mandag 28. februar 2011

Givende samtaler mellom kristne

Samtaler i menighetslivet er noe jeg har skrevet positivt om mange ganger. Tidligere har jeg også nevnt det paradoksale at når predikanter møtes, vil de gjerne samtale i grupper. Jeg har også skrevet om danske prester som opplevde det veldig positivt med samtaler. Og jeg har nevnt undersøkelser blant norske prester, de er ensomme og roper etter noen å snakke med.

Pinseavisen KS skriver at over lengre tid har noen pinsevenner og metodister hatt samtaler om lik og ulik tro. Å samtale sammen er altså så uvanlig i Tradisjonen at man havner i avisen. Det er rart, for i Bibelen skrives det om måltidssamlinger i hjemmene der alle skulle lære av hverandre. Normalen skulle være at man samtaler. Men normalen i dag er at tyngdepunktet ligger i gudstjenester med monologer.

Samtalegruppen mellom en del ledere fra pinsevennene og metodistene har nå sendt en sluttrapport til toppledelsen i organisasjonene i håp om at det kan bli flere samtaler. Min oppfordring er: Ikke vent på toppledelsen. Ikke vent på at tradisjonsstrukturene skal endres. Som kristen er du et fritt menneske og kan starte samtaler i dag med hvem du vil.

Hvorfor krever ledere andre regler for dem selv? 
Oversettere fjernet ordet samtale fra Bibelen
Monologer glemmes. Samtaler huskes
Det var ikke vanlig med prekener i urmenigheten
Pinsevenner mener gudstjenesten er pliktløp

lørdag 26. februar 2011

Var Paulus diakon, apostel eller begge deler?

Paulus kaller seg både diakon og apostel i NT. Dette skaper problemer for kirkehierarkister, for de tenker seg at en diakon er plassert lenger ned i hierarkiet enn en apostel. Men Paulus kan jo ikke stå i et hierarki med seg selv.

Går det an å være to ting på en gang? Ja, for eksempel ordet disippel brukes i NT om de kristne. Man kan derfor for eksempel være både disippel og evangelist på samme tid. Derfor går det fint an at Paulus var både diakon og apostel, det spørs bare hva man legger i ordene.

Alle kristne blir i Bibelen oppfordret av Jesus til å være diakoner. Paulus kaller alle i menigheten for diakoner i et av sine brev. Diakon betyr å være en tjener.

Selv om det var en generell oppfordring til alle, ble også enkelte omtalt som diakon direkte. Det var Jesus, Apollos, Føbe, Paulus, Timoteus, Tykikos, Epafras og Titus (rettelse: se kommentar).

Hvis en person får merkelappen diakon av andre kristne, da må vi regne med at personen virkelig lever ut denne verdien. Da kan diakon forstås som ”i fast tjeneste” eller noe i den duren. Jeg tenker ikke på at man får lønn etter en arbeidskontrakt, men at man er så ivrig opptatt av det man holder på med at andre begynner å sette en merkelapp på vedkommende. Kanskje er man også blitt bedt for og blitt anerkjent av medkristne til å fortsette med det man har startet med. Slik åpner det seg en annen betydning enn vi er vant til i dag. Da kan Paulus være i fast tjeneste som apostel. Han var altså både diakon (i fast tjeneste) og apostel (misjonær).

Når både retorikeren Apollos, beskytteren Føbe og misjonæren Paulus blir omtalt som diakoner i NT, da må det bety at diakoner ikke hadde en smal bestemt tjeneste. Nei, hver person hadde sin gave og levde den ut til tjeneste for andre.

Paulus skriver at diakonen Føbe hadde forstandet ham og mange andre ved flere anledninger. Har man et hierarkisk utgangspunkt, blir det kræsj her, for Paulus kan da neppe hatt en forstander over seg? Har man et ikke-hierarkisk utgangspunkt, er det ikke noe problem. Føbe, lik alle andre forstandere, tok seg av folk, og hun tok seg også av Paulus. Han ble jo forfulgt og banket opp mange ganger. Her ser vi at den ene diakonen tok seg av den andre diakonen.

Diakonoppskriftene senere i Bibelen indikerer at de fleste diakonene gjorde tjeneste ut fra sitt hjem. Men det gjaldt ikke alle, for en del var jo misjonærer slik som Paulus.

