onsdag 28. juli 2010

Pinsebevegelsen, dåpen og det problematiske medlemskapet. Del 6

Barratt, som man kan kalle pinsebevegelsens "grunnlegger", forfattet i 1916 en menighetsordning. Der understreket han betydningen av troendes dåp, det vil si at man ikke skal døpe barn. 

Men han krevde ikke troendes dåp (voksendåp) av dem som ville bli medlemmer. Koblingen mellom voksendåp og muligheten for medlemskap ble altså innført på et senere tidspunkt. (Kilde: Norsk kirkehistorie, Lutherstiftelsen, side 502.)
     Dette synes jeg er oppsiktsvekkende nå som pinsebevegelsen diskuterer om barnedøpte kan få lov til å bli medlemmer. 

Her er de andre artiklene i denne serien:

mandag 26. juli 2010

Oversetterne fjernet ordet samtale fra Bibelen

Når man i gamle dager skulle oversette det greske ordet dialog i Bibelen, så valgte man ordet samtale. I dag bruker man ordet tale. På norsk er ordet tale litt tvetydig, mange vil nok si at det betyr monolog. Men monolog er jo noe helt annet enn dialog som er det greske ordet man skal oversette, derfor er ordet tale et uheldig ordvalg.

Hvorfor oversetterne etter hvert har valgt å bytte ut det gode norske ordet samtale, er ikke godt å si, men det kan være at oversetterne er preget av dagens gudstjenester der det er lite samtale. Jeg mener rekkefølgen må være motsatt, man bør først oversette så korrekt man klarer, og deretter kan man forme dagens menighetsliv etter dette.

En NT-tekst bruker både ordet dialog og ordet logos i samme avsnitt. Det er Paulus som samtaler med noen i Troas, og så holder han på helt til midnatt. Dette står i Apg 20.7

Logos kan bety ganske mye forskjellig, for eksempel muntlige ord, snakke, tale, samtale eller filosofisk debatt. Eller logikk, fornuft, idé, fortelling, rapport, resonnement, argumenter, regnskap og ”slik henger universet og sammen”.

Teksten der Paulus er i Troas er interessant, for man kan se at ordet samtale forsvinner mer og mer i oversettelsene.

Den svenske bibelen fra 1917 oversetter slik:

“På första veckodagen voro vi församlade till brödsbrytelse, och Paulus, som tänkte fara vidare dagen därefter, samtalade (dialog) med bröderna. Och samtalet (logos) drog ut ända till midnattstiden;”

På gresk dukker dialog-ordet opp en gang til straks etter. Teksten forklarer at Paulus holdt dialogen gående så lenge at en gutt sovnet. Ikke nok med det, også det greske ordet homileo er i bruk i denne historien, det betyr å konversere, snakke sammen, være sammen. Det er altså tre ganger forklart på gresk at det er snakk om en samtale. I tillegg er logos-ordet i bruk, noe som kan bety enten samtale eller tale, svenskene valgte den gangen å oversette logos til samtale, antagelig ut fra sammenhengen.

Norsk 1930-oversettelse lyder slik:

”På den første dag i uken var vi samlet for å bryte brødet; Paulus holdt da samtaler (dialog) med dem, for han skulde fare derfra den næste dag, og han drog sin tale (logos) ut like til midt på natten.”

Den gangen kunne det norske ordet tale bety snakke/prate, og ikke nødvendigvis monolog. Nordmennene og svenskene hadde samme forståelse av avsnittet den gangen: Paulus startet med en samtale og han fortsatte med å prate til langt på natt.

Men i dagens norske bibel er ordet samtale helt borte:

“Den første dagen i uken var vi samlet for å bryte brødet. Paulus talte (dialog) til dem, og han holdt på (logos) helt til midnatt siden han skulle reise neste dag.“ 

Straks etter i dagens norske bibel står det slik: 

”I vinduet satt en ung gutt som het Evtykos. Da Paulus talte (dialog) så lenge, falt han i dyp søvn” 

To ganger i Troas-teksten har altså norske oversettere erstattet det greske dialog med det norske ordet tale. Og i dag betyr ordet tale gjerne at man holder en monolog. Når man leser dagens oversettelse, får man et feil bilde av de første kristnes samlinger, man ser for seg at Paulus holdt en superlang monolog slik at gutten sovnet.

