lørdag 25. februar 2012

Naturlig utvalg er ikke evolusjon

Ordet evolusjon er et ord som tåkelegger språket og forståelsen av vitenskap. Ordet brukes nemlig på to måter:
  1. Om påstanden om at en mus kan bli til et menneske på grunn av mutasjoner. Altså at informasjonen i genene øker på grunn av kopieringsfeil.
  2. Om naturlig utvalg. Altså at informasjonen ikke øker, men at man enten bruker informasjon som allerede finnes eller at deler av informasjon slettes.
Det første er en påstand om oppoverbakke. Det andre er en påstand om nedoverbakke. Argumenter for evolusjon inneholder derfor falsk logikk. Det blir som å peke på en ball som triller nedover en bakke og påstå at den like gjerne kan trille oppover. Trikset er å kalle begge deler for bakke, og det er jo akkurat det samme, ikke sant?

Tradisjonen forlot apostlenes lære

Det er vanlig å hevde fra katolsk hold at Tradisjonen samlet NT, derfor må man stole på det andre som Tradisjonen også inneholder, for eksempel teologiske vedtak på lokale kirkemøter. Sagt på en annen måte: Hvis man ikke stoler på kirkemøtenes vedtak, da kan man heller ikke stole på utvalget brever i NT. Ergo kan man ikke si "Skriften alene", man må ta med Tradisjonen. Jeg har et annet syn på dette:
 
Den lange kirkehistorien, eller Tradisjonen som mange kaller det, viser eksempler på kristne som er i strid med apostlenes lære. Kirkemøtet i Nikea i 325 vedtok for eksempel et forbud mot å knele når det var kristen samling, mens i NT kan man lese at apostlene ba og knelte da det var en samling.

Et annet eksempel er at Jesus innstiftet nattverden i et hjem, man lå på benker mens man spiste sammen. Paulus skriver positivt om slike kjærlighetssamlinger, men kirkemøtet Laodikea i 364 bestemte at det ikke skulle være kjærlighetssamlinger i kirken. Det samme møtet sa også at nattverden skal ikke gjøres i stand i private hjem!

La meg dele Tradisjonen i tre:
1) Den originale tradisjonen (apostlenes lære)
2) Oldtradisjonen (gamle kirkemøter, osv)
3) Sentradisjonen (dagens katolske kirke, pinsebevegelsen)

Alt dette kalles Tradisjonen. Med en slik definisjon mener jeg 
vi ikke kan bruke Tradisjonen til å avgjøre teologiske spørsmål. For punkt 2 og 3, altså to tredeler av Tradisjonen, inneholder elementer som beviselig er i strid med apostlenes lære. 

Oldtradisjonen og sentradisjonen har heller ingen definerte grenser, det er enda en grunn til at man ikke kan bruke disse som fasit. Det er som når man definerer svensker til å være de som bor i Sverige, det er en mulig ok definisjon. Men hvis det ikke fins en riksgrense, da kan man ikke bruke definisjonen til noe som helst. Da kan tyskere kalle seg for svensker.

På samme måte fins det ingen riksgrense over hva som er innenfor tradisjonsbegrepet. Den fins ingen liste over hvilke brev, kirkemøter, kirkesamfunn, handlinger, vedtak, biskoper, korgutter, salmer, kirkebygninger, bøker, private hjem og organisasjoner som er innenfor. Dermed er begrepet umulig å bruke til å avgjøre teologi. For når det ikke fins grenser, da er en kvittering fra din lokale matbutikk like mye verdt som et biskopbrev.

I NT kan vi lese at apostelen Johannes skal irettesette Diotrefes som bryter med apostlenes lære. Derfor er det ikke slik at vi automatisk kan stole på alt som senere biskoper skrev etter at apostlene var døde. For vi vet jo ikke om apostlene ville ha irettesatt eller ikke, for da var apostlene døde.

Men vi har en del av apostlenes brev, derfor vet vi en del. Det er apostlenes brev som kristne må måle mot.
 
Det hjelper ikke om et lokalt katolsk kirkemøte eller pinsebevegelsen eller en ortodoks biskop i et brev sier seg enig i Diotrefes, man er ikke innenfor apostlenes lære av den grunn.

Apostlenes brev er begrenset materiale. Det kan godt være man er innenfor apostlenes lære når man gjør noe som ikke er beskrevet i brevene. Men det kan man ikke vite sikkert. Man er ikke sikker bare fordi en biskop eller et kirkemøte har vedtatt noe.

Det er apostlenes lære som de kristne skal ta vare på. De kristne skal ikke lage en utvidet kirkelære som er noe mer eller noe annet enn apostlenes lære.

Det er som om man følger en gammel tradisjon der man baker en kake. Opprinnelig var kaken ganske enkel, bakt på en flat stein. Men etter noen generasjoner, med små skritt hver gang, har man etter hvert fått en kake som består av flere etasjer og bakes inne i en ovn. Tradisjonen endrer seg nemlig. En dag er kaken så stor at den ikke får plass inne i ovnen. Da er det noen som spør: “Kaken får ikke plass, hvor er den opprinnelige oppskriften?” De andre svarer at oppskriften henger på veggen ved siden av ovnen, men ingen følger den helt nøyaktig, man følger bare hva man lærte som liten av sin mor.

