tirsdag 17. mai 2011

Den norske kirke ønsker å bygge på arven etter Hans Nielsen Hauge

Hans Nielsen Hauge levde i starten av 1800-tallet da det var forbudt i Norge å være kristen utenfor statens egen kirke. Hauge måtte sitte i fengsel i mange år fordi han reiste rundt i Norge og inviterte til kristne husmøter.

Da han slapp ut av fengselet, kjøpte han etter hvert Bredtvet gård i Groruddalen i Oslo, og bosatte seg der. Hauge døde bare 53 år gammel.

Nesten hundre år etter at han døde, kjøpte staten Bredtvet-eiendommen. I dag er det kirke og fengsel der.

Selv om Hauge var kritisk til prestenes oppførsel og kirkens rammer, ønsket han i bunnen å holde fast på statens religion, det vil si den lutherske teologien som beskrives i det augsburgske dokument på 1500-tallet. Hauge ønsket at alle gjerne skulle både gifte seg og bli begravet i statskirken. (Punkt 5 i Hauges testament.)

Men samtidig levde haugebevegelsen sitt eget liv, med egne hussamlinger og egne verdier. En av verdiene var at man skulle lære av hverandre. Haugianerne hadde en organisk forståelse av menighetslivet, de hadde ikke medlemslister, seremonier, og kirketukt, men de ble kjent med hverandre gjennom samtaler. (Punkt 7 i Hauges testament.)

Bredtvetgården til Hauge er revet for lenge siden. Det er reist en bauta til minne om ham utenfor kirken. I dag er det altså Den norske kirke (statskirken) som har en kirke der. Menigheten skriver (i 2009) på nettsidene:

“Bredtvet kirke ligger på Hans Nielsen Hauges grunn - stedet han bodde de siste syv år av sitt liv. Denne arven er vi stolte av, og vi ønsker å bygge videre på den.”

Da Hauge var en ung mann, var det en prest som var så sint at han klabbet til Hauge. Omkring 20 år senere var klimaet bedre, tre haugianere deltok i riksforsamlingen den 17. mai på Eidsvoll i 1814. Og nesten to hundre år senere, altså i dag, sier deler av Den norske kirke at den vil bygge videre på arven etter Hauge. 
     Men hva er arven etter Hauge?

søndag 15. mai 2011

Hans Nielsen Hauges første bok med kritikk av Kirken kom i 1796

Vågal bok: "Betrakning over verdens dårlighet." "I korthet av en uerfaren og mindre skriftlærd gutt, Hans Nielsen Houge".

Bonden Hans Nielsen Hauge var 25 år gammel da han skulle trykke sin første bok i 1796. Broren var lensmann og leste gjennom manuskriptet, og sa at Hans ville havne i fengsel hvis det ble alvor av planene. Boken hadde mye kirkekritikk, noe som ville bli slått hardt ned på i datidens Norge.

Etter tre ukers grubling, med en frykt der svetten rant, bestemte Hauge seg for å ikke stryke noe av teksten, men kjøre på.

Fra bondegården i Østfold begynte Hauge å gå mot Oslo, eller Christiania som det het den gangen. Det fantes kun ett trykkeri i Oslo, og det skulle Hauge besøke.

Med dagens rette motorveier er det 9 mil til Oslo, den gangen var nok reisen en god del lengre. Da han var kommet et par mil hjemmefra, oppdaget Hauge at manuskriptet var borte. Han tenkte da at det måtte være Guds vilje og at han slett ikke skulle trykke teksten. Han svingte derfor av fra hovedveien og gikk tre kilometer innover en bygdevei, antagelig for å besøke en han kjente på en gård der.

Da han hadde vært i flere timer på gården, dukket det opp en fremmed kar som skulle gjøre noen forretninger der. Etter hvert sa mannen at han hadde funnet noen papirer langs veien. Hans Nielsen Hauge kikket på dem og kjente straks igjen sitt manuskript. Da tenkte Hauge at Gud hadde sørget for at han fikk manuskriptet tilbake, så da var det nok meningen at boken skulle trykkes likevel.

