mandag 31. januar 2011

Apostlene aller nederst

Da alle de første kristne apostlene var døde, dukket det etter hvert opp enkelte biskoper som mente at de skulle arve apostlenes tjeneste. Med tiden begynte så biskoper å bygge kirker, kle seg opp med religiøse drakter i gull og glitter osv, slik vi kan se i dag.

Når bibelleksikon skal forklare hva ordet apostel opprinnelig betydde, nevnes gjerne at en apostel var en som var utsendt med fullmakt fra oppdragsgiveren.

Når man så i dag ser biskoper, da er det lett å tro at de opprinnelige apostlene gikk rundt med pompøse klær og var sjef over store kirkesamfunn, og at de prekte i kirker og hadde alene fullmakter fra Gud, noe ingen andre kristne hadde. Dette mener jeg er en feil oppfatning av urmenigheten.

Ordet apostel var i utgangspunktet ikke et religiøst ord. Både myndighetene, militæret og slaveeiere hadde apostler, de var rett og slett slaver. Når en rik mann skulle ha noe ordnet, kunne han sende en av sine slaver med fullmakt til å ordne saken. Problemet var at det var en farlig verden der ute, slaven kunne stryke med på veien. Derfor sendte gjerne slaveeieren sin minst verdifulle slave, en som det ikke var så farlig å miste, kanskje en som verken var utdannet eller var sterk. Det ble kalt apostel/utsending.

Dagens biskoptjeneste må justeres kraftig for at den skal være i harmoni med urmenigheten. Hvis biskopene virkelig mener at de har arvet aposteltjenesten, må de huske at apostler var på bunnen, ikke på toppen. Apostelordet ble ikke brukt om folk som var i lederposisjoner over andre, de var bare slaver som utførte sitt oppdrag.

Selv tror jeg ikke det var meningen at biskopene skulle arve aposteltjenesten. Bibelen nevner apostler og biskoper som to ulike tjenester. Mitt inntrykk er at apostlene reiste rundt, mens biskopene holdt seg hjemme.

Et sted er Paulus fortvilet over at det har kommet ikke-kristne apostler på besøk i menighetene han har kontakt med. Disse utsendingene var flinke til å ordlegge seg og de argumen
terte for en annen Jesus enn den Paulus vitnet om. Vel, de snakket kanskje om den samme Jesus, men de hadde helt ulik forståelse av hvem Jesus var og hva evangeliet gikk ut på. For å argumentere mot disse apostlene, som Paulus kaller for "superapostler" eller "overapostler", forteller han om sitt elendige liv som apostel. 

Dette er en omvendt argumentasjon, vanligvis vil folk skryte av at de har lykkes, at de er flinke til tale og at de har medvind når de går inn i prosjekter. Jeg husker jeg hørte en flink kirkeleder fra utlandet tale, han la inn nå og da en setning om hans fine båt eller lignende. I hans land ga det sikkert tyngde: Er man rik og vellykket, er man sikkert også smart og flink, og da har man sikkert også teologien i orden, tenkte kanskje
folk der. 

Men Paulus argumenterer motsatt. Han skjønner at det er fare for at han kan bli misforstått når han argumenterer på en slik måte. Folk kan til og med tro han er blitt gal. Men for å forklare hva en apostel utsendt av Jesus er for noe, ramser han opp hvor fælt livet hans er:

  • Mye arbeid 
  • Ofte i fengsel 
  • Motta slag
  • Være i dødsfare 
  • Flere ganger pisket 
  • Steinet (men overlevde!) 
  • Flere ganger nær ved å drukne
  • Være i farlige naturområder 
  • Være i farlige røverområder 
  • Være stadig på reise 
  • Ha politiet etter seg 
  • Bære sorg over personer som velger å ikke lenger være en kristen 
  • Stadig yte omsorg til mange grupper av kristne 
  • Gå i ørkenen 
  • Oppleve sleipe personer 
  • Være sulten, tørst og frossen
Det er ikke mye her som ligner på de fleste av dagens biskoper og apostler, i hvert fall ikke her i Vesten. Jeg sier ikke at man må være ofte sulten eller pisket for å være en apostel (misjonær) i dag. Men listen til Paulus viser at han ikke satt i et trygt og varmt styrerom. Han opplevde det farlige livet som slike slaveutsendinger nederst på samfunnsstigen var utsatt for, forskjellen var at han hadde en unik oppdragsgiver.

Ordet apostel er gresk, på latin heter det misjonær. I dag kaller noen seg for apostler eller misjonærer, de fleste reiser rundt for å evangelisere. Men noen av dem vil gjerne være toppleder. For å pakke sjeftittelen inn i pent papir, kalles det gjerne tjenende lederskap

Andre kirkesamfunn pakker det ikke inn, men kaller topplederen for sjefapostel. Det ordet fantes ikke som en tjeneste blant de første kristne. 

Det allmenne prestedømme og Den hellige ånd får mindre plass i slike hierarkiske opplegg der den ene sterke lederen kjenner Guds planer alene og har makt til å bestemme over de andre. Opplegget ligner heller ikke det menighetslivet som Paulus oppfordrer til, der alle deltar med innslag, der man støtter hverandre, der man underviser hverandre osv.

Ordet leder brukes faktisk kun én gang i NT. Og det er ikke om apostlene.

Jeg skriver ikke dette for å gjøre apostlene mindre viktige, men for å vise forskjellen på Bibelen og dagens kirkesamfunn, og for å si at det er på tide å legge fra seg etterbibelske tradisjoner. Man bør drøfte menighetslivet fra bunnen av, med utgangspunkt i urmenigheten som beskrives i NT. 

lørdag 29. januar 2011

”Jeg har opplevd noen helt utrolig i dag!”