For å være sikker på at man har originaloppskriften, det vil si den originale tradisjonen man fikk i oppgave om å levere videre, må man holde apostlenes brev i hendene.

Å finne en originaloppskrift er generelt en oppgave som fint går an, selv om kulturen har endret sine skikker siden den gangen oppskriften ble skrevet. Det blir som museum i dag. Man finner gamle originaler av tekster, lover, telefoner, selv om ingen vil bruke de gamle tingene i dag.

Jeg mener det var det allmenne prestedømme som samlet apostelbrevene, altså NT, på en naturlig måte ved å fjerne brev man etter noen generasjoner begynte å bli usikre på faktisk stammet fra apostlene. Apostelbrevene hadde blitt kopiert til svært mange menigheter. Man besøkte hverandre, snakket sammen og tok vekk de brevene man hadde mistanke om hadde sneket seg inn som falske. 


Først senere dukket det opp lokale kirkemøter her og der som sa det samme. Kirkemøtene sa gjerne rett ut at de ikke fant på noe nytt om NT, de bare "vedtok" det som allerede var vanlig å mene om brevene, altså hvilke brev som var allment kjent som ekte apostelbrev. Det var dermed ikke kirkemøtene som samlet NT. 

Vi behøver derfor ikke føle oss avhengige av kirkemøtene. Og da behøver vi heller ikke føle at det er et dilemma å velge mellom apostlenes lære og kirkemøtevedtak som går mot apostlenes lære.

Derfor er jeg for prinsippet "Skriften alene", det er der vi finner apostlenes lære. Det er ulogisk å ha Tradisjonen som rettesnor for teologi, for den går noen ganger mot apostlenes lære.
Et problem i samtaler om Tradisjonen er at begrepet er så vidt. Hvis jeg sier at jeg er i mot Tradisjonen, da kan folk tro jeg er i mot den originale tradisjonen som er apostlenes lære. Men det er jeg ikke. Jeg er mot Tradisjonen fordi den er en blanding av den originale tradisjonen og mye annet som kirkemøtene har funnet på senere.

lørdag 18. februar 2012

Går Bibelen inn for "Skriften alene"?

Protestanter er tilhengere av "Skriften alene" som prinsipp når teologi skal diskuteres, det betyr kun Bibelen. Katolikker tar også med det de kaller for "Tradisjonen". Hvilket prinsipp er best?

Tilhengere av Tradisjonen mener Bibelen ikke er nok, fordi viktige teologiske spørsmål er ikke godt nok besvart i Bibelen.

De mener at etter at disiplene til Jesus døde, forsto senere kristne generasjoner ting som de første disiplene ikke forsto. De mener at Gud har påvirket menneskene til alle tider og stadig gitt nye åpenbaringer, dette tok ikke slutt da disiplene døde.

Tradisjonen har dessverre ingen vedtatte grenser for hva som er innenfor eller utenfor Tradisjonen, derfor er det et vanskelig begrep å forholde seg til. Hvilke vedtak, brev, prekener, personer eller handlinger er innenfor eller utenfor?

Mitt syn er at Tradisjonen noen ganger er i strid med Bibelen og i strid med seg selv, derfor må Tradisjonen legges vekk som rettesnor i teologiske spørsmål.

Som argument mot "Skriften alene" sier katolikker: "Hvor i Bibelen står det at "Skriften alene" skal følges?"

To avsnitt i Bibelen som støtter "Skriften alene"-prinsippet er: 

  • "Stå derfor fast, søsken, og ta vare på de overleveringene vi har undervist dere i, enten muntlig eller i brev." 
  • "Men nå ser jeg meg tvunget til å sende dere noen formanende ord om å kjempe for den tro som de hellige én gang for alle har fått overlevert. "
Oppfordringen i Bibelen er altså å ta vare på overleveringen som apostlene har undervist i. Det står ikke at vi skal ta vare på hva senere apostler kommer med av nye teologiske poenger etter at de første apostlene er døde. Teksten sier rett ut at overleveringen er gjort én gang for alle. Det skal altså ikke være en utvikling der man legger til nye poenger eller fjerner poenger.

Skriften sier her på en måte "Skriften og muntlig fra apostlene alene". Men nå er apostlene døde, så vi har kun Skriften å holde oss til, derfor sitter vi igjen med "Skriften alene".

Tekstene viser også at alle kristne har ansvar, ansvaret er ikke plassert på toppen av en pyramide eller hos regionale kirkemøter.

Samtidig er det slik at Gud påvirker oss også etter at apostlene døde. Det er snakk om kall, helbredelser osv. Men å si at Jesus lever, betyr ikke automatisk at hver eneste kristen (eller sagt på en annen måte: Tradisjonen) har 100 % rett i alle vedtak, handlinger, brev osv.

Da apostlenes brever ble skrevet, var det meningen at de lokale skikkene skulle måle seg mot brevene. De lokale skikkene skulle ikke måle seg mot de lokale skikkene og sette seg over apostlenes brever. Slik mener jeg det bør være med Tradisjonen, den må måle seg mot apostlenes brever, altså "Skriften alene".

søndag 12. februar 2012

Den kirkelige tradisjon er retorisk luft

Jeg er for prinsippet "Skriften alene", det vil si Bibelen, som teologisk rettesnor for kristne. Alternativet er å ta med også Tradisjonen, men den inneholder mye som står i strid med Bibelen. Tradisjonen er også i strid med seg selv, for den ombestemmer seg.

