mandag 28. november 2011

Du skal ikke være publikum i gudstjenesten, sier toppsjefen i Den norske kirke.

Jeg har i noen år nå kritisert rammene i tradisjonelle kirker. Jeg mener rammene som de første kristne hadde, bør være idealet. De møttes i hjemmene rundt et måltid, og alle kunne komme med innslag, man hadde ikke prester med spesielle religiøse rettigheter som de andre ikke hadde.

Den norske statskirken startet i går med nye gudstjenester. Det er 30 år siden sist gudstjenestene ble fornyet. På en måte er det altså ikke Tradisjonen som er fasiten for Kirken, for Tradisjonen kan gjerne endres når det passer Kirken. På den annen side er Tradisjonen likevel forbildet, for man går i hvert fall ikke til røttene som er Bibelen når det gjelder samlinger som kristne skal ha.

Vi utfordres til å være deltagere i gudstjenesten, sier preses Helga Haugland Byfuglien. Vi skal ikke være publikum, fortsetter hun. Hva som menes med det, gjenstår å se. Skal kirkebenkene bæres ut slik jeg foreslo for en del år siden? Eller skal DnK bare forsiktig herme etter frikirkene som lar litt flere enn menighetslederen slippe til med monologer?

Vil det bli lov med dialoger? Vil det bli anledning til å kommentere prekenen? Kan hvem som helst som er medlem i menigheten reise seg å ta ordet (slik Paulus oppfordrer til)? Eller må alt fremdeles siles og styres?

Vil det forresten bli slutt med prester som vier i gudstjenesten (heller ikke dette finnes i NT)?



I informasjonen om den nye gudstjenesteordningen står det mye jeg ikke klarer å se henger sammen med Bibelen. For det første er det altså en preses som uttaler seg. De første kristne brukte ikke et slikt ord. Jeg er ikke ute etter å kopiere de første kristne flatt, jeg mener det er greit å kunne bruke nye ord. Men det er feil å fjerne seg fra idealene. Og organiseringen med en preses er feil.

Helga Haugland Byfuglien nevner i sin videotale de som er kritiske til nye gudstjenester, de vil føle seg fremmede. Hun burde heller bekymre seg over alle de som aldri besøker en kristen samling fordi de føler seg fremmede i Kirken. Rammene må endres radikalt. Det holder ikke å si at lokale kirker kan ha litt ulike gudstjenester. Man må faktisk lese i NT hvordan de første kristne holdt sine samlinger og se hvilke oppfordringer NT gir til de kristne generelt og til samlingene spesielt. Så må man gå inn for dette.

Det hjelper lite at alle i en lokal kirke kan få uttale seg, når forandringer uansett må sendes til biskopen for godkjenning. Tradisjonelle biskoper er ikke akkurat kjent for å være endringsvillige.

Informasjonen sier at nye musikalske uttrykk skal få plass. Og man skal fremelske det estetiske. Ok, man kan finne noe bra i det. Men det er til en viss grad kosmetikk, det rokker ikke ved det grunnleggende problemet, nemlig at det er lite plass til kjærlighet, dialog og det allmenne prestedømme - i gudstjenesten.  



Popband skal nå kunne få plass i gudstjenesten. Sorry, men dette er allerede prøvd ut i frikirkene i tredve år nå, uten at det hjalp. Det endret ikke de grunnleggende rammene som er at man sitter på kirkebenker som publikum og der det allmenne prestedømme defineres smalt.

Hvorfor diskuterer man ikke hva som faktisk står i NT? Det betyr ikke at alle vil bli enige, for man tolker noe ulikt. Men da har man i hvert fall et riktig utgangspunkt når man skal diskutere nye rammer for kristne samlinger.


Når toppsjefen i Kirken sier at du ikke skal være publikum, så forsøk å ta henne på ordet. Fortell presten at du har noe på hjertet og at du gjerne vil holde et innslag. Det positive med den nye ordningen er at den åpner litt for mer deltagelse, selv om det dessverre er langt igjen til at man kan skimte rammene som de første kristne hadde. 

Å gå i prosisjon kan teknisk sett kalles for deltagelse. Men det er først når du har anledning til å si hva du har på hjertet, og du har anledning til å leve ut hverandre-verdiene, for eksempel trøste noen, eller holde et fritt innslag, at man kan snakke om reell deltagelse.


Vårt Land skriver om den nye gudstjenesten her.
Også katolikkene har endret gudstjenesten. 

