søndag 20. mars 2011

Den norske kirke med huskelapp til 640 000 kr

Den norske kirke skal innføre ny liturgi. For at de 1 300 prestene skal huske hva liturgien går ut på, skal de få tilsendt to kontormapper med oppskrifter. Kirken har beregnet at hvert mappesett koster rundt 500 kroner og krever at staten skal betale. Regningen blir på 640 000 kr. 

Det er mye billigere å lese oppskriften som står i Bibelen: ”Hva mener jeg så, søsken? Jo, når dere kommer sammen, har én en salme, en annen et ord til lærdom, én har en åpenbaring, én har tungetale, en annen har tydningen. Men la alt tjene til å bygge opp.” (1. Kor 14:26)

PS: Hvordan kan forresten to ringpermer koste 500 kr? De ringpermene jeg finner på nettet, koster 25 kr pr stk.

søndag 13. mars 2011

Ny dåpsavtale i Den norske kirke. Kan den forsvares teologisk?

Under skriver jeg om den nye dåpsavtalen som Den norske kirke har inngått, men først noen teologiske betraktninger:

I Det nye testamentet brukes ordet menighet både om små husmenigheter og om alle kristne i en hel by og om alle kristne til sammen. Dette gir et veldig strekk i hvordan man skal definere menighet, man må ha en organisk forståelse av ordet. Det ligner på ordet ”kristne” som er et så løst gruppebegrep at personene som omfattes av begrepet fritt kan blandes på kryss og tvers i ulike større eller mindre grupperinger.

Samtidig presiserer NT at blant kristne er det snakk om én dåp. Er man døpt, er man i samme gruppe som alle kristne. Begrepet "medlem i en menighet", finnes ikke i NT. Det nærmeste man kommer det begrepet, er å være et av mange lemmer på kroppen til Jesus, et bilde Paulus bruker i et av sine brev. Igjen: Alle kristne er i samme gruppe.

Paulus i NT ble døpt i Damaskus, men det står ikke at han ble medlem av menigheten i den byen. Han reiste jo ganske snart vekk fra Damaskus. Det samme med finansministeren som Filip døpte. Skal man snakke om medlemskap i kristen sammenheng, må det være at alle kristne er kristusmedlemmer. Man er medlem i den universelle menigheten.

Men gjennom kirkehistorien har dette endret seg. Man begynte å koble dåpshandlingen til medlemskap i en lokal menighet eller til en bestemt gruppe av menigheter (kirkesamfunn), man brukte ikke lenger ordet menighet på en organisk måte.

I miljøer utenfor Den norske kirke har man gjerne forsvart at dåp skal føre til lokalt medlemskap ved å vise til Apg 2:41 i NT. Antagelig skyldes dette at det i 1978-85-oversettelsen av Bibelen snek seg inn en feil akkurat her. Oversetterne tok med ordet menighet i setningen, selv om ordet ikke er med i den greske teksten. Argumentet må derfor strykes.

Men argumentet var i det minste et forsøk på å ta utgangspunkt i Bibelen. Noe annet er det med Den norske kirke der man blir medlem i et helt kirkesamfunn. Hvor i Bibelen finner man kirkesamfunn? Nei, det finner man ikke. Den norske kirke mangler teologisk grunnmur for sin praksis.

NY DÅPSAVTALE
For en snau uke siden underskrev Den norske kirke en dåpsavtale med enkelte av Kirkens egne organisasjoner. Hvordan organisasjonene er organisert i forhold til Den norske kirke, har jeg ikke oversikt over, på nettsidene står det at organisasjonene både er frie og selvstendige samtidig som de er en del av Den norske kirke.

Men poenget er at hvis man blir døpt i en av organisasjonene, skal man fra nå av få rød løper inn i Den norske kirkes medlemsregister, hvis den enkelte (foreldrene til den som døpes) vil. Da skal den som døper, sende innmeldingskjemaer til Den norske kirke.

Avtalen gjelder:
  • Norsk Luthersk Misjonssamband 
  • Normisjon 
  • Indremisjonsforbundet 
  • Diverse bedehusforsamlinger
  • Hjemmedåp 
Her er det en del jeg ikke forstår. I disse organisasjonene fins det kristne som samles, deler nattverd, døper, besøker syke, har bibeltimer og alt mulig annet som folk flest forbinder med menighetsliv. Men defineres disse gruppene som menigheter?

Hvis nei: Hva er de teologiske argumentene for å ikke definere disse grupperingene som menigheter?

