mandag 30. april 2012

Fins Gud?


Det fins ikke noe viktigere spørsmål mennesket kan stille seg: "Fins Gud?" Svaret gir enorm innvirkning på hvordan vi kan leve våre liv. 

Filmen viser en 2,5 timer lang debatt mellom William Lane Craig (kristen, filosof, teolog) og Klemens Kappel (ateist, filosof, lege). Debatten ble arrangert av Ateistisk selskab og Folkekirken i Danmark 18. april 2012 i København. 

Nettsiden til Craig er http://www.reasonablefaith.org/

Sleip utstilling om Darwin


Naturhistorisk museum i Oslo hadde for et par år siden en utstilling om Darwin. Jeg besøkte utstillingen den gangen og ble sjokkert over hvor manipulerende den fremstilte kreasjonisme.

I dag kom jeg over en nettside der en kar viser plakatene fra utstillingen og kommenterer kritisk, se her.

Les også:

Naturlig utvalg er ikke evolusjon

Naturhistoriske museer tilslører

Vitenskapsblad tåkelegger om evolusjon

søndag 29. april 2012

Lederfilosofien til bibeloversetterne

Både i Den norske kirke og i norske pinsemenigheter har man de siste tiårene blitt mer hierarkiske. Dette tror jeg smitter over på bibeloversetterne. 1930-utgaven av Bibelen brukte man gjerne ordet veileder der man i dag bruker ordet leder.

"Mark" er tittelen på en bok fra Det norske bibelselskap, stiftelsen oversetter Bibelen til norsk. Boken forteller om hvordan oversetterne tenker og hvilke valg de gjør, og handler overgangen fra 1978-85-utgaven av Bibelen til 2003-utgaven.

Boken forteller at Romerbrevet 12:8 ble oversatt slik i 1985: "Den som er forstander, skal være det med iver". I 2003 ble dette endret til "den som er satt til å lede, skal gjøre det med iver" (slik er det også i 2011-utgaven). Men så forteller oversetterne at teksten også kan oversettes til "den som viser omsorg". Altså et ord som ikke inneholder hierarkisk betydning.


Jeg selv fant dette ut for noen år siden da jeg sjekket greske bibelleksikon. Men i boken "Mark" ser man det i tillegg sort på hvitt fra norske bibeloversettere. Greske ord har ofte flere betydninger, og så velger oversetterne en av betydningene.
  • I hvor stor grad er oversetterne påvirket av dagens hierarkiske kirkeparadigme?
  • Har vi mistet noe viktig i oversettelsen?
I verbs form står det på gresk i NT at Føbe var forstanderen til Paulus. Men det er det ingen i dag som vil være med på, for en forstander blir i dag forstått som en hierarkisk plassert tjeneste. Forstanderen er den som bestemmer i menigheten. Men ingen tror at Føbe kan ha bestemt over Paulus. Jeg kjenner ikke oversetternes motiver, men de velger i alle fall myke omsorgsord når de oversetter forholdet mellom Føbe og Paulus. Men når de oversetter det samme greske ordet andre steder i NT, da betyr plutselig ordet en leder.

Hvis du går gjennom lederordene i NT og sjekker hva de alternativt kan oversettes til på norsk, da trer det fram et ikke-hierarkisk landskap. Hvis vi tar dette inn over oss, betyr det helt andre rammer for menighetslivet. I stedet for å sitte på kirkebenker og høre en preken fra en leder med monopol til å preke, kan man møtes som venner i hjemmene rundt en middag, slik de første kristne gjorde. 

Å møtes hjemme betyr at det allmenne prestedømme kan slippe bedre til og at det er rom for mer kjærlighet.  

Familie må låne 74 000 kr for å gå i kirken

Avisen Dagen skriver om en svær menighet i USA som er i ferd med å gå konkurs på grunn av for stor bygningsmasse. Også Vårt Land skriver om dette.

Artikkelen i Dagen nevner til sammenligning at menigheten Oslo Kristne Senter har et sunt gjeldsbeløp på 100 millioner fordelt på 2.700 medlemmer. Sier vi at det er to personer i hver familie, blir det en gjeld på 74.000 kr pr familie. Ja, det er vel overkommelig for de fleste i Norge. Det blir snaue 800 kroner å betale i måneden for hver familie.

