Gå til hovedinnhold

Paradokset med pinsepastorer

Nå i pinsen preker mange pastorer om hva som skjedde i pinsen for 2000 år siden. Da kom Den hellige ånd til både kvinner og menn, unge og gamle, slaver og frie. I samme tidsrom forsvant også den gamle prestetjenesten.

Effekten av pinsen var at når kristne var sammen, kunne alle delta med innslag, man hadde ikke prester med monopol til å snakke eller til å utføre religiøse handlinger, for Guds ånd var i alle. Det blir som når venner er sammen, ingen har mer rett enn andre til å snakke.

Men så gikk århundrene. Romerstaten satte sitt preg på den kristne kulturen. Man bygde kirker og innførte prester. De oppbyggelige middagene sluttet man med. Presten prekte på et språk folk ikke forsto, og man måtte sitte musestille på kirkebenker.

Enda flere århundrer gikk. Kirken fikk økonomisk og politisk makt.

Gjennom hele historien har det vært folk som har gått mot utviklingen. Her i Norge hadde vi for eksempel bonden Hauge som på 1800-tallet reiste rundt som evangelist. Han hadde politiet i hælene, for det var bare Kirkens prester som hadde lov til å samle folk. Hauge gikk inn for at alle kunne ta ordet i samlingene, man skulle lære av hverandre, akkurat slik de første kristne praktiserte, og akkurat slik den første kristne pinsen uttrykte med de nye rammene som da ble lagt.

Så, for omkring 100 år siden, startet man Pinsebevegelsen i Norge. Det var kristne som gjenoppdaget hva som er beskrevet i Bibelen, nemlig at Den hellige ånd gis til alle kristne. Selv om man i de nye pinsemenighetene opererte med pastorer som prekte, kunne man rimelig fritt delta i samlingene med frie innslag.

Men etter 100 års utvikling har vi dag fått det som kalles scenekirker. Frie innslag er begrenset sterkt, man følger en kjøreplan der alle innslag er planlagt og godkjent av ledelsen. Pastoren har tatt tittelen til Jesus og kaller seg hovedpastor.

Begrepet ledelse har nesten blitt en del av trosbekjennelsen, derfor har hovedpastoren mange underpastorer, og man stoler stadig mindre på at allmøtet har evne til å bestemme noe som helst. Ingen skal stanse hovedpastorens plan om å bygge barnehager som kan gi inntekter til foretakskirken, derfor overlates stadig mer til styret i menigheten der hovedpastoren sitter som toppleder.

Og det er dette som er paradokset med pinsepastorer. Nå i pinsen preker de om pinsen for 2000 år siden da Guds ånd kom til alle kristne. De kommer til å forklare at Den hellige ånd er for alle kristne også i dag. Det forteller pastoren mens han selv har satt seg i en posisjon over menigheten. Med munnen sier pastoren at Gud ikke gjør forskjell på folk. Men med sine handlinger sier han at hovedpastoren er over pastorene som er over menigheten.

Med munnen sier pastorene at Den hellige ånd er for alle, men egentlig mener de at Den hellige ånd favoriserer pastorene, altså at Gud forteller pastorene hemmeligheter som resten av menigheten ikke kjenner til før de har prekt til menigheten. For det er nemlig bare pastoren som har visjonen for menigheten, mener de, selv om de ikke kan vise til en eneste pastor i Bibelen som hadde visjoner. Hele opplegget har gnostiske trekk som de første kristne kjempet i mot.

Moderne kirker er blitt infisert av foretaksideer og teaterkunst. Det er ikke bare hovedpastorens opphøyde hierarkiske makt som står i veien for de opprinnelige pinserammene, men man har også økonomiske forpliktelser, fagforeninger, karriereønsker, sceneopptredener og mye annet som hindrer fri flyt av Den hellige ånd og et opplegg der man møtes som venner.

Hvis pinsepastorene virkelig mener at den opprinnelige pinsens rammer er viktige, burde de bidra til å rive ned alt som hindrer. Hvorfor ikke rett og slett velge de rammene som de første kristne naturlig valgte? De møttes som venner i hjemmene rundt en middag.

Kommentarer