Hvis ja: Hvorfor skal man leve ut menighetslivet i én menighet og være medlem et annet sted? Hva er de teologiske argumentene? Og hvorfor følger man ikke opp med prester og biskoper slik man ellers gjør i Den norske kirke? Mener Den norske kirke indirekte at biskoper ikke er nødvendig når det kommer til stykket? 

Eller kanskje er det alltid en biskop over hver generalsekretær i hver organisasjon? Ikke vet jeg. Hvor i Bibelen finnes i tilfelle den organiseringen? Og hvorfor har Den norske kirke slappere krav til ritualene når de skal utføres i menighetslivet i en organisasjonene? Er ikke ritualene så viktige når det kommer til stykket? Hva er egentlig de teologiske argumentene bak statskirkens organisering når det gjelder menigheter, organisasjoner, dåp, medlemskap, prester, biskoper og generalsekretærer?

Den norske kirke har Tradisjonen som teologisk grunnmur og lager nye ordninger oppå den. Da forsvinner samtidig de teologiske prinsippene. 

Mitt syn er at vi må sjekke teologien fra bunnen av, vi må diskutere hva Bibelen sier om dåp, menigheter og medlemskap. Da kommer det frem et annet menighetsliv, en annen organisering og andre teologiske prinsipper enn hva som er vanlig i dag. Blir du med på det?

torsdag 10. mars 2011

Tilbyr master i praktisk teologi med grov feil

Universitetet i Oslo har for tiden annonsekampanje i avisen Vårt Land. Den ene undervisningsmodulen som universitetet tilbyr, heter ”Praktisk teologi” og viser bilde av en prestekjole.

     Allerede i informasjonsmateriellet viser man altså avstand til Bibelen. Det står ikke noe i NT at blant de kristne skal det være noen få prester. Det står derimot det motsatte, nemlig at alle kristne er prester. Det står heller ikke i NT at alle kristne, eller noen få av dem, skal gå i prestekjoler. Dette er noe som vokste frem i den lange kirkehistorien. 

Vi lever i et fritt land og man kan tilby undervisning i mye forskjellig. På den måten er det selvsagt greit å tilby undervisning i teologi med kirkehistorien som grunnmur. Men jeg mener universitetet må være tydeligere i sitt reklamemateriell. Man bør si rett ut at man ikke tar teologisk utgangspunkt i Bibelen.

I dag er det Åpen dag hvor man kan stille spørsmål om teologiske studier på universitetet. Et spørsmål kan være "Dere viser prestedrakter i informasjonsmateriellet, hvor i NT står det om kristne prester i prestedrakter?" 

Et annet spørsmål kan være: "Hvis universitetet ikke har Bibelen som utgangspunkt for å drøfte og lære bort teologi, men bruker den lange kirkehistoren som utgangspunkt, hvordan velger da universitetet ut hva i den lange kirkehistorien som er bra nok til å være forbilde for dagens prester? Hvilket prinsipp bruker man for å velge bort det man mener er fælt, umoralsk eller ikke relevant?" 

Og videre: Hvis man bruker kirkehistoriens presterolle som utgangspunkt for praktisk teologi, er man ikke da i samme postmodernistiske bås som alle andre, altså at a er like bra som b og man kan mene akkurat hva man vil om alt, for alt er like fint og alt skal respekteres?

Jeg har sendt e-post til universitetet hvis de ønsker å svare på kritikken min. 

fredag 4. mars 2011

Ledere vil ha ikke-hierarki. Når det passer dem.

Kristne ledere går gjerne inn for en annen maktstruktur når de skal være sammen med kristne utenfor sin egen kirke. For eksempel når det er fellesgudstjeneste, da vil man ikke ha en sterk visjonær leder, nei, da skal man samarbeide som likeverdige.  

Denne gangen er det avisen KS som skriver om Norges Kristne Råd. Representanten fra Pinsebevegelsen, som selv er pastor i en menighet, sier at han ”ser det som naturlig at ledervervet går på omgang” i rådet.

Hvor blir det av de vanlige argumentene om at lederen skal sette retning og skjære gjennom?

Representanten forteller videre at det har vært helt uproblematisk å være sammen med folk med andre teologiske synspunkter i rådet, for man respekterer hverandre. Ja vel, så det går altså an at kristne møtes uten en monologpastor. Hvorfor ikke innføre samme idé også i kirkene?

Det er faktisk slik Bibelen beskriver de første ”gudstjenestene”. Hver og en kunne komme med sitt innlegg, og man skulle lære og rettlede hverandre. Ikke en gang en møteleder nevnes i samlingene.