De syv mennene som ble valgt til å gjøre tjeneste ved bordene, helt i starten av urmenigheten, blir ikke kalt diakoner rett ut i NT. Ordet diakon står nemlig som et verb her. Men siden de ble valgt til å ha en fast tjeneste, er det naturlig å kalle dem diakoner. En av de syv blir senere i Bibelen kalt for evangelist, og igjen ser man at folk gjerne har flere merkelapper. Man kan ikke plassere evangelisten Filip over eller under diakonen Filip, det er jo snakk om samme mann. 

Altså: Ut fra NT kan diakoner ikke være over eller under apostler/misjonærer. Diakoner kan heller ikke være over eller under forstandere. Og diakoner kan heller ikke være over eller under evangelister. Dette er indikasjoner på ikke-hierarki.

Dessverre utviklet det seg hierarki blant de kristne etter hvert, i mange varianter.

lørdag 12. februar 2011

Ny norsk teologiskole følger ikke Bibelen

Fra før av er jeg ikke så begeistret for hva norske prester lærer i sin utdannelse. Jeg mener utdannelsen lar den lange kirketradisjonen gå foran hva som faktisk formidles i Bibelen. Nå har det kommet en annen type presteskole, den er for menigheter innen tradisjonelle karismatiske miljøer. Her har man byttet ut ordet prest med pastor. Men det hjelper ikke mye når man fremdeles lar Tradisjonen gå foran Bibelen.

Den nye skolen heter Teologiskolen og eies av Høyskolen for ledelse og teologi som igjen eies av pinsemenigheten Filadelfia i Oslo og Baptistenes Teologiske Seminar (BTS). Filadelfia eies av menighetsmedlemmene og BTS eies av medlemmene i Det Norske Baptistsamfunn (baptistene i Norge). 

Den ene modulen på Teologiskolen heter ”Pastorale ferdigheter”. Her nevnes nattverd, dåp, begravelser, bryllup og møteledelse. Skolebrosjyren opplyser at modulen tilsvarer kurs som tidligere ble kalt ”Menighetsadministrasjon” og ”Ritual og liturgi”.

Sier Bibelen at pastorer skal holde på med dette? Nei. Når Paulus skriver om nattverd, nevner han ingen pastor. NT-teksten går faktisk lenger. Indirekte utelukker Paulus pastoren når han appellerer til hele menigheten om at nattverden skal gå pent for seg.

Er dåp noe spesielt pastorer skal holde på med? Nei. Bibelen nevner faktisk ingen pastorer som døper. Det var mer vanlig at omreisende kristne døpte. Teologiskolen gir dermed feil signaler når den kaller slikt for pastorale ferdigheter. Man bygger opp under den etterbibelske tradisjonen der man fikk prester som var hierarkisk plassert over menigheten inne i en kirkebygning. 

Men begravelser, da. Det må vel være en pastoral oppgave? Nei, Bibelen skriver ikke om en eneste pastor som ordner med begravelser. Hvorfor kaller da denne skolen dette for pastorale ferdigheter? Igjen tar skolen utgangspunkt i kirkehistorien, ikke Bibelen.
 
Men bryllup må da vel være en pastoroppgave? Nei, også her henter skolen inspirasjon fra kirkehistorien og ikke Bibelen. Det står ikke ett eneste ord i Bibelen om pastorer som skal vie folk. Den gangen brevene i NT ble skrevet, fikk man velsignelse av sine foreldre, så flyttet man sammen og hadde en stor fest, da var man gift. 

Mange generasjoner senere dukket det opp blant katolikkene prester som viet folk. Da var det for å sikre at kvinnen ikke ble tvangsgiftet. Hensikten med å blande inn kirken var altså bra. Først gjorde presten ikke annet enn å sjekke at det var frivillig. Senere ble det hele til en liturgi. Enda senere ville pastorer blant pinsevenner og baptister ha samme status som prestene, og da fikk pastorene lov av norske myndigheter til å vie. Men dette er ikke en pastoral ferdighet hvis man tar utgangspunkt i Bibelen.

Hva med møteledelse, er det en pastoral ferdighet? Nei, Paulus indirekte utelukker en møteleder i sine oppfordringer. Han oppfordrer alle i menigheten til å komme med innslag, og til å oppføre seg høflig.

Pinsevenner og baptister degraderer med denne skolen Bibelen så mye at de ikke lenger kan slå i bordet med bibelvers ved andre teologiske områder. For når man selv skaper en pastorrolle som ikke fins i Bibelen, da kan man ikke argumentere mot folk som skaper andre roller eller skikker som ikke fins i Bibelen.

