onsdag 21. desember 2011

Hva er kirkelig suksess?


Foto:  Elwood W. McKay III.
George Barna fra USA har i mange år vært leder for et firma som driver med spørreundersøkelser innen kirker. Han er muligens den mest siterte kristne personen i USA de siste årene. 

I et intervju forteller han at når han spør pastorer om kirken deres har suksess, svarer de fleste ja. Når han så spør hvordan pastorene måler suksess, pleier svarene handle om dette:
  1. Hvor mange kommer til gudstjenestene 
  2. Hvor stort budsjett har man 
  3. Hvor mange programmer har man 
  4. Hvor mange har man i staben 
  5. Hvor mange kvadratmeter disponerer man 
Men dette er ikke hva Jesus døde for, sier Barna. 

Problemet er at vi teller det som er lett å telle, de ytre tingene. Og så styrer vi etter det som er lett å telle. Hvordan øke budsjettet? Hvordan ansette flere? Hvordan trekke flere folk til gudstjenesten? 

I Den norske kirke teller man også brylluper og begravelser, selv om Bibelen ikke sier at kirker skal holde på med slikt. På nettsidene til DnK er det en knapp for statistikk, undermenyene handler der om dåp, konfirmasjon, bryllup, begravelse, antall medlemmer og antall gudstjenester.
«Vent på hverandre« står det i NT. Er det noen som har målt hvor mange som har opplevd dette i menighetslivet det siste året? Hvor mange ganger har pastoren eller presten sagt at Anne, som pleier å sitte på tredje kirkebenk på høyre side, antagelig er blitt 10 minutter forsinket i trafikken, og derfor utsettes gudstjenesten til hun dukker opp?

Hva mener du er kirkelig suksess, med utgangspunkt i hva man finner i Bibelen?

søndag 18. desember 2011

Hør Bibelen gratis med lydfiler

Gratis lydfiler med tekster fra Bibelen finner du her:
Bibeltekster kan noen ganger være lette å forstå, andre ganger vanskelige. Det hjelper å finne ut hvem forfatteren er, hvem mottageren av brevet er, hva som er den aktuelle situasjonen, og hva som var vanlig kultur i området. 

Noen ganger kan man misforstå teksten fordi oversettere har gjort en dårlig jobb. Når det på gresk for eksempel står dialog, noe som betyr samtale, har norske oversettere valgt ordet tale.

Andre ganger kan man misforstå fordi man ikke kjenner den opprinnelige betydningen av et ord. For eksempel ordet hode har i dag ofte en hierarkisk betydning, men den gangen da Bibelen ble skrevet, kunne hode (kephale) bety kilde eller starten på noe.

Her er et eksempel på hvordan man kan begynne å grave i en tekst for å forsøke å forstå mer av den: Johannes var en disippel avJesus. Han starter sin tekst slik:

"I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud."

Hva i all verden betyr det? Det greske ordet som er i bruk, er logos. Det står altså "I begynnelsen var logos." Logos betyr fornuftig tale, eller logikk, eller hvordan universet henger sammen på en ordnet måte. Dermed kan man tolke teksten slik: Johannes sier at det er Gud som holder universet sammen på en logisk måte.

Så skriver Johannes at logos ble menneske og tok bolig blant oss. Sagt på en annen måte: Universets logiske skaper og opprettholder begynte å tusle rundt her på jorda og fortelle oss hvordan det hele henger sammen.

Jeg har vært med i en kristen husgruppe i en del år nå, eller husmenighet som man også kan kalle det. Vi drøfter ofte bibeltekster. Det er til stor hjelp å være flere sammen. Det er ikke sikkert jeg traff helt med min logos-tolkning, dermed kan noen andre ta over stafettpinnen.

To greske nettbibler finner du i denne artikkelen.

Technomesse er egentlig ikke noe nytt

VG viser i dag en kirke i Svenska Kyrkan som arrangerer technomesse som er en blanding av konsert, gudstjeneste og show. Det blinker i lyskastere og laserstråler, og musikken er på full guffe som på et diskotek.

I denne kirken i Stockholm er en prest som heter Olle Ideström og en forsamlingsassistent (pedagog) som heter Johan Lindström som sammen har skrevet musikk og tekster til disse jevnlige samlingene.

Her er et av musikkstykkene:




Norske studenter arrangerte i 1997 noe tilsvarende. I 2003 arrangerte Den norske kirke en technomesse for flere tusen konfirmanter. Og det fins knapt en pinsemenighet i Norge som ikke bruker storskjermer, band og lyskastere hver søndag.

Så til mitt poeng: På den ene side mener jeg det er ikke noe feil i at kristne uttrykker livsglede. Tidlig på 1980-tallet spilte jeg selv i kristenrockband med lyskastere og røyk på scenen inne i kirken. Jeg er for konserter og andre arrangementer. På den annen side mener jeg nå, litt eldre og forhåpentligvis litt klokere, at slike tilstelninger bør være kun en bonus og ikke den vanlige måten kristne samles på.

Problemet er nemlig at det på kirkescenen og i salen, i dunkende musikk og røykshow, er vanskelig å leve ut de mellommenneskelige verdiene som Bibelen oppfordrer til i Det nye testamentet. På den måten skiller ikke technomesser seg så veldig fra vanlige gudstjenester med orgelmusikk og sola som skinner gjennom fargede vindusglass. I vanlige gudstjenester er hjerterytmen er lavere, men avstanden mellom mennesker er omtrent den samme.

Her mener prester og pastorer gjør en bommert. De snakker gjerne om formidling, og at presten skal bruke moderne uttrykksformer, og at man så skal leve som kristen når showet er over. Men det er ikke slik NT beskriver de kristne samlingene og de kristne mellommenneskelige verdiene. Jeg mener de mellommenneskelige verdiene må være til stede når kristne samles. Kom gjerne med argumenter i mot, jeg kan ikke forstå hvordan man kan mene at kristne verdier ikke skal leves ut når kristne er samlet.

Mitt syn er at rammene for samlingene, eller gudstjenestene som man kaller det i dag, må endres:
  • Man må ha rom for dialog 
  • Alle må kunne komme med innslag 
  • Man må ha tid til hverandre 
De første kristne holdt måltidssamlinger. Da settes tempoet ned, man kan høre hvordan de andre i menigheten har det slik at man kan leve ut verdiene som settes frem i NT, for eksempel at man kan trøste hverandre og undervise hverandre.

Mye av debatten om gudstjenester handler om hva som skal skje på scenen. Jeg mener utgangspunktet er feil. Jeg mener vi heller bør diskutere om vi i det hele tatt skal ha en scene.

Jeg snakker altså om tyngdepunkt, om hva som bør være normalen, om hva det er vi bør gjør oftest. Jeg er ikke mot kristne technokonserter. Men jeg mener en debatt om orgelmusikk eller technomusikk er et sidespor. Det er mye viktigere å diskutere verdier og rammer.

lørdag 17. desember 2011

Filips grav funnet i Hierapolis, hevdes det. Men hvilken Filip er det?

Arkeologer hevdet sommeren 2011 å ha funnet apostelen Filips grav i Tyrkia, i den antikke byen Hierapolis. Her om dagen hadde NRK en film om dette på TV.

Bildet over er fra Hierapolis, som ligger nær byen Denizli. Foto: Wikipedia.

Men er man sikre på at det ikke er snakk om evangelisten Filip? Tidligere har det vært debatt om det var apostelen eller evangelisten som endte opp i Hierapolis. Hvem vet, kanskje begge to var innom byen? Eller kanskje evangelisten også etter hvert ble omtalt som apostel?

Inne i graven fant arkeologene en mosaikk med fiskemotiv, dette kobler de til apostelen Filip. Men kan man være sikre på at mosaikken var der fra starten av, eller kan den ha blitt laget noen hundre år senere av pilegrimer som kan ha forvekslet evangelisten med apostelen?