La oss si du treffer en person som sier: ”Jeg har opplevd noen helt utrolig i dag!” Eller: ”Jeg har opplevd noe helt forferdelig i dag!”
Er man venner samlet, svarer man ikke:

”Hallo, det må du vente med å fortelle om til en passende anledning en annen dag. I dag har vi nemlig lagt et strengt program som vi skal følge, først skal Lise synge to sanger, så skal Kåre holde en tale, og til slutt skal Eva informere om at det trengs nye frivillige til en del prosjekter. Meld heller fra til lederskapet som vi har her i venneflokken, så kan de etter hvert avgjøre om du skal få anledning til å fortelle det du har på hjertet. Vi bør kanskje finne en passende temadag, den første åpningen er om et halvt år. Så må vi samkjøre det du skal fortelle med de sangene som skal synges, slik at alt henger sammen som en slags forestilling. Vi må også sørge for at ingen kan respondere på det du forteller.”

Men slik svarer man i tradisjonelle kirker. Det er rammene, tradisjonene, programmene, liturgien og lederstrukturen som svarer på denne måten. Når folk gjennom mange år har lært seg disse reglene, forstår de at det er like greit å ikke komme med noen initiativ til interaktivitet mellom mennesker.

Det fins en alternativ måte å tenke menighet og gudstjenester på: Man kan samles hvor man vil, oftest ikke så mange, gjerne spise sammen, så kan hver og en som har lyst komme med et innslag, man kan kommentere det som blir sagt, og man kan også dele det man har på hjertet.

Dette kan kalles for ”organisk”, ”ikke-hierarkisk”, ”enkelt” og så videre. Eller: Man samles slik venner samles. Venner lytter til hva andre venner har på hjertet. Venner bestemmer ikke over hverandre. Venner har respekt for hva andre venner har peiling på. Venner lærer av hverandre. Venner rettleder hverandre. Venner trøster og oppmuntrer hverandre. Venner tør å si fra. Venner kan støtte andre venners initiativer.

Jeg tror det er slik Bibelen beskriver livet i urmenigheten.

fredag 28. januar 2011

Pastorstjerner, scenekirker og superpredikanter

For noen år siden begynte bloggeren Are Karlsen og jeg å sette ord på hva vi så rundt i norsk menighetsliv. Are fant på for eksempel ordet foretakskirke for å forklare at kirken ligner en bedrift på mange områder, man har avdelinger, lønnsforhandlinger, hierarki, osv. Vi fortsatte med å skrive om menighetsstjerner og scenekirker. Slikt fikk vi kjeft for. Hvordan kunne vi finne på å bruke slike ondskapsfulle ord?  

I dag brukes ordene av kirkemiljøene selv. Beskrivelsene våre var altså korrekte. Pinsebevegelsens avis har for eksempel slike ord i sine overskrifter: ”Stjernespekket lederkonferanse”, ”Hovedtrekkplaster” og ”Superpredikant”. 

Vel, overskriften om superpredikanten ble endret av avisen etter hvert, så her går kanskje grensen i dag, man skal helst ikke si super. Paulus i Bibelen snakker jo negativt om superapostler (2. Kor 11:5), så det ble kanskje litt for vanskelig å bruke superpredikant i overskriften. Men om noen år så er kanskje også ord som superpredikant akseptert og i full bruk.

Det er greit å forsøke å bruke så presise ord man klarer. Selv kaller jeg noen ganger Paulus for en kristen kjendis. Det er for å fortelle om den menigheten som hadde delt seg inn i grupper etter hvilken misjonær de likte best (1. Kor 3), noe Paulus ikke likte at de hadde gjort. 

Ordet kjendis indikerer ikke konflikt med Bibelens budskap, det er rett og slett noen som er mer kjent enn andre. Ord som scenekirke og menighetsstjerne indikerer derimot konflikt med Bibelens budskap.

torsdag 27. januar 2011

Markedsstyrte menigheter

Marked er ofte bra, to personer kan bytte varer med hverandre slik at begge får det bedre. Du kan for eksempel ha behov for vann og kjøpe en flaske med vann i butikken.

Men marked og behov kan også være negativt. La oss si du har behov for å kaste steiner på naboens hus og så kjøper du en sekk med steiner for å sette i gang.

Konklusjonen må være at marked og behov er uten objektive moralske forbilder. Når man så slipper markedskreftene inn i kirkene, operer man derfor med en moralsk og teologisk risiko.

Noen kirker tar betalt for at kristne foretak kan ha reklame på storskjermer i det folk setter seg ned før gudstjenesten. Andre steder har prestene organisert seg i fagforeninger for å presse frem bedre lønninger. Dette er eksempler på markedskrefter i sving. Jeg sier ikke at alt som lukter penger eller handel innenfor menigheten er galt, men som en test kan du tenke etter om du ville ha innført samme opplegg blant dine venner hjemme.

Den mest kjente kirkelederen som driver med markedsundersøkelser, er Bill Hybels. Han startet for mange år siden med å gå rundt i nabolaget og spørre hvorfor folk ikke kom til kirken. Så lagde han gudstjenester som folk ville ha. De ble kjempepopulære, og er formet ut fra en scene inne i kirken.

Problemet er at disse gudstjenestene bryter med Bibelen.

Bibelen oppfordrer for eksempel hver og en i samlingen til å bidra med innslag. Med stram scene-regi går ikke det. Det står også i Bibelen at hele menigheten skal være med på å etterprøve det som blir sagt. Heller ikke dette er noe som fremelskes i slike scenekirker. Bibelen setter også frem mange hverandre-verdier, mange av disse blir lagt lokk på i kirker som er formet etter hva folk finner på å svare i spørreundersøkelser.