Hva er så poenget å grave seg inn i slike detaljer? Jo, det er nettopp slike avsnitt i NT som gjerne setter føringer for hvordan menighetslivet helst skal være i dag. Dagens pastorer og prester leser feilaktig at Paulus holdt en så lang tale at folk begynte å sovne, og så begynner de feilaktig å herme etter dette. Men det var dialogen, altså samtalen, Paulus holdt gående så lenge at gutten sovnet.

Det betyr ikke nødvendigvis at alle kristne samlinger den gangen hadde som ideal å holde på utover natten. Denne samlingen i Troas var spesiell, for Paulus hadde fått mistanke om at hans liv gikk mot slutten eller at han ville bli satt i fengsel, og da gjaldt å snakke ut med sine venner, det kunne bli lenge til neste gang.

Dagens svenske pinsebevegelse tar utgangspunkt i disse Troas-setningene og hevder i sitt undervisningsmateriell at en typisk samling blant de første kristne besto av nattverd pluss preken.

Svenskene skriver (se side 34):

”Redan i Apostlagärningarna antyds hur söndagen, uppståndelsens dag, blivit den unga kyrkans gudstjänstdag. ”Dagen efter sabbaten hade vi samlats för att bryta bröd”, heter det i samband med Paulus besök i Troas. Vid samma tillfälle beskrivs hur aposteln predikade, ”ända till gryningen”. Det sätt på vilket Lukas framhåller att syftet
med sammankomsten var att ”bryta bröd”, bekräftar hur nattvarden, tillsammans med predikan, mycket tidigt utgjorde en självklar del av den söndagliga gudstjänsten.


Jeg har fetet ut poenget. Svenskene nevner ikke samtale i det hele tatt, og hevder at logos betyr preken.

Men skal man bruke ordet preken for logos i Troas-eksempelet, må man i tilfelle hevde at samlingen var slik: først samtale (dialog), så preke (logos), så samtale (dialog). Man kan ikke stryke ordet dialog to ganger fra teksten og sitte igjen med kun logos.

Den svenske pinsebeegelsen ser ut til å være mest interessert i å bekrefte dagens gudstjenesteopplegg, ikke å la seg prege av hva NT forteller.

Paulus oppfordrer i sine brev til at alle i samlingene kan holde innslag. Derfor er det åpning for at han kan ha holdt en tale i Troas i tillegg til all dialogen. Men det kan også ha vært samtale hele tiden. Men den svenske pinsebevegelsen nevner ikke samtale i det hele tatt, kun preken.

Og hva menes egentlig med preken? Mange mener det er identisk med ordet forkynnelse. Men ordet forkynnelse, eller kerusso på gresk, brukes i NT om utadrettet tjeneste slik som evangelisering, ikke som innslag i de kristne samlingene. Hvis man mener Paulus prekte i Troas, burde det greske ordet kerusso ha vært i bruk, men det står ikke der.

Etter å ha studert de kristne ursamlingene i flere år, med utgangspunkt i NT, mener jeg at det var mye samtale. I tillegg var det et solid måltid. Og alle i samlingen kunne komme med innslag, ingen hadde prekemonopol. Det var heller ikke obligatorisk å ha preken.

Dessverre er samtale, god mat og frie innslag omtrent helt borte i dagens kristne samlinger. Dermed får kjærligheten mindre rom, det allmenne prestedømme har bremsene på, og folk kjeder seg. 

Men det går an å gjøre noe med det. Man kan selv invitere til hussamlinger der man har dialog-rammer, frie innslag og solid mat. Det vil også hjelpe om oversetterne sluttet med å stryke ord fra Bibelen, og det ville hjelpe om den svenske pinsebevegelsen endret sitt undervisningsmateriell slik at folk ikke får feil inntrykk av de første kristne samlingene.

lørdag 24. juli 2010

Fikk stor applaus for å legge ned dagens kirke

Prost Hilde Sirnes deltok i en paneldebatt i Sarons dal forleden dag. Hun sa: - Jeg skulle ønske at vi de neste to årene la ned alle komiteer og utvalg, og ba naboen på kveldsmat i stedet.

I følge avisen KS fikk hun stor applaus fra salen.

For noen år tilbake deltok jeg i en stor samling blant pinsevenner. Folk ble bedt om å ta stilling til ulike spørsmål. Et spørsmål gjaldt om det var for mange gudstjenester/møter. Da rekte alle pastorene opp hendene og svarte ja.

Det fins i norsk menighetsliv et ønske om forandring. Færre aktiviteter, mer nærhet. Men dagens opplegg er likevel så sementerende at det skjer lite nytt. Jeg er ganske sikker på at pastorene som rekte opp hendene den gangen fremdeles er for opptatt med for mange møter og gudstjenester. Rollene, oppgavene, tradisjonene og forventingene er innlært over mange år og det er vanskelig å komme ut av karusellen.

