søndag 26. mai 2013

Hvor i NT er pinsepastorens pastorforbilde? Del 2.

Topplederen i Pinsebevegelsen, Sigmund Kristoffersen, ønsker en debatt om pastorrollen. Jeg mener pastorrollen må hentes fra NT og man må se den i sammenheng med hvilke oppfordringer NT gir til alle kristne.

Først en beskrivelse av dagens problemer:

  • Dagens pastorer sliter seg ut, er frustrerte, har ikke venner og havner i konflikter med kolleger. 
  • Kirkemedlemmene sitter passive på kirkebenker uten å modnes i sitt kristenliv, eller de er opptatt med kirkeaktiviteter og har ikke tid til å snakke med andre.
  • Pastorene krever at medlemmene gir penger til kirkens bygning og drift og ikke til fattige.
  • Scenekirkene gir lite rom for kjærlighet og deltagelse fra den enkelte, og skaper risiko for stjernedyrking og selvopptatthet.
  • Foretakskirkene lar seg smitte av en bedriftsfilosofi der penger er med på å styre en del av valgene man tar.
  • Pastorer i dag bruker mest tid på de sterke, ikke de svake. 
  • Dagens pastorrolle og dagens kirker ligner ikke på det vi kan lese om i Bibelen. De første kristne holdt samlinger i hjemmene, i dag er pastoren styreformann i en slags bedrift der menigheten er blitt konsumenter. 
Kort sagt sliter pastoren seg ut uten at det resulterer i stor indre vekst og kjærlighet i menigheten. Men bildet er ikke sort hvitt. Det fins kjærlighet og gode tiltak også i scenekirker, jeg utdyper ikke det her, men jeg peker på problemområdene som man bør gjøre noe med.

I gamle dager i Pinsebevegelsen var definisjonen på ordet ledelse at man lyttet til Guds kall. I dag betyr ledelse at man skal ha en hovedpastor som har en visjon som alle må følge. Det som pastoren kaller menighetens verdier, bestemmes først etter at man har landet visjonen. Verdiene, der hvor kjærligheten hører hjemme, blir nedprioritert.

Merkelig nok er mange av visjonene en kopi av andres visjoner, veldig mange pastorer skal bygge en større kirkebygning med kult sceneinnhold pluss en barnehage i kjelleren som man kan tjene penger på.

Man snakker om å "designe en menighet", finne "riktig målgruppe" og "levere på scenen". Til og med ord som karriere er blitt helt greit.

Jeg har hele livet jobbet i bedrifter som har som oppdrag å levere pengeoverskudd til eierne. Det fins noe positivt i det, vi får lønn til hus og mat og vi finner opp ting som folk vil kjøpe og som de kan ha nytte av. Men jeg ønsker ikke det samme i mitt hjem, blant mine venner eller i menigheten. For markedskreftene og bedriftene setter pengene først. Jeg mener vårt ideal derimot skal være å sette kjærligheten først. Det betyr ikke et pengeløst menighetsliv, men det betyr at vi ikke skal forme menigheten som en bedrift med en pastordirektør på toppen.

Løsningen: 

Den opprinnelige pastorrollen som man kan lese om i NT, gikk ut på å være en stødig og snill person som åpnet sitt hjem for kristne samlinger. Pastoren var ikke sjef, men alle i samlingen kunne ta ordet og holde innslag. Det var også god tid til samtale fordi man møttes rundt en middag.

Jeg mener vi kan gjøre det samme i dag, vi trenger ikke kirkebygninger. Subsidiært mener jeg at hvis man gjerne vil beholde kirkebygningene, må man i det minste legge til rette for de verdiene som NT oppfordrer til. Det mener jeg er blant annet: samtale, støtte, frie innslag, vennskap, ikke-hierarki osv, slik som en hjemmesamling uttrykker. I dagens kirker er slikt nedprioritert, tyngdepunktet ligger på scenen med pastorens monolog.


I hjemmesamlinger kan både sterke og svake få sin tid. Og pastoren, altså husverten, kan senke skuldrene, for han skal ikke bære en hel bedrift. Man kan møtes slik venner gjør, og kan bygge hverandre. For å få til noe slikt, må verdiene settes først, og man må redusere dagens kirkemodell til et minimum. For det hjelper lite å innføre noen få hjemmesamlinger for de spesielt interesserte mens det store menighetsmaskineriet fortsetter med full styrke.