Slik kan man fortsette å påpeke konflikter mellom kirkene og Bibelen. Når markedskreftene overtar noe av styringen, begynner man internt å tenke på hva som gir størst økonomisk overskudd. Man inviterer den predikanten som trekker flest folk, for det gir mest penger i kollekten. Jeg sier ikke at alle beslutninger i kirkene er slik, men at er det vanskelig å unngå at en del beslutninger tas med påvirkning fra feil krefter.

Det er mye fint å si om markedstenkning i mange sammenhenger, men slik tenkning kan dessverre være endimensjonal og ikke ta inn over seg hva det kristne oppdraget egentlig går ut på.

Som snekker måtte Jesus operere i et marked, slik alle andre måtte jobbe for å få mat og klær. Men det var ikke markedskrefter Jesus var opptatt av å spre, han sa at Guds rike er nær. Og Guds rike handler for eksempel om å hjelpe dem som ikke har betalingsevne til å operere i et marked. Her er idealet det motsatte av marked.

Det er lett å la seg imponere av scenekirker og vekst i antall medlemmer. Men det er ikke slik at vekst i antall medlemmer automatisk betyr at man gjør det rette. Det er mye som vokser her i verden som ikke er rett. Det fins også kristne bevegelser som etter å ha opplevd vekst, angrer på interne forhold og teologi.

Jeg sier ikke dermed at alt som skjer i scenebaserte kirker er fælt. Men jeg hevder at grunnkonstruksjonen ikke er den rette, hvis man skal følge oppfordringene som står i Bibelen.

Det er flott å lese om predikanten Hauge som skapte så mange arbeidsplasser tidlig på 1800-tallet. Det ser ut til at han klarte å kombinere marked, behov og menighet mye bedre enn mange av dagens menigheter.

I 1799 sto det i avisen at at politiet har fått ordre om å arrestere evangelister som reiser rundt i Norge. Slike evangelister samlet folk i hjemmene, på tunet eller på torget, ikke i kirkene, for der var de ikke velkomne. Hans Nielsen Hauge svarte selv i avisen hva de holdt på med:

«...felles oppbyggelse, for å oppmuntre, lære og lede hverandre om hvordan kristne bør holde Guds bud høyt og i ære, gjøre deretter, gjerne høre og lære av hverandre

Han startet altså mange bedrifter, de hadde varer som ble solgt i et marked. Men når kristne var sammen, da var det ikke markedskreftene som tok styringen. Det burde ikke være så fryktelig vanskelig å tenke slik også i dag.

mandag 24. januar 2011

Inger Johanne og Magne

Jeg er blitt kjent med noen som er flinke til å koble folk sammen: Magne og Inger Johanne Kvelstad. De har lang erfaring med menighetsliv, og har kommet frem til at pyramideformet organisering er feil.  
     Disse to har, sammen med andre, bidratt til å få på plass en serie med samlinger i hjemmene her og der i Norge den siste tiden. Det er hjemme hos Inger Johanne og Magne jeg har møtt blant annet Steve Hill (Canada/Nederland) og Torben Søndergaard (Danmark). 
      Ekteparet er i ferd med å opprette en liten bokhandel hjemme for dem som er interessert i organisk menighetsliv. De selger flere av bøkene til Torben og også boken min. Flere bøker er på trappene. E-post til Inger Johanne og Magne finner du her.

Hva er organisk menighetsliv?

Fullt organisk menighetsliv er ikke-hierarkisk. Man har ikke en prest eller pastor som bestemmer over de andre eller som har spesielle religiøse rettigheter som de andre ikke har.

Organisk betyr at man er fri til å bevege seg på kryss og tvers etter som Gud kaller eller man ser et behov. Man kan ta initiativ eller støtte initiativ.

Organisk betyr at alle kan holde innslag i samlingen. Hvis man møtes til en tradisjonell gudstjeneste, er programmet ganske strengt. Hvis man derimot møtes til en organisk samling, kan de som har noe på hjertet, dele dette. Og man kan respondere på det som blir sagt.

Organisk betyr også at det kan bli plass til mer kjærlighet. Hvis for eksempel noen har opplevd noe dramatisk, kan man bruke tid på å snakke om akkurat det. Til sammenligning er det ikke lett å trøste hverandre i en vanlig gudstjeneste.

Organisk betyr også at du ikke så fort får skjeve blikk fra de andre hvis du støtter en misjonær eller et prosjekt som de andre ikke kjenner. I tradisjonelle kirker ligger det et indirekte press om at de pengene man gir, skal gå til kirken og kirkens egne prosjekter. I organiske miljøer er man vant til at ting foregår på kryss og tvers.

Jeg ser at i enkelte miljøer bruker man ordet organisk samtidig som det er et lederskap som bestemmer. Man kan få til et delvis organisk miljø selv om man har et hierarki. Da er det opp til sjefen å sette grenser. Men skal man ha full organisk handlekraft, må hver person kunne ta initiativer fritt uten å søke godkjenning fra et lederskap eller måtte sjekke vedtekter.

Hva? Fullt anarki? Slik kan responsen være hvis man anbefaler et organisk menighetsliv. Men det merkelige er at de som bruker slike ord, gjerne i neste øyeblikk kan invitere en kristen venn til middag, uten å kalle det anarki. Det er her uenigheten ligger; hva er egentlig menighetsliv? Må man ha en kirkebygning? Må man ha vedtekter? Må man ha ringt med kirkeklokker? Må man ha en prest med prestedrakt? Eller er det nok at to eller tre er sammen til bønn og fellesskap?

