tirsdag 31. desember 2013

Heia Hegertun

Pinsebevegelsen viser nå at den ikke er ukjent med viktige tidlige trekk i kirkehistorien. Det kan på sikt føre til at man finner bedre verdier å styre etter i menighetslivet.

Pastor Andreas Hegertun i pinsemenigheten Filadelfia i Oslo hadde julaften en kronikk i Aftenposten med overskriften "Makt eller avmakt?" Der forteller han om keiser Konstantin som på 300-tallet gjorde kristendommen om til en slags statsreligion i det romerske riket. Konstantin bygde kirker på statens regning og kalte inn til kirkemøter.

"Likevel var det nettopp fra da av noe også skulle gå forferdelig galt", skriver Hegertun,

"...kristen tro gikk fra å være en dynamisk undergrunnsbevegelse, med brennende hjerter og relativt flate strukturer, til å bli den mektigste institusjon i verden."

Hegertun fortsetter: "Istedenfor å samles som venner rundt et måltid i et hjem, fikk de overdådige katedraler, pompøse klær og et rigid hierarki."

I en del år har jeg skrevet om nettopp arven etter den romerske keiseren og at dagens kirker bør ta et oppgjør med disse statlige tradisjonene. Samtidig har jeg skrevet at Pinsebevegelsen i mange år har gått den motsatte veien, man har dyrket lederskap, visjoner, store sceneopptredener og "jo større, desto bedre".

Fortsetter Hegertun å ta opp problematikken, kan det tenkes at Pinsebevegelsen om noen år tar frem igjen Barratts gamle slagord "Fram til urmenigheten!" for å drøfte hva som er de egentlige verdiene man skal styre etter i menighetslivet.

I kronikken minner Hegertun oss om hvordan Gud kom som et flyktningbarn – det motsatte av keiserens maktideal.

mandag 16. desember 2013

Strid om dansk prest som døper uten å kreve innmelding i Folkekirken

En prest i Danmark døper folk uten å kreve at de samtidig blir medlemmer av Folkekirken, det vil si statskirken i Danmark. Jeg synes det høres bra ut teologisk, for Folkekirken finnes ikke i Bibelen. De første kristne praktiserte heller ikke juridiske medlemskap, men man ble en del av menigheten og fellesskapet. 

Ordet menighet ble opprinnelig brukt om alt fra små hussamlinger til alle kristne i hele verden, derfor brukte man ord som for eksempel søsken for å beskrive konseptet. Samme hvor i verden du møter en annen kristen, så møtes dere som søsken. Sagt på en annen måte: dere kan være menighet hvor dere vil. Men ved å ha juridiske medlemskap, legger man hindringer i det opprinnelige konseptet.

Presten i Danmark gjør derfor rett. Man døpes inn i den kristen flokken, men ikke samtidig til et juridisk medlemskap i en kirke.

Biskopene i Folkekirken er uenige i dette. Folkekirken har nemlig en regel om at prester skal døpe folk inn i Folkekirken.

fredag 13. desember 2013

Den norske kirke er for dødsstraff

Den norske kirke fjerner seg sakte fra staten, dermed må trosgrunnlaget vedtas på nytt, utenfor statens paragrafer. Forrige helg hadde Kirkerådet møte der man skulle drøfte innholdet i en egen "grunnlov" for Den norske kirke. Det hele skal så opp i Kirkemøtet i 2014 for diskusjon, og deretter skal læren til slutt vedtas på Kirkemøtet i 2015.

Men hva er egentlig trosgrunnlaget til Den norske kirke? Er ikke det Bibelen og ferdig med det? Nei, Kirken tar også med tre gamle trosbekjennelser som ikke står i Bibelen, samt mange av Luthers synspunkter fra 1500-tallet. I en av disse tekstene fra Luther står det at kristne har rett og plikt til å delta i landets borgelige plikter, deriblant å dømme kriminelle til døden. Dermed er den norske kirke prinsipielt for dødsstraff, dersom den norske stat skulle gå inn for noe slikt. Læregrunnlaget åpner ikke engang for at borgere skal kunne følge sin samvittighet i dette spørsmålet, slik man gjerne mener at leger skal få lov til i abortspørsmålet.

Det fins også andre synspunkter i de lutherske skriftene som kan drøftes, men jeg bruker dødsstraff-plikten som et eksempel for å få frem poenget, nemlig at man bør ha en kritisk holdning til Luther. Man bør ikke ta hans dokumenter uforandret og si at tekstene er en del av læregrunnlaget til Kirken.

Men Kirken ønsker ikke å ta et oppgjør med Luther slik Luther tok et oppgjør med den katolske kirke. På én måte anser Kirken dermed Luthers dokumenter som like hellige som Bibelen, ingenting skal endres.

På den annen side sier Kirken at de lutherske skriftene kun forklarer læren, tekstene har altså en litt lavere status læremessig enn selve Bibelen. Men jeg synes likevel at man burde benytte anledningen til å tenke nytt når det er snakk noe så viktig som selve læren. Man kunne enten ha gjort unntak for noen av synspunktene til Luther, eller man kunne ha skrevet en helt ny tekst som forklarer læregrunnlaget. Men det vil ikke Kirken. Kun språket skal fornyes, skriver Kirken på sine nettsider. Læregrunnlaget skal være det samme som hva norsk lov uttrykte i 1687.

Første paragraf i Kirkens "grunnlov" lyder dermed slik (skal diskuteres frem til 2015):

"Den norske kirke er et evangelisk-luthersk trossamfunn som har sin forankring og rettesnor i Den hellige skrift. Den norske kirke bekjenner seg til den kristne tro, slik denne tro i overensstemmelse med Den hellige skrift er uttrykt og sammenfattet i den apostoliske, den nikenske og den athanasianske trosbekjennelse og er forklart i Den uforandrede augsburgske bekjennelse fra 1530 samt i Luthers lille katekisme."

Luthers skrifter fra Augsburg sier at kristne skal fylle sine borgelige plikter, slik som å dømme folk til døden, delta i krig osv. Luthers skrifter forklarer dermed hva som er læren i Den norske kirke.

Jeg sendte e-post til Kirkerådet og spurte om Kirkerådet ville ta tak i dødsdomplikten og endre den. Her er svaret:

"Hallo. Saken om læregrunnlag for Den norske kirke er bare påbegynt. Veien er lang frem til vedtak i Kirkemøtet. Augustana er et historisk skrift. Det blir neppe gjort noen endring i dette. En henvisning til et slikt skrift som læreforklaring er selvsagt avhengig av en erkjennelse av at det fortsatt i hovedsak dekker det Den norske kirke har behov for å bekjenne."

Kristne kan ha ulik tilnærming til Bibelen, mange mener at selv om den er inspirert av Gud, så er det tross alt mennesker som har forfattet setningene og man kan ikke lese hver setning bokstavelig. Men uansett tilnærming, så ønsker de fleste å ikke endre selve teksten.

Luthers dokumenter er derimot en tolkning av Bibelen. Det bør være åpning for å endre tolkninger. Men det vil ikke Kirken.

Hvorfor gidder jeg å bry meg om dette? Jeg forsøker å inspirere til at flere kristne kan bli like frie og selvstendige tenkende mennesker som Luther. Jeg tror kristne kan utløse noe nytt og bra dersom man løsner på mange av kirketradisjonene.

Å være et selvstendig tenkende menneske betyr ikke at man har sluttet å lytte til andre som har ulike gaver som de deler i menigheten. Det betyr heller ikke at man har sluttet å samhandle. Men det betyr at man får læren mer inn under huden, dette fordi man ikke bare kopierer blindt. Dermed er det større sjanse for at man faktisk lever ut læren, og det må jo være noe av poenget.

Her er drøftelsesdokumentet til Kirkerådet

søndag 1. desember 2013

Selvbestemt dåp: Hvem kan bli medlem av en pinsemenighet?

Hvis du ikke gidder å lese alt, her er kortversjonen: Sats heller på ikke-hierarkiske hjemmemenigheter.

Pinsebevegelsen har delt seg i to. Pinsevenner er i utgangspunktet enige om at dåp skal være selvbestemt, altså at man ikke skal døpe barn. Dette har vært så viktig teologisk at barnedøpte ikke har fått lov til å bli medlemmer av pinsemenigheter. Men de siste årene har en del menigheter sagt ja til barnedøpte. Nå går diskusjonen i både Norge og Sverige.

Debatten handler ikke i utgangspunktet om hva slags dåp som er riktig teologisk, der er pinsevennene sikre på sitt syn. Debatten handler om man kan bli medlem selv om man mener noe annet enn pinsevennene.

Men i neste omgang kan det bety en debatt om selve dåpen. Man er antagelig redde for at barnedøpte plutselig skal begynne å argumentere teologisk for sitt syn når de først er kommet innenfor.

Barnedøpte skal få lov til å være medlem og dermed kunne være leder for kafeen eller delta i beslutninger om menighetsbudsjettet. De kan til og med få lov til å preke. Men sjefen i menigheten, selve hovedpastoren, hadde nok blitt rød i toppen dersom noen fra prekestolen begynte å argumentere for barnedåp.


Men hva sier Bibelen egentlig om medlemskap? Det står om medlemmer av byrådet og om medlemmer av det høye jødiske råd, men jeg finner ikke ordet medlemskap koblet til kristne menigheter.

Kan det være at de første kristne ikke opererte med medlemmer? Ja, det ser sånn ut. I tilfelle må man se for seg en helt annen type menighet enn dagens foretakskirker.


Ordet menighet i Bibelen brukes både om små hjemmesamlinger og om alle kristne i en by og om alle kristne i hele verden. Menighet er altså definert på denne unike måten. Den eneste måten man kan oppfylle definisjonen på, er å ikke tenke organisatorisk.

"Vi er alle søsken", sier man gjerne. Ja, med en søskendefinisjon av kristne spiller det ingen rolle om man bor i ulike verdensdeler eller på hvert sitt rom hjemme. På den måten organiserer man ikke menighet, men man er menighet når man treffes.


Treffer jeg mine søsken på en ferietur, så er vi like mye i familie da som ellers.


Det er som vann. Fem kopper med vann fra ulike land kan blandes i en bøtte og det er fremdeles vann. Man kan altså møte kristne på reise og så er man menighet der og da, med mulighet for å støtte hverandre.