Slik er det antagelig også med de som ga applaus til prosten. Det er de som ga applaus som sitter i alle komiteene og utvalgene. Men hvor mange kommer til å gjøre som prosten foreslo?

Problemet er at menighetsrammene former oss. Pastorene tror at de må levere en preken hver søndag, for slik har det vært i mange år. Og de som sitter i salen tenker at det er pastoren som må snakke når det er samling, det er pastoren som tenke gjennom teologiske spørsmål og det er pastoren som må døpe, for de som sitter i salen duger ikke til annet enn å delta i festkomiteer og byggeutvalg eller sitte på benken og lytte til prekener.

Skal man ut av dagens situasjon, må man ha nye rammer, og rammene må hentes fra menighetslivet slik det beskrives i NT. Den gangen var det ikke en pastor som prekte og alle de andre satt stille. Men man møttes til et solid måltid.

Les også:
En venn er sliten, hva bør du tilby? 
Undersøkelse viser at folk ikke blir sett i tradisjonelle menigheter
Kirkescener er felleskapsfiendtlige 
Det var ikke vanlig å preke i urmenighetene

fredag 23. juli 2010

Svensk pinsebevegelse er egentlig mot pastorhierarki

nettsidene til den svenske pinsebevegelsen leser jeg dette:

“Kristet ledarskap är tjänande och sker därför aldrig genom direktiv och maktutövning.”

Sitatet er hentet fra en teologisk undervisningstekst. Et annet sted står det:

”En ledare i Jesu efterföljd ska inte förvänta sig att bli betjänad av andra utan istället betjäna dem han blivit kallad att leda. En attityd som bryter ner alla hierarkiska ledarmodeller.”

Jeg må si jeg blir litt forvirret av dette. Jeg er enig i at man ikke skal ha hierarki, ordrer eller makt i kristne menigheter. Men denne undervisningsteksten stemmer ikke med hvordan terrenget faktisk er og hva som er akseptert som normalt. For hver pinsemenighet er gjerne organisert hierarkisk, med en hovedpastor på toppen og musikkpastorer og avdelingsledere lenger ned.

Hierarkiet i pinsemenigheter kommer også til uttrykk ved at det er noen få som sitter med et prekemonopol. Og selvsagt gir pinsepastorer ordrer til sine underordnede akkurat slik man gjør i vanlige foretak med ansatte.

Jeg blir forvirret fordi man skriver en ting, men gjør noe annet. Hvis undervisningsteksten ikke bare skal være en festtale, bør man sette opp en plan for hva som bør endres i praksis når det gjelder organisering, holdninger og samlinger.

mandag 12. juli 2010

Den norske kirke godtar privat dåp

I forbindelse med min artikkelserie om pinsevenner, dåp og medlemskap, stilte jeg Den norske kirke noen spørsmål om samme tema. Strengt tatt trenger man ikke prest eller en spesiell dåpsliturgi for å bli medlem i DnK. Man kan for eksempel være døpt i en pinsemenighet eller i en ortodoks menighet. Man kan også være døpt privat.

Man har to dåpskrav i DnK:  

  • Man må være døpt i Faderen og Sønnen og Den hellige ånds navn.  
  • Man må ha noen papirer på dette.
DnK har i tillegg en del synspunkter om dåp og hvordan dåp helst skal skje, men disse er ikke avgjørende krav som er koblet til muligheten for medlemskap.

Her er spørsmålene jeg sendte DnK:
  • Hva slags type dåp kreves av Den norske kirke for medlemskap? 
  • Kan man være døpt privat?
  • Kan man være døpt i en registrert pinsemenighet?
  • Kan man være døpt i utlandet i en metodistkirke eller ortodoks menighet?
  • Må dåpen ha skjedd etter en spesiell liturgi?
  • Må den som døper være pastor eller prest?
  • Er det noen kjente dåpsmåter eller kirkesamfunn dere ikke godkjenner?
Her er svaret fra DnK:  
"Normalt skal man døpes i menigheten. Dåp er en menighetshandling og en del av fellesskapet. Det betyr også at man i Dnk har fastsatt liturgi for dåpshandlingen. Når dåpen skjer i menigheten skal liturgien følges.

