tirsdag 31. desember 2013

Heia Hegertun

Pinsebevegelsen viser nå at den ikke er ukjent med viktige tidlige trekk i kirkehistorien. Det kan på sikt føre til at man finner bedre verdier å styre etter i menighetslivet.

Pastor Andreas Hegertun i pinsemenigheten Filadelfia i Oslo hadde julaften en kronikk i Aftenposten med overskriften "Makt eller avmakt?" Der forteller han om keiser Konstantin som på 300-tallet gjorde kristendommen om til en slags statsreligion i det romerske riket. Konstantin bygde kirker på statens regning og kalte inn til kirkemøter.

"Likevel var det nettopp fra da av noe også skulle gå forferdelig galt", skriver Hegertun,

"...kristen tro gikk fra å være en dynamisk undergrunnsbevegelse, med brennende hjerter og relativt flate strukturer, til å bli den mektigste institusjon i verden."

Hegertun fortsetter: "Istedenfor å samles som venner rundt et måltid i et hjem, fikk de overdådige katedraler, pompøse klær og et rigid hierarki."

I en del år har jeg skrevet om nettopp arven etter den romerske keiseren og at dagens kirker bør ta et oppgjør med disse statlige tradisjonene. Samtidig har jeg skrevet at Pinsebevegelsen i mange år har gått den motsatte veien, man har dyrket lederskap, visjoner, store sceneopptredener og "jo større, desto bedre".

Fortsetter Hegertun å ta opp problematikken, kan det tenkes at Pinsebevegelsen om noen år tar frem igjen Barratts gamle slagord "Fram til urmenigheten!" for å drøfte hva som er de egentlige verdiene man skal styre etter i menighetslivet.

I kronikken minner Hegertun oss om hvordan Gud kom som et flyktningbarn – det motsatte av keiserens maktideal.

mandag 16. desember 2013

Strid om dansk prest som døper uten å kreve innmelding i Folkekirken

En prest i Danmark døper folk uten å kreve at de samtidig blir medlemmer av Folkekirken, det vil si statskirken i Danmark. Jeg synes det høres bra ut teologisk, for Folkekirken finnes ikke i Bibelen. De første kristne praktiserte heller ikke juridiske medlemskap, men man ble en del av menigheten og fellesskapet. 

Ordet menighet ble opprinnelig brukt om alt fra små hussamlinger til alle kristne i hele verden, derfor brukte man ord som for eksempel søsken for å beskrive konseptet. Samme hvor i verden du møter en annen kristen, så møtes dere som søsken. Sagt på en annen måte: dere kan være menighet hvor dere vil. Men ved å ha juridiske medlemskap, legger man hindringer i det opprinnelige konseptet.

Presten i Danmark gjør derfor rett. Man døpes inn i den kristen flokken, men ikke samtidig til et juridisk medlemskap i en kirke.

Biskopene i Folkekirken er uenige i dette. Folkekirken har nemlig en regel om at prester skal døpe folk inn i Folkekirken.

fredag 13. desember 2013

Den norske kirke er for dødsstraff

Den norske kirke fjerner seg sakte fra staten, dermed må trosgrunnlaget vedtas på nytt, utenfor statens paragrafer. Forrige helg hadde Kirkerådet møte der man skulle drøfte innholdet i en egen "grunnlov" for Den norske kirke. Det hele skal så opp i Kirkemøtet i 2014 for diskusjon, og deretter skal læren til slutt vedtas på Kirkemøtet i 2015.

Men hva er egentlig trosgrunnlaget til Den norske kirke? Er ikke det Bibelen og ferdig med det? Nei, Kirken tar også med tre gamle trosbekjennelser som ikke står i Bibelen, samt mange av Luthers synspunkter fra 1500-tallet. I en av disse tekstene fra Luther står det at kristne har rett og plikt til å delta i landets borgelige plikter, deriblant å dømme kriminelle til døden. Dermed er den norske kirke prinsipielt for dødsstraff, dersom den norske stat skulle gå inn for noe slikt. Læregrunnlaget åpner ikke engang for at borgere skal kunne følge sin samvittighet i dette spørsmålet, slik man gjerne mener at leger skal få lov til i abortspørsmålet.

Det fins også andre synspunkter i de lutherske skriftene som kan drøftes, men jeg bruker dødsstraff-plikten som et eksempel for å få frem poenget, nemlig at man bør ha en kritisk holdning til Luther. Man bør ikke ta hans dokumenter uforandret og si at tekstene er en del av læregrunnlaget til Kirken.