Kirkehistorikeren Eusebius fra 300-tallet siterer en tidligere kilde som hevder at apostelen Filip ligger begravet i Hierapolis. Kilden er Polykrates, som døde i år 196.

Det fins andre utenombibelske tekster som sier at Filip ble korsfestet opp ned i denne byen og at han reiste rundt med søsteren sin Mariamne. Typisk velger man ut opplysninger fra tekstene som passer til sitt eget teologiske syn. Man stoler på at Filip ble korsfestet opp ned, men man stoler ikke på at søsteren døpte kvinner.

Selv mener jeg teologiske synspunkter må ha sin rot i Bibelen, ikke i kilder som ikke kom med i Bibelen. Det er likevel spennende å høre om mulige historiske hendelser. Noen ganger er det også lettere å tolke Bibelen når man forstår kulturen på den tiden.

Knoklene etter Filip er visstnok for lenge siden flyttet til Roma og/eller til Konstantinopel. Men kanskje knoklene til døtrene hans fremdeles ligger i Hierapolis, hvis det var mulig å skille dem ut. Polykrates forteller nemlig at noen av døtrene til Filip ligger begravet sammen med sin far der.

I Bibelen står det at evangelisten hadde døtre, det er kanskje derfor det har oppstått en del diskusjon om hvilken Filip som ble ble gravlagt i Hierapolis.

NRKs halvtimes film om Filips grav kan du se her, hvis den fremdeles er tilgjengelig når du leser dette.

torsdag 15. desember 2011

Film om John Wycliffe

To hundre år før Martin Luther, altså på 1300-tallet, kritiserte John Wycliffe Kirken. Han var professor i teologi og gikk inn for prinsippet "Skriften alene", det betyr at man må lete i Bibelen etter svar på teologiske spørsmål, man må ikke stole på paver eller kirkemøter.

Wycliffe var mot konfirmasjon, helgendyrkelser og mye annet som ikke fins i BIbelen. Han kritiserte også Kirken som eide 1/3 av England samtidig som fattige sultet.

John Wycliffe fikk også oversatt Bibelen til engelsk, en radikal idé og handling, slik at folk flest kunne begynne å lese Bibelen.

Kirken var så sinna på Wycliffe at de 40 år etter hans død gravde opp skjelettet hans og brente det. Kirken håpet da at minnet om ham skulle forsvinne for godt.

I dag fant jeg en spillefilm om Wycliffe. Se under. Den er fra 1983.




tirsdag 6. desember 2011

Husmenigheter forfølges i Turkmenistan

Twittermeldinger fortalte for noen dager siden at kristne nok en gang er blitt kastet i fengsel i Turkmenistan fordi de holdt samlinger i hjemmene. Jeg vet minimalt om Turkmenistan. Men visstnok skal grunnloven garantere religionsfrihet. Men så sier loven videre at alle religiøse grupper må registreres som organisasjoner, ellers anses de som kriminelle og får bøter. Uregistrerte grupper får ikke lov til å delta i religiøse aktiviteter. 

Sagt på en annen måte: husmenigheter er forbudt.

Hva loven sier, er kanskje uansett ikke så viktig for lederen av landet, Gurbanguly Berdimuhammedov, som har bestemt at januar ikke lenger skal hete januar, men måneden skal bære hans navn. Dette minner om de romerske keiserne. Berdimuhammedov har satt opp gullstatuer av seg selv mange steder og har personlig hånd om det meste av verdiene i landet. 

Journalister som besøker landet under dekke av å være turister, blir fotfulgt av sikkerhetspersoner og kan ikke snakke fritt. Men du finner likevel noen reportasjer på Youtube. 

Tidligere måtte man være 500 medlemmer i en kirke for å bli registrert som godkjent. En adventistkirke ble revet av myndighetene for en del år tilbake fordi den ikke hadde nok medlemmer. Bulldozerne kom og jevnet bygningen med jorden.

Nå ser det ut til at kravet om antall medlemmer er satt lavere. Katolikkene søkte nemlig for fjorten år siden om å bli registrert. Det var vanskelig å bli godkjent for myndighetene mente at kirken skulle drives av folk fra Turkmenistan. Men i fjor ble den katolske gruppen godkjent. De er 100 medlemmer og er kjempeglade i følge en katolsk nyhetsnettside. De skal søke om å få bygge en kirke, eller kanskje de allerede har gjort det siden dette skjedde i fjor. Til da hadde de holdt bønnemøter og andre samlinger i private hjem.

Det er mange muslimer i landet, men lederen for den viktigste moskeen ble satt i fengsel fordi han ikke ville lese opp i moskeen det lederen for landet krevde. Berdimuhammedov har nemlig skrevet skrevet en bok som alle må lese. Den betraktes omtrent som en hellig bok. Har man ikke lest den, får man for eksempel ikke ta førerkort. Så var det altså noe fra denne boken han ville at lederen for moskeen skulle lese opp i moskeen, men lederen for moskeen nektet. 

Ikke lett å ha en tro eller å ha egne meninger i Turkmenistan. Selv ikke hjemme er du trygg.

mandag 5. desember 2011

Argumenter mot evolusjon

Her er noen argumenter mot evolusjonsteorien:

1) Vi samler opp negative mutasjoner, det kan vi observere fra generasjon til generasjon. Mutasjoner er genfeil. Våre negative mutasjoner overføres til neste generasjon som får sine egne negative mutasjoner i tillegg. Det blir verre og verre, går nedover med oss, det går ikke oppover slik evolusjonen forutsetter.

To bøker som viser problemene med mutasjoner er: "Not by chance!" og "Genetic entropy".


2) Evolusjon er ikke evolusjon. Mye som kalles evolusjon, er egentlig bare naturlig utvalg hvor det brukes geninformasjon som allerede finnes. Det betyr at DNA-informasjonen ikke har kommet opp på et høyere nivå, men dyrene har brukt DNA som de arvet av sine foreldre. En grå mus får for eksempel hvite og sorte avkom, og de som har best pelskamuflasje overlever. Det er naturlig utvalg, ikke evolusjon. Informasjonen om hvit eller sort pels lå i genene fra før.

Et dyr kan ha også mistet DNA, eller virus kan ha stjålet DNA. Heller ikke dette er ekte evolusjon, for evolusjon må lage informasjon som ikke fantes fra før på jorda noe sted.

Så har vi også sovende DNA som kan blitt slått på av ytre påvirking eller av annet DNA. Også her ligger informasjonen i genene allerede, det er ikke snakk om evolusjon.

DNA kan også klippe og lime i annen DNA. Det er altså flere varianter av at DNA styrer annen DNA.

Konkrete påstander om evolusjon må sjekkes mot alt dette før man kan lande på at det er snakk om ekte evolusjon.

3) Informasjon har alltid en avsender. Vanlig logikk er at hvis du ser en kake eller en bil, så vet du at det fins en kokk eller ingeniør som står bak. Ser du at noen har skrevet «Hei på deg« i sanden på stranden, da er det logisk at det er en forfatter som står bak. Slik er det også med DNA, det logiske er at noen har skrevet koden.

DNA er imponerende nok ved å leses rett frem som den teksten du leser nå. Men DNA er enda mer avansert, den kan også leses baklengs og dermed gi en annen fornuftig kode. Eller man kan hoppe til den tredje bokstaven midt i en setning og lese derfra, da får man ytterligere andre fornuftige koder.

Tenk hvis du skulle lese baklengs det jeg til nå har skrevet, og så oppdage at jeg hadde gjemt en kakeoppskrift og en julefortelling der. Intuitivt skjønner man at slikt ikke kan bli til av seg selv.

Å fjerne eller endre en DNA-bokstav, ødelegger ikke bare rett frem-setningen, men også lesemåten de andre veiene. Positive mutasjoner, som evolusjonsteorien bygger på, har derfor stadig mindre troverdighet ettersom vi forstår mer og mer av hvor avanserte genene er og hvor mye man ødelegger ved mutasjoner.

