fredag 22. februar 2013

Kirker er ikke etter apostlenes lære, men etter keiserens lære.

I vår tid forsøker en del kirker å lage samlinger for folk som ikke er vant med kirker. Man snekrer en scene inne i kirken og lager et program som består av intervjuer på scenen, filminnslag på storskjermer, kort preken om samliv, proft band med kul musikk osv.

Isolert sett er det helt greit. Men
det må være lov å spørre hvorfor folk som ikke er vant med kirke skal inn i kirke. For kirke fins ikke i apostlenes lære. Kirke er keiserens lære.

Det var nemlig den romerske keiser Konstantin som bygde de første kirkene. De første kristne hadde samlinger i hjemmene. Så gikk det flere hundre år før Konstantin dukket opp. Han tømte rettssaler og templer fra andre religioner og sa at de kristne skulle bruke de bygningene, i tillegg bygde han kirker. Dette var bare i noen få byer, de fleste kristne fortsatte som før og holdt samlinger i hjemmene rundt en middag. Men etter hvert ble det mest vanlig med kirker.

De kristne adopterte noen av skikkene som var inne i de romerske bygningene, man fikk for eksempel ledere med uniformer, dette ble senere til prestedrakter. Verdiene ble endret, det ble slutt på middag og samtaler. Inne i kirkene ble det monologer fra noen få.

Man kan bare spekulere i hva som hadde skjedd hvis keiseren hadde valgt andre bygninger som de kristne skulle dyttes inn i. Hva hvis diskoteker hadde eksistert den gangen og keiseren hadde sagt at de kristne skulle overta diskotekene? Da ville de kristne ha adoptert lys-skikkene og dansekulturen. I dag ville menighetslederne da ha kjempet for å beholde dansingen og de blinkende lysene. Ikke misforstå, det er ikke noe galt i å danse til blinkende lys. Poenget mitt er å vise at menighetslederne kjemper i dag for noe som ikke har forankring i Bibelen. Scenekirker og prestedrakter blant kristne fins ikke i Bibelen.


Som jeg har sagt mange ganger før: Bildet er ikke sort hvitt. Det foregår mye bra i moderne foretakskirker, eller i katolske kirker, eller i statskirker, osv. Jeg har ikke problemer med å besøke slike eller støtte personer som har tjeneste der. Men jeg påstår at slike kirker ikke godt nok legger til rette for de verdiene NT setter frem. Jeg påstår også at de moderne lederrollene ikke fins i NT. Som sagt, de først kristne møttes i hjemmene rundt en middag, slik var det lett å støtte hverandre som venner. Keiser Konstantin bidro til å få slutt på slike fellesskap.

Slik velger man ny Pave


Vil du bli den nye Paven, må du virkelig skynde deg. Filmen er en lynguide i hvordan man velger en ny Pave. Jesus sa at vi ikke skulle kalle noen for pave, men det bryr man seg ikke om i dag. Og apostelen Peter, som katolikkene hevder var den første paven, var en gift mann, men i dag kan ikke paven være gift. Peter kalte også alle kristne for prester, derfor skal det i original kristendom ikke finnes særskilte prester.

Kort sagt har de fleste kirkesamfunn fjernet seg fra sine røtter på en rekke områder. Jeg mener kristne må finne tilbake til sine røtter som finnes i Det nye testamentet. Hvilke verdier gikk de første kristne inn for?

onsdag 20. februar 2013

Verdiene i scenekirker og husmenigheter

Noen vil ha scenekirker, andre vil ha husmenigheter. Fins det felles verdier mellom disse løsningene? I en samtale på Facebook var det en som foreslo dette som felles verdier: Tjenerskap, alminnelig prestedømme og kjærlighet.

Ja, jeg skulle i alle fall ønske at de tre poengene var felles verdier. Men man har ikke lagt til rette for de verdiene.

Ta for eksempel kjærlighet, hvor er det best mulighet til å gi kjærlighet? Er det a) i en scenekirke under gudstjenesten? Eller er det b) når venner spiser middag sammen hjemme? Svaret er selvsagt b.

Tenk på en venn som sliter. Hva er din respons? Vil du si at du vil lage middag til ham, være sammen, gi støtte, råd og tid, kanskje rydde huset? Eller vil du si at det beste du kan gjøre for ham er å ikke høre hva som er problemet, men løsningen er å rette et blått scenelys mot deg selv, holde en monolog og så spille kjempehøy gospelmusikk?

Hva er det man tilbyr pastorer som er slitne, ensomme og frustrerte? Er det enda flere gudstjenester som er løsningen for dem? Blir de mindre ensomme når de får høre en annen pastor preke til dem? Eller blir de mindre ensomme når noen deler en middag med dem hjemme? Dette er ikke konstruerte eksempler, for pastorer og prester sier de er ensomme.

Hvis man virkelig mener at kjærlighet er viktig, ja antagelig NTs viktigste verdi, da forstår jeg ikke hvorfor man legger tyngdepunktet i scenebaserte samlinger.

Man kan argumentere for at det kan være trøst å få fra en preken og en sang. Man kan også argumentere for at det kan bli en primitiv form for toveiskommunikasjon når publikum kan klappe eller le av det pastoren sier. Men det er ingen som legger tyngdepunktet i slike samlinger ellers i livet når man er opptatt av kjærlighet.

Gå så videre til tjenerskap. Hva slags samling legger best til rette for det? Er det en scenebasert samling der noen få er på scenen og de fleste sitter tause? Eller er det i en hjemmesamling der alle kan ta ordet?

Se så på alminnelig prestedømme. Peter kaller alle kristne for prester. Over der er Jesus som øversteprest. Hva slags samling legger best til rette for det allmenne prestedømme? Er det i en scenekirke eller er det i en hjemmesamling?
 

Det er mange flere verdier i NT. Jeg mener alle peker bort fra scenekirke og inn i hjemmesamlinger.

Man bruker, eller får i gave, millioner av kroner til bygning, lyd, lys, instrumenter, regnskapskontor, lønn til monologholdere, kirkebenker, sangrettigheter, lønn til musikkpastor osv. Nesten all kraft er spisset inn mot ukens høydepunkt; pastorens preken. Det er dette man sikrer med penger, ansettelser og tradisjoner. Hussamlingene til Priska og Akvillas i NT blir tredjeprioritering. Oppfordringene til Paulus om hvordan samlingene skal være, blåser man i. Kjærlighet blir delegert bort til noen som kan lage fellesskapsweekend på en leir to ganger i året.

Jeg mener vi må tenke motsatt. Vi må lage rammer som gjør at verdiene i NT får plass. Resten kan bli en bonus. Hussamlinger på kryss og tvers kan man ha ukentlig. Storsamlinger kan man ha bare en gang i blant, for eksempel hver tredje måned eller når det dukker opp noe. Scenesamlinger kan også gå, men det bør være enda sjeldnere.

Vi kan ikke bare si ja takk begge deler, vi må velge tyngdepunkt etter NTs verdier når vi lager rammer for kristne samlinger eller kirker som mange kaller det.

Pinsevenner må trekke i nødbremsen og drøfte verdier og teologi fra bunnen av

Når jeg går inn i detaljene i NT, kan jeg noen ganger bli misforstått. Egentlig er jeg ikke opptatt av detaljene, men jeg er opptatt av verdiene. Men noen ganger må man inn i detaljene for å forstå.

Jeg mener ikke at vi skal lese i NT at de første kristne gikk i datidens klær og at kristne i dag er nødt til å herme etter det. Jeg mener ikke at kristne i dag kun skal samles i hjemmene. Men NT setter frem en rekke med verdier, de må kristne ta med seg i livet, også i menighetslivet. For øvrig sier NT at det er "frihet i Kristus" og at man kan gjøre hva man vil bare det bygger opp.

Mange oppfordringer i NT handler om hverandre, for eksempel at man skal be for hverandre, rettlede hverandre, tilgi hverandre. Slike verdier mener jeg kristne er forpliktet til å ha som ideal. Samlingene må ikke ha rammer som gjør det umulig å leve ut hverandre-verdiene. Hverandre-verdiene betyr interaktivitet mellom mennesker på en ikke-hierarkisk og tjenende måte. Når det står at vi skal be for hverandre, da menes det ikke at noen skal ha monopol på å be og at det er ment som en enveis ordning. Nei, hverandre betyr toveis. Alle hverandre-verdiene er toveis. Det står rett ut at vi skal undervise hverandre. Det står rett ut at vi skal underordne oss hverandre.

Er dagens gudstjenester utformet med hensyn til hverandre-verdiene? Nei. Ikke bare det, men man har byttet ut verdiene og latt seg forplikte til å følge ordninger som ikke er nevnt NT. Man har i dag forpliktet seg på en modell som en romersk keiser fant på. Røttene for dagens kirker er hedenske templer og romerske rettssaler. Dessverre tok vi også med oss en del av skikkene fra det romerske statsapparatet.