Men man må alltid spørre seg om man kan bruke pengene på en annen måte. Gjelden kunne ha vært null hvis man hadde gjort som de første kristne og holdt samlinger i hjemmene. Da kunne man ha brukt 800 kroner hver måned på noe annet.

En fare ved å ta opp lån for å drive kirke, er at man øker risikoen for at menighetens ikke-økonomiske verdier utsettes for press. Lånet skal jo betales, så man må skaffe kirken inntekter. Da er det fristende å ikke invitere den gjestetaleren man burde invitere. Man velger heller en gjestetaler som trekker flere folk og som betyr større kollekter.

Umerkelig kan pengene begynne å styre i menigheten: 

  • Hvilke bøker finner man egentlig i bokbutikken? Har man tatt inn bøker man har fått på tilbud som kan gi stor fortjeneste, eller har man tatt inn bøker man synes er viktige å lese? 
  • Er kvadratmeterne i kirken fordelt etter hva man synes er viktig eller lar man eksterne firmaer kjøpe seg plass der de viser frem sine produkter til menigheten? 
  • Lar man det allmenne prestedømme slippe til med innslag på scenen, eller siler man hvem som skal få lov til å si noe slik at man unngår upopulære innslag som kan gjøre at inntektene går ned?
  • Starter man aktiviteter som det er høy betalingsvillighet for i nabolaget, for eksempel barnehage, eller starter man aktiviteter som bygger enkeltmennesker uten høy betalingsvillighet, for eksempel gjestfrie hjem og tid til andre?
Når man bygger kirkebygninger og satser på sceneformidling, da utsetter man samtidig menighetens ikke-økonomiske verdier for press. Det er risiko for at man kommer i konflikt med de verdiene som de første kristne gikk inn for.

søndag 22. april 2012

Jesus var snekker, men han bygde ikke en eneste kirke

Pastorer pleier å si at kristne skal herme etter Jesus. Da vil jeg minne om at selv om Jesus var snekker, så bygde han ikke en eneste kirkebygning. Slik fortsatte det i flere generasjoner. De første kristne hermet etter Jesus, heller ikke de bygde kirkebygninger. Det var Staten som flere hundre år senere bygde kirkebygninger. 

Moren til keiser Konstantin i Romerriket var kristen, på 300-tallet fikk hun reist bygninger som minnesmerker ved historiske steder for kristendommen. Konstantin bestemte etter hvert at kristne skulle få overta mange gamle hedenske templer. Organiseringen ble profesjonell etter romersk mønster. Slik ble de første kirkene til.

Jesus bygde ikke kirker. Kirken besto av mennesker. Man møttes i hjemmene til middag, nattverd og frie innslag. Man brukte ikke engang ordet kirke (gresk: kyriakon) om dem som var samlet, men man sa ekklesia, noe som kan oversettes til "gruppe" eller "samling av personer". 

Jesus sa ikke at han skulle bygge sin kirke eller sin menighet, han sa at han skulle bygge sin ekklesia, han skulle altså bygge sin gruppe eller samling av personer. Når man leser det på den måten, åpner det seg en frihet for kristne. Alle kristne er i samme jesusgruppe, det handler ikke om kirker. Å være kristen betyr altså ikke at man må sitte inne i en kirke og høre på gammeldags orgelmusikk eller få vondt i brystet av siste mote innen høylytt kristenrock. Man behøver heller ikke melde seg inn i en kirke der man må bøye seg for vedtektene som en superpastor har bestemt. 

Man behøver altså ikke tvinge seg til å forsvare alle dagens tradisjoner og kulturer som fins inne i kirkebygninger og kirkeorganisasjoner. For Jesus sa ikke at han bygde en kirke, og han bygde heller ikke kirkebygninger. Derfor er du som kristen ikke bundet av dagens kirkelige tradisjoner.

Du kan derimot se på alle andre kristne som søsken som fritt kan la seg forene i grupper her og der eller besøke hverandre etter som det passer og uten at det er sementert i spesielle organisasjoner. Denne friheten må kombineres med hverandreverdiene som NT setter frem, man skal ikke bare løpe fra hus til hus, men man skal bygge de andre. 

