lørdag 29. oktober 2011

Mer populært enn kommunistpartiet

Det er 80 millioner som står i kartoteket til kommunistpartiet i Kina, i følge denne danske journalisten som jobber i Politiken. Han skriver videre om antallet kristne:

"Tælles de uofficielle ‘huskirker’ med, kan tallet ifølge forskere være på 60 millioner. World Christian Database skønner optimistisk, at Kina har 70 millioner kristne svarende til 5 procent af befolkningen. Dermed er kristendom Kinas næststørste religion kun overgået af buddhismen."


Organisasjonen Joshua Project skriver at i Kina blir 12 000 kristne hver dag og at de kinesiske myndighetene anslår tallet kristne til 130 millioner.

Derfor kan man hevde at de kristne har gått forbi, eller i hvert fall er i ferd med å passere, kommunistpartiet i antall medlemmer.

fredag 28. oktober 2011

Hvor mye organisk menighetsliv kan man få ut av en scenekirke?

Her er en film som skal forklare hva organisk og enkel menighet betyr, på to minutter: 

Her er en reklamefilm for, ja, det ser du etter hvert:



Her er en fyr som mener det er mer slitsomt i organiske husmenigheter enn i tradisjonelle kirker, men han går likevel inn for organiske husmenigheter:

Her er en annen reklamefilm for kristne hjemmesamlinger. Damen på filmen setter pris på å delta i organiske samlinger fordi det er toveiskommunikasjon:


Filmen over er fra en stormenighet som heter The meeting house. Den har 75 ansatte og 6.000 besøkende til gudstjeneste hver søndag. 25 % av de 5.000 medlemmene er engasjert også i menighetens hussamlinger, eller huskirker som de kaller det. 

Jeg synes dette ofte er situasjonen der stormenigheter vil holde fast på ukentlige storsamlinger, da er det vanskelig å få alle involvert i hussamlinger. Selv om denne menigheten satser veldig hardt på hussamlinger, velger 75 % å ikke involvere seg i det. 

Hvis man bestemmer seg for at hussamlingene er viktigere enn storsamlingene, da tror jeg flere blir med i hussamlingene. Det hadde vel ikke vært noen krise om man møttes til storsamling kun annenhver søndag? Eller en gang i måneden? En gang i kvartalet? 

Stormenigheten har som mål å gå fra 25 % til 50 % medlemsdeltagelse i hussamlingene. Dette har et budsjett på 1 million dollar. Selv om man setter organisk liv høyt, og har visjon om å doble det, henger man likevel fast i et tradisjonelt mønster der kirke koster penger.

Jeg synes det er fint at stormenigheter har hussamlinger, da opplever i alle fall noen det organiske livet der man har rom til å bygge hverandre. 

Å motta eller gi kjærlighet er bra i seg selv, målet er så å kunne gi noe også utenfor samlingene, hvis man har krefter til det. 

Men dessverre blir hussamlinger som er koblet til stormenigheter, tappet for krefter som legges igjen i stormenigheten. Noen må jo vaske gulvet i kirken. Og noen må bære mikrofoner. Og noen må ordne regnskapet. Og penger må samles inn til nye stoler. Slik blir det mindre igjen til at hver og en kan å gi noe til enkeltmennesker utenfor kirkens organisering.

Men når jeg nå stiller spørsmål ved stormenigheter, kan det passe med en animasjonsfilm som kommer med kritikk av organiske husmenigheter:


Organisk, hva betyr det? Når tradisjonelle kirker satser på hussamlinger, er det gjerne et opplegg der man blir plassert i en husgruppe, og der må man være. Slik er det gjerne med lederskap, da er det noen som gjerne vil styre andre i håp om å få en optimal løsning. Hierarkiet og systemet skal bestemme hvem som skal møtes. Men da blir det ikke organisk. The meeting house har et annet opplegg enn å styre folk inn i bestemte grupper:


Og da tenker jeg noen vil kritisere og si at det blir egoisme og at alle heller må tåle de andre man havner sammen med. "Bær over med hverandre" skriver Paulus i NT. Ja, idealet er å ha romslig holdning, men det må være lov å ha to tanker i hodet, eller i hjertet, på en gang.

Det tre måter man kan bli med i en husgruppe:
  1. Du tilhører en tradisjonell menighet og lederskapet plasserer deg der etter at du har stått på en venteliste for en ledig plass.
  2. Du finner en husgruppe på internett og møter opp plutselig.
  3. Du blir invitert, eller du spør en du kjenner.
Det er variant 3 som er mest relasjonell.

Nok om det. The meeting house har gode reklamefilmer. Her er en til:


Filmen er proff, men viser samtidig hva stormenigheter drar på seg av ekstratjenester, slik jeg nevnte over. Det er ofte jakt på frivillige. Så annonserer man fra scenen, i menighetsbladet eller andre steder. Og så må man drive en slags ansettelsesprosess og finne hvem som passer hvor. Så må man ha ledere som skal passe på at de frivillige gjør jobben sin. Og dermed må man ha ledersamlinger der hovedlederen forteller om hva den overordnede visjonen er og hvor man skal sende kvitteringer og hvilket passord hver avdeling har på kopimaskinen. 

Puh, det drar på seg mer og mer, noen må samle trådene. "Nei, jeg tror vi må ha en administrasjonssjef." "Da må vi samle inn mer penger." "Ok, men da må pastoren bruke mer av scenetiden til å snakke om penger." Og slik vokser det. Har man først en scenekirke, blir det mindre igjen til det organiske livet. Og folk sier: "Nei, jeg er både med i regnskapsgruppa og har vakter for å styre storskjermen, da orker jeg ikke å være med i hussamlinger også."