I de samlingene jeg selv deltar i, er ordet fritt. Vi forsøker å ha rammer der det er plass til hverandre-verdiene. Det er lov å holde en tale. Men til forskjell fra pinsepastorer som står på en scene og preker, så vil den som har holdt et innslag i hjemmesamlingen oppleve å få responser, protester, rettledning, støtte osv i fellesskap etterpå. Det er lov å lese opp et dikt, det blir monolog i de minuttene det tar å lese diktet. Men etterpå er det rom for alle å komme med egne tanker. Målet er at vi alle skal både oppmuntres og modnes slik at vi kan leve ut våre gaver til det beste for andre.

Skal man være underlagt et hierarki, er det lettere at man blir som et barn resten av livet når det gjelder kristelige aspekter. Teologi og beslutninger overlater man til lederskapet, man går ikke selv inn i problemstillingene og på den måten får løsningene og verdiene under huden. Kort sagt så vokser man ikke. Og nettopp det oppdaget en megakirkepastor for en tid tilbake. Etter 20 år med scenekirke, noe som er idealet for pinsevenner i dag, så oppdaget han at kirkemedlemmene ikke hadde personlig vekst. Likevel er det denne megakirkepastoren som pinsevennene inviterer til å holde tale på ledersamlingen LED13! Jeg synes det er på tide at norske pinsevenner begynner å tenke selv og ikke bare herme blindt etter megakirker i USA og Australia.

Hvorfor i all verden har pinsevenner som ideal å være stor? Har de ikke lest svaret til Jesus da disiplene spurte hvordan de kunne være store?

Pinsevenner må trekke i nødbremsen og drøfte verdier og teologi fra bunnen av. Vel, pinsevenner finnes det mange steder, jeg mener egentlig den organiserte Pinsebevegelsen.

mandag 18. februar 2013

Utviklingen fra Moses til de første kristne

Det er så ensomt på toppen, klagde en pastor i en avis nylig. Det er fryktelig slitsomt å bære hele menigheten på sine skuldre, derfor orker ikke pastorene mer. Men er det meningen at det skal være slik?

Gud ba Moses føre folket ut av Egypt og til landet de var lovet. I ørkenen begynte folket å klage. Og Moses klagde til Gud. Moses ville heller dø enn å bære ansvaret helt alene, han ble så sliten. Gud ba da Moses samle 70 av familieoverhodene i folket. Så ville Gud spre sin ånd også over på dem.


Moses fikk samlet 68. To andre skulle også ha møtt opp, men av en eller annen grunn ble de hjemme. Gud spredde sin ånd til alle 70. Også de to som ikke hadde møtt opp, kjente at noe nytt var på gang. En mann kom løpende til de 68 og fortalte det. Så fint,
nå var de flere som kunne bære ansvaret sammen.
 
Moses svarte med et ønske om at hele folket kunne kjenne Guds ånd, det ville ha vært det aller beste.

Flere hundre år senere dukket profeten Joel opp. Han sa at Gud ville sende sin ånd til hele folket. Det ville jo i tilfelle være supert, da ville jo alle bære ansvaret sammen.


Nesten tusen år senere hever apostelen Peter røsten på et gatehjørne i Jerusalem. Han sa, på godt norsk: «Folkens, husker dere Joel? I dag ble det oppfylt, det han sa at Gud skulle ordne!"


Fra da av skulle ikke noen få personer bære alt på sine skuldre. Jesus hadde jo også sagt at man skulle legge det tunge over på ham.


Alle som sa ja takk, fikk Guds ånd, dermed fikk alle også ansvar. Derfor er Det nye testamentet full av oppfordringer der hele menigheten får ansvar: undervisning, rettledning, ta vare på troen, tilsyn, forkynne, trøste osv osv.


Moses skulle føre et folk fra a til b fysisk gjennom ørkenen. De første kristne menighetene hadde ikke et slikt oppdrag om å gå i samlet flokk fra a til b. Nei, det var motsatt, Jesus sendte ut to og to for å skape sitt folk over hele jordkloden. Man kan derfor ikke ha Moses som organiseringsideal for kristne menigheter.


Det er ikke meningen at det skal være pastorer i kristne menigheter som bærer hele menigheten på sine skuldre. Pastorer skal heller ikke "sette retning" for menigheten. Pastor i NT er omsorgsfulle, redelige og ressurssterke personer som åpner sine hjem for kristne samlinger. De skal ikke bestemme over menigheten eller ha mer rett til å snakke enn andre, eller lignende. Nei, når alle har fått Guds ånd, da er ikke pastoren en leder, men en tjener.


Det kan være vanskelig å se for seg denne strukturen bli brukt i en menighet i dag. Vi er blitt vant med kirkesamfunn, vedtekter, scenekirker, aktiviteter, avdelinger, lønninger, fagforeninger, programmer, konserter, budsjetter osv osv. Da tenker vi at da må det være topplederskap for å fungere. Men NT har ikke bedt oss om å lage slike kirkesamfunn og scenekirker. Tvert i mot. Det fins en annen måte å være menighet på, man kan samles i hjemmene slik de første kristne gjorde.


Jeg var på en gudstjeneste en gang hvor jeg hørte at "det blåser på toppene". Og i en kristen avis kunne jeg altså nylig lese at det er så ensomt å være pastor. Slikt blir også bekreftet av undersøkelser; menighetsledere er ensomme. Ja, på toppen av en pyramide er det plass til bare én stein. Det er klart det blir ensomt å være den steinen. Og høyt der oppe på pyramiden blåser det selvsagt mer.


Løsningen er å tre ned fra den posisjonen, da er man ikke alene mer, men man har andre som skjermer for vinden og man bærer ikke hele menigheten alene på sine skuldre.


I dagens tradisjonelle kirker klager folk på indre strid og ulike ønsker. Noen vil spille høy musikk for de unge, andre vil satse på de eldre. Noen vil vifte med svære teatralske flagg under lovsangen i timevis, andre vil lytte til en saklig preken i fred og ro og så gå kjapt hjem igjen. Så roper man etter en løsning: Den store lederen som skal skjære gjennom, kaste styret, sette retning, få orden. Men det er ikke løsningen i følge NT.

Man skal ikke velge mellom demokrati eller diktator i menighetslivet. Idealet er å møtes som venner. Man skal møtes ansikt til ansikt. Så kan hver og en som bærer på et innslag, dele det med de andre. Og når man møtes i hjemmene, da blir det ikke så opplagt at ditt innslag er å vifte med et stort flagg eller spille kristenrock så høyt at de eldste ikke får puste fordi bassen smeller i brystet.

La oss si du er hjemme hos de aller eldste i din familie. Du er gjest. Går du virkelig bort til stereoanlegget og skrur det på full guffe? Nei, selvsagt ikke, med mindre du er en uhøflig egoist. Hvis du klarer å tilpasse deg situasjonen når du er på besøk hos folk, da bør du kunne gjøre det også når det er menighetssamling i et hjem. 


Men slik er det ikke i moderne kirker som er formet med scene og sal. Da kommer vi i forbruker- og leverandør-modus. Ikke bare det, men på toppen av scenekirken fins også en pastor som har bestemt en visjon som nettopp er å satse på et smalt felt, for eksempel kristenrock, for han har bestemt at de eldre er utenfor målgruppen. Eller motsatt: De eldre er målgruppen og man blåser i de yngre. Ja, man har lenge formet kirkene som om de var bedrifter som skal selge produkter. Da har man visjoner, målgrupper, strategier osv. Man får kirker der man legger seg på madrasser og ikke gjør noen ting, for det er en målgruppe.

Du må gjerne vifte med flagg, spille høy musikk, ligge på en madrass eller gå en tur i skogen - når det ikke er den vanlige kristne samlingen. Men når kristne samles jevnlig, da er poenget at man med sine ulike gaver skal bygge hverandre. Du kan i grunnen gjøre hva du vil, så lenge det bygger opp. 


Hvis du absolutt må gjøre noe som for eksempel de eldre får vondt i ørene av, så gjør det som en bonus et annet sted. Jeg begriper ikke hva som er poenget med at det skal finnes en toppleder som skal bestemme at eldre personer skal få vondt i kroppen når det er menighetssamling. Hvor kommer slike ideer fra? Er det meningen at det skal gjøre fysisk vondt å være sammen med andre kristne? Skal ikke kristne være høflige?

La oss si du er gjest i et hjem, og du brenner for å holde et innslag der du vil spille høyt på stereoanlegget, da går det an å si: "Rekk opp en hånd hvis det blir for høyt, da skrur jeg straks volumet litt ned." Verre er det ikke. Vanlig høflighet. Dessverre er det ikke slik i scenekirkene, der må eldre personer forlate salen fordi de ikke orker støynivået.