Bibelen sier at alle kristne i verden er en menighet. Men det finnes ikke noe globalt kirkelig medlemsregister med vedtekter som bestemmer hvem som skal få være en kristen og hvem som skal få tillatelse til det ene eller det andre. Det er altså ingen organisasjon som passer på at Bibelens definisjon av ordet menighet følges opp.

Dersom du mener at menigheter skal ha vedtekter om dåp og medlemskap, bør du gå inn for en verdenskirke med en slags superpastor på toppen, for Bibelen definerer alle kristne i verden som en menighet. Hvis du ikke liker et slikt globalt system, da forstår jeg ikke hvorfor du vil ha et slikt system lokalt for pinsemenigheten der du bor.

Jeg tror menigheter handler om fellesskap og mulighet til å støtte hverandre, noe som kan ordnes uten medlemskap. Det kristne oppdraget handler også om å misjonere, men også det kan foregå helt fint uten medlemskap.

Det er først når man organiserer menigheten som et foretak eller en organisasjon, at spørsmålet om, eller problemet med, medlemskap oppstår. For da skal det bestemmes og vedtas ting. Og da etterspør man gjerne at noen må være sjef. Og da må man ha regler for hvem som skal velge sjefen, og dermed begynner man å diskutere hvem som skal få lov til å være medlem.

Men Bibelen forteller ikke om kirkebygninger og biskoper over prester. Den nevner heller ikke vaktmestere, musikkpastorer, prekemonopoler og scenebelysning. Kan du nevne navnet på en pastor i NT som bestemmer over andre?

De første kristne møttes derimot i hjemmene rundt en middag. Slik var rammene for menighetslivet radikalt annerledes. Beslutninger om nytt kirketak fantes ikke, for det fantes ikke kirker. Taket til huseieren måtte huseieren fikse selv. Alternativt kunne noen i menigheten hjelpe huseieren.

Oppfordringene i Bibelen handler om at de første kristne skulle støtte hverandre på ulike måter. Det er svært få eksempler på menigheter i NT som tar beslutninger, derfor er medlemskap ikke nødvendig å avklare.

Bibelen forteller for eksempel om menigheter som samlet sammen penger til fattige, det går utmerket an uten å ha et medlemsregister med vedtekter om hvem som kan være medlem. Er du uenig i hva pengene skal gå til, så er det bare å ikke gi penger. Er det ikke slik også med vennene dine? Hvis en av vennene, eller mange av dem, tar initiativ til noe, så står du fritt til å delta.

Blant de første kristne var det også noen menigheter som ga et klapp på skulderen til enkeltpersoner som valgte å dra på misjonsreise, også dette går helt greit uten å avklare medlemskap.

Du har kanskje et nettverk? Du har familie, venner og bekjente, kanskje til og med noen i sosiale medier som du aldri har møtt, men som du har blitt kjent med likevel. Dersom du samler alle disse i et hus, vil de neppe ta mange beslutninger. Det har heller ingen hensikt. Men de kan være til din støtte. Og du kan være til støtte for mange av dem, det kan ha en hensikt.

Samler du kun kristne, skal det gi samme mulighet for at dere skal kunne støtte hverandre, nå kan dere for eksempel også be for hverandre. Men samlingen betyr ikke at det skal tas fellesbeslutninger eller toppbeslutninger. Menighet er ikke et foretak. De som har en gave, kan uansett leve den ut. De som ønsker å være misjonærer, kan få støtte i ryggen fra de andre.

Når kristne møtes, har man ikke samme syn på absolutt alle teologiske temaer. Men man kan fremdeles møtes for å støtte hverandre.
Slik er det også i pinsemenigheter der barnedøpte ikke kan bli medlemmer. Også pinsevenner er uenige teologisk her og der.
Mange mener at menigheter skal organiseres etter en hierarkisk modell, for man må ha noen på toppen som sikrer den rette lære. Men pastorer i Pinsebevegelsen er ikke noen garanti for rett lære, for de har nylig de delt seg i to grupper angående medlemskap. Begge gruppene kan ikke ha rett samtidig. Opplegget med hierarki beviser altså at det ikke sikrer rett lære.

Selv mener jeg læren blir tatt bedre vare på dersom vi gjør som Paulus skriver, nemlig at vi skal undervise hverandre og rettlede hverandre. Her er ordet hverandre nøkkelen. Man er selvsagt ikke mål bare av den grunn, men det er en bedre vei. Ordet hverandre betyr at flere deltar og at det ikke er toppstyrt. Når man selv deltar, eller hører en sak bli belyst fra ulike personer, da kan man få læren mer i hjertet.

Forleden var jeg på en skole der læreren sa at det aller siste innen forskningen er at man lærer best selv ved å lære bort til andre. Jeg tenkte straks at det var gammelt nytt og at Jesus lå 2000 år foran forskningen. Han ba oss jo om å lære bort til andre. Og Paulus fulgte noen år senere opp med oppfordringen om at vi skal undervise hverandre og rettlede hverandre.

Det er derfor ingen krise om noen som er for barnedåp, argumenterer for sitt syn. Da er det bare å ta ordet rett etter og si seg uenig. Og så lever man videre sammen med en eventuell uenighet. Pinsevenner kan møte opp når noen har barnedåp og dermed gi sin støtte til personen, man støtter ikke automatisk barnedåpteologien av den grunn.

Og når en pinsevenn vil bli misjonær, da kan lutheraneren gi sin støtte, selv om lutheraneren ikke deler alle teologiske synspunkter. Hvorfor skal lutheraneren måtte stå utenfor bygningen for å gi støtte til sin venn? At lutheraneren står utenfor, og kanskje har byttet samtaledag med sin venn fra søndag til onsdag, endrer ikke det faktum at lutheraneren faktisk gir pinsevennen støtte. Så hvorfor late som noe annet? Hvorfor lage kosmetiske løsninger der alt ser "korrekt" ut i halvannen time på søndag? Hvorfor ikke heller møte hverandre som venner - når som helst i uken?

Dagens pinsekirker legger på en måte opp til at man er kristen bare på søndager. Da skal alt være på stell, ingen barnedøpte skal få lov til å argumentere for barnedåp. Men når de samme personene møtes hjemme på tirsdag, da er det fritt frem. For da er man liksom ikke menighet. For da er man ikke inne i en pinsekirke. Og pastoren er ikke tilstede. Og da gjelder ikke vedtektene. Jeg ramler av logikken i dette. Det hjelper ingenting "å late som". Mennesker snakker med hverandre, de gir uttrykk for sine teologiske synspunkter og de gir også hjelp og støtte til andre selv om man er uenige teologisk.

Skal det bli noe reell effekt, må du i tilfelle nekte din venn å snakke om barnedåp når vennen er hjemme hos deg, da bør du i tilfelle kopiere opp husvedtektene dine på inngangsdøra slik at vennene dine er advart.

Hvis du vil nekte din venn å snakke om barnedåp i kirken, da synes jeg du først må kunne argumentere for at det er rett lære at kristne skal organisere seg som moderne kirker.

Det er ironisk at pinsepastorene diskuterer denne medlemssaken når de selv står i et kirkekonsept som ikke fins i NT. De har til og med tatt tittelen hovedpastor som kun Jesus har i NT. Hva med å rydde opp dette konseptet først?

lørdag 30. november 2013

Fra scenekirker til sirkusgudstjenester

Vi har lenge hatt scenekirker der noen få utvalgte opptrer for resten av menigheten som sitter i benkeradene. Jeg har ingenting i mot konserter, show, foredrag eller lignende blant kristne. Det jeg kritiserer, er konseptet scenekirke som ikke legger forholdene til rette for de oppfordringene om kjærlighet som står i NT. De første kristne holdt samlinger i hjemmene rundt en middag, det er et konsept som går hånd i hanske med verdiene i NT. 

For mer enn ti år siden var det tryllekunstnere og hundeshow i pinsemenigheten jeg tilhørte. Isolert sett er det ikke noe galt i det, men når stadig flere samlinger blir preget av profesjonelle betalte utøvere, og de fleste i menigheten blir forbrukere, da holdes blant annet det allmenne prestedømme nede. Man kan få medlemsvekst på grunn av underholdningen, men kirkescener betyr ikke nødvendigvis indre vekst i hvert menneske.

Jeg sier ikke at alt som skjer på en kirkescene er ren underholdning, en preken kan være undervisning om kristen tro eller være til oppmuntring. Men jeg sier at konseptet scenekirke ikke har de beste rammene for de oppfordringene som NT kommer med.

Etter mange år begynner Den norske kirke nå å herme etter pinsevennene. Sirkus Agora skal delta i en gudstjeneste i Hauge kirke i Lærdal. (Bildet viser et annet sirkus. Foto: Chell Hill, fri bruk-lisens via creativecommons.)
Sogneprest Helene Langeland sier til Bergens Tidende at det er snakk om formidling. Ja, det hører jeg mange prester og pastorer si: "Formidling". Jeg synes de heller bør bli misjonærer, så kan vi andre ordne samlingene med rammer som gir rom for hverandre-verdiene som settes frem i NT. Her er noen av dem:
  • Ha kjærlighet til hverandre

  • Vent på hverandre

  • Tjen hverandre

  • Bær hverandres byrder

  • Vær hverandre underordnet

  • Undervis hverandre

  • Rettled hverandre

  • Trøst hverandre

  • Oppbygg hverandre

  • Ha omtanke for hverandre

  • Be for hverandre

  • Vær gjestfrie mot hverandre

  • Ha fellesskap med hverandre
Hvorfor er det så få som ser elefanten i kirkerommet?

tirsdag 19. november 2013

Funky Rubato 26

Jeg kan ikke en note, men det hender jeg kobler et keyboard til PC-en og komponerer noen takter. Jeg er nødt til å spille inn én takt om gangen for jeg har ikke sjanse til å flytte fingrene fort nok. I programmet på PC-en fremstår notene som firkanter i et rutenett. Spiller jeg feil, kan jeg flytte litt på firkantene. Jeg kan også klikke på hver firkant og se hvilken note det egentlig er, slik kan jeg passe på at jeg holder meg til de samme notene i alle instrumentene. (Ser du ikke filmen under, bruk denne lenken.)

søndag 17. november 2013

Roma år 320


Filmen viser bygningene slik de en gang lå i byen som i år 320 hadde 1,5 millioner innbyggere. Konstantin var keiser. Jeg er spesielt interessert i ham, for han bidro til å føre kristendommen vekk fra røttene. Mange av dagens kirkelige tradisjoner kan spores tilbake til 300-tallet da kristendommen ble en slags statsreligion under Konstantin.

