lørdag 29. juni 2013

Pastorproblemet. Og løsningen.

Oppdatering: Dette var egentlig en artikkel om utslitte pastorer. Men så kom bloggeren Jan Kåre Christensen med en utskjelling av meg i kommentarfeltet og på sin egen blogg fordi jeg tror på Bibelen når den sier at Jesus er Gud. Christensen stjal bilder fra meg og kom med totalt uriktige påstander om meg. Jeg har ikke sett maken til oppførsel i min tid som blogger. Det nytter ikke å skrive kommentarer på hans blogg, for han sletter kommentarer som ikke er til hans fordel, deretter kan han finne på å provosere med: "Er du for feig til å svare eller?"

Artikkelen hans om meg har han endret flere ganger, så jeg vet ikke hva som står der når du leser dette. En stund hadde han bilde av Silvio Berlusconi og mente at jeg hadde samme personlighetstrekk. Det viser seg at han har skjelt ut en lang rekke med kristne ledere, gjerne folk som har tilknytning til Pinsebevegelsen. Flere av personene han har skjelt ut, kjenner jeg godt, og jeg vet at de er skikkelige folk og at beskrivelsen til Christensens er totalt på jordet. 


Artikkelen om utslitte pastorer er flyttet hit.

søndag 23. juni 2013

Hvem sitter i strategigruppen i Pinsebevegelsen?

Topplederen i Pinsebevegelsen skriver at han sitter i en arbeidsgruppe som lager nasjonal strategi for revitalisering av menigheter i Pinsebevegelsen. På slutten av artikkelen (KS 21. juni 2013) nevner han de fem tjenestene som pinsevenner mener er ledere: apostler, profeter, evangelister, hyrder og lærere (Efeserbrevet 4.11).

  1. Hvor i den bibelteksten står det at de fem er ledere? Jeg finner ikke ordet leder der.
  2. Er de fem representert i strategigruppen? Det hadde vært interessant å vite hvem Pinsebevegelsen anser å være profet og hvem som anses å være apostel osv.
  3. Hvis de fem ikke er representert, mener da Pinsebevegelsen at det er flere ledertyper enn de fem, og at disse er viktigere enn de fem?

torsdag 13. juni 2013

De første som ble kalt kristne

Kun ett sted brukes ordet kristne i Bibelen, det er minst ett år etter at Jesus ble korsfestet. Den kristne troen hadde da spredd seg, blant annet til byen Antiokia som ligger i dagens Tyrkia. Den vanligste merkelappen på de som trodde på Jesus, var disipler, det vil si elever som følger læreren tett på.

Det var ikke kristne som begynte å kalle seg for kristne. Men i Antiokia begynte andre å kalle disiplene for kristne.

Jeg skriver ofte om de første kristne. Med "de første kristne" mener jeg de som trodde på Jesus og som vi kan lese om i Bibelen. Jeg mener ikke de kristne på 300-tallet.

En av de største forskjellene mellom de første kristne og dagens kristne, er at de første kristne ikke hadde prester, for det var mot deres teologi.

Myter om kirkemøtet i Nikea

Jeg kritiserer gjerne rare vedtak fra gamle kirkemøter, men jeg liker ikke når folk bare finner på ting for å kritisere, eller når de ikke løfter en finger for å sjekke fakta. Man vedtok ikke på kirkemøtet i Nikea at kvinner har sjel.


Derfor ble ikke livet til av seg selv

Et band skal sette opp en turne med 100 spillesteder. Skal de dra til Stavanger først og deretter Hamburg? Eller skal de starte med Roma og så dra til Hamburg for deretter svinge innom Tromsø? Bandet kan velge fritt, men det er bare en av reiserutene som gir optimal medvind og omtale for bandet.

Hvor mange ulike reiseruter må bandet velge blant?

Med 100 byer å velge blant, uttrykkes antall muligheter med et ettall som har 157 nuller bak. Det er enormt mange ulike reiseruter, for antallet atomer i universet er bare et ettall med 80 nuller bak.

