søndag 28. oktober 2012

1700 år siden keiser Konstantin endret menighetslivet

I dag er det 1700 år siden keiser Konstantin seiret over hæren til Maxentius ved Milvian bro. Dette skjedde altså 28. oktober 312. Hadde ikke Konstantin vunnet sin krig, hadde vi antagelig ikke hatt kirkebygninger, prester, biskopdrakter, prosesjoner, kirkekor og kirkegårder, men den kristne kulturarv ville ha vært hjemmemenigheter, vennemiddager og ikke-hierarki.


Alle som er interessert i menighetsliv, bør sette seg inn i Konstantins påvirkning.

Saken er at keiseren hadde en drøm om natten, han trodde at den kristne guden skulle hjelpe ham til seier. Derfor satte han bokstavene C og R på sine soldaters skjold, bokstavene er de to første i Kristus-navnet. Og han vant. Men var det virkelig Gud som gav ham denne drømmen? Og hva er egentlig sannsynligheten for å vinne når to keisere slåss mot hverandre med hver sin hær, kanskje det er omtent 50 prosent sjanse uansett?

Moren til Konstantin het Helena og var kristen, han sette henne høyt. Det kan ha vært noe fra henne som ga ham drømmen, kanskje en samtale om Kristus, kanskje et brev, kanskje Konstantin stakk innom moren når hun var sammen med andre kristne. Hva vet vi? Det vi vet er at keiseren sa han hadde en drøm, og at han vant.

Dermed ble keiseren positiv til kristendommen. Han lot kristne overta templer og rettssaler. Dermed var verdens første "kirkebygninger" etablert. Inne i rettssalene ble de kristne påvirket av skikkene der, man begynte med prosesjoner, korsang og uniformer fra det romerske byråkrati.

Etter hvert bygde Konstantin kirker. Dette endret rammene for samlingene til de kristne. Tidligere hadde de vennesamlinger rundt en middag i hjemmene. Men når man etter keiserens påvirking satt inne i en rettssal eller en kirke, da måtte man droppe middagen. Et senere kirkemøte innførte til og med forbud mot slike samlinger i kirkene.

Veldig mye ble altså endret med Konstantin. Samtidig må det være lov å diskutere i hvilken grad han selv hadde tatt inn over seg de kristne verdiene. Han myrdet for eksempel sin svoger og sin nevø det samme året som han innkalte til det kjente kirkemøtet i Nikea år 325.

onsdag 24. oktober 2012

DNA i fossil fra dinosaur

Nå har man funnet DNA-markør i et dinosaurfossil! Man har ikke funnet selve DNA-et, men man har sprøytet inn kjemikalier som kun reagerer med DNA, og disse har reagert. Fra før av har man funnet rødt mykt vev i dinosaurfossiler, og nå har man gått et skritt videre og forsket i det myke vevet. (Kan det i det hele tatt kalles fossil når det ikke er mineralisert til stein?)

Jeg synes det ikke er rart at man finner blodige dinosaurfossiler hvis man forutsetter at det ikke er så lenge siden dyrene døde. Men man påstår at fossilene med
DNA er 60 millioner år gamle. Det virker ikke troverdig, forråtnelsen starter jo med en gang et dyr dør. Det er forresten bare noen dager siden forskerne - innenfor sine egne millionteorier -  mente å ha regnet seg frem til DNA har en maksgrense på 7 millioner år.

Å grave opp et rødt, mykt dinosaurfossil som har DNA, er nesten som å fiske opp en sprell levende utdødd fisk fra havet. Det er mange eksempler på levende fossiler som man har fisket opp, fanget eller tatt bilde av. Her er noen:

Coelacanth fisk (påstand: 340 millioner år)
Gingko trær (
påstand: 125 millioner år)
Krokodiller (
påstand: 140 millioner år)
Horseshoe crabs (
påstand: 200 millioner år)
Lingula lamp shell (
påstand: 450 millioner år)
Neopilina molluscs (
påstand: 500 millioner år)
Tuatara lizard (
påstand: 200 millioner år)
Cockroach (
påstand: 250 millioner år)

Man påstår at disse levende fossilene ikke har forandret seg på alle disse millionene av år, selv om man samtidig påstår at 90 % av alle verdens arter har dødd ut flere ganger på grunn av meteorer og at evolusjonens kraft er nettopp ytre miljøforandringer.

Avisene som kommer til å bringe nyheten om DNA i dinosaurfossiler, vil neppe komme med slike poenger. Man vil heller vise bilder fra Jurassic park og spekulere i om man kan dyrke frem en dinosaur av DNA-rester, samtidig som man sier "utrolig at DNA kan overleve så lenge". Men kan DNA virkelig overleve så lenge, eller er aldersberegningene feil?

søndag 21. oktober 2012

Urmenighet eller katolsk-luthersk tradisjon?



For tiden deltar jeg i teologisk debatt her og her.

lørdag 20. oktober 2012

Evolusjonister forstår ikke evolusjon, sier de selv.

Denne innrømmelsen kom ScienceDaily med i går:

«Evnen til å tilpasse seg endrede omgivelser er grunnlaget for evolusjonen og er avgjørende for at dyr og planter kan leve under nye miljøforhold, for eksempel som følge av klimaendringer. Til tross for at denne prosessen er svært viktig, har vi fortsatt ikke forstått de underliggende mekanismene. Det er klart at organismer endrer deres DNA i respons til seleksjonstrykk. Men hvordan?"

Evolusjonistene innrømmer altså at de ikke vet. Teorien om at en orm kan bli et menneske ved hjelp av tilfeldige mutasjoner, er bare en påstand.

Enten man er evolusjonist eller kreasjonist, så mener man at ytre miljøpress fører til endringer i genene. Både evolusjonister og kreasjonister mener det fins styringsgener som slår av eller på andre gener, eller gjør andre ting med dem, når individet blir utsatt for miljøpress. I styringsgenene ligger det instruksjoner om hvordan andre gener skal endres, dette kan ikke sammenlignes med påstanden om at tilfeldige mutasjoner skal skape nye egenskaper og arter. Fikk du med deg forskjellen? Poenget er at informasjonen i styringsgenene ligger der allerede, dermed kan det ved første øyekast misforstås som evolusjon når det skjer en forandring i genene.

Man har ikke bevist evolusjon ved å peke på ytre påvirking som fører til endringer i genene. For det kan jo være at genene er endret fordi et styringsgen har gitt beskjed om det. Det kan også være at endringene som har skjedd, betyr at arten er på vei mot utslettelse...

Eksperimenter som skal bevise fra-fisk-til-menneske-evolusjon, må i tilfelle vise dette:

1) mutasjonene må være tilfeldige og ikke være styrt av andre gener

2) mutasjonene må føre til geninformasjon som ikke finnes på jorda fra før, informasjonen skal ikke være resultat av styringsgener eller kopiering fra andre individer

3) mutasjonene må ha blitt tatt vare på flokken

4) mutasjonene må føre til nye egenskaper og arter

5) de tilfeldige negative mutasjonene som oppstår samtidig, må ikke være så mange at arten faktisk er på vei mot utslettelse

Artikkelen i ScienceDaily forteller om et eksperiment der fluer blir utsatt for kulde og varme. Alle er altså enige om at da kan ting skje med genene, og det viser også eksperimentet. Men evolusjon fra fisk til menneske er ikke dermed bevist.


Lenke til artikkelen i ScienceDaily

søndag 7. oktober 2012

Skriften helt alene?

Grovt sett kan man dele kristne inn i to grupper: 1) De som holder seg til Bibelen, det kalles gjerne for "Skriften alene"-prinsippet. 2) De som også tar med Tradisjonen som rettesnor i tillegg til Bibelen.

De som holder seg til kun Bibelen, mener at kirkemøter gjennom historien har innført teologi eller ordninger som strider mot Bibelen. Tilhengere av Tradisjonen sier derimot at de gamle kirkemøtene har sikret den rette tolkningen av Bibelen. Samtidig mener de det er helt greit at Kirken i dag ikke er lik originalen i Bibelen, for Kirken må få lov til å utvikle seg slik et land eller en bedrift utvikler seg.

Selv er jeg tilhenger av prinsippet "Skriften alene". Det betyr at hvis jeg finner strid mellom Bibelen og en av de mange kirketradisjonene, da lar jeg Bibelen gå foran.

Til dette svarer tradisjonstilhengerne at det blir feil hvis alle og enhver skal være sin egen pave. Man må ha noen som kan skjære gjennom slik at alle har den samme lære, man må altså ha en pave over alle kristne.

Det de egentlig sier, er at det er bedre at alle tar feil gjennom bestemmelsene til én pave, enn at det fins mange småpaver der i hvert fall noen har rett.

Tradisjonstilhengerne sier altså at man kan ikke tolke Bibelen helt alene, for da kommer læren til å skli ut. De mener derfor at det er Kirken som skal tolke, med Paven som øverste autoritet.

Jeg mener det fins en tredje variant, nemlig at kristne tolker sammen.

Jeg mener det er bevist at Kirken og Tradisjonen er i konflikt med Bibelen. Noen eksempler: Man har innført prester, man har innført biskop over prester, man har splittet nattverden fra kjærlighetsmåltidene, man har droppet kjærlighetsmåltidene, man har innført gudstjenester der bare noen få kan snakke, man har innført ventetid før dåp, man har innført kneleforbud, man har innført kirkelige vielser og man har satt strek over mange "hverandre-oppfordringer". 


Den organiserte kirke er dermed ikke en garanti for rett lære og rette verdier. Samtidig ser jeg faren i å sitte helt alene når man skal tolke.

Skriften selv gir løsningen, Paulus skriver at vi skal undervise og rettlede hverandre. Vi skal altså sitte sammen. Menigheten er sikkerhetsnettet. Det betyr ikke en garanti, men det er den beste løsningen. Gjør menigheten feil, må man på nytt granske Skriften i fellesskap.

Uttrykket "Skriften alene" betyr ikke at Skriften ligger der helt alene uten at noen leser. Uttrykket sier ingenting om hvor mange som er tilstede. Uttrykket er et motbegrep til begrepet Tradisjonen. Katolikkene skriver selv på sine norske nettsider: "Dersom ikke Luther hadde fått støtte fra sin fyrste, ville han antakelig ha endt sine dager på kjetterbålet." Innenfor Tradisjonen tok man altså livet av sine meningsmotstandere. Derfor mener jeg man kan ikke stole på Tradisjonen. "Skriften alene" betyr at man setter strek over Tradisjonen, men det betyr ikke at man sitter alene med Skriften.

Når katolikker sier at hver og kan ikke være sin egen pave, da har de i grunnen helt rett. Men svaret er ikke at det skal være én pave over alle. Det fins en tredje løsning: Menigheten.

Men da tenker jeg på et organisk menighetsliv, ikke menigheter som er formet som foretak med vedtak og vedtekter. Organiserte kirker låser seg til sin egen historie, sine egne vedtak og sine egne vedtekter. Slik får man mange små tradisjoner. Skal menigheten være sikkerhetsnett, må den være fri fra tradisjoner. Menigheten må være ikke-hierarkisk og levende.

Denne løsningen er ikke fri for alle problemer, det er ikke sikkert man blir enige om tolkningen. Men det hjelper lite å ha en liten eller stor pave som da skal skjære gjennom. Hver og en har sin tro uansett. Slik er det også innenfor Den katolske kirke. Der finner man grupper som kjemper for kvinnelige prester og andre grupper som kjemper for at prester skal kunne gifte seg. Det fins prester som ikke er formelt katolsk gift, men som lever med sin kone i hemmelighet. De lever ut sin egen tro, de er sin egen pave.
 

Sammenligner man med Skriften, ser man at tilsynsmenn/eldste hadde barn, det er tydelig at Tradisjonen her er i konflikt med Bibelen når Kirken nekter prester å gifte seg. Den lille paven har rett, den store paven tar feil.

Det fins altså ingen superløsning som fjerner alle problemer. Man må heller spørre seg hva som er den beste løsningen. Og da mener jeg som sagt at Skriften selv gir svar: Vi skal undervise og rettlede hverandre.

Tradisjonen settes gjerne frem i et ideelt lys. Men den inneholder for eksempel forfølgelse av andre kristne. Den inneholder også sterk innflytelse av den romerske stat. Keiseren innførte de første kirkebygningene, det vil si keiseren ga gamle hedenske templer til kristne i Roma. Her arvet man skikker fra det romerske byråkratiet, spesielt rettsvesenet.

Tradisjonen har heller ingen yttergrenser, ingen vet hvilke kirkemøter eller biskopbrev som hører med og hvilke som er utenfor. Er krigene som pavene satt i gang, innenfor eller utenfor Tradisjonen? Hva gjør et kirkemøte verdig nok til å være innenfor Tradisjonen? Det var keiseren som innkalte til det kjente kirkemøtet i Nikea i 325. Er et kirkemøte gyldig når det er Staten som innkaller? Er det gyldig når de aller fleste biskoper i verden holder seg hjemme (slik tilfellet var i år 325)? Er det gyldig når keiseren truer møtedeltagerne? Er det gyldig når møtedeltakerne synger sanger til ære for keiserens krigsseire? Er det gyldig når man bestemmer teologien demokratisk? Er det gyldig når man vedtar noe som er i konflikt med Bibelen?

Tradisjonstilhengernes påstår at det var Tradisjonen som satte sammen brevutvalget i Bibelen, derfor er man nødt til å stole på Tradisjonen. Jeg mener det var det allmenne prestedømme som samlet Bibelen. Kirkemøtene som «vedtok« noe om Bibelen, sa til og med selv at de ikke vedtok noe som ikke allerede var vanlig rundt omkring. Man behøvde altså ikke kirkemøtene, de bare gjentok hva som allerede var etablert. Brevene i NT stammer fra de første kristne, det er der læregarantien ligger. Man samlet seg om de brevene man var sikre på stammet fra de første kristne.

For å si det på en annen måte: Hva er poenget med Skriften hvis ethvert biskopbrev og kirkemøtevedtak innenfor Tradisjonen har like stor verdi som Skriften selv? Da kan jo like gjerne alle biskopbrev stiftes inn i Bibelen helt bakerst? Hvilke kirkemøter skal i tilfelle være med og hvilke skal ikke, og hvilket prinsipp skal man bruke for å velge ut? Kanskje Staten burde innkalle til et møte om dette?