Spørsmål til pastorer:
For å få i gang debatten, har jeg laget noen spørsmål til dagens pastorer i scenekirker og foretakskirker. Husk at Paulus ikke var pastor. Når du skal svare på spørsmålene, skal det handle om pastorer, ikke om lærere, misjonærer og andre. Sagt på en annen måte: Pastor-ordet skal være nevnt i NT-teksten du viser til. Alternativt må pastor kunne leses indirekte, men da skal det kunne argumenteres for at det er faktisk pastoren og ikke læreren eller misjonæren som teksten handler om.
  1. Hvor i NT finner man en pastor på en scene inne i en kirke?
  2. Hvor i NT finner du begrepet musikkpastor?
  3. Hvilke personer som er omtalt i NT som pastorer, bør være forbilde for dagens pastorer?
  4. Kan du tenke deg en grunn for at Paulus ikke hilser til noen med pastortittel?
  5. Kan du komme med eksempler fra NT der en som kalles pastor bestemmer en visjon som resten av menigheten må følge?
  6. Kan du komme med eksempler fra NT med visjonstekster som en pastor har skrevet?
  7. Kan du vise eksempler fra NT der en menighet har en visjonstekst som skiller seg fra nabomenigheten?
  8. Hvor i NT står det at pastoren skal ha tilnærmet prekemonopol?
  9. Hvor i NT står det at å preke handler om monologer utført av en pastor rettet mot folk som allerede er kristne?
  10. Hvor i NT er inndeling i ulike kirkesamfunn nevnt som noe positivt?
  11. Hvor i NT står det at pastoren skal "sette retning" og "ha det siste ordet"?
  12. Hvor i NT står det at eldste skal være over eller under pastorer i en organisasjon?
  13. Hvor i NT står det at menigheten skal ha færrest mulig samtaler når man er samlet?
  14. Hvor i NT står det at man helst ikke skal spise middag sammen?
  15. Hvor i NT står det at alle hverandre-verdiene i NT ikke skal gjelde når menigheten er samlet, for eksempel undervise hverandre og underordne seg hverandre?
  16. Hvor i NT kalles pastorer for ledere?
  17. Hvor i NT får pastoren gjennomskjæringsrett?
  18. Kan du tenke deg hvorfor de første kristne ikke praktiserte tiende i 500 år?
  19. Hvis du mener at autoritet og hierarki er garantien for rett teologi, hvorfor har da pastorene delt seg inn i ulike kirkesamfunn med ulik teologi?
  20. Synes du det blir mer rom for kjærlighet i en kirke med kirkebenker og prekener enn hva som er mulig i en hjemmesamling der alle kan ta ordet og man samles rundt en middag?
  21. Når NT bruker ordet gudstjeneste, nevnes lærer og profet, men ikke pastor. Kan du tenke deg hvor pastoren var under gudstjenesten?
  22. Hvordan plasserer NT disse personene hierarkisk: Forstander, eldste, hyrde (pastor), prest, lærer, profet, misjonær (apostel), diakon, biskop (tilsynsmann), enke, evangelist, disippel, medarbeider, hegeomai, vert.
Del 1

lørdag 25. mai 2013

Hvor i NT er pinsepastorens pastorforbilde? Del 1.

Topplederen i Pinsebevegelsen, Sigmund Kristoffersen, ønsker debatt om pastorrollen. Det ble til slutt for mange rapporter om utslitte og ensomme pastorer. Selv mener jeg verken dagens scenekirker eller dagens pastorrolle fins i Bibelen.

Pinsepastor Frank Erlandsen mener man delvis må fortsette som før: "Pastorer har ikke råd til å være selvopptatte og selvmedlidende."

Han fortsetter i sin artikkel: "Menigheten kan ikke gi mindre enn pastoren har rett til (…)" Hva mener han? Mener han at menigheten skal føle plikt til å snekre barnehagene som pastoren har en visjon om å bygge? Mener han at menigheten skal gi pastoren 10 prosent av sin inntekt? Mener han at menigheten i større grad må adlyde pastoren?

Når Paulus snakker om å leve av evangeliet, handler det om misjonærer, ikke pastorer. Og i følge Jesus er lønnen mat og seng når to misjonærer banker på døra til en familie. Paulus, som var misjonær, holdt fast på sitt yrke som teltmaker for å ikke legge belastninger på dem han besøkte. Så hva er det Erlandsen tenker på? I NT ser vi at de kristne samlingene ble holdt i hjemmene, for eksempel hjemme hos Akvillas - som hadde en vanlig jobb. Kan Erlandsen utdype hva menigheten skal gi og til hvem menigheten skal gi, og hva han mener med "pastoren har rett til"?

Her er hele avsnittet til Erlandsen: "Menigheten kan ikke gi mindre enn pastoren har rett til og kreve mer enn det som kan forventes, men for oppdragets skyld bør pastorer ta ut mindre enn vi har rett til, og yte mer enn det som kan forventes. Offervilje og idealisme er normalt."