Keiseren sa at de kristne skulle overta templene som andre religioner disponerte. De kristne fikk også bruke romerske rettssaler og arvet noen av skikkene som var der, slik som korsang, prosesjoner og lederuniformer.

Tidligere hadde de kristne holdt samlinger i hjemmene sine. Noen ganger møttes de også på torget eller på stranden, men man hadde ikke religiøse bygninger eller religiøse klær.

Noen av de kristne var rike med større hus, de fikk plass til flere når det var samling. Etter et par hundre år hadde noen av dem gjort om et av rommene i huset sitt til fast møteplass, men fremdeles var det "hjemmekirke". Man spiste sammen og alle kunne ta ordet.

Går vi tilbake helt til starten, pleide de første kristne å holde sine samlinger på hyperoon. Det var kvinnenes avdeling i hjemmet i antikken, normalt den øverste etasjen som hadde bare halvveis tak, det var en slags takterrasse. Det må ha gitt kraftige signaler til omverdenen at man holdt sine samlinger nettopp der, kvinner var av samfunnet omkring ikke mye verdt den gangen.

Men så kom altså Konstantin på 300-tallet og vi fikk de første kirkene. Mange kirker, selv i dag, ser faktisk ut som gamle romerske rettsbygninger!

Konstantin flyttet så hovedstaden i Romerriket fra Roma til Konstantinopel, det som i dag heter Istanbul i Tyrkia. To hundre år senere, på starten av 500-tallet sto verdens største kirke ferdig der (Hagia Sofia) som senere ble bygd om til moské med fire minareter (tårn). I dag er bygningen et museum. Inne i bygningen fins det spor etter vikinger som risset navnene sine inn i steinveggene.

På filmen ser du mange av ruinene som du kan besøke hvis du er i Roma. Da kan du for eksempel ta en kikk på triumfbuen til Konstantin. Men før du lar deg imponere alt for mye, bør du tenke over at han myrdet sin svoger og sin nevø, i tillegg til at han startet en rekke kriger.

Konstantin arrangerte også det kjente kirkemøtet i Nikea hvor biskopene ikke turte annet enn å synge takkesalmer for keiserens krigsseire. Det betyr ikke at alt som ble sagt eller vedtatt på møtet er i strid med de aller første kristnes tro og verdier, men det betyr at man som kristen bør forholde seg til møtet med en viss skepsis.

lørdag 9. november 2013

Alderen på fjell: Helium som lekker ut av zirkon, bestrider gamle målemetoder.

Vanligvis sier man at man kan måle alderen på fjell ved å sjekke hvor mye av et stoff som har blitt til et annet stoff, for eksempel at en viss mengde uran har blitt til bly. Da pleier konklusjonen være at fjellet er millioner av år gammelt.

Men når uran blir til bly i fjellet, dannes også helium. Heliumet siver så ut av fjellet, og hastigheten på denne lekkasjen kan man måle. Dermed har man to målemetoder for det samme fjellet. Helium-målingen viser en helt annen tidsramme enn uran/bly-målingen:
 

Lagene i fjellet er ikke millioner av år gamle, men bare noen tusen år.

Hastigheten på lekkasjen av helium er så høy at det skulle ikke ha vært noe helium i fjellet i det hele tatt, dersom fjellet er millioner av år. Når man finner helium, er det i seg selv et bevis på at fjellet ikke er gammelt.



Skrev vinden navnet mitt på kaken?

For en tid tilbake så jeg en kake hjemme i stua, det sto navnet mitt på den. Den opplagte logiske sammenhengen er at det måtte stå et intelligent vesen bak, nemlig min kone.

Hadde jeg vært ateist, kunne jeg ha sagt at jeg tviler sterkt på at noen har bakt kaken. Med en slik uttalelse ville jeg samtidig indirekte ha sagt at jeg tror det fins en annen teori for kakens opprinnelse, for kaken er jo der. Ergo er vi alle troende mennesker, det gjelder også ateister. 

Religiøse personer kan ofte ha mange livsregler, men det gjelder også ateister. Også ateister blir kjempesure når arbeidsgiveren ikke betaler ut lønnen.

Men selv om alle tror, og alle har sine regler og sine oppfatninger om rettferdighet og lignende spørsmål, så er ikke alle verdensbilder like logiske. Det er ikke logisk å tro at vinden kan skrive navnet mitt på en kake. Det er heller ikke logisk å tro at vinden kan skrive den første DNA-koden. Man må i tilfelle ha usedvanlig sterk tro på vinden.


mandag 4. november 2013

Luther kalte katolske biskoper for "vannbobler" på 1500-tallet. Lurer på hva han ville ha kalt lutherske biskoper i dag.

Svenska kyrkan har fått ny erkebiskop. Kandidatene ble i søkeprosessen bedt om å svare på dette spørsmålet: "Gir Jesus et sannere bilde av Gud enn det Muhammed gjør?" Da ble det bråk. Kandidatene nektet å sette to religioner opp mot hverandre. 

Så utvannet er altså Svenska kyrkan. Ingen skal støtes, derfor skal man ikke ta stilling. Jeg tviler på at det samme ville ha skjedd i for eksempel en miljøorganisasjon. 

Erkebiskopkandidatenes pinglete holdning var dråpen som fikk presten Eva Hamberg til å si takk for seg, nå slutter hun som prest. Hamberg reagerer på politiseringen av Kirken. Det har blitt verre etter at Kirken skilte seg fra staten, mener hun. "Jesus är i stort sett borta. Kyrkan vill tala om allt möjligt annat, men inte om honom längre." 

Det fins et uttrykk som dukket opp for noen år siden som kan passe: "Jesus has left the building".

http://www.kyrkanstidning.se/inrikes/prast-i-laronamnden-lamnar-svenska-kyrkan-i-protest

mandag 14. oktober 2013

Håndbok for menighetsråd: På tide med en forenkling?

7500 nordmenn er valgt inn i menighetsrådene i Den norske kirke. Håndboken som man skal lese som medlem av et råd, er på 128.000 ord, det vil si 250 A4-ark. Ytterligere organisering er beskrevet mange andre steder, for eksempel i de norske lovene. De første kristne valgte en annen løsning, de holdt samlinger hjemme i stua rundt en middag.

Bildet viser hvilke ord som er mest brukt i håndboken.

lørdag 5. oktober 2013

Tips og triks til kollekten

I dag kan man få tips og triks til hvordan menighetsledelsen kan få inn mest mulig penger fra medlemmene. Forleden viste pinsebevegelsens avis KS noen tips fra en pastor i England. Et av hovedtipsene gikk ut på å fortelle menigheten at jo mer penger man gir, desto mer viser man hvor takknemlig man er til Gud.

Det mener jeg er feil teologi. Takknemlighet skal ikke vær koblet til å gi penger til en kirke som ikke fins i Bibelen og som er konstruert som et pengesluk. Takknemlighet til Gud vises bedre når man gir penger til fattige, når man setter av tid til andre mennesker eller lignende.

Et annet tips fra pastor Julian Melfi fra Citygate Church er å overbevise menigheten om at du blir en slags investor der du ser at bygningen er fin og det er ansatte på plass. Jeg mener dette er å sette saken på hodet. Opprinnelig var det motsatt, da handlet kristne pengeinnsamlinger først og fremst om de fattige, for de første kristne hadde ikke bygninger og ansatte. Selv misjonærene hadde et vanlig yrke som de levde av, men noen ganger kunne de få hjelp, en seng eller penger fra andre kristne på sine reiser.


Pastor Julian Melfi mener pengeinnsamling til bygninger og ansatte skal være et av høydepunktene i gudstjenesten. Et tips er å dele ut små informasjonskort før man holder kollekttale. I kollekttalen skal lederen også holde seg til kun én avdeling som trenger penger, han skal ikke nevne alle avdelingene hver gang.

Tipsene gjelder gjerne scenekirker. Aller først må pastoren bygge en scene inne i kirken, deretter mørklegge salen, og så skaffe seg en fin tittel som gjerne ikke fins Bibelen. Så må pastoren be noen rette scenelyset mot seg selv slik at han får all oppmerksomhet når han ber om mer penger til kirken sin.

Er du teologisk skeptisk til kirker som er formet av scener, bygninger, marked, fagforeninger, tradisjoner fra 1500-tallet, penger og hierarki? Det fins et alternativ, det er å møtes slik de første kristne møttes: Rundt en middag i hjemmene. Det er gratis og pengeinnsamlinger til fattige er fullt mulig. Man kan til og med bestemme at 100 prosent av menighetsbudsjettet skal gå til fattige.

Her er en video fra Citygate Church.

mandag 30. september 2013

William Lane Craig argumenterer mot Richard Dawkins bok "The God Delusion"

Den mest kjente kristne filosofen i verden, heter William Craig. Den mest kjente ateisten i verden heter Richard Dawkins. Begge to holder foredrag, skriver bøker og deltar i debatter for å forsvare sitt syn. Men av en eller annen grunn vil ikke Dawkins debattere med William Craig, selv om han er blitt invitert flere ganger. Derfor står stolen til Dawkins tom i dette opptaket på nesten to timer der Craig argumenterer mot boken til Dawkins som heter "The God Delusion". http://www.youtube.com/watch?feature=endscreen&v=l3HCthi2i_o&NR=1

Nettsiden til William Craig har flere opptak av slike debatter.

mandag 26. august 2013

Inn med kvalitet. Ut med kjærlighet.


Idealet for mange norske frimenigheter er australske eller amerikanske scenebaserte kirker. Videoen viser hvor proft det kan bli.

Dessverre er det få som tenker på at scenekirker er noe romerstaten innførte på 300-tallet og som dessverre har noen alvorlige bivirkninger.

Noen av problemene er:

1) Man kan ikke utveksle kjærlighet når man sitter i mørket og ikke får lov til å snakke.

2) Man bryter med idealene som de første kristne hadde for samlingene (alles deltagelse).