Jeg mener derfor at man bør sette kjærligheten først, det vil si ha tid til enkeltmennesker. Generelt er da rammene best slik:
  • få samlet
  • toveiskommunikasjon
  • ikke-hierarki
  • organisk, det vil si ikke bundet av programmer
Da The meeting house skulle feire sine 25 år i 2011, hadde de et show, se filmen under. Du verden så proft, en nytelse å høre musikken, se danserne og kjenne stemningen. Dette er hva mange pastorer drømmer om. Selv om for eksempel de fleste pinsemenigheter i Norge har omkring 50 medlemmer, organiserer de menighetslivet på en lignende måte. Man bygger en scene, henger opp lyskastere og storkjermer, og gir underholdning fra scenen. 

For bare 10-20 år siden var det uhørt å kalle noe for en scene i en pinsemenighet. Den gangen brukte man det mer nøytrale ordet plattform. Men i dag er scenekirkene forlengst på plass. Målet er gjerne å bli enda proffere på scenen, holde prekener som støttes av skreddersydde filminnslag produsert av menigheten, og ha profesjonelle solister som synger sanger som er avtalt skal passe til temaet i prekenen. 


Man snakker om kjærlighet og visjoner på scenen, men tviholder samtidig på scenesamlingene hver søndag - hvor det er lite plass til kjærlighet eller det visjonene har som mål.

Jeg er ikke mot storsamlinger eller show, men jeg mener man må velge et annet tyngdepunkt. Show er greit, men det bør være annenprioritet. Når det er sagt, så kos deg med den fine musikken her:  


Her er noe jeg har skrevet før om organisk menighetsliv:

mandag 24. oktober 2011

Det går dessverre nedover med oss

Boken Genetic Entropy fra 2005 viser at det hoper seg opp med negative mutasjoner i kroppene våre. Menneske som art vil med tiden dø ut.

Forfatteren er John Sanford som er professor i planteforedling og genetikk, han har en rekke genetiske patenter, han har startet flere genetiske selskaper, og han har utviklet et simuleringsprogram for genetisk utvikling. Han vet hva han snakker om.

Sanford skriver i boken at hver og en av oss samler opp negative mutasjoner gjennom livet. En god del av dem overføres til barna våre. Dermed får barna dobbelt opp. Og slik fortsetter det. Noen få negative mutasjoner betyr ikke så mye, for vi har så mye annet DNA som virker. Men etter en god del generasjoner vil det bli mer enn kroppen makter.

Boken viser videre at positiv evolusjon er umulig i stor skala fordi de få positive mutasjonene som skjer, klarer ikke å bli fanget opp i en befolkning hvor det skjer svært mye på et mye større plan. Mutasjonen skjer nemlig nesten på atomnivå, mens eventuell positiv naturlig utvalg skal i tilfelle skje på individnivå. Det blir for mye "støy" for at den lille mutasjonen skal bli fanget opp, det er så mye som skjer i et individs liv som er mye viktigere enn den enslige vesle mutasjonen. Dessuten er det så mange andre individer, ja faktisk alle de andre individene i samme art, som ikke har mutasjonen.  


John Sanford viser matematikken i dette og trykker grafer som forteller hvilken liten sjanse en god mutasjon har til å spre seg i arten.

Hvis jeg har forstått regnestykkene riktig, så er det på den annen side såpass mange negative eller nøytrale mutasjoner, at de makter å bli fanget opp. Derfor er det ulik sannsynlighet for spredning av negative og positive mutasjoner.

Det høres veldig trist ut at vi blir degenerert generasjon for generasjon, men det stemmer med hvordan Bibelen forklarer hvordan verden er etter syndefallet. Heldigvis har Bibelen også et løfte om en ny jord og en ny himmel, men det blir et trosspørsmål. Det vitenskapen kan måle, er bare halve historien fra Bibelen, nemlig det som skjer her og nå: det går nedover med oss.

Sanford er ikke den første som forteller at det går nedover genetisk. En annen fyr har tidligere skrevet en bok som sa at vi burde ha vært utryddet hundre ganger allerede, for degeneringen skjer i et så hurtig tempo. Denne forfatteren tok utgangspunkt i en lang tidsskala, derfor oppsto spørsmålet hvorfor vi ikke allerede er utryddet. 

Det vanlige svaret på dette er å anta at i starten av menneskets tilblivelse gikk evolusjonen supergreit uten skadelig degenering. Det er først nå i våre dager, hvor vi kan sjekke fakta og måle vitenskaplig hva som skjer, at degeneringen har skutt fart. Jeg synes dette høres ut som at man snakker bort fakta man ikke liker. Da kan man i grunnen påstå hva som helst i ateistisk tro uten å ha vitenskaplig dekning.
Sanford forteller i et intervju at alle som har god greie på genetikk, vet at det går nedover med oss, så han forteller egentlig ikke noe nytt.

lørdag 22. oktober 2011

Lukas 10-boken fins nå på norsk

Hva ville skje om man la vekk 2000 års kirketradisjon og leste Det nye testamentet med friske øyne? Hvordan levde de første kristne? Hva var det egentlig Jesus sa om misjon?

Denne uken hentet Inger Johanne og Magne Kvelstad et opplag av boken Lukas 10-manualen på trykkeriet. De tok selv pakkejobben med å legge en pall med bøker ned i småesker. 

