lørdag 25. januar 2014

Jesus hentet nattverden ut fra en middag

Nattverdens historie starter for 3000 år siden. Da var jødene slaver i Egypt og Gud sa at de skulle flykte fra landet. Natten før flukten skulle hver jødiske husstand slakte et lam og spise det. Hadde man ikke lam selv, skulle man gå sammen med naboen.

Man skulle bli mett av måltidet: "Dere skal ikke regne flere på hvert lam enn at alle blir mette." (2. Mos 12)

Kjøttet skulle spises samme natt sammen med brød som ikke var hevet (usyret brød). Måltidet skulle spises mens man satt klar til å reise, med ytterklærne på. Usyret brød var et tegn på hastverk, for man har bakt brødet før det har rukket å heve seg.

Jødene kom seg ut av Egypt. Så gikk det omkring 1000 år og jødene holdt hvert år fremdeles liv i påskemåltidet. Måltidet besto nå av mange deler som på ulike måter skulle minne dem om at de dro fra Egypt. 


Påskemåltidet ble ikke bare et minnemåltid om flukten vekk fra slaveriet, men det ble også en forventning om kongen som de ventet på – messias. Derfor satte man gjerne frem et ekstra vinglass i tilfelle messias skulle dukke opp akkurat den kvelden i akkurat det hjemmet (kilde: Lundes bibelleksikon).

Det var etter hvert blitt slik at det var bare i templet man kunne slakte lam til påske, man gjorde ikke det i synagogene.
I år 70 ble det store templet i Jerusalem revet. Derfor er det mange jøder i dag som ikke spiser lam i påsken, for de har ikke noe sted å slakte lammet. De lager derfor heller en kyllingrett, i påvente av at templet skal reises igjen.

Men 50 år før tempelet ble revet, altså for omkring 2000 år siden, ba jøden Jesus sine venner om å gjøre i stand et rom slik at også de kunne feire påskemåltidet.

Lukas skriver i Bibelen:
"Så kom den dagen under de usyrede brøds høytid da påskelammet skulle slaktes. Jesus sendte Peter og Johannes av sted og sa: «Gå og gjør i stand for oss så vi kan holde påskemåltid.» 

I det rabbinske skriftet Mishna fra år 200 står det detaljert om påskemåltidet. Man skulle blant annet drikke fire glass vin i løpet av kvelden, utblandet med vann. Hvert av glassene hadde en spesielt hensikt. Etter glass nummer to skulle man fortelle om flukten fra Egypt, det vil si lese opp fra de gamle skriftene. Etter måltidet drakk man glass nummer tre og fire, da sang man også takkebønn og andre del av de faste lovsangene.

En av de faste lovsangene var salme 117 «Lovsyng Herren, alle folkeslag, pris ham, alle stammer!» I de gamle salmene og i denne påsketradisjonen lå det altså føringer om at Gud hadde tanker eller en plan for alle mennesker på jorda, ikke kun for jødene.

Til det første vinglasset skulle man be en takkebønn der man sa at Gud er konge i universet og er skaperen av frukten på vintreet. Her er noe av hva Lukas forteller om påskemåltidet med Jesus:

"Så tok han et beger, ba takkebønnen og sa: «Ta dette og del det mellom dere. For jeg sier dere: Fra nå av skal jeg aldri mer drikke av vintreets frukt før Guds rike er kommet.»


Jesus bruker "vintreets frukt" til å komme med en opplysning om seg selv, de andre får et hint om at noe alvorlig skal skje. Dette var Jesu siste måltid, han skulle aldri mer drikke vin, "før Guds rike er kommet".

Lukas skriver om Jesus:

"For jeg sier dere: Aldri mer skal jeg spise påskemåltidet før det er blitt fullendt i Guds rike.» Så tok han et beger, ba takkebønnen og sa: «Ta dette og del det mellom dere. For jeg sier dere: Fra nå av skal jeg aldri mer drikke av vintreets frukt før Guds rike er kommet."

Lukas fortsetter:
"Så tok han et brød, takket og brøt det, ga dem og sa: «Dette er min kropp, som gis for dere. Gjør dette til minne om meg.»


Matteus skriver:
"Mens de holdt måltid, tok Jesus et brød, takket og brøt det, ga disiplene og sa: «Ta imot og spis! Dette er min kropp.»