Jeg mener ikke at det skal være forbud mot flagg eller madrasser. Selv var jeg fryktelig sliten en gang det var menighetssamling på en hytte. Jeg la meg på en madrass og sov litt. Ingen fikk smerter i kroppen av den grunn. Men å kreve at alle menighetssamlinger skal være med høy musikk eller å kreve at all samlinger skal foregå i absolutt taushet, det tror jeg er sidespor hvor man ikke har lagt til rette for verdiene NT setter frem for normale samlinger.

Det er ikke uvanlig at dagens menighetsledere peker på Moses og sier det er idealet. Jeg mener vi må lese hele Bibelen og ikke bare starten.

  • De første kristne holdt samlinger i hjemmene rundt en middag
  • Alle kunne komme med innslag
  • Ordet preken fins ikke ikke i NT. Men forkynnelse fins, det foregikk som misjon, men sjelden innad i menighetssamlingen.
  • NT gir hele menigheten ansvar
  • NT sier vi skal underordne oss hverandre
  • Misjonsstrategien til Jesus var å sende ut to og to som skulle besøke folk hjemme. Strategien gikk ikke ut på å starte scenekirker med toppleder.
  • NT forteller at Guds ånd er gitt alle
  • Da disiplene spurte hvordan de kunne være store, svarte Jesus med å legge armene rundt et barn
  • Jesus sa: "Men dere skal ikke la noen kalle dere ‘rabbi’, for én er deres mester, og dere er alle søsken."
  • Gud har satt gaver i menigheten, de skal bygge opp, men de skal ikke brukes til å herske over andre eller gi monopoler.
  • NT setter frem mange hverandre-verdier, vi skal undervise hverandre, rettlede hverandre osv. Rammene vi velger for samlingene, må gi rom for hverandre-verdiene. Det blir feil å forsøke å bruke Moses i GT for å overprøve verdiene som settes frem i NT.

Bakterier snek seg inn i sterile rom

NASA leter etter ikke-jordisk liv i universet. Romskipene må være helt sterile slik at man ikke tar med seg bakterier eller lignende fra Jorda som man så tolker å stamme fra Mars. Maskindelene lages derfor i sterile rom. Men flere ganger i løpet av de siste fem årene har man funnet bakterier i de sterile rommene der maskindelene lages. Ikke bare det, men bakteriene tilhørte bakteriegrupper som til da ikke var kjent fra før. Hadde disse bakteriene fulgt med fra Jorda til Mars, ville man lett ha trodd at man hadde funnet liv på Mars.
 

Les mer her http://creation.com/et-from-earth

søndag 17. februar 2013

Ernst Haeckel jukset og villedet mange

Kan du tenke deg noe verre enn å være æresmedlem av Det tyske selskap for rasehygiene? Jeg snakker om Ernst Haeckel, kjent som "Darwins bulldog" og "Darwins apostel", han var professor i zoologi i Tyskland fra 1865 til 1909. Foreningen ga en rød løper for senere tvangssteriliseringer, dødshjelp og Hitlers tro på en overlegen arisk rase.

Haeckel innrømmet etter hvert at han hadde jukset med noen plansjer for å forsøke å argumentere for at evolusjon er sant. Likevel dukker hans illustrasjoner fremdeles opp i skolebøker som bevis på evolusjon! Hadde tegningene blitt vist frem for hjelpe elevene til ha en kritisk sans, så hadde det vært noe annet.

Haeckels tegninger skal liksom vise at alle fostre er like i starten og at de går gjennom evolusjonens historie og ender opp som enten fisk eller mennesker.



Jeg møtte selv argumentet i en debatt om evolusjon for en tid tilbake. Evolusjonisten trakk frem at når en kvinne er gravid, så vises evolusjon i praksis i prosessen fra en befruktet celle til et nyfødt barn. Han mente at når denne komplekse prosessen kan skje på 9 måneder, da må vi vel kunne tro at den kan skje på millioner av år. Jeg spurte ham derfor om et barn som er født en måned for tidlig, har færre gener enn barn som blir født etter ni måneder. Evolusjon skal jo handle om å øke antall gener og DNA-informasjon. Men en gravid kvinne bærer selvsagt ikke på en fiskecelle som ved hjelp av mutasjoner og naturlig utvalg i løpet av 9 måneder får menneskegener. Men hvis man har blitt flasket opp med Haeckels løgnaktige tegninger, da tror man kanskje slikt.

Tegningene ble første gang utgitt i bokform i 1868 i Tyskland. Allerede i 1876 ble jukset avslørt av en professor i anatomi ved universitetet i Leipzig. Og som sagt, etter hvert sa Haeckel selv at han hadde jukset. Likevel dukker tegningene stadig opp, og gjerne i moderne grafikk.

Sjekk dine barns skolebøker. Står det at Hackels plansjer er juks? Eller står det at plansjene viser evolusjon? Ta bilde med mobiltelefonen og send til sjur@byggemennesker.no


Les også Vitenskap eller fantasi?

Vitenskap eller fantasi?

Det er ikke alt innen vitenskapen som er vitenskap. Kunstnere får boltre seg med sine tolkninger. De to ansiktene tar begge utgangspunkt i samme gamle hodeskalle som man fant på en øy i Indonesia for noen år siden, men de ser helt forskjellige ut fordi to ulike kunstnere har tolket.

Det er altså forskjell på faktum og tolkning av faktum. Slik er det med mye innen evolusjonsteorien. Det er et faktum at det fins fossiler i fjell. Men det er en tolkning at de har blitt begravd sakte over millioner av år. Man kan selvsagt få hint eller støtte den ene eller andre veien i sin tolkning, men det er likevel en tolkning. Fossilene kan like gjerne ha blitt begravd hurtig i en global vannbasert katastrofe. Man finner for eksempel fossiler som strekker seg fra ett lag til et annet i fjellet, da må fossilet ha blitt begravd hurtig.

Carl Werner har reist jorda rundt for å se hvordan evolusjon blir fremstilt i museer. Utstillingene er formet slik at man skal få inntrykk at alt var anderledes for millioner av år siden. "Moderne" planter og dyr tas ikke med i utstillingen, selv om man har funnet slike i samme lag i fjellet som man har utstilling om.

Når man finner et fossil som er identisk med noe levende i dag, for eksempel en spesiell fisk, da setter man et vitenskapelig navn på fossilet som er et annet enn det vitenskapelige navnet på fisken vi kan observere i dag. Hvorfor i all verden gjør man det? Når forsikringsselskap finner en Toyota på bunnen av sjøen, så kaller de ikke bilen for en Volvo. Men når vitenskapen skal beskrive fakta, tar den utgangspunkt i en tro på evolusjon som betyr at ingen av dagens dyr skal finnes blant fossilene. Derfor skriver man Volvo når man ser en Toyota. Dette er tolkning, ikke fakta.
 
Helt fra starten av evolusjonsteorien har tolkninger og fakta vært blandet sammen. Noen ganger har man til og med jukset bevisst. Haeckel tegnet denne plansjen over forsterutviklingen av forskjellige dyr. Han innrømmet senere at han hadde jukset og at plansjen ikke er riktig. Likevel har plansjen blitt brukt i over 100 år i skolene. Allerde i 1876 ble plansjen avslørt som løgn, men selv i dag fins plansjen i skolebøker rundt om kring i verden.

Når det settes frem påstander om evolusjon, må man være skeptisk. Noe settes frem som fakta, men så er det egentlig en tolkning.

lørdag 16. februar 2013

Er snille diktatorer redningen for Pinsebevegelsen?

Pinsebevegelsen er i krise. Medlemstallet går ned og lederne slutter. Noe er fundamentalt galt. Enkelte mener man må droppe den demokratiske menighetsmodellen og heller gi pastoren stor makt. Pastoren skal få lov til å kaste styret, bestemme ny retning og ta beslutninger, som en slags diktator med gode hensikter.

Problemet er at pastortjenesten og menighetslivet er ikke beskrevet slik i Bibelen. Det åpner for at man kan og bør blåse i også andre ting som er beskrevet i Bibelen...


Men hva skal man gjøre? Det er jo krise? Vi må jo ha sterke ledere, ikke sant? 


Nei, det går an å velge en tredje løsning, nemlig den som er beskrevet i Bibelen. Den er verken demokratisk eller diktatorisk. Den har ikke engang tyngdepunkt inne i en kirke.

De første kristne møttes i hjemmene til en middag. De hadde ikke scenekirker. Men de var venner som var utstyrt med ulike gaver som kunne bygge hverandre opp. Da trenger man ikke ledere som skal sitte på toppen og ta avgjørelser.