Det fantes opprinnelig både en muntlig og en skriftlig tradisjon blant de første kristne. Den muntlige er borte for lengst. Vi er derfor nødt til å forholde oss til det skriftlige. Jeg spør derfor tilhengere av Tradisjonen hvilke skrifter utenfor Bibelen som skal brukes som teologisk rettesnor. Hvilke skrifter defineres som å tilhøre Tradisjonen? De som er tilhengere av Tradisjonen, må legge frem en liste.

Uten en slik liste er det bare retorisk luft å snakke om Tradisjonen som rettesnor, og da kan man ikke bruke tradisjonsargumentene til noe som helst.

Med en slik liste må man i tilfelle forklare hvilke prinsipper man brukte for å velge ut tekster som skulle få stå på listen.

Uten en slik liste står man tilbake med «Skriften alene«, altså Bibelen.

Et av de viktigste argumentene fra tradisjonstilhengerne er påstanden om at Tradisjonen sørget for Bibelen, derfor må vi stole på hva den organiserte Kirken bestemmer i dag. Men her mener jeg man tyvkobler.

Det var ikke den organiserte Kirken med stor K som bestemte Bibelen. Det var ikke et kirkemøte, en organisasjon eller en pave som kunne bestemme over alle kristne. Men Bibelen ble til ved at det allmenne prestedømme tok vekk de brevene man etter hvert hadde begynt å bli usikre på virkelig stammet fra apostlene og deres nærmeste.

Skal man kalle det som skjedde for Tradisjon, da må i tilfelle dagens Tradisjon gjøre det samme som den gangen: Alle kristne deltar for å skjære vekk tekster i Bibelen vi tviler på stammer fra apostlene. Skal man følge samme opplegg som den gangen, kan man altså ikke legge noe til, man må trekke fra. Ergo kan man ikke legge til kirkemøter på 1900-tallet eller hva en biskop skrev på 500-tallet eller hva paven sa i fjor.

Apostlene og deres medarbeidere skrev en rekke brev til menigheter rundt omkring. Så døde apostlene og det gikk noen generasjoner. De kristne menighetene kopierte brevene de hadde mottatt og sendte videre til andre. Derfor fikk man etter hvert likere og likere samling med brever over alt.

Samtidig utviklet det seg ulike skikker her og der. Man hentet kanskje inspirasjon fra sin lokale kultur eller fra omreisende taleføre personer. Så kan man diskutere hvilke nye trekk i menighetslivet som var gode eller dårlige. Men hva skal man måle det mot? Jo, man må måle det mot brevene fra apostlene. Å måle nye skikker mot de samme nye skikkene, blir sirkelmåling og meningsløst.

Ja, allerede da brevene ble skrevet, var jo poenget at lokale skikker, tanker og oppførsel skulle måle seg mot brevene og rette seg etter brevene.

Tilhengerne av Tradisjonen sier med sin retorikk egentlig at det som apostlene skrev, må man ikke ta hensyn til, for de ulike lokale kristne ukulturene som fantes den gangen brevene ble skrevet, må gå foran.

Selv om man noen generasjoner etter apostlene hadde utviklet enkelte dårlige skikker her og der, var det ikke til hinder for oppgaven med å skjære bort usikre brev. Det at man klarte den oppgaven, betyr ikke dermed at de dårlige skikkene er forbilde for kristne.

At en bilmekaniker klarer å fjerne et fremmedlegeme fra bilen din betyr ikke at du skal herme etter at han gir naboene juling. Retorikken til tradisjonstilhengerne er liksomlogikk. Det er som å kalle bilmekanikerens reparasjon for Tradisjon, og deretter kalle bilmekanikerens fæle oppførsel mot naboene for Tradisjon, for å argumentere for at det er supert å gi naboer juling.

Derfor er det meningsløst å påstå at Tradisjonen samlet Bibelen og derfor må skikker som apostlene skjempet mot, være teologisk rettesnor for alle kristne. Apostelen Paulus oppfordrer for eksempel i et av sine brev til at alle i menigheten bør ta ordet i samlingen og bidra med innslag som bygger opp de andre. Etter en del generasjoner ble dette mer og mer forlatt. I hver menighet fikk man en prest, og denne holdt lange monologer til en menighet som ikke fikk snakke. Dette kalles så for Tradisjon. Tilhengerne av Tradisjonen setter her Tradisjonen over Paulus og brevene hans. Det er meningsløst, for da kan enhver utvikling i kristne grupperinger godtas som bra, selv om det til og med er snakk om å gi naboene juling eller brenne hekser.

Med "Skriften alene" mener jeg ikke at vi kun kan gjøre hva som er nevnt i Bibelen. Da kan vi for eksempel ikke skrive på internett eller kjøre bil. Jeg mener heller ikke at Bibelen er forklarende ved hvert eneste etiske eller teologiske spørsmål man står overfor. Poenget med Skriften alene er å poengtere at for kristne er Bibelen den eneste autoritet i slike spørsmål. Tradisjonen vingler, så den kan man ikke bruke. Da må man i tilfelle mene at sannheten er skiftende, noe som er meningsløst.