Boken er skrevet av Steve og Marylin Hill fra Canada.

Inger Johanne og Magne har gjort en stor innsats med å oversette boken fra engelsk til norsk sammen med en dugnadsgjeng som også har sørget for å finansiere trykkingen.

Lukas 10-boken viser ikke bare at kristne samlinger, men også misjon, foregikk i forbindelse med vanlige hjem og små grupper, ikke som i dag med store organisasjoner. Har vi mistet noe viktig gjennom kirkehistorien? Er du opptatt av misjon, bør du skaffe deg denne boken.

Forfatternes nettside er her.

Bestill boken i norsk oversettelse (150 kroner pluss porto) ved å sende e-post til Kvelstad her: team777@start.no eller her. Du kan også sende e-post til meg, så videresender jeg.

torsdag 20. oktober 2011

Si ja til hverandre-verdiene i menigheten

For noen år siden søkte jeg gjennom alle stedene i NT hvor ordet hverandre står. Det er mange oppfordringer til kristne om å ta vare på hverandre. Vi skal undervise hverandre, be for hverandre, osv. Dette skriver jeg om i boken min.

Alle disse hverandreoppfordringene er vanskelig å leve ut i tradisjonelle kirker der man sitter på benker og hører en preken. Men når oppfordringene står i NT, da mener jeg kristne har plikt til å finne rammer der oppfordringene har en sjanse til å leves ut. Selv har jeg landet på husmenighet som ramme. Det betyr ikke at alt går på skinner, men rammene er i alle fall bedre enn i vanlige gudstjenester. 

Alle hverandreverdiene gir et innblikk i hvordan de første kristne tenkte og hva de la vekt på når de var sammen. Jeg har vært på utallige kristne gudstjenester og samlinger, men jeg kan ikke huske at noen har snakket om disse hverandrepoengene samlet sett.

Men for omkring et år siden traff jeg en kar som var opptatt av de samme oppfordringene. Han er fra Canada og har selv skrevet om hverandreverdiene i sin bok.

På nettet kom jeg her om dagen over enda en fyr som er opptatt av det hverandreverdiene. Han snakker om dette i en video.


I hussamlinger, der man ikke er så mange, og der man gjerne møtes rundt et måltid, ligger forholdene til rette for å bygge hverandre. Men ikke noe kommer automatisk, bortsett fra at det blir automatisk dialog og ikke kun monolog.

Da jeg første gang hørte ordet husmenighet, var jeg skeptisk. Jeg tenkte det var for intimt og sektaktig. Men saken er at vi oppfører oss som vanlige venner som møtes til middag. Den eneste forskjellen er at vi samtaler om teologiske temaer, vi ber, og vi kan komme med et innslag hvis vi vil. Vi har ingen sjef som skal bestemme hvem som skal si noe eller noe slikt. Derfor glir samtalen på en naturlig måte, som når venner er sammen. Et slikt menighetsliv kan virkelig anbefales.  

Liste over hverandreverdiene i NT finner du her.

Levende fossiler

Carl Werner er lege. Han har reist jorda rundt i feriene sine i 13 år og besøkt 60 naturhistoriske museer. I tillegg har han besøkt 10 utgravingsplasser for dinosaurfossiler. Dette er blitt til en film i to deler. Jeg har sett del to.

Werner oppdaget at mye av det som anses som moderne dyr og planter, faktisk har blitt funnet i samme lag som dinosaurene, men museene viser ikke frem slikt. Kun ett sted fant han et museum som for eksempel viste frem en and sammen med dinosaurer. Utstillingene er utformet slik at de gir et fremmed inntrykk.

Carl Werner dykket selv i sjøen for å lete etter dyr og planter. Disse sammenlignet han med fossiler på museene. Han avslørte da noe ganske pussig. Fossilene har fått navn som er helt forskjellig fra levende planter og dyr, selv om fossilene ser identiske ut med de levende artene. Det ser ut til at det er to avdelinger innen forskningen som navngir levende dyr og planter, og fossiler, uten å snakke med hverandre. Resultatet er at man får inntrykk av at dagens dyr ikke fantes for lenge siden, men dette er en illusjon skapt av ord.

Begge disse to poengene, både museenes skeive utstillinger og måten man setter navn på fossiler, betyr at man ikke fremstiller evolusjonsteorien på en objektiv måte, men man tilslører hva som er fakta.

Andre eksempler på tilsløringer:
99 % ape er en myte

Det kirken trenger, er ikke hierarki, men venner.

Ofte hører jeg at man bør ha et lederskap i menighetslivet, for da kan det rydde opp hvis noen er slemme. Aftenposten skriver derimot i dag at hierarki kan gjøre det vanskelig å si fra, for når overgriperen er en leder, da må man si fra enda lenger opp i systemet, noe det er høy terskel for. 

Ved å ha lederskap, kjører man med enda høyere risiko, for da gir man maktmennesker mer makt. Man får også færre som sier fra, for man tenker at det er jo lederskapets jobb å rydde opp.

Det menighetslivet trenger, er ikke lederskap, men venner som har fått gode verdier under huden, som er stødige, som tør si sin mening, og som kjenner ansvar for andre. Det kan man få hvis man satser på det allmenne prestedømme og ikke-hierarkiske hussamlinger.

Med ikke-hierarkiske hussamlinger, da vokser det allmenne prestedømme frem i hver person. Hver person vet at samlingen er avhengig av at alle tar ansvar. De fleste får også trent seg i å holde innslag eller si sin mening. Hver og en kan protestere hvis et innslag inneholder tvilsom teologi eller dårlige verdier.