Pinseleder Jostein Krogedal skriver i Pinsebevegelsens avis: "Grunnleggende må en pastor få lov til å lede og ta avgjørelser. De andre lederfunksjonene må heller være en støtte og hjelp til å håndtere kortsiktige og langsiktige utfordringer."


Man skulle tro at Bibelen var full av eksempler på scenepastorer med diktatorisk makt. Men saken er at det ikke fins en navngitt pastor i NT. Mener Krogedal at en usynlig pastor i NT var lederen til apostelen Paulus? Nei, det kan han ikke mene. Han må altså med «de andre lederfunksjonene« mene at det fins mange andre ledertyper enn de vanlige fem som pinsevenner holder frem. Det er interessant, for da blir det en enda større jobb å sette opp et bibelsk organisasjonskart.


Jeg har tidligere bedt kristne ledere tegne opp organisasjonskartet til de første kristne i NT. Men det blir rot, kartet går ikke i hop.


Derfor mener jeg det er innlysende at de første kristne tenkte på en annen måte enn vi gjør i dag. Hvis man går inn for ikke-hierarki, slik jeg mener de første kristne gikk inn for, da slipper man å tegne opp posisjoner over og under hverandre. Men da faller også scenekirkene, for de er avhengig av hierarki for å drives og en snill diktator på toppen for å lykkes.


Den første setningen i Krogedals innlegg er: "Retning for menigheten handler om gode ledere på toppen."


På toppen? Hvor i NT finner vi slike uttrykk? Hvor i NT finner man pastoridealet for et sikt opplegg? Nei, det finnes ikke.


Krogedal fortsetter: "La oss løfte øynene og se på sunne internasjonale forbilder, og lese kirkehistorien for å utvide vår horisont." 


Aha, idealene finnes altså ikke i Bibelen, men i for eksempel megakirker i utlandet. Og hvem i kirkehistorien bør vi hente frem som ideal? Tja, det må vel være keiser Konstantin som var den første som bygde kirker. Det er røttene til dagens scenekirker, for det var da man arvet romerske skikker om hvordan man bør te seg i viktige bygninger. Konstantin var diktator. Jo, det må være han Krogedal tenker på. Eller?

Pinsevenner hadde tidligere "Skriften alene" som ideal og forbilde, det vil si Bibelen. Man hadde ikke kirkehistorien som forbilde. Det er katolikker som har kirkehistorien som ideal. De har en pave på toppen. 


Man kan ikke som pinsevenn være mot et pavesystem når man går inn for pastorpave lokalt.

Når man først mener at en snill diktator er løsningen, da er det vel bare å tenke mye større og få en snill diktator for hele Pinsebevegelsen i Norge? Og så utvide med en pinsepave for hele Skandinavia? Og hver gang en enda større pave innsettes, så skal vedkommende få lov til å kaste styret, velge sine underledere og så sette ny retning. Hvis pave er idealløsningen for 100 pinsevenner, så er det vel også idealløsningen for 1.000 eller 100.000?


Nei, det fins altså et tredje alternativ til menighetsdiktator eller menighetsdemokrati. Det er vennefelleskap. De første kristne møttes i hjemmene som venner. Alle kunne ta ordet. Gaver ble brukt, men ingen var pave.

Slik kalibrerer man ledermodeller i menighetslivet
Her er pastorrollen Pinsebevegelsen leter etter

Pinsebevegelsen sier selv at den lager forbrukere

tirsdag 12. februar 2013

Slik kalibrerer man ledermodeller i kristne menigheter

Lederskap, lederskap, lederskap. Det har vært forbildet i mange frikirker de siste årene.  Så har man utviklet ulike teologier omkring dette. Noen mener det fins bare fem ledertyper. Noen mener at blant de fem, så er det pastoren som skal bestemme. Andre mener at misjonæren skal bestemme over pastoren. Atter andre mener en forstander er over pastoren, selv om en forstander ikke engang er nevnt som en av de fem ledertypene man går inn for.

Man kan gå inn for mye angående lederskap, og man kan bruke ulike ord, men mitt syn er at man uansett er forpliktet til å kalibrere sitt syn med dette:

  • Oppfordringene hele menigheten får i NT: Forkynne, døpe, ha tilsyn, undervise osv. De man eventuelt kaller ledere, har altså ikke monopoler eller særrettigheter.
  • Hverandre-verdiene i NT: Rettlede hverandre, underordne seg hverandre, oppgløde hverandre, be for hverandre, osv. På samme måte som kjærlighet og tilgivelse er ment som en toveis oppfordring, slik er også underordning ment.
  • Misjonsstrategien til Jesus: To og to personer tar inn i et fredelig ikke-kristent hjem. Han ba altså ikke disiplene om å bygge megakirker.
  • Oppfordringene i NT angående samlingene: Alle i menigheten kunne komme med frie innslag i samlingen, man spiste sammen i hjemmene.
  • De generelle oppfordringene fra Jesus og andre i NT: Da disiplene spurte hvordan de kunne være store, svarte Jesus med å legge armene rundt et barn.
  • Oppfordringene i NT som gis til enkeltpersoner og tjenester: For eksempel Peter sier at de eldste må gjøre sin innsats frivillig og ikke herske over menigheten, deres påvirkningsverktøy er å være et godt forbilde. 
Hvorfor man i det hele tatt skal kalle det lederskap, forstår jeg ikke. Ordet leder fins knapt i NT. Men ordet tjener fins i hele landskapet. Er ikke det et signal å ta med seg? 

Vi har alle ulike gaver, og det er fint om man bruker sin gave til å bygge andre opp. Er man for eksempel flink i å undervise fra Bibelen, så er jo det kjempefint. Holder det ikke å si at man tilbyr sin gave? Må man kalle det lederskap? Må man ha tilnærmet monopol?

Når man kaller noe lederskap, får man problemer med kalibreringen, for lederskap betyr ganske ofte at lederen bestemmer over andre eller har særrettigheter eller monopoler. Men NT viser et organisk, tjenende og ikke-hierarkisk landskap. Jeg synes det passer bedre å si tjenerskap, tjenerskap, tjenerskap.

mandag 11. februar 2013

Nye funn: Evolusjonslæren filleristes

"Søsteren" til DNA flytter nå alle grenene i det påståtte evolusjonstreet til andre steder på stammen. Dette er i direkte konflikt med fossilene og hvordan man har påstått at de henger sammen. Evolusjonistene har begynt å skyte på hverandre med argumenter, for to helt ulike utviklingstrær kan ikke være riktige samtidig.

Ikke nok med det, men de to trærne motbeviser hverandre. De som stoler på fossilene, mener de er bra nok som bevis. Og de som stoler på de nye RNA-funnene, mener de er bra nok som bevis.

En løsning er selvsagt å si at ingen av dem er bra nok som bevis, og at begge deler er snakk om hypoteser og tolkninger. Da kan man lande på en helt annen løsning, nemlig at det ikke har vært en evolusjon fra fisk til menneske.

De dyrene og plantene man trodde var i slekt ved å kikke på fossilene, mener man nå er langt fra hverandre i slektskap når man ser på noe som heter mikro-RNA.

Jeg er ikke biolog, men så langt jeg har forstått, virker kroppen din slik:

Et stykke av DNA (genetisk oppskrift) avleses og blir til postbud-RNA. Det er som om en oppskrift på lage blinklyset på en bil er på norsk og så oversettes det til italiensk. Altså: DNA blir til RNA.

RNA-et sendes så til en fabrikk i cellen som lager det proteinet som kroppen din bestilte akkurat da. Det er mer innviklet enn dette, RNA-et må for eksempel overtale en streng portvakt, men det hopper vi over nå. Poenget er at DNA blir til RNA som blir til protein.

For 20 år siden fant man også noe som kalles mikro-RNA. Det er RNA det også, men det er ganske korte utgaver av RNA som er formet som hårnåler. Så hender det at mikro-RNA-et binder seg til postbud-RNA-et slik at det ikke blir laget protein likevel, av en eller annen grunn som i hvert fall ikke jeg vet.

Poenget er at det fins haugevis med ulike mikro-RNA-strenger, og så tenker man seg at de dyrene som har en del av de samme strengene, må være mer i slekt enn de som har få strenger felles. Så tegner man opp et slektskapstre ut fra det.

Problemet er at man har tenkt på samme måte med utseendet til fossilene og rekkefølgen de ligger i. Man har sett for seg at dyrene har blitt utviklet fra fisk til menneske. Men følger man mikro-RNA-hypotesen, får man et helt annet utviklingstre.

En av forskerne sier: “I've looked at thousands of microRNA genes, and I can't find a single example that would support the traditional tree.”