Jeg synes det er helt ok med en møteleder i ny og ne. Jeg synes også det er fint at modne personer hjelper andre når det er begravelse, for eksempel en pastor, en venn eller en som er ansatt i begravelsesbyrå. Og en pastor har selvsagt samme religiøse rett til å døpe som andre kristne, for eksempel som en misjonær, en lærer eller en alenefar. Det jeg er mot, er at man bygger opp om hierarkiske kirketradisjoner som ikke fins i Bibelen. For når man gjør det, bremses det allmenne prestedømme og man får feil inntrykk av hva menighetsliv egentlig skal gå ut på.

Hva
sier så Bibelen om
pastorer? Selv mener jeg Bibelen indikerer at pastorene var omsorgsfulle husverter for menighetene. De prekte ikke, men det var fint om de kunne undervise. Dette må ikke forveksles med et undervisningsmonopol. Pastorer fra flere husmenigheter kunne også rykke ut til syke for å be for dem. Igjen: Dette må ikke forvekles med et bønn-for-syke-monopol. Både kvinner og menn kunne være pastorer.

Jeg er ikke mot teologiskoler, de kan være et fint supplement til menighetslivet og hva man lærer av personer der. Men jeg synes det er oppsiktsvekkende at pinsevenner og baptister tar utgangspunkt i Tradisjonen. Inne i den lange Tradisjonen fins også for eksempel forbud mot å eie en Bibel. Hvordan skal man argumentere mot Tradisjonens ulike fæle sider når man selv støtter den? 

tirsdag 8. februar 2011

78 % av medlemmene i menighetsråd i Den norske kirke tror på Jesus

En fersk undersøkelse forteller om menighetsrådene i Den norske kirke. Hvem sitter i rådene, hva tror de på, osv. Det er stiftelsen Kirkeforskning (KIFO) som på vegne av Kirkerådet har gjenomført undersøkelsen.

59 % av medlemmene er enig i dette: ”Jeg vet at Gud virkelig finnes, og det er jeg ikke i tvil om.” 29 % er enig i dette: ”Selv om jeg er i tvil, føler jeg at jeg tror på Gud.” Til sammen blir dette 88 %.

Ordet Gud kan noen ganger være litt diffust, det kan brukes av flere religioner. Det som gjør kristendommen til kristendom, er troen på Jesus. Hva svarer medlemmene i rådene da? 78 % er enig i dette: ”Jesus er min frelser, som døde for mine synder.”
 
Hvor mange går til gudstjeneste minst én gang i måneden? Av vanlige medlemmer av Den norske kirke, slik de fleste nordmenn er, er det 7 % som gjør dette. Av de som sitter i et menighetsråd i Den norske kirke, er tallet 70 %. Gudstjenestedeltagelsen er lavere for ferske medlemmer av rådet og høyere for de som har sittet i rådet lenge.

Slik svarer menighetsrådmedlemmene om å tro på Gud:

  • Jeg tror ikke på Gud 1 %
  • Jeg vet ikke om det finnes noen Gud, og jeg tror ikke det er noen måte en kan finne det ut på 3 %
  • Jeg tror ikke på noen personlig Gud, men jeg tror det finnes en høyere makt 6 %
  • Jeg tror nok på Gud enkelte ganger, men andre ganger gjør jeg det ikke 2 %
  • Selv om jeg er i tvil, føler jeg at jeg tror på Gud 29 %
  • Jeg vet at Gud virkelig finnes, og det er jeg ikke i tvil om 59 %
  • Vet ikke 1 %
Slik svarer menighetsrådmedlemmene om å tro på Jesus:
  • Jesus er min frelser, som døde for mine synder 78 %
  • Jesus viste oss mennesker at Gud er kjærlig 83 %
Undersøkelsen sier videre en del om lokal tilknytning, om hvilke politiske partier man stemmer på, osv.

Over halvparten sier at en av de viktigste grunnene til at de ble med i menighetsrådet, var at noen spurte dem. En liten lærdom: Det er ikke så farlig å spørre folk om de vil delta i noe, de sitter kanskje bare og venter på et slikt spørsmål? Jeg tenker på omsorgstiltak, hussamlinger, en middag eller hva det måtte være. 