Ipad-jam

Her spiller jeg på Ipaden igjen. Som tidligere nevnt: Jeg kan ikke noter og aner ikke hva jeg spiller. Ikke er det melodi heller, men jeg synes det er gøy legge på stadig nye spor og nye instrumenter. Jeg har spilt i forskjellige ekte band før. Da satt jeg bak trommene.



Richard Dawkins og mutasjonene

Verdens mest kjente ateist er muligens engelskmannen Richard Dawkins som nylig også ble æresdoktor ved Universitetet i Oslo. Han er en ivrig talsmann for evolusjonsteorien og skriver anti-gud-bøker.

I et filmklipp fra 1997 sliter han med å svare på et viktig spørsmål om evolusjon, selv om han var «Oxford University's Professor for the Public Understanding of Science" frem til 2008.

Filmklippet der Dawkins avbryter intervjuet, er omdiskutert. Kreasjonister tar klippet til inntekt for at evolusjonister ikke kan gi et godt svar på selve fundamentet for evolusjon, nemlig informasjonsøkning i genene. Evolusjonistene derimot, sier at Dawkins avbryter fordi han skjønner at premissene for intervjuet er falske.

Omkring ti år tidligere ga Dawkins ut en bok om blant annet datasimuleringer som skulle bevise evolusjon, det vil si at mutasjoner kan skape ny informasjon i genene. Boken "Not by chance!" av Lee Spetner fra 1996 kritiserer disse datasimuleringene fordi Dawkins hadde stilt inn dataprogrammet til å treffe et langsiktig mål. Evolusjon skal jo i tilfelle være blind.

Boken til Spetner tar for seg matematikken i mutasjoner og viser at positive mutasjoner som drivkraft for storevolusjon, er en håpløs idé.

Evolusjonsteorien går altså ut på at DNA-informasjonen i genene ved hjelp av mutasjoner har blitt løftet opp på et stadig høyere nivå. Et dyr som ikke har oppskriften på føtter, hjerte eller nyrer liggende i sine gener, vil etter en del generasjoner få slike oppskrifter utviklet.

Det man ofte glemmer å snakke om, er at disse oppskriftene må ikke være stjålet fra andre dyr, for da flytter man bare problemet angående hvordan informasjonen oppsto. Oppskriftene må heller ikke ligge i genene fra før av og være avslått før de plutselig blir slått på, for da ligger jo informasjonen der klar og ingen ny informasjon er oppstått av seg selv. Også da bare flytter man problemet. Man må heller ikke snakke om nedadgående evolusjon der et dyr mister informasjon fra genene og plutselig ser annerledes ut av den grunn eller får en kortsiktig fordel. Også de tilfellene der DNA selv stokker om på annen DNA, må man holde utenfor, for omstokkingen ligger ferdigprogrammert allerede, og evolusjon skal jo være snakk om nye programmer som ikke fantes fra før. 


Ekte evolusjon er i tilfelle trappetrinn der informasjonen går oppover, kun skapt av kopieringsfeil. Dette er fundamentet i evolusjonsteorien.

Dawkins blir spurt om dette i filmen, altså om han kan vise til noen eksempler der evolusjon haskal ha blitt løftet DNA-informasjonen opp på et høyere nivå. Han sliter med å svare, og stanser intervjuet.

Når han får samlet seg, kommer han ikke med eksempler som kan gi svar på spørsmålet. Men han sier indirekte at det er uten hensikt å sammenligne DNA fra dagens dyr, for de er alle moderne, man måtte i tilfelle ha vært tilstede for 300 millioner år siden da fisk tok de første skritt opp til å bli menneske. Han mener dagens fisker er like moderne som dagens mennesker.

Jeg forstår ikke helt argumentet til Dawkins. Det han kanskje mener, er at evolusjonen tar så lang tid at det er umulig å finne DNA fra et tidlig eksemplar av en art som man videre kan sammenligne med DNA fra et senere eksemplar av arten.

Hvis det er det han mener, da sier han egentlig at det grunnleggende beviset for evolusjon er umulig å oppdrive!

Genforskningen er i en rivende utvikling. Det har med tiden kommet noen forslag til positive mutasjoner, men så langt jeg har fått med meg, inneholder disse samtidig for store negative bivirkninger til å være til støtte for evolusjonsteorien. DNA leses nemlig flere veier, både baklengs og forlengs. Forandrer man en bokstav, roter man det til i flere retninger samtidig.