DNA inneholder også informasjon om annen DNA, altså metainformasjon. Evolusjonistene påstår på en måte at høstens bestselger innen bøker ble til av seg selv og at jommen ble også avisens omtale av boken til av selv. Dette er mot sunn fornuft.

4) Fordelaktige mutasjoner er ikke evolusjon. Det kan være en fordel å miste vingene hvis du er en flue som bor på en øy der det blåser mye, da slipper du å bli blåst på havet. En mutasjon kan sørge for dette. Men selv om det isolert sett er en fordel, så har evolusjonen gått nedover, for flua har mistet en avansert egenskap.

Sagt på en annen måte: Man kan ikke få en mark til å bli et menneske ved å fjerne for eksempel halvparten av DNA-et i marken.

Eksempler på fordelaktige mutasjoner inneholder også gjerne fæle bivirkninger, også dette må man justere for.

5) Ikke-reduserbar kompleksitet. Det fins motorer eller forhold i kroppen som kalles ikke-reduserbart. Det betyr at alle delene er avhengig av hverandre og at man kan ikke fjerne bit for bit. Sagt på en annen måte; evolusjon kan ikke ha bygget det opp bit for bit, men må i tilfelle ha levert hele motoren eller systemet fiks ferdig, noe som er helt usannsynlig.

Ett slik forhold er at DNA bygger proteiner, men for å ha DNA, må man først ha proteiner.

6) Utenfor mutasjonsmuligheten. Den første cellen kan ikke ha blitt til ved hjelp av mutasjoner eller naturlig utvalg, for det var ikke noe å mutere i eller velge blant. Man kan altså ikke bruke evolusjonsteorien her.

Regnestykker viser at det er helt usannsynlig at liv kan bli til av seg selv, selv om man forutsetter å ha 4 til 14 milliarder år å ta av. Det er for mange deler som må være på plass samtidig for å lage den første urcelle. (Se for eksempel bøkene jeg nevnte over.)

7) Matematikken i biologien. Regnestykker viser også at det ekstremt liten sjanse for at en positiv mutasjon skal oppstå og bli tatt vare på i sin art. Begge deler må oppnås. Det hjelper ikke med en positiv mutasjon hvis den ikke blir spredd til resten av arten.

Det hjelper sjelden med en enkeltmutasjon, man må ha svært mange mutasjoner før man har oppskriften på for eksempel et nytt organ som ikke fantes før på jorda. De mange enkeltmutasjonene på veien til et slikt organ, vil ikke ha overlevelsesfortrinn.

8) Fossillagene. Fossillagene viser at fiks ferdige arter dukker opp. Lagene viser også at dyrene holder seg like i utseende gjennom lagene, bortsett fra noen ganger å variere innenfor sitt slag. For eksempel en sjøstjerne ser lik ut i alle lagene, dette viser at naturen er veldig konservativ.

De nederste lagene viser komplekse dyr med øyne, kjeft osv.

Det fins minst to teorier om fossillagene, den ene er at jorda ble sjokkert av enorme mengder vann som strømmet opp fra under havbunnen og som blandet seg med grus, jord og sand, noe som begravde dyr og planter hurtig. Dette stemmer med funnene. Havdyr ble begravd nederst og landdyr øverst. Kreftene i denne globale katastrofen var så sterke at dyr ble flyttet til klimasoner de ikke hørte hjemme i.

Den andre teorien, det vil si evolusjonsteorien, er at dyr og planter blir til fossiler ved at dyrene synker til bunnen av en elv eller sjø, og at de så blir begravd sandkorn for sandkorn gjennom tusener eller millioner av år. Dette stemmer dårlig med hva vi ser i naturen i dag, dyr flyter til overflaten eller råtner eller blir spist av andre dyr ganske fort. Fossilfunnene viser også at dyr ikke er blitt begravd sakte, for eksempel finner man fisk som er blitt til fossiler i det de spiser annen fisk.

Man finner også fossiler, for eksempel trestammer, som går tvers gjennom det som anses representere millioner av år. Det er usannsynlig at et tre kan stå oppreist i millioner av år og la seg sakte begraves. Evolusjonistene har begynt å ta dette inn over seg og noen av dem sier nå at millionene ligger i det vi ikke ser. De sier at det har vært store fjellag som er blitt slipt bort av vær og vind, og det er i disse usynlige lagene at millioner av år finnes. Og videre at det er i disse usynlige lagene at alle de manglende mellomformene finnes. Det blir i tilfelle tro og ikke vitenskap.

Man har funnet mange dinosaurfossiler som er blodige og myke. Og det kan lukte fisk av fiskefossiler. Dette trekker i retning av tusener av år, ikke millioner av år.

9) Færre phyla. Det er færre phyla nå enn før, det vil si hovedgrupper av planter og dyr. Dette er motsatt av evolusjon.

10) Naturlig utvalg er anti-evolusjon. Når en ulv utvikler seg til en liten hund med kort pels, går det nedover. Ulven hadde gener for både lang og kort pels, men ved naturlig utvalg blir ofte genmulighetene smalere, man kan ikke gå tilbake til ulv igjen. Man kan i slike tilfeller bruke ordet evolusjon i betydning forandring, altså forandring fra ulv til hund. Men man kan ikke bruke ordet evolusjon her til å mene at man har bevis for et system som gjør en bakterie til menneske, for det krever noe som går opp.

11) Vi er ikke 99 % sjimpanser. Gamle tall har festet seg når det gjelder genetisk likhet mellom mennesker og aper. Nye tall viser for eksempel at vi er 50 % genetisk lik bananer.

Alle dyr har variasjon innenfor sitt slag. Man kan ha store hunder og små hunder, men man ser ikke en hund bli en katt. Slik kan det også være med fossiler av mennesker, det kan være stor variasjon uten at menneskefossilene nødvendigvis er en halv ape. Man kan derfor sortere fossilene i to grupper: variasjoner innen aper og variasjoner innen mennesker.

12) Påvirket til å tro på et verdensbilde. Det fins knapt en naturfilm som ikke hevder at evolusjonen utviklet et dyr til å ha nye egenskaper. Da blir det til at man etter hvert tar evolusjon for gitt, selv om beviser ikke legges frem i de samme naturfilmene.

En kar reiste jorda rundt og oppdaget hvordan naturhistoriske museer vrir på sine utstillinger slik at de går i favør av evolusjonsteorien, det er et eksempel på hvordan vi blir påvirket til å tro på et bestemt verdensbilde.

Et annet eksempel: Når bladet Illustrert Vitenskap forteller om Stanley Millers forsøk med ursuppe, nevnes ikke problemstillingen med venstrevridde aminosyrer. En historie som egentlig er til støtte for kreasjonisme, vris dermed til å være en støtte for evolusjon. Ikke rart at folk da ender opp som evolusjonister.



Og Aftenposten viser en pølse i stedet for en trilobitt, dermed ser evolusjonsteorien mer troverdig ut.

En debatt om evolusjon er nesten utømmelig, for den griper inn i så mange felt, alt fra hvordan radiometriske målinger av fjell foregår til grunnlaget for objektiv moral. Hvordan oppsto de to kjønn? Lever vi i et big bang eller i et hvitt hull? Hvorfor befinner vi oss midt i universet? Hvordan oppsto DNA-informasjonen?

Alle har et utgangspunkt for sine tolkninger av verden omkring. Enten tror man at det fins en gud eller så tror man det ikke. Begge deler er tro. Det er derfor ikke snakk om at vitenskap står mot tro, men det er snakk om hvordan man tolker vitenskaplige fakta. Man starter med sitt eget verdensbilde og tolker fakta ut fra det.

Man må også huske på at evolusjonsteorien skiller seg fra vanlig vitenskap. Vanlig vitenskap er å teste ting gang på gang og se om det samme skjer. Evolusjonsteorien er mer historiefortelling. Man kan ikke på nytt teste om en mus kan bli til menneske.