Gudstjenester i Den norske kirke har detaljert liturgiprogram som gjøre det vanskelig å uttrykke toveis kjærlighet og undervisning slik Bibelen oppfordrer til. Jeg oppfordrer derfor menighetsrådmedlemmer som skulle lese disse linjene om å gjøre plass til slikt i møtene som menighetsrådet holder. Sett av en time ekstra slik at det ikke bare blir behandling av "profesjonelle" saker. Smak på denne formen for samlinger og sjekk hva Bibelen sier.

mandag 7. februar 2011

Kirkens paradoks: Nevner det allmenne presteskap i prestenes innsettelsesrituale

Den norske kirke innsetter særskilte prester selv om Bibelen sier at alle kristne er prester. Denne spagaten i teologi og praksis avslører Kirken selv i innsettelsesritualet.

I Bibelen snakkes det om mange ulike gaver som kristne kan ha, noen er for eksempel hyrder, andre er misjonærer. Men når det gjelder prest, så blir
alle kristne definert som det. Dette kan med andre ord kalles det allmenne prestedømme eller det allmenne presteskap. Det betyr at alle kristne kan ha kontakt med Gud, dele ut nattverd, døpe, osv.

Så kommer det paradoksale: Når en prest skal innsettes i Den norske kirke, leser man opp noen bestemte setninger. Blant annet nevner ritualet at
alle kristne er prester.
 

Her er ritualteksten:

”I dåpen ble vi innlemmet i Guds folk, og vi ble alle vigslet til å være tjenere for Gud. For Skriften vitner om at hele Guds folk er et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk som er Guds eiendom, for at vi skal forkynne hans storverk, han som kalte oss fra mørket til sitt underfulle lys.”

Hvordan kan Kirken med en slik ritualtekst samtidig operere med særskilte prester?

Ritualteksten sier også at alle kristne skal forkynne (se over). Forkynnelse er altså ikke forbeholdt noen spesielle prester, sier ritualet.


Ritualet fortsetter: 

”Gud har også innsatt en særskilt tjeneste med å forkynne evangeliet og forvalte sakramentene,”

Da spør jeg: Hvor i Bibelen er "forkynne evangeliet" koblet til ordet prest? Og hvor i Bibelen står det at forkynnelse er koblet til samlinger inne i en kirke? 

Hvordan får man slike innsettelsesord til å henge sammen med Bibelen og dagens kirkeordninger? Hvorfor er det ingen som deltar i ritualet som sier: ”Eh… dette høres litt feil ut, gjør det ikke?”

Og hvor i Bibelen står det at Gud har innsatt noen til å forvalte sakramentene? Altså: Hvor i Bibelen står det at kun en prest kan dele ut nattverd? Hvor i Bibelen står det at prester skal vie folk? Hvor i Bibelen står det at kun en prest kan døpe?

Muligens er ritualteksten delvis ment å uttrykke at apostlene i en tidlig fase sa at de skulle konsentrere seg om bønnen og tjenesten med Ordet. Denne tjenesten startet i Jerusalem, men spredde seg så utover. Apostler (gresk) er det samme som misjonærer (latin) og slike personer reiser rundt omkring. Ordet apostel ble ikke brukt om eventuelle presteledere.

Ønsker dagens prester å ligne apostlene, må de ut av kirkene og bli misjonærer. Ønsker dagens prester heller å ligne hyrder, må de samle flokken og så
la alle slippe til med innslag
slik Paulus oppfordrer til i 1. Kor 14:26. Dagens prestetjeneste finnes ikke i Bibelen.

Prester mener at tittelen prest stammer fra det greske ordet for eldste. Ordet eldste på gresk ligner riktignok på ordet prest på norsk, uttalemessig, men det er feil å sette likhetstegn mellom disse ordene, for
apostelen Peter skiller mellom ordene prest og eldste. Hvis prestene mener at de egentlig er eldste, må de slutte med det misvisende ordet prest.

Ritualet forteller altså at Bibelen sier at alle kristne er prester. Samtidig brukes ritualet for å innsette en særskilt prest, noe ikke alle i menigheten får lov til å være etter dagens regler. Hvordan forklarer biskopene dette?

I stedet for å rydde opp i slike grunnleggende spørsmål, driver dessverre Den norske kirken for tiden
debatter om mikrodetaljer i liturgien

søndag 6. februar 2011

Kommaliturgien i Den norske kirke

Helt siden 2003 har Den norske kirke diskutert å gjøre forandringer i gudstjenesten. Man forsøker merkelig nok ikke å komme nærmere de første kristnes gudstjenester som man kan lese om i Bibelen. Man diskuterer heller mikrodetaljer i en liturgi som Den norske kirken selv har funnet på.

