onsdag 31. august 2011

Hvordan legge til rette for flere relasjoner i kirken

Til alle tider har vi vært travle. Lukas skrev for snart 2000 år siden: "Marta var travelt opptatt med alt som skulle stelles i stand." Den greske dramatikeren Aristofanes, som riktignok kunne skrive noe parodisk, skrev 400 år tidligere: "Ved daggry, når hanen galer, våkner alle og begynner å gjøre seg i stand til dagens arbeid. De kler seg i en fart og drar av gårde mens det ennå er mørkt."

Enten man levde i antikken eller man lever nå, er det i en travel hverdag godt å sette seg rundt et bord der man deler et måltid, får et klapp på skulderen og møter noen som har tid til å lytte.

De første kristne møttes på den måten. De hadde ikke kirkegudstjenester. Det er ikke slik at dagens kirkegudstjenester er normalen fra gammelt av, og at vi må finne nye løsninger fordi det nå fins postmoderne travle mennesker. Det er ikke slik at dagens kirkegudstjenester bare må justeres litt, for eksempel forkortes fordi folk har det travelt, så er alt ok. Nei, det er motsatt. Normalen fra gammelt av, altså slik man kan lese i Bibelen om de første kristne, er hussamlinger rundt et måltid der alle i menigheten kunne komme med innslag. Hvis det er behov for justeringer, fordi postmoderne mennesker er anderledes enn antikkens mennesker, da er det i tilfelle disse måltidssamlingene man må ta tak i.

Jeg har deltatt i slike hussamlinger i flere år nå, min erfaring at hussamlinger har mye bedre rammer en kirkegudstjenester når det gjelder relasjoner og tid til hverandre. Det er jo logisk også. I kirkegudstjenester gis det få anledninger til å snakke sammen, ergo er det dårlige rammer for relasjoner. 

Foreløpig ser jeg ikke noe bør justeres når det gjelder måltidssamlingene. Jeg tror det er bra at alle har rett til å si noe og at det ikke er religiøst hierarki. Jeg tror originalen holder mål, enten det er snakk om antikkens mennesker eller det gjelder oss postmoderne mennesker. Er det snakk om justeringer, da er det snakk om å bruke det variasjonsrommet som alltid er der og som ikke går på bekostning av de grunnleggende verdiene.

Mitt råd er å legge tyngdepunktet i slike hussamlinger. Dessverre er det mange som lar hussamlinger bare være et tillegg til kirkegudstjenestene. Hvis man virkelig mener at relasjoner er viktig, da forstår jeg ikke hvorfor man legger tyngdepunktet i kirkegudstjenester. 

Jeg begriper ikke hvorfor alt det gode som prester og pastorer preker om, skal skje alle andre steder enn når kristne er sammen.

Er du ute etter å legge til rette for relasjoner, må du se på for eksempel dette:
  • Hvor mange deltar i samlingen? Jo færre, desto mer relasjoner.
  • I hvilken grad er det lov å snakke? Jo mer man kan samtale, desto mer relasjoner.
  • Hvordan er møblene plassert? Jo færre nakkebenker og jo flere ansiktssofaer, desto mer relasjoner.

lørdag 27. august 2011

Noen har plassert nano-maskiner i kroppen din allerede

Har du hørt om nanoteknologi? For eksempel at i fremtiden kan legene lage mikroskopiske maskiner som de sender inn i kroppen din for å rydde opp i sykdom? Og at maskinene kommer til å være bare litt større enn atomer?

Tenk hvis slike maskiner kommer i feil hender. Og tenk på den grufulle dagen da du oppdager at noen allerede har plassert slike maskiner i kroppen din uten at du har bedt om det.

Du vil bli redd og sint og gruble på hvem som har gjort dette mot deg. Kanskje var det kelneren på restauranten som plasserte de små ekle maskinene i kaffen din? Kanskje var det legen som puttet dem inn i vaksinen du fikk før utelandsreisen? Noen må uansett ha gjort det med vilje, for maskiner kan ikke oppstå ut av lufta. Men hvem? Hvem har gjort dette mot deg?

Ja, det er som en skummel science fiction-film. Men saken er at du har slike maskiner i kroppen allerede. Se filmen under.

For å forstå størrelsen: Kroppen din består av celler. De er så små at du må ha mikroskop for å se dem. Inne i cellen er det mange små dingser som gjør ulike ting. De er altså mye mindre enn cellen. En av disse dingsene heter mitokondrion. På "huden" til mitokondrion, da snakker vi om virkelig bitte bitte smått, der sitter det små maskiner. De lager energi.



Alle celler i kroppen din har sånne maskiner. Uten denne energien, dør du. Ikke bare det, uten slike maskiner kan ikke celler eller liv finnes i det hele tatt. Også DNA, altså oppskriften på liv, som også inneholder oppskriften på denne motoren, er avhengig av energi fra motoren. De er avhengige av hverandre og må være på plass samtidig.

Så må du selv forsøke å tenke ut hvem som plasserte mikromotorene der.

Hvis svaret ditt er at det var bare lufta som ble sånn, eller at det evolusjon som har laget den lille tassen, da maler du deg inn i et juridisk hjørne når det gjelder senere søksmål. For når en ondsinnet lege om noen år sender en ekkel mikromaskin inn i kroppen din slik at du begynner å råtne, da kan legen løfte hendene og si "Det var ikke meg, det er bare evolusjon, du har selv sagt at avanserte maskiner kan oppstå av seg selv."

Det fins mange filmer av denne lille tassen, søk for eksempel på Youtube med ordene atp synthase.

lørdag 20. august 2011

Hvor mange tror på evolusjon? Hvor mange tror på et liv etter døden?

En stor undersøkelse i mange land om tro ga disse tallene i 2011:

41 % tror på evolusjon
28 % tror Gud skapte oss (kreasjonister)
31 % vet ikke

De som tror mest på evolusjon, av de landene som deltok, er svensker, med 68 %. Landene med størst vet-ikke-gruppe, er Russland og Italia, med rundt 40 %. De som tror mest på at Gud har skapt oss, er Saudi Arabia, med 75 %.


Undersøkelsen viste videre at:

45 % tror på en form for Gud
6 % tror på en form for flere guder
18 % tror ikke på en form for Gud

Det er altså ikke samsvar mellom de 41 % som tror på evolusjon (se lenger opp) og de 18 % som ikke tror på en form for Gud. Å tro på evolusjon betyr altså ikke at man automatisk er ateist.

De landene med flest ateister er Frankrike (39 %) og Sverige (37 %). (Det vil si: Av de landene som deltok i undersøkelsen.) Samtidig har Sverige høyest vet-ikke-tall når det gjelder troen på et liv etter døden: 41 %.

Ellers i verden er det slik:
51 % tror på et liv etter døden
23 % tror man slutter å eksistere når man dør
24 % vet ikke

Det er altså trosmessige gråsoner eller overlappinger. 41 % tror på evolusjon, men det bare 23 % som tror at det betyr at når man dør så slutter man å eksistere, og det er bare 18 % som ikke tror det fins en form for gud i det hele tatt.

Samtidig er det slik at blant kristne fins det både evolusjonister og kreasjonister.

I Bibelen står det at "i begynnelsen var ordet". Det greske ordet som er i bruk, er logos. Logos betyr fornuftig tale, eller logikk, eller universell verdensordning. Det står at logos ble menneske og tok bolig blant oss. Sagt på en annen måte: Universets logiske skaper og opprettholder begynte å tusle rundt her på jorda og fortelle oss sammenhengen. Se Johannesevangeliet.

Om undersøkelsen: 19 000 personer i til sammen 23 land har svart på en spørreundersøkelse om tro. Undersøkelsen er gjennomført av Ipsos for Reuters. Ipsos er verdens femte største bedrift innen spørreundersøkelser. Undersøkelsen ble gjennomført via internett, det kan påvirke svarene noe fordi kun 2 milliarder av jordas 7 milliarder personer har internett-tilgang. Norge var ikke med i undersøkelsen. Kun ett land i Afrika deltok. Her er landene som deltok: Argentina, Australia, Belgia, Brazil, Canada, Kina, Frankrike, Tyskland, Storbritannia, Ungarn, India, Indonesia, Italia, Japan, Mexico, Polen, Russland, Saudi Arabia, Sørafrika, Sørkorea, Spania, Sverige, Tyrkia og USA.

onsdag 17. august 2011

Absurd å sitte stille så lenge uten å kommunisere

Overskriften er hentet fra et innlegg på den nye kirkebloggen til Den norske kirke i anledning kirkevalget 2011. Det er Kristin Aase som forteller om sin sønn som synes det er absurd å sitte stille så lenge i gudstjenesten uten å kommunisere.
     Aase sier om et kirkebesøk: "Jeg ville protestere, høyt og tydelig. Men jeg var lydig, og tidde stille. En lydighet vi har lært i kirken. En lydighet som jeg i dag ser på som livsfarlig." 

Ja, det er kirken, eller skal vi si tradisjonen, som har lært oss å tie stille. Det er motsatt av hva Bibelen oppfordrer til. De første kristne underviste og rettledet hverandre. Samlingene foregikk gjerne rundt et måltid i et hjem, der er det naturlig med dialog.

Kristin Aase skriver videre i sitt innlegg: "Fremtiden for kirken er interaktiv." Det er jeg helt enig i.

Den norske kirke kaller seg luthersk. Han oppfordret til at hvem som helst i menigheten burde reise seg og protestere hvis presten lærte bort noe feil. Men hverken Bibelen eller Luther ser ut til å være forbilde for Dnk når det gjelder å sette rammer for gudstjenesten.

mandag 15. august 2011

Ledere vil samtale, men ikke i gudstjenestene.

Forleden var 400 svenske pinsepastorer samlet til undervisning, gruppesamtaler og fellesskap. Atter en gang ser man at når kristne ledere samles, da vil de gjerne ha samtaler. Men når hver og en av lederne selv samler en flokk, da vil de gjerne preke, ikke samtale.

De samme pastorene har blitt enige om å følge et program for personlig utvikling som skal gå over to år. Skal pastorene da sitte i benkeradene på gudstjenester, og bli utviklet på den måten? Nei. Så langt jeg har forstått, skal de sitte i grupper på ti. Prosessgrupper. Altså grupper der det kan skje en personlig forandring gjennom å høre et innslag og så samtale om innslaget.

Men generelt vil ikke pastorene at andre kristne skal ha samme opplegg som dem. Resten av menigheten skal gjennom året hver søndag besøke tradisjonelle kirkegudstjenester.

Det må bety at kristne ledere egentlig ikke vil at resten av menigheten skal ha personlig utvikling. For hvis gudstjenester ga personlig utvikling, da kunne de fire hundre pastorene bare ha møtt opp til vanlige gudstjenester og hørt en annen pastor eller prest preke.  

Pastorene vet altså at gudstjenester har begrenset verdi, likevel er det gudstjenester de satser på, år etter år. Hvorfor?

lørdag 13. august 2011

Fordelaktige mutasjoner er ikke bevis for evolusjon

Tenk deg en kyststripe hvor en del fluer lever. Så skjer det en mutasjon, altså en kopieringsfeil i genene, slik at en flue får avkom uten vinger. Så kommer en storm. Fluene med vinger blåser på havet og dør, for vingene virker som seil. Fluene uten vinger overlever på land, for vinden får ikke tak i dem. Mutasjonen som fjernet vingene var altså en fordel, en slags tilpasning, og man fikk naturlig utvalg.

Noen kaller dette for evolusjon. Men det er ikke evolusjon. Det er anti-evolusjon.

Hvordan kan jeg si det? Jo, de vingeløse fluene har mistet informasjon i genene. Evolusjon krever derimot at informasjonen i genene økes. Man kan ikke få en meitemark til å bli et menneske ved å fjerne eller skru av informasjon i meitemarkens gener.

For å ha evolusjon, må ny informasjon oppstå. Og det må skje uten å stjele informasjon som allerede finnes. Ved stjeling forflytter man bare problemet, for hvor oppsto den informasjonen man stjal? Det hender et dyr stjeler DNA-biter fra et annet dyr, men det kan altså ikke tas som bevis for evolusjon.

Det hender også at kroppen skrur på DNA-informasjon som har ligget sovende, det fins nemlig gener som skrur av eller på andre gener. Noen ganger skjer dette ved ytre påvirkning. Men det er ikke evolusjon, for informasjonen ligger der fra før.


En fugleart kan få større eller mindre nebb på grunn av naturlig utvalg der den lever. Det ligner på avl. Men det skjer ikke ved at ny informasjon oppstår i den samlede genbanken i verden. Ved for eksempel hundeavl er det hele tiden snakk om hunder, de blir ikke til en ny ukjent art selv om man avler lenge.

Naturlig utvalg er ikke evolusjon. Mutasjoner er ikke evolusjon. Fordelaktige mutasjoner er ikke evolusjon. Tilpasning er ikke evolusjon. Avl er ikke evolusjon. Kun ny informasjon, enten oppstått fra død materie eller oppstått av mutasjoner i levende materie, uten å stjele fra andre eller skru på sovende gener, kan kalles evolusjon.

De fleste mutasjoner stanses av kroppens egen korrekturmaskin inne i cellene. Naturen er altså kraftig mot mutasjoner, derfor virker det ikke logisk at mutasjoner er en troverdig kraft som har skapt ny informasjon i stor skala.

De få mutasjonene som slipper gjennom, er som regel skadelige. Også dette er ikke på evolusjonens side. Mutasjoner er ikke en generell positiv motor, men det er en kraft som generelt bryter ned overlevelsesevnen, mutasjoner fører til sykdom og død, det er jo derfor vi for eksem
pel frykter radioaktiv stråling. Det fins bare noen ytterst få eksempler som diskuteres som positive mutasjoner med ny informasjon.

Hvis du sier at du tror på evolusjon, må du forklare hva du definerer som evolusjon, og deretter forklare hva som driver evolusjonen frem. Etter mitt syn holder det da ikke å snakke om fordelaktige mutasjoner eller naturlig tilpasning.

torsdag 11. august 2011

Utløser gudstjenester samtaler om tro?

To kristne ledere i Norge uttrykte forleden dette:

  • Man skal ikke komme som tilskuer til gudstjenesten, men man skal delta.
  • Den beste form for evangelisering er samtale, ikke monologer, vi skal være medvandrere og la folk snakke om sine trostanker. 
Det er ikke første gang jeg hører dette. Men som vanlig defineres "å delta" til å synge ivrig med når det er fellessang. Og som vanlig defineres "samtaler om tro" til å foregå andre steder enn i gudstjenesten. Hvorfor i all verden plasserer man ikke de gode ideene rett inn i det som anses som menighetens viktigste samling?

Man ønsker samtale, men ikke i gudstjenesten. Man ønsker at folk skal være medvandrere, men ikke i gudstjenesten. Man skal ha god tid til andre, men ikke i gudstjenesten.

For meg er dette ulogisk.Trimgruppa sier ikke: "Det er viktig å trene, men vi skal ikke trene når vi samles." Bilverkstedet sier ikke: "Vi skal reparere biler. Men for all del, ikke finn på å reparere biler her på jobben." Ektemannen sier ikke til kona: "Jeg elsker deg, men jeg vil vise det bare når jeg ikke ser deg."

Løsningen er å satse på husmenigheter slik de første kristne hadde. Der kan hver og en i sitt tempo delta i samtaler om tro, dermed får man troen og teologien inn under huden på en annen måte enn å synge høyt i gudstjenesten. Når man er vant med samtaler om tro i husmenigheten, er det lettere å delta i lignende samtaler også utenfor husmenigheten.

Ved samtaler om tro i kristne ikke-hierarkiske hussamlinger deltar man dypere i de spørsmålene som dukker opp enn hvis man kun lytter til prekener. Ved samtaler kan man selv formulere setninger, svar og spørsmål. Man kan selv finne ut hvor i Bibelen temaet omtales. Man kan selv be en bønn, ta ulike initiativer og strekke sin kjærlighet. Man kan selv holde et innlegg til de andre. Det er i hvert fall mulighet for det.

fredag 5. august 2011

Lukas 10-manualen kommer på norsk

Ny bok kommer til høsten: I Lukas 10 i Bibelen fins det en oppskrift på hvordan kristne skal misjonere. Oppskriften er gått i glemmeboken for mange. Det er ikke snakk om store organisasjoner og slikt, men rett og slett være gjest i noen annens hjem. Boken Lukas 10-manualen tar opp dette, den finnes i dag på en rekke språk, men ikke på norsk. En liten dugnadsgjeng har oversatt boken til norsk og spleiser på finansieringen for å få den trykt.

Boken passer bra for de som er interessert i husmenigheter og ikke-hierarki blant kristne. Den tar også opp at det er feil å dytte vestlig kultur på menigheter utenfor Vesten.

Les om boken på engelsk her på forfatternes egen nettside. Jeg har skrevet om Steve Hill her. Initiativtagere til norsk utgave er Inger Johanne og Magne Kvelstad.

Boken vil koste omkring 150 kroner, og du kan bestille den allerede nå, selv om det kan gå et par-tre måneder før alt er på plass. Send e-post til team777@start.no (da er det Kvelstad som er mottager) eller til meg så setter vi deg på listen og tar kontakt når det nærmer seg.

onsdag 3. august 2011

Pinsebevegelse = scenekirker


Hva er det første du tenker på når du hører ordet pinsevenn? På høyskolen Det teologiske menighetsfakultet i Oslo kan man studere pentekostal tro, det vil si pinsebevegelsen. I informasjonen om disse studiene har høyskolen satt inn et treffende bilde for å illustrere pentekostal tro. Bildet viser en scene med mikrofoner, scenerøyk og lyskastere. 

Isolert sett er det ikke noe galt i å ha en fest med høy musikk og show-effekter. Men jeg tror det er feil at tyngdepunktet blant kristne skal ligge på slike scener.

Hvor har forresten pinsevennene hentet inspirasjon fra? Er pinsevenner flest helt sikker på at deres teologi, visjoner, verdier, strategier og mål skal ha tyngdepunkt i scenekirker? Eller er dette noe bare lederne har funnet på? Hvis man leser NT, er da scenekirker det man sitter igjen med som konklusjon: "det er her vi må legge tyngdepunktet"?