Men Kirken ønsker ikke å ta et oppgjør med Luther slik Luther tok et oppgjør med den katolske kirke. På én måte anser Kirken dermed Luthers dokumenter som like hellige som Bibelen, ingenting skal endres.

På den annen side sier Kirken at de lutherske skriftene kun forklarer læren, tekstene har altså en litt lavere status læremessig enn selve Bibelen. Men jeg synes likevel at man burde benytte anledningen til å tenke nytt når det er snakk noe så viktig som selve læren. Man kunne enten ha gjort unntak for noen av synspunktene til Luther, eller man kunne ha skrevet en helt ny tekst som forklarer læregrunnlaget. Men det vil ikke Kirken. Kun språket skal fornyes, skriver Kirken på sine nettsider. Læregrunnlaget skal være det samme som hva norsk lov uttrykte i 1687.

Første paragraf i Kirkens "grunnlov" lyder dermed slik (skal diskuteres frem til 2015):

"Den norske kirke er et evangelisk-luthersk trossamfunn som har sin forankring og rettesnor i Den hellige skrift. Den norske kirke bekjenner seg til den kristne tro, slik denne tro i overensstemmelse med Den hellige skrift er uttrykt og sammenfattet i den apostoliske, den nikenske og den athanasianske trosbekjennelse og er forklart i Den uforandrede augsburgske bekjennelse fra 1530 samt i Luthers lille katekisme."

Luthers skrifter fra Augsburg sier at kristne skal fylle sine borgelige plikter, slik som å dømme folk til døden, delta i krig osv. Luthers skrifter forklarer dermed hva som er læren i Den norske kirke.

Jeg sendte e-post til Kirkerådet og spurte om Kirkerådet ville ta tak i dødsdomplikten og endre den. Her er svaret:

"Hallo. Saken om læregrunnlag for Den norske kirke er bare påbegynt. Veien er lang frem til vedtak i Kirkemøtet. Augustana er et historisk skrift. Det blir neppe gjort noen endring i dette. En henvisning til et slikt skrift som læreforklaring er selvsagt avhengig av en erkjennelse av at det fortsatt i hovedsak dekker det Den norske kirke har behov for å bekjenne."

Kristne kan ha ulik tilnærming til Bibelen, mange mener at selv om den er inspirert av Gud, så er det tross alt mennesker som har forfattet setningene og man kan ikke lese hver setning bokstavelig. Men uansett tilnærming, så ønsker de fleste å ikke endre selve teksten.

Luthers dokumenter er derimot en tolkning av Bibelen. Det bør være åpning for å endre tolkninger. Men det vil ikke Kirken.

Hvorfor gidder jeg å bry meg om dette? Jeg forsøker å inspirere til at flere kristne kan bli like frie og selvstendige tenkende mennesker som Luther. Jeg tror kristne kan utløse noe nytt og bra dersom man løsner på mange av kirketradisjonene.

Å være et selvstendig tenkende menneske betyr ikke at man har sluttet å lytte til andre som har ulike gaver som de deler i menigheten. Det betyr heller ikke at man har sluttet å samhandle. Men det betyr at man får læren mer inn under huden, dette fordi man ikke bare kopierer blindt. Dermed er det større sjanse for at man faktisk lever ut læren, og det må jo være noe av poenget.

Her er drøftelsesdokumentet til Kirkerådet

søndag 1. desember 2013

Selvbestemt dåp: Hvem kan bli medlem av en pinsemenighet?

Hvis du ikke gidder å lese alt, her er kortversjonen: Sats heller på ikke-hierarkiske hjemmemenigheter.

Pinsebevegelsen har delt seg i to. Pinsevenner er i utgangspunktet enige om at dåp skal være selvbestemt, altså at man ikke skal døpe barn. Dette har vært så viktig teologisk at barnedøpte ikke har fått lov til å bli medlemmer av pinsemenigheter. Men de siste årene har en del menigheter sagt ja til barnedøpte. Nå går diskusjonen i både Norge og Sverige.

Debatten handler ikke i utgangspunktet om hva slags dåp som er riktig teologisk, der er pinsevennene sikre på sitt syn. Debatten handler om man kan bli medlem selv om man mener noe annet enn pinsevennene.

Men i neste omgang kan det bety en debatt om selve dåpen. Man er antagelig redde for at barnedøpte plutselig skal begynne å argumentere teologisk for sitt syn når de først er kommet innenfor.