Bør man for eksempel be for hjemløse, eller bør man be for de hjemløse? La du merke til forskjellen? Det ene alternativet har ordet ”de” med. Dette skaper avstand til hjemløse, mener en komité. Slike detaljer drøftes i et saksdokument på 58 sider.

Komiteen foreslår videre at det det bør være en åpning for å si ”Kjære menighet” i starten av gudstjenesten. Fantastisk. For en frihet. Enkelte vil kanskje mene at dette er for liberalt og organisk, men når man har drøftet forandringer i gudstjenesten i hele syv år, kan man i hvert fall ikke hevde at man går fort frem.

Sitat fra saksdokumentet: ”Komiteen ser det som unødvendig å angi et tall på hvor mange salmer som kan benyttes fra andre egnede kilder. Her må det vises større tillit til den lokale menighets kompetanse.” Oj, oj, hvor skal dette ende? Skal menigheten alene bestemme antall sanger og hvilke sanger? Har virkelig menigheter rundt omkring kompetanse til slike avanserte beslutninger?

”Veiledningen tas det inn at det gis en generell åpning for bruk av kor og musikalske innslag på egnede steder i gudstjenesten.” Nei og nei, dette sklir helt ut. Skal man virkelig åpne for at noen kan synge en sang, slik Paulus oppfordrer til? Skal man virkelig sette Bibelen foran Den norske kirkes tradisjon? Nei, nå må vi gå i fakkeltog for å redde den norske kirketradisjonen.

Men selv om det skal bli lov med et musikalsk innslag i gudstjenesten (jeg har forresten levd i den villfarelse at det var lov allerede…), så er det ikke helt fritt frem til å skru sammen et program. Ønsker man for eksempel å flytte nattverden til tidligere i gudstjenesten, må man sende begrunnet søknad til biskopen, mener komiteen. Her hadde jeg lyst til å sette et utropstegn. Oppfordringen i Bibelen er at man skal vente på hverandre. Når alle er kommet, så er det egentlig bare å begynne å spise. Men man må jo også tenke på følelseslivet til biskopene, det må gå foran Bibelen. Biskopene vil føle seg lite viktige hvis menighetene ikke dynger dem ned med søknader om klokkeslett og rekkefølger i gudstjenesteneprogrammene.

Så løsner komiteen på slipset: ”Komiteen ønsker mulighet til å innlede prekenen med noen ord og la teksten komme senere i prekenen.” Dette vil nok bli veldig forvirrende. Klarer folk å konsentrere seg under slike anarkistiske forhold? Altså: Først sier presten noen ord, så leses bibelteksten høyt, og så sier presten noen flere ord etterpå. Hvor er det slike tullete ideer kommer fra? Hvorfor kan ikke alt bare være slik det var sist søndag?

Det er ikke bare ord og rekkefølge som nå diskuteres på de høyeste nivåene i Den norske kirke. Parenteser og typografi slipper ikke unna, sitat: ”Det bør også vurderes om overskriftene på latin kan stå i mindre skrift ved siden av de norske i stedet for i parentes, slik de nå gjør.” Nei, dette går alt for fort frem. Man bør nok la dette modne noen tiår. Fjerne parenteser? Seriøst??

I saksdokumentet lar man tekstavsnitt i Den Augsburgske bekjennelsen sette føringer for dagens gudstjenester. Dette er et av lutherbevegelsens dokumenter fra 1500-tallet. For meg er det ubegripelig at så mange kloke hoder og varme hjerter i Den norske kirke ikke ser dette grunnleggende problemet: Man må velge mellom Bibel eller Tradisjon.


Selv mener jeg Bibelen beskriver samlingene slik: Man møttes uten hierarki til måltider i hjemmene der hver og en kunne komme med innslag, for eksempel et ord, en sang, osv. Hverandreverdiene var viktige, en forutsetning for dem er at man har toveiskommunikasjon. Jeg mener det er en kortslutning å mene at kristne verdier er noe som skal uttrykkes kun utenfor menighetslivet. Verdiene må selvsagt kunne uttrykkes i samlingene, eller i gudstjenestene som er ordet man bruker i dag.

Avstanden mellom urmenigheten og Den norske kirkes gudstjenester er stor. Jeg nekter å tro at biskopene og teologene i Den norske kirke ikke vet hvordan Bibelen beskriver samlingene. Problemet er at den etterbibelske tradisjonen er så betongtung i statskirken at biskopene velger å leve med en dobbelthet. De kan lese hva Bibelen sier om samlinger, men selv går de inn for noe helt annet.