Erlandsen mener altså at pastoren skal yte mer enn hva som forventes. Men allerede i dag hagler det med rapporter som sier at pastorene er utslitte.

Hva er det som forventes av pastoren i følge NT? I NT finner man ikke beskrivelser av pastorer. Men man finner eldste som blir oppfordret til å være pastorer. Vi må altså se på hva som forventes av eldste. Men da må man samtidig huske at det fantes ikke kirker. Man møttes gjerne hjemme hos de som hadde romslige hus og hadde ressurser, nemlig de eldste. Som slave i antikken kunne man ikke invitere til religiøse samlinger hjemme. Men som eldste kunne man åpne sitt hjem.

Forventingen til en kristen eldste var å være en stødig, nøktern, snill og gjestfri person. En eldste skulle gjerne ha evne til å undervise. I tillegg skulle eldstepersoner rykke ut og be for syke. Det er overkommelig. Man kan selvsagt få våkenetter også om man er husvert for en håndfull venner. Men man slipper budsjettdiskusjoner og lignende som følger med storkirker. Pastoren slipper å være midtpunktet som må levere superprekener i scenelyset hver søndag, for oppfordringen i NT er at alle i samlingen kan bidra med innslag.
 

NT kommer med mange oppfordringer til hele menigheten, deriblant at vi alle skal undervise hverandre og be for hverandre. Den som åpner sitt hjem for menigheten, har altså ikke monopol på å undervise, være snill eller be for andre.

Forventningen til en eldste må ikke forveksles med forventninger til misjonærer eller andre. Det er pastorrollen vi drøfter nå og da må vi holde oss til den. Det er ingen forventninger i NT om at pastoren skal skrive en visjon om å bygge kirker. I dag er det dessverre en del av pastorrollen. Pastoren har gått på lederkurs og lært at man må skrive en visjon, og så må alle lojalt følge opp den med gratisarbeid og pengegaver.

Et spørsmål til dagens pastorer er derfor: Hvor i NT finner man at pastorer skal bestemme visjoner for menigheten?

I NT står det om enkeltpersoner som har ulike syn, og det står at gamle skal ha drømmer, men det står ikke at slike personer skal være toppsjefer i menighetene.

Erlandsen fortsetter: "Selvfølgelig koster det, men seiersprisen vi vinner er mye mer verdt enn det vi ofrer. Overhyrden Jesus er vårt store ledereksempel." 


Hyrde på norsk er pastor på latin. Erlandsen kaller seg hovedpastor, i dag betyr det at man er den øverste pastoren og er toppleder i menigheten, «vanlige« pastorer er musikkpastor, omsorgspastor, ungdomspastor osv som har hovedpastoren som sin leder. Sagt på en annen måte: De som i dag kaller seg hovedpastor, har tatt tittelen til Jesus. Hva mener pastorene med det? Problemstillingen er altså at dagens pastorer blir utslitte. Kan det tenkes at de blir utslitte fordi de forsøker å ta over jobben til Jesus?
 

"Selvfølgelig koster det", sier altså Erlandsen. Det virker ikke som han er særlig villig til å abdisere fra rollen som hovedpastor. Men da er det samtidig liten sjanse for å gjøre noe med situasjonen til pastorene som sliter seg ut, som er uten nære venner, som er i konflikt med medarbeidere osv.

Erlandsen skriver videre: «Da Gud kalte pastorer og andre ledere til tjeneste, var det antakelig ikke helt uten å gjøre oppmerksom på prisen for å gå inn i den." Ja, jeg kan være enig i det. Det kan koste å være en kristen og det kan koste å leve ut sin gave i menighetslivet eller å være misjonær. Men det er ikke dermed sagt at dagens pastortjeneste er bibelsk og at vi bare skal fortsette som før.

Erlandsen nevner så eksempler fra Bibelen, nemlig Josef, Moses, David og Paulus. Men ingen av dem var pastor i NT. Hvor er pastorforbildet til Erlandsen? Paulus var misjonær i NT, de tre andre hadde høye stillinger i GT-samfunnet.
 

"Tjenesten til en leder er å lede, og da må lederen blant annet gå foran." skriver pinsepastoren. Ja, men for det første betyr ikke det å gå foran det samme som å bestemme over andre. For det andre er en gammel hyrdeteknikk å gå bakerst for å støtte de svakeste og minste. Moderne visjonspastorer har ikke tid til slikt, de er mest opptatt av de sterkeste som kan støtte pastorens visjonsprekener og motivere menigheten til mer innsats for visjonen.