Men er det noe poeng i å legge frem argumenter for det ene eller det andre? En kjent kreasjonist-foredragsholder var i en debatt med en evolusjonist. Foredragsholderen spurte om evolusjonisten ville skifte syn dersom man fant menneskefotspor ved siden av dinosaurspor. Svaret fra evolusjonisten var at da ville han forstå at tidsreiser er mulig... Man tviholder altså gjerne på sitt eget verdensbilde. Debattene og argumentene brukes kanskje mest til å styrke sin egen tro? Så er det helt andre ting som kan få en til å skifte verdensbilde.

Det er mange steder man kan finne kritikk av evolusjonsteorien, her er to:
http://www.genesis.nu/
http://creation.com/

fredag 2. desember 2011

Er medlemmene i Kirken deltagere, eller er de det ikke?

En prest vil ikke preke fordi det er uenighet om gudstjenestene skal overføres på TV til aldershjemmet i bygda, skriver avisen Vårt Land i dag. Det går an å være enig eller ikke i den saken. Men det er noe annet jeg bet meg merke i. Presten som heter Åshild Brenne argumenterer med at uten TV vil det være lettere for menigheten å delta. Presten forklarer til avisen hvorfor hun er mot TV-overføring:

– Det er ikke i pakt med mitt syn på formidling. Jeg skal formidle et nærvær og en tilstedeværelse. Jeg er opptatt av dynamikken mellom menighet og prest, av menighetens deltakelse i gudstjenesten og av de indre bildene som skapes i dette rommet.

Menighetens deltagelse? Tja, til en viss grad deltar menigheten når den synger en salme. Men den deltar i langt mindre grad enn presten som får lov til å komme med sine egne tanker. Det er til og med kanskje presten som har bestemt hvilke salmer som skal synges, derfor er menighetens deltagelse svært liten i forhold til hva den kunne vært med andre rammer.

Avisen spør hva Stein Erik Vetland i Datatilsynet mener om saken. Han forteller hva han tidligere svarte da en gudstjeneste skulle holdes på et aldershjem og TV-overføres til andre avdelinger:

– Da ga jeg beskjed om at filmkameraet bør være rettet mot dem som deltar, ikke mot folk som sitter i salen. De som deltar må selvfølgelig være orientert.

Her ser man en helt annen definisjon av ordet deltagelse. Datatilsynet mener at de som sitter i salen, deltar ikke. Det er de fremme på scenen som deltar. Vel, det var i alle fall slik Vetland ordla seg i farten, og slik mange andre vil definere ordet deltagelse.

Det blir som å spørre "Deltok du i landskampen i går?" Er du fotballspiller på landslaget, vil du svare ja. Men hvis du satt på tribunen og sang, deltok du da i kampen?

Til og med kirkeministeren har engasjert seg i saken og mener presten har tatt feil beslutning.

Stakkars prest som har så mange mot seg. Jeg er enig i prinsippet som presten legger frem, nemlig at det er lettere for menigheten å delta når samlingen ikke blir filmet. Men argumentet blir hult når Kirken normalt ikke lar folk delta på linje med presten uansett om kameraene er slått på eller ikke. Men det kan jo være at denne presten ikke følger vanlig tradisjon her og lar menigheten faktisk delta med kommentarer, prekener og ulike innslag som ikke er styrt og silt av presten.

Kirkeministeren mener gudstjenester er offentlige, derfor kan man like gjerne overføre dem på TV. Men går man til de første kristne, ser man at de holdt samlinger i hjemmene, samlingene var ikke offentlige. Riktignok kommer Paulus med et eksempel der en person som ikke kjenner menigheten, stikker hodet inn døra. Så et visst slingringsmonn må vi ha i hvordan vi definerer de første kristne samlingene: offentlige eller private.

Men selv om det er et visst slingringsmonn, må vi uansett se på de oppfordringene som NT gir om samlingene og hvordan de første kristne skulle være overfor hverandre. Når vi har sjekket disse oppfordringene, så kan vi tenke over om de passer til TV-overføringer. Jeg synes de ikke passer til TV. Folk vil begynne sceneformidling fordi de har et publikum, de vil slutte å ta vare på hverandre og rettlede hverandre slik NT oppfordrer til. Det passer seg ikke å personlig rettlede et annet menneske når samtalen skal overføres til et stort publikum. De som samtaler, vil holde tilbake slik at samtalen ikke oppnår hensikten.


I en hjemmesamling, slik de første kristne var samlet, er det mulig å legge frem temaer som gjelder personlige forhold, hvis man vil. Folk vil vegre seg for å gjøre noe lignende på TV. De første kristne hadde måltidssamlinger, der var det naturlig plass og rammer til å lytte til hverandre og støtte hverandre.

Men hva med de på aldershjemmet da? Hvis de ikke var blitt opplært gjennom et langt liv til å være benkeslitere, ville de ha holdt samlinger selv på aldershjemmet og ikke vært avhengig av å se TV-oveføring fra en annen samling. Er de for slitne til å ta slike initiativ, kan folk som er kristne besøke dem og holde samlinger, eller de kan bli hentet fra aldershjemmet til hjemmesamlinger.

Jeg sier ikke dermed nei til kristelige TV-programmer. Men jeg sier at denne presten har prinsipelt rett. Man må skille mellom kristne samlinger og TV-programmer om kristen tro.

Mitt poeng er altså å drøfte hva deltagelse betyr. Jeg skrev om deltagelse også for noen dager siden, øverste leder i Den norske kirke ønsker mer deltagelse fra menighetsmedlemmene. Hvis man virkelig ønsker det, har jeg to stikkord på veien: Hjemmesamlinger og ikke-hierarki.

mandag 28. november 2011

Du skal ikke være publikum i gudstjenesten, sier toppsjefen i Den norske kirke.

Jeg har i noen år nå kritisert rammene i tradisjonelle kirker. Jeg mener rammene som de første kristne hadde, bør være idealet. De møttes i hjemmene rundt et måltid, og alle kunne komme med innslag, man hadde ikke prester med spesielle religiøse rettigheter som de andre ikke hadde.

Den norske statskirken startet i går med nye gudstjenester. Det er 30 år siden sist gudstjenestene ble fornyet. På en måte er det altså ikke Tradisjonen som er fasiten for Kirken, for Tradisjonen kan gjerne endres når det passer Kirken. På den annen side er Tradisjonen likevel forbildet, for man går i hvert fall ikke til røttene som er Bibelen når det gjelder samlinger som kristne skal ha.

Vi utfordres til å være deltagere i gudstjenesten, sier preses Helga Haugland Byfuglien. Vi skal ikke være publikum, fortsetter hun. Hva som menes med det, gjenstår å se. Skal kirkebenkene bæres ut slik jeg foreslo for en del år siden? Eller skal DnK bare forsiktig herme etter frikirkene som lar litt flere enn menighetslederen slippe til med monologer?

Vil det bli lov med dialoger? Vil det bli anledning til å kommentere prekenen? Kan hvem som helst som er medlem i menigheten reise seg å ta ordet (slik Paulus oppfordrer til)? Eller må alt fremdeles siles og styres?

Vil det forresten bli slutt med prester som vier i gudstjenesten (heller ikke dette finnes i NT)?



I informasjonen om den nye gudstjenesteordningen står det mye jeg ikke klarer å se henger sammen med Bibelen. For det første er det altså en preses som uttaler seg. De første kristne brukte ikke et slikt ord. Jeg er ikke ute etter å kopiere de første kristne flatt, jeg mener det er greit å kunne bruke nye ord. Men det er feil å fjerne seg fra idealene. Og organiseringen med en preses er feil.

Helga Haugland Byfuglien nevner i sin videotale de som er kritiske til nye gudstjenester, de vil føle seg fremmede. Hun burde heller bekymre seg over alle de som aldri besøker en kristen samling fordi de føler seg fremmede i Kirken. Rammene må endres radikalt. Det holder ikke å si at lokale kirker kan ha litt ulike gudstjenester. Man må faktisk lese i NT hvordan de første kristne holdt sine samlinger og se hvilke oppfordringer NT gir til de kristne generelt og til samlingene spesielt. Så må man gå inn for dette.