Jesus gjør altså en vri med påskemåltidet som skulle minne jødene om at Gud hjalp dem ut av Egypt, Jesus ber disiplene utføre det som et minne om ham. Vel, på en måte gjør han ikke noen vri. Tror man at Jesus er Gud, da er både gammel og ny måltidstradisjon til minne om Guds handlinger.

Usyret brød var et symbol på noe som var uten synd. Når Jesus deler brødet og sier det er hans kropp, forteller han indirekte at han er uten synd.

Lukas skriver så:

"På samme måte tok han begeret etter måltidet og sa: «Dette begeret er den nye pakt i mitt blod, som blir utøst for dere." 


Her utdyper Jesus hva måltidet skal minne disiplene om senere. Det handler om at han må dø for andres skyld.


Markus skriver:
"Mens de holdt måltid, tok han et brød, takket og brøt det, ga dem og sa: «Ta imot, dette er min kropp.» Og han tok et beger, takket, ga dem, og de drakk alle av det. Og han sa til dem: «Dette er mitt blod, paktens blod, som blir utøst for mange. Sannelig, jeg sier dere: Aldri mer skal jeg drikke av vintreets frukt før den dagen jeg drikker den ny i Guds rike.»
 


1) Jesus er uten synd (dette er min kropp).
2) Jesus skal ofre seg for andre (dette er mitt blod).
3) Det skal skje i løpet av få døgn (Jesus skal ikke drikke vin mer).


Matteus og Markus skriver også: "Da de hadde sunget lovsangen, gikk de ut til Oljeberget." 


Alt tyder på at måltidet der Jesus innstiftet nattverden, var et tradisjonelt påskemåltid man kunne bli mett av, og at det ikke var snakk om en liten kjeks og et eggeglass med vin, slik nattverd er i dag. Jesus hentet nattverden (brød og vin) ut fra en middag som sto på bordet.

Ordet nattverd fins ikke i Bibelen, så man kan diskutere hva man skal kalle hva. Kanskje det er bedre å si "Herrens måltid" om hele kvelden, det er et uttrykk de første kristne brukte etterpå. Man gikk fra påskemåltid en gang i året til Herrens måltid så ofte det passet. Man gikk fra å minnes Guds hjelp som frelser for jødene ut av slaveriet til å minnes Guds hjelp som frelser for alle.

 
De første kristne fulgte opp Jesu oppfordring om å gjøre dette til minne om ham. Vi kan lese om "Herrens måltid", om å "bryte brødet", om "Herrens beger" osv i brevene som apostlene skrev etterpå og som finnes i Bibelen.


Men hva mente Jesus med "gjør dette"? Mente han kun å dele et brød og et glass vin? Eller mente han å dele et brød og et glass vin midt i en middag? Eller mente han å dele et brød og et glass vin under en middag i et hjem? Hva er obligatorisk? 


Det er ikke sikkert Jesus mente at alle tre poengene var obligatoriske, både nattverd, middag og hjem. Men i Bibelen kan vi i se at de første kristne fulgte opp med alle tre poengene. De møttes i hjemmene, de bygde ikke kirker. I hjemmene spiste de middag sammen og da delte de også nattverd.

Den opprinnelige instruksjonen om måltidet i Egypt var at man skulle bli mette
(2. Mos 12). Det greske ordet som Lukas bruker 1000 år senere i Jerusalem i hans beskrivelse av Jesus og påskemåltidet/nattverden, er deipneo, noe som betyr kveldsmåltid. På den tiden hadde man to måltider om dagen, man hadde først en lett frokost på formiddagen og så et tyngre hovedmåltid om kvelden. I dag vil vi kalle det middag. Når Lukas skriver at Jesus tok vinen "etter måltidet", kan det gjerne oversettes med "etter middagen".

Også de andre evangeliene bruker dette greske ordet som kan oversettes til middag. Noen ganger står det i verbs form. Å ta vin etter måltidet passer også med skikken omkring påskemiddagen med de fire vinglassene, der glass to og tre skulle tas etter måltidet.

Jesus innstifter altså nattverden midt i en middag:

  • Den opprinnelige instruksjonen gikk ut på at man skulle bli mett
  • Lukas nevner at et lam skal slaktes.
  • Lukas og andre bruker det greske ordet for middag. 
De første kristne fortsatte i årene etterpå å samles rundt en middag:
  • Paulus kjefter på korinterne som lar noen sitte sultne under Herrens måltid.
  • Også Paulus bruker det greske ordet for middag, og kobler det til nattverden.
"Å bryte brødet" kunne på den tiden bety at verten ga signal til de andre om at måltidet startet. Først delte Jesus ut vin slik skikken for påskemåltidet var, og deretter skulle selve måltidet starte, derfor bryter Jesus brødet for liksom å si "nå starter vi", og så gjør han en vri der han bruker brødet også til å forklare noe teologisk, og han innfører en ny skikk.

I påskemåltidet var det som sagt snakk om å bryte usyret brød. Slik flatt brød var altså et symbol på at noe var uten syn. Når Jesus bryter brødet og sier "dette er min kropp", da sier han at han er uten synd.

Flere år senere skriver Paulus til menigheten i Korint: "Brødet som vi bryter, gir det ikke del i Kristi kropp? Fordi det er ett brød, er vi alle én kropp. For vi har alle del i det ene brød." 


Å bryte brødet, altså dele nattverd, er en troshandling der man uttrykker at man er så heldig at man får være en del av noe som er uten synd, selv om man selv er en synder.

"
Fordi det er ett brød, er vi alle én kropp". Symbolsk kan det se ut til at det er viktig at nattverdbrødet er ett brød som så deles i menigheten. Det skal ikke være mange små kjeks som er bakt hver for seg, for det kan i tilfelle symbolsk tolkes som mange små jesuser. Selv er jeg romslig når det gjelder slike ting i praksis, jeg snakker nå bare om hva jeg tror idealene er slik at symbolikken kommer best frem. 

Matteus skriver om de usyrede brøds høytid:

"Mens de holdt måltid, tok Jesus et brød, takket og brøt det, ga disiplene og sa: «Ta imot og spis! Dette er min kropp.»

Legg merke til at det står "mens de holdt måltid", det er da Jesus deler ut brødet. Det er ikke brødet som er selve måltidet. Man kan si at brødet er en del av måltidet, men man kan ikke hevde at måltidet kun besto av en brødbit til hver.


Matteus fortsetter:

"Og han tok et beger, takket, ga dem og sa: «Drikk alle av det! For dette er mitt blod, paktens blod, som blir utøst for mange så syndene blir tilgitt.» 


Kristen tro går ut på at Gud finnes, at mennesket er syndig, at Jesus er Gud som ofret sitt liv slik at kontakten mellom Gud og mennesker igjen kunne opprettes, og at dette offeret skjedde på et kors der Jesus blødde.

Deltar du i nattverden, sier du på en måte at "Ja, denne avtalen vil jeg gjerne være med på, nemlig at Gud tilgir mine synder."

Symbolikken med blod går også tilbake til jødenes flukt fra Egypt. Da fikk jødene beskjed fra Gud om at da påskelammet var slaktet, skulle de ta blod fra lammet og male rundt ytterdøra. Den natten døde de førstefødte egypterne, men jødenes førstefødte ble spart på grunn av denne symbolske handlingen.

Symbolikken er overførbar til Jesus 1000 år senere. Da er det en kar som heter Johannes som ser Jesus komme gående. Johannes kaller da Jesus for "Guds lam". Symbolikken er at Jesus, som var helt uskyldig og uten synd, slik et lam er, skulle ofres og at hans blod kunne da sammenlignes med lammeblodet som jødene malte på døra for å beholde livet og for å slippe unna slaveriet for å være frie.

Flere år etter Johannes skriver Paulus: "For vårt påskelam er slaktet, Kristus."  


Jeg vet ikke når skikken med å sette frem et ekstra glass til den ventede messias oppsto. Det er ikke sikkert at den var på plass på Jesu tid. Men la oss si den var på plass. Og så plutselig sitter messias der, uten at så mange forsto det, og denne messias innfører et nytt innhold i minnemåltidet, med mine ord her: "Dere har ventet på meg lenge, men nå er jeg kommet. Det gjelder å huske dette, for snart drar jeg igjen. Men husk også at jeg plutselig kommer tilbake igjen."

Det hebraiske ordet messias er på gresk kristus. Paulus satt ikke til bords med Jesus den påsken, for Paulus ble kristen senere. Men brevet som Paulus sendte noen år senere, viser at han trodde at det var messias som satt til bords den kvelden, for han kaller Jesus for Kristus.

Når Paulus skriver "For vårt påskelam er slaktet, Kristus." sier han også at de kristne i Korint er som usyret brød, altså uten synd som symbolikken var for slikt brød. Samtidig oppfordrer han dem til å rense ut den gamle surdeigen, for "Dere har sannelig ikke mye å være stolte av!" I menigheten i Korint var det kaos, folk både lå med hverandre og lå i rettssaker med hverandre. Med andre ord; selv om man tror på Jesus som vår frelser og at Gud dermed tilgir synder, og at man i Guds øyne dermed ses på som usyret brød, så skal man fortsatt forsøke å bli et bedre menneske.  

Enkelte mener at når Jesus bruker ordet minne, så kanskje mener han også en indirekte deltagelse. For etter gammel tradisjon skulle hver nye jøde som selv ikke hadde opplevd flukten fra Egypt, men som spiste påskemåltidet flere generasjoner senere, anse det som om han hadde vært med på det opprinnelige påskemåltidet. Man skulle altså anse det som om man selv hadde deltatt i flukten. Derfor kan det hende at ordet minne også skal bety at vi som tror på Jesus, og som tror vi er "ett med ham", skal anse det som om at vi selv har vært på korset.

Paulus skriver til menigheten i Roma:
"Og som Kristus ble reist opp fra de døde ved sin Fars herlighet, skal også vi vandre i et nytt liv. Har vi vokst sammen med Kristus i en død som er lik hans, skal vi være ett med ham i en oppstandelse som er lik hans. Vi vet at vårt gamle menneske ble korsfestet med ham, for at den kroppen som er underlagt synden, skulle tilintetgjøres og vi ikke lenger skulle være slaver under synden." 


Ett sted leste jeg at under det tradisjonelle påskemåltidet tok gjerne den jødiske husfaren på seg en hvit kjortel som tegn på at han var kveldens prest. Det er altså fra gammelt av tradisjon for at man ikke trenger en "proff" prest når man holder påskemåltid. Når de kristne senere holdt sine samlinger, er det ikke noe tegn til at det var prester der eller at de tok på seg hvit kjortel. De første kristne praktiserte "det allmenne prestedømme", det betyr at man ikke har behov for proffe prester. Hvem som helst kristen kan være prest når som helst og har rett til å døpe eller dele nattverd.

De kirkesamfunnene som i dag krever at det skal være en proff prest som deler ut nattverden, bryter både med jødenes skikk og de kristnes skikk.


Jesus innstiftet ikke nattverden inne i tempelet eller i en synagoge. Da den første vekkelsen kom i pinsen rett etter, og 3 000 ble kristne, gikk det derfor ikke lang tid før det var nattverd i flere hundre hjem, slik NT viser. "I hjemmene brøt de brødet". De første kristne hadde ikke særskilte prester, for Peter kaller alle kristne for prester. Man delte derfor nattverd i hjemmene uten proff prest.

Noen år etter Jesu påskemåltid skriver Paulus: «Derfor, mine søsken: Når dere kommer sammen for å holde måltid, så vent på hverandre!» Også Paulus bruker det greske ordet for kveldsmåltid, altså døgnets hovedmåltid, det vi i dag kaller middag. Paulus kobler så dette til Jesus og den første nattverden.

Paulus sier altså:
«Når dere kommer sammen for å spise middag, så vent på hverandre!» Det er hans konklusjon etter at han noen setninger tidligere har forklart hva brødet og Herrens beger betyr og at han har forklart at det er feil at noen i samlingen sitter sultne og andre drikker seg fulle.

Det fins altså gode argumenter for at de første kristne normalt holdt nattverden under en middag i hjemmene.

Hvorfor skriver Paulus at man skulle vente med å spise middag til alle var kommet? Hensikten kommer frem, nemlig at ingen skulle sitte sultne. Det kan være at de rike kristne i Korint møtte opp tidlig til samlingen, for de slapp å jobbe. De fattige derimot, kunne ikke dra fra jobben før det var blitt sen kveld. Men da hadde de rike allerede holdt det gående i noen timer og var blitt fulle og ville ikke dele på maten. Men hvis alle venter på hverandre, da kan man begynne måltidet likt, og man kan dele på maten.