Hvem er det pastorene sitter i møter med? Hvem er det pastorene bruker tid på? Jo, det er underpastorene og avdelingslederne. For man har lært på lederkurs at man skal bygge team. Pastoren prioriterer altså de sterke. Bønn for syke er en filleting som pastoren  delegerer til andre. Hvis det ikke skjer på scenen da, det er noe annet.

Apostelen Peter skriver at de eldste, som han oppfordrer til å være hyrder (altså pastorer), ikke skal herske over flokken, men være et forbilde. Verktøyet er altså ikke makt, hierarki, posisjoner, monopoler osv, men å være et forbilde. Og igjen må vi se for oss samlingene den gangen, de foregikk i hjemmene. Et forbilde kunne da være å fyre opp peisen før alle gjestene kom, ha forberedt et innslag, sette av tid til å lytte til hva folk har på hjertet og lignende. Dette er noe helt annet enn å stå på en kirkescene, være flink til å preke og oppfordre alle til å gi mer penger.

Hvis pastorene kan gå foran med å invitere folk hjem uten å sjefe, da kan de være et forbilde slik at også andre vil gjøre det samme.

fredag 24. mai 2013

Hvor skal debatten om pastorrollen foregå?

Tankeeksperiment: Hver gang du møter vennene dine til en pizza og en prat, hevder du at du bør være lederen i flokken og at det er ytterst nødvendig at du utøver autoritet over de andre, for du har nemlig en visjon for flokken og har staket ut noen mål dere skal oppnå. Derfor har du også gitt deg selv tittelen vennesjef.

Det som er frekt i en venneflokk, og som ikke blir akseptert der, er merkelig nok forbildet i det som kalles kristne menigheter. Mon tro om det opprinnelig var meningen.

Pastorer pleier å sammenligne seg selv med piloten i et fly eller kapteinen på et skip. Men når ble menighet et fly eller et skip? I går kom det enda en sammenligning: Menigheten er som en akuttavdeling på et sykehus. Og derfor må lederskapet i en menighet utøve sterkere autoritet, mener topplederen i Pinsebevegelsen, Sigmund Kristoffersen.

Det er selvsagt bra med en pilot i et fly, alle er enige i det. Men teologisk skal det i en menighet i tilfelle være Jesus som er piloten og ikke pinselederen Sigmund Kristoffersen. Dessuten: Hvis Kristoffersen skal styre flyet, må han med autoritet sende Jesus til turistsetene bak i flyet. Da velger jeg heller et tandemhopp med Jesus.

Kristoffersen ønsker debatt om pastorrollen velkommen. Fint. Men hvor da? På Pinsebevegelsens nettavis er det ikke mulig å legge igjen kommentarer. Vel, da kan man jo forsøke Facebook. Her om dagen så jeg at en pastor på sin Facebook-side reklamerte for en artikkel han hadde skrevet på Pinsebevegelsens nettavis. Artikkelen handlet nettopp om lederskap i menigheter. Jeg la igjen noen synspunkter om dette, men da slettet pastoren hele samtalen.

Så har jeg en blogg som jeg har skrevet om pastorrollen i en del år nå, men det er svært langt mellom pastorer som henger seg på. Det virker ikke som at pastorer ønsker debatt om sin egen rolle.

Selv har jeg meldt meg ut av foretakskirken og lever et organisk og ikke-hierarkisk menighetsliv. Jeg mener slett ikke at alt er fælt i vanlige kirker. Men jeg mener at dagens pastorrolle ikke er kalibrert med Bibelen, og jeg mener at dagens kirker har en del negative bivirkninger som man burde gjøre noe med.

Siden Pinsebevegelsen ikke har lagt til rette for åpen debatt, så inviterer jeg til å debattere pastorrollen på mine nettsider. Jeg har mange artikler som handler om nettopp pastorrollen.
 

Begynn gjerne med denne oppgaven jeg gir til dagens pastorer: Finn navnene på de som kalles pastorer i NT og som også viser gjennomskjæringsrett over andre og som har monopoler i menighetslivet, altså slik opplegget er i kirker i dag. Er man selv pastor, bør det være en lett oppgave.
 Kjør debatt!

søndag 19. mai 2013

Paradokset med pinsepastorer

Nå i pinsen preker mange pastorer om hva som skjedde i pinsen for 2000 år siden. Da kom Den hellige ånd til både kvinner og menn, unge og gamle, slaver og frie. I samme tidsrom forsvant også den gamle prestetjenesten.

Effekten av pinsen var at når kristne var sammen, kunne alle delta med innslag, man hadde ikke prester med monopol til å snakke eller til å utføre religiøse handlinger, for Guds ånd var i alle. Det blir som når venner er sammen, ingen har mer rett enn andre til å snakke.