Når noe ikke er beskrevet i Bibelen, så får vi gjøre så godt vi kan ut fra de verdiene og poengene som fins i Bibelen og gjette oss til hva som er riktig handling i dag. Men å ta hensyn til for eksempel hva en krigersk pave hadde for teologiske ideer for noen hundre år siden, bare fordi noen mener han er en del av Tradisjonen, det finner jeg ingen logikk i. De som er tilhengere av Tradisjonen må innrømme at slike paver tok feil. Men hva måler de det mot? De kan ikke måle mot Tradisjonen, for krigerpaven er jo Tradisjonen. De må måle mot Bibelen. Altså står vi tilbake med "Skriften alene".

lørdag 11. februar 2012

Pinsebevegelsens trosgrunnlag fjerner begrepet "Skriften alene"?

Forleden dag fikk også pinsevenner en slags trosbekjennelse, kalt trosgrunnlag. Det vil si, ikke pinsevenner generelt i verden fikk dette, men de av dem som tilhører den norske organiserte Pinsebevegelsen.

Blant pinsevenner og mange andre er det vanlig å si "Skriften alene". Med det mener man at kirkehistorien, eller det som gjerne kalles Tradisjonen som inneholder pave, prestedrakter, helgener og lignende, må legges bort som rettesnor. 


Heller ikke bøker eller gamle prekener fra pinsepastorer eller Luther kan brukes som autoritet for tro og lære. Ja, til og med gamle trosbekjennelser har ingen verdi i uttrykket "Skriften alene", for gamle trosbekjennelser stammer fra Tradisjonen.

Det betyr ikke at man er uenig i de gamle trosbekjennelsene eller mye av det som er sagt i tidligere prekener. Men det betyr at de ikke kan brukes som autoritet i teologiske diskusjoner.

Enkelte forsøker å lage en hybrid. Men logikken bryter sammen hvis man sier både "Skriften alene" og "Skriften står i en særstilling" samtidig. Man må velge en av påstandene. 

Er "Skriften alene" nå skjøvet ut av Pinsebevegelsen? 

Det ferske trosgrunnlaget til Pinsebevegelsen starter med å etablere Bibelen som Guds ord. Tredje setning sier så at Bibelen er øverste autoritet. Da lurer jeg på hva eller hvem som er autoritet nummer to, er det pastoren, evangelistene, Pinsebevegelsen, Den hellige ånd, andre kristne, norsk lov, Lederrådets leder, pinseskolene, menighetsmøtet, eldsterådet, regionlederne, Barratts gamle bøker, LED-samlingen eller teksten i trosgrunnlaget? Man burde ha gitt et hint om dette i teksten. 

Ved å si "Bibelen er øverste autoritet", sier Pinsebevegelsen egentlig i sitt trosgrunnlag at "Skriften står i en særstilling". For hvis Bibelen står øverst, må det nødvendigvis finnes  andre autoriteter lenger ned.

Da trosgrunnlaget skulle vedtas, var det grovt sett kun ledere som var invitert. Satt alle og tenkte: "Ja, Bibelen er øverst, deretter kommer jeg og de andre lederne som nummer to"? 

Problemet er i tilfelle at lederne er litt uenige, hvordan kan de da være autoritet nr to alle sammen?

Jeg har noen spørsmål til Pinsebevegelsen:
  • Hva betyr uttrykket "Bibelen er øverste autoritet"?
  • Er "Skriften alene" forlatt som prinsipp?
  • Hvem/hva er i tilfelle autoritet nr 2?
  • Hvor i autoritetshierarkiet er i tilfelle det allmenne prestedømme plassert?

onsdag 8. februar 2012

Den norske kirke har dødsdomplikt

Den norske kirke har fem bekjennelsesskrifter, hentet fra 1500-tallet eller tidligere. En av tekstene sier at det er tillatt for kristne å felle dødsdommer over andre, så lenge det skjer i en lovlig satt rett. Teksten sier ikke bare at det er tillatt for kristne, men sier at det er en plikt hvis landets lover er slik. Ikke nok med det, teksten fordømmer andre kristne som reserverer seg mot å felle dødsdommer.
     Trostekstene fordømmer også gjendøpere. Alle norske prester i DnK fordømmer altså de fleste pinsevenner. Eller så lever de med en teologisk sprik.

Her er et utdrag fra Den augsburgske bekjennelse fra 1530, som Den norske kirke har som teologisk grunnlov:

"Om de borgerlige ting lærer de at lovlige borgerlige ordninger er Guds gode gjerninger, at det er tillatt for kristne å styre embeter, lede rettslige etterforskninger, dømme i saker etter keiserlige og andre gjeldende lover, felle dødsdommer etter retten, føre krig etter retten, gjøre hærtjeneste, gjøre forretninger etter loven, ha eiendom, gjøre ed når øvrigheten krever det, og ta kone eller mann til ekte. 