Samlingens rammer legger til rette for at alle blir bygget opp til å bli stødige. Man blir vant til å tenke gjennom ting og ikke bare godta en påstand. Man blir vant til å si fra. Man blir vant til å støtte andre.

Jeg hevder ikke at husmenigheter er uten problemer. Men jeg hevder at lederskapsargumentet som skal forhindre overgrep, ikke er sterkt, spesielt når man ser på hva man mister i samme slengen.

onsdag 19. oktober 2011

I kø for å kjøpe Bibelen i ny oversettelse

I Sandnes sto folk i kø i natt for å kjøpe den nye norske oversettelsen av Bibelen. Jeg vil bare minne om at denne oversettelsen ikke er den eneste som er på norsk. En annen oversettelse heter Bibelen Guds ord.

Selv besøker jeg gjerne greske nettbibler for å sjekke hvilke ord som er brukt før man oversatte til norsk, eller for å sjekke hva ulike engelske oversettelser bruker av ord. 


Her er to slike nettbibler:
I slike nettbibler kan man også se forklaring til greske ord. Et eksempel: Når man i norske bibler gjerne skriver at de første kristne var samlet i "øvre sal", så mister man et poeng som ligger i det greske ordet, nemlig at øvre sal var kvinnenes rom i vanlige bolighus

Enkelte ganger når bibelleksikon skal forklare ord, tar de utgangspunkt i dagens kirkeordning og ikke i hvordan opplegget var blant de første kristne. Andre ganger viser bibelleksikon kun to-tre ordbetydninger, når det er fem-seks å velge blant. Derfor bør man sjekke flere kilder før man gjør seg opp en mening.

mandag 17. oktober 2011

Tør du spise middag uten lederskap?

Jeg pleier å sammenligne menighet med venner. I menighetslivet skal vennene bygge hverandre opp. Da er det nødvendig at rammene for samlingene legger til rette for samtale. Hver person er unik. Og ingen er perfekt. Og alle har ulike gaver. Kanskje både venn a, b og c må komme med innspill for å kunne bygge venn d akkurat i dag.


Slik er det ikke i typiske hierarkiske menighetsorganisasjoner. Der tar man mindre hensyn til at hver person er unik. Lederen forsøker gjerne å endre alle samtidig, med samme medisin til alle. Menigheten får slagside etter de gavene lederen har. Alle må gjennom det samme programmet. Alle må høre den samme prekenen. Ingen motargumenter eller justeringer. Alle skal bli motivert til innsats i lederens visjon, ikke til hva Gud kaller hver enkelt til.

De første kristne holdt hjemmesamlinger, de hadde ikke kirker. Man samlet seg rundt et måltid. Det var ingen leder som bestemte hvem som skulle si noe, ingen hadde prekemonopol. Men alle kunne komme med innslag. Ved å samles på denne måten, kan man ta personlige hensyn, og det er mange gaver som kommer til uttrykk.

I dag er det slik at en del tradisjonelle menigheter har startet hjemmegrupper. Da plasserer man gjerne en leder i hver gruppe, kanskje også en nestleder også. Alle andre venner klarer å spise middag sammen uten lederskap. Men tradisjonelle menigheter tror at det blir som å fly uten pilot og det hele vil ende i katastrofe.

Er du virkelig redd for det? Tør du ikke spise middag med noen kristne venner uten å ha et lederskap etablert rundt bordet?

Hvis du derimot tror det kommer til å gå helt bra, hvorfor går du da inn for at husgruppene til den store menigheten er nødt til å ha leder og nestleder i hver gruppe?

Når man frir seg fra ledertvangstrøya mange tradisjonelle menigheter har, da tror jeg det allmenne prestedømme vil vokse. Det er ikke gjort på to kvelder. Det allmenne prestedømme vokser sakte. Men når det vokser, så blir det mye mer solid enn en topptung kirke. Flate strukturer deiser ikke bakken slik som topptunge strukturer kan gjøre.

søndag 16. oktober 2011

Funky Rubato 4

Her forsøker jeg meg som komponist igjen. Vel, det er mer snakk om jamming. Veldig moro å leke med Ipad og programmet GarageBand. Jeg spiller på skjermen med fingrene, og så er programmet så vennlig at det passer på å holde meg i takt. Denne gangen har jeg ikke spilt inn live trommer oppå etterpå, men jeg har spilt trommene inn med fingrene, i tre opptak.

Jeg er fremdeles like grønn når det gjelder noter og akkorder, så jeg vet ikke hva jeg spiller. Alt er i alle fall spilt inn av meg, ingen loops er hentet fra programmet.

Den epigenetiske koden i cellene dine

DNA og RNA inneholder informasjon om hvordan kroppen din skal bygges opp fra null og så vedlikeholdes. De siste årene har man funnet enda en kode, nemlig histonkoden.

Histonproteiner kan slå av deler av DNA-et ved å pakke det hardt sammen. Histoner påvirkes blant annet av ytre miljø, medisinbruk og kosthold, stress og temperatur. Hva du spiser eller opplever påvirker altså genene dine slik at enkelte gener slås av.

Og dette kan overføres til barna dine. Sagt på en annen måte, du har ikke bare arvet din bestemors gener, men genene dine er også blitt påvirket av hennes matvaner.

Dette gjelder for eksempel sult. En undersøkelse fra Sverige viser at de som hadde besteforeldre som hadde sultet, hadde større tendens til å få diabetes.