Men så gikk århundrene. Romerstaten satte sitt preg på den kristne kulturen. Man bygde kirker og innførte prester. De oppbyggelige middagene sluttet man med. Presten prekte på et språk folk ikke forsto, og man måtte sitte musestille på kirkebenker.

Enda flere århundrer gikk. Kirken fikk økonomisk og politisk makt.

Gjennom hele historien har det vært folk som har gått mot utviklingen. Her i Norge hadde vi for eksempel bonden Hauge som på 1800-tallet reiste rundt som evangelist. Han hadde politiet i hælene, for det var bare Kirkens prester som hadde lov til å samle folk. Hauge gikk inn for at alle kunne ta ordet i samlingene, man skulle lære av hverandre, akkurat slik de første kristne praktiserte, og akkurat slik den første kristne pinsen uttrykte med de nye rammene som da ble lagt.

Så, for omkring 100 år siden, startet man Pinsebevegelsen i Norge. Det var kristne som gjenoppdaget hva som er beskrevet i Bibelen, nemlig at Den hellige ånd gis til alle kristne. Selv om man i de nye pinsemenighetene opererte med pastorer som prekte, kunne man rimelig fritt delta i samlingene med frie innslag.

Men etter 100 års utvikling har vi dag fått det som kalles scenekirker. Frie innslag er begrenset sterkt, man følger en kjøreplan der alle innslag er planlagt og godkjent av ledelsen. Pastoren har tatt tittelen til Jesus og kaller seg hovedpastor.

Begrepet ledelse har nesten blitt en del av trosbekjennelsen, derfor har hovedpastoren mange underpastorer, og man stoler stadig mindre på at allmøtet har evne til å bestemme noe som helst. Ingen skal stanse hovedpastorens plan om å bygge barnehager som kan gi inntekter til foretakskirken, derfor overlates stadig mer til styret i menigheten der hovedpastoren sitter som toppleder.

Og det er dette som er paradokset med pinsepastorer. Nå i pinsen preker de om pinsen for 2000 år siden da Guds ånd kom til alle kristne. De kommer til å forklare at Den hellige ånd er for alle kristne også i dag. Det forteller pastoren mens han selv har satt seg i en posisjon over menigheten. Med munnen sier pastoren at Gud ikke gjør forskjell på folk. Men med sine handlinger sier han at hovedpastoren er over pastorene som er over menigheten.

Med munnen sier pastorene at Den hellige ånd er for alle, men egentlig mener de at Den hellige ånd favoriserer pastorene, altså at Gud forteller pastorene hemmeligheter som resten av menigheten ikke kjenner til før de har prekt til menigheten. For det er nemlig bare pastoren som har visjonen for menigheten, mener de, selv om de ikke kan vise til en eneste pastor i Bibelen som hadde visjoner. Hele opplegget har gnostiske trekk som de første kristne kjempet i mot.

Moderne kirker er blitt infisert av foretaksideer og teaterkunst. Det er ikke bare hovedpastorens opphøyde hierarkiske makt som står i veien for de opprinnelige pinserammene, men man har også økonomiske forpliktelser, fagforeninger, karriereønsker, sceneopptredener og mye annet som hindrer fri flyt av Den hellige ånd og et opplegg der man møtes som venner.

Hvis pinsepastorene virkelig mener at den opprinnelige pinsens rammer er viktige, burde de bidra til å rive ned alt som hindrer. Hvorfor ikke rett og slett velge de rammene som de første kristne naturlig valgte? De møttes som venner i hjemmene rundt en middag.

lørdag 18. mai 2013

Leder i kirken = sjef

Pastorer liker ikke å kalle seg sjef, antagelig fordi det høres for hardt ut når man skal preke om kjærlighet. De liker bedre ordet leder. Men ordet leder inneholder også betydningen sjef. Når pastoren har plassert seg på toppen av en organisasjonspyramide, da er han sjef.

Ordet leder inneholder både myke og harde poenger. De myke poengene er ikke noe som er spesielt for ledere. Myke poenger er for eksempel å oppmuntre andre eller å undervise eller å ta initiativ til noe. Man behøver ikke være sjef for å oppfylle de poengene.

De harde poengene i ordet leder handler om makt, det vil si være sjef. Da er det snakk om å ha retten til å skjære gjennom og bestemme over andre, og at man har monopoler eller særrettigheter.