De fordømmer gjendøperne som forbyr disse borgerlige pliktene for kristne.
De fordømmer også dem som ikke setter den evangeliske fullkommenhet i frykt for Gud og i tro, men i å gå ifra de borgerlige pliktene, for evangeliet lærer en evig rettferdighet i hjertet. Likevel gjør det ikke til intet samfunnet eller hjemmet, men krever i høyeste grad at man skal ta vare på dem som Guds ordninger og vise kjærlighet i slike ordninger. Altså er det tvingende grunn til at de kristne bør lyde øvrighetene og lovene sine, bare ikke når de gir påbud om å synde, for da bør de lyde Gud mer enn mennesker. Apg. 5."

I romerbrevet i NT skriver Paulus at kristne skal følge lover og regler i landet, for eksempel betale skatt og toll. Han er også positiv til at myndighetene har makt til å straffe de slemme. Han skriver at myndighetene har sverd, men det kommer ikke frem om han tenker at sverd gir makt til å arrestere/dømme, eller om han tenker på dødsdommer.

Et annet sted i NT står det om kristne som er ansatt i staten, uten at disse blir satt i et negativt lys i teksten. Kristne skal altså ikke være som en sær sekt som melder seg ut av samfunnet. Men det er et stykke å gå fra en slik konklusjon til å si at kristne har plikt til å felle dødsdommer og at man skal fordømme kristne som ikke vil gjøre det.

Mange av tekstene til lutherbevegelsen på 1500-tallet er samlet i Konkordieboken. Tekstene fins også løst, hver for seg. I Konkordieboken står det at innholdet er kun forklaringer og må ikke brukes som dommer ved teologiske diskusjoner. Boken bruker altså Skriften alene-prinsippet, noe jeg synes er veldig bra.

Så langt jeg forstår, har ikke DnK koblet sine bekjennelser til selve Konkordieboken, men til enkelte av tekstene som løse deler. Dermed har ikke Kirken tatt med seg forbeholdet i Konkordieboken som sier at tekstene ikke er bindende.
  • Bør ikke Kirken snart se på de gamle luthertekstene og se om noe bør endres?
  • Er det prinsipielt ok å ha bindende tekster som kommer i tillegg til Bibelen?
  • Er man sikker på at ingen av tekstene er i strid med Bibelen? 
Les også:
Likheten mellom mormonere og Den norske kirke

PS: Bildet er fra riksdagen i Augsburg 1530 der keiseren hadde bedt protestantvennlige fyrster forklare sin tro. Her ble Den augsburgske bekjennelse til. Luther kunne ikke møte opp på grunn av forfølgelse.

tirsdag 7. februar 2012

Mormonerne har Smiths bok. Den norske kirke har Konkordieboken.


Det er stor teologisk forskjell på lutheranere og mormonere. De fleste vil si at lutheranere er kristne og mormonere ikke er det. Likevel er det en prinsipiell likhet: Begge har bindende tekster som kommer i tillegg til Bibelen.

Konkordieboken er en samling lutherske tekster fra 1500-tallet. Den norske kirke har ikke hele boken som bindende, men deler av den. Den svenske kirken har visstnok hele boken som bindende.

Men hvor bindende er de? Hvis tekstene aldri endres, da kan man nesten kalle dem for hellige tekster. Hvis tekstene jevnlig måles opp mot Bibelen, og endres nå og da, da er det Bibelen som er hellig.

I Bibelen er Paulus negativ til kristne som samler seg rundt enkeltpersoner.I starten av korinterbrevet skriver han:

"For noen av Kloes folk har fortalt meg, søsken, at det er stridigheter blant dere. Jeg sikter til dette at noen av dere sier: «Jeg holder meg til Paulus», mens andre sier «til Apollos», «til Kefas» eller «til Kristus». Er da Kristus blitt delt? Var det kanskje Paulus som ble korsfestet for dere? Eller ble dere døpt til Paulus' navn?"

Hvordan lutheranere snakker seg ut av den teksten, vet jeg ikke. Bytter du ut Kefas med Luther i teksten, bør man i alle fall få seg en vekker.

Den norske kirke endrer seg sakte, man har for eksempel funnet nye ord i liturgien og tillatt kvinner å være prest. Men så langt jeg vet, så endrer man aldri de lutherske bekjennelsestekstene. 

Jeg er ute etter å frigjøre det allmenne prestedømme. Og jeg ønsker at enkeltpersoner skal bli sett i menighetslivet. Dette tror jeg henger sammen. Men da må Kirken endre sine tradisjoner radikalt. En av tradisjonene er de gamle tekstene som fins i Konkordieboken. Ved å peke på Konkordieboken, kan jeg kanskje få enkelte lutheranere bevisst på noen problemstillinger. 

Derfor spør jeg: Er det ikke på tide å drøfte om noen av Luthers tekster bør strykes som bindende for Kirken?


Oppdatering fra i går: I Konkordieboken står det at innholdet er kun forklaringer og må ikke brukes som dommer ved teologiske diskusjoner. Men så langt jeg forstår, har ikke DnK koblet sine bekjennelser til selve Konkordieboken, men til enkelte av tekstene som løse deler. Dermed har ikke Kirken tatt med seg forbeholdet i Konkordieboken som sier at tekstene ikke er bindende. 