Sagt på en annen måte: Vil du virkelig kalle det anarki når tre personer er samlet til bønn? Anarki betyr "ingen leder" eller "intet opphav". Hvis du virkelig kaller det anarki når tre er sammen til bønn, da hevder du egentlig at Den hellige ånd ikke kan lede noen og at mennesket har intet opphav. Det kan du gjerne hevde hvis du er ateist, men kristne kan ikke hevde slikt.

Å se for seg et annet menighetsliv enn man er vokst opp med, er ikke lett. Når jeg før hørte ordet menighet, så jeg for meg en kirkebygning med et kor som sang noe som passet til lederens tale som han hadde sittet hele natten og forberedt. Isolert sett ikke noe galt i det, jeg har vært på mange gode gudstjenester. Poenget mitt nå er ordet menighet, hva tenker du når du hører ordet?

Når du sitter og tenker på ordet menighet, og jeg så sier ordet organisk, da blir det kræsj, for ordet organisk passer ikke sammen med ordet menighet, slik menighet defineres av folk flest i dag. Derfor krever det konsentrasjon for å se for seg en annen type menighetsliv der ordet organisk passer fint inn. I en bok jeg nylig leste, var det en kar som hadde brukt nesten 12 år for å se det hele fra en annen kant.

Organisk betyr gjerne at man møtes i hjemmene rundt et måltid uten at man har et travelt program. Men organisk betyr ikke at man alltid er totalt uten struktur. I fellesskapet jeg selv tilhører, finner vi for eksempel datoer og steder vi skal møtes. Det er struktur. Under kaffen har vi i perioder et opplegg der vi for eksempel følger kapitlene i en bok. Det er struktur. Men vi kan når som helst legge det til side hvis vi mener noe annet er viktigere.

I et slikt ikke-hierarkisk opplegg basert på relasjoner, og der relasjonene gjerne også strekker til ulike vennenettverk, kan man ha personer som legger ting til rette, tar initiativ, samler folk, sprer informasjon, leder et prosjekt, kobler folk sammen, deler sine gaver (for eksempel hvis man er flink til å undervise) eller er omreisende misjonærer. 

Slike initiativer er noe annet enn om man sitter som toppleder over én eller flere menigheter. For utøvende hierarki legger lokk på det allmenne prestedømme og Guds ulike kall til ulike personer.

Organisk betyr ikke at alle handler rett eller at livet er uten problemer. Men man har åpnet for at Gud kan lede hver og en mer og at vi kan hjelpe og lære hverandre oftere enn i dagens kirkeopplegg. Det står faktisk i Bibelen at vi skal undervise hverandre og underordne hverandre. Les om hverandre-verdiene og tenk etter hvor god eller dårlig plass de har i dagens tradisjonelle menighetsliv.

søndag 23. januar 2011

Enkle menighetsfellesskap vokser med 22 % i året

Jo enklere et menighetsfellesskap er, desto mer vokser det. Det er en av konklusjonene i en ny undersøkelse blant enkle menigheter i Europa. Slike menigheter vokser i Europa, mens tradisjonelle kirker går tilbake eller står stille.

Før jeg fortsetter: Selv om noe vokser, er ikke det nødvendigvis et bevis på bra teologi og sunne mellommenneskelige forhold. Tidligere har man sett kristne miljøer som vokser og som senere angrer på mye på de interne forholdene. At noe vokser, er altså ikke en automatisk oppfordring til etterfølgelse. Jeg mener det er viktigere å diskutere hva som er rett å gjøre, fremfor å herme fordi noe vokser. Men nok om det nå.

Undersøkelsen er foretatt av et nettverk som selv er for enkle menigheter: Simple Church in Europe. Konklusjonene bør ikke overraske noen som er interessert i slike temaer. Det er vel kjent at store tradisjonelle kirker har tendens til å gå tilbake, og at små fellesskap vokser fortest.

Med ”simple church” menes kristne fellesskap som ikke har kirkebygning eller et lønnet presteskap. Man møtes i hjemmene, på skole eller andre steder. Man vektlegger også det allmenne prestedømme og toveiskommunikasjon i samlingene.

Samtidig sier undersøkelsen at mange av gruppene har ledere, men undersøkelsen definerer ikke helt hva dette betyr. Er det snakk om husverter som legger ting til rette, altså personer uten hierarkisk makt? Eller er det snakk om personer som uttrykker enerett til å definere teologien og hva menigheten skal holde på med fremover? Eller noe midt i mellom? Generelt kan ordet leder plasseres mange steder på en stor skala, så det er aldri godt å vite hva som menes.

Uansett, gruppene vektlegger relasjoner sterkt og de er tilhengere av å gjøre det enkelt og de mener det allmenne prestedømme er viktig.

Undersøkelsen har beregnet at det er minst 140 000 personer som deltar i slike menigheter i Europa. De som står bak undersøkelsen startet tellingen først i sitt eget nettverk, deretter spurte de nettverk som de visste om, slik spredde tellingen seg. 

Man må anta at det er mange flere enn de 140 000 som deltar i slike enkle menigheter i Europa, det sier også undersøkelsen. Mange tenker ikke engang over å kalle samlingene for menighet. En del ønsker også å være "under radaren", kanskje fordi man kan oppleve kritikk fra andre. Undersøkelsen tok heller ikke med enkeltstående grupper som ikke hadde definert seg selv til å tilhøre et nettverk. Dette kan diskuteres. Hvorfor skal man ikke telles da? Og hva er et nettverk? Hvor "formelt" må noe være for at man skal si at man tilhører et nettverk? 

Undersøkelsen konkluderer med at det er tre typer nettverk. Enten er det kristne som inviterer hverandre, eller så er det kristne som inviterer ikke-kristne, eller så er det omreisende kristne.