3) Bygninger og lønninger koster penger (som kunne ha gått til noe annet).

4) Menighetens medlemmer blir engasjert i tjenester som holder maskineriet i gang.

5) Menighetens medlemmer får for liten indre vekst.

6) Markedstilpasninger, bedriftsløsninger og hierarki sprer seg i menighetslivet. (Slike krefter er ok ellers i livet slik at vi skaffer oss et levebrød, men det hører ikke hjemme blant venner. En venn er en venn, ikke en kunde eller en underordnet.)

Jeg er ikke imot at menigheter arrangerer konserter, teaterforestillinger og foredrag. Men dersom den ukentlige samlingen har tyngdepunktet på en scene, da mener jeg man bør endre rammene. De første kristne møttes i hjemmene rundt en middag. Scenebaserte samlinger kan man ha en gang i halvåret.

tirsdag 13. august 2013

Pastorer er utslitte og har ikke venner. Her er løsningen.

Nå har det kommer atter en undersøkelse som viser pastorproblemene i kirkene. I hvor mange år skal man høre samme beskrivelse uten å forsøke en grunnleggende forandring?

Denne gangen er det Thom S. Rainer som har gjort en uformell undersøkelse via Twitter. Han spurte pastorer hva som er den største utfordringen. Svarene er det vi har hørt hundre ganger før:

Pastoren er utslitt av problemer med ansatte og det å motivere frivillige. Han har generelt dårlig tid, mye av tiden går med til å bli enige om beslutninger, forandringer og detaljer. Kirkene mangler penger og ledere. Og pastoren har ikke nære venner.

Det sies at å drive en kirke med 200 medlemmer er omtrent like vanskelig som å være president i et land. Hvorfor i all verden valgte Gud en så vrien modell for menighetslivet? Eller kan det kanskje tenkes at kirkene har valgt feil modell?

Selv gikk jeg ut av det moderne kirkeparadigmet for en del år siden. Jeg er ikke medlem i noe organisert kirkeliv som har organisasjonsnummer, ansatte, sceneshow og lange debatter om fargen på gardinene og manglende penger til kirketaket som lekker.

Vi er en håndfull personer som møtes jevnlig til kristne samlinger i hjemmene våre. Og hør: Vi er ikke utslitt av menigheten. Vi krangler heller ikke om økonomi.

Vi er ikke noe snillere eller smartere enn andre, det er modellen som legger ting bedre til rette. Jeg håper at pastorer, som generelt er utslitte og venneløse i følge mange undersøkelser, kan oppdage denne menighetsmodellen. Det burde være lett, for den er beskrevet i Bibelen, noe de moderne kirkene ikke er.

mandag 12. august 2013

Jan Kåre Christensen skjeller snart ut deg også

Jan Kåre Christensen er en blogger som skjeller ut kristne enkeltpersoner og miljøer på en måte jeg ikke har sett maken til. Han trekker frem norske pastorer og evangelister med fullt navn og kaller dem for satans tjenere, falske profeter, manipulatorer, forførere, syke, syndere, demoniske, livsfarlige, en gjeng med djevler, vulgære, selvopphøyde, psykopater, feige, kjeltringer osv.

Nylig ble også jeg rammet av hans utskjellinger. Han hadde funnet ut at jeg tror på Bibelen når den sier at Jesus er Gud, altså det samme som hva flere milliarder kristne har som trosgrunnlag.

Det kan være greit å kjenne til Christensens debattoppførsel før man samtaler med ham, så vet man hva man går til.

Om en relativt kjent kristen person skriver han: "Du ser på hele ham at han er påvirket og inntatt av urene åndsmakter fra demoner. Selv ansikt utrykket hans bærer preg av at han er under sterk demonisk og syndig innflytelse."

Om en person som er godt kjent i Pinsebevegelsen, skriver han: "en virkelig ond person".

Det er få som slipper unna Christensens vrede: "Kristen Norge styres og ledes av en gjeng med Djevler!"

Om en person som han er uenig i, skriver han: "Derfor er det så viktig at han blir «ryddet» av veien". Om andre skriver han metaforisk at de skal ribbes og få hodet hogget av. Christensen mener antagelig ikke å oppfordre til vold, men språkbruken er skremmende.

Christensen navngir gjerne personer i kristne miljøer som han mener har dårlig moral. Samtidig er han er åpen om at han, angivelig frisk som en fisk, fikk legen til å skrive ut en sykemelding for å få tilbake utgiftene til en reise som det ikke ble noe av:

"
For å få dette refundert måtte jeg til legen for å nærmest lyve på meg en sykemelding." "Jeg måtte avbestille billett og alt. Jeg hadde lagt ut av egen lomme 3-4.000 tusen kr. Jeg fikk pengene igjen ved at legen min skrev ut en sykemelding etter hans egen anbefaling da jeg var blitt påført dette uten å kunne benytte meg av reisen."

Christensen stjeler også gjerne bilder fra andre. Han mener han har rett til å ta bilder som ligger offentlig ute, han setter seg dermed over norsk lov. Det hjelper lite å forsøke å gi ham voksenopplæring i hva norske lover sier, han bryr seg ikke.

Legger du inn kommentar på bloggen hans, sletter han den hvis kommentaren ikke er til hans fordel. Sender du privat e-post, legger han det ut på bloggen. Dukker han opp på din blogg og du svarer ham der, skriver han gjerne tre kommentarer før du rekker å svare. Og på sin egen blogg kan han påstå at du har skrevet noe som du slett ikke har skrevet.

Christensen stempler flere av sine teologiske meningsmotstandere som narsissister (altså at de er sykelig selvopptatte). Om seg selv har han derimot mye bra å si:

Han mener han er et forbilde for andre når det gjelder ekteskap: "Tror vi er her et forbilde, og hemmeligheten til å «lykkes» er ikke så vanskelig om enn ønsker det."

Han mener også at han har skrevet verdens beste artikler om Israel: "Tror at jeg har skrevet noen av de aller beste artiklene som er blitt skrevet om Israel,:"

Han mener også at han er en profet: "Min tjeneste er også av en profetisk dimensjon. En profetisk salvelse som jeg har, den ser også hvem som står «bak» en person, om det er Gud eller Satan."

Han mener også at han kan sammenlignes med apostlene i Bibelen: "Min tjeneste og gjerning er også av Apostolisk art."

Det er vanskelig å vite hvordan man best skal forholde seg til Christensens utskjellinger og tyverier.
Jeg har fått e-post fra andre som er rammet og som er fortvilet. Christensen gjengir også e-poster som han selv har fått fra folk som er sjokkerte over hans oppførsel. Jeg har på generelt grunnlag skrevet denne artikkelen om hva norsk lov sier om rettigheter til bilder og om skremmende oppførsel. Bilderettighetene er plankejuss, Christensen har ikke rett til å ta andres bilder, det er ikke noe å diskutere. Men hvor grensen går for skremmende og plagsom oppførsel, vet jeg ikke.

søndag 4. august 2013

Ulovlig å stjele bilder på nettet. Ulovlig å være skremmende og plagsom.

Norsk lov: 

  • Du har ikke lov til å kopiere andres bilder og bruke dem på dine egne nettsider. Du må gjøre avtale med de som eier bildene. 
  • Dine egne bilder kan ikke legges ut på nettet uten å få tillatelse fra de personene du har fotografert.
Åndsverkloven sier "§ 1. Den som skaper et åndsverk, har opphavsrett til verket." Loven  lister opp hva som kan være et åndsverk, det gjelder tekst, filmer, bilder, PC-programmer, skulpturer og mye mer. 

Du kan altså ikke kopiere TV-programmer, tekster og bilder fra NRK, Aftenposten eller andre bloggere og legge det ut på din egen nettside. Jeg vet om folk som har fått sparken fra sin arbeidsgiver fordi de kopierte bilder og tekst som lå offentlig ute. Arbeidsgiveren deres måtte også betale en betydelig erstatningssum til selskapet som ble rammet av tyveri.

ANDRES BILDER
Mange tror det er fritt frem å kopiere andres bilder på nettet. Men norsk lov har altså regler om opphavsrett. En vanlig unnskyldning fra bildetyvene er at "bildet lå jo offentlig ute". Men det er ikke lov å stjele en sykkel som står parkert på en offentlig plass. På samme måte er det heller ikke lov å kopiere bilder som ligger offentlig ute. 

Man slipper ikke unna loven ved å skrive "faksimile" i bildeteksten eller ved å skrive hvem som er fotograf eller hvor man har kopiert bildet fra. 

Enkelte ganger er faksimile lov. Men hvis du ikke kjenner reglene, er det like greit å ikke bruke faksimile. 

Å vise frem andres bilder hjemme i din egen stue, er som regel lov. Men blir dere for mange på tunet, regnes det som offentlig fremvisning. 180 personer var publikum på en arbeidsplass der et musikkstykke ble fremført. Retten sa at fremføringen ble rammet av loven. Om grensen går ved 40 personer eller 100 personer, vet jeg ikke. Men poenget er at også lukkede nettsider med relativt få medlemmer kan bli rammet av loven.

SINE EGNE BILDER
Mange tror det er lov å legge ut alle bilder som man har tatt med sitt eget kamera, men det er feil. Norsk lov regulerer slikt. Det er ulovlig å legge ut bilder av for eksempel venner, familie og tilfeldige folk på gaten før du har fått tillatelse fra dem.

Loven sier at du slipper å måtte spørre personene som du har tatt bilde av, dersom: 
  • de har en perifer rolle i bildet (de er bakgrunnen sammen med mange andre og er ikke hovedmotivet). 
  • de er deltagere eller publikum i et arrangement (landskamp, 17. mai-tog, konsert osv.)
  • de er en del av noe som har allmenn interesse (nyhetssaker, politiske beslutninger, ulykker osv).
Et samtykke betyr ikke nødvendigvis at bildet senere kan brukes til hva som helst. 

Når det gjelder barn, må du spørre foreldrene.

Vernet gjelder også om personen er død. 15 år etter dødsfallet oppheves vernet. 

Mangler man rettighetene til et bilde man synes det er viktig at andre ser, kan man heller legge ut en lenke til den nettsiden som har rettighetene og som bruker bildet på sin nettside. Da må bildet ikke vises på din egen nettside, det må kun være en tekstlenke der.