Muligens også befruktningsøyeblikket, eller den første tiden med celledeling, påvirker hvordan du blir. Barn som er blitt til ved kunstig befrukting, har større tendens til å få epigenetiske feil (histonfeil).

Hvis et gen er blitt skadet og gir sykdom, da kan det kanskje være best å slå av genet. Det var nettopp dette noen forskere fikk til for en tid tilbake med noen mus. Da brukte man histon for å slå av genet, og musene ble friskere.

I USA har den første epimedisinen kommet mot et forstadium til en krefttype.

Histonproteiner som slår av eller på gener, gjør også en positiv jobb. For eksempel frø må begynne å spire til rett tid. Siden en plantetype kan spre seg til ulike klima, kan det være greit at mammaplanten til frøet har fått med seg hvor lang vinteren er akkurat her, og overført den informasjonen til sine etterkommere. Samme type frø, med identisk DNA, kan ha ulik histonmengde for å tilpasse seg lokale forhold.

Men dette er ikke blinde mutasjoner slik evolusjonsteorien bygger på. Det er veldig mye som misvisende får merkelappen evolusjon.

DNA-koden styres av den epi-genetiske koden (histonproteinene), som igjen styres av ensymer, som igjen styres av DNA-koden. Alt må være på plass samtidig, det er en ferdig motor. Man kan ikke fjerne sylinderne eller bensinen og tro at det som da er tilbake gir noe liv.

Med denne nyoppdagede koden blir sjansen for at livet har oppstått av tilfeldigheter enda noen hakk mer umulig.


PS: Gener er ikke mitt felt. Håper jeg ikke har skrevet noe feil her. Som kilder har jeg brukt Bioteknologinemnda (Genialt 2/2010) og Genesis (1/2011).

tirsdag 11. oktober 2011

Kristne hussamlinger? Nei, det er vel ikke ekte menigheter...

Et kristent ektepar i Oslo inviterte for tre år siden naboene hjem til det som heter Alpha-kurs. Kurset går gjennom sentrale kristne trosspørsmål og gir deltakerne anledning til å samtale om spørsmålene rundt et måltid. Naboene likte samlingene, så man fortsatte å møtes hver uke også etter kurset. Da er det samtale, fellesskap og bønn. Det går på rundgang hvem som åpner hjemmet sitt.

Dette forteller Pinsebevegelsens avis KS, som ba professor Jan Inge Jenssen ved Ansgar Teologiske høgskole kommentere saken. Han stiller seg i utgangspunktet positiv til at kristne inviterer folk hjem. Men han mener slike husgrupper ikke må bli noen erstatning for menighetsbygging.

Jeg forstår ikke hva professoren mener. Er ikke slike husgrupper menigheter da? Paulus kaller jo flokken som samles hjemme hos Priska og Akvillas, for menighet.

Når Jenssen skal beskrive denne vennegruppen, sier han: "Det ligner på mange måter den kristne kirken i Det nye testamentet." Ja, nettopp. Men likevel er han ikke fornøyd.

Han fortsetter: "Samtidig er jeg et menighetsmenneske, og tror det finnes rimelig god dekning i Bibelen for å bygge en bærekraftig menighet for fremtiden. Slike grupper er svært personavhengige, og kan miste mye av bærekraften om sentrale enkeltpersoner for eksempel flytter." Derfor mener han at slike grupper bare må være et supplement til en menighet.

Jeg mener det er motsatt. Det blir bærekraftig ved at man er i slike grupper, slik at det allmenne prestedømme vokser i hver enkelt person. Det blir bærekraftig ved at man bytter på hvilket hjem man samles i. Det blir bærekraftig når alle må ta ansvar og ikke bare være et supplement til noe eller bare si ja til vedtak fra et lederskap.

Med slike grupper spiller det ingen rolle om noen flytter, for alle er vant med å invitere, og alle er vant med å komme med innslag, og alle er vant med at samlingene kan tilpasses. Det er veldig lett å fortsette eller starte opp et annet sted. Man behøver ikke være flink til å tale, synge eller sjefe. Terskelen er lav.

Jeg mener det er tradisjonelle kirker som ofte er personavhengige. Jenssen skriver på sin nettside at pastoren må ha en visjon for menigheten og visjonen må legges frem med entusiasme gang på gang. Lederen skal være sterk og handlekraftig. Tenk deg en tradisjonell kirke med en en slik populær pastor som preker hver søndag. Så flytter han. Hva skjer da? Vil virkelig ingen bli skuffet og holde seg borte?

Man må sammenligne likt med likt. Hvis man først drar inn risikoen ved at noen flytter fra slike hjemmegrupper, da må den samme risikoen nevnes for den tradisjonelle menigheten med en visjonær pastor. Når pastoren flytter, kan det kanskje forsvinne 100 personer, noe som tilsvarer 10 hjemmegrupper. Hvis derimot en populær person flytter fra en av hjemmegruppene, vil ikke 100 personer forsvinne. Hjemmegrupper er altså mer bærekraftige enn tradisjonelle pastorstyrte menigheter.

Jeg forstår ikke hva Jenssen mener. På den ene siden sier han at det er feil å være personavhengig, på den andre siden går han nettopp inn for det ved å tale varmt for en sterk og visjonær pastor.

Det er typisk å være skeptisk til kristne vennegrupper i hjemmene, de holder liksom ikke de tradisjonelle mål, de har lav status (selv om de altså ligner den første kirken man kan lese om i Bibelen). Det er noe positivt med dem, men når det kommer til stykket, da må de innse at de må finne seg en sterk leder, en organisasjon, en kirkebygning, noe skikkelig. Slik er det vanlig å mene.