I Den norske kirke døpes man normalt av en prest. Det er denne som er pålagt denne tjenesten, men gyldigheten av dåpen er ikke avhengig av det. Til dåpen hører det opplæring.


Døpes man i menigheten blir man samtidig medlem av kirken. Ved nøddåp kan alle som respekterer den kristne dåp utføre dåpen. Det normale er da at den som er nøddøpt kommer til kirken senere for å få stadfestet dåpen. Dette er det normale.


Om mennesker som er døpt ønsker å melde seg inn i Den norske kirke krever man at er døpt i "Faderen og Sønnen og Den hellige ånds navn". Er man døpt i dette godkjenner Den norske kirke dåpen, og krever ikke noen ny dåp for å bli medlem i kirken. Man må legge frem en dåpsattest/bekreftelse på dåpen. Det er derfor ikke normalt med privat dåp, jf også det ovenfor.


Den norske kirke vil ikke godkjenne dåp som ikke er gjort i "Faderen, og Sønnen og Den hellige ånds navn". Det betyr at vi godkjenner de flestes dåp, også dåp i pinsemenigheten. Jehovas vitner sin dåp vil ikke kunne godkjennes da de ikke har dåp i Faderen og Sønnen og Den hellige ånds navn"."



Svaret fra DnK viser at man godtar både full neddykkelse av hele kroppen, halv neddykkelse eller rennende vann på hodet.

Luther mente at det riktige var dåp med full neddykkelse, fordi ordet dåp på gresk (baptismos) betyr nettopp dette. Han skrev dette i 1519 i ”Ein Sermon von dem heiligen hochwirdigen Sacrament der Taufe”. Men DnK er ikke lenger så nøye angående hva Luhter mente.

Og selv om det ikke er normalt med privat dåp i DnK, er det altså en åpning for slikt. Det skulle bare mangle i et luthersk kirkesamfunn, for Luther sa at fedre gjerne kunne døpe sine barn hjemme.

Men man må altså ha papirene i orden. Blir du døpt "privat", altså at den som døper deg er en kristen som ikke står i noe organisert kirkesamfunn eller det skjer på reise med en lutheraner som ikke er prest, må du be den som døper deg om å skrive en bekreftelse om at han/hun døpte deg i "Faderen og Sønnen og Den hellige ånds navn", hvis du senere ønsker å bli medlem av DnK. Jeg antar det er nok med en slik bekreftelse, og at DnK ikke vil nekte deg medlemskap. Muligens må du følge samme prosedyre som ved nøddåp og få dåpen stadfestet i kirken.

I svaret fra DnK står det: ”Dåp er en menighetshandling og en del av fellesskapet.” Hva da med Paulus? Han ble ikke døpt i en menighetssamling. Heller ikke toppbyråkraten som Filip døpte langs veien, ble døpt som en handling i en menighet. Skal man teologisk hevde at ”dåp er en menighetshandling”, må man i tilfelle definere menighet som "minst to personer som tror på Jesus er samlet", det er en definisjon jeg i tilfelle er helt enig i. Men DnK er neppe enig i at man kan definere menighet slik.

Svaret fra DnK sier også at presten har et pålegg om å døpe, men jeg finner ikke i Bibelen at utvalgte kristne skal ha et slikt pålegg og andre ikke. Ved å ha slike regler, tror jeg man legger et lokk på det allmenne prestedømme som ikke får utviklet seg.

Dessverre har pinsebevegelsen omtrent samme opplegg. Hvis noen skal døpes, er det vanlig å henvende seg til pastoren. Selv om pinsebevegelsen teologisk egentlig mener at alle kristne kan døpe, er man likevel bundet av pinsekulturen som legger opp til at det er ledelsen som godkjenner dåp og som døper.

Oppsummert: 
  • Det absolutte dåpskravet i DnK er at treenigheten er nevnt ved dåpen. Da godkjennes dåpen og man kan bli medlem og man får en viss medbestemmelsesrett
  • Det absolutte dåpskravet i Pinsebevegelsen er at man er troende døpt (ikke barnedøpt). Da kan man bli medlem og man får en viss medbestemmelsesrett. Også ikke-døpte barn kalles for medlemmer i innmeldingsskjemaene, men de har ikke medbestemmelsesrett.
Selv mener jeg urmenigheten ikke opererte med medlemskap, men med tilhørighet. Are Karlsen skrev i en kommentar etter min første artikkel slik: "Menigheten er ingen enhet det er mulig å melde seg inn i. Menigheten er et fellesskap man kan velge å være en del av." Det synes jeg var godt formulert.