I sosiale medier er det gjerne mye deling av bilder, for der har brukerne sagt ok til en avtaletekst om deling. Fotografen kan når som helst fjerne bildet fra sin egen side og bildet skal da forsvinne automatisk fra alle som har delt bildet. Ulovligheten oppstår hvis noen tar kopi av bildet og legger det "manuelt" inn på sin egen side, da vil ikke bildet forsvinne i det fotografen trekker bildet tilbake.

SITATRETT
Du har lov til å sitere fra artikler, det vil si kopiere noen få avsnitt, men du kan ikke kopiere hele artikkelen. Dessverre er det ikke uvanlig at bloggere kopierer en hel artikkel og legger den inn på sin egen bloggside.

PRIVATLIVETS FRED 
Norsk lov sier at man ikke skal krenke «privatlivets fred», det vil si man kan ikke legge ut for intime og private opplysninger om personer.

«§ 390. Med bøter eller fengsel inntil 3 måneder straffes den som krenker privatlivets fred ved å gi offentlig meddelelse om personlige eller huslige forhold.»

Du kan altså ikke skrive hva du vil på nettet. Du kan ikke komme med alle opplysninger, som til og med kan være sanne og beviselige, og si at du er beskyttet av ytringsfriheten.

Barnevakten.no skriver om personopplysningsloven:   

"Formålet med loven er å beskytte deg mot at opplysninger som navn, adresse, telefonnummer og fødselsdato blir brukt på en måte som krenker ditt personvern. Andre har i utgangspunktet ikke lov til å bruke dine personopplysninger uten at du først har gitt ditt samtykke. Det er også forbudt å legge ut såkalt sensitive opplysninger om andre. Sensitive opplysninger gjelder blant annet helse, seksuelle- eller straffbare forhold."

SKREMMENDE ATFERD
Også skremmende atferd er ulovlig. Man kan altså ikke skrive hva som helst bloggdebatter, ytringsfriheten har begrensninger. Man kan ikke komme med trusler eller indirekte trusler. Også "plagsom opptreden" kan gi fengsel i 2 år.

«§ 390a. Den som ved skremmende eller plagsom opptreden eller annen hensynsløs atferd krenker en annens fred eller som medvirker hertil straffes med bøter eller fengsel inntil 2 år.» 

YTRINGSFRIHETEN
Det er begrensinger i ytringsfriheten. Slettmeg.no skriver om ytringsfriheten:

"Ytringsfrihet innebærer imidlertid ikke at det er lov å "si alt på Internett". Ytringsfriheten er for eksempel begrenset når den svekker en annens personvern eller når den fremstår truende, rasistisk, ærekrenkende eller pornografisk. Dessuten begrenses ytringsfriheten av immatrielle eneretter og regler om markedsføring. Begrensningen kan både ramme den som fremsetter den primære ytringen og videreformidleren." 

Man kan altså ikke fremstå truende og skremmende, man kan heller ikke komme med for private opplysninger om andre og man kan heller ikke skrive ærekrenkende. NB: Selv om det du skriver skulle være sant, kan det være straffbart dersom det "er fremsatt uten at der var noen aktverdig grunn til det (...)."

HVORDAN REAGERE MOT BILDETYVERI OG LIGNENDE PÅ NETTET?
  • TYVEN: Man kan gjøre tyven oppmerksom på lovbruddet og be tyven rydde opp. Legg ved lenke til lovens paragrafer eller eventuelt denne artikkelen slik at tyven forstår at det er snakk om et lovbrudd. Mange kjenner ikke loven, så informasjon kan være nok. 
  • REDAKTØREN: Man kan gi beskjed til redaktøren av nettstedet.
  • BLOGGLEVERANDØREN: Man kan be bloggleverandøren rydde opp, for eksempel hvis bloggen holdes oppe av Blogspot osv. For å kunne ta i bruk gratis bloggmaler og nettadresser, må bloggerne si ok til avtaler som bloggleverandørene har bestemt. Der kan det stå at tyveri og mobbing forbudt, dermed kan du vise til et avtalebrudd mellom bloggeren og leverandøren. Det er ikke alltid så lett å få kontakt med internasjonale bloggleverandører, men i noen systemer fins det en varslingsknapp. NB: Selv om tyven ser ut til å ha kjøpt sitt eget private domene, og slett ikke har noe å gjøre med de store bloggleverandørene å gjøre, kan bloggen likevel teknisk ligge under en stor bloggleverandør. Høyreklikk på bildet og sjekk om adressen er fra en bloggleverandør. Dermed gjelder avtalen likevel.
  • FAKTURA: Man kan sende faktura til tyven (ta printscreen av nettsiden som bevis)
  • KONFLIKTRÅD: Man kan kontakte konfliktrådet
  • FORLIKSRÅD: Man kan kontakte forliksrådet
  • ADVOKAT: Man kan få hjelp av en advokat
  • STÅ SAMMEN: Man kan slå seg sammen med andre som er rammet av den samme tyven. Man kan sende felles brev eller flere kan trykke på varslingsknappen som fins i noen bloggsystemer.
  • SLETT MEG: Man kan kontakte slettmeg.no om råd.
  • FORBRUKERRÅDET: Man kan kontakte Forbrukerrådet (hvis man er blitt brukt i en reklame eller en bloggstekst som i praksis er en reklame)
  • PFU: Hvis nettstedet er medlem av Pressens Faglige Utvalg, kan du klage til PFU.
  • GLEMME DET: Man kan la saken ligge og forsøke å glemme den.
La meg gjenta det viktigste:
  • Du må spørre fotografen om lov før kopierer et bilde over til din nettside.
  • Du må spørre personene på bildet om lov før du legger bildet på din nettside.
  • Det er ikke lov å opptre ærekrenkende, skremmende og plagsom.
Les mer her.

søndag 21. juli 2013

Pastorer med visjoner fins ikke NT

I en del karismatiske frikirker sier man at pastoren eller en menighetsleder skal ha en visjon som hele menigheten skal følge. Teologisk er argumentene tynne for en slik skikk.

Denne gangen er det pastor Åge Åleskjær som skriver at menigheter bør ha visjonært lederskap, dette skriver han i Pinsebevegelsens avis Lederskap/KS. Argumentet er at misjonæren Paulus en gang hadde et syn om natten der en fra Makedonia ba om hjelp. Jeg synes Åleskjær strekker den historien for langt.

Paulus var på misjonsreise sammen med noen få andre, det vil si Silas, Timoteus og antagelig Lukas. Jesus sendte ut to og to misjonærer, så vi må anta at gjengen ikke var særlig større enn de fire hvis de fulgte modellen fra Jesus. De var i alle fall ikke flere enn at de fikk bo hjemme hos Lydia en stund. Den vesle gruppen av omreisende misjonærer kaller Åleskjær for ”folket”. Åleskjær skriver:

”Paulus var i stand til å gi folket eierskap til visjonen. Et eksempel var da han fikk synet om å dra til Makedonia. Hele flokken visste straks at alle sammen var involvert, De sa at «vi skjønte at Gud hadde kalt OSS til å forkynne evangeliet for dem.»

Åleskjær ser ut til å indikere at Paulus brukte overtalelse i dette tilfellet. Med moderne briller ser vi for oss Paulus stå bak en prekestol inne i en kirke og hamre inn visjonen i preken etter preken med stor innlevelse, slik moderne pastorer kan holde på. Men det står ikke noe om det i NT:

“Om natten hadde Paulus et syn. Han så en makedoner som sto og kalte på ham og ba: «Kom over til Makedonia og hjelp oss!» Da han hadde hatt dette synet, forsøkte vi straks å komme til Makedonia, for vi skjønte at Gud hadde kalt oss til å forkynne evangeliet der.”

Et annet sted i NT oppfordrer Paulus til at hele menigheten skal være sikkerhetsnett:

”La to eller tre tale profetisk, og la de andre prøve det de sier.”

"De andre" er altså sikkerhetsnettet.Overført på makedoniahistorien kan det bli slik:

Paulus spurte de andre om råd da han fortalte om sitt syn ved frokosten. Så var det de andre som overbeviste Paulus om at synet betydde at de skulle straks ta turen til Makedonia. Jeg hevder ikke at det var slik, for det står jo ikke i NT at det var slik. Men det står heller ikke at Paulus overbeviste de andre.

Det som faktisk står, er "vi". Altså at de fire vennene sammen skjønte hva synet betydde. Derfor kan man ikke lage en moderne visjonsteologi ut av dette og hevde at alle menigheter skal ha en leder med en visjon (som i våre dager ofte går ut på å bygge barnehage i kirken for å tjene penger på naboene og som sjelden handler om et overnaturlig syn om natten).

Når NT skriver om syn, ser man at det handler ikke om en spesiell organisatorisk ledelsesmodell. For eksempel Ananias så i et syn at han skulle be for Paulus slik at han skulle bli frisk. Men vi får ingen indikasjon på at Ananias dermed ble lederen til Paulus og en hel menighet.

I dagens skikk later man som om pastoren har bedre kontakt med Gud enn alle de andre i menigheten til sammen. Tenk det, pastoren kjenner visst Guds tanker bedre enn 200 eller 2000 medlemmer til sammen. Det er visst bare pastoren som har fått beskjed fra Gud om å bygge barnehage i kjelleren og at menigheten skal synge lovsanger fra Australia, noe som er typisk for en del norske frimenigheter. Og dette skal ikke prøves av menigheten, mener man, det skal bare godtas, for det er pastoren som er lederen og visjonsbæreren og det er pastoren som skal overbevise menigheten om "retningen".

Litt lenger ut i misjonsreisen leser vi i NT at vennene til Paulus sender ham hit og dit. Men er det ikke Paulus som har visjonen da? Nei, NT viser et annet opplegg enn det dagens pastorer preker om. Vennene til Paulus kan sende Paulus hit eller dit. Og Paulus kan sende sine venner hit eller dit.

Åleskjær skriver: ”Lederskap er innsatt av Ham. Det er Han som gav oss noen til apostler, profeter, evangelister, pastorer og lærere.”

Men ordet leder er i NT ikke nevnt i den opplistningen, det er en tolkning Åleskjær har. Selv tolker jeg de fem, pluss andre, til å være tjenere. De skal bruke sine gaver til det beste for oss andre slik at kjærligheten og evangeliet spres. Men de har ikke 2000 ganger bedre kontakt med Gud. De har ikke fått en posisjon fra Gud med prekemonopol. De har ikke rett til å bestemme alene hva menigheten skal satse på.

Det står ikke i NT at de fem har en visjon. Forresten er det ikke fem, for alle står i flertall, så de er minst ti. Betyr det at man i hver trosmenighet eller pinsemenighet har ansatt to pastorer, to misjonærer, to profeter osv? Nei, det gjør visst ikke det. Man følger ikke opp visjonsteologien i praksis. Visjonsteologien gjelder visst bare topplederen. Og denne topplederen ansetter så musikkpastor, daglig leder, ungdomspastor og mange andre som ikke passer inn i den teologiske argumentasjonen for lederskap der man trekker frem "de fem tjenestene".

Organiseringen er altså en helt annen enn den man teologisk argumenterer for.

Selv tror jeg det er mange flere tjenester enn de fem. Men Åleskjær mener altså at makedoniahistorien viser at de fem har en visjon som skal spres til menigheten.

Jeg forstår ikke opplegget til Åleskjær. Han mener altså lederskapet skal ha en visjon, de skal ha fått et overnaturlig syn om natten. Siden han nevner fem tjenester, må det bety at det spiller ingen rolle hvem av de fem som får synet. Det er i tilfelle en ny variant av visjonsteologien som jeg ikke har hørt om før. Toppleder for menigheten kan altså gjerne være en lærer og ikke en pastor, hvis det er læreren som fikk synet om natten. Da er det lærerens oppgave å spre visjonen til de andre fire lederne og så lede menigheten frem.

Eller mener Åleskjær at det alltid skal være misjonæren som skal ha visjonen? Hvorfor kaller han seg selv for pastor da? Hva heter misjonæren som er lederen til Åleskjær?

Selv mener jeg NT viser organiske menighetssamlinger uten hierarki. Jeg finner dårlig dekning for et opplegg der alle menigheter skal ha en leder som har en visjon alle skal følge.

Ikke misforstå, hvis noen gjerne vil bygge og drive en barnehage eller kafé, så er det greit. Det jeg vil ha frem, er at NT sier ikke at menigheter skal organiseres etter visjonsmodellen med en leder som alle må følge.

Effekten av den moderne skikken ”pastoren-har-visjonen” er at man gjør pastoren til en sjef.
Man kan riktignok få til organisatorisk medlemsvekst og økonomisk vekst hvis man satser på ”pastoren-har-visjonen”. Men man bryter samtidig med Bibelen når det gjelder hvordan kristne skal forholde seg til hverandre og hvordan kristne samlinger skal være. Man får ikke slike frie samlinger som Bibelen oppfordrer til. Man får heller ikke like lett en indre vekst i hver person i menigheten. Bill Hybels, som er sjef for en kjempestor menighet i USA, fikk sjokk da en undersøkelse viste at medlemmene ikke hadde indre vekst.

En annen effekt av visjonsteologien er at pastoren ikke lenger bruker tid på de svakeste, men konsentrerer seg om de sterke som kan bringe visjonen til målet, det vil at pastoren konsentrerer seg om om mellomlederne. Paulus sa derimot at vi skal være opptatt av de svake. Han sa dette da han snakket med de eldste fra Efesos. Da oppsummerte han også hva han hadde holdt på med i årene etter at han ble en kristen, og da nevner han ikke Makedonia:


"...bare jeg kan fullføre løpet og den tjenesten jeg fikk av Herren Jesus: å vitne om evangeliet om Guds nåde."


Åleskjærs artikkel i Lederskap/KS

lørdag 29. juni 2013

Pastorproblemet. Og løsningen.

Oppdatering: Dette var egentlig en artikkel om utslitte pastorer. Men så kom bloggeren Jan Kåre Christensen med en utskjelling av meg i kommentarfeltet og på sin egen blogg fordi jeg tror på Bibelen når den sier at Jesus er Gud. Christensen stjal bilder fra meg og kom med totalt uriktige påstander om meg. Jeg har ikke sett maken til oppførsel i min tid som blogger. Det nytter ikke å skrive kommentarer på hans blogg, for han sletter kommentarer som ikke er til hans fordel, deretter kan han finne på å provosere med: "Er du for feig til å svare eller?"

Artikkelen hans om meg har han endret flere ganger, så jeg vet ikke hva som står der når du leser dette. En stund hadde han bilde av Silvio Berlusconi og mente at jeg hadde samme personlighetstrekk. Det viser seg at han har skjelt ut en lang rekke med kristne ledere, gjerne folk som har tilknytning til Pinsebevegelsen. Flere av personene han har skjelt ut, kjenner jeg godt, og jeg vet at de er skikkelige folk og at beskrivelsen til Christensens er totalt på jordet. 


Artikkelen om utslitte pastorer er flyttet hit.

søndag 23. juni 2013

Hvem sitter i strategigruppen i Pinsebevegelsen?

Topplederen i Pinsebevegelsen skriver at han sitter i en arbeidsgruppe som lager nasjonal strategi for revitalisering av menigheter i Pinsebevegelsen. På slutten av artikkelen (KS 21. juni 2013) nevner han de fem tjenestene som pinsevenner mener er ledere: apostler, profeter, evangelister, hyrder og lærere (Efeserbrevet 4.11).

  1. Hvor i den bibelteksten står det at de fem er ledere? Jeg finner ikke ordet leder der.
  2. Er de fem representert i strategigruppen? Det hadde vært interessant å vite hvem Pinsebevegelsen anser å være profet og hvem som anses å være apostel osv.
  3. Hvis de fem ikke er representert, mener da Pinsebevegelsen at det er flere ledertyper enn de fem, og at disse er viktigere enn de fem?

torsdag 13. juni 2013

De første som ble kalt kristne

Kun ett sted brukes ordet kristne i Bibelen, det er minst ett år etter at Jesus ble korsfestet. Den kristne troen hadde da spredd seg, blant annet til byen Antiokia som ligger i dagens Tyrkia. Den vanligste merkelappen på de som trodde på Jesus, var disipler, det vil si elever som følger læreren tett på.

Det var ikke kristne som begynte å kalle seg for kristne. Men i Antiokia begynte andre å kalle disiplene for kristne.

Jeg skriver ofte om de første kristne. Med "de første kristne" mener jeg de som trodde på Jesus og som vi kan lese om i Bibelen. Jeg mener ikke de kristne på 300-tallet.

En av de største forskjellene mellom de første kristne og dagens kristne, er at de første kristne ikke hadde prester, for det var mot deres teologi.

Myter om kirkemøtet i Nikea

Jeg kritiserer gjerne rare vedtak fra gamle kirkemøter, men jeg liker ikke når folk bare finner på ting for å kritisere, eller når de ikke løfter en finger for å sjekke fakta. Man vedtok ikke på kirkemøtet i Nikea at kvinner har sjel.


Derfor ble ikke livet til av seg selv

Et band skal sette opp en turne med 100 spillesteder. Skal de dra til Stavanger først og deretter Hamburg? Eller skal de starte med Roma og så dra til Hamburg for deretter svinge innom Tromsø? Bandet kan velge fritt, men det er bare en av reiserutene som gir optimal medvind og omtale for bandet.

Hvor mange ulike reiseruter må bandet velge blant?

Med 100 byer å velge blant, uttrykkes antall muligheter med et ettall som har 157 nuller bak. Det er enormt mange ulike reiseruter, for antallet atomer i universet er bare et ettall med 80 nuller bak.

Å sette 100 byer etter hverandre i riktig rekkefølge, kun basert på flaks, er derfor umulig. Det må stå et intelligent vesen bak for å velge riktig.

Slik er det også med DNA. Flaks kan ikke sette 100 DNA-bokstaver etter hverandre i riktig rekkefølge. Og siden det aller enkleste liv består av vanvittig mange flere DNA-bokstaver enn bare 100, så kan man slå fast at livet ikke ble til av seg selv.

tirsdag 11. juni 2013

Hvem bør være sjefen til misjonæren?

Dagens pastorer driver scenekirker og er flinke til å preke, samtidig er de nedlesset i arbeid og er utslitte (det viser mange undersøkelser). Jeg forstår ikke hvorfor man går inn for at en misjonær skal ha en pastor som sjef. Pastoren har ikke tid til å støtte misjonæren. Pastoren vet heller ikke godt nok hvordan man kan løse de utfordringene en misjonær har, for pastoren er ikke selv misjonær.

Pinsepastor og medlem av Pinsebevegelsens lederråd Fred Håberg sier til avisen KS:
 
"Jeg har også tro på at menighetene sender sine misjonærer ut, og at misjonærene står under lokalt pastoralt lederskap."

Jeg finner ikke noe sted i NT at misjonærer har en sjef over seg. Hvis man av en eller annen grunn vil bryte med det, så forstår jeg ikke hvorfor man velger en travel pastor som sjef. 

I Pinsebevegelsen har pastoren fått stadig høyere status de siste ti årene, man nærmer seg trosbevegelsens pastorsyn der pastoren er over også allmøter og menighetsstyre. Jeg finner ingen slike pastorer i NT, og jeg hører heller ingen gode argumenter for at pastorer bør få flere oppgaver.

Pinsebevegelsens toppleder Sigmund Kristoffersen har sagt at han ønsker en debatt om pastorrollen velkommen. Vel, her er altså noen innspill:

1) Hvor i NT finner man at pastoren er sjefen til misjonæren?

2) Hvorfor skal en allerede travel og utslitt pastor være lederen til misjonæren?

søndag 9. juni 2013

Oppfordring til pastorer: put your money where your mouth is

Det hender pinseledere sier at hjemmene er viktige i kristenlivet. Anne Christiansen fra JesusKvinner gikk i går så langt som å si: "Uten forandring i hjemmene våre, skjer det ikke en forandring i Norge." Det jeg ikke forstår, er hvorfor pastorer fremdeles befinner seg på pastorkontoret gjennom uken og på kirkescenen hver søndag, hvis det er hjemmene som er viktigst.

Når pastorer preker om myke verdier som kjærlighet, ha tid til hverandre osv, da bør de følge opp med løsninger slik at disse verdiene kan leves ut når kristne samles. 