Les også om dødsdomplikten i DnK

lørdag 4. februar 2012

Færre kirkeaktiviteter. Mer samtale. Det er Misjonsforbundets mål.

Margrethe Ree Sunde
i Misjonsforbundet Ung.
 

Pressefoto: Hildegunn
M. T. Schuff
- Vi har en veldig aktivitetsorientert menighetskultur der mye av det frivillige arbeidet går ut på å organisere, planlegge og aktivisere, sier generalsekretær Anne Margrethe Ree Sunde i Misjonsforbundet Ung til avisen Norge i dag. Hun mener man må legge mer til rette for samtaler.

For å få til en forandring, mener hun at menighetene må gjøre noe planmessig. Medarbeidere fra Misjonsforbundet Ung støtter derfor seks menigheter i et pilotprosjekt. Målet er å skjære litt ned på aktivitetene og bruke også hjemmene som en del av menighetslivet.

Jeg er helt enig i analysen. Det er for mange aktiviteter. Det er for lite rom til å samtale om tro og liv. Dermed blir det lite vekst, bortsett fra vekst i antall, penger eller lignende. Jeg er enig i at hjemmene er viktige. Spørsmålet er om man får til en reell endring før man definerer hjemmene som viktigst.

Forfatteren Edin Løvås tilhører Misjonforbundet, han skrev en bok om hussamlinger i 1984. Der sier han at vi ikke nødvendigsvis må slutte å gå på kirkegudstjenester, men at hjemmesamlingene er viktigere (side 18). Det poenget bør man stoppe opp ved. Alt for ofte blir husgrupper i dag bare noe for spesielt interesserte, som en ekstraaktivitet på linje med alle andre aktiviteter en kirke driver. Pastoren eller presten sørger alltid for at søndagens gudstjeneste blir holdt. Men husgruppene blir delegert bort. Løvås tok stilling den gangen og sa at hjemmesamlingene er viktigst. Det er jeg enig i.

Men å snu en 100 år gammel organisasjon til å prioritere så radikalt, er en veldig vanskelig oppgave.

Det andre man må ta stilling til, er om hussamlingene skal være drevet ovenifra og ned med lederskap, kursing, visjoner, målsetting og alt det andre som følger lederskapspakken, eller om man skal gå inn for ikke-hierarki der man først og fremst er venner som møtes.

Veldig mye å si om dette. Akkurat nå er jeg glad for at enda et kristent miljø oppdager, eller skal vi si gjenoppdager fordi Løvås snakket om dette for lenge siden, bivirkningene av vanlig kirke. Først må man få en bevissthet om problemet. Deretter kan man se etter løsninger.

fredag 3. februar 2012

Likestilling er en kristen verdi


De første kristne gikk inn for likestilling i menighetsliv og ekteskap. Tre avsnitt fra NT: 

«Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus.» 

«Kvinnen rår ikke over sin egen kropp, det gjør mannen. På samme måte rår ikke mannen over sin egen kropp, det gjør kvinnen.» 

«Men i Herren er ikke kvinnen uavhengig av mannen, og mannen er ikke uavhengig av kvinnen. For som kvinnen ble til av mannen, blir mannen født av kvinnen, men alt er fra Gud.» 

Andre likestillingspoenger fra Bibelen:
  • Paulus bruker forstanderordet om Føbe. 
  • Peter sier at alle kristne er prester. 
  • Paulus sier at kvinnen skal bære sin egen myndighet/frihet på hodet. 
  • Både kvinner og menn blir i NT bedt om å ikke bråke i samlingene. 
  • Både kvinner og menn blir i NT kalt disipler. 
  • Både kvinner og menn i NT åpner hjemmene sine for samlinger. 
  • Paulus sier at alle i menigheten skal støtte hverandre.
  • Ordet hode betyr ikke overhode, men kilde, for eksempel kilde i skapelsen. 
  • Priska rettledet Apollos. 
  • Junia var apostel. 
  • Paulus bruker samme kollega-ord overfor Priska som overfor menn som han kalte apostler.
  • Både kvinner og menn tok ordet i samlingene. 
  • Eldstepersoner var opprinnelig eldste i landsbyen og husverter for menighetene, for det fantes ikke kirkebygninger. Paulus kaller samlingene hjemme hos Nymfa for menighet. Hilsepolitikken til Paulus viser at Nymfa var eldste, for det fins ingen andre kandidater. Eldste er det samme som pastor/biskop. 
  • Verdens første evangelister var kvinner (kvinnen ved brønnen og Maria Magdalena).
  • Kjønnsdominans er et resultat av syndefallet, ikke et ideal.

Quiz: Hva er forskjellen på ordinasjonen av denne kongepastoren og ordinasjonen av en norsk biskop?

En pastor for en stor kirke blir innsatt som konge i menigheten, forteller avisen Dagen i Sverige. Han løftes opp i en stol og bæres rundt. Se filmen under. Men hva er egentlig forskjellen på denne innsettelsen og innsettelser i andre kirkesamfunn?
Har man ikke like mye symbolbruk også i andre kirker? Får ikke vanligvis presten og biskopen en fin kappe eller noe fint å holde i? Blir ikke den som innsettes en leder i menigheten? Får ikke lederen en rekke med religiøse monopoler? Skal ikke innsettelsen bety at lederen skal være autoriteten? Blir ikke lederen plassert på den fineste plassen i kirken? Får ikke lederen lønn av kirken? Synger ikke menigheten en sang etter innsettelsen?