Er det teologisk ok at kristne har sjefer i menighetslivet? Nei, for med sjefer får man mellommenn mellom hver enkelt i menigheten og Gud. Å være sjef i menigheten betyr at man ikke tror Gud er stor nok til å kunne ha bra nok relasjon med hver enkelt kristen. Å være sjef betyr at man tror Gud har bedre kontakt med sjefen enn alle de andre til sammen. Når Gud hvisker noe i øret til sjefen, må derfor alle de andre, det kan være flere tusen personer, rette seg etter det sjefen har bestemt.

Hvis Gud derimot hvisker noe i øret til noen av de tusen, kan sjefen overprøve Gud og si at det som ble hvisket er bare sprøyt og kommer ikke fra Gud. Sånn er det når man har noen som er sjef, da har sjefen gjennomskjæringsrett.

Nå i pinsen vil mange pastorer preke om pinsen som er beskrevet i NT. Da kom Den hellige ånd til alle typer personer, enten de nå var slaver eller fri, menn eller kvinner, gamle eller unge. Kort sagt gikk man fra GT til NT.

Merkelig nok liker pastorer å peke på Moses som et lederforbilde. Men Moses hører til i GT, ikke NT. Når pinsepastorer peker på Moses, setter de samtidig strek over pinsen hvor Den hellige ånd falt over alle.

Moses var for øvrig leder for en nasjon. Det er stor forskjell på en slik oppgave og oppgaven som pastorene hadde blant de første kristne. Pastorene åpnet sine hjem slik at de første kristne kunne ha samlinger. Alle i samlingen kunne komme med innslag og alle var i fellesskap sikkerhetsnett slik at ikke enkeltinnslag skled ut. Den gangen hadde man «pinsesamlinger« i hvert hjem. Pinsebegrepet betyr at Den hellige ånd er i alle, man har ikke en Moses i samlingen.


Det nye testamentet bruker ordet hovedpastor på gresk (øverstehyrden) kun om Jesus, altså kun om Gud. Men det er mange pastorer i dag som kaller seg hovedpastor, for i stedet for å åpne sine hjem, vil de heller bygge kirker som ikke fins i Bibelen. Så plasserer de seg selv på toppen og tar tittelen til Jesus. Ganske frekt. Det blir som katolikkene som har paven å toppen som kaller seg vikaren til Jesus.

Sjekker ikke pastorer Bibelen før de utnevner seg selv med nye titler?

Når pastorer skriver om lederskap, er det nesten alltid om myke poenger. De sier at ledelse er tjenende og ikke herskende. Men så hopper de over å nevne at pastoren har det siste ordet. De nevner ikke at de er leder i styret for menigheten. Kan ikke pastorer si det rett ut da? Hvor late som at de ikke har makt?

Fordi man har innført sjefer i menighetene, holdes det allmenne prestedømme nede. Sjefer er også opptatt av resultater, dermed bruker de gjerne mest tid på de personene som er sterke og som har gaver kan bidra i visjonen til sjefen. Dette er motsatt av idealene NT setter frem. Dagens pastorrolle gir altså en del negative bivirkninger.

Hva sier NT om pastorer?


Pastorer vil heller ha depresjoner enn venner 
Her er pastorrollen Pinsebevegelsen leter etter
Slik kalibrerer man ledermodeller i kristne menigheter 
Utviklingen fra Moses til de første kristne 

lørdag 11. mai 2013

Hva sier NT om pastorer? Hva går pastortjenesten ut på?

Det står nesten ingenting i NT om pastorer (hyrder) og deres tjeneste. Det står bare at de sammen med andre tjenester (eller gaver eller hva man vil kalle det) skal utruste de kristne.

NT henvender seg derimot flere ganger til folk som blir kalt eldste. De blir oppfordret til å være hyrder (pastorer).

Siden eldste og pastor er det samme, kan vi like gjerne droppe pastor-ordet og konsentrere oss om hva NT sier om eldste.

I antikken fantes det ikke-kristne eldste over alt. De drev familiebedriften og storhusholdningen og hadde både ansatte og slektninger boende hos seg. De eldste kunne også ha en del å si hvis landsbyen skulle ta en beslutning.

Blant jøder valgte man ut noen av de eldste til å drive den lokale synagogen som hadde flere samfunnsfunksjoner. Men de første kristne valgte å ikke bygge religiøse bygninger, og kristendommen er uavhengig av folkeslag, derfor er ikke synagogene noe kristne skal herme etter. De første kristne holdt sine samlinger i private hjem, gjerne i kvinnenes avdeling i hjemmene (hyperoon), noe som viser en helt annen skikk enn hva man finner i synagoger.

De aller fleste i antikken var slaver og kunne ikke fritt invitere til kristne samlinger. Eller så var de frie, men bodde hos en slektning som var en eldste. Uansett måtte man altså spørre de eldste på gården, inntil de selv hadde blitt eldst og overtatt gården eller bygget seg opp sin egen gård. Derfor var det en smart strategi at Titus skulle få på plass kristne eldste i hver by, slik sikret man at kristne samlinger kunne fortsette. 