Det hjelper lite at alle i en lokal kirke kan få uttale seg, når forandringer uansett må sendes til biskopen for godkjenning. Tradisjonelle biskoper er ikke akkurat kjent for å være endringsvillige.

Informasjonen sier at nye musikalske uttrykk skal få plass. Og man skal fremelske det estetiske. Ok, man kan finne noe bra i det. Men det er til en viss grad kosmetikk, det rokker ikke ved det grunnleggende problemet, nemlig at det er lite plass til kjærlighet, dialog og det allmenne prestedømme - i gudstjenesten.  



Popband skal nå kunne få plass i gudstjenesten. Sorry, men dette er allerede prøvd ut i frikirkene i tredve år nå, uten at det hjalp. Det endret ikke de grunnleggende rammene som er at man sitter på kirkebenker som publikum og der det allmenne prestedømme defineres smalt.

Hvorfor diskuterer man ikke hva som faktisk står i NT? Det betyr ikke at alle vil bli enige, for man tolker noe ulikt. Men da har man i hvert fall et riktig utgangspunkt når man skal diskutere nye rammer for kristne samlinger.


Når toppsjefen i Kirken sier at du ikke skal være publikum, så forsøk å ta henne på ordet. Fortell presten at du har noe på hjertet og at du gjerne vil holde et innslag. Det positive med den nye ordningen er at den åpner litt for mer deltagelse, selv om det dessverre er langt igjen til at man kan skimte rammene som de første kristne hadde. 

Å gå i prosisjon kan teknisk sett kalles for deltagelse. Men det er først når du har anledning til å si hva du har på hjertet, og du har anledning til å leve ut hverandre-verdiene, for eksempel trøste noen, eller holde et fritt innslag, at man kan snakke om reell deltagelse.


Vårt Land skriver om den nye gudstjenesten her.
Også katolikkene har endret gudstjenesten. 

Ipad-jam

Her spiller jeg på Ipaden igjen. Som tidligere nevnt: Jeg kan ikke noter og aner ikke hva jeg spiller. Ikke er det melodi heller, men jeg synes det er gøy legge på stadig nye spor og nye instrumenter. Jeg har spilt i forskjellige ekte band før. Da satt jeg bak trommene.



Richard Dawkins og mutasjonene

Verdens mest kjente ateist er muligens engelskmannen Richard Dawkins som nylig også ble æresdoktor ved Universitetet i Oslo. Han er en ivrig talsmann for evolusjonsteorien og skriver anti-gud-bøker.

I et filmklipp fra 1997 sliter han med å svare på et viktig spørsmål om evolusjon, selv om han var «Oxford University's Professor for the Public Understanding of Science" frem til 2008.

Filmklippet der Dawkins avbryter intervjuet, er omdiskutert. Kreasjonister tar klippet til inntekt for at evolusjonister ikke kan gi et godt svar på selve fundamentet for evolusjon, nemlig informasjonsøkning i genene. Evolusjonistene derimot, sier at Dawkins avbryter fordi han skjønner at premissene for intervjuet er falske.

Omkring ti år tidligere ga Dawkins ut en bok om blant annet datasimuleringer som skulle bevise evolusjon, det vil si at mutasjoner kan skape ny informasjon i genene. Boken "Not by chance!" av Lee Spetner fra 1996 kritiserer disse datasimuleringene fordi Dawkins hadde stilt inn dataprogrammet til å treffe et langsiktig mål. Evolusjon skal jo i tilfelle være blind.

Boken til Spetner tar for seg matematikken i mutasjoner og viser at positive mutasjoner som drivkraft for storevolusjon, er en håpløs idé.

Evolusjonsteorien går altså ut på at DNA-informasjonen i genene ved hjelp av mutasjoner har blitt løftet opp på et stadig høyere nivå. Et dyr som ikke har oppskriften på føtter, hjerte eller nyrer liggende i sine gener, vil etter en del generasjoner få slike oppskrifter utviklet.

Det man ofte glemmer å snakke om, er at disse oppskriftene må ikke være stjålet fra andre dyr, for da flytter man bare problemet angående hvordan informasjonen oppsto. Oppskriftene må heller ikke ligge i genene fra før av og være avslått før de plutselig blir slått på, for da ligger jo informasjonen der klar og ingen ny informasjon er oppstått av seg selv. Også da bare flytter man problemet. Man må heller ikke snakke om nedadgående evolusjon der et dyr mister informasjon fra genene og plutselig ser annerledes ut av den grunn eller får en kortsiktig fordel. Også de tilfellene der DNA selv stokker om på annen DNA, må man holde utenfor, for omstokkingen ligger ferdigprogrammert allerede, og evolusjon skal jo være snakk om nye programmer som ikke fantes fra før. 


Ekte evolusjon er i tilfelle trappetrinn der informasjonen går oppover, kun skapt av kopieringsfeil. Dette er fundamentet i evolusjonsteorien.

Dawkins blir spurt om dette i filmen, altså om han kan vise til noen eksempler der evolusjon haskal ha blitt løftet DNA-informasjonen opp på et høyere nivå. Han sliter med å svare, og stanser intervjuet.

Når han får samlet seg, kommer han ikke med eksempler som kan gi svar på spørsmålet. Men han sier indirekte at det er uten hensikt å sammenligne DNA fra dagens dyr, for de er alle moderne, man måtte i tilfelle ha vært tilstede for 300 millioner år siden da fisk tok de første skritt opp til å bli menneske. Han mener dagens fisker er like moderne som dagens mennesker.

Jeg forstår ikke helt argumentet til Dawkins. Det han kanskje mener, er at evolusjonen tar så lang tid at det er umulig å finne DNA fra et tidlig eksemplar av en art som man videre kan sammenligne med DNA fra et senere eksemplar av arten.

Hvis det er det han mener, da sier han egentlig at det grunnleggende beviset for evolusjon er umulig å oppdrive!

Genforskningen er i en rivende utvikling. Det har med tiden kommet noen forslag til positive mutasjoner, men så langt jeg har fått med meg, inneholder disse samtidig for store negative bivirkninger til å være til støtte for evolusjonsteorien. DNA leses nemlig flere veier, både baklengs og forlengs. Forandrer man en bokstav, roter man det til i flere retninger samtidig.

Som kreasjonist kan man være åpen for at det kan finnes noen positive mutasjoner uten bivirkninger og der informasjonen er løftet opp. Slike eventuelle sjeldne tilfeller er uansett sjanseløse mot den massive produksjonen av negative mutasjoner som overstyrer en positiv utvikling, det går beviselig nedover med oss, det er målbart generasjon for generasjon.

Sagt på en annen måte: Det hjelper ikke å fortelle hvor flink du eventuelt er til å øse noen skvetter med vann bakerst i det synkende skipet når du går foran og ser hvilket enormt hull det er der.

tirsdag 22. november 2011

Viktigere enn hva biskoper og pastorer mener

– Jeg ønsket å lage programmer med alminnelige mennesker som har gjort åndelige erfaringer. Et levd liv og en erfart tro er for meg viktigere enn hva biskoper og pastorer mener.

Dette sier Egil Svartdahl til avisen KS i anledning at produksjonsselskapet TV Inter nå er 20 år. Men hvorfor ikke tenke på samme måte i kirkene? Er det alminnelige mennesker som er viktigst når det er samling, eller er det biskoper og pastorer som er viktigst?

De første kristne møttes rundt en middag og ga hverandre rom til at alle i samlingen kunne komme med innslag eller være i dialog. Slik beskriver Paulus samlingene i NT. Pastorer/biskoper er nærmest usynlige. Man finner ikke dagens tradisjonelle gudstjenester i NT.