Og hva er egentlig galt med ordet konge? Du sier kanskje at det er jo navnet på Jesus i Bibelen, og det kan ikke kristne bruke om seg selv. Men bruker ikke for eksempel pinsevenner tittelen hovedpastor, et ord som kun brukes om Jesus i Bibelen?


Hvis du synes filmen er frastøtende, så tenk gjennom hva som er likt eller hva som skiller den fra det kirkesamfunnet du selv tilhører.

Hvis du mener filmen er et fint eksempel på menighetsliv, så fortell gjerne hvor i NT du finner en slik kultur.

Selv går jeg inn for ikke-hierarki blant kristne. Dessverre er det mange kristne som har organisert seg hierarkisk. Et av argumentene for hierarki er at da hindrer man at flokken blir en sekt. Men gang på gang ser man at sektene har en leder, og flokken som følger etter er gjerne stor.


Det sunneste og tryggeste er ikke-hierarki. I NT ser man at dialog brukes mye. Og Paulus oppfordrer hele menigheten til å være teologisk sikkerhetsnett.

Når du
har sett filmen, eller spolt litt i den, kan du sammenligne den med en film om Torben som ber for syke på gaten. Hvilken av de to filmene synes du er nærmest urmenigheten i NT? Står det at de første kristne ba for syke, eller står det at de hadde fine seremonier der de innsatte toppsjefer?

"La oss kjøre og finne noen syke."

Jeg traff dansken Torben Søndergaard en times tid eller noe sånt for ett år siden. Under kan du se et av hans filmopptak. 



Torben lager ikke kirkeshow med lyskastere eller dramatiske prekener. De han treffer på gaten, rekker ikke å komme i noen religiøs stemning. Men når de kjenner smertene på et øyeblikk er borte etter hans bønn, blir de fnisete og tror nesten ikke det er sant.

Torben tar gjerne med andre kristne for å vise hvordan han ber for syke. Det er ikke en innviklet oppskrift som skal læres bort, men det hjelper likevel å stå ved siden av å se på først. 


I filmen har Torben med seg en kar som heter Tommy. Han har aldri bedt for syke tidligere, og blir ganske satt ut når folk forteller at smertene er borte etter hans enkle og korte bønn. 

I en annen film er det Tommy som viser Helle hvordan man ber for syke. Helle har vært kristen i tre uker, og hun opplever det samme som Tommy, folk sier smertene forsvinner. 

Torben bygger ikke et hierarki under seg, men han viser andre hva han tror og gjør, så multipliseres det.

torsdag 2. februar 2012

Tåkelegger om evolusjon. Krev definisjoner.



Bladet Illustrert Vitenskap hevder i siste nummer at rask evolusjon skjer foran øynene våre, og nevner for eksempel:

  • Elefanter som mister støttenner 
  • Fisk som begynner å tåle miljøgifter 
  • Sommerfugler som skifter farge 
ELEFANTER
Folk jakter på støttennene til elefanter, det betyr at elefanter med lange støttenner blir skutt. Da er det ikke rart at elefanter med korte tenner er de som er tilbake. Dette kan ikke brukes som bevis for at en orm har blitt til en elefant.

Det elefanthistorien forteller, er at ordet evolusjon har flere betydninger. Ved å bruke uttrykket "evolusjonær drivkraft" om nedslakting av elefanter, gir man inntrykk av at man i samme slengen beviser langtidsevolusjon der en orm blir til en elefant. Men man kan ikke gå fra orm til elefant ved å miste legemsdeler.

FISK
Illustrert Vitenskap forteller også om en fiskestamme som hører hjemme i Hudson River i New York. Bladet sier det er evolusjon fordi fisken har begynt å tåle å svømme i giftig vann.

Jeg har lest om denne fisken tidligere. Den har et gen som kalles AHR2 som koder for et protein. Dette proteinet har ulike gode oppgaver, men lar også PCB-gift binde seg til det, noe som ikke er bra hvis fisken svømmer inn i giftig vann. Men så ble dette genet skadet, og fisken mistet to av de 1104 aminosyrene som fins i proteinet. Dermed bindes ikke lenger giften til proteinet, og isolert sett er dette en fordel.

Problemet er at fisken opprinnelig hadde annen nytte av genet. Etter mutasjonen vokser fisken derfor saktere og har fått redusert motstandskraft mot andre farer. Når den svømmer ut i vann der det ikke er gift, taper den for fisk som ikke er mutert.

UTEN ARMER - EN FORDEL?
Slike eksempler kan sammenlignes med en tyv som mister begge armene. Da kan ikke lenger politiet sette håndjern på ham når han skal fakkes i en bakgate. Selv om dette isolert sett er en fordel, kan man ikke si at å miste armene er riktig vei å gå hvis man tenker på det store bildet. For jo mer man mister, desto nærmere en orm kommer man. Evolusjonspåstanden er motsatt, den går ut på at en orm skal bli menneske. Da må i tilfelle legemsdeler og egenskaper legges til, ikke trekkes fra.

