søndag 21. juli 2013

Pastorer med visjoner fins ikke NT

I en del karismatiske frikirker sier man at pastoren eller en menighetsleder skal ha en visjon som hele menigheten skal følge. Teologisk er argumentene tynne for en slik skikk.

Denne gangen er det pastor Åge Åleskjær som skriver at menigheter bør ha visjonært lederskap, dette skriver han i Pinsebevegelsens avis Lederskap/KS. Argumentet er at misjonæren Paulus en gang hadde et syn om natten der en fra Makedonia ba om hjelp. Jeg synes Åleskjær strekker den historien for langt.

Paulus var på misjonsreise sammen med noen få andre, det vil si Silas, Timoteus og antagelig Lukas. Jesus sendte ut to og to misjonærer, så vi må anta at gjengen ikke var særlig større enn de fire hvis de fulgte modellen fra Jesus. De var i alle fall ikke flere enn at de fikk bo hjemme hos Lydia en stund. Den vesle gruppen av omreisende misjonærer kaller Åleskjær for ”folket”. Åleskjær skriver:

”Paulus var i stand til å gi folket eierskap til visjonen. Et eksempel var da han fikk synet om å dra til Makedonia. Hele flokken visste straks at alle sammen var involvert, De sa at «vi skjønte at Gud hadde kalt OSS til å forkynne evangeliet for dem.»

Åleskjær ser ut til å indikere at Paulus brukte overtalelse i dette tilfellet. Med moderne briller ser vi for oss Paulus stå bak en prekestol inne i en kirke og hamre inn visjonen i preken etter preken med stor innlevelse, slik moderne pastorer kan holde på. Men det står ikke noe om det i NT:

“Om natten hadde Paulus et syn. Han så en makedoner som sto og kalte på ham og ba: «Kom over til Makedonia og hjelp oss!» Da han hadde hatt dette synet, forsøkte vi straks å komme til Makedonia, for vi skjønte at Gud hadde kalt oss til å forkynne evangeliet der.”

Et annet sted i NT oppfordrer Paulus til at hele menigheten skal være sikkerhetsnett:

”La to eller tre tale profetisk, og la de andre prøve det de sier.”

"De andre" er altså sikkerhetsnettet.Overført på makedoniahistorien kan det bli slik:

Paulus spurte de andre om råd da han fortalte om sitt syn ved frokosten. Så var det de andre som overbeviste Paulus om at synet betydde at de skulle straks ta turen til Makedonia. Jeg hevder ikke at det var slik, for det står jo ikke i NT at det var slik. Men det står heller ikke at Paulus overbeviste de andre.

Det som faktisk står, er "vi". Altså at de fire vennene sammen skjønte hva synet betydde. Derfor kan man ikke lage en moderne visjonsteologi ut av dette og hevde at alle menigheter skal ha en leder med en visjon (som i våre dager ofte går ut på å bygge barnehage i kirken for å tjene penger på naboene og som sjelden handler om et overnaturlig syn om natten).

Når NT skriver om syn, ser man at det handler ikke om en spesiell organisatorisk ledelsesmodell. For eksempel Ananias så i et syn at han skulle be for Paulus slik at han skulle bli frisk. Men vi får ingen indikasjon på at Ananias dermed ble lederen til Paulus og en hel menighet.

I dagens skikk later man som om pastoren har bedre kontakt med Gud enn alle de andre i menigheten til sammen. Tenk det, pastoren kjenner visst Guds tanker bedre enn 200 eller 2000 medlemmer til sammen. Det er visst bare pastoren som har fått beskjed fra Gud om å bygge barnehage i kjelleren og at menigheten skal synge lovsanger fra Australia, noe som er typisk for en del norske frimenigheter. Og dette skal ikke prøves av menigheten, mener man, det skal bare godtas, for det er pastoren som er lederen og visjonsbæreren og det er pastoren som skal overbevise menigheten om "retningen".

Litt lenger ut i misjonsreisen leser vi i NT at vennene til Paulus sender ham hit og dit. Men er det ikke Paulus som har visjonen da? Nei, NT viser et annet opplegg enn det dagens pastorer preker om. Vennene til Paulus kan sende Paulus hit eller dit. Og Paulus kan sende sine venner hit eller dit.