At man reorganiserer seg nå og da, er ikke et svik. Det hender jeg treffer personer som har lyst til å starte noe nytt, men kirken de tilhører er i mot. Kulturen i kirken sier at man er illojal mot kirken hvis man gjør noe som ledelsen ikke liker, dette til og med om man gjør det på egen hånd utenfor kirkens vegger og organisering. Selv godt voksne med lang fartstid i menighetsliv og med gode verdier og forutsetninger føler at kirkekulturen hindrer dem. Den hierarkiske organiseringen og de kirkelige tradisjonene er hemmende for det organiske livet.

Hvis man sier "vi bygger kirke", kan man lett bli opphengt i økonomi, ansettelser, hvem som skal være vikar for pianisten, systemer for hvem som kan bruke hvilke rom i kirkebygningen, diskusjon om vedtekter og lignende. Jeg synes det er bedre å si "bygge mennesker", da kan man la kirkelige tradisjoner få mindre verdi og hvert enkelt menneske få høyere verdi. Da lander man på de første kristnes hjemmesamlinger, der delte man en middag og det var mulig å leve ut hverandreverdiene. Det er det Paulus gang på gang kaller ekklesia.

Lederskap og scenekirker


De siste tiårene har det vokst frem en ny variant av kristendom. Man satser på sceneformidling, markedstilpasninger og visjonære superpastorer.

Man kan kalle det scenekristendom. Tyngdepunktet i menigheten er lagt på scenen. Pastoren kan avlyse en hvilken som helst aktivitet i menigheten, bortsett fra sceneopptredenen hver søndag.

Filmen over er en satire over superpastoren som kommer til byen med sin rike venn, namedropping og markedsføringsgrep. Superpastoren vet hva som fungerer på kirkescenen, det gjelder å fortelle tåredryppende historier om seg selv og finne på sjokkerende stunts.
 
Personlig hører jeg gjerne en god preken eller en konsert, jeg mener ikke at man skal tenke helt sort hvitt. Men jeg mener utviklingen med scenebaserte kirker er feil. Det er den andre veien vi burde gå, vi burde se hva de første kristne gjorde, de møttes i hjemmene der alle kunne komme med frie innslag.

lørdag 21. april 2012

Spørsmålet alle pastorer stiller

To pastorer møtes på en konferanse. Hva er typisk at de spør hverandre om? Svaret får du i filmen under.

 
Et annet poeng som filmen peker på, er at lederskap betyr en form for organisasjonsegoisme. Ledere er mest interessert i personer som kan hjelpe deres visjon frem. Det motsatte er når Jesus forteller om en mann som hjelper en person som er slått ned og ranet. Da er man en tjener, man gir av sin tid uten at det gir fordeler for ens egen visjon, organisasjon og menighet.

Få hakeslepp av cellene i kroppen din

Inne i hver eneste celle i kroppen din fins maskiner, kommunikasjonssystemer og postmenn. Filmen forteller bare bitte litt om hva som fins, likevel får man hakeslepp ned til knærne.

torsdag 19. april 2012

Ordene menighet og kirke er misvisende

Det nye testamentet viser at de første kristne pleide å samles hjemme. Hver gruppe av kristne ble kalt ekklesia. I dag oversettes det til kirke eller menighet, men ekklesia var ikke et religiøst ord. 

Ekklesia betydde folkeforsamling. Ordet ble også brukt av klubber og foreninger som holdt små samlinger. Det nye testamentet bruker ordet om en stor gjeng med sinte folk som akutt var samlet for å ta kverken på den kristne Paulus. Bibelen bruker altså ordet ekklesia om det motsatte av menighet og kirke.

Men som sagt bruker Bibelen også ordet ekklesia om de kristne som holdt samlinger i hjemmene. Det er der ordet brukes mest, for Bibelen skriver mest om slike samlinger og ikke så mye om pøbelsamlinger. 

Ekklesia er altså et nøytralt ord. En passende oversettelse kan være "gruppe" eller "samling". Så må sammenhengen ordet står i forklare om det er snakk om en kristen gruppe eller en pøbelgruppe.
 