Som kreasjonist kan man være åpen for at det kan finnes noen positive mutasjoner uten bivirkninger og der informasjonen er løftet opp. Slike eventuelle sjeldne tilfeller er uansett sjanseløse mot den massive produksjonen av negative mutasjoner som overstyrer en positiv utvikling, det går beviselig nedover med oss, det er målbart generasjon for generasjon.

Sagt på en annen måte: Det hjelper ikke å fortelle hvor flink du eventuelt er til å øse noen skvetter med vann bakerst i det synkende skipet når du går foran og ser hvilket enormt hull det er der.

tirsdag 22. november 2011

Viktigere enn hva biskoper og pastorer mener

– Jeg ønsket å lage programmer med alminnelige mennesker som har gjort åndelige erfaringer. Et levd liv og en erfart tro er for meg viktigere enn hva biskoper og pastorer mener.

Dette sier Egil Svartdahl til avisen KS i anledning at produksjonsselskapet TV Inter nå er 20 år. Men hvorfor ikke tenke på samme måte i kirkene? Er det alminnelige mennesker som er viktigst når det er samling, eller er det biskoper og pastorer som er viktigst?

De første kristne møttes rundt en middag og ga hverandre rom til at alle i samlingen kunne komme med innslag eller være i dialog. Slik beskriver Paulus samlingene i NT. Pastorer/biskoper er nærmest usynlige. Man finner ikke dagens tradisjonelle gudstjenester i NT.

En del av dagens menigheter har oppdaget at hussamlinger har viktige dimensjoner som de tradisjonelle gudstjenestene ikke gir rom for. Så har de startet opp hussamlinger, men dessverre kun som en tilleggsaktivitet for noen spesielt interesserte.

Overført til TV-verdenen er det det samme som en times program med pastorer og biskoper, med fem minutter med alminnelige mennesker til slutt.

Hvorfor ikke la hussamlinger være normalen? Hvorfor ikke gjøre som de første kristne?

I en menighet er det folk med ulike gaver, og den beste måten å dele på gavene på, er ved dialog, for da blir kommunikasjonen mye mer presis, og man kan ha rom for kjærlighet og ikke bare teori.Det er veldig mange gaver i tradisjonelle menigheter som sitter fastspikret til kirkebenkene, ingen kommer i kontakt med gavene for det er pastorer og biskoper som preger samlingene.

Under ser du en reklamefilm for husgrupper som er koblet opp mot en større menighet i Canada. Man kan diskutere om dette er den beste organisatoriske løsningen. Selv mener jeg kristne husgrupper, kall det gjerne husmenigheter, skal være organiske og selvstendige uten pyramideformet struktur. Men når det er sagt, er det positivt at dette canadiske  miljøet pusher husgruppetanken mye mer enn mange andre menigheter.

Den neste reklamefilmen viser en bit av organiseringen (sorry, det var fra min side en veldig kjedelig introduksjon til en bra reklamefilm):

fredag 11. november 2011

Spaghettimonsteret og ringene i universet

En del ateister liker å gjøre narr av folk som tror på Gud. Når for eksempel kristne tror at Gud skapte universet, da sier ateistene at man like gjerne kan påstå at et spaghettimonster gjorde det, for det er umulig å bevise uansett.

Ateistene har så laget en sarkastisk liksomreligion der man tilber et spaghettimonster og krever at myndighetene skal ta spaghetti-teoriene med inn i skoleverket. Disse aktivitetene skal liksom vise hvor dumme kristne er.

Det hele ligner på sitasjonen da Paulus satt i fengsel. Folk gjorde narr av hans tro, men han tok det positivt fordi tross alt ble det snakket om tro. Spaghettimonsteret gir anledning til å snakke om ringene i universet. Ateistene mener slike ringer ikke skal eksistere i følge deres tro på et gudløst univers, men ringene er der.

Bakgrunnen er at ateister tror på Big Bang. Og i følge den teorien skal all materie være rimelig likt fordelt i universet, det skal heller ikke finnes et sentrum, og vi mennesker skal ikke ha en særskilt plassering. Men teorien ryker på alle tre punkter. Galaksene har nemlig plassert seg i enorme kjeder rundt oss, og vår egen galakse er i midten, se bilde her.

Hverken et spaghettimonster (i følge ateistene) eller Big Bang (i følge vitenskapen) har laget ringene, så hvilket alternativ gjenstår da?

søndag 6. november 2011

Kirkespråket

Uttrykket "gå til kirke" fins ikke i Bibelen. Det er de kristne som er kirken, ikke bygningen, de første kristne møttes i hjemmene.