Åleskjær skriver: ”Lederskap er innsatt av Ham. Det er Han som gav oss noen til apostler, profeter, evangelister, pastorer og lærere.”

Men ordet leder er i NT ikke nevnt i den opplistningen, det er en tolkning Åleskjær har. Selv tolker jeg de fem, pluss andre, til å være tjenere. De skal bruke sine gaver til det beste for oss andre slik at kjærligheten og evangeliet spres. Men de har ikke 2000 ganger bedre kontakt med Gud. De har ikke fått en posisjon fra Gud med prekemonopol. De har ikke rett til å bestemme alene hva menigheten skal satse på.

Det står ikke i NT at de fem har en visjon. Forresten er det ikke fem, for alle står i flertall, så de er minst ti. Betyr det at man i hver trosmenighet eller pinsemenighet har ansatt to pastorer, to misjonærer, to profeter osv? Nei, det gjør visst ikke det. Man følger ikke opp visjonsteologien i praksis. Visjonsteologien gjelder visst bare topplederen. Og denne topplederen ansetter så musikkpastor, daglig leder, ungdomspastor og mange andre som ikke passer inn i den teologiske argumentasjonen for lederskap der man trekker frem "de fem tjenestene".

Organiseringen er altså en helt annen enn den man teologisk argumenterer for.

Selv tror jeg det er mange flere tjenester enn de fem. Men Åleskjær mener altså at makedoniahistorien viser at de fem har en visjon som skal spres til menigheten.

Jeg forstår ikke opplegget til Åleskjær. Han mener altså lederskapet skal ha en visjon, de skal ha fått et overnaturlig syn om natten. Siden han nevner fem tjenester, må det bety at det spiller ingen rolle hvem av de fem som får synet. Det er i tilfelle en ny variant av visjonsteologien som jeg ikke har hørt om før. Toppleder for menigheten kan altså gjerne være en lærer og ikke en pastor, hvis det er læreren som fikk synet om natten. Da er det lærerens oppgave å spre visjonen til de andre fire lederne og så lede menigheten frem.

Eller mener Åleskjær at det alltid skal være misjonæren som skal ha visjonen? Hvorfor kaller han seg selv for pastor da? Hva heter misjonæren som er lederen til Åleskjær?

Selv mener jeg NT viser organiske menighetssamlinger uten hierarki. Jeg finner dårlig dekning for et opplegg der alle menigheter skal ha en leder som har en visjon alle skal følge.

Ikke misforstå, hvis noen gjerne vil bygge og drive en barnehage eller kafé, så er det greit. Det jeg vil ha frem, er at NT sier ikke at menigheter skal organiseres etter visjonsmodellen med en leder som alle må følge.

Effekten av den moderne skikken ”pastoren-har-visjonen” er at man gjør pastoren til en sjef.
Man kan riktignok få til organisatorisk medlemsvekst og økonomisk vekst hvis man satser på ”pastoren-har-visjonen”. Men man bryter samtidig med Bibelen når det gjelder hvordan kristne skal forholde seg til hverandre og hvordan kristne samlinger skal være. Man får ikke slike frie samlinger som Bibelen oppfordrer til. Man får heller ikke like lett en indre vekst i hver person i menigheten. Bill Hybels, som er sjef for en kjempestor menighet i USA, fikk sjokk da en undersøkelse viste at medlemmene ikke hadde indre vekst.

En annen effekt av visjonsteologien er at pastoren ikke lenger bruker tid på de svakeste, men konsentrerer seg om de sterke som kan bringe visjonen til målet, det vil at pastoren konsentrerer seg om om mellomlederne. Paulus sa derimot at vi skal være opptatt av de svake. Han sa dette da han snakket med de eldste fra Efesos. Da oppsummerte han også hva han hadde holdt på med i årene etter at han ble en kristen, og da nevner han ikke Makedonia:


"...bare jeg kan fullføre løpet og den tjenesten jeg fikk av Herren Jesus: å vitne om evangeliet om Guds nåde."


Åleskjærs artikkel i Lederskap/KS