Han vandret videre. Men da han nærmet seg Oslo og kunne se utover byen noen kilometer unna, begynte motet å svikte. Han tenkte at når boktrykkeren hadde lest gjennom teksten, ville nok biskopen straks bli varslet, og så var forfølgelsen i gang. Han begynte å ombestemme seg. Det var vel egentlig best å droppe boken og gå stillere frem, var det ikke? Da ville han friere kunne snakke med folk han traff langs veien, slik han hadde gjort på veien mot Oslo? Det hjalp vel ingen om han havnet i fengsel? Da kunne han ikke snakke med noen. Det var jo slik broren hadde argumentert også.

Hauge følte seg bitte liten. Hvem trodde han at han var? Var han ikke bare en ulærd bondesønn? Han fikk en krise der på åskanten. Tankene gikk i spinn. Hva hvis Gud kanskje ikke engang fantes? Hva hvis…? Det var nesten så han hørte noen rope bak seg: ”Gå hjem igjen!” Han følte seg helt matt, tom og uten styrke.

Men så ropte han ut til Gud om hjelp og startet likevel vandringen inn i Oslo by.

Da boktrykkeren så at det kom en bonde inn døra, tenkte han at det var snakk om et filleoppdrag, kanskje bare noen viser som skulle trykkes for noen småpenger. Da Hauge spurte om det var mulig å få noe trykt, svarte derfor boktrykkeren kort nei. Så gikk boktrykkeren før Hauge fikk summet seg.

Hauge ble stående igjen sammen med de ansatte; læreguttene. De sa at Hauge ikke ville tjene penger på en tekst med gudelig innhold, han burde heller satse på noen morsomme historier og noen viser.

Bortsett fra at Hauge hadde fått tilbake manuskriptet på litt underlig vis, fikk han ikke rød løper, oppmuntringer og medvind. Han forsøkte i flere dager å få ta i boktrykkeren, for det var jo han som bestemte om trykkeriet ville ta oppdraget, men boktrykkeren var alltid et annet sted.

En kveld kom Hauge til trykkeriet og boktrykkeren var nok en gang borte. Hauge viste da frem teksten sin til en av de ansatte og pekte på de avsnittene som var mest kritiske til kirkens lærere, og spurte om det ville bety fengsel. Boktrykkerlærlingen sa at Hauge nevnte jo ingen konkrete navn. Hvis noen ville gå til angrep på Hauge, måtte de samtidig innrømme at de var skyldige i det Hauge anklaget dem for, forklarte han. Dette resonnementet følte Hauge seg styrket av.

Dagen etter fikk han endelig tak i boktrykkeren, Jens Ørbek Berg, og de gjorde avtale om trykking. Litt senere på året i 1796 ble det opptrykk, da under tittelen ”Betraktning over verdens dårlighet”. Bokens tittel har en ironisk dimensjon, i følge Hauge selv. Senere ble det nye opplag i Bergen, København og andre steder.

I boken langer Hauge ut mot ikke bare mot hyklerske prester, men han er også kritisk til kirkegjengere som ikke hjelper fattige som kommer innom. Han mener man ikke kan sove seg inn i himmelen, men en etterfølgelse av Jesus må samtidig føre til omvendelse i livet.

Sammen med sin første bok fikk Hauge også trykket opp et skrift med gode leveregler forfattet av en ukjent tysker.

Hauge satt etter hvert mange år i fengsel, men satte likevel preg på Norge, både blant de kristne, blant de fattige og i bedriftslivet.

Kilde: Boken "Hans Nielsen Hauge og hans samtid", tredje opplag, 1910.

tirsdag 10. mai 2011

Det skaper problemer og sår når lederen svikter. Men det er veldig lett å unngå.

Hvis lederen i en organisasjon svikter, kan det oppstå store problemer. Hvis derimot en venn i en venneflokk svikter, behøver det ikke være like dramatisk, for man har jo de andre vennene i flokken.

Den enkleste måten å unngå at en leder svikter organisasjonen og trekker mange med seg ned i søla, er å ikke basere seg på lederskap og organisasjon.

Dette poenget kan ikke brukes over alt. Driver man en butikk, er det som regel best at det er en administrerende direktør. Men er det snakk om en venneflokk, passer det ikke med en administrerende direktør.