Løsningen er ikke scenekirker, men hjemmesamlinger slik de første kristne hadde. Og da må man prioritere. Det holder ikke å snakke om at to ulike samlinger "utfyller hverandre", når den ene samlingen er tydelig bedre når det gjelder å gi plass til kjærlighet. Man må legge tyngdepunktet i de samlingene som har best rammer for kjærlighet og alle de andre oppfordringene i NT, og det er hjemmesamlinger, ikke scenekirkesamlinger.

Preker pastoren om kjærlighet? Fra økonomien fins et uttrykk som sier: "put your money where your mouth is".

mandag 3. juni 2013

Hund kan lukte fossiler

I Australia fins en politihund som heter Migaloo. Den lukter seg frem til hvor mordofre ligger begravd. Men nå har den begynt å snuse seg frem til fossiler også.

Fossiler skal egentlig ikke ha noe kjøtt eller skjelett, for alt skal ha blitt forandret til stein. Det skal ikke være mulig å lukte et fossil etter millioner av år, sier en ekspert ved Universitet i Queensland, han betviler derfor at politihunden virkelig klarer slike oppgaver. Men politihunden Migaloo kjenner ikke til evolusjonsteorien, den markerer derfor gladelig på plasser der det ligger fossiler.

Det er i grunnen ikke noe nytt. Selv mennesker kan noen ganger kjenne fiskelukt av fiskefossiler. Og dinosaurfossiler er ikke alltid blitt til stein, men kan være blodige med myke deler og proteiner og DNA-markører. Det er slikt som ikke skal finnes etter millioner av år. Man bør derfor være åpen for at fossilene slett ikke er millioner av år, det betyr i tilfelle at det er noe fundamentalt feil med evolusjonsteorien.
 

Fossil-eksperten på universitetet påstår altså at fossiler er 100 prosent stein og kan ikke gi fra seg lukt. Men hvorfor i all verden har evolusjonen utviklet og tatt vare på en egenskap der hunder lukter seg frem til stein? Øker det overlevelsesevnen å spise stein?

Her er et eksempel på hva du slipper å diskutere i husmenighet

Prest og sangtekstforfatter Eivind Skeie vil ha regler for bruk av projektor i Kirken. Det har gått debatter her og der på nettet om teksten skal være hvit på sort bunn eller om man i det hele tatt skal tillate projektorer i Kirken. Det er i slike tilfeller jeg blir minnet om fordelene med husmenigheter: Ikke lange debatter om vedtekter, økonomi osv, men rett på sak: Hvordan har du det?

Det er ikke projektoren som er fremmedelement i Kirken. Det er Kirken som er fremmedelement i de kristne samlingene.

Lynkurs i kirkehistorie

År 33:
De første kristne holder samlinger i hjemmene rundt en middag hvor alle slipper til med innlegg. De velger å ikke bygge kirker, de sier: "Gud bor ikke i bygninger." De har ikke særskilte prester, men kaller alle kristne for prester.

300-tallet:
Romerstaten bygger de første kirkene etter modell av rettslokaler og andre religioners fellesbygninger. Man kutter ut middagen, lager hierarkier og innfører prester.

500-tallet:
Kirkene begynner å kreve 10 prosent av medlemmenes inntekter, antagelig fordi kirkebygninger og presteskap koster mange penger.

1000-1400-tallet:
Kirkemakt. Paver går til krig. Men også eksempler på snille kristne som hjelper fattige. Ulike kristne grupper bryter med Kirken eller kritiserer Kirken, som så forfølger dem. Enkeltpersoner oversetter Bibelen til lokale språk i håp om at kristne uten fine titler kan bringe Kirken inn på rett vei.

1500-tallet:
Luther får i gang en protestantisk kirke parallelt med den gamle katolske. Han er opptatt av at Gud gir nåde og at vi ikke skal stresse sånn med å forsøke å blidgjøre Gud. Tror man, så er man frelst, mener han. Luther mener også at vi ikke kan legge vekt på gamle kirkemøter, det er kun Bibelen som har teologisk autoritet. Luther er radial og mener at foreldre kan døpe barna hjemme, man behøver ikke la en prest ordne det i en kirke. Men de vanlige lutherske samlingene er som den romerske fra 300-tallet: Monolog inne i en kirkebygning. Luther sier dog at hvem som helst kan reise seg og protestere hvis presten surrer med teologien.

1800-tallet:
Bonden Hans Nielsen Hauge gjør som de første kristne og holder hjemmesamlinger på kryss og tvers i Norge. Han kastes i fengsel fordi kun statens prester har lov til å samle kristne.

1900-tallet:
Pinsebevegelsen vokser frem i Norge med slagordet «Fram mot urmenigheten!" Man ønsker å finne tilbake til røttene der de første kristne kunne kjenne Gud i hjertet. Det er vanlig med hjemmesamlinger uten innblanding fra ledere. Men det er også vanlig med samlinger i pinsekirkene, der er det en blanding av frie innslag og et lederskap som styrer.

2000-tallet:
I Pinsebevegelsen er slagordet om ur-røttene forlengst lagt i skuffen. Pinsekirkene får stadig mer preg av å være foretak. Man er positive til ord som markedskrefter og målgrupper. Man bygger stadig større scener og samlingene ligner på TV-produksjoner med publikum. Lederskapsfilosofier sprer seg. Samlingsformen er som den romerske: monologer, kor, osv. Samtidig peker noen på de opprinnelige kristne verdiene og mange pinsekirker innfører hjemmesamlinger, men det er halvhjertet. Få deltar i hjemmesamlingene fordi man er opplært i tradisjonelle rammer. Kirkebygninger og ansatte koster penger. Pastorene begynner å preke om at folk må gi 10 prosent av inntekten til kirken. Begrunnelsen hentes fra en gammel jødisk skikk fra den tiden man hadde prester. Det er en teologi som halter fordi de første kristne hadde ikke prester.

Midten av 2000-tallet:
Enkelte melder seg ut av kirkesamfunnene og starter samlinger etter mønster fra de første kristne der man møttes som venner. Dette sprer seg over hele verden, og først blir trenden ikke registrert i statistikkene fordi gruppene er uformelle uten foretaksnummer. Men et amerikansk analysefirma endrer et av sine spørsmål i telefonintervjuene og avdekker en ny reformasjon blant kristne.

2013 - eller senere:
Akkurat DU leser lynkurs i kirkehistorie.

søndag 2. juni 2013

Klarte å kuppe Pinsebevegelsen

Overskriften er et sitat fra en pastor i Pinsebevegelsen som mener noen få personer har tatt seg til rette.

Pinsevenner har alltid ment at hver menighet skal være selvstendig og at man ikke skal organisere alle menighetene som et kirkesamfunn med en felles pave på toppen. Mellom menighetene hadde man derfor tidligere kun noe man kalte for kontaktutvalget. Men for få år siden ble navnet endret fra kontaktutvalg til lederråd.

Oppgaven til det nye lederrådet skulle ikke lenger bare være et kontaktmessig defensivt bindeledd mellom menighetene, men det skulle være mer offensivt og gi råd til lederne i hver menighet. Dermed fikk gruppen mer makt.

Det nye lederrådet skulle også ha en leder. "Dette kan bli Pinsebevegelsens nye leder" var overskriften i Pinsebevegelsen avis KS i 2010. Hva? En leder for hele bevegelsen? Det var i tilfelle en strukturmessig stor forandring. 


Litt senere kom en ny artikkel i KS:
"Det er en omfattende oppgave den neste lederen for Pinsebevegelsen i Norge tar på seg. (...) Det bør ligge et veloverveid valg i bunnen for den som velger å si ja til den krevende oppgaven det er å lede en hel bevegelse framover. (...) Samtidig vil Pinsebevegelsens nye leder få oppleve utrolig spennende tider og mange muligheter."

Selv om det ikke er Pinsebevegelsens avis som formelt bestemmer arbeidsoppgavene til lederen av lederrådet, så har avisen påvirkningskraft når den gir folk inntrykk av hva arbeidsoppgavene skal være. 
 

Sitatet "Klarte å kuppe Pinsebevegelsen" kommer fra en pastor (eller en annen leder) som har svart på en undersøkelse som Fred Håberg står bak. Håberg sitter i lederrådet og er selv pastor.

Undersøkelsen viser at det er et sprik i Pinsebevegelsen. Noen mener bevegelsen er blitt kuppet av noen få. Andre mener lederrådet bør få enda mer makt.

Håberg skriver: «Ikke uventet er spriket i holdninger størst i forhold til Lederrådet. Her vekkes de sterkeste motkrefter.«

En av kommentarene i undersøkelsen lyder:

«Lederrådets agenda oppleves ikke som et rådgivende organ, men som et fasttømret sentralt og nasjonalt styre i strid med det bibelske mønster for selvstendige menigheter. Den lokale menighets betydning og innflytelse i våre konferanser er blitt redusert…»

En annen kommentar er slik:

«Vi opplever at ’Lederrådet’ bestående av en flokk likttenkende mennesker klarte å kuppe Pinsebevegelsen. Hvem som står bak, er uklart, men det oppleves at alle avgjørelser er fattet på forhånd og kjøres igjennom uten hensyn til protester. Store deler av den gamle Pinsebevegelsens folk har i resignasjon holdt seg borte fra LED-konferansen og LED-samlinger.»

Spriket i Pinsebevegelsen uttrykkes med denne kommentaren: «Lederrådet bør få et utvidet mandat. Det burde kalles lederskap i stedet for lederråd.»

Undersøkelsen ble sendt til de 300 pinsemenighetene i Norge, nesten 150 svarte gjennom sin pastor (eller tilsvarende leder). Men hvor mange av pastorene som faktisk har hentet inn en felles uttalelse fra menigheten, er usikkert. Det hadde vært interessant å høre hva pinsevenner generelt mener.

Håberg mener at de som er kritiske, er gamle personer i små menigheter og at flertallet i Pinsebevegelsen er enige i den retningen bevegelsen har gått.

Hvor kommer så denne retningen fra? På 1980-tallet dukket det opp en ny teologi blant enkelte pinsevenner. Da skulle plutselig pastoren ha en visjon som alle i menigheten måtte følge. Og når pastoren skulle ha en visjon som alle måtte følge, da måtte man samtidig gi pastoren mer makt. Teologisk likte ikke pinsevenner slike ideer, derfor startet initiativtagerne egne menigheter som ble kalt trosmenigheter.