Men i løpet av den lange kirkehistorien sluttet de kristne å samles i hjemmene. Den romerske keiser Konstantin begynte å bygge kirker. Etter hvert kom det kirkelig forbud mot å ha måltid i kirkene. Det er ikke så rart, for det blir så mye organisering når man samles i en kirke der flere hundre skal ha middag. Det er mye lettere å organisere middag med nattverd i et hjem, slik de første kristne praktiserte.

Men tilbake til Paulus og før det fantes kirker: Han klager altså over at en menighet har delt seg inn i grupper og at man ikke deler på maten, han skriver så:

«Når dere da kommer sammen, er det ikke Herrens måltid
(deipnon = middag) dere holder. For når dere spiser, holder hver og en av dere måltid (deipnon = middag) for seg selv. Den ene er sulten, den andre drikker seg full."

Herrens måltid betyr at man deler på maten slik at alle blir mette. Det stemmer med den opprinnelige instruksjonen Gud ga jødene da de skulle ut av Egypt. Naboer skulle gå sammen slik at alle ble mette. Enten satt rike korintere og tviholdt på sin tallerken med mat slik at de fattige korinterne ikke skulle få noe, eller så hadde de delt seg slik at fattige spiste sammen i ett hus og rike i et annet hus. Uansett var det slik at noen satt sultne, mens andre hadde overflod. Og da er det ikke Herrens middag, sier Paulus.

Så er Paulus sarkastisk mot de som har nok mat fra før og som ikke vil dele. "Har dere ikke hus så dere kan spise og drikke hjemme?"


Så fortsetter Paulus med å argumentere for at fattige skal få delta i middagen:
"Eller forakter dere Guds menighet og lar dem som ikke har noe, sitte med skam? Hva skal jeg si til dette? Skal jeg rose dere? Nei, slikt kan jeg ikke gi ros!" Man skulle altså dele på middagen slik at de fattige ikke satt der med skam. Paulus setter det på spissen og mener at når de rike oppfører seg slik, kan de like gjerne spise hjemme og ikke i samlingen, slik burde det bli nok mat til de fattige i selve samlingen.

Jeg mener ikke at kristne må være bokstavtro og følge skikkene til de første kristne slavisk. Paulus viser romslighet:

"Jeg har lov til alt, men ikke alt tjener til det gode. Jeg har lov til alt, men ikke alt bygger opp."

Man har ikke religiøs plikt til å spise middag sammen, men jeg mener en middag hjemme med nattverd og samtale er bedre enn å gå til gudstjeneste i en kirke. I kirken er det gjerne monologer, deretter står man i kø for å få nattverd, og så fortsetter monologene.

Når Paulus sier at de som har nok mat, men som ikke vil dele med fattige i samlingen, heller bør spise før de kommer til samlingen, da viser det et visst rom i hva som skal anses som obligatorisk. Man skal ikke forholde seg til samlingene som om det var religiøse regler. Samlingene er til for å bygges opp, da er det slingringsmonn. Det er ikke slik at bare fordi Paulus sier at én i samlingen kan synge en sang og en annen kan komme med noen oppmuntrende ord, så er vi nødt til å synge en sang hver gang vi møtes. Vi må forstå verdiene som Paulus uttrykker, det er de som er viktige.

Rammene for kristne samlinger bør være slik at man kan dele nattverd uten å være avhengig av en prest. Man skal også kunne utveksle kjærlighet, derfor må man ha plass til samtale i samlingene. Det må også være rom for frie innslag, slik Paulus oppfordrer til. Når noen holder et innslag, må de andre være stille.

Alle samlinger må ikke ha middag. Man kan like gjerne spise noen brødskiver. Eller ikke ha mat. Poenget er at en middag i et hjem setter gode rammer for de verdiene Bibelen uttrykker: Dele, gaver, kjærlighet, bygge opp, osv.

Flere kirkesamfunn mener det må være en prest som deler ut nattverden. Da spør jeg: "Kan man bli full av ett glass vin på deling?" Saken er at Paulus skriver til en menighet der noen sitter sultne og andre sitter fulle. Hvor er presten i den historien? Sendte presten ut glasset med nattverdvin så mange ganger at folk ble fulle? Hvort stort var det glasset egentlig? Og brydde ikke presten seg om de som satt sultne?