Hva da med menighetslivet? Mange menigheter er hierarkisk oppbygget rundt en lederperson. Dessverre er det mange eksempler på ledere som har ødelagt mye. Den enkleste løsningen er å ikke basere menighetslivet på en organisasjon med en hierarkisk leder. Har man ingen leder, har man heller ingen leder som kan svikte. Har man ingen organisasjon, har man heller ingen organisasjon som kan ryke.

Er det mulig å ha en menighet uten en organisasjon og en leder? Det spørs hvordan du definerer menighet. Dagens definisjon er gjerne at man har en kirkebygning, juridiske vedtekter, en prest, gudstjenester med liturgi, statsstøtte, pastorer som vier, osv, osv. Men slikt finner man ikke i Bibelen blant de første kristne.

Hvis man heller definerer menighet til en gruppe personer som hjelper hverandre med sine gaver, og som sprer tro, håp og kjærlighet, osv, da er det mulig å ha en menighet uten menneskelig leder.

Når strukturen er alle-hjelper-alle, er det ikke krise om én person svikter. Vel, det kan kanskje gjøre enda mer vondt fordi man er tettere på hverandre, men selve strukturen er sterkere. Hver og en er stødigere, for man er opplært til at alle tar ansvar og at alle må tenke gjennom ting selv og ikke bare gjøre det administrerende direktør sier.

I en slik vennestruktur er det plass til evangelister, hyrder og andre, men deres liv blir da omdefinert fra å være ledere til å være tjenere.

Blant venner er det selvsagt lov å ta initiativ og å støtte initiativ. Blant venner er det greit å ha prosjekter som noen leder. Men det er ikke greit å ha en administrende direktør for venneflokken.

Løsningen er rett og slett å organisere seg slik venner synes er ok, samtidig som man har oppfordringene i NT som ideal, for eksempel at alle kan bidra med innslag når det er samling.

Er hierarki en forutsetning for å spre håp?

Håp, er det noe en person kan spre til en annen person? Eller kan håp kun uttrykkes gjennom en hierarkisk organisasjon? Svaret er at man ikke trenger et hierarki. Likevel organiserer kristne seg helst hierarkisk.

Hva med kjærlighet? Er hierarki en betingelse for at kjærlighet skal kunne leves ut og spres? Nei. Du behøver ikke en prest over deg for at du skal hjelpe en person. Likevel er de fleste menigheter hierarkiske.

Hva med tro? Eller en idé? Eller vennskap? Eller initiativ? Nei, heller ikke ved slike dimensjoner er man nødt til å bygge et hierarki for at de skal leves ut og spres.

Hva med menighet? Er hierarki en betingelse for å være en menighet? Nei, det holder at man er to eller tre samlet.

Hva med evangelisering? Ananias i NT gikk alene. Filip i NT gikk alene. Hierarki er umulig i de eksemplene, så man kan ikke hevde at hierarki er nødvendig for å drive evangelisering.

Hva skal man da med hierarki i menighetene? Hvorfor tror prester og pastorer at det blir mer kjærlighet og evangelisering ved å velge en hierarkisk struktur?

lørdag 7. mai 2011

Økonomisk fristende å bli kirke?

Enten man er ateist eller kristen, kan man få støtte fra stat og kommune hvis man registrerer seg som en organisasjon. Selv en husmenighet med 12-15 medlemmer kan motta 10 000 i året, det blir 100 000 kr i løpet av ti år. Registrerte trossamfunn eller livssynssamfunn får rundt 800 kroner i året pr medlem i støtte.

Men hvis man sier ja til pengene, er det en fare for at man innfører en struktur som har negative bivirkninger mellommenneskelig eller teologisk. Det spørs hva den opprinnelige hensikten med gruppen var.

Allerede når man skal sende inn søknaden, blir man påvirket til å tenke som en organisasjon, ikke som venner. Man må for eksempel oppgi til myndighetene hvem som sitter i styret. Venner opererer ikke med slikt.

Jeg er ikke mot organisasjoner, jeg er heller ikke mot at venner starter organisasjoner, for eksempel et idrettslag. Men jeg er mot at selve venneflokken lages om til en organisasjon.