Mange har sin identitet knyttet til denne tradisjonen som ikke er beskrevet i Bibelen. Kirkens organisasjon er også stor og innviklet. Dette gjør det vanskelig å komme ut av tradisjonen. Likevel: Jeg forstår ikke at biskoper, teologer og komiteer tar utgangspunkt i personer, dokumenter og tradisjoner som ikke fins i Bibelen. Biskoper og prester degraderer på den måten Bibelen så kraftig at de mister troverdighet når de skal uttale seg om andre teologiske eller verdimessige spørsmål. De kan ikke lese opp bibelvers som argument når de selv ikke har Bibelen som rettesnor når det gjelder gudstjenester/samlinger.

Les mer:

PS: Hvis noen lutheranere mener jeg var for ironisk og tøff i dette innlegget, så følger jeg bare stilen til Luther.

lørdag 5. februar 2011

Den norske kirke skal skjerpe seg i lærespørsmål

Infomelding fra Kirken i går: ”Kirkerådets direktør mener kirkens ledere og medarbeidere er for lite opptatt av lærespørsmål. Han vil styrke den konfesjonelle bevisstheten i kirken.”

”Så fint”, tenkte jeg. Men så ble jeg skuffet av neste setning som opplyste om at hovedtema på Kirkemøtene i 2010 og 2011 er: "Hva betyr det å være en evangelisk-luthersk kirke i dag?"

Kirken tar altså ikke utgangspunkt i Bibelen, men i Luther. Jeg mener Kirken må bestemme seg. Enten må man gå helhjertet inn for Luther, og ta med seg både de snille og de slemme Luther-ideene (noe jeg ikke anbefaler). Eller så må man legge vekk Luther som læregrunnlag og kun konsentrere seg om Bibelen.  

Kirkemøtet i 2011 skal vedta en del saker. I sakspapirene til Kirkerådet har man satt opp forslag til vedtak, her er noen av ordene som brukes: 

  • "Kirkemøtet ber Kirkerådet om å bringe luthersk tenkning om det å være kirke inn i arbeidet med ny kirkeordning." 
  • "å bidra med en luthersk forståelse av diakonien" 
  • "å bidra til at luthersk forståelse av identitet og tro" 
  • "at luthersk og økumenisk arv løftes frem under arbeidet med å implementere
    gudstjenestereformen. 
  • "En bevisstgjøring av forholdet til luthersk arv
  • "utarbeides informasjonsmateriell og ressurser som kan stimulere til lutherske og økumeniske tiltak" 
  • "at refleksjon rundt luthersk arv og identitet tas inn i videre arbeid"
I andre kristne sammenhenger ville man vært skeptisk til å knytte seg så kraftig til én bestemt persons teologiske ideer. Bytt gjerne ut ordet Luther med en av dagens eller gårsdagens ledere for et kirkesamfunn, for eksempel en av dagens biskoper, så ser du at det skurrer.

 Bibelen selv advarer mot slikt i 1. Kor 12:

"Jeg sikter til dette at noen av dere sier: «Jeg holder meg til Paulus», mens andre sier «til Apollos», «til Kefas» eller «til Kristus». Er da Kristus blitt delt? Var det kanskje Paulus som ble korsfestet for dere? Eller ble dere døpt til Paulus’ navn?"

Det er utrolig at så velutdannede teologer høyt oppe i Den norske kirke bommer på helt elementære bibelske spørsmål. Og det er enda mer utrolig at ingen i disse miljøene protesterer (så langt jeg vet). Er det ingen på det kommende Kirkemøtet som tør å reise seg og si at forslagene til vedtak er i grunnleggende strid med Bibelen? Er det ingen som tør si som Paulus: "Var det kanskje Luther som ble korsfestet for dere?" 
     Hvorfor er det ingen teologer eller biskoper i Den norske kirke som vil løfte frem hva Bibelen sier om gudstjenester? Hvorfor skal Luthers tanker gå foran Bibelen?  
     For å øke bevisstheten om lutherske lærespørsmål, har Den norske kirke nylig gitt ut boken ”Kirke nå”. Alle medlemmene i Kirkemøtet skal få boken sammen med sakspapirer til møtet. Jeg mener det hadde vært bedre om Kirken startet undersøkelser av hva Bibelen egentlig sier om menighetslivet.