lørdag 29. mai 2010

Kvinner ber paven fjerne sex-forbudet for prestene

Katolikkenes egen forklaring på sølibat-regelen blant prester er at det er en slags kirkelig tradisjon, ikke et påbud fra Jesus. I utgangspunktet burde det derfor være enkelt å fjerne forbudet, men den lange kirkehistorien har malt paven opp i et hjørne. Det er den katolske tradisjon som er problemet, ikke Bibelen.

I år 306 ble det holdt et lokalt kirkemøte der man bestemte at prester, biskoper, diakoner og lignende ikke skulle ha lov til å ha sex med sin kone.

Med andre ord: De var gift! Det som er forbudt for katolske prester i dag, var lov på 