Et vanlig argument mot ideen om et ikke-hierarkisk menighetsliv er at ”det vil alltid være noen som tar lederrollen uansett, så det er ryddigere om man velger eller erklærer en leder som kan stilles til ansvar”. Jeg forstår ikke argumentet. Driver folk virkelig slik rundt omkring når de treffer barndomsvenner og slektninger? Organiserer de venneflokken eller vennelunsjen og innsetter styremedlemmer og hovedpastor?

Nei, folk gjør ikke det. Men hvis man på forhånd har bestemt seg for at menighetsliv skal være en organisasjon, da vil man gjerne ha et styre. Det avgjørende er altså hvordan man ser på begrepet menighet.

En annen ting: Det er vel ikke slik at bare fordi noen gjør noe, så er det smart å ha det som en fast ordning? Altså: Hvis noen tar lederrollen uansett, så er det vel ikke automatisk slik at dette skal aksepteres som rett? La meg bruke et sterkere ord: Hvis det uansett er noen som bruker makt, da er det vel ikke rett av den grunn? La meg bruke et svakere ord: Hvis noen uansett tar initiativ, er det vel ikke av den grunn rett å monopolisere dette til å gjelde én person?
 
I dagens tradisjonelle kirker virker det som om man tror det er nødt til å være et hierarki for å leve ut kjærlighet eller for påvirke hverandre. Og det virker som man tror man er nødt til å ha et kirkebudsjett for å være en menighet.
 
Men saken er at det blant venner er fullt mulig å leve ut hverandre-verdiene. Man kan støtte hverandre, rettlede hverandre osv. I en venneflokk kan ulike gaver være fritt i bruk. Man kan alene eller to sammen hjelpe en fremmed. Man kan fortelle andre om evangeliet. Man kan ta initiativ eller støtte initiativ. Man kan holde et innslag i en samling. Man er ikke nødt til å være organisert hierarkisk for å leve ut slike ting.
 
Strukturen påvirker vårt syn på menighet. Hvis det eksisterer et styre, da er det naturlig å kunne klage på styret som ikke gjør jobben bra nok. Og styret på sin side føler det har større ansvar enn de andre, og må levere varene. Med pengestøtte fra stat og kommune kan styret ansette en pastor som preker. Strukturen forsterkes og medlemmene tar det for gitt at det er teologisk riktig å ha en slik pastorjobb. Da skal pastoren holde et innlegg hver søndag, de fleste andre skal lytte, ikke bidra. Men da har man i samme slengen fjernet seg fra oppfordringen i NT som er at alle kan bidra med innslag når man samles.

Og har man først gått inn på den veien, er det fare for at pastoren snart operer som en administrerende direktør og sitter i forhandlingsmøter med fagforeninger og mulige eksterne annonsører til storskjermen. Sykebesøk må da nedprioriteres, det er viktigere å optimalisere økonomien.

Storskjermforhandlinger er ikke en forutsetning for kjærlighet. Men man får nesten inntykk av dette når man ser hvordan tradisjonelle menigheter organiserer seg.

På den annen side: Det er ergelig å ikke kunne ta i mot gratis penger. Fins det en løsning? Tja, hvis en vennegruppe for eksempel lar alle sitte i styret og sender alle pengene fra staten videre til fattige eller til enkeltprosjekter, da kan man i stor grad beholde vennestrukturen og de verdiene som ligger i det.

Samtidig har man da juridisk skilt menigheten fra andre menigheter, noe som ikke passer med hvordan begrepet menighet blir brukt i NT. Hva som er rett å gjøre, kan diskuteres. 

Poenget mitt denne gangen er altså at hvis man sier ja takk til pengene fra staten, kan det bety at verdisettet/teologien endres. Det starter allerede ved søknaden og skjemaene.

søndag 1. mai 2011

Funky sidespor

Nå har jeg fått koblet de elektriske trommene mine direkte til PC-en slik at jeg slipper å gå via en analog kassettspiller. På PC-en har jeg et musikkprogram der jeg kan lempe inn ulike instrumenter som går i sirkel. Så spiller jeg trommer oppå det. Resultatet hører du ved å trykke på knappen under.


Skal menighetslivet preges av småkonger? Eller er det bedre med en keiser?

Pinsebevegelsen har de siste årene beveget seg i en hierarkisk retning. Jeg kalte det ledervirus i 2007. 