Svaret er at det var ikke prester blant de første kristne. Hvis det var en prest i Korint som skulle være sjef for nattverden, da ville Paulus ha nevnt denne presten når samlingene deres var kaotiske. Men Paulus nevner ingen prest, han ber derimot alle ta ansvar.


Jeg mener kristne må la Bibelen gå foran den senere kirkeutviklingen. Prester er noe som dukket opp etter de første kristne. Samtidig mener jeg som sagt at vi har et visst rom å bevege oss i og at det antagelig ikke er meningen at vi skal kopiere de første kristne bokstav for bokstav. Det er verdiene til de første kristne vi bør få under huden, ikke hver eneste lille detalj i skikkene.

Det er ikke sikkert de første kristne hadde nattverd hver gang de spiste middag sammen, for Paulus siterer Jesus: "Gjør dette så ofte som dere drikker det, til minne om meg". Det ser ut til at Jesus gir oss stort rom her. Vi skal ha det i hjertene, vi skal ikke ha det som strenge regler.

Frelsesarmeen har et bra slagord der man først går inn for å stilne sulten til folk. Folk orker ikke høre på teologiske utlegninger eller delta i samtaler dersom man er sulten og lurer på hvordan man skal skaffe mat det neste døgnet. De første kristne praktiserte derfor kjærlighetsmåltider der fattige kunne bli mette, i tillegg kunne alle komme med innslag, for eksempel undervisning om kristen tro, et ord til oppmuntring, en sang eller hva det måtte være, bare det var noe som bygde opp. Samme kveld var det også plass til samtale. Du har kanskje hørt historien om da Paulus talte hele natten slik at en gutt sovnet i vinduet og datt ut. Det står ikke "tale" på gresk, men det står tre ulike ord for samtale. Norske bibeloversettere vrenger dessverre på ord slik at det passer med deres kirketradisjon.

De hjemmesamlingene jeg deltar i eller inviterer til, varer gjerne i tre timer, slik får vi plass til alt.

Dessverre ble skikkene til de første kristne ødelagt gjennom kirkehistorien. I en periode fikk ikke menigheten nattverd, det var forbeholdt prester og andre kirkelige statuspersoner. På et kirkemøte bestemte man utrolig nok at biskoper skulle få nattverden før prestene.

Så når du i dag tilhører en kirke med gudstjenester der man får nattverd i et mikroglass og brødet er en oblatkjeks, da er dere et godt stykke unna originalen.

Å spise et måltid sammen gjør at man automatisk setter ned tempoet og at man begynner å snakke sammen. Det var genialt gjort av Jesus å innstifte nattverden under en påskemiddagen. Når man samles på den måten, kan man høre hvordan man har det, slik kan man for eksempel trøste hverandre eller be for hverandre. Å trøste og å be, er to av veldig mange verdier i NT som får mulighet under en middag.

Samtale gir også rom for mer presis undervisning, hvis man har en gave der. I antikken foregikk undervisning gjerne i form av en samtale. I dag går gjerne pastorer masete frem og tilbake på en scene og roper ut sin undervisning.
 

Paulus skriver om de kristne samlingene i 1. Kor 11:17, det er snakk om Herrens middag, om nattverd, om å dele. Han fortsetter i 1. Kor 14:26 og utover, Paulus skriver at alle kan bidra med innslag i samlingen og menigheten i fellesskap er teologisk sikkerhetsnett.

Begge stedene bruker Paulus ordet for å komme sammen: synerchomai.

I slutten av samme brev hilser han fra Priska og Akvillas og kaller samlingene i hjemmet deres for ekklesia, altså menighet.

Jeg mener derfor det er gode argumenter for at de første kristne hadde disse skikkene:

  • Menigheten samles i hjemmene, ikke i kirker
  • I hjemmene spiser man så middag og samtaler
  • Der deler man også nattverd, man tar brød og vin fra middagen som står på bordet, brødet skal være helt før man deler (slik Jesus innførte skikken)
  • Der holder man også frie innslag (sang, ord til oppmuntring, osv)
  • Alt dette skjer i samme samling
  • Samtidig viser Bibelen at vi har frihet. Man kan like gjerne møtes på stranden. Jesus sa: "For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem."

onsdag 15. januar 2014

Engelske prester vil gå i vanlige klær

Her om dagen var det en dansk prest som ville gå i joggesko, dermed ble det uniformsdebatt i den danske Folkekirken. Nå er turen kommet til England, også der er det prester som ønsker å snobbe ned.