Å sette 100 byer etter hverandre i riktig rekkefølge, kun basert på flaks, er derfor umulig. Det må stå et intelligent vesen bak for å velge riktig.

Slik er det også med DNA. Flaks kan ikke sette 100 DNA-bokstaver etter hverandre i riktig rekkefølge. Og siden det aller enkleste liv består av vanvittig mange flere DNA-bokstaver enn bare 100, så kan man slå fast at livet ikke ble til av seg selv.

tirsdag 11. juni 2013

Hvem bør være sjefen til misjonæren?

Dagens pastorer driver scenekirker og er flinke til å preke, samtidig er de nedlesset i arbeid og er utslitte (det viser mange undersøkelser). Jeg forstår ikke hvorfor man går inn for at en misjonær skal ha en pastor som sjef. Pastoren har ikke tid til å støtte misjonæren. Pastoren vet heller ikke godt nok hvordan man kan løse de utfordringene en misjonær har, for pastoren er ikke selv misjonær.

Pinsepastor og medlem av Pinsebevegelsens lederråd Fred Håberg sier til avisen KS:
 
"Jeg har også tro på at menighetene sender sine misjonærer ut, og at misjonærene står under lokalt pastoralt lederskap."

Jeg finner ikke noe sted i NT at misjonærer har en sjef over seg. Hvis man av en eller annen grunn vil bryte med det, så forstår jeg ikke hvorfor man velger en travel pastor som sjef. 

I Pinsebevegelsen har pastoren fått stadig høyere status de siste ti årene, man nærmer seg trosbevegelsens pastorsyn der pastoren er over også allmøter og menighetsstyre. Jeg finner ingen slike pastorer i NT, og jeg hører heller ingen gode argumenter for at pastorer bør få flere oppgaver.

Pinsebevegelsens toppleder Sigmund Kristoffersen har sagt at han ønsker en debatt om pastorrollen velkommen. Vel, her er altså noen innspill:

1) Hvor i NT finner man at pastoren er sjefen til misjonæren?

2) Hvorfor skal en allerede travel og utslitt pastor være lederen til misjonæren?

søndag 9. juni 2013

Oppfordring til pastorer: put your money where your mouth is

Det hender pinseledere sier at hjemmene er viktige i kristenlivet. Anne Christiansen fra JesusKvinner gikk i går så langt som å si: "Uten forandring i hjemmene våre, skjer det ikke en forandring i Norge." Det jeg ikke forstår, er hvorfor pastorer fremdeles befinner seg på pastorkontoret gjennom uken og på kirkescenen hver søndag, hvis det er hjemmene som er viktigst.

Når pastorer preker om myke verdier som kjærlighet, ha tid til hverandre osv, da bør de følge opp med løsninger slik at disse verdiene kan leves ut når kristne samles. 

Løsningen er ikke scenekirker, men hjemmesamlinger slik de første kristne hadde. Og da må man prioritere. Det holder ikke å snakke om at to ulike samlinger "utfyller hverandre", når den ene samlingen er tydelig bedre når det gjelder å gi plass til kjærlighet. Man må legge tyngdepunktet i de samlingene som har best rammer for kjærlighet og alle de andre oppfordringene i NT, og det er hjemmesamlinger, ikke scenekirkesamlinger.

Preker pastoren om kjærlighet? Fra økonomien fins et uttrykk som sier: "put your money where your mouth is".

mandag 3. juni 2013

Hund kan lukte fossiler

I Australia fins en politihund som heter Migaloo. Den lukter seg frem til hvor mordofre ligger begravd. Men nå har den begynt å snuse seg frem til fossiler også.

Fossiler skal egentlig ikke ha noe kjøtt eller skjelett, for alt skal ha blitt forandret til stein. Det skal ikke være mulig å lukte et fossil etter millioner av år, sier en ekspert ved Universitet i Queensland, han betviler derfor at politihunden virkelig klarer slike oppgaver. Men politihunden Migaloo kjenner ikke til evolusjonsteorien, den markerer derfor gladelig på plasser der det ligger fossiler.