Det utadvendte opplegget med å reise rundt, gir flest nye menigheter. Kanskje ikke så overraskende. Oppskriften er kjent fra Bibelen der apostler/misjonærer reiser omkring. Men det betyr ikke at det er meningen at samtlige kristne skal være omreisende misjonærer. Bibelen sier at hver og en har ulike gaver.

Statistikk fra små kristne felleskap og nettverk i Europa:

  • 77 % av de som blir med i slike enkle menighetsfelleskap, er kristne fra før. 23 % er ferske kristne.
  • Om seg selv sier nettverkene at de ligger gjennomsnittlig til angående bønn, misjonering og multiplisering, men de ligger over gjennomsnittet når det gjelder vennskap.
  • Hvis jeg runder av tallene litt (lettere å huske...), er det i gjennomsnitt slik: 10 personer i 10 grupper = 100 personer i hvert nettverk.
  • Undersøkelsen fant 69 nettverk i 16 europeiske land. 48 nettverk deltok med besvarelser.
  • Nederland har flest nettverk: 19. Undersøkelsen fant 4 nettverk i Norge.
  • I gjennomsnitt starter hvert nettverk 2,5 nye grupper i året.
Jeg fant den nye undersøkelsen omtalt hos Are Karlsens blogg om husmenigheter. Han har lenke videre til en artikkel som forteller mer

De som står bak Simple Church Europe, er Marc van der Woude, Steve Hill og Jonathan Fokker. Steve Hill traff jeg for en tid tilbake. Det er han som har skrevet boken om Lukas 10. Steve er en utadvendt omreisende kar og er involvert i mye i flere land. Samtidig er han mot pyramideformet menighetsliv.

PS: I forgårs skrev jeg litt om det utvannede begrepet relasjonsbaserte nettverk. Det er mange som bruker ord som "relasjonsbasert" og "nettverk", men definisjonene er sprikende. Det kan være snakk om alt fra vennenettverk til noe som ligner kirkesamfunn.

lørdag 22. januar 2011

Ny bok: Den siste reformasjon

Jeg traff dansken Torben Søndergaard forleden. Han ga i fjor ut boken ”Den sidste reformation”

Torben skriver at de første kristne ikke hadde kirkebygninger, medlemskap, vedtekter, plattform, stolrekker eller gudstjenester hver søndag. Torben mener vi må tilbake til den flate strukturen og de enkle fellesskapene (slik som hussamlinger) som opprinnelig fantes. 

Torben forteller i boken at det tok nesten 12 år for ham å komme ut av den tradisjonelle kirkemodellen. I løpet av de årene startet han opp tre nye menigheter, han leste Bibelen og kirkehistorie i timevis, han opplevde motstand og han gjorde feil. Men nå føler han seg fri til ”at være den kirke, Gud har skabt os til at være”.

Jeg synes det er lett å lese dansk, det er kun noen få ord som har motsatt betydning på norsk. Boken koster omkring 200 kroner pluss forsendelse. Du kan bestille boken ved å sende e-post til Torbens bok-kontakt i Norge. Da får du tilsendt boken fra Norge (norsk porto). Boken er på omkring 260 sider.

Torben driver nettsiden OplevJesus

fredag 21. januar 2011

Relasjonsbaserte nettverk eller inflasjon i ord?

Jeg husker for en del år siden da det gikk inflasjon i ordet miljø. Skulle man fremheve noe som positivt, satte man ordet miljø foran. Et vanlig rom hørtes mer positivt ut om man kalte det for miljørom, selv om rommet hadde samme funksjon som før.

I dag snakkes det en del om relasjoner og nettverk i kristne sammenhenger. Når jeg hører slike ord, tenker jeg aller først at jeg er for. Men så må jeg sjekke nærmere hva hvert enkelt nettverksopplegg egentlig går ut på.

Noen ganger betyr nettverk rett og slett de man kjenner som kan være villige til å gi hjelp når man trenger det, uten betingelser, vedtekter eller lignende - da betyr nettverk rett og slett venner.


Andre ganger er det slik at det som omtales som nettverk, egentlig har en pyramideformet struktur med en sjef på toppen. I kristne sammenhenger kan det bety at man har en religiøs leder på toppen og mange menigheter under.

Så har vi ordet relasjonsbasert, også det vannes ut. Man finner selvsagt relasjoner både i pyramideformede organisasjoner og blant venner. På jobben har jeg en relasjon til sjefen min og til de som er under meg. Men jeg kan ikke dermed hevde at bedriften er relasjonsbasert. Nei, bedriften er basert på ansettelser som antas kan gi størst overskudd til eierne. Og ansettelsene er plassert i et hierarki som kan veie mer enn relasjonene.

Når både ”nettverk” og ”relasjonsbasert” er utvannede begreper, da er det ikke lett å definere begrepet ”relasjonsbasert nettverk”.

Vil du for eksempel kalle Den Norske Frimurerorden for relasjonsbasert nettverk? For å bli medlem, må man bli anbefalt av noen som allerede er innenfor, man må ha en relasjon. Men innenfor er det et hierarki, vedtekter, regler, programmer. Innenfor er det selvsagt også relasjoner slik det er de fleste steder.

Jeg leste nylig om et nettverk for kristne ledere, det ble fremstilt som et relasjonsbasert nettverk. Men for å bli med i nettverket, må man sende et brev til styret i for godkjenning. I tillegg må man ha en relasjon fra utsiden og inn i nettverket slik som blant frimurerne (uten sammenligning for øvrig). Først etter dette kan man bli invitert til en samling.