Det er litt hult når presten eller pastoren åpner med "kjære venner", for hvor mange er egentlig venn med presten eller pastoren? Dette er ikke retorikk fra meg. Undersøkelser viser at mange menighetsledere er ensomme, de lengter etter en kaffekopp hjemme med noen venner.

Kirkespråket er noen ganger som en kulisse, enkelte pastorer kaller til og med kirken for hjemmekirke, selv om det er snakk om en vanlig kirke. En en helt vanlig scenekirke kaller seg for eksempel "The Home Church - welcome home!" og har slagordet "A place to call home." Jeg kjenner ikke den kirken, den er sikkert grei nok etter tradisjonelle mål, jeg peker bare på kirkespråket og kirkekulturen.

Kirkespråket er mer enn ord. Hvordan er rommet innredet? Hva er plassert på veggene? I lutherske kirker er prekestolen viktig, den er løftet opp og har fin utsmykning. I ortodokse kirker kan man gjennom gudstjenesten bevege seg rundt til ulike plasser i rommet. I pinsekirker er det en stor scene, den gir plass til dramagrupper, samt pastoren som skal gå frem og tilbake over hele scenebredden mens han taler.

Kirkespråket og innredningen sier noe om hvilke verdier man synes er viktige. Hvis det er liten anledning til å snakke sammen når det er samling, da sier presten egentlig at kjærlighet ikke er så viktig. Hvis alle i samlingen må høre på pastorens tale, uke etter uke, da sier pastoren at de andre ikke skal være en del av det allmenne prestedømme. Og når pastoren kaller seg hovedpastor, et ord som de første kristne brukte om Jesus, da påvirker det resten av menigheten til å tro at menighet dreier seg om pastorens visjoner og organisasjon, og ikke at "Jesus er Herre" slik de første kristne uttrykte seg. 

Jeg mener ikke at alle kristne fellesbygninger og storsamlinger er feil. Men jeg mener alle kristne bør sjekke sine tradisjoner og sitt kirkespråk og se hva som stemmer overens med Bibelen. Dessverre er ikke det alltid like lett, for kirketradisjonene påvirker også oversetterne. 

lørdag 5. november 2011

Den nye bibeloversettelsen og ordet proistemi

Når du i den nye norske bibeloversettelsen (2011) leser så forskjellige ord som å ta seg av noen eller å styre noen, da er det i begge tilfellene ordet proistemi som er i bruk på gresk.

Et gresk ord har gjerne flere meninger eller valører, og da velger oversetterne det de mener passer best ut fra sammenhengen. Eller: De velger norske ord ut fra sin egen grunntolkning av Bibelen. Og det er her man bør være litt oppmerksom som bibelleser, det er ikke sikkert oversetternes teologiske syn stemmer overens med forfatteren av teksten. 


Jeg har tidligere foreslått at man bør vise flere ord med skråstreker slik at man kan se hvilken vifte av ord som oversetterne kan velge blant.

De norske oversetterne mener for eksempel at Føbe tok seg av Paulus. De kunne alternativt ha skrevet at Paulus hadde Føbe som sin foresatte. Oversetterne bruker nemlig ordet foresatt andre steder når de skal oversette proistemi. Ja, de kunne til og med ha skrevet at Føbe styrte Paulus, for det er et av de norske ordene de velger andre steder.

Men så tenkte de antagelig at ”Nei, det går ikke an, Føbe kan da ikke ha styrt eller ledet Paulus, nei la oss bruke en myk variant, noe som har med omsorg å gjøre.” Ja, greit nok det, men da kunne man tenkt på samme måte de andre stedene også. Hvis de hadde gjort det, ville man tydeligere fått frem at de første kristne ikke styrte hverandre, men ga hverandre omsorg.

Vær oppmerksom på dette hvis pastoren slår i bordet med et bibelvers som skal bevise at det er han som skal bestemme i menigheten. 

Jeg tror oversetterne noen ganger tar utgangspunkt i hvordan dagens kirker er. I dagens kirker styrer de kristne hverandre, omsorg er nedprioritert. Man har for eksempel biskoper som bestemmer over prester som bestemmer over menigheter. Eller man har såkalte hovedpastorer som bestemmer over vanlige pastorer. Derfor velger oversetterne ordet foresatt når det er snakk om noen blant de første kristne som driver med proistemi, selv om de driver med akkurat det samme som Føbe overfor Paulus.

Det greske ordet proistemi er brukt ni ganger i NT. Ordet betyr: Stå foran, stå over, lede, hjelpe, ta vare på, beskytte, gi oppmerksomhet til, ta initiativ overfor. Det er altså litt av hvert å velge blant.