Ord som menighet eller kirke kan derfor være misvisende. Man ser for seg en religiøs bygning, et spesielt program, en hierarkisk organisering, spesielle presteklær osv. Men de første kristne hadde ikke kirker. De møttes i hjemmene til organiske samlinger der alle kunne komme med frie innslag.

Under er noen eksempler på slike hjemmegrupper. Hver gang det står menighet eller kirke i en norsk bibel, kan du bytte det ut med ordet "gruppe" eller noe lignende som er et nøytralt ord, for på gresk er det ordet ekklesia som er i bruk. Slik farges du ikke av oversetternes forhåndstolkninger og valg av ord som passer til dagens tradisjoner. 

HJEMME HOS NYMFA
Kolloserne 4.15: "Hils våre søsken i Laodikea, og Nymfa og menigheten (gruppen) som samles hjemme hos henne." 


HJEMME HOS FILEMON ELLER ARKIPPOS
Filemon: "Paulus, Kristi Jesu fange, og vår bror Timoteus hilser vår kjære venn og medarbeider Filemon, vår søster Appia, vår stridskamerat Arkippos og menigheten
(gruppen) som samles i ditt hus: Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus!"
 

HJEMME HOS PRISKA OG AKVILAS
Romerne 16.3: "Hils Priska og Akvilas, mine medarbeidere i Kristus Jesus. De satte livet på spill for min skyld, noe ikke bare jeg, men alle hedningkristne menigheter
(grupper) takker dem for. Hils også menigheten (gruppen) som samles hjemme hos dem."

Den samme gruppen er også omtalt slik i korinterbrevet 16.19.
 

HJEMME HOS ONESIFOROS:
2. Timoteus 4.19: "Hils Priska og Akvilas og alle i Onesiforos’ hus."

HJEMMENATTVERD:
Apg 2.46: "Hver dag holdt de trofast sammen på tempelplassen, og i hjemmene brøt de brødet og spiste sammen med oppriktig og hjertelig glede." (Nattverden foregikk altså i hjemmene, og den var koblet til et måltid. Det allmenne prestedømme var utløst til hvert hjem.)

HJEMMEUNDERVISNING
Apg 5.42: "Men de lot seg ikke stanse. Både i tempelet og i hjemmene underviste de dag etter dag og forkynte evangeliet om at Jesus er Messias." (Tempelet hadde en enorm åpen plass som ble brukt til handel, undervisning og mye forskjellig av byens innbyggere, også de kristne brukte dette torget en kort periode til undervisning og evangelisering før forfølgelsene startet.)

HJEMMESAMLINGER
Apg 16.40: "Da de var ute av fengselet, gikk de hjem til Lydia. Her traff de søsknene og satte mot i dem. Så dro de videre." (Lydia var en forretningskvinne, antagelig rik fordi hun handlet med dyre varer, se Apg 16.14.)



Den mest brukte norske bibelen veksler mellom å skrive kirke og menighet når det står ekklesia på gresk. Dette gjøres for at Bibelen skal passe dagens oppfattelse av hva ekklesia betyr. I dag ser man for seg at en menighet er en slags lokal kristen gruppering, mens ordet kirke er mer regional eller nasjonal. Men Bibelen skiller ikke på den måten, den bruker ordet ekklesia hele veien, enten det er snakk om hjemmegrupper eller alle kristne i en by eller alle kristne i hele verden.

Når man bruker ordet kirke, ser man derfor for seg at det må være lange forhandlinger før to kirkesamfunn kan slås sammen. De består jo av hvert sitt hierarki som har bestemt ulike vedtekter. Bruker man derimot ordet gruppe, er det lettere å se for seg at to grupper kan flyte sammen med en tredje, eventuelt for en periode, for deretter eventuelt deles igjen, uten at det skal kreve forhandlinger om hvem som skal ha posisjoner og hva vedtektene skal si. Man vil heller ikke oppfatte delinger av grupper som negative splittelser, men heller praktiske organiske løsninger, det er rett og slett venner som besøker hverandre i ulike grupperinger.
 