Barnedøpte skal få lov til å være medlem og dermed kunne være leder for kafeen eller delta i beslutninger om menighetsbudsjettet. De kan til og med få lov til å preke. Men sjefen i menigheten, selve hovedpastoren, hadde nok blitt rød i toppen dersom noen fra prekestolen begynte å argumentere for barnedåp.


Men hva sier Bibelen egentlig om medlemskap? Det står om medlemmer av byrådet og om medlemmer av det høye jødiske råd, men jeg finner ikke ordet medlemskap koblet til kristne menigheter.

Kan det være at de første kristne ikke opererte med medlemmer? Ja, det ser sånn ut. I tilfelle må man se for seg en helt annen type menighet enn dagens foretakskirker.


Ordet menighet i Bibelen brukes både om små hjemmesamlinger og om alle kristne i en by og om alle kristne i hele verden. Menighet er altså definert på denne unike måten. Den eneste måten man kan oppfylle definisjonen på, er å ikke tenke organisatorisk.

"Vi er alle søsken", sier man gjerne. Ja, med en søskendefinisjon av kristne spiller det ingen rolle om man bor i ulike verdensdeler eller på hvert sitt rom hjemme. På den måten organiserer man ikke menighet, men man er menighet når man treffes.


Treffer jeg mine søsken på en ferietur, så er vi like mye i familie da som ellers.


Det er som vann. Fem kopper med vann fra ulike land kan blandes i en bøtte og det er fremdeles vann. Man kan altså møte kristne på reise og så er man menighet der og da, med mulighet for å støtte hverandre.


Bibelen sier at alle kristne i verden er en menighet. Men det finnes ikke noe globalt kirkelig medlemsregister med vedtekter som bestemmer hvem som skal få være en kristen og hvem som skal få tillatelse til det ene eller det andre. Det er altså ingen organisasjon som passer på at Bibelens definisjon av ordet menighet følges opp.

Dersom du mener at menigheter skal ha vedtekter om dåp og medlemskap, bør du gå inn for en verdenskirke med en slags superpastor på toppen, for Bibelen definerer alle kristne i verden som en menighet. Hvis du ikke liker et slikt globalt system, da forstår jeg ikke hvorfor du vil ha et slikt system lokalt for pinsemenigheten der du bor.

Jeg tror menigheter handler om fellesskap og mulighet til å støtte hverandre, noe som kan ordnes uten medlemskap. Det kristne oppdraget handler også om å misjonere, men også det kan foregå helt fint uten medlemskap.

Det er først når man organiserer menigheten som et foretak eller en organisasjon, at spørsmålet om, eller problemet med, medlemskap oppstår. For da skal det bestemmes og vedtas ting. Og da etterspør man gjerne at noen må være sjef. Og da må man ha regler for hvem som skal velge sjefen, og dermed begynner man å diskutere hvem som skal få lov til å være medlem.

Men Bibelen forteller ikke om kirkebygninger og biskoper over prester. Den nevner heller ikke vaktmestere, musikkpastorer, prekemonopoler og scenebelysning. Kan du nevne navnet på en pastor i NT som bestemmer over andre?

De første kristne møttes derimot i hjemmene rundt en middag. Slik var rammene for menighetslivet radikalt annerledes. Beslutninger om nytt kirketak fantes ikke, for det fantes ikke kirker. Taket til huseieren måtte huseieren fikse selv. Alternativt kunne noen i menigheten hjelpe huseieren.

Oppfordringene i Bibelen handler om at de første kristne skulle støtte hverandre på ulike måter. Det er svært få eksempler på menigheter i NT som tar beslutninger, derfor er medlemskap ikke nødvendig å avklare.

Bibelen forteller for eksempel om menigheter som samlet sammen penger til fattige, det går utmerket an uten å ha et medlemsregister med vedtekter om hvem som kan være medlem. Er du uenig i hva pengene skal gå til, så er det bare å ikke gi penger. Er det ikke slik også med vennene dine? Hvis en av vennene, eller mange av dem, tar initiativ til noe, så står du fritt til å delta.

Blant de første kristne var det også noen menigheter som ga et klapp på skulderen til enkeltpersoner som valgte å dra på misjonsreise, også dette går helt greit uten å avklare medlemskap.

Du har kanskje et nettverk? Du har familie, venner og bekjente, kanskje til og med noen i sosiale medier som du aldri har møtt, men som du har blitt kjent med likevel. Dersom du samler alle disse i et hus, vil de neppe ta mange beslutninger. Det har heller ingen hensikt. Men de kan være til din støtte. Og du kan være til støtte for mange av dem, det kan ha en hensikt.