En del av dagens menigheter har oppdaget at hussamlinger har viktige dimensjoner som de tradisjonelle gudstjenestene ikke gir rom for. Så har de startet opp hussamlinger, men dessverre kun som en tilleggsaktivitet for noen spesielt interesserte.

Overført til TV-verdenen er det det samme som en times program med pastorer og biskoper, med fem minutter med alminnelige mennesker til slutt.

Hvorfor ikke la hussamlinger være normalen? Hvorfor ikke gjøre som de første kristne?

I en menighet er det folk med ulike gaver, og den beste måten å dele på gavene på, er ved dialog, for da blir kommunikasjonen mye mer presis, og man kan ha rom for kjærlighet og ikke bare teori.Det er veldig mange gaver i tradisjonelle menigheter som sitter fastspikret til kirkebenkene, ingen kommer i kontakt med gavene for det er pastorer og biskoper som preger samlingene.

Under ser du en reklamefilm for husgrupper som er koblet opp mot en større menighet i Canada. Man kan diskutere om dette er den beste organisatoriske løsningen. Selv mener jeg kristne husgrupper, kall det gjerne husmenigheter, skal være organiske og selvstendige uten pyramideformet struktur. Men når det er sagt, er det positivt at dette canadiske  miljøet pusher husgruppetanken mye mer enn mange andre menigheter.

Den neste reklamefilmen viser en bit av organiseringen (sorry, det var fra min side en veldig kjedelig introduksjon til en bra reklamefilm):

fredag 11. november 2011

Spaghettimonsteret og ringene i universet

En del ateister liker å gjøre narr av folk som tror på Gud. Når for eksempel kristne tror at Gud skapte universet, da sier ateistene at man like gjerne kan påstå at et spaghettimonster gjorde det, for det er umulig å bevise uansett.

Ateistene har så laget en sarkastisk liksomreligion der man tilber et spaghettimonster og krever at myndighetene skal ta spaghetti-teoriene med inn i skoleverket. Disse aktivitetene skal liksom vise hvor dumme kristne er.

Det hele ligner på sitasjonen da Paulus satt i fengsel. Folk gjorde narr av hans tro, men han tok det positivt fordi tross alt ble det snakket om tro. Spaghettimonsteret gir anledning til å snakke om ringene i universet. Ateistene mener slike ringer ikke skal eksistere i følge deres tro på et gudløst univers, men ringene er der.

Bakgrunnen er at ateister tror på Big Bang. Og i følge den teorien skal all materie være rimelig likt fordelt i universet, det skal heller ikke finnes et sentrum, og vi mennesker skal ikke ha en særskilt plassering. Men teorien ryker på alle tre punkter. Galaksene har nemlig plassert seg i enorme kjeder rundt oss, og vår egen galakse er i midten, se bilde her.

Hverken et spaghettimonster (i følge ateistene) eller Big Bang (i følge vitenskapen) har laget ringene, så hvilket alternativ gjenstår da?

søndag 6. november 2011

Kirkespråket

Uttrykket "gå til kirke" fins ikke i Bibelen. Det er de kristne som er kirken, ikke bygningen, de første kristne møttes i hjemmene.

Det er litt hult når presten eller pastoren åpner med "kjære venner", for hvor mange er egentlig venn med presten eller pastoren? Dette er ikke retorikk fra meg. Undersøkelser viser at mange menighetsledere er ensomme, de lengter etter en kaffekopp hjemme med noen venner.

Kirkespråket er noen ganger som en kulisse, enkelte pastorer kaller til og med kirken for hjemmekirke, selv om det er snakk om en vanlig kirke. En en helt vanlig scenekirke kaller seg for eksempel "The Home Church - welcome home!" og har slagordet "A place to call home." Jeg kjenner ikke den kirken, den er sikkert grei nok etter tradisjonelle mål, jeg peker bare på kirkespråket og kirkekulturen.

Kirkespråket er mer enn ord. Hvordan er rommet innredet? Hva er plassert på veggene? I lutherske kirker er prekestolen viktig, den er løftet opp og har fin utsmykning. I ortodokse kirker kan man gjennom gudstjenesten bevege seg rundt til ulike plasser i rommet. I pinsekirker er det en stor scene, den gir plass til dramagrupper, samt pastoren som skal gå frem og tilbake over hele scenebredden mens han taler.

Kirkespråket og innredningen sier noe om hvilke verdier man synes er viktige. Hvis det er liten anledning til å snakke sammen når det er samling, da sier presten egentlig at kjærlighet ikke er så viktig. Hvis alle i samlingen må høre på pastorens tale, uke etter uke, da sier pastoren at de andre ikke skal være en del av det allmenne prestedømme. Og når pastoren kaller seg hovedpastor, et ord som de første kristne brukte om Jesus, da påvirker det resten av menigheten til å tro at menighet dreier seg om pastorens visjoner og organisasjon, og ikke at "Jesus er Herre" slik de første kristne uttrykte seg. 

Jeg mener ikke at alle kristne fellesbygninger og storsamlinger er feil. Men jeg mener alle kristne bør sjekke sine tradisjoner og sitt kirkespråk og se hva som stemmer overens med Bibelen. Dessverre er ikke det alltid like lett, for kirketradisjonene påvirker også oversetterne. 

lørdag 5. november 2011

Den nye bibeloversettelsen og ordet proistemi

Når du i den nye norske bibeloversettelsen (2011) leser så forskjellige ord som å ta seg av noen eller å styre noen, da er det i begge tilfellene ordet proistemi som er i bruk på gresk.

Et gresk ord har gjerne flere meninger eller valører, og da velger oversetterne det de mener passer best ut fra sammenhengen. Eller: De velger norske ord ut fra sin egen grunntolkning av Bibelen. Og det er her man bør være litt oppmerksom som bibelleser, det er ikke sikkert oversetternes teologiske syn stemmer overens med forfatteren av teksten. 


Jeg har tidligere foreslått at man bør vise flere ord med skråstreker slik at man kan se hvilken vifte av ord som oversetterne kan velge blant.

De norske oversetterne mener for eksempel at Føbe tok seg av Paulus. De kunne alternativt ha skrevet at Paulus hadde Føbe som sin foresatte. Oversetterne bruker nemlig ordet foresatt andre steder når de skal oversette proistemi. Ja, de kunne til og med ha skrevet at Føbe styrte Paulus, for det er et av de norske ordene de velger andre steder.

Men så tenkte de antagelig at ”Nei, det går ikke an, Føbe kan da ikke ha styrt eller ledet Paulus, nei la oss bruke en myk variant, noe som har med omsorg å gjøre.” Ja, greit nok det, men da kunne man tenkt på samme måte de andre stedene også. Hvis de hadde gjort det, ville man tydeligere fått frem at de første kristne ikke styrte hverandre, men ga hverandre omsorg.

Vær oppmerksom på dette hvis pastoren slår i bordet med et bibelvers som skal bevise at det er han som skal bestemme i menigheten. 

Jeg tror oversetterne noen ganger tar utgangspunkt i hvordan dagens kirker er. I dagens kirker styrer de kristne hverandre, omsorg er nedprioritert. Man har for eksempel biskoper som bestemmer over prester som bestemmer over menigheter. Eller man har såkalte hovedpastorer som bestemmer over vanlige pastorer. Derfor velger oversetterne ordet foresatt når det er snakk om noen blant de første kristne som driver med proistemi, selv om de driver med akkurat det samme som Føbe overfor Paulus.

Det greske ordet proistemi er brukt ni ganger i NT. Ordet betyr: Stå foran, stå over, lede, hjelpe, ta vare på, beskytte, gi oppmerksomhet til, ta initiativ overfor. Det er altså litt av hvert å velge blant.


Oversetterne har valgt fem norske ord for proistemi:
  • Lede 
  • Foresatt 
  • Ta seg av 
  • Ivrig
  • Styre
  • Hjelpe
Proistemi er i bruk mellom Føbe og Paulus, når man tar vare på (eller styrer...) sitt eget hjem, når noen kristne tar vare på (eller styrer...) andre kristne, når man skal være ivrige / styre etter gode gjerninger, når man skal hjelpe (eller styre...) andre.

