I februar dukket det opp en debatt i Sverige der kristne kritiserer frikirkene. Enkelte har endt opp med å gå ut av frikirkene og inn i Svenska kyrkan. For der har man i det minste en prekestol, orgel, nattverdbord, fellesang, kirkekunst på veggene og høytlesning fra Bibelen. I frikirkene derimot, er det bråkete konserter.
Jeg selv mener det fins en enda bedre løsning: ikke-hierarkiske hussamlinger.
Den svenske debatten startet med et innlegg av Sigfrid Deminger, tidligere rektor for en misjonsskole og hovedpastor i en frikirke.
For noen dager siden steg debatten til nye høyder da Siewert Öholm, som du kjenner fra svenske TV-programmer, valgte å melde seg ut av frikirken og inn i Svenske kyrkan. Öholm sier at frikirkene er blitt desperate med sitt fokus på konserter. Pinsemenigheten i Stockholm kaller han for en arena for kabareer.
Som svar på dette skriver andre at det er ikke noe særlig annerledes i Svenska kyrkan, for den har klovneopptredener, dans, teater, trommer, dramagrupper, dukketeater, stand up, rockemusikk og øvelser i den kinesiske pusteteknikk Qi gong.
Man diskuterer altså side ned og opp om det er frikirkene eller Svenska kyrkan som er verst eller best. Men få diskuterer hva NT sier om menighetsliv.
Jeg forstår ikke hvorfor man ikke heller kan hente inspirasjon fra de første kristne. De møttes i hjemmene, der hadde de ikke-hierarkiske kjærlighetsmåltider hvor alle kunne komme med innslag som kunne bygge opp de andre.
Jeg vet selvsagt at folk tolker NT ulikt, men det er i NT man må begynne. Det blir for overfladisk å diskutere om orgel eller trommer er best, slikt diskuterte man for 30-40 år siden, har vi virkelig ikke kommet videre?
Jeg selv mener det fins en enda bedre løsning: ikke-hierarkiske hussamlinger.
Den svenske debatten startet med et innlegg av Sigfrid Deminger, tidligere rektor for en misjonsskole og hovedpastor i en frikirke.
For noen dager siden steg debatten til nye høyder da Siewert Öholm, som du kjenner fra svenske TV-programmer, valgte å melde seg ut av frikirken og inn i Svenske kyrkan. Öholm sier at frikirkene er blitt desperate med sitt fokus på konserter. Pinsemenigheten i Stockholm kaller han for en arena for kabareer.
Som svar på dette skriver andre at det er ikke noe særlig annerledes i Svenska kyrkan, for den har klovneopptredener, dans, teater, trommer, dramagrupper, dukketeater, stand up, rockemusikk og øvelser i den kinesiske pusteteknikk Qi gong.
Man diskuterer altså side ned og opp om det er frikirkene eller Svenska kyrkan som er verst eller best. Men få diskuterer hva NT sier om menighetsliv.
Jeg forstår ikke hvorfor man ikke heller kan hente inspirasjon fra de første kristne. De møttes i hjemmene, der hadde de ikke-hierarkiske kjærlighetsmåltider hvor alle kunne komme med innslag som kunne bygge opp de andre.
Jeg vet selvsagt at folk tolker NT ulikt, men det er i NT man må begynne. Det blir for overfladisk å diskutere om orgel eller trommer er best, slikt diskuterte man for 30-40 år siden, har vi virkelig ikke kommet videre?
Kommentarer