Det er det samme hvilken hypotese man velger av fossiler eller mikro-RNA, man er i trøbbel uansett, for det må jo være harmoni mellom fossiler og RNA hvis man skal tro på evolusjonsteorien.

En annen ting er at fossilene ikke viser en slik utvikling som man gjerne påstår. Det er veldig mange eksempler på at dyr og planter ikke utvikles i de påståtte millionene av år.

Det er ikke bare det nye treet som er i strid med det gamle. Fra før fins det mange andre trær. Man kan lage trær ut fra insulin, eller fra betaglobin, eller fra hemaglobin, osv. Eller man kan lage et tre ut fra antall gener (da er agurken din nærmeste slektning!) Eller ved antall proteiner som hvert gen makter å lage. Eller ved fysisk likhet.

Det er ikke bare slektstrærne som er i strid med hverandre. Også prinsippene man støtter seg til, er i konflikt:

Man mener at mikro-RNA ikke muterer. De ulike typene mikro-RNA enten er i dyret, eller så er de ikke der. Det er enten eller, mener man, de muterer ikke (de forandres ikke sakte).

På den annen side mener man at DNA har mutert så mye at det har ført oss fra fisk til mennesker. Hele evolusjonslæren bygger på at DNA muterer, det vil si at kroppen gjør en feil og bytter ut en DNA-bokstav med en annen bokstav. Ved slike bokstav-tabber mener man at oppskrift på nyrer og øyne blir til. Noe slikt vil aldri skje i eksempler fra vår hverdag. Bytter du tilfeldig ut 5 prosent av bokstavene i et leksikon, så blir ikke det til tre romantiske dikt og to pop-sanger. Nei, det blir bare mer og mer uleselig. Men nok om det, poenget mitt er at man kan ikke støtte to motstridende teorier samtidig:

Man kan ikke si at mennesker er som limt til bakken fordi det er noe som heter gravitasjon, og så etterpå si at fugler kan fly fordi gravitasjon fins ikke.

Man kan ikke hevde to motstridene påstander samtidig:
a) Språket i cellene våre muterer
b) Språket i cellene våre muterer ikke

http://www.nature.com/news/phylogeny-rewriting-evolution-1.10885
http://gensidene.uib.no/mikroRNA.html
http://www.forskning.no/artikler/2013/januar/346501

lørdag 9. februar 2013

Genesis er et nytt norsk blad med kritikk av evolusjonslæren

Genesis er et et nytt evolusjonskritisk blad. Mange av artiklene er oversatt til norsk fra den engelskspråklige organisasjonen Creation.

Men det er også artikler skrevet av nordmenn i bladet. Det er en liten norsk organisasjon som heter Genesis som står bak.

Også i Sverige fins et blad som heter Genesis. Det tilhører den svenske organisasjonen med samme navn, de har holdt på i mange år, men har ingenting med den norske organisasjonen å gjøre, bortsett fra at de har artikler som er kritiske til evolusjonslæren.

Vil du bestille det norske bladet, kan du sende epost til cathbridge@hotmail.com

Her er pastorrollen Pinsebevegelsen leter etter

«Pinsebevegelsen har ikke noen gang i historien hatt et bedre opplæringstilbud til sine ledere: Lederskole, høyskole, manualer, litteratur og kurs er nå tilgjengelig for alle. Likevel forteller stadig flere om en krevende pastorhverdag."

Dette skriver redaktør Anne Gustavsen i Pinsebevegelsens avis KS. Hun skriver at vi trenger å skape et nytt pastorbilde, for pastorene drukner i uoppnåelige forventinger, de spises opp av ensomhet og utilstrekkelighet, for de er både hyrde, lærer, sjelesørger, vaktmester og kontormedarbeider.


Bra sagt, så langt. Det er dette jeg har forsøkt å fortelle i flere år nå via blogg og bok. Jeg foreslår at pinsevenner kan gå til Bibelen og se hva slags pastorrolle som fins der. Det er første steg: Man må velge om man vil hente inspirasjon fra Bibelen eller om man heller vil hente inspirasjon fra bedriftslivet, fra teaterlivet, fra USA, fra Australia, fra supermegakirker.


Akkurat nå har Pinsebevegelsen sin store lederkonferanse i Norges største konferansesenter. Til å tale og inspirere har man invitert lederen for en av verdens største kirker, Bill Hybels. Det er han som har sagt: ”Hemmeligheten bak godt lederskap er enkel: Spør folk hva de vil ha.” Han har også sagt at det var som et jordskjelv da de etter tyve år oppdaget at mange i menigheten ikke hadde personlig vekst.


Redaktøren for Pinsebevegelsens avis etterlyser altså en ny pastorrolle, men så langt har pinsevennene lett på feil steder.


Punkt 1 er altså å lete Bibelen.


Punkt 2 er se på ordet pastor i Bibelen og alle koblinger til det ordet. Alt for ofte hører jeg folk som mener de argumenterer for en bibelsk pastorrolle, men så henter de poenger fra hva Bibelen sier om forstandere, evangelister, lærere, misjonærer og andre.


Punkt 3 er å sjekke om pastor er synonymt med andre begreper i Bibelen og så lese hva som står om de andre ordene.


Punkt 4 er å sjekke hva Bibelen sier om alle andre roller og hele menigheten. Tolkningen av pastorrollen må være i harmoni med alt det andre.


Jeg mener Bibelen plasserer pastoren i hans eller hennes eget hjem. Jeg argumenterer for det andre steder her på bloggen.


Jeg mener videre at pastor og eldste er det samme. Det som står om eldste i NT gjelder pastorer.


Dette må så samkjøres med hva Bibelen sier om alle andre tjenester og om menigheten. Bibelen viser at pastoren ikke hadde aleneansvar eller monopoler. Se her hvilket ansvar NT gir hele menigheten/alle kristne:


• forkynne (Lukas 24:33 og Luk 24:46-47)

• rettlede (Koll 3:16 og Rom 15:14)
• undervise (Koll 3:16)
• sjekke en profetisk påstand (1. Kor 14:29)
• lære bort (Heb 5:12)
• kjempe for troen (Judas 1:3-4)
• ta vare på troen (Joh Åp 1:3)
• velge personer til tjeneste (Apg 6:3-5)
• ha tilsyn (Heb 3:12) (Heb 12:15, episkopeo)
• holde ut (Heb 12:7)
• la seg oppdra av Gud (Heb 12:7)
• komme med innslag i samlingene (1. Kor 14:26)
• holde orden i samlingene (1. Kor 14:31)
• dele kjærlighetsmåltid/nattverd (1. Kor 11:33)
• holde fast på overleveringene (1. Kor 11:2)
• døpe (Joh 4:2)
• være prest (1. Pet 2:9)

Dagens pastorer liker antagelig ikke denne listen, for den tar makten vekk fra dem. Men de burde juble. De kan slippe å slite seg ut, de kan slippe å bære hele menigheten på sine skuldre, de kan slippe å være ensomme og frustrerte.

Det som kanskje svir mest i denne listen, er at pastoren mister dagens prekemonopol. Men tenk hvordan skuldrene kan senkes og pastorrollen kan forandres!


Å bli fratatt prekemonopolet, betyr slett ikke at pastoren mister retten til å holde innlegg når menigheten er samlet. Nei, pastoren har samme rett som de andre til å holde innlegg. Men pastoren slipper å måtte skrive på sitt innlegg hele natten før samlingen. I dagens opplegg er pastorens innlegg høydepunktet i samlingen. I den nye pastorrollen skal ikke pastorens innlegg alene løfte og bære hele menigheten gjennom uken frem til neste gang pastoren holder et innlegg. NT viser et helt annet opplegg for samlingene.


En annen liste man må kalibrere pastorrollen mot, er alle hverandre-oppfordringene i NT. Den viser at det er ikke pastoren alene som skal være alt for alle og trøste, tjene, undervise, oppmuntre osv. Dagens pastorrolle er på viddene i forhold til NT. Legg merke til at hele menigheten blir oppfordret til å rettlede hverandre, til å undervise hverandre og til å underordne seg hverandre:


· Ha kjærlighet til hverandre


· Vent på hverandre

· Tjen hverandre

· Bær hverandres byrder

· Bær over med hverandre

· Vær hverandres lemmer

· Vær gode mot hverandre

· Vis medfølelse med hverandre

· Tilgi hverandre

· Vær hverandre underordnet

· Ikke lyv for hverandre

· Undervis hverandre

· Rettled hverandre

· Trøst hverandre

· Sett mot i hverandre

· Oppmuntre hverandre

· Oppbygg hverandre

· Ikke baktal hverandre

· Vær ydmyke mot hverandre

· Lev i fred med hverandre

· Være gode mot hverandre

· Ha omtanke for hverandre

· Oppgløde hverandre

· Ikke klag på hverandre

· Bekjenn synder for hverandre

· Be for hverandre

· Vær gjestfrie mot hverandre

· Ha fellesskap med hverandre

· Elsk hverandre

En tredje liste man må kalibrere pastorrollen mot, er hva Paulus sier om samlingene i Korinterbrevet. Der ser man at pastoren ikke skal sile hvem som skal komme med innslag, pastoren skal heller ikke lage program, men menigheten skal ha organiske rammer. Hver og en kan komme med innslag, for eksempel en sang eller et ord til lærdom. Man ser også at hele menigheten, ikke et styre, skal være sikkerhetsnett. Indirekte ser man at det ikke engang var møteleder, for Paulus ber hele menigheten bidra til orden:

«Hva mener jeg da, søsken? Jo, når dere kommer sammen, har én en salme, en annen et ord til lærdom, én har en åpenbaring, én har tungetale, en annen har tydningen. Men la alt tjene til å bygge opp. Taler noen i tunger, skal det ikke være mer enn to eller i høyden tre hver gang. De skal tale én om gangen, og det skal være én som tyder. Hvis det ikke er noen til å tyde, skal den som taler i tunger, tie når menigheten er samlet. La ham tale for seg selv og for Gud. La to eller tre tale profetisk, og la de andre prøve det de sier. Men hvis en annen får en åpenbaring mens han sitter der, skal den første tie. For dere kan alle tale profetisk, men én om gangen, slik at alle kan lære og alle bli oppmuntret. Enhver profet har herredømme over sin profetånd, for Gud vil ikke uorden, men fred."


Så hva er da igjen til pastorrollen? Ikke mye. Men det er bra å ha en husvert som er omsorgfull og som holder flokken samlet. Pastoren må også kunne sammen med andre husverter rykke ut til syke, pastoren må altså ikke ha et travelt liv. Det er selvsagt også supert om pastoren kan undervise, men det betyr ikke at pastoren har krav på eller plikt til å holde en preken hver søndag og at det er pastoren som bestemmer teologien. Hvis du mener det, må du lese listene over en gang til.


I antikken var de fleste slaver. De kunne ikke fritt invitere til kristne samlinger hjemme. de kunne heller ikke fritt rykke ut til syke i menigheten. Men de som ble kalt eldste i antikken, hadde ekstra gode muligheter. De var frie, de hadde overtatt sine foreldres firma, for nå var det de selv som var eldst. De hadde mye mer ressurser enn for eksempel slaver. Naturligvis fikk disse modne husvertene godt overblikk over menighetens personer og hvordan de hadde det.


I gamle dager i Norge, sånn omtrent da jeg var barn, da gikk de eldste i pinsemenigheten rundt i benkeradene og snakket med folk og støttet dem. Det var en slags etterlevning av husvertene blant de første kristne, de var i det minste på sporet av originalen. I dag derimot, rekrutterer man økonomifolk og forretningsutviklere til å sitte i et eldstestyre som skal lage visjoner, budsjetter, delmål, reklameplaner og jeg vet ikke hva.


Pastorene blant de første kristne skulle ikke bestemme over menigheten. Apostelen Peter, som selv hadde fiskefirma og som ble oppfattet som en eldste i sin familie, skriver:


«De ELDSTE blant dere ber jeg inntrengende, jeg som selv er en eldste og et vitne om Kristi lidelser og har del i herligheten som skal åpenbares: Vær HYRDER (= pastorer) for den Guds flokk som dere har hos dere! Ha TILSYN (slik alle kristne ble oppfordret til, se listen over) med den, ikke av tvang, men av fri vilje, slik Gud vil, og ikke for vinnings skyld, men av hjertet. Gjør dere IKKE til herrer over dem som Gud har gitt dere ansvar for, men vær et forbilde for flokken. Når HOVEDPASTOREN (= Jesus) åpenbarer seg, skal dere få herlighetens krans som aldri visner.»


Sagt på en annen måte:


Pastoren skal ikke drive en scenekirke, men pastoren skal åpne sitt hjem for en flokk kristne som skal holde ikke-hierarkiske og organiske samlinger der alle støtter alle etter de gavene hver og en har og der alle kan holde innslag og der pastoren ikke har noen religiøse særrettigheter eller monopoler eller bestemmer over menigheten. Pastoren kan legge til rette, men ikke bestemme programmet.


Dagens scenekirkepastorer sier de drukner i møter og strategier. Det er ubegripelig for meg at de ikke velger pastorrollen som fins i Bibelen.


Pastoren må også huske at evangelist og misjonærer er andre tjenester. Vekststrategien til Jesus var å sende ut to og to personer som skulle ta inn i fredelige hjem. Han sendte ikke ut pastorer. Han ba ikke pastorer lage megakirker. Det står ikke i NT at pastoren skal sørge for at menigheten vokser i antall. Men pastoren må gjerne delta i å utruste kristne, sammen med andre som har ulike gaver til akkurat det.


Hvis dagens pastorer ikke vil bli husverter slik de første pastorene var, kan det være fordi de ikke er pastorer. Kanskje er de evangelister eller misjonærer i sitt hjerte. Eller så er de kanskje pastorer i sitt hjerte, men de har så mye tradisjonsbagasje at de ikke klarer å forlate kirkescenen.


Det er ikke lett å få tak i den originale pastorrollen når man starter med en scenekirke. For slike kirker skaper forbrukere (det sier Pinsebevegelsen selv). Scenekirker har automatisk en rekke bivirkninger, man drar på seg økonomiproblemer og mye annet. Det enkleste er derfor å droppe scenekirker og satse på husmenigheter. Men hvis pastorene ikke vil det, må de i det minste gjøre hva de kan for å skape tilnærmede rammer inne i kirkene. Det første de kan gjøre, er så si fra seg prekemonopolet. Hvorfor det? Fordi det ikke finnes i NT. Og fordi Jesus kan da få bedre plass i menigheten.
Det neste pastorene kan gjøre er å si fra seg tittelen som Jesus har: hovedpastor. Da er de på rett vei.

torsdag 7. februar 2013

Pinsebevegelsen innrømmer at gudstjenestene skaper forbrukere

Pinsebevegelsens årlige lederkonferanse er i gang. Det pleier å komme noen gullkorn i talene, men det er sjelden man tar tak i grunnleggende problemstillinger som bevegelsen lider av. Topplederen i Pinsebevegelsen sa i sin åpningstale:

"Skal vi være ærlige, så er vår utfordring at vi ofte skaper forbrukere som er opptatt av og avhengig av hva menigheten kan tilby. En god søndagspreken, en flott gudstjeneste bygger nødvendigvis ikke disipler eller skaper en disippelkultur i menigheten."


Ja, det er det jeg har sagt i mange år nå. Da jeg oppdaget scenekirkenes bivirkninger, leste jeg samtidig grundig i NT for å finne ut av de første kristnes verdier og organisering. De møttes i hjemmene rundt en middag.
De hadde ikke scenekirker og forbrukerbivirkningen av slike.

Når topplederen nå har analysert seg frem til at scenekirker ikke virker, er det pussig at man velger å invitere superlederen for en av verdens største menigheter til å tale, og det i Norges største konferansesenter. Det store forbildet er fremdeles: Større, større, større.



onsdag 6. februar 2013

Norsk professor angriper evolusjonslæren


I helgen hørte jeg flere foredrag av professor og kirurg Kjell Tveter. Han fortalte om cellens oppbygning. Det er svært mange deler som må være på plass i cellen for at den skal være livskraftig, og hver av disse delene er igjen svært kompliserte. Alt dette kan umulig ha bli bygd opp i en gradvis prosess, varTveters poeng. Det må altså stå en Skaper bak det hele. 



Evolusjonistenes vanlige svar er at det første liv er utenfor evolusjonslæren, man bare forutsetter at liv har startet opp. Evolusjon handler om alt som skjedde etterpå. Men også der hadde Tveter og andre foredragsholdere argumenter.

Men tilbake til cellen: Inne i cellen fins et skjelett av tråder som stabiliserer den. Disse trådene brukes som motorveier når små postbud spaserer med viktig last (se filmen øverst). Det fins ulike postbud, et av dem har girkasse i kneleddet! Lasten de bærer er blitt produsert på en fabrikk inne i cellen. Fabrikken har fått produksjonsbeskrivelser fra en bit av DNA-et. Det vil si, hvis fabrikken fikk en bit av DNA-et hver gang, ville snart DNA-et ha blitt brukt opp. Derfor kopieres den riktige biten DNA i en avansert prosess der DNA-strengen åpner seg opp på akkurat riktig sted slik at det er mulig for kopieringsopplegget å komme til. Den kopierte delen fraktes så ut av cellekjernen som ligger inne i cellen. Cellekjernen har små hull der den kopierte biten kan slippe ut, men der står det portvakter som ikke slipper ut hva som helst!