Ordet proistemi finnes i disse tekstene:
Rom 12:8
Rom 16:1
1. Tess 5:12
1. Tim 3:4
1. Tim 3:5
1. Tim 3:12
1. Tim 5:17
Tit 3:8
Tit 3:14

onsdag 2. november 2011

Big Bang eller hvitt hull?

Hvordan kan noen påstå at jorda er bare 6.000 år når universet er milliarder av år?

En mulig løsning finnes i Einsteins relativitetsteori. Tid påvirkes av masse (gravitasjon). Ta to identiske klokker som går helt nøyaktig, sett den ene nede ved sjøkanten og den andre oppe på fjellet. Samle inn klokkene etter en stund, da ser du at klokken nede ved sjøen har gått litt saktere enn klokken oppå fjellet. Dette er faktisk gjort med atomklokker som er supernøyaktige, da klokkene ble samlet inn igjen, så man at de viste ulik tid.


Det er altså mulig med to tidsløp, avhengig av hvor man befinner seg. Det er i teorien mulig at jorda kan være 6.000 år mens store deler av universet er milliarder av år.

I Bibelen står det flere steder at Gud strekker himmelen ut (for eksempel Job 9:8) eller at den kan bli rullet sammen som en bokrull (Jesaja 34:4). Et annet sted står det at den dras ut som en gardin. Dette stemmer med observasjoner av rødforskyvning i universet. Det er helt vanlig å mene at rommet i universet strekkes ut, dette er en av indikasjonene Big Bang-teorien støtter seg til.


Men Big Bang tar utgangspunkt i at det ikke fins noe sentrum i universet. Hvis det derimot fins et sentrum, og hvis vi befinner oss nær dette sentrum, da åpner det for en klokkeforskjell mellom oss og resten av universet.

Da kan det hende at vi befinner oss i et såkalt hvitt hull, hvor ting strekkes ut fra, i motsetning til svarte hull hvor ting faller inn i. Og da er gravitasjonen ulik nær oss og langt unna oss, slik at vi kan oppleve en type tid, mens resten av universet har en annen tid.

Ved å måle rødforskyvningen, har man de siste årene funnet ut at galaksene ligger som bølger i vannet rundt oss. Galaksene har klumpet seg sammen i ringer. Man måler altså utover og finner galakser i en viss avstand fra oss, men lenger ut er det ingen galakser, før det igjen dukker opp nye galakser i samme avstand til oss i alle retninger.

Jeg har vist et bilde av dette i en tidligere artikkel. Vi mennesker befinner oss faktisk svært nær midten av universet. I filmen Starlight and Time (bildet øverst), som kan kjøpes på www.creation.com, forklarer Russell Humphreys hvordan han tror dette henger sammen. Han forteller også at galaksene lenger ute er vridd (tiltet, står på skrå) og dette indikerer at ringene av galakser roterer rundt oss. Altså på samme måte som planetene roterer rundt sola, så roterer universet rundt oss.

Russell Humphreys tok hva som er anerkjente observasjoner av avstander i universet, og flyttet vår galakse bitte litt ut fra sentrum, og regnet ut hvordan rødforskyvningen da ville se ut fra en slik posisjon. Svaret er at da ville vi ikke ha oppdaget ringene for da ville observasjonene ha kommet hulter til bulter.


Det blir som å gå i en skog med trær som er plantet systematisk i lange rekker. Når du beveger deg, vil du noen steder ikke forstå at trærne står i lange rekker, andre steder kommer mønsteret tydelig frem. Man må være på rett plass for å se mønsteret.

Fenomenet rødforskyvning, som opprinnelig ble brukt som en støtte for Big Bang, er nå til hinder for Big Bang, fordi vi befinner i midten og fordi materien er formet som ringer som roterer rundt oss, noe som er stikk i strid med Big Bang-teorien. Disse rødforskyvningene åpner altså for en teori der det er fullt mulig at jorda er 6.000 år og resten av universet er milliarder av år. Det spørs hvor man plasserer klokken.

lørdag 29. oktober 2011

Mer populært enn kommunistpartiet

Det er 80 millioner som står i kartoteket til kommunistpartiet i Kina, i følge denne danske journalisten som jobber i Politiken. Han skriver videre om antallet kristne:

"Tælles de uofficielle ‘huskirker’ med, kan tallet ifølge forskere være på 60 millioner. World Christian Database skønner optimistisk, at Kina har 70 millioner kristne svarende til 5 procent af befolkningen. Dermed er kristendom Kinas næststørste religion kun overgået af buddhismen."


Organisasjonen Joshua Project skriver at i Kina blir 12 000 kristne hver dag og at de kinesiske myndighetene anslår tallet kristne til 130 millioner.

Derfor kan man hevde at de kristne har gått forbi, eller i hvert fall er i ferd med å passere, kommunistpartiet i antall medlemmer.

fredag 28. oktober 2011

Hvor mye organisk menighetsliv kan man få ut av en scenekirke?

Her er en film som skal forklare hva organisk og enkel menighet betyr, på to minutter: 

Her er en reklamefilm for, ja, det ser du etter hvert:



Her er en fyr som mener det er mer slitsomt i organiske husmenigheter enn i tradisjonelle kirker, men han går likevel inn for organiske husmenigheter:

Her er en annen reklamefilm for kristne hjemmesamlinger. Damen på filmen setter pris på å delta i organiske samlinger fordi det er toveiskommunikasjon:


Filmen over er fra en stormenighet som heter The meeting house. Den har 75 ansatte og 6.000 besøkende til gudstjeneste hver søndag. 25 % av de 5.000 medlemmene er engasjert også i menighetens hussamlinger, eller huskirker som de kaller det. 

Jeg synes dette ofte er situasjonen der stormenigheter vil holde fast på ukentlige storsamlinger, da er det vanskelig å få alle involvert i hussamlinger. Selv om denne menigheten satser veldig hardt på hussamlinger, velger 75 % å ikke involvere seg i det. 

Hvis man bestemmer seg for at hussamlingene er viktigere enn storsamlingene, da tror jeg flere blir med i hussamlingene. Det hadde vel ikke vært noen krise om man møttes til storsamling kun annenhver søndag? Eller en gang i måneden? En gang i kvartalet? 

Stormenigheten har som mål å gå fra 25 % til 50 % medlemsdeltagelse i hussamlingene. Dette har et budsjett på 1 million dollar. Selv om man setter organisk liv høyt, og har visjon om å doble det, henger man likevel fast i et tradisjonelt mønster der kirke koster penger.

Jeg synes det er fint at stormenigheter har hussamlinger, da opplever i alle fall noen det organiske livet der man har rom til å bygge hverandre. 

Å motta eller gi kjærlighet er bra i seg selv, målet er så å kunne gi noe også utenfor samlingene, hvis man har krefter til det. 

Men dessverre blir hussamlinger som er koblet til stormenigheter, tappet for krefter som legges igjen i stormenigheten. Noen må jo vaske gulvet i kirken. Og noen må bære mikrofoner. Og noen må ordne regnskapet. Og penger må samles inn til nye stoler. Slik blir det mindre igjen til at hver og en kan å gi noe til enkeltmennesker utenfor kirkens organisering.

Men når jeg nå stiller spørsmål ved stormenigheter, kan det passe med en animasjonsfilm som kommer med kritikk av organiske husmenigheter:


Organisk, hva betyr det? Når tradisjonelle kirker satser på hussamlinger, er det gjerne et opplegg der man blir plassert i en husgruppe, og der må man være. Slik er det gjerne med lederskap, da er det noen som gjerne vil styre andre i håp om å få en optimal løsning. Hierarkiet og systemet skal bestemme hvem som skal møtes. Men da blir det ikke organisk. The meeting house har et annet opplegg enn å styre folk inn i bestemte grupper:


Og da tenker jeg noen vil kritisere og si at det blir egoisme og at alle heller må tåle de andre man havner sammen med. "Bær over med hverandre" skriver Paulus i NT. Ja, idealet er å ha romslig holdning, men det må være lov å ha to tanker i hodet, eller i hjertet, på en gang.