Det var selvsagt greit å samles også på en strand, og uten at en eldste hadde noe med samlingen å gjøre. Fordi: "For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem." Men det er vanlig at vi mennesker flokker oss sammen i byer, og det er flott å samles rundt et måltid, og det er kjekt med et tak og en peis når det regner, derfor er det bra hvis noen kan åpne sine hjem for samlinger. Den gangen var det de eldste som var i en slik posisjon.

I dag kaller man menighetsstyret for eldste, men den gangen fantes ikke kirker, derfor var det heller ikke noe styre som skulle vedta budsjetter. Hver av de kristne eldste hadde sine egne hus og kunne inviterte til kristne samlinger.

I Norge i dag opererer vi ikke med eldste, sånn generelt i samfunnet. I ung alder skaffer vi oss leilighet og en annen utdannelse enn mor og far og har ikke planer om å overta storhusholdningen og familiebedriften. Det NT sier om eldste, må til en viss grad forstås ut fra forholdene den gangen, men det er likevel mulig å overføre poenger til oss i dag. I stedet for eldste, kan man kalle dem ressurssterke, eller eventuelt initiativtagere, eller ganske enkelt husverter.

Slik leser jeg NT:

  • Husverter kan åpne hjemmet sitt slik at kristne kan samles.
  • Noen av husvertene kan kontakte ikke-kristne (forkynne).
  • Noen av husvertene (helst alle) bør kunne drive undervisning om kristen tro.
  • Husvertene kan gjerne rykke ut når noen er syke.
  • Husverter har ikke monopoler. Paulus sier at alle i menigheten skal undervise og rettlede hverandre, og alle kan ta ordet for å holde innslag, og hele menigheten er teologisk sikkerhetsnett.
  • Husverter skal ikke være sjefer over andre kristne ("Gjør dere ikke til herrer over dem..." skriver Peter.) Men husverter kan påvirke ved å være et forbilde.
I stedet for å kalle seg pastor i dag, kan man kalle seg husvert og invitere til samlinger. Da er det ikke unaturlig at husverten har noe på hjertet angående kristen tro. Men når Paulus beskriver kristne samlinger, utelukkes møteleder og seremonisjefer. Et mål må være å utløse det allmenne prestedømme, da må alle kunne delta med innslag i samlingen. Derfor må ikke husverten dominere.

Det er ikke et opprinnelig kristent krav å møtes i hjemmene, det er lov å møtes andre steder. Men jeg tror at hvis man møtes andre steder, skal verten fremdeles oppføre seg som en vert, altså en tilrettelegger, ikke en sjef med monopoler.

Husverten, det vil si hyrden som samler flokken, må selvsagt ha omsorg for flokken. Men husverten skal ikke være alene om å gi kjærlighet. Alle hverandre-oppfordringene i NT, samt menighetsoppfordringene i NT (se lenke under), viser at hele menigheten har ansvar for alt.

NT sier altså at de eldste blant de kristne bør rykke ut når noen i menigheten er syke, så skal de eldste be for den som er syk. Den gangen var det de eldste som hadde best mulighet til å rykke ut, for hvis man var en slave kunne man ikke bare stikke av fra jobben. Derfor tror jeg ikke poenget er at man i dag må ha merkelappen eldste før man kan rykke ut til syke. Og derfor tror jeg heller ikke at man må være husvert for å rykke ut til syke, eller at man som husvert har mer plikt enn andre til å rykke ut. Men har man først tatt initiativ til å holde samlinger hjemme, kan det tyde på at man er av hyrdetypen, og da har man også et omsorgshjerte slik at man finner det naturlig å rykke ut når det trengs.

Jeg tror det hele kan skjæres ned til dette:

  1. Noen må ta initiativ til å holde samlinger jevnlig.Vi trenger tilretteleggere.
  2. Vi har alle ulike gaver, vi må oppdage disse og bruke dem, både i samlingene og ellers.
  3. Hele menigheten har felles ansvar.
  4. Idealer er ikke-hierarki og tjenerinnstilling.
  5. Enkeltpersoner (to og to) som har gaven til det, tar seg av misjonering/evangelisering, men har ikke monopol på dette.
Dagens pastorer er i et kirkeopplegg som ikke fins i NT. De forsøker å bære hele menigheten på sine skuldre. De krever kollekt for å holde liv i en bygning. De er som en bedriftsleder med budsjetter og styremøter.