Man har i liten grad hatt en teologi som støtter utviklingen. Når man for eksempel innfører titler som hovedpastor, altså en pastor over de andre pastorene, da kan man ikke vise til noen bibelvers der ordet hovedpastor står.

Andre ganger legges det frem bibelvers, som jeg er uenig i tolkningen av, men da er det i alle fall noe å diskutere. Men når bibelvers strekkes til å gå inn for en kommandostruktur, da blir jeg ganske oppgitt.

Pinsepastor Frank Erlandsen skriver i avisen KS om Harald Hårfagre som samlet Norge til ett rike. Hårfagre fikk lagt småkongene under seg og kunne være storkonge over dem. Historien bruker Erlandsen til å argumentere for et opplegg der Pinsebevegelsen skal ha en felles toppleder.

Tradisjonelt har pinsevenner ment at hver menighet skal være selvstendig, derfor har man ikke hatt noen som ble kalt generalsekretær, president eller toppleder over alle menighetene. Men nå snakker man om at få en slik leder. Avisen KS har gått foran og gitt en person denne tittelen allerede. Og Erlandsen følger opp i sin artikkel. Han synes det er pinlig at motstanden innad i bevegelsen har vært så stor mot topplederskap.

Jeg synes sammenligningen med Hårfagre er dårlig. Det er forskjell på et menneskes ønske og på Guds ønske. Harald Hårfagres maktbegjær og harde hånd kan ikke være et forbilde for menighetsliv og evangelisering.

Hvis det er fint å legge småkongene under en storkonge, da må det i tilfelle være enda bedre å la også storkongene ligge under en keiser og la keiserne ligger under en storkeiser. Hvor skal man egentlig sette strek? Bør man ha en skandinavisk toppleder? Hva med en europasjef? Hvorfor ikke en pave for hele verden? 

Frank Erlandsen går inn for et system der alle med autoritet skal ha en med autoritet over seg. Jeg får ikke systemet til å gå opp. I tilfelle må det gjelde en annen teologi for de som sitter aller øverst. Tidligere har jeg sett eksempler på nettopp det. De som sitter aller øverst, opererer etter konsensusprinsippet som plutselig er teologisk spiselig likevel.

Erlandsen tolker Matteus 8:5 til at alle med autoritet i menighetslivet skal stå i et system med en autoritetsperson over seg. Men jeg kan ikke se av denne bibelteksten at Jesus sier at vi skal organisere oss på en slik hierarkisk måte. Poenget i historien er at Jesus har makt over sykdom og at et ord er nok fra Jesus.

Historien er at en offiser som har en syk tjener hjemme, kommer fortvilet til Jesus og ber om hjelp. Offiseren har forstått at Jesus har makt til å kommandere sykdom vekk. Offiseren forklarer dette med et bilde fra sin egen hverdag der ord og makt henger sammen:

”Men si bare et ord, så vil tjenestegutten min bli frisk. For jeg står selv under kommando og har soldater under meg. Sier jeg til én: 'Gå!' så går han, og til en annen: 'Kom!' så kommer han, og til min tjener: 'Gjør dette!' så gjør han det.»

At Jesus kan kommandere en sykdom til å forsvinne, betyr ikke at vi i menighetslivet skal ha en kommandostruktur mellom oss. Hvor er i tilfelle denne kommandostrukturen i Matteus 8:5? Jeg ser ingen pastor som gir kommando der. Jeg ser ikke en kristen menighet som er formet etter en hierarkisk struktur. Jeg ser ingen pinsetoppleder. Men jeg ser at Jesus svarer at offiseren kan gå hjem, for det skjedde slik offiseren trodde, tjeneren ble frisk. 

Erlandsen nevner i sin artikkel også underordning. Dette greske ordet hadde den gangen to betydninger, en sivil og en militær. Den sivile betydningen var å frivillig støtte noen for å oppnå en felles sak. Erlandsen legger opp til at vi kristne skal bruke den militære betydningen. Jeg synes den sivile betydningen passer mye bedre inn i landskapet ellers i NT.
 
Det er ikke mulig å legge inn kommentar etter Erlandsens artikkel. Jeg har sendt ham en e-post i tilfelle han ønsker å kommentere på min blogg. 

PS: Mitt svar på overskriften om småkonger og keiser, er: Ingen av delene.