Det er i grunnen ikke noe nytt. Selv mennesker kan noen ganger kjenne fiskelukt av fiskefossiler. Og dinosaurfossiler er ikke alltid blitt til stein, men kan være blodige med myke deler og proteiner og DNA-markører. Det er slikt som ikke skal finnes etter millioner av år. Man bør derfor være åpen for at fossilene slett ikke er millioner av år, det betyr i tilfelle at det er noe fundamentalt feil med evolusjonsteorien.
 

Fossil-eksperten på universitetet påstår altså at fossiler er 100 prosent stein og kan ikke gi fra seg lukt. Men hvorfor i all verden har evolusjonen utviklet og tatt vare på en egenskap der hunder lukter seg frem til stein? Øker det overlevelsesevnen å spise stein?

Her er et eksempel på hva du slipper å diskutere i husmenighet

Prest og sangtekstforfatter Eivind Skeie vil ha regler for bruk av projektor i Kirken. Det har gått debatter her og der på nettet om teksten skal være hvit på sort bunn eller om man i det hele tatt skal tillate projektorer i Kirken. Det er i slike tilfeller jeg blir minnet om fordelene med husmenigheter: Ikke lange debatter om vedtekter, økonomi osv, men rett på sak: Hvordan har du det?

Det er ikke projektoren som er fremmedelement i Kirken. Det er Kirken som er fremmedelement i de kristne samlingene.

Lynkurs i kirkehistorie

År 33:
De første kristne holder samlinger i hjemmene rundt en middag hvor alle slipper til med innlegg. De velger å ikke bygge kirker, de sier: "Gud bor ikke i bygninger." De har ikke særskilte prester, men kaller alle kristne for prester.

300-tallet:
Romerstaten bygger de første kirkene etter modell av rettslokaler og andre religioners fellesbygninger. Man kutter ut middagen, lager hierarkier og innfører prester.

500-tallet:
Kirkene begynner å kreve 10 prosent av medlemmenes inntekter, antagelig fordi kirkebygninger og presteskap koster mange penger.

1000-1400-tallet:
Kirkemakt. Paver går til krig. Men også eksempler på snille kristne som hjelper fattige. Ulike kristne grupper bryter med Kirken eller kritiserer Kirken, som så forfølger dem. Enkeltpersoner oversetter Bibelen til lokale språk i håp om at kristne uten fine titler kan bringe Kirken inn på rett vei.

1500-tallet:
Luther får i gang en protestantisk kirke parallelt med den gamle katolske. Han er opptatt av at Gud gir nåde og at vi ikke skal stresse sånn med å forsøke å blidgjøre Gud. Tror man, så er man frelst, mener han. Luther mener også at vi ikke kan legge vekt på gamle kirkemøter, det er kun Bibelen som har teologisk autoritet. Luther er radial og mener at foreldre kan døpe barna hjemme, man behøver ikke la en prest ordne det i en kirke. Men de vanlige lutherske samlingene er som den romerske fra 300-tallet: Monolog inne i en kirkebygning. Luther sier dog at hvem som helst kan reise seg og protestere hvis presten surrer med teologien.

1800-tallet:
Bonden Hans Nielsen Hauge gjør som de første kristne og holder hjemmesamlinger på kryss og tvers i Norge. Han kastes i fengsel fordi kun statens prester har lov til å samle kristne.

1900-tallet:
Pinsebevegelsen vokser frem i Norge med slagordet «Fram mot urmenigheten!" Man ønsker å finne tilbake til røttene der de første kristne kunne kjenne Gud i hjertet. Det er vanlig med hjemmesamlinger uten innblanding fra ledere. Men det er også vanlig med samlinger i pinsekirkene, der er det en blanding av frie innslag og et lederskap som styrer.