Bedriftsfilosofien har infisert dem så mye at de skriver visjoner om å bygge barnehager og starte restauranter, men så vil ikke menigheten følge dem. I følge undersøkelser er nettopp dette den viktigste grunnen til at pastorer gir opp: menigheten vil ikke gå i samme retning som dem.

Men det behøver ikke være noe feil med menigheten av den grunn. Jeg finner ikke pastorer i NT som bygger barnehager. Men jeg finner ikke-hierarkiske hjemmesamlinger og jeg finner misjonærer.

Menigheten skal ikke ha noen retning (hva man nå mener med det). Men vi skal bruke våre gaver til å støtte hverandre, til å bygge opp, til å hjelpe, til å undervise, osv, slik at hver og en kristen vokser i modenhet og bruker sine gaver i Guds rike. Det er snakk om fellesskap og enkeltmennesker på én gang. Det kan skje på kryss og tvers og i ulikt tempo for hver enkelt.

Årlig kommer det undersøkelser som viser at dagens pastorer er ensomme, utbrente, frustrerte osv. Noen miljøer har derfor kjørt på med ledertrening, men det har ikke hjulpet, det kan skyldes at menighetslivet slett ikke er ment å være som en bedrift.

Andre miljøer forsøker seg på en annen løsning. De ser for seg at hver menighet er som en liten nasjon der pastoren er nasjonsminister. Da preker man en teologi der alle må underkaste seg pastoren og alle må gi tiende. De i menigheten som mener dette er feil, slutter og finner seg en annen menighet. De som er igjen, støtter teologien, dermed kan det fungere rimelig bra for dem og for pastoren. Det er ikke konflikter fordi alle gjør som pastoren sier. Men det betyr ikke at det er rett av den grunn. Jeg mener slike opplegg bryter med verdiene i NT. Og for øvrig viser det seg at også slike pastorer møter veggen.

Paulus hilser ikke til en eneste pastor med navn. Burde ikke det få dagens pastorer til å tenke gjennom hvem deres forbilder er?

Les også:

Slik kalibrerer man ledermodeller i kristne menigheter
Her er pastorrollen Pinsebevegelsen leter etter

torsdag 9. mai 2013

Pastorer vil heller ha depresjoner enn venner

Akk ja, nå har det kommet atter en undersøkelse som sier at pastorer har det forferdelig. Denne gangen handler det om amerikanske kirker.

  • 70 prosent av pastorene sier de har dårligere selvfølelse nå enn da de startet.
  • 70 prosent har ikke en nær venn.
  • 40 prosent er i konflikt med et kirkemedlem hver måned.
  • 85 prosent sier deres største problem er at de er slitne av å rydde opp i problemer, spesielt blant pastorens underordnede.
  • 40 prosent har vurdert å slutte de siste tre månedene.
  • 50 prosent av aktivitetene som startes opp, er lagt ned etter fem år.
  • 50 prosent er så motløse at de ønsker å gi opp, men de har ingen annen jobb å gå til.
  • 46 prosent sier de har opplevd utbrenthet eller depresjon som gjorde at de måtte ha pause fra pastorjobben.
Den viktigste grunnen til at pastorer gir opp, er at kirkemedlemmene ikke vil gå i samme retning som pastoren.

85 prosent av kirkene i USA har under 200 medlemmer. Gjennomsnittsstørrelsen er 89 medlemmer. Rundt seg har pastoren altså 88 medlemmer som klager på at musikken er for høy eller for lav eller at gudstjenestene på andre måter ikke er helt etter deres smak.



Men det rare er at vi finner ikke slike kirker og slike pastorer i Bibelen, så hvorfor holder pastorene på med en tjeneste som gjør at de ikke får nære venner og som gjør dem utslitte og deprimerte? 

De første kristne møttes i hjemmene rundt et måltid der alle kunne ta ordet. Samlingen var ikke avhengig av én manns prestasjoner på en kirkescene. Ansvaret ble fordelt på alle. Man skulle ikke samle inn penger til kirkebygning og lønn til pastoren, men man kunne samle inn penger til fattige. Dermed var det ikke så mye å krangle om, man skulle ikke følge en pastors visjoner om bygge barnehager eller starte jazzkonserter. Man var rett og slett sammen som venner for å bygge hverandre opp.

Og i din venneflokk vet du at ikke alle er like. Slik er det også når kristne samles, noen er flinke som bibellærere, andre er flinke til å lage mat, atter andre er flinke til å muntre opp, men det betyr ikke at de er sjefer i venneflokken.

De fins altså en løsning på alle pastorproblemene. Men antagelig er det så stas å preke på kirkescenen hver søndag med et flott kor i ryggen, at pastorene heller vil ha depresjoner enn venner.