En annen modell er når man melder seg inn i et nettverk som ikke stiller særlige betingelser. Ved å melde seg inn, kan man få høre om samlinger, bøker eller konferanser. I slike nettverk har man ikke forpliktelse til å godta teologien til et lederskap.

Det frie allmenne prestedømme blir ikke hindret i et slikt nettverk. Opplegget kan sammenlignes med å abonnere på et blad, man får tilgang til noe. I slike nettverk kan man  få relasjoner etter hvert, og man behøver ikke være enig i alt eller ta i mot ordrer. I mangel på bedre ord kan man kanskje kalle slike nettverk for abonnementsnettverk.

For å kunne legge til rette for abonnementsnettverk, må man kanskje ha en nettside og et styre. Men styret bestemmer ikke over hverdagen til de som abonnerer eller de som får informasjon. Et slikt nettverk er langt unna strukturen i nettverk som har en religiøs leder og der nettverk egentlig er et annet ord for tradisjonelt menighetshierarki.

Mitt syn er at grunnstrukturen i menigheter skal være uten hierarki og religiøse monopoler. En som er kristen i Norge kan da møte en som er kristen i Spania og sammen kan de utgjøre en liten menighet uten å måtte spørre noen andre kristne om lov.

Jeg tror det er viktig at kristne møtes på kryss og tvers og lærer av hverandre med toveis kommunikasjon. Derfor er det viktig med relasjonsbaserte ikke-hierarkiske nettverk. Eller på godt norsk: Venner og bekjente. I tillegg kan man melde seg inn i enkelte abonnementsnettverk, altså nettverk som ikke hindrer det frie allmenne prestedømme, men der man får info om steder der man kan møte andre.

Det fins altså ulike former for nettverk:

  • Nettverk som egentlig er hierarkiske og som ligner vanlige kirkesamfunn 
  • Nettverk som man etter godkjenning kan bli medlem av 
  • Nettverk som man abonnerer på for info, samtaler og treff 
  • Nettverk som består av venner og bekjente 
Når noen sier ”relasjonsbasert nettverk”, er det derfor lett å snakke forbi hverandre.

Oppdatering: Les mer om nettverk her.

søndag 9. januar 2011

Egne underbukser til prester og pastorer?

Avisen DagenMagazinet forteller om en nettbutikk som tilbyr underbukser for prester. Underbuksene er designet lik en presteskjorte med hvit snipp i linningen.

Underbuksene er nok ment som en humoristisk gave til prester som har bursdag. Så kan man le litt av dette, men når man er ferdig med det, bør man spørre hvorfor prester krever å gå med spesielle klær slik som presteskjorter og drakter. Det er nemlig ikke Bibelen som setter et slikt krav, klesdraktene er noe prestene har funnet på selv. Virkningen er at de hever seg over menigheten.

Men i Bibelen står det at alle kristne er prester. Når presten i dag står med prestedrakt, føler dessverre få av de andre seg som prest, folk tror at de ikke har rett til å døpe eller preke.
     For å bli minnet om at du som kristen er prest, kan du eventuelt kjøpe denne boksershortsen. Dessverre fins undertøyet foreløpig kun i herremodell.

La meg belyse prestedraktene også fra en annen kant. En undersøkelse viser at åtte av ni prester føler seg alene! De savner svært en samtalepartner. De er ensomme, enten sosialt eller i arbeidet eller begge deler. En prest sa i undersøkelsen: «Det er ikke så ofte en prestefamilie blir bedt på en kopp kaffe.» Halvparten av prestene ønsker seg en samtalepartner. (Les mer i boken "Jeg er jo ikke Jesus heller".)
     Mon tro om ikke prestedrakten er med på å skape denne avstanden som gjør at prester føler seg ensomme.

lørdag 8. januar 2011

Skal pastoren være far for menigheten? Eller er det Gud som skal være far?

”Pastoren skal være som en far for menigheten”, hører jeg enkelte påstå. Hvis pastoren er far, må de andre nødvendigvis være definert som umyndige. Er det virkelig meningen at det skal være slik i menighetslivet? Mener man at kun pastoren skal få lov til å uttale seg i åndelige eller læremessige spørsmål? Er det kun pastoren som skal gi omsorg og rettlede? Skal pastoren ha gjennomskjæringsrett og bestemme over de andre? Dette må tilhengerne av ”pastoren er far” svare på.

Jeg synes ”pastoren er far” strider mot oppfordringene fra Paulus om at alle i menigheten skal rettlede hverandre, undervise hverandre osv.  Se hverandre-verdiene her.

Ideen om pastorfar er også i strid med det Jesus sa:

”Men dere skal ikke la noen kalle dere 'rabbi', for én er deres mester, og dere er alle søsken. Og dere skal ikke kalle noen her på jorden 'far', for én er deres Far, han som er i himmelen. La heller ikke noen kalle dere 'lærere', for én er deres lærer: Kristus”.

Hvorfor sier da enkelte at pastoren skal være far? Under viser jeg de NT-tekstene som jeg antar folk henter inspirasjon fra.

1) Apostelen Johannes skriver nå og da ”Mine barn!” Da må man i tilfelle argumentere for at en apostel, ikke en pastor, skal være som en far i menigheten. Men før man gjør det, bør man legge merke til at Johannes i samme brev også sier søsken til leserne av brevet, og han sier også at Gud er far og at kristne kalles Guds barn.

2) Apostelen Paulus kaller Timoteus for medarbeider, apostel (1. Tess 1 + 2.7), bror og barn. Også Paulus omtaler mottagerne av brevene som søsken. Ordet barn er altså et av mange ord som brukes. Og ordet barn brukes av Paulus til og med om en annen apostel.