2000-tallet:
I Pinsebevegelsen er slagordet om ur-røttene forlengst lagt i skuffen. Pinsekirkene får stadig mer preg av å være foretak. Man er positive til ord som markedskrefter og målgrupper. Man bygger stadig større scener og samlingene ligner på TV-produksjoner med publikum. Lederskapsfilosofier sprer seg. Samlingsformen er som den romerske: monologer, kor, osv. Samtidig peker noen på de opprinnelige kristne verdiene og mange pinsekirker innfører hjemmesamlinger, men det er halvhjertet. Få deltar i hjemmesamlingene fordi man er opplært i tradisjonelle rammer. Kirkebygninger og ansatte koster penger. Pastorene begynner å preke om at folk må gi 10 prosent av inntekten til kirken. Begrunnelsen hentes fra en gammel jødisk skikk fra den tiden man hadde prester. Det er en teologi som halter fordi de første kristne hadde ikke prester.

Midten av 2000-tallet:
Enkelte melder seg ut av kirkesamfunnene og starter samlinger etter mønster fra de første kristne der man møttes som venner. Dette sprer seg over hele verden, og først blir trenden ikke registrert i statistikkene fordi gruppene er uformelle uten foretaksnummer. Men et amerikansk analysefirma endrer et av sine spørsmål i telefonintervjuene og avdekker en ny reformasjon blant kristne.

2013 - eller senere:
Akkurat DU leser lynkurs i kirkehistorie.

søndag 2. juni 2013

Klarte å kuppe Pinsebevegelsen

Overskriften er et sitat fra en pastor i Pinsebevegelsen som mener noen få personer har tatt seg til rette.

Pinsevenner har alltid ment at hver menighet skal være selvstendig og at man ikke skal organisere alle menighetene som et kirkesamfunn med en felles pave på toppen. Mellom menighetene hadde man derfor tidligere kun noe man kalte for kontaktutvalget. Men for få år siden ble navnet endret fra kontaktutvalg til lederråd.

Oppgaven til det nye lederrådet skulle ikke lenger bare være et kontaktmessig defensivt bindeledd mellom menighetene, men det skulle være mer offensivt og gi råd til lederne i hver menighet. Dermed fikk gruppen mer makt.

Det nye lederrådet skulle også ha en leder. "Dette kan bli Pinsebevegelsens nye leder" var overskriften i Pinsebevegelsen avis KS i 2010. Hva? En leder for hele bevegelsen? Det var i tilfelle en strukturmessig stor forandring. 


Litt senere kom en ny artikkel i KS:
"Det er en omfattende oppgave den neste lederen for Pinsebevegelsen i Norge tar på seg. (...) Det bør ligge et veloverveid valg i bunnen for den som velger å si ja til den krevende oppgaven det er å lede en hel bevegelse framover. (...) Samtidig vil Pinsebevegelsens nye leder få oppleve utrolig spennende tider og mange muligheter."

Selv om det ikke er Pinsebevegelsens avis som formelt bestemmer arbeidsoppgavene til lederen av lederrådet, så har avisen påvirkningskraft når den gir folk inntrykk av hva arbeidsoppgavene skal være. 
 

Sitatet "Klarte å kuppe Pinsebevegelsen" kommer fra en pastor (eller en annen leder) som har svart på en undersøkelse som Fred Håberg står bak. Håberg sitter i lederrådet og er selv pastor.

Undersøkelsen viser at det er et sprik i Pinsebevegelsen. Noen mener bevegelsen er blitt kuppet av noen få. Andre mener lederrådet bør få enda mer makt.

Håberg skriver: «Ikke uventet er spriket i holdninger størst i forhold til Lederrådet. Her vekkes de sterkeste motkrefter.«

En av kommentarene i undersøkelsen lyder:

«Lederrådets agenda oppleves ikke som et rådgivende organ, men som et fasttømret sentralt og nasjonalt styre i strid med det bibelske mønster for selvstendige menigheter. Den lokale menighets betydning og innflytelse i våre konferanser er blitt redusert…»

En annen kommentar er slik:

«Vi opplever at ’Lederrådet’ bestående av en flokk likttenkende mennesker klarte å kuppe Pinsebevegelsen. Hvem som står bak, er uklart, men det oppleves at alle avgjørelser er fattet på forhånd og kjøres igjennom uten hensyn til protester. Store deler av den gamle Pinsebevegelsens folk har i resignasjon holdt seg borte fra LED-konferansen og LED-samlinger.»

Spriket i Pinsebevegelsen uttrykkes med denne kommentaren: «Lederrådet bør få et utvidet mandat. Det burde kalles lederskap i stedet for lederråd.»

Undersøkelsen ble sendt til de 300 pinsemenighetene i Norge, nesten 150 svarte gjennom sin pastor (eller tilsvarende leder). Men hvor mange av pastorene som faktisk har hentet inn en felles uttalelse fra menigheten, er usikkert. Det hadde vært interessant å høre hva pinsevenner generelt mener.

Håberg mener at de som er kritiske, er gamle personer i små menigheter og at flertallet i Pinsebevegelsen er enige i den retningen bevegelsen har gått.

Hvor kommer så denne retningen fra? På 1980-tallet dukket det opp en ny teologi blant enkelte pinsevenner. Da skulle plutselig pastoren ha en visjon som alle i menigheten måtte følge. Og når pastoren skulle ha en visjon som alle måtte følge, da måtte man samtidig gi pastoren mer makt. Teologisk likte ikke pinsevenner slike ideer, derfor startet initiativtagerne egne menigheter som ble kalt trosmenigheter.

På starten av 1900-tallet hadde pinsevenner vært frie og karismatiske, de brukte til og med moderne populærmusikk i sine samlinger. Men på 1980-tallet ble pinsevenner oppfattet som hengehoder av «de nye pinsevennene«. Trosmenighetene gjorde narr av pinsevennenes demokratiske struktur. Med en karismatisk eneveldepastor på toppen i menigheten, fikk trosmenigheter tatt raskere beslutninger – og det ga også medlemsvekst.

Så gikk tiden. Den opprinnelige pinsekulturen på starten av 1900-tallet med mange frie innslag i samlingene, var på slutten av 1900-tallet forlatt. Men i stedet for å drøfte hva Bibelen sier om samlinger, plukket man ut de beste sangerne og de beste talerne og de beste dramagruppene. Man fikk scenekirker. Slik var det også i trosmenigheter.

Forenklet kan man si at en pinsemenighet bestemte lederskapet hva som skulle skje i gudstjenesten, mens budsjettet ble godkjent av hele menigheten. I en trosmenighet bestemte pastoren alt.

Ingen av disse to modellene fins i NT, men det er en annen historie. Kristne ledere er ikke alltid så nøye med teologien når det gjelder dem selv.


Jeg mener man skal ikke gå blindt etter hva som gir medlemsvekst, for det er en overfladisk teologisk tilnærming som ikke tar hensyn til negative bivirkinger (for eksempel at man bryter med flere av Bibelens oppfordringer). Jeg mener man skal gjøre det som er rett å gjøre. Og da må man lese hva Bibelen sier om menighetsliv og pastorer.

Jeg har flere ganger utfordret pastorer med spørsmål som dette: "Fortell meg navnet på en pastor i NT som har skrevet en visjon og som bestemmer over menigheten." Det er stort sett taushet å få som svar, naturlig nok, for en slik pastor fins ikke i NT.

Forleden sa lederen for lederrådet at han ønsket en debatt om pastorrollen velkommen. Jeg håper den debatten blir fri og at ingen kupper den. Man kan styre debatter på mange måter: hvem er hovedtaler, hvem er invitert, hvem kan kommentere, skjer det på pastorens hjemmebane (scenen)? Man får ikke en skikkelig gjennomgang av pastorrollen hvis det er pastorer som skal granske seg selv i lukkede rom.

Og bare så det er nevnt: Det er ikke bare to typer pastorer som kan drøftes, altså pinsepastor eller trosmenighetspastor, men det fins en tredje type pastor: husvertpastoren. Men den pastortypen er antagelig lite attraktiv for pinsepastorer som synes det er stas å være midtpunktet på scenen og i styrerommet. 


Av skikkelige hyrder lukter det sau.Når pastorrollen skal debatteres, må man stille dette spørsmålet: Kommer det til å lukte sau av pastoren i den modellen man argumenterer for?