søndag 29. juli 2012

Konstantin og kirkemøtet i Nikea

MYRDET NABOKEISEREN OG ARRANGERTE KIRKEMØTE: Keiser Konstantin (til venstre) regjerte i vest. Han henrettet keiseren i øst, Licinius (til høyre). Samme år arrangerte han et kirkemøte som endte i en en del vedtak som strider mot Bibelen. Likevel er det mange kristne som mener kirkemøtet i Nikea er teologisk bindende for dem.
Etter at keiser Konstantin på 300-tallet gjorde kristendommen til statsreligion i Romerriket, ble det samtidig teologisk uro over alt. Tidligere ble de kristne angrepet utenfra, nå skjedde angrepene innenfra, dette forteller brev fra samtiden. 

Keiseren ville ha ro i riket og innkalte 1800 biskoper til et møte og lovte å betale for både reise og opphold. Omkring 300 av biskopene valgte å komme, de aller fleste holdt seg altså hjemme. Jeg snakker om det kjente kirkemøtet i Nikea i år 325.

Det er fem ulike kilder med rapporter fra møtet, de var øyenvitner. I tillegg fins det åtte kilder fra generasjonen etterpå.

Ingen av kildene forteller nøyaktig hvor møtet ble holdt, men man tror det var på en bestemt plass ved elven der det var en stor bygning. I midten var en trone hvor evangeliene lå. I enden lengst unna var en trone for keiseren, den var av tre og fint utsmykket og var plassert på et høyere nivå enn de umalte stolene til biskopene.

Tidlig en søndag morgen, etter å ha drøftet teologiske spørsmål i flere dager, satt biskopene og deres medhjelpere og ventet på keiser Konstantins ankomst. Han hadde lenge vært keiseren i vest mens Licinius var keiseren i øst. Licinius var gift med søsteren til Konstantin. Etter noen år begynte Licinius å føre en mer negativ politikk overfor de kristne i øst, dette hjalp ikke på forholdet til svogeren i vest. Det ble et militært oppgjør hvor Licinius tapte i september i år 324.

Året etter ble Licinius og sønnen hengt, selv om Konstantin hadde lovet å skåne dem. Konstantin drepte altså både sin svoger og sin nevø i det samme året som han innkalte til kirkemøte. Året før hadde han også utnevnt en medkeiser i sitt eget vestrike. I et års tid var det altså til sammen tre keisere i hele romerriket, to i vest og én i øst. Men også medkeiseren i vest ble henrettet av Konstantin i år 325.

Konstantin hadde blitt kvitt sin medkeiser og hadde kriget seg til et større rike, nå regjerte han alene i både øst og i vest. I sommer så jeg triumfbuen Konstantin fikk bygd i Roma fordi han hadde blitt superhersker (bildet under). Det er ingen kristne symboler på den. Konstantin ble tidligere positiv til kristendommen da han i en drøm så et kors i horisonten og etterpå vant en krig. Han trodde etterpå at han hadde fått hjelp av den kristne guden til å vinne krigen. Men det er et stykke derfra til å hevde at man har "Jesus i hjertet" og oppføre seg som kristne flest på den tiden. 

Biskopene satt altså og ventet på keiseren. De hørte soldater i anmarsj, det smalt i brosteinene da de trampet seg frem. Noen høyere offiserer ropte ut at keiseren var på vei. Et par toppbyråkrater fra rettsvesenet kom først inn og satte seg. Like etterpå ble det løftet en fakkel, et signal om at keiseren straks ankom. Offiserene hysjet på biskopene som måtte være musestille.

Konstantin hadde på seg høyhælte rødoransje fottøy som med lærbånd slynget seg oppover leggene. Han hadde en lilla silkekappe med innsydde juveler og gullbroderier. På hodet hadde han et diadem med juveler. Keiseren var 51 år nå, håret var langt, men skjegget var kort. Samtidens kilder sier keiseren holdt ofte hodet bakover på en merkelig måte, det kunne se ut som at hodet ikke var riktig skrudd på der det liksom danset litt vinglende.

Keiseren gikk sakte gjennom hele salen uten å si noe, og satte seg. Alle så på ham. En av biskopene holdt så en velkomsttale. Alle stemte deretter i en sang som hyllet keiserens krigsseire. Det er en paradoksal situasjon. Blant biskopene var det personer som bar store arr etter forfølgelser og mishandling pga sin tro, det var ikke mange år siden de kristne kunne begynne å gå rimelig trygt i gatene. Man får inntrykk av at datidens kristne var noe i nærheten av pasifister, man hører om martyrer, men ikke om væpnet forsvar. Men nå sang de hyllest til keiseren og hans mord. Kanskje ikke alle sang. Kanskje noen følte seg presset til å synge. Situasjonen var i alle fall merkelig.