En gang i blant bør det være lov å lede gudstjenesten uten å ha på seg prestedrakt, mener noen av prestene. Den anglikanske kirken skal diskutere saken på årsmøtet i februar.

Prest og journalist Giles Fraser er helt uenig og synes forslaget er opprørende. Han sier:

"Hva er det neste de vil finne på? Bytte ut nattverdens vin og brød med cola og smultringer? Prestedrakter er en svært gammel del av kirkens tradisjon og bringer verdighet til tilbedelsen."

Det Fraser burde ha nevnt, er at prestedraktene ikke stammer fra de første kristne, men fra romerstaten på 300-tallet, derfor er hans sammenligning med nattverden dårlig.

Sammenligningen er ekstra dårlig fordi kirken som han tilhører har selv fjernet seg fra den opprinnelige nattverden. Samlet rundt en middag brukte de første kristne ett brød til nattverd som de delte ut i samlingen ved å bryte brødet. Den anglikanske kirken bruker derimot små kjeks, dermed er det usikkert om man har klart å bevare den opprinnelige symbolikken, hvis man først skal være opptatt av detaljene.

De første kristne hadde ikke prester, ikke prestedrakter, ikke kirker, ikke biskop over prest, osv. Likevel sier en annen anglikansk prest som gjerne vil gå i vanlige klær: "Hvis det kommer en biskop som sier at jeg skal ta på prestekappe, så gjør jeg selvsagt det."

Kirkelige tradisjoner er som betong.

søndag 12. januar 2014

Romerstaten står bak bispeluen



Det var den romerske keiser Konstantin som på 300-tallet offisielt lot kristne biskoper få bispelue. Det skulle være et symbol på biskopverdigheten. (Kilde: Boken "Pavene" av P.G. Maxwell-Stuart, 1998. Foto: Wikipedia.)

Konstantin lot også de kristne i Roma få bruke statens rettsbygninger som samlingsplasser og han lot de kristne overta noen av templene som tilhørte andre religioner. Grepene fra keiseren har satt spor helt til i dag. I Norge samles kristne i kommunale bygninger, og vi har biskoper og prester med uniformer.

Drøye 250 år før Konstantin hadde biskop-ordet et annet innhold blant kristne. Da var ordet et synonym på personer som inviterte til kristne samlinger i sitt hjem og som tok vare på flokken som bodde der eller som møtte opp der. De første kristne hadde ikke kirker, men holdt sine samlinger i hjemmene.

I Bibelen kan vi lese om Paulus som snakker til kristne eldste fra en by. Han sier: "Ta vare på dere selv og på hele den flokken som Den hellige ånd har satt dere til å være tilsynsmenn (biskoper) for! Vær hyrder (pastorer) for Guds menighet, som han vant ved sitt eget blod."

Avsnittet viser at eldste (forvrengt til prest i våre dager), pastor og biskop opprinnelig var samme person, og at det var mange slike personer i samme by. Skulle Den norske kirke ha hermet etter Bibelens organisering, skulle det i hver by i Norge ha vært mange biskoper. Videre skulle det ikke vært noen pastorer eller prester i tillegg til biskopene.

For å samle alle synonymene i ett ord, kan man si hjemmevert. Når man samles hjemme rundt en middag, ser man samtidig hvor tåpelig Konstantins bispehatt blir.

Gamle kilder forteller at da Konstantin innkalte til det kjente kirkemøtet i år 325, hadde han på seg høyhælte rødoransje fottøy som med lærbånd slynget seg oppover leggene. Over skuldrene hadde han en lilla silkekappe med innsydde juveler og gullbroderier. På hodet hadde han et diadem med juveler. Når man hører hvordan keiseren gikk kledd, er det lett å forstå at han ga biskopene fine hatter. Men flere generasjoner tidligere hadde apostlene skrevet at man helst ikke skulle være opptatt av gull og glitter. Bør ikke norske biskoper ha apostlene som inspirasjon og ikke denne glitter-keiseren?