Å bruke ord som kirke og menighet er nesten som å bruke ord som organisasjon om sine venner, noe de færreste ville finne på å gjøre. Men man må også til en viss grad tilpasse seg de ordene som folk flest bruker. Derfor bruker jeg ordene kirke og menighet en del, jeg også. Det blir for mye å forklare hver gang hvordan jeg forstår ordet ekklesia.

tirsdag 17. april 2012

Den ultimate ungdomspastoren

Filmen under er en satire over hippe pastorer som opererer i moderne kirker. Dessverre har pastoren i filmen dårlige holdninger. Scenen er hans beste venn, han nedprioriterer å snakke med medlemmene i menigheten. Han markedstilpasser showet sitt og sier at Bibelen kan man legge vekk. Manipulering av andre er han heller ikke fremmed for.

Enkelte som kommenterer på Youtube, tror filmen er en ekte dokumentar, folk er altså ikke fremmed for slike pastorer. 


Så kan du si at heldigvis har dere ikke en slik parodipastor i menigheten du tilhører. For pastoren deres er jo en hyggelig kar. Men kanskje det likevel fins trekk som dere bør gjøre noe med? 

Filmen starter med å fortelle hvor mange superpastoren trekker til sine samlinger. Pleier du å tenke i samme baner og verdsette personer etter hvor flinke de er til å preke? Er gode opptredener idealet? Eller skal våre forbilder være de som gir tid til  enkeltmennesker? Hvorfor har dere valgt å legge menighetens tyngdepunkt på kirkescenen? Er det hentet fra Bibelen? Blir det mer kjærlighet i menigheten hvis man utvider scenen enda noen meter, er det slik det henger sammen? 

Hvorfor er det akseptert at en scenepastor kan beordre menigheten til å reise seg, sette seg, repetere hans læresetninger, osv, som om menigheten var hans roboter? Hvorfor har dere en scenepastor som dirigerer menigheten når Paulus oppfordrer til at alle i menigheten skal komme med frie innslag? Er det virkelig rom for å bygge hverandre i dagens scenebaserte samlinger?

PS: Filmen ser ut til å ligge uten tillatelse på Youtube, men jeg har fått lov av produsentene til å lenke til Youtube. 

torsdag 12. april 2012

Menighetens forbrukerkrav til den nye pastoren

Er det rart at pastorer blir utslitt? Filmen under på seks minutter peker på hvordan dagens pastorrolle dessverre er blitt. Selv mener jeg kristne må starte med NT for å la seg inspirere av de første kristne. De holdt samlinger i hjemmene. Pastoren var husvert, men skulle ikke bære menigheten på sine skuldre. Man delte ikke inn menigheten i noen som var forbrukere og noen som var produsenter. Alle i menigheten kunne komme med innslag når det var samling.

Når man samles i hjemmene som venner, behøver man ikke all den organiseringen man drar på seg i tradisjonelle kirker.


onsdag 11. april 2012

Slik starter man en kirke

På tre minutter lærer du her hvordan man starter en moderne kirke. Du må ha en visjon og du må be moren din gi deg sin pensjon slik at du får lønn som pastor. Noe av det aller viktigste er å ha en lovsangsleder, men husk at Gud ikke lenger kan bruke lovsangsledere som spiller piano, for kirkemoten akkurat nå er lovsangsledere som spiller gitar.

Det gjelder å tenke som en markedsfører, glem kjærligheten, du må prioritere å levere et så godt kirkeprodukt fra scenen at folk er villige til å betale for å være medlemmer av kirken.


Evangeliet er ikke nok for dagens kirker?


 
Moderne menigheter kopierer holdninger og ordninger fra bedrifter. Filmen over på to minutter setter fingeren på dette. Jeg har i flere år ment at utviklingen er feil. Man tenker som forbrukere og leverandører. I andre sammenhenger er det selvsagt greit, men ikke i menighetslivet.

lørdag 7. april 2012

Pastor Jansson, en sketsj fra 1962.