Så tok Konstantin ordet. Han hadde en myk stemme, noe som liksom ikke helt passet til en krigerkeiser. Han snakket på latin som fremdeles var språket i rettsvesenet. Keiseren sa at han hadde hatt Gud på sin side da han vant over tyrannene og nå ville keiseren at de kristne ikke skulle krangle om teologiske spørsmål. Ro og orden skulle det være i hans rike.

Noen av biskopene hadde sendt private brev til keiseren med sine klager og argumenter. Konstantin fikk en tjener til å komme med et av brevene og fikk trillet frem en nettingtønne av metall som det var et bål oppi. Slike nettingtønner med bål har forresten blitt litt på moten her i Norge. Jeg har sett flere ha slike i hagene sine for kosens skyld. Keiseren stakk brevet inn i flammene og forklarte at han ville ha en åpen debatt på møtet og de skulle bli enige der.

Den første biskopen som fikk komme med sitt innlegg, Arius, viste seg å bli han som tapte til slutt. Konstantin ble overrasket da Arius ikke fremførte sitt åpningsinnlegg med retorisk eleganse. Nei, Arius hadde valgt å skrive sitt innlegg på rim som passet en kjent sang. Kanskje han tenkte at keiseren ville høre bedre etter da? Arius hadde også fått med seg et danseband fra Alexandria som støtte. Skulle nesten tro han drev en moderne scenekirke med så mye show.

Motstanderne til Arius holdt seg for ørene og lukket øynene under sangen. Så fortsatte debatten i mange dager, i hele syv uker holdt de på. Møtet behandlet 84 teologiske og praktiske punkter. Noen av vedtakene er teologisk i strid med Bibelen, etter min mening, for eksempel: Minimumstid før dåp. Forbud mot at prester tar kvinner inn i sine hus. Biskoper må ordineres i nærvær av minst tre biskoper, og bekreftes av metropolitanen (erkebiskopen). Alexandria og Roma fikk forrang foran andre bispedømmer. Biskoper og prester fikk forrang overfor diakoner under mottagelsen av nattverden.


Dette møtet har etter mitt syn ingen bindende gyldighet eller autoritet for alle kristne. Ingen av de første kristne var der, de hadde jo vært døde i 200 år. Det var videre en krigskeiser som hadde innkalt. Han satte frem trusler under møtet slik at vi kan ikke stole på at debatten var så åpen og ærlig som man skulle ønske. Konstantin truet for eksempel med at de som ikke var enige til slutt, ville bli forvist. Man utfordrer ikke en keiser som nettopp har drept familiemedlemmer. Gyldigheten av møtet svekkes også ved at så mange holdt seg hjemme. Å holde seg hjemme kan gi uttrykk for at man ikke anerkjenner møtet. Uansett vet vi ikke hva alle som holdt seg hjemme egentlig mente om hvert av de 84 punktene. Møtet var også skjevt sammensatt fra regionene, de fleste biskopene kom fra østriket.

Det ser ut til at Arius hadde en plan med å starte med en sang. Når hans motstandere dagene etterpå la frem sine argumenter, kunne Arius nynne fra sin sang som et motargument uten å måtte be om ordet.

Det første forslaget til trosbekjennelse kom fra 18 av ariustilhengerne. Deretter kom et forslag fra den andre siden, en av biskopene husket en trosbekjennelse han hadde hørt som liten. Keiseren syntes trosbekjennelsen var fin. Og jommen syntes ariustilhengerne det også. Det så et øyeblikk ut som at den viktigste enigheten var i boks. Men ariusmotstanderne tenkte at hvis ariustilhengerne var enig i en trosbekjennelse, da var bekjennelsen til liten nytte for å skille hva de to teologiske synspunktene gikk ut på og hva hele krangelen egentlig handlet om. En ny trosbekjennelse ble derfor utformet slik at den viste avstand til ariusteologien.

Arius tapte til slutt og ble utvist fra Kirken sammen med noen av hans tilhengere. Keiseren bestemte så at alle dokumenter etter Arius skulle brennes. Det ble dødsstraff for å eie en ariusbok.

Det var to på kirkemøtet som het Eusebius, en av dem var venn med keiseren og støttet Arius, slik også keiseren egentlig gjorde. Da Eusebius på kirkemøtet så at flertallet gikk mot Arius, gikk han over på flertallets side. Det samme gjorde den andre karen som het Eusebius og som er kjent for å ha skrevet den første kirkehistorien utenom NT. Dermed slapp de å blitt sendt i eksil av keiseren.

Senere fikk Eusebius hevn over noen av sine motstandere, han fikk flere ganger hjelp av sin venn keiseren og fikk sendt ariusmotstandere i eksil, gjerne basert på falske anklager. Keiseren var altså på begge sider av bordet, i første omgang godtok han flertallsbeslutningen, men etterpå hjalp han ariustilhengerne.

Nikeamøtet ble avsluttet med et stort måltid og en hyllest til keiserens regjeringstid. Keiseren var i strålende humør.

Ingen kommentarer: