onsdag 22. juni 2011

Hva med litt dinosaurkjøtt på lørdagspizzaen?

Forskere har funnet dinosaurfossiler med blodårer og elastisk vev, spol 9 minutter frem i filmen under.


Du kan se bilder av rødt dinosaurkjøtt på denne lenken.

Hvordan man reagerer på slike funn, er avhengig av hvilket verdensbilde man har fra før. En kreasjonist vil si: ”Ja, dette beviser at den geologiske tidsskalaen er helt feil, for kjøttrester kan ikke overleve i millioner av år, dermed ryker evolusjonsteorien.”  
En evolusjonist vil si: ”Det er helt utrolig hvordan kjøtt kan konserveres i 80 millioner år, det strider mot hva vi ellers vet om hvordan kjøtt råtner, men vi må forske på hvordan det er mulig.”

At man tolker fakta ulikt, kommer også frem ved C14-metoden. Når et dyr lever, får den i seg en spesiell type karbon, og når dyret dør forsvinner dette C14-karbonet sakte ut. Man kan måle hvor mye C14 det er i en gammel skrott og dermed anta hvor mange hundre år det er siden dyret døde. Metoden holder opp til noen tusen år, for man kan være sikker på at det er null C14 i et dyr etter for eksempel 100 000 år. 
Men så har man oppdaget dinosaurfossiler som har C14, hvordan tolker man slike funn?

Kreasjonisten sier da: ”Ja, dette beviser nok en gang at den geologiske tidsskalaen er helt feil. Finner man slik karbon, er dyret nødt til å være bare maks noen tusen år gammel, ikke millioner av år.”

Evolusjonisten vil derimot si: ”Funnet må være forurenset utenfra av et nylig dødt dyr.”

Enten man er ateist eller kristen har man oppfatninger om hvordan verden er skrudd sammen, og dette påvirker hvordan man tolker fakta. Det er ikke snakk om vitenskap mot tro, men om ulik tolkning av fakta. Man tolker faktaene slik at de stemmer med det verdensbilde man allerede har.

Det er ikke bare snakk om å tolke fakta, men om fakta i det hele tatt kommer på bordet. Forskeren som fant dinosauren med kjøtt, turte først ikke si fra om funnet. Hun var redd for å bli latterliggjort av andre forskere. Dette viser hvilket gruppepress som kan finnes i vitenskaplige miljøer.

tirsdag 7. juni 2011

Kirkens konstantinske fangenskap – ser vi slutten?

Oskar Skarsaune, professor i kirkehistorie ved Det teologiske Menighetsfakultet (MF) i Oslo, holdt sin avskjedsforelesning ved fakultetet for en drøy uke siden.

Konstantin var en maktkeiser som på 300-tallet erobret nye land. Etter hvert innførte han kristendommen som en slags statsreligion. Varianter av dette ekteskapet mellom stat og kirke ser man fremdeles i dag.

Skarsaune er ikke lei seg for at prestenes formelle makt og autoritet i Norge er avtagende, for det er den konstantiske kirkemodellen som da svekkes.

PDF av forelesningen ”Kirkens konstantinske fangenskap – ser vi slutten?” kan du laste ned her.

søndag 5. juni 2011

Er det mulig å ha en kirke for alle kristne?

Noen vil ha kirkeorgel, andre vil ha elektrisk gitar. Noen vil døpe barn, andre vil døpe voksne. Er det mulig å ha en felles kirke for alle?

Når en pinsevenn kjenner en katolikk og de møtes på gaten, er ikke-hierarki utgangspunktet, det er normaltilstanden. Den ene krever ikke å bestemme over den andre eller at samtalen skal foregå etter et bestemt mønster. Begge tillater at den andre snakker og lar den andre komme med sine innslag. Det er vanlig høflighet. Hvis den ene, midt på fortauet, ville sitere noe fra Bibelen som en oppmuntring til vennen, eller be en bønn, da ville den andre ikke nekte at det skulle skje. Og hvis den ene kommer med et teologisk synspunkt som den andre er uenig i, så kan den andre si seg uenig. 

Også når to menigheter fra ulike kirkesamfunn skal ha felles samling, det man gjerne kaller gudstjeneste i våre dager, bruker man ikke-hierarki. Man samtaler seg frem til en løsning der man aksepterer innslag fra begge kirkesamfunnene.  
     Den ikke-hierarkiske verdien leves ikke helt ut i et slikt tilfelle, for det er gjerne lederne på hver side som sammen bestemmer hvem som skal få ha ordet i samlingen. Fremdeles er det altså noen som filtrerer innslagene. Ikke-hierarkiet er tilstede kun mellom lederne og ikke i hele menigheten. Men de to menighetene har uansett tatt et steg inn på den ikke-hierarkiske veien.

I overskriften brukte jeg ordet kirke. I dag indikerer ordet et hierarki, en liturgi, en kirkebygning, osv. Jeg vil påstå at ordet kirke ikke brukes i NT slik vi i dag bruker ordet. Ordet kirke i spørsmålet setter derfor føringer. I stedet for å spørre om en kirke for alle, må man heller spørre om det er mulig å få fellesskap for alle. Ikke-hierarki hjelper mye i den forbindelse.

fredag 3. juni 2011

Megapastor kritiserer megakirker

Markedskreftene styrer megakirkene, det sier megapastor Brady Boyd. Han skriver på sin blogg at menigheten har brukt markedsteknikker for å tiltrekke seg folk til gudstjenestene.

Megapastorer har sviktet som hyrder og oppfører seg som om de drev en hamburgerkjede, fortsetter Boyd. Man skal ikke konsumere kirke som om man har medlemskap i et treningsstudio, skriver han.

Ja, dette er kjent kritikk fra oss som i noen år har ivret for ikke-hierarkisk husmenighetsliv. Scenekirker og foretakskirker har en del feil verdier og noen negative bivirkninger.


Markedskrefter er ofte bra i samfunnet, men de færreste ønsker at sin egen familie skal ha slike dimensjoner innbakt. Slik bør man også tenke når det gjelder menighetsliv. Det er spennende at kritikken nå kommer innenfra og fra toppen.

Boyd ønsker debatt om dette. Han spør for eksempel om det er feil å drive markedsføring for menigheten.

Svaret virker opplagt, det kan da ikke være noe feil i å sette inn en annonse for gudstjenesten? Isolert sett er det selvsagt ikke noe dramatisk med en annonse. Men det er dessverre ett av mange steg som forandrer tankesettet, rammene og verdiene i menigheten.

Når man skal utforme en annonse, begynner man å tenke hva som trekker mest folk, det er jo hensikten med annonsen. Så inviterer man en sangstjerne og gir denne stor plass i  annonsen og samlingen. Men oppfordringene i NT er ikke å komme med den beste underholdningen, men å se hverandre og å la alle slippe til med innslag i samlingene.


Når man først har innført et stort økonomisk apparat, da må dette ha mat hele tiden. Renter, avdrag og lønn må betales. Den forretningsmessige tanken kommer snikende inn, man tar valg ut fra hva som gir mest penger i kassen. Så ender man opp med en slags sirkelargumentasjon: "Det er jo umulig å drive en kirke hvis man ikke har inntekter, derfor må vi i kirken tenke som en bedrift."


Med annonser skaper man også lett en forventing av at noen skal levere og andre skal ta i mot, som om vi skal oppfører oss som konsumenter. Med markedsstyrte menigheter gir man folk det de vil ha, man gir slipp på verdiene. En annen megapastor, Bill Hybels, sa det rett ut: ”Hemmeligheten bak godt lederskap er enkel: Spør folk hva de vil ha.”

Men Bill Hybels har også sagt at det var som et jordskjelv da de etter tyve år oppdaget at mange i menigheten ikke hadde personlig vekst.

Boyd mener megakirkene ligner hurtigmatkjeder der folk ikke har tid til å snakke sammen. Han ønsker seg heller at kirken ligner en koselig naborestaurant der folk har god tid. Svaret er opplagt fra min side: Ikke-hierarkiske hussamlinger med middag.

Det var pinseavisen KS som gjorde meg oppmerksom på Boyds artikkel. KS er selv for markedsstyrte menigheter og skrev om det på lederplass i 2009. Lenken til lederartikkelen om dette virker ikke mer. Min reaksjon den gangen finner du her.


Og her skriver jeg om risikoen med markedsstyrte menigheter.

torsdag 2. juni 2011

Hjemmemenighet

Her om dagen traff jeg ytterligere en person som åpner hjemmet sitt for kristne samlinger hver uke. De har holdt på i flere år med dette.

Man trenger altså ikke prest, vedtekter og kirkebygning. Men det man trenger for å komme i gang, er noen som tar initiativ: Noen må invitere, komme med et forslag om møtes, eller slå av en prat.

Så må man passe på å ikke lage hierarki, men la alle ha anledning til å komme med sine innslag.

Kjenn godt etter nå. Kanskje dette er noe for deg?