På starten av 1900-tallet hadde pinsevenner vært frie og karismatiske, de brukte til og med moderne populærmusikk i sine samlinger. Men på 1980-tallet ble pinsevenner oppfattet som hengehoder av «de nye pinsevennene«. Trosmenighetene gjorde narr av pinsevennenes demokratiske struktur. Med en karismatisk eneveldepastor på toppen i menigheten, fikk trosmenigheter tatt raskere beslutninger – og det ga også medlemsvekst.

Så gikk tiden. Den opprinnelige pinsekulturen på starten av 1900-tallet med mange frie innslag i samlingene, var på slutten av 1900-tallet forlatt. Men i stedet for å drøfte hva Bibelen sier om samlinger, plukket man ut de beste sangerne og de beste talerne og de beste dramagruppene. Man fikk scenekirker. Slik var det også i trosmenigheter.

Forenklet kan man si at en pinsemenighet bestemte lederskapet hva som skulle skje i gudstjenesten, mens budsjettet ble godkjent av hele menigheten. I en trosmenighet bestemte pastoren alt.

Ingen av disse to modellene fins i NT, men det er en annen historie. Kristne ledere er ikke alltid så nøye med teologien når det gjelder dem selv.


Jeg mener man skal ikke gå blindt etter hva som gir medlemsvekst, for det er en overfladisk teologisk tilnærming som ikke tar hensyn til negative bivirkinger (for eksempel at man bryter med flere av Bibelens oppfordringer). Jeg mener man skal gjøre det som er rett å gjøre. Og da må man lese hva Bibelen sier om menighetsliv og pastorer.

Jeg har flere ganger utfordret pastorer med spørsmål som dette: "Fortell meg navnet på en pastor i NT som har skrevet en visjon og som bestemmer over menigheten." Det er stort sett taushet å få som svar, naturlig nok, for en slik pastor fins ikke i NT.

Forleden sa lederen for lederrådet at han ønsket en debatt om pastorrollen velkommen. Jeg håper den debatten blir fri og at ingen kupper den. Man kan styre debatter på mange måter: hvem er hovedtaler, hvem er invitert, hvem kan kommentere, skjer det på pastorens hjemmebane (scenen)? Man får ikke en skikkelig gjennomgang av pastorrollen hvis det er pastorer som skal granske seg selv i lukkede rom.

Og bare så det er nevnt: Det er ikke bare to typer pastorer som kan drøftes, altså pinsepastor eller trosmenighetspastor, men det fins en tredje type pastor: husvertpastoren. Men den pastortypen er antagelig lite attraktiv for pinsepastorer som synes det er stas å være midtpunktet på scenen og i styrerommet. 


Av skikkelige hyrder lukter det sau.Når pastorrollen skal debatteres, må man stille dette spørsmålet: Kommer det til å lukte sau av pastoren i den modellen man argumenterer for?

søndag 26. mai 2013

Hvor i NT er pinsepastorens pastorforbilde? Del 2.

Topplederen i Pinsebevegelsen, Sigmund Kristoffersen, ønsker en debatt om pastorrollen. Jeg mener pastorrollen må hentes fra NT og man må se den i sammenheng med hvilke oppfordringer NT gir til alle kristne.

Først en beskrivelse av dagens problemer:

  • Dagens pastorer sliter seg ut, er frustrerte, har ikke venner og havner i konflikter med kolleger. 
  • Kirkemedlemmene sitter passive på kirkebenker uten å modnes i sitt kristenliv, eller de er opptatt med kirkeaktiviteter og har ikke tid til å snakke med andre.
  • Pastorene krever at medlemmene gir penger til kirkens bygning og drift og ikke til fattige.
  • Scenekirkene gir lite rom for kjærlighet og deltagelse fra den enkelte, og skaper risiko for stjernedyrking og selvopptatthet.
  • Foretakskirkene lar seg smitte av en bedriftsfilosofi der penger er med på å styre en del av valgene man tar.
  • Pastorer i dag bruker mest tid på de sterke, ikke de svake. 
  • Dagens pastorrolle og dagens kirker ligner ikke på det vi kan lese om i Bibelen. De første kristne holdt samlinger i hjemmene, i dag er pastoren styreformann i en slags bedrift der menigheten er blitt konsumenter. 
Kort sagt sliter pastoren seg ut uten at det resulterer i stor indre vekst og kjærlighet i menigheten. Men bildet er ikke sort hvitt. Det fins kjærlighet og gode tiltak også i scenekirker, jeg utdyper ikke det her, men jeg peker på problemområdene som man bør gjøre noe med.

I gamle dager i Pinsebevegelsen var definisjonen på ordet ledelse at man lyttet til Guds kall. I dag betyr ledelse at man skal ha en hovedpastor som har en visjon som alle må følge. Det som pastoren kaller menighetens verdier, bestemmes først etter at man har landet visjonen. Verdiene, der hvor kjærligheten hører hjemme, blir nedprioritert.

Merkelig nok er mange av visjonene en kopi av andres visjoner, veldig mange pastorer skal bygge en større kirkebygning med kult sceneinnhold pluss en barnehage i kjelleren som man kan tjene penger på.

Man snakker om å "designe en menighet", finne "riktig målgruppe" og "levere på scenen". Til og med ord som karriere er blitt helt greit.

Jeg har hele livet jobbet i bedrifter som har som oppdrag å levere pengeoverskudd til eierne. Det fins noe positivt i det, vi får lønn til hus og mat og vi finner opp ting som folk vil kjøpe og som de kan ha nytte av. Men jeg ønsker ikke det samme i mitt hjem, blant mine venner eller i menigheten. For markedskreftene og bedriftene setter pengene først. Jeg mener vårt ideal derimot skal være å sette kjærligheten først. Det betyr ikke et pengeløst menighetsliv, men det betyr at vi ikke skal forme menigheten som en bedrift med en pastordirektør på toppen.

Løsningen: 

Den opprinnelige pastorrollen som man kan lese om i NT, gikk ut på å være en stødig og snill person som åpnet sitt hjem for kristne samlinger. Pastoren var ikke sjef, men alle i samlingen kunne ta ordet og holde innslag. Det var også god tid til samtale fordi man møttes rundt en middag.

Jeg mener vi kan gjøre det samme i dag, vi trenger ikke kirkebygninger. Subsidiært mener jeg at hvis man gjerne vil beholde kirkebygningene, må man i det minste legge til rette for de verdiene som NT oppfordrer til. Det mener jeg er blant annet: samtale, støtte, frie innslag, vennskap, ikke-hierarki osv, slik som en hjemmesamling uttrykker. I dagens kirker er slikt nedprioritert, tyngdepunktet ligger på scenen med pastorens monolog.


I hjemmesamlinger kan både sterke og svake få sin tid. Og pastoren, altså husverten, kan senke skuldrene, for han skal ikke bære en hel bedrift. Man kan møtes slik venner gjør, og kan bygge hverandre. For å få til noe slikt, må verdiene settes først, og man må redusere dagens kirkemodell til et minimum. For det hjelper lite å innføre noen få hjemmesamlinger for de spesielt interesserte mens det store menighetsmaskineriet fortsetter med full styrke.

Spørsmål til pastorer:
For å få i gang debatten, har jeg laget noen spørsmål til dagens pastorer i scenekirker og foretakskirker. Husk at Paulus ikke var pastor. Når du skal svare på spørsmålene, skal det handle om pastorer, ikke om lærere, misjonærer og andre. Sagt på en annen måte: Pastor-ordet skal være nevnt i NT-teksten du viser til. Alternativt må pastor kunne leses indirekte, men da skal det kunne argumenteres for at det er faktisk pastoren og ikke læreren eller misjonæren som teksten handler om.
  1. Hvor i NT finner man en pastor på en scene inne i en kirke?
  2. Hvor i NT finner du begrepet musikkpastor?
  3. Hvilke personer som er omtalt i NT som pastorer, bør være forbilde for dagens pastorer?
  4. Kan du tenke deg en grunn for at Paulus ikke hilser til noen med pastortittel?
  5. Kan du komme med eksempler fra NT der en som kalles pastor bestemmer en visjon som resten av menigheten må følge?
  6. Kan du komme med eksempler fra NT med visjonstekster som en pastor har skrevet?
  7. Kan du vise eksempler fra NT der en menighet har en visjonstekst som skiller seg fra nabomenigheten?
  8. Hvor i NT står det at pastoren skal ha tilnærmet prekemonopol?
  9. Hvor i NT står det at å preke handler om monologer utført av en pastor rettet mot folk som allerede er kristne?
  10. Hvor i NT er inndeling i ulike kirkesamfunn nevnt som noe positivt?
  11. Hvor i NT står det at pastoren skal "sette retning" og "ha det siste ordet"?
  12. Hvor i NT står det at eldste skal være over eller under pastorer i en organisasjon?
  13. Hvor i NT står det at menigheten skal ha færrest mulig samtaler når man er samlet?
  14. Hvor i NT står det at man helst ikke skal spise middag sammen?
  15. Hvor i NT står det at alle hverandre-verdiene i NT ikke skal gjelde når menigheten er samlet, for eksempel undervise hverandre og underordne seg hverandre?
  16. Hvor i NT kalles pastorer for ledere?
  17. Hvor i NT får pastoren gjennomskjæringsrett?
  18. Kan du tenke deg hvorfor de første kristne ikke praktiserte tiende i 500 år?
  19. Hvis du mener at autoritet og hierarki er garantien for rett teologi, hvorfor har da pastorene delt seg inn i ulike kirkesamfunn med ulik teologi?
  20. Synes du det blir mer rom for kjærlighet i en kirke med kirkebenker og prekener enn hva som er mulig i en hjemmesamling der alle kan ta ordet og man samles rundt en middag?
  21. Når NT bruker ordet gudstjeneste, nevnes lærer og profet, men ikke pastor. Kan du tenke deg hvor pastoren var under gudstjenesten?
  22. Hvordan plasserer NT disse personene hierarkisk: Forstander, eldste, hyrde (pastor), prest, lærer, profet, misjonær (apostel), diakon, biskop (tilsynsmann), enke, evangelist, disippel, medarbeider, hegeomai, vert.
Del 1