Nå brukte du bare noen sekunder på det jeg fortalte, Tveter holdt på i flere timer med mange flere detaljer. De små postbudene er for eksempel nødvendige når en celle skal dele seg, det er postbudene som trekker DNA-et til hver sin side av cellen slik at cellen kan deles på midten. De små postbudene må altså ha vært tilstede i den første celle, for hvis en celle ikke kan dele seg, vil den dø ut. Også mange andre små maskiner må ha vært tilstede. Gjennom celleveggen er det for eksempel festet en påhengsmotor som skaper energi en i avansert prosess. I tillegg må svært mye DNA med detaljerte instruksjoner ha vært tilstede. Og så videre, og så videre, og så videre.


Animasjonsfilmen viser 21 sekunder av et postbud på sin vandring. Tveter forklarte at motorveien var konstruert på en spesiell måte slik at skoene til postbudet fikk feste.

Tveter reiser rundt i Norge og holder slike foredrag. Eventuelt kan du kjøpe boken hans.

For øvrig kommer Sveriges mest kjente evolusjonskritiker Mats Molén til Oslo om få dager, han holder 90 minutters foredrag på Kolbotn, mandag 11. februar kl 19. Billetter: 100 kroner. Se http://www.kolben.no/

tirsdag 5. februar 2013

Derfor er kirkefremmed et dumt ord

«Vi må lage spesielle gudstjenester for de kirkefremmede. Vi må ha lavterskeltilbud for dem som ikke vet hvordan man oppfører seg i kirker.« Dette er typiske uttalelser fra pastorer og prester. Men det var ingen av de første kristne som brukte ordet kirkefremmed, for de første kristne hadde ikke kirker. Dagens problemstilling er derfor kunstig.

Det er som bygge en mur og så streve etter å finne ut hvordan man kan få noen til å klatre over muren for å komme til baksiden der du står. Da må man heller spørre: Hvorfor bygde vi egentlig muren? Hvem fant på dette når Bibelen slett ikke oppfordrer til det? Hvorfor ikke bare rive muren, så er problemet mye mindre?

Det er selvsagt mye fint som skjer i kirker. Men for folk flest er kirker noe fremmed, for det fins kulturelle regler om når man skal sitte eller stå, og man kjenner ikke sangene og man kan ikke en gang stille spørsmål. Videre har gjerne kirkemedlemmene pyntet seg, tonen er høytidelig, overkoselig eller kunstig, den er i hvert fall ikke den samme som når man treffer noen på gaten. Så er det et bestemt program som skal følges, et program man ikke kjenner til. Eller så er det et program man får utdelt som man ikke kan gjøre noe med. Det hele er fremmed.

Folk tenker over hodet ikke på slike ting når man treffes en til en. For da kan man samtale fritt, slik normalen er mellom mennesker, det er ikke noe fremmed og kunstig i selve formen eller rammene ved en vanlig samtale. Man kan for eksempel sette seg ned for å spise, for eksempel hjemme. Det er helt normalt, alle gjør det hver dag.

Hvis kristenlivet har tyngdepunkt i hjemmet, eller på gaten for den saks skyld, da kan man møtes en til en og man unngår problemstillingen kirkefremmed.

Det står ikke i Bibelen at vi skal bygge kirker, men det står at vi skal være gjestfrie. Tenk deg en spørrekonkurranse på TV. Når noen svarer feil, kommer en lyd som sier «bøøørt!« Alle kjenner igjen den lyden og forstår at svaret er feil. Hver gang du hører ordet kirkefremmed fra nå av, så tenk at du hører lyden «bøøørt!" For ordet kirke fins egentlig ikke i Bibelen, slik vi bruker ordet i dag. Derfor er kirkefremmed nettopp bibelfremmed.

Når man går i en kirke, lærer man å gå i en kirke. Man kan ikke forvente at folk lærer å samtale en til en. Man kan ikke forvente at folk lærer å være gjestfrie. Man kan ikke forvente at folk vokser i modenhet. Men det man kan forvente, er at folk lærer å betale for aktivitetene, bidra med vasking av kirkegulv og sitte pent på kirkebenken når noen få profesjonelle opptrer på scenen. Man blir opplært i en konstruksjon eller kultur folk flest synes er fremmed. Man sementerer dermed situasjonen.

Problemstillingen er derfor blitt snudd på hodet når man diskuterer hvordan man skal nå kirkefremmede. Møtes man derimot i hjemmene, lærer man å bli gjestfri, man lærer å snakke om teologi, man lærer å be for hverandre, man lærer å være høflig, man lærer å respektere hverandre, man lærer å snakke med folk en til en, man lærer at som kristen driver man med normal interaktivitet mellom personer.


Jeg sier ikke at alle problemer er løst av den grunn. Er man ikke kristen, vil bønn og bibeltekster virke fremmed hvis man blir invitert til en samling der slikt foregår. Her stiller kirke og hjemmesamlinger likt. Men ved å satse på hjemmesamlinger, lærer kristne normal kommunikasjon, derfor kan de kommunisere normalt med folk om kristne temaer ellers i uken. Og i hjemmesamlingene, hvis folk ønsker å delta der, så er det normal kommunikasjon også der. Rammene er noe folk kjenner igjen, det er ikke noe fremmed å spise middag sammen. 


Av to ulike paradigmer, velger jeg den som ikke har fremmede rammer. Jeg velger den som er beskrevet i Bibelen, og ikke den som den romerske keiseren tredde ned over de bykristne flere generasjoner etter de første kristne.

Kirkefremmed? Bøøøørt!

mandag 4. februar 2013

Hvorfor i all verden skal man bli sliten av å være pastor i Pinsebevegelsen?

De siste dagene har Pinsebevegelsens avis KS fortalt om slitne pastorer som slutter og at dette er «bare toppen av isfjellet«. Man snakker om «ressurssterke menighetsledere« som i «sin beste alder« slutter for å finne seg en vanlig jobb. Det er så mange som slutter at man kaller det «pastorflukt«.

Hva er det som gjør at pastorer blir utslitt? De er altså ressurssterke og i sin beste alder. I gjennomsnitt har en pinsemenighet 140 medlemmer. (Det er 300 pinsemenigheter i Norge med til sammen 40.000 medlemmer.) Det er altså ikke snakk om store konsern. Hvorfor i all verden føler man seg ensom og frustrert i en slik situasjon? Noe må være fundamentalt galt med konstruksjonen, kulturen og rollen.


Jeg mener dagens pastorrolle og dagens menighetsstruktur har minimale røtter i Det nye testamentet. Hvorfor drøfter ikke Pinsebevegelsen dette på en grunnleggende måte? Hvorfor fortsetter man med kopi av fjoråret når man vet at noe er galt? Forslagene i avisartiklene på nettet til nå går i hovedsak ut på at pastoren skal si fra før han blir for sliten. Man legger altså skylden på pastoren og vil ikke gjøre fundamentale forandringer med Bibelen som ideal.


I årevis har man i Pinsebevegelsen snakket om mer ledertrening, og det har pastorene også fått via ulike skoler og andre kurs. Samtidig har man ivret for å gjøre miljøene mer toppstyrte og hierarkiske. Det har tydeligvis ikke hjulpet, for pastorene blir fremdeles slitne og er ensomme og velger å slutte. Ledertrening og hierarki er altså ikke løsningen.


Det har ikke hjulpet at pastorene har fått underpastorer slik at de selv er rykket opp fra pastor til hovedpastor, en tittel kun Jesus har i NT. Det er ikke rart at man blir sliten når man tar over plassen til Gud.


Avisen skriver positivt om et seminar som er på trappene: «… et seminar der pastorens psykiske helse står på programmet. Det er et lyspunkt. For at pastorer kan bli deprimerte og slite med angst er fortsatt en tabubelagt problemstilling i mange sammenhenger." Igjen vil man altså ikke gjøre noe fundamentalt, man er bare positiv til at noen setter plaster på såret.


Jeg mener Pinsebevegelsen må nullstille seg. Man er nødt til å se på menighetslivet og pastorrollen med utgangspunkt i NT. Man må hente frem igjen Barratts gamle slagord «Fram til urmenigheten!".


Dagens foretakskirker og scenekirker finnes ikke i NT. Det står ikke at menigheter skal ansette pastorer. Det står ikke at pastorer skal vie folk, megle i skilsmisser og begrave folk. Det står ikke at pastoren skal preke hver søndag. Det står ikke at pastoren skal bestemme visjoner, motivere menigheten, styre innsamlede penger, bestemme vedtekter, ansette underpastorer, sende byråkratiske papirer til myndighetene og bære menigheten alene på sine skuldre. Alt dette er hentet fra den senere kirkehistorien. Og kirkehistorien har blitt påvirket av romerstaten på 300-tallet og den norske staten på 1900-tallet, samt bedriftslivet, teaterlivet og mye annet, derfor er ikke kirkehistorien noen rettesnor for kristne.