3) Paulus skriver: ”Dere vet også at vi var mot hver enkelt av dere som en far mot sine barn: Vi formante, oppmuntret og ba dere inntrengende om å føre et liv verdig for Gud, han som kaller dere til sitt rike og sin herlighet.”

Dette verset bruker enkelte til å hevde at pastoren er nødt til å være en mann fordi Paulus bruker ordet far. Men for det første var ikke Paulus pastor, men apostel, og for det andre kommer han også med et morseksempel i samme tekst. Han skriver at han og de andre oppførte seg ”som når en amme steller med sine egne barn.”

Paulus må tolkes i lys av hva han ellers sier. Han oppfordrer til samlinger der alle kan komme med sine innslag, han nevner ingen møtevert eller noen som skal ha monopoler, og han oppfordrer til utstrakt interaktivitet mellom alle i menigheten. NT sier man skal undervise hverandre, trøste hverandre, rettlede hverandre, osv, noe man i dag gjerne kan kalle foreldreoppgaver hvis man vil, men dette skal altså gjelde alle på tvers i menigheten. Et sted i NT gis også biskopordet til hele menigheten (Heb 12:15), alle skal ha samme holdning til de andre, man skal passe på hverandre (se også Heb 3:12).

Paulus skriver altså ”Vi formante, oppmuntret og ba dere inntrengende”, dette ligger innenfor hva alle kristne kan gjøre mot hverandre. Han skriver ikke: ”Vi bestemte over dere og hadde for øvrig talemonopol”.

Fars- og morsbildene må ses på som bilder på omsorg og ivrighet. Ikke som et påbud om at alle menigheter skal ha en pastorfar eller pastormor og at slike skal bestemme over dem eller ha monopol på å gi omsorg.

4) Paulus sier om Timoteus: ”Han arbeidet for evangeliet sammen med meg, slik en sønn hjelper sin far.” Igjen kan uttrykket være et bilde på hvor ivrig Timoteus var. Men det kan også bety at Paulus var motoren og den mest modne i dette teamet. Selv om jeg mener NT setter frem ikke-hierarkiske verdier, er jeg ikke i mot hva man kan kalle prosjektlederskap. Det er noe annet enn at hver eneste kristen skal føle religiøs plikt til å finne seg en pastor som skal ha religiøse særrettigheter, makt, monopoler eller lignende.

5) Paulus skriver: ”Mine barn, som jeg igjen må føde med smerte til Kristus får skikkelse i dere.” Igjen snakker Paulus om seg selv som en mor. Her kobles ”mine barn” til en overbevisningssituasjon, altså at Paulus forsøker å overbevise andre til å bli kristne eller å modnes som kristne.

Situasjonen i NT er altså at noen kristne reiser rundt og sprer evangeliet om Jesus, og her og der velger folk å bli tilhengerne av dette evangelium. Så skal de ferske tilhengerne etter hvert begynne å undervise og rettlede hverandre. Men noen steder går det tregt, og han eller hun som først overbeviste gruppen, må begynne omtrent på nytt og fortelle evangeliet til dem.

Jeg finner ikke argumenter i NT for at en slik fødselsprosess ideelt sett skal vare tiår etter tiår. Noen ganger tar likevel fødselen lang tid, men det er en annen sak.

Noe annet er det med modningsprosessen etterpå, det ser ut til at NT forventer at den varer livet ut. I modningsprosessen må alle hjelpe alle, slik NT sier med hverandre-verdiene. Men de som er tilhengere av at pastoren er far i menigheten, ser ut til å mene at kun pastoren skal ha rollen som moden eller som rettleder. Alle andre i menigheten blir da automatisk definert som nyfødte eller umodne i tiår etter tiår. De kan jo aldri være noe annet enn barn når pastoren er definert som far. Det hierarkiske systemet holder menigheten nede, det er pastoren som preker og bestemmer.

6) Paulus skriver til en menighet som dessverre er splittet i grupper fordi de er blitt fans av ulike kristne kjendiser. Han mener dette er feil og at mange på denne plassen har en overfladisk og filosofisk holdning til den kristne troen. De bør bli mer Kristus-fokusert, mener han. Han skriver:

”Likevel, søsken, kunne jeg ikke tale til dere som til mennesker som har Ånden. Jeg måtte tale til dere som til mennesker styrt av kjøtt og blod, som til spedbarn i Kristus. (…) Jeg skriver ikke dette for å gjøre dere skamfulle, men for å vise dere til rette som mine elskede barn. For om dere har tusen lærere i Kristus, har dere ikke mange fedre. Det var jeg som ble deres far i Kristus Jesus da jeg ga dere evangeliet.”
     Her kobles foreldreordet igjen til den som overbrakte eller overbeviste om evangeliet, ikke til pastorene som gjerne kommer senere inn i bildet.

Ordet lærer i ”tusen lærere” er en forenklet norsk oversetting. Det greske ordet gjaldt slaver som fulgte slaveeiernes barn til skolen. Paulus mener altså at det er for få i denne konkrete menigheten som sprer evangeliet, det er for få som er misjonærer eller evangelister og som overbeviser andre til å bli kristne, noe man bildemessig kan kalle å få barn. 

I denne menigheten var det derimot mange som ikke hadde egne barn, men som bare fulgte andres barn til skolen, hvis du henger med på bildebruken. Antagelig mener Paulus at menigheten var blitt til en filosofisk skole der man hadde sine favorittretninger man diskuterte, menigheten var ikke lenger Kristus-fokusert, og den manglet folk som spredde evangeliet.

Man kan kanskje si at det allmenne prestedømme hadde fått seg en knekk i denne menigheten. De var blitt tilhengere av kristne kjendiser. Menigheten oppførte seg som slaver som fulgte slaveeiernes barn til skolen.

