Gå til hovedinnhold

Kommaliturgien i Den norske kirke

Helt siden 2003 har Den norske kirke diskutert å gjøre forandringer i gudstjenesten. Man forsøker merkelig nok ikke å komme nærmere de første kristnes gudstjenester som man kan lese om i Bibelen. Man diskuterer heller mikrodetaljer i en liturgi som Den norske kirken selv har funnet på.

Bør man for eksempel be for hjemløse, eller bør man be for de hjemløse? La du merke til forskjellen? Det ene alternativet har ordet ”de” med. Dette skaper avstand til hjemløse, mener en komité. Slike detaljer drøftes i et saksdokument på 58 sider.

Komiteen foreslår videre at det det bør være en åpning for å si ”Kjære menighet” i starten av gudstjenesten. Fantastisk. For en frihet. Enkelte vil kanskje mene at dette er for liberalt og organisk, men når man har drøftet forandringer i gudstjenesten i hele syv år, kan man i hvert fall ikke hevde at man går fort frem.

Sitat fra saksdokumentet: ”Komiteen ser det som unødvendig å angi et tall på hvor mange salmer som kan benyttes fra andre egnede kilder. Her må det vises større tillit til den lokale menighets kompetanse.” Oj, oj, hvor skal dette ende? Skal menigheten alene bestemme antall sanger og hvilke sanger? Har virkelig menigheter rundt omkring kompetanse til slike avanserte beslutninger?

”Veiledningen tas det inn at det gis en generell åpning for bruk av kor og musikalske innslag på egnede steder i gudstjenesten.” Nei og nei, dette sklir helt ut. Skal man virkelig åpne for at noen kan synge en sang, slik Paulus oppfordrer til? Skal man virkelig sette Bibelen foran Den norske kirkes tradisjon? Nei, nå må vi gå i fakkeltog for å redde den norske kirketradisjonen.

Men selv om det skal bli lov med et musikalsk innslag i gudstjenesten (jeg har forresten levd i den villfarelse at det var lov allerede…), så er det ikke helt fritt frem til å skru sammen et program. Ønsker man for eksempel å flytte nattverden til tidligere i gudstjenesten, må man sende begrunnet søknad til biskopen, mener komiteen. Her hadde jeg lyst til å sette et utropstegn. Oppfordringen i Bibelen er at man skal vente på hverandre. Når alle er kommet, så er det egentlig bare å begynne å spise. Men man må jo også tenke på følelseslivet til biskopene, det må gå foran Bibelen. Biskopene vil føle seg lite viktige hvis menighetene ikke dynger dem ned med søknader om klokkeslett og rekkefølger i gudstjenesteneprogrammene.

Så løsner komiteen på slipset: ”Komiteen ønsker mulighet til å innlede prekenen med noen ord og la teksten komme senere i prekenen.” Dette vil nok bli veldig forvirrende. Klarer folk å konsentrere seg under slike anarkistiske forhold? Altså: Først sier presten noen ord, så leses bibelteksten høyt, og så sier presten noen flere ord etterpå. Hvor er det slike tullete ideer kommer fra? Hvorfor kan ikke alt bare være slik det var sist søndag?

Det er ikke bare ord og rekkefølge som nå diskuteres på de høyeste nivåene i Den norske kirke. Parenteser og typografi slipper ikke unna, sitat: ”Det bør også vurderes om overskriftene på latin kan stå i mindre skrift ved siden av de norske i stedet for i parentes, slik de nå gjør.” Nei, dette går alt for fort frem. Man bør nok la dette modne noen tiår. Fjerne parenteser? Seriøst??

I saksdokumentet lar man tekstavsnitt i Den Augsburgske bekjennelsen sette føringer for dagens gudstjenester. Dette er et av lutherbevegelsens dokumenter fra 1500-tallet. For meg er det ubegripelig at så mange kloke hoder og varme hjerter i Den norske kirke ikke ser dette grunnleggende problemet: Man må velge mellom Bibel eller Tradisjon.


Selv mener jeg Bibelen beskriver samlingene slik: Man møttes uten hierarki til måltider i hjemmene der hver og en kunne komme med innslag, for eksempel et ord, en sang, osv. Hverandreverdiene var viktige, en forutsetning for dem er at man har toveiskommunikasjon. Jeg mener det er en kortslutning å mene at kristne verdier er noe som skal uttrykkes kun utenfor menighetslivet. Verdiene må selvsagt kunne uttrykkes i samlingene, eller i gudstjenestene som er ordet man bruker i dag.

Avstanden mellom urmenigheten og Den norske kirkes gudstjenester er stor. Jeg nekter å tro at biskopene og teologene i Den norske kirke ikke vet hvordan Bibelen beskriver samlingene. Problemet er at den etterbibelske tradisjonen er så betongtung i statskirken at biskopene velger å leve med en dobbelthet. De kan lese hva Bibelen sier om samlinger, men selv går de inn for noe helt annet.

Mange har sin identitet knyttet til denne tradisjonen som ikke er beskrevet i Bibelen. Kirkens organisasjon er også stor og innviklet. Dette gjør det vanskelig å komme ut av tradisjonen. Likevel: Jeg forstår ikke at biskoper, teologer og komiteer tar utgangspunkt i personer, dokumenter og tradisjoner som ikke fins i Bibelen. Biskoper og prester degraderer på den måten Bibelen så kraftig at de mister troverdighet når de skal uttale seg om andre teologiske eller verdimessige spørsmål. De kan ikke lese opp bibelvers som argument når de selv ikke har Bibelen som rettesnor når det gjelder gudstjenester/samlinger.

Les mer:
PS: Hvis noen lutheranere mener jeg var for ironisk og tøff i dette innlegget, så følger jeg bare stilen til Luther.

Kommentarer

Anonym sa…
Syns du skriver mye bra Sjur, men følte at sarkasmen i dette innlegget var litt vel mye. Fortsett å ta opp interessante spørsmål, men det er fint om du klarer å holde en fin tone og ha med litt nyanser. Da kan du kanskje nå inn til flere hjerter. Alt er ikke alltid svart hvit, noe jeg er sikker på at også du vet. Fortsett å "bygge mennesker"
Guds velsignelse over deg broder.