Samler du kun kristne, skal det gi samme mulighet for at dere skal kunne støtte hverandre, nå kan dere for eksempel også be for hverandre. Men samlingen betyr ikke at det skal tas fellesbeslutninger eller toppbeslutninger. Menighet er ikke et foretak. De som har en gave, kan uansett leve den ut. De som ønsker å være misjonærer, kan få støtte i ryggen fra de andre.

Når kristne møtes, har man ikke samme syn på absolutt alle teologiske temaer. Men man kan fremdeles møtes for å støtte hverandre.
Slik er det også i pinsemenigheter der barnedøpte ikke kan bli medlemmer. Også pinsevenner er uenige teologisk her og der.
Mange mener at menigheter skal organiseres etter en hierarkisk modell, for man må ha noen på toppen som sikrer den rette lære. Men pastorer i Pinsebevegelsen er ikke noen garanti for rett lære, for de har nylig de delt seg i to grupper angående medlemskap. Begge gruppene kan ikke ha rett samtidig. Opplegget med hierarki beviser altså at det ikke sikrer rett lære.

Selv mener jeg læren blir tatt bedre vare på dersom vi gjør som Paulus skriver, nemlig at vi skal undervise hverandre og rettlede hverandre. Her er ordet hverandre nøkkelen. Man er selvsagt ikke mål bare av den grunn, men det er en bedre vei. Ordet hverandre betyr at flere deltar og at det ikke er toppstyrt. Når man selv deltar, eller hører en sak bli belyst fra ulike personer, da kan man få læren mer i hjertet.

Forleden var jeg på en skole der læreren sa at det aller siste innen forskningen er at man lærer best selv ved å lære bort til andre. Jeg tenkte straks at det var gammelt nytt og at Jesus lå 2000 år foran forskningen. Han ba oss jo om å lære bort til andre. Og Paulus fulgte noen år senere opp med oppfordringen om at vi skal undervise hverandre og rettlede hverandre.

Det er derfor ingen krise om noen som er for barnedåp, argumenterer for sitt syn. Da er det bare å ta ordet rett etter og si seg uenig. Og så lever man videre sammen med en eventuell uenighet. Pinsevenner kan møte opp når noen har barnedåp og dermed gi sin støtte til personen, man støtter ikke automatisk barnedåpteologien av den grunn.

Og når en pinsevenn vil bli misjonær, da kan lutheraneren gi sin støtte, selv om lutheraneren ikke deler alle teologiske synspunkter. Hvorfor skal lutheraneren måtte stå utenfor bygningen for å gi støtte til sin venn? At lutheraneren står utenfor, og kanskje har byttet samtaledag med sin venn fra søndag til onsdag, endrer ikke det faktum at lutheraneren faktisk gir pinsevennen støtte. Så hvorfor late som noe annet? Hvorfor lage kosmetiske løsninger der alt ser "korrekt" ut i halvannen time på søndag? Hvorfor ikke heller møte hverandre som venner - når som helst i uken?

Dagens pinsekirker legger på en måte opp til at man er kristen bare på søndager. Da skal alt være på stell, ingen barnedøpte skal få lov til å argumentere for barnedåp. Men når de samme personene møtes hjemme på tirsdag, da er det fritt frem. For da er man liksom ikke menighet. For da er man ikke inne i en pinsekirke. Og pastoren er ikke tilstede. Og da gjelder ikke vedtektene. Jeg ramler av logikken i dette. Det hjelper ingenting "å late som". Mennesker snakker med hverandre, de gir uttrykk for sine teologiske synspunkter og de gir også hjelp og støtte til andre selv om man er uenige teologisk.

Skal det bli noe reell effekt, må du i tilfelle nekte din venn å snakke om barnedåp når vennen er hjemme hos deg, da bør du i tilfelle kopiere opp husvedtektene dine på inngangsdøra slik at vennene dine er advart.

Hvis du vil nekte din venn å snakke om barnedåp i kirken, da synes jeg du først må kunne argumentere for at det er rett lære at kristne skal organisere seg som moderne kirker.

Det er ironisk at pinsepastorene diskuterer denne medlemssaken når de selv står i et kirkekonsept som ikke fins i NT. De har til og med tatt tittelen hovedpastor som kun Jesus har i NT. Hva med å rydde opp dette konseptet først?