Paulus mener tydeligvis at denne menigheten har kommet skeivt ut. Etterpå skriver han: ”Derfor må ingen skryte av å være tilhenger av mennesker.” Han skriver også “ Ingen kan legge noen annen grunnvoll enn den som alt er lagt, Jesus Kristus.”

Det er ikke noe i denne teksten som sier at pastoren skal være far, eller at pastoren skal være far alene. Paulus, som altså var apostel og derfor omreisende, sier heller ikke at han er den eneste som forsøker å spre evangeliet i dette området. Han klager bare på at det ikke mange nok.

7) Enkelte pastoren-er-far-tilhengere henter antagelig også inspirasjon fra Tradisjonen, altså den lange kirkehistorien. Gjennom århundrene vokste det frem hierarkiske kirker, da ble det vanlig at pastorrrollen også inneholdt makt. Så er man blitt vant til dette i dag, og tolker Bibelen i lys av dette.

Jeg har ikke noe i mot at det fins morsfigurer eller farsfigurer blant kristne. Det vil alltids være noen som oppfattes som mer kloke eller omsorgsfulle enn andre. Det jeg er motstander av, er at man lager religiøse hierarkier som man mener alle kristne skal adlyde.

Jeg mener pastorer skal være folk som åpner hjemmene eller på annen måte legger til rette for at kristne kan holde samlinger. Det er feil hvis man legger opp til at kun pastoren skal kunne undervise eller gi omsorg, eller at det ikke er lov til å irettesette pastoren. Når NT bruker hverandre-verdiene, ser jeg ikke at det gis noe unntak for pastoren.

En minidefinisjon på hva en pastor er, kan være slik: En vennlig kristen husvert for menigheten.

Det fins altså tolkninger av NT som ikke legger opp til at dagens pastorer i årevis skal være hierarkisk far for resten av menigheten. Disse tolkningene synes jeg passer bedre med hva NT sier om menighetslivet, nemlig at alle kristne er prester, alle kristne skal rettlede hverandre, alle kristne har fått i oppdrag å ta vare på troen, alle kristne kan holde innslag når det er samling, alle kristne har fått biskop-ordet, alle kristne skal vurdere innslagene, osv, osv, noe jeg behandler ellers på denne bloggen.

Jeg har derfor noen spørsmål til de som mener at pastoren skal være en far:

  1. Hvor lenge skal man defineres som umyndig i menighetslivet? Kan man aldri vokse forbi pastoren?
  2. Er det kun de som er hierarkisk plassert som kan få andre til å vokse?
  3. Hvor langt strekker pastorfarrollen seg? Gjelder den kun i samlingene? Eller også ellers i livet? Da jeg var barn kunne min far kreve at jeg skulle ha på meg lue når det var kaldt, kan pastoren si slikt til menigheten? 
  4. Er det kun pastoren som skal kunne uttale seg i teologiske eller åndelige spørsmål?
  5. Gjør man noe galt som kristen hvis man ikke har funnet seg en pastorfar? Må alle kristne ha en pastorfar og alternativet er kun å flytte til en annen menighet og bli adoptert av en annen pastorfar? Holder det eventuelt å finne seg en pastor, eller må pastoren være hierarkisk? 
  6. Hvis man peker på apostlene som brukte noen farseksempler og så mener at dagens pastorer skal kalle seg for far, indikerer ikke dette at man later som at dagens pastorer har like stor autoritet som urvitnene? Sagt på en annen måte: Johannes hadde gått tre år tett sammen med Jesus, og var vitne til hans død og oppstandelse. Hvis dagens pastorer eller apostler skal sidestilles med Johannes, da kan vel dagens pastorer og apostler skrive nye brev som kan legges til NT. Eller?
  7. Er pastoren far også for evangelister, misjonærer og lærere?
  8. Hvis pastoren ikke far for evangelister, lærere og enkelte andre, hvem er faren deres da?
  9. I NT er det mange personer, tjenester og merkelapper. Hvordan definerer man hvem eller hvilke grupper som eventuelt ikke skal ha pastoren som far?
  10. Jesus sa rett ut at man som kristen ikke skal kalle noen for far, unntatt Gud. Hvordan tolker ”pastoren er far”- tilhengerne dette?

søndag 2. januar 2011

Universets alder, rødforskyvning og Bibelen

I denne filmen fra http://creation.com/ forteller Emil Silvestru om problemer som oppstår når man bruker stjernenes rødforskyvning for å måle universets alder

(Oppdatering 7. januar: Dessverre la jeg opprinnelig inn en lenke som gikk til full nedlastning av filmen, noe som førte lang ventetid før filmen dukket opp på skjermen. Lenken er nå erstattet med en lenke til nettsiden som viser filmen, da går det kjappere.) 

Spol eventuelt frem til omkring 24 minutter, da forklares bildet jeg viser i denne artikkelen. Bildet viser en galakse og en kvasar. Med rødforskyvningsmåling er avstanden 700 millioner lysår mellom dem.

Men bildet viser at det er en materiemessig kobling mellom de to elementene, det er umulig hvis avstanden er så enormt stor som rødforskyningen tilsier. Så da må det være noe feil med målemetoden som bygger på rødforskyvning. Og er det noe feil med målemetoden, da kan man ikke skråsikkert hevde at universet er omkring 14 milliarder år gammelt.

Filmen viser en del andre poenger, for eksempel at vår egen galakse ligger omtrent i midten av universet, slik jeg tidligere har nevnt. Spol frem til omkring 38 minutter. I et ateistisk univers skal ikke vi mennesker ha en slik spesialplassering.