Det er ikke noe poeng å si at tyven uten armer er «den best tilpassede i sitt miljø«. Isolert sett stemmer det, men det har ingen verdi i det store bildet.

Også i hverdagen fins det eksempler der nedgradering isolert sett er en fordel. La oss si at du har en bil der sikkerhetsbeltet ikke virker. I sjeldne tilfeller er det en fordel å ikke bruke sikkerhetsbelte. Men man kan ikke hevde at bilen er blitt oppgradert ved å ha belter som ikke virker.

Når Illustrert Vitenskap sier at evolusjon foregår foran øynene våre, må man altså ikke la seg forlede til å tro at det er et bevis for storevolusjon, altså at ormer etter mange generasjoner får menneskehjerne og menneske-DNA.

SOMMERFUGL
Et annet eksempel bladet nevner, handler om sommerfugler. Men saken er at ingen ny DNA-informasjon er skapt bare fordi lyse sommerfugler kommer i flertall i en periode der lys kamuflasje er bedre enn mørk. Dette er ikke noe bevis for at en urcelle har blitt til en sommerfugl.

Når man vanligvis skal definere hva evolusjon er, sier man at det er snakk om mutasjoner pluss naturlig utvalg. Man tror altså at tilfeldige genfeil klarer å skape ny DNA-informasjon, for eksempel oppskriften på hvordan en elefant for første gang i verdenshistorien skaffer seg støttenner.

Men når det lyse sommerfugler er i flertall i en periode, har dette ikke noe med mutasjoner å gjøre. Halvparten av definisjonen på evolusjon er i det tilfellet ikke i bruk. Likevel kaller man det evolusjon!

Det er som å definere Norge til et land i Skandinavia. Og så etterpå finne en sykkel i Sverige og så si: «Jeg fant Norge!" (Halvparten av definisjonen var jo riktig, du fant jo sykkelen i Skandinavia...)

Når lyse sommerfugler er i flertall en periode, så skyldes det at populasjonen på forhånd hadde DNA-informasjon til å få både lyse og mørke avkom. Så er det naturlig utvalg som bestemmer hvilken type som etter hvert blir den største. Ja, du kan like gjerne si i det tilfellet at "den best tilpassede" overlever. Men fremdeles er bare halvparten av definisjonen på evolusjon i bruk, derfor er det egentlig ikke snakk om evolusjon.

SLANGE
Enda et eksempel som bladet nevner, er en type slange som fikk stadig mindre hode i løpet av noen generasjoner. Skal dette kalles ekte evolusjon, altså evolusjon etter hvordan evolusjonister egentlig definerer ordet når man spør, da må man påstå at det skjedde en tilfeldig mutasjon i hver generasjon, og at hver og en av disse mutasjonene gjorde at hodet ble mindre. Men dette påstår selvsagt ikke bladet. Innerst inne vet man nok at det er snakk om vanlig naturlig utvalg som ikke drives av mutasjoner. Slangene fikk rett og slett avkom med ulike hodestørrelser (informasjon til å lage små og store hoder fantes fra før), og de slangene med små hoder overlevde fordi de ikke ble tatt av det spesielle fiendedyret som var blitt innført.

En organisme kan miste eller stjele DNA, eller vekke opp sovende DNA. Noen ganger kaller man dette for mutasjoner, dermed høres det ut som at man snakker om det samme som definisjonen på evolusjon (mutasjoner + naturlig utvalg = evolusjon). Men hvis en sovende informasjon vekkes, eller en informasjon stjeles eller mistes, da er det ikke snakk om at genfeil har skapt informasjon som ikke fantes på jorda tidligere. "Ekte" evolusjon må kunne skape ny informasjon.

Både ordet evolusjon og ordet mutasjoner har altså flere definisjoner. Dette blir en tåkelegging av hva evolusjon er og hva som kan holde som bevis.

Skal man diskutere evolusjon, må man altså starte med å spørre hva man mener med evolusjon. 


Hvis svaret er "mutasjoner + naturlig utvalg = en urcelle kan bli et menneske", da må man også spørre hva man mener med mutasjoner

Hvis definisjonen på mutasjoner er "tilfeldige genfeil som har skapt informasjon som ikke fantes på jorda tidligere", da er man klar til å studere det som påstås være beviser. 

Da må man spørre: Var det virkelig en tilfeldig genfeil? Eller var det snakk om stjeling av DNA? Var forandringen kun positiv, eller lagde den også negative bivirkninger? Hva med resten av organismen, oppsto det samtidig negative mutasjoner et annet sted i DNA-et? (De negative mutasjonene hoper seg dessverre opp generasjon for generasjon i kroppene våre, det går nedover med oss.) osv.

Hvis definisjonen på mutasjon derimot er "forflytninger av DNA", da har man ikke en presis nok definisjon til å kunne påstå at en urcelle kan bli et menneske. For forflytninger inkluderer å stjele, men da snakker man ikke om ny informasjon.

Konklusjon:

  • Den doble definisjonen av evolusjon og mutasjoner tåkelegger 
  • Krev definisjoner før du diskuterer