Skal Pinsebevegelsen komme seg ut av den destruktive gjørma, må man ikke bare kopiere ting fra store og imponerende menigheter i USA og Australia, men man må ta tingene på egen hånd fra bunnen av: Hva sier Bibelen om menighet og pastor?


I NT finner man ikke kirkebygninger, kun hjemmemenigheter. Man kan si mye om det, men ønsker man i dag å satse på kirkebygninger fordi man mener man er smartere enn de første kristne, bør man i det minste ta inn over seg oppfordringene i NT slik at samlingene får de rette rammene.


Samlingene i NT beskrives slik:

  • Middag og nattverd
  • Alle kan ta ordet eller komme med innslag
  • Ingen møteleder
  • Rikelig med Jesus-sitater
  • Ingen har religiøse særrettigheter
  • Hele menigheten er sikkerhetsnett
  • Orden ut fra kjærlighet og høflighet
  • Ikke-hierarki
  • Gi hverandre støtte på ulike måter
  • Samtaler
  • Gjensidig underordning
Så hva i all verden gjorde pastoren den gangen? Ikke mye. Det fins ingen pastorer med navn i NT! Så hvor var pastorene og hva gjorde de? Ordet pastor kommer fra en oppfordring Paulus gir til de som ble kalt eldste. De eldste skulle oppføre seg som pastorer. Så vi kan på en måte glemme pastorer og heller konsentrere oss om hva eldste var for noe.

De aller fleste i antikken var slaver. De kunne ikke invitere til kristne samlinger. Men det fantes også folk som ble kalt eldste, det hadde ikke noen religiøs betydning, men de var eldst i landsbyen og hadde dermed en del å si fordi de hadde sitt eget hus, sitt eget firma og var overhode for storfamilien. Når Titus skal få på plass eldste i hver by på Kreta, da er det en smart strategi, for når en eldste ble kristen, da kunne vedkommende åpne hjemmet for kristne samlinger. En eldste var ikke en slave og var dermed fri til å være husvert for menigheten og slekten sin. Det er derfor Jakob i sitt brev sier at når noen i menigheten er syke, bør de eldste rykke ut. Jakob kunne jo ikke be kristne slaver rykke ut, de var jo ikke frie.


Tar man innover seg at pastoren egentlig var en eldste og at en eldste egentlig var en husvert, da åpner det seg en helt annen pastorrolle enn dagens. NT forteller om kristne som kunne bli slitne i sine tjenester, men NT forteller ikke om pastorer som ble slitne. Pastorer skulle jo bare fyre opp ovnen hjemme, sette på en kjele med mat og hilse alle velkommen. Det står ikke i NT at pastoren skal være åndelig overhode eller styre menigheten. Men det står at pastoren skal ta vare på flokken som er hos ham. Som vert skal man selvsagt ta vare på gjestene så godt man kan.


Det er svært mye å si om dette. Min beskrivelse over av menighet og pastor er ikke uttømmende, og den kan inneholde noen unøyaktigheter. Men det er i den enden man må starte. Man må starte med å finne ut hvordan de første kristne organiserte seg og hvilke verdier de hadde og hvordan samlingene var. Veldig mye av dette er kristne forpliktet til å følge, mens enkelte poenger kan være kulturelt betinget som løsning. Men man kan ikke starte med dagens pinsekultur og bare drive kosmetiske endringer. Man kan ikke se på at pastorene flykter ensomme og utslitte og så bare fortsette som før i menighetene. Man kan ikke sette frem angstplaster og tilby atter et nytt lederkurs som medisin. Man må til bunnen av problemstillingen.


Pastorene ønsker ikke å ta den dype analysen. De vil enten stå på scenen eller så vil de rømme når de blir for slitne. De vet at hvis de tar den dype analysen, da forsvinner scenen og den flotte pastorposisjonen. Derfor holder seg fast til prekestolen så lenge de orker, for det er der det er stas å være, så svelger de heller alt ubehaget ellers i menigheten – helt til de ikke orker mer. 


Når pastorene ikke tar den dype analysen, da må Pinsebevegelsen satse på de som sitter i benkeradene i mørket. Det er deg det!

Pastorene la Pinsebevegelsens opprinnelige slagord om urmenighet i skuffen. De ville heller hente inspirasjon fra bedriftslivet og teaterlivet. Men det viste seg å være feil, derfor rømmer pastorene. Du som sitter på kirkebenken, vi kan kanskje kalle reservebenken, er siste skanse. Reis deg opp og bli interessert i hva Bibelen sier om menighet og pastor. Ikke hør på pastorene som går på autopilot i argumentene de lærte seg da de var yngre. Sjekk selv. Samtal med andre på reservebenken. Man blir ikke automatisk enig om alt, men det er i den enden man må begynne. Invitér noen venner til middag denne uken og snakk om saken.

fredag 1. februar 2013

Si nei til prestedrakter

En fin biskopdrakt koster 300.000 kroner. I tillegg kommer en lettere reisedrakt til 100.000 kr. Våre tolv biskoper har altså klær for fem millioner kroner! (Foto: Wikipedia)
En prestedrakt koster 10-15.000 kroner. Ganger vi dette med antall prester i Norge, blir summen 17 millioner kroner. Uniformene i Den norske kirke koster altså 22 millioner kroner.
Jeg har kritisert prestedrakter tidligere. Endelig er det noen med større ropert som nå sier fra. Praktikumsrektor Geir Hellemo ved Teologisk Fakultet i Oslo er kritisk, i følge Vårt Land.
Jeg minner om dette:
  • De første kristne hadde ikke prestedrakter
  • NT sier nei til glitter og stas 
  • NT sier nei til religiøst hierarki
  • Prestedrakter ble innført av romerstaten
  • Reformasjonen sa nei til prestedrakter
Jeg finner derfor ingen grunn for at vi skal ha prestedrakter. De skaper hierarki blant kristne. De gir uttrykk for feil verdier. De gjør kristne passive ved de viktige områdene, for drakten uttrykker at det er presten som skal styre, ta initiativer, ordne opp, tolke, døpe, dele ut nattverd osv.
Å utstyre kirken med kirkekunst er noe helt annet å kle opp en person i gull og glitter. Å lage kirkekunst gjør ikke forskjell på kristne. Prestedrakter gjør forskjell på kristne.
Selvsagt er kristne utstyrt med ulike gaver, men en prestedrakt uttrykker at noen få kristne skal ha rettigheter som de andre kristne ikke skal ha, og det mener jeg er feil.
Om prestedrakten koster 10.000 kroner eller 100.000 kroner er dermed ikke det viktigste. Det viktigste er at prestedrakten skaper skille i menigheten, noe man ikke bør bidra til. Subsidiært har også prisen på draktene noe å si. Å bruke 300.000 kroner på en drakt, gir uttrykk for hva man mener er viktig i livet.

Sjefbiskop (preses) Helga Haugland Byfuglien og praktikumsrektor Geir Hellemo debatterte dette temaet på NRK radio/TV i går. Ingen av dem kom med referanser til de første kristne i NT! Ryggmargrefleksen i DnK og på det teologiske fakultetet er altså ikke å sjekke Bibelen ved teologiske og verdimessige spørsmål. 
NT forteller om hjemmemenigheter, ikke kirker med prestedrakter. NT kommer med oppfordringer til å ikke være opptatt av gull og glitter. Jesus refser de religiøse som likte å gå i fine kapper og ha de beste plassene i synagogene. Paulus oppfordrer til et enkelt og stillferdig liv. Biskopkåper til 300.000 kroner er fremmed i det kristne landskapet i NT.
Heller ikke i nettdebatten hos Vårt Land var det noen som i går tok utgangspunkt i Bibelen, bortsett fra én person som minnet om at Jesus kom ridende på et esel. Ja, det er nettopp når vi leser om Jesus og de første kristne at vi kan se hvilke verdier de sto for, det var helt klart motsatt av pomp og prakt.
Sjefbiskopens argumenter på NRK var derimot:

  • Kritikken er ute av proposjoner og voldsom
  • Prester har liturgiske klær
  • Biskopkåpene er etter bispemøtets reglement
  • Har aldri hørt tidligere at slike kåper er pompøse
  • I gudstjenester løfter slike kåper gudstjenesten
  • Kåpene inngår i en helhet
  • Biskopene eier ikke kåpene personlig
Med så dårlige argumenter er det ikke rart man må kle seg opp for 300.000 kroner for fremdeles forsøksvis fremstå med tyngde.
Les mer: