere og 210 diakoner (tall fra 2009). Ansettelsesprofilen avslører hvilke verdier man satser på. Hva i all verden skal man med 900 musikere på lønningslisten? Blir det mer kjærlighet da? Eller for å si det på en annen måte: Hvorfor er musikere prioritert høyere enn diakoner?

Det rare er at de første kristne hadde hverken prester eller musikere. Men diakoner hadde de, for eksempel den kjente Paulus kalte seg diakon. I dag er diakoner merkelig nok prioritert ned, under to tjenester som de første kristne ikke brydde seg om å ha.

Av 6,2 milliarder kroner i utgifter i den danske statskirken går 1 prosent til omsorg som besøkstjenester og sorggrupper.

En av kirkens ledere i Danmark sier: ”Man kan ikke drive sosial innsats uten store utgifter til faglig ekspertise, bygninger, kaffe og alt mulig annet som hører til."

Kan man ikke? De første kristne klarte det. Kirkebygningene kom ikke før på 300-tallet etter et statlig påbud.

Må du være ekspert med lang utdannelse før du kan støvsuge hjemme hos en som er syk? Må du stå på en lønningsliste før du gir noen en klem og en oppmuntring? Må du ha visittkort og logo og være plassert i et hierarki før du inviterer til middag og kristen samling hjemme?

For ordens skyld; jeg synes det er kjempefint med konserter, man kan også bruke musikere i terapeutisk arbeid på sykehjem. Noen mennesker er også så syke at de trenger proff hjelp fra helsevesenet, en vanlig venn kan ikke opptre som kirurg eller psykiatiker. 


Det jeg mener må endres, er hovedstrukturen og verdiene i Kirken. De har sine røtter i en romersk keiser. 

Når pastorer og prester går foran med sine krav om lønn, kirkebygninger og kirkescener, setter de føringer for hvilke verdier som spres i kirken. Da læres resten av menigheten opp til at man kan ikke invitere folk hjem til en middag før man først har laget en pyramideorganisasjon, og at man skal ikke yte uten å få betalt.

Kirken bør på nytt sjekke verdiene som de første kristne hadde, og så endre sine strukturer og prioriteringer etter det.