Bibelens brever forteller altså ikke om kirker, men om hjemmesamlinger. Ordet vert blir faktisk nevnt i Bibelen. 250 år senere plasserer den romerske keiseren uniformsluer på hodet til disse vertene og sier at de heller skal samle folk i statens bygninger. Keiseren var positiv til kristendommen, samtidig var han en fyr som brukte sin makt til å ta livet av sine slektninger. Det var best å gjøre som keiseren sa.

torsdag 9. januar 2014

Kirkeansatte mobber 3 prosentpoeng mer enn andre

"KIRKEANSATTE OPPLEVER MEST MOBBING" Dette er overskriften i Aftenpostens lokalavis i dag. 7-8 prosent av de ansatte i Kirken sier de er blitt mobbet eller trakassert. Dette er 3 prosentpoeng høyere enn hva som er vanlig på arbeidsplasser i Norge. I halvparten av tilfellene i Kirken er det en leder som er synderen. Hvorfor er det slik?

Er kirkelige ansatte rett og slett mer hårsåre, myke og pinglete? Ville lignende konflikter ikke ha blitt rapportert som trakassering i en annen bedrift? Søker hårsåre personer seg til Kirken?

Eller er det snakk om dårlige ledere som ikke får jobb andre steder?

Eller ligger feilen i at man blander tro med foretak? I andre bedrifter er oppgaven endimensjonal, man skal tjene mest mulig penger. Så kan man der være faglig uenig om hvordan man skal løse den oppgaven, men så mye mer er det ikke å krangle om, man har i alle fall samme krav og mål.

Kirken er derimot innviklet med mange dimensjoner og aktiviteter. Det er snakk om fellesskap, tro, seremonier, bønn, kjærlighet og lignende som skal utfoldes i samme hus som også inneholder fagforeninger, budsjettdiskusjoner, frivillige, gjester og sjefer. Og hver enkelt i Kirken har et personlig forhold til hver dimensjon som betyr mye for dem.

Er du regnskapssjef i en vanlig bedrift, er det ikke så viktig for deg om bedriften selger biler eller bukser. Er du derimot ansatt i en kirke, har du meninger om gudstjenestene og alt det andre som betyr noe for deg personlig. Regnskapssjefen i den vanlige bedriften tar sjelden med seg venner til bedriften for at de skal ha en fin opplevelse der. Men den kirkeansatte tar med seg venner til kirken. Hvordan kirkebedriften fremstår og oppleves blir da mye viktigere for hver ansatt. Og hver enkelt ansatt har sin personlige mening om type musikk i gudstjenesten og prisene på kaker i kirkekafeen. Sjefen i kirken er ikke bare en sjef, men skal bygge tro og sørge for fellesskapsrammer - noe som er sårbare dimensjoner. Og slike dimensjoner kan smitte over fra søndagen til mandagen når man liksom "bare skal være ansatt" og skal diskutere budsjettet.

I tillegg har Kirken offentlige oppgaver med gravplasser og lignende. Er det rett og slett for mange aktiviteter, dimensjoner og behov plassert innenfor fire vegger, og derfor skjærer det seg?

Jeg gjetter at i kristne veldedige organisasjoner er mobbetallene lavere enn i Kirken, for slike organisasjoner er mer endimensjonale og det er lettere å være enige om prioriteringene. Man jobber der, man tar ikke med venner til slike organisasjoner.

Det har aldri vært meningen at kirken skal organiseres som en bedrift. Det er i alle fall min hypotese at mobbetallene har sine røtter i den feilkonstruksjonen.

Artikkelen om mobbing, fra Kirkelig arbeidsgiver- og interesseorganisasjon

tirsdag 7. januar 2014

Lettere å gi kjærlighet i hverdagen enn på gudstjeneste

Dette er en trailer for en film fra 2005. Jeg har ikke sett filmen, men jeg synes traileren gir en viktig påminnelse. Det er dette jeg mener med slagordet Bygge Mennesker - å se enkeltmennesker.

Hvordan kan man klare å se enkeltmennesker? Det handler ikke bare om holdninger, men også hvilke ordninger man tillater at livet fylles av, det gjelder også kirkelige ordninger.

Mange av dagens kirketradisjoner er dessverre ikke lagt til rette for at enkeltmennesker skal oppleve kjærlighet og vekst. Se traileren og tenk så gjennom hvilke ordninger i kirken som ser enkeltmennesker. Er gudstjenestene lagt til rette for enkeltmenneskers behov?