Det tre måter man kan bli med i en husgruppe:
  1. Du tilhører en tradisjonell menighet og lederskapet plasserer deg der etter at du har stått på en venteliste for en ledig plass.
  2. Du finner en husgruppe på internett og møter opp plutselig.
  3. Du blir invitert, eller du spør en du kjenner.
Det er variant 3 som er mest relasjonell.

Nok om det. The meeting house har gode reklamefilmer. Her er en til:


Filmen er proff, men viser samtidig hva stormenigheter drar på seg av ekstratjenester, slik jeg nevnte over. Det er ofte jakt på frivillige. Så annonserer man fra scenen, i menighetsbladet eller andre steder. Og så må man drive en slags ansettelsesprosess og finne hvem som passer hvor. Så må man ha ledere som skal passe på at de frivillige gjør jobben sin. Og dermed må man ha ledersamlinger der hovedlederen forteller om hva den overordnede visjonen er og hvor man skal sende kvitteringer og hvilket passord hver avdeling har på kopimaskinen. 

Puh, det drar på seg mer og mer, noen må samle trådene. "Nei, jeg tror vi må ha en administrasjonssjef." "Da må vi samle inn mer penger." "Ok, men da må pastoren bruke mer av scenetiden til å snakke om penger." Og slik vokser det. Har man først en scenekirke, blir det mindre igjen til det organiske livet. Og folk sier: "Nei, jeg er både med i regnskapsgruppa og har vakter for å styre storskjermen, da orker jeg ikke å være med i hussamlinger også."

Jeg mener derfor at man bør sette kjærligheten først, det vil si ha tid til enkeltmennesker. Generelt er da rammene best slik:
  • få samlet
  • toveiskommunikasjon
  • ikke-hierarki
  • organisk, det vil si ikke bundet av programmer
Da The meeting house skulle feire sine 25 år i 2011, hadde de et show, se filmen under. Du verden så proft, en nytelse å høre musikken, se danserne og kjenne stemningen. Dette er hva mange pastorer drømmer om. Selv om for eksempel de fleste pinsemenigheter i Norge har omkring 50 medlemmer, organiserer de menighetslivet på en lignende måte. Man bygger en scene, henger opp lyskastere og storkjermer, og gir underholdning fra scenen. 

For bare 10-20 år siden var det uhørt å kalle noe for en scene i en pinsemenighet. Den gangen brukte man det mer nøytrale ordet plattform. Men i dag er scenekirkene forlengst på plass. Målet er gjerne å bli enda proffere på scenen, holde prekener som støttes av skreddersydde filminnslag produsert av menigheten, og ha profesjonelle solister som synger sanger som er avtalt skal passe til temaet i prekenen. 


Man snakker om kjærlighet og visjoner på scenen, men tviholder samtidig på scenesamlingene hver søndag - hvor det er lite plass til kjærlighet eller det visjonene har som mål.

Jeg er ikke mot storsamlinger eller show, men jeg mener man må velge et annet tyngdepunkt. Show er greit, men det bør være annenprioritet. Når det er sagt, så kos deg med den fine musikken her:  


Her er noe jeg har skrevet før om organisk menighetsliv:

mandag 24. oktober 2011

Det går dessverre nedover med oss

Boken Genetic Entropy fra 2005 viser at det hoper seg opp med negative mutasjoner i kroppene våre. Menneske som art vil med tiden dø ut.

Forfatteren er John Sanford som er professor i planteforedling og genetikk, han har en rekke genetiske patenter, han har startet flere genetiske selskaper, og han har utviklet et simuleringsprogram for genetisk utvikling. Han vet hva han snakker om.

Sanford skriver i boken at hver og en av oss samler opp negative mutasjoner gjennom livet. En god del av dem overføres til barna våre. Dermed får barna dobbelt opp. Og slik fortsetter det. Noen få negative mutasjoner betyr ikke så mye, for vi har så mye annet DNA som virker. Men etter en god del generasjoner vil det bli mer enn kroppen makter.

Boken viser videre at positiv evolusjon er umulig i stor skala fordi de få positive mutasjonene som skjer, klarer ikke å bli fanget opp i en befolkning hvor det skjer svært mye på et mye større plan. Mutasjonen skjer nemlig nesten på atomnivå, mens eventuell positiv naturlig utvalg skal i tilfelle skje på individnivå. Det blir for mye "støy" for at den lille mutasjonen skal bli fanget opp, det er så mye som skjer i et individs liv som er mye viktigere enn den enslige vesle mutasjonen. Dessuten er det så mange andre individer, ja faktisk alle de andre individene i samme art, som ikke har mutasjonen.  


John Sanford viser matematikken i dette og trykker grafer som forteller hvilken liten sjanse en god mutasjon har til å spre seg i arten.

Hvis jeg har forstått regnestykkene riktig, så er det på den annen side såpass mange negative eller nøytrale mutasjoner, at de makter å bli fanget opp. Derfor er det ulik sannsynlighet for spredning av negative og positive mutasjoner.

Det høres veldig trist ut at vi blir degenerert generasjon for generasjon, men det stemmer med hvordan Bibelen forklarer hvordan verden er etter syndefallet. Heldigvis har Bibelen også et løfte om en ny jord og en ny himmel, men det blir et trosspørsmål. Det vitenskapen kan måle, er bare halve historien fra Bibelen, nemlig det som skjer her og nå: det går nedover med oss.

Sanford er ikke den første som forteller at det går nedover genetisk. En annen fyr har tidligere skrevet en bok som sa at vi burde ha vært utryddet hundre ganger allerede, for degeneringen skjer i et så hurtig tempo. Denne forfatteren tok utgangspunkt i en lang tidsskala, derfor oppsto spørsmålet hvorfor vi ikke allerede er utryddet. 

Det vanlige svaret på dette er å anta at i starten av menneskets tilblivelse gikk evolusjonen supergreit uten skadelig degenering. Det er først nå i våre dager, hvor vi kan sjekke fakta og måle vitenskaplig hva som skjer, at degeneringen har skutt fart. Jeg synes dette høres ut som at man snakker bort fakta man ikke liker. Da kan man i grunnen påstå hva som helst i ateistisk tro uten å ha vitenskaplig dekning.
Sanford forteller i et intervju at alle som har god greie på genetikk, vet at det går nedover med oss, så han forteller egentlig ikke noe nytt.

lørdag 22. oktober 2011

Lukas 10-boken fins nå på norsk

Hva ville skje om man la vekk 2000 års kirketradisjon og leste Det nye testamentet med friske øyne? Hvordan levde de første kristne? Hva var det egentlig Jesus sa om misjon?

Denne uken hentet Inger Johanne og Magne Kvelstad et opplag av boken Lukas 10-manualen på trykkeriet. De tok selv pakkejobben med å legge en pall med bøker ned i småesker. 

Boken er skrevet av Steve og Marylin Hill fra Canada.

Inger Johanne og Magne har gjort en stor innsats med å oversette boken fra engelsk til norsk sammen med en dugnadsgjeng som også har sørget for å finansiere trykkingen.

Lukas 10-boken viser ikke bare at kristne samlinger, men også misjon, foregikk i forbindelse med vanlige hjem og små grupper, ikke som i dag med store organisasjoner. Har vi mistet noe viktig gjennom kirkehistorien? Er du opptatt av misjon, bør du skaffe deg denne boken.

Forfatternes nettside er her.

Bestill boken i norsk oversettelse (150 kroner pluss porto) ved å sende e-post til Kvelstad her: team777@start.no eller her. Du kan også sende e-post til meg, så videresender jeg.