Oversetterne har valgt fem norske ord for proistemi:
  • Lede 
  • Foresatt 
  • Ta seg av 
  • Ivrig
  • Styre
  • Hjelpe
Proistemi er i bruk mellom Føbe og Paulus, når man tar vare på (eller styrer...) sitt eget hjem, når noen kristne tar vare på (eller styrer...) andre kristne, når man skal være ivrige / styre etter gode gjerninger, når man skal hjelpe (eller styre...) andre.

Ordet proistemi finnes i disse tekstene:
Rom 12:8
Rom 16:1
1. Tess 5:12
1. Tim 3:4
1. Tim 3:5
1. Tim 3:12
1. Tim 5:17
Tit 3:8
Tit 3:14

onsdag 2. november 2011

Big Bang eller hvitt hull?

Hvordan kan noen påstå at jorda er bare 6.000 år når universet er milliarder av år?

En mulig løsning finnes i Einsteins relativitetsteori. Tid påvirkes av masse (gravitasjon). Ta to identiske klokker som går helt nøyaktig, sett den ene nede ved sjøkanten og den andre oppe på fjellet. Samle inn klokkene etter en stund, da ser du at klokken nede ved sjøen har gått litt saktere enn klokken oppå fjellet. Dette er faktisk gjort med atomklokker som er supernøyaktige, da klokkene ble samlet inn igjen, så man at de viste ulik tid.


Det er altså mulig med to tidsløp, avhengig av hvor man befinner seg. Det er i teorien mulig at jorda kan være 6.000 år mens store deler av universet er milliarder av år.

I Bibelen står det flere steder at Gud strekker himmelen ut (for eksempel Job 9:8) eller at den kan bli rullet sammen som en bokrull (Jesaja 34:4). Et annet sted står det at den dras ut som en gardin. Dette stemmer med observasjoner av rødforskyvning i universet. Det er helt vanlig å mene at rommet i universet strekkes ut, dette er en av indikasjonene Big Bang-teorien støtter seg til.


Men Big Bang tar utgangspunkt i at det ikke fins noe sentrum i universet. Hvis det derimot fins et sentrum, og hvis vi befinner oss nær dette sentrum, da åpner det for en klokkeforskjell mellom oss og resten av universet.

Da kan det hende at vi befinner oss i et såkalt hvitt hull, hvor ting strekkes ut fra, i motsetning til svarte hull hvor ting faller inn i. Og da er gravitasjonen ulik nær oss og langt unna oss, slik at vi kan oppleve en type tid, mens resten av universet har en annen tid.

Ved å måle rødforskyvningen, har man de siste årene funnet ut at galaksene ligger som bølger i vannet rundt oss. Galaksene har klumpet seg sammen i ringer. Man måler altså utover og finner galakser i en viss avstand fra oss, men lenger ut er det ingen galakser, før det igjen dukker opp nye galakser i samme avstand til oss i alle retninger.

Jeg har vist et bilde av dette i en tidligere artikkel. Vi mennesker befinner oss faktisk svært nær midten av universet. I filmen Starlight and Time (bildet øverst), som kan kjøpes på www.creation.com, forklarer Russell Humphreys hvordan han tror dette henger sammen. Han forteller også at galaksene lenger ute er vridd (tiltet, står på skrå) og dette indikerer at ringene av galakser roterer rundt oss. Altså på samme måte som planetene roterer rundt sola, så roterer universet rundt oss.

Russell Humphreys tok hva som er anerkjente observasjoner av avstander i universet, og flyttet vår galakse bitte litt ut fra sentrum, og regnet ut hvordan rødforskyvningen da ville se ut fra en slik posisjon. Svaret er at da ville vi ikke ha oppdaget ringene for da ville observasjonene ha kommet hulter til bulter.


Det blir som å gå i en skog med trær som er plantet systematisk i lange rekker. Når du beveger deg, vil du noen steder ikke forstå at trærne står i lange rekker, andre steder kommer mønsteret tydelig frem. Man må være på rett plass for å se mønsteret.

Fenomenet rødforskyvning, som opprinnelig ble brukt som en støtte for Big Bang, er nå til hinder for Big Bang, fordi vi befinner i midten og fordi materien er formet som ringer som roterer rundt oss, noe som er stikk i strid med Big Bang-teorien. Disse rødforskyvningene åpner altså for en teori der det er fullt mulig at jorda er 6.000 år og resten av universet er milliarder av år. Det spørs hvor man plasserer klokken.