"Pastor Jansson" er et 50 år gammelt svensk revynummer:
  • Det er få som besøker kirkene. 
  • Den nye presten heter pastor Jansson. Han er ung og hipp, han har for eksempel siste mote innen frisyre. Men han har ingen dype tanker, bortsett fra at han vil gjerne modernisere kirken og kjøpe høyttalere. 
  • Det er mye papirer og byråkrati for prestene. 
  • Andre kirker omtales som konkurrenter. 
  • Pastor Jansson bruker moderne bilder i prekenen. Og er man flink til å preke, da burde man stige i gradene og bli biskop. 
  • Biskopene skal forresten få høyere lønn og finere titler slik som direktører. 
Jeg søkte litt på nettet og flere mener at sketsjen har sin rot i en ekte pastor som holdt til i Enköping (han het noe annet enn Jansson). Han spilte trekkspill og lærte konfirmantene å danse, noe som ble ansett som ikke akseptabelt. I samme by fantes det også en annen prest. Denne presten og "pastor Jansson" tålte ikke hverandre. De kommuniserte ved å skrive lapper. En dag møttes de i et forsamlingshus og det endte med en slåsskamp. Historien spredde seg i nyhetene og ble til en sketsj. Forsamlingshuset ble av lokalbefolkningen senere omtalt som idrettshuset, pga boksekampen mellom prestene.

Noen av poengene i sketsjen er aktuelle enkelte steder også i dag. Det gjelder å være kul og hipp, og det gjelder å ha det beste sceneutstyret. Man ser opp til de som er flinke på scenen, de bør få lønn og fine titler. Man ser ikke opp til de i menigheten som bruker tid på enkeltmennesker. Videre lider kirken av å være en organisasjon, med dens byråkrati som skaper avstand mellom enkeltmennesker.

Under viser jeg en sketsj som er kritisk til en del av dagens kirker. Synes du den treffer? Synes du den har noen poenger som vi bør gjøre noe med? Eller vi du si at det er lett å lage parodier på alle slags typer menighetsliv og at man ikke bør ta noe av kritikken inn over seg.

Selv går jeg inn for ikke-hierarkiske hussamlinger som hovedordning for et kristent menighetsliv. Jeg er ikke i mot konserter eller prekener, men jeg mener slike ting bør være en bonus og ikke noe man legger tyngdepunktet i. 

Finnes det parodier av slike hjemmemenigheter? Ja, delvis. Under viser jeg en reklamefilm for en større menighet som har hjemmegrupper. Filmen peker på noen av fordommene mot slike hjemmesamlinger, nemlig at det er bare kos og null innhold. Men filmen er altså laget for å være positiv til slike samlinger og er ikke ment som ekte kritikk.



Les også: 

Kritikk mot scenekirkene i Sverige

I februar dukket det opp en debatt i Sverige der kristne kritiserer frikirkene. Enkelte har endt opp med å gå ut av frikirkene og inn i Svenska kyrkan. For der har man i det minste en prekestol, orgel, nattverdbord, fellesang, kirkekunst på veggene og høytlesning fra Bibelen. I frikirkene derimot, er det bråkete konserter.

Jeg selv mener det fins en enda bedre løsning: ikke-hierarkiske hussamlinger.

Den svenske debatten startet med et innlegg av Sigfrid Deminger, tidligere rektor for en misjonsskole og hovedpastor i en frikirke.

For noen dager siden steg debatten til nye høyder da Siewert Öholm, som du kjenner fra svenske TV-programmer, valgte å melde seg ut av frikirken og inn i Svenske kyrkan.
Öholm sier at frikirkene er blitt desperate med sitt fokus på konserter. Pinsemenigheten i Stockholm kaller han for en arena for kabareer.

Som svar på dette skriver andre at det er ikke noe særlig annerledes i Svenska kyrkan, for den har klovneopptredener, dans, teater, trommer, dramagrupper, dukketeater, stand up, rockemusikk og 
øvelser i den kinesiske pusteteknikk Qi gong.

Man diskuterer altså side ned og opp om det er frikirkene eller Svenska kyrkan som er verst eller best. Men få diskuterer hva NT sier om menighetsliv.

Jeg forstår ikke hvorfor man ikke heller kan hente inspirasjon fra de første kristne. De møttes i hjemmene, der hadde de ikke-hierarkiske kjærlighetsmåltider hvor alle kunne komme med innslag som kunne bygge opp de andre.

Jeg vet selvsagt at folk tolker NT ulikt, men det er i NT man må begynne. Det blir for overfladisk å diskutere om orgel eller trommer er best, slikt diskuterte man for 30-40 år siden, har vi virkelig ikke kommet videre?