Jeg mener motsatt. Mange tror at den første trosbekjennelse var "Jesus er Herre". Det indikerer hvem kristne skal ha som visjonær leder og organisasjonsbygger. I Det nye testamentet kan man lese om de mange verdiene man skal ha som ideal i menighetslivet. Disse verdiene kan få god plass til å utfolde seg hvis man er i små grupper i hjemmene. Verdiene får ikke like god plass i tradisjonelle menigheter.

Jeg har ikke dermed sagt at det er feil med storsamlinger. Men jeg mener det kan være et fint supplement. Jeg har altså motsatt syn av hva som er vanlig.

Fra transaksjonsledelse til transformasjonsledelse? Nei, målet er transformasjonstjeneste.

Jeg mener både transaksjonsledelse og transformasjonsledelse er feil å koble sammen med menighetsliv. 

Transaksjonsledelse innebærer en form for handel. En leder betaler sine arbeidere for å gjøre en jobb. Transformasjonsledelse derimot, betyr ingen betaling, men lederen overbeviser andre til å gjøre et stykke arbeid. Lederen oppnår dette ved å entusiastisk male frem en viktig visjon, slik får de andre indre motivasjon.

Begge deler er egentlig ok i utgangspunktet, så lenge det er basert på frivillighet og ikke manipulasjon eller maktbruk. Problemet i menighetssammenheng, er at både betaling og motivasjon kobles til lederens organisasjon. Primært burde man heller ha konsentrert seg om å gjøre en innsats i Guds rike generelt.

Det kan være overlapp mellom lederens organisasjon og Guds rike. Det er jo fint å ha en organisasjon som hjelper fattige for eksempel. Men lederens rike kan også stå i strid med Guds rike. Paulus i NT oppfordrer for eksempel alle i menigheten om å holde innslag når det er samling, og videre at vi skal undervise hverandre, støtte hverandre, oppmuntre hverandre og rettlede hverandre. Altså en flat struktur. De fleste pastorstrukturer er i dag derimot hierarkiske.

Med en lederorganisasjon blir det vanskelig å oppnå oppfordringene fra Paulus, for ofte ender man opp med at lederne har større rettigheter til å holde innslag enn ikke-lederne. Og ofte ender man opp med at oppmuntringer nedprioriteres, man gir ikke rom for slikt i samlingene, for lederen skal ha ordet, for å transformere et eller annet, eller lederen skal delegere.

I menighetsliv er det vanlig å mene at transaksjonsledelse (betaling) er negativt, og transformasjonsledelse (motivering) er positivt. Det paradoksale er at pastorer og mange av deres underordnede får fast lønn eller honorarer, man benytter seg altså gjerne av transaksjonsledelse selv om man egentlig er mot.

Ja, selve grunnmuren i menigheten er basert på transaksjon. Lederen uttrykker nemlig at det er "helt nødvendig" at medlemmene gir gaver til menigheten, ellers må man legge ned og det blir ingen samlinger eller prekener. Noe som er helt feil, for man kan ha samlinger helt gratis i hjemmene slik de første kristne praktiserte.

Jeg mener det er ikke feil å be andre om en tjeneste. Det er heller ikke feil å være leder for et prosjekt. Det er heller ikke feil å eie en bedrift. Man kan også gjerne gjøre en handel med en venn i menigheten, selge en bil for eksempel.

Men når menighetslederen bruker sin motiverende kraft, sin transformasjonsledelse, er det gjerne koblet til rettigheter som lederen oppnår. Samtidig får kjærlighetsverdiene dårligere rammer, og det er i strid med det menighetslivet jeg mener å se i NT.

Flat struktur betyr ikke at at alle er like. Folk har selvsagt ulike gaver. Noen er flinkere til å gi oppmuntringer enn andre. Men oppfordringen i NT om å gi oppmuntringer, går til hele menigheten.

Man kan ikke innføre prekemonopol, oppmuntringsmonopol eller nattverdmonopol og si det er ok fordi man kaller det transformasjonsledelse og er koblet til en visjon.

I stedet mener jeg det er viktigere å drøfte transformasjonstjeneste. Ordet leder er da byttet ut med tjener. Hierarki og særrettigheter er borte. Da handler det ikke lenger om å bli indre eller ytre motivert til en innsats i lederens organisasjon. Men det handler om å bli motivert til en innsats i Guds rike. Og det handler om at alle er like mye verdt, for da er det ikke bare de som kan bidra i lederens organisasjon som er verdt noe.

Transformasjonstjeneste kan for eksempel bety at du overbeviser en bekjent om noen mellommenneskelige verdier du står for. Eller en tro du har. Eller hvilken teologi du mener er rett. Og så kan du motivere personen til å gjøre en konkret innsats som ikke er koblet til din organisasjon, men til noe som du tror passer vedkommendes gaver eller situasjon.

Da bidrar man i Guds rike, ikke i pastorens rike.

Jeg mener ikke at menighetslivet må være helt pengeløst. Men det er forskjell på å gi penger til en reisende predikant og det å gi en pastor fast lønn. En reisende predikant får ikke så lett en hierarkisk posisjon. At en som er på besøk, får mer taletid enn de som bor der fast, betyr ikke så mye når man ser året under ett. Men når en pastor får fast lønn, da innebærer det ofte at pastoren skal preke hver søndag og for øvrig gis rett til å bestemme i menigheten. Da mener jeg man går vekk fra de bibelske idealene.

Når pastoren får fast lønn og bygger et hierarki, da tror jeg han samtidig setter bremser på det som kalles det allmenne prestedømme. Hvis man ansetter en til å holde prekener i samlingene, da er det lett å tenke at man selv ikke har ansvar mer. Man skal få noe igjen for det man betaler for, ikke sant?

Med transformasjonstjeneste bidrar man til å få flere tjenere i Guds rike. Men det er vanskelig å telle opp effekten. Det er lettere å telle opp hva som er oppnådd etter transformasjonsledelse, for alt skjer jo i organisasjonen man selv styrer. Men det kan likevel være mye mer som blir oppnådd med transformasjonstjeneste, for Gud er mye flinkere til å organisere enn vi. Gud vet best hvem som bør kobles med hvem og hvor behovene er.

tirsdag 4. oktober 2011

Monolog om samtale. Eller samtale om monolog.

Bladet M2, som utgis av Pinsebevegelsen, har nå et temanummer om samtale. Forsiden er en slags vitsetegning av en som holder en preken samtidig som folk i salen ikke vil høre etter før vedkommende begynner å bry seg om hvert enkelt menneske.

Inne i bladet står det at monologen er død, og det i et intervju med Egil Svartdahl som kanskje er Norges beste til å preke.

En annen artikkel har overskriften «Hjerter vinnes i dialog«.

Redaktør Anne Gustavsen skriver i sin lederartikkel at man behøver ikke være karismatisk evangelist for å dele evangeliet med mennesker, for samtaler og relasjoner fungerer vel så godt som prekener.

Ja, det er dette jeg har ment i en del år nå. Det er fint at samtale får høyere status. Men det hjelper lite hvis man vil holde fast på de tradisjonelle rammene. Når pastorene fremdeles mener søndagens samling i kirkebygningen er det viktigste som skjer, da fortsetter det meste som før. Da læres menigheten opp til at vitsetegningen på forsiden av M2 er idealet: I kristne samlinger er monologer viktigere enn samtaler. Og skal du gjøre en innsats som virkelig betyr noe i Guds rike, da må du være flink til å tale.

I bladet står det også om en ny menighet som kalles Mosaic. Den har prioritert annerledes enn tradisjonen. Man møtes i små grupper den ene uken og til noe som ligner tradisjonell gudstjeneste den andre uken. Med dette har man i det minste likestilt dialogen og monologen. Man har altså ikke bare snakket pent om dialogen, men man har endret strukturen i menigheten.

Vanligvis er det slik at pastorer mener det er fint med husgrupper. Men når det kommer til stykket, så skal aldri husgruppene prioriteres foran gudstjenesten og pastorens monolog.

En undersøkelse viser at pinsevenner kjeder seg i gudstjenestene. En annen undersøkelse viser at familiene snakker ikke om tro i 90 % av kristne hjem. Men: En tredje undersøkelse viser at små menighetsfellesskap vokser med 22 % i året.

Min konklusjon er at det handler ikke bare om holdninger, men også om ordninger. Når pinsevenner kjeder seg i monologsamlinger, så utløses ikke samtaler om tro. Man kan ikke forvente at dialoger om tro skal vokse frem i dagliglivet når det er monolog som er rammen i menighetens samlinger.

Dagens ordninger binder dialogen. Hvis man ikke er villig til å gjøre noe med ordningene, da bør man ta en kikk på holdningene sine.

Det er også verdt å merke seg at de første kristne ikke hadde kirker. De møttes til et godt måltid i hjemmene. Pinsepastorer bør forklare hvorfor de går inn for en annen ordning enn de første kristne.

Jeg har skrevet om pinsevenner og samtale tidligere:

Ledere vil samtale, men ikke i gudstjenestene
Givende samtaler mellom kristne
Utslitte pastorer nok en gang
Flere og bedre samtaler i menighetene
Samtale om lederskap
Her er menighetsstrukturer som ser enkeltmennesker

mandag 3. oktober 2011

Misjon slik Jesus viste


En liten dugnadsgjeng kan puste ut etter at boken Lukas 10-manualen i kveld ble sendt til trykkeriet. Forfattere er Steve og Marilyn Hill fra Canada. Jeg traff Steve i fjor hjemme hos ekteparet Kvelstad noen kilometer unna der jeg bor.

Selv har jeg en del år nå gått inn for husmenigheter som ramme for kristne samlinger. Jeg synes store scenebaserte kirker ikke gir gode nok rammer for å kunne bygge mennesker. I hjemmene har man bedre tid, og bedre mulighet til å leve ut hverandre-verdiene. Og når man møtes som venner, uten hierarkiske posisjoner, da er det lettere å bli en del av det som kalles det allmenne prestedømme.

I det nye testamentet står det mange steder at de første kristne holdt samlinger i hjemmene, de bygde ikke kirker.

Men hva da med misjon? Er det mulig å forene ikke-hierarkiske husmenigheter med misjon? Må ikke misjonærer bygge kirker dit de kommer? Må de ikke lære opp nye menigheter i vestlig kirkekultur? Må de ikke vise hvordan man snekrer scener og ansetter hovedpastorer, underpastorer og musikkpastorer?

I boken forteller Steve og Marilyn om hva Jesus sier om misjon i Lukasevangeliet. Det må jo være et godt utgangspunkt for kristne. I Lukasevangeliet kapittel 10 sier Jesus at misjonærer skal finne et fredelig hjem og være gjest der. Aha! Igjen ser man at det foregår i hjemmene. 

Jeg håper mange vil lese boken til Marilyn og Steve, for det er en god del med dagens kirkeparadigme som bør endres.

Initiativtagere til norsk oversettelse av boken er Inger Johanne og Magne Kvelstad. De har motivert i gang en del venner som har holdt på i flere måneder med dette prosjektet.

Les om boken på Steve Hills nettside.

Boken vil koste omkring 150 kroner på norsk, og du kan bestille den ved å sende e-post til Kvelstad her: team777@start.no eller her.

søndag 2. oktober 2011

En pølse i kambrium

I en artikkel om dannelsen av fjellkjeder, har Aftenposten (A-magasinet) en illustrasjon som viser den evolusjonistiske tidsskala 2-3 milliarder år tilbake. Ulike dyr er plassert bortover tidslinjen. I perioden som kalles kambrium, har man plassert noe som ser ut som en pølse.

Hvorfor er nettopp en pølse valgt ut når det i samme lag finnes avanserte sjødyr med for eksempel både øyne og ledd? Det er ikke til å komme bort fra at evolusjonsteorien ser mer troverdig ut med denne pølsa, men kanskje hverken Aftenposten eller eksperten som Aftenposten intervjuet, tenkte på det. 


I utgangspunktet fortjener ikke dette en bloggartikkel, med mindre det er snakk om en trend. Er figurer som viser evolusjonsteorien ofte snille mot teorien? Ja, det ser slik ut.

Aftenposten har antagelig brukt en annen illustrasjon som skisse, for slike illustrasjoner finnes over alt. Men et eller annet sted, en eller annen gang, var det en som bestemte seg for at den beste merkelappen for kambrium må være en pølse. 

I kambriumlaget fins mange ulike avanserte dyr. Det er vanlig å bruke uttrykket «den kambrinske eksplosjon«, for dyrene dukker plutselig opp fiks ferdig skapt, uten å ha noen forfedre i laget under.

I stedet for en pølse kunne man ha valgt en trilobitt, de finnes helt fra bunnen av kambrium og oppover og var veldig utbredt. Så langt jeg vet, er trilobitt det vanligste fossilet man finner, det er så man knapt gidder å plukke dem opp. 

Trilobittene spiste antagelig planter og ble selv spist av andre dyr, for man har funnet trilobittskall som er tygd på. Altså: Ikke bare øyne, følehorn, ledd, skall og mye annet er representert i kambrium, men også en form for tenner. Anomalocaris  (bildet nedenfor, hentet fra Wikipedia) hadde en w-formet kjeft og det er nettopp w-formede spor man finner på trilobittene som er blitt tygd på. En anomalocaris er en fin representant for kambrium. De kunne bli opp til to meter svære.


Men i stedet for å vise noe av dette avanserte livet, viser man en pølse.

En annen måte å være snill mot evolusjonsteorien på, er å bruke logaritmisk skala. En cm i venstre del av figuren til Aftenposten tilsvarer 400 millioner år. En cm til høyre i figuren tilsvarer 20 millioner år. Men det legger man ikke merke til før man sjekker nøye. 

Hva er problemet med en logaritmisk skala? Evolusjonsteorien går ut på at dyrene først er enkle (pølse...), deretter utvikler de seg og blir mer og mer avanserte. Hvis skalaen ikke hadde vært logaritmisk, men hadde vist alle årene med samme avstand etter hverandre, ville man ha sett at de dyrene man mener er mer avanserte, har hatt veldig kort tid på å utvikle seg. 

Vanlig logikk og erfaring er at det tar kort tid å lage noe som er enkelt, og det tar lang tid å lage noe som er avansert. At evolusjonsteorien står for det motsatte, blir sminket bort med logaritmisk skala. 

En annen måte å dresse opp teorien på, er å tegne alle fjellagene i én sammenhengende figur. Men du finner ikke alle lagene oppå hverandre noe sted på jorda. 

Enda et grep er å ikke ta med alle dyrene som ser like ut selv om de finnes i mange lag. Man tegner ikke inn at for eksempel en sjøstjerne ser lik ut i alle lagene, og finnes i dag i levende live. Har det noe å si? Ja, dette indikerer at genene i dyr er ekstremt konservative, og at de varierer kun innenfor gitte rammer, noe som er et argument mot evolusjon i stor skala. 

Selvsagt kan man ikke putte inn alt mulig i for eksempel illustrasjonen til Aftenposten. Den var bare en støtte-illustrasjon til artikkel om fjell, og skulle vise hvor gamle man tror fjellene er. Det jeg forsøker å påpeke, er at slike evolusjonsillustrasjoner fins over alt, og alle kopierer av hverandre, og at disse illustrasjonene innholder en del grep som favoriserer evolusjonsteorien slik at den ser mer troverdig ut. 

Jeg så nylig en film om en kar som har reist jorda rundt for å se hvordan museer viser frem dinosaurer. I samme fjellag som man finner dinosaurer, finner man også for eksempel ender, og dessuten en del planter som oppfattes som moderne. Men museer viser ikke frem ender og slike planter sammen med dinosaurer. Er det bevisst eller ubevisst at fossilene av ender og slike planter stues vekk i kjelleren? 

Jeg var selv på naturhistorisk museum i London i sommer. En av illustrasjonene der hevder at vårt DNA er 99,4 % lik sjimpansenes DNA. Det er bare en myte. Hvorfor føler man seg nødt til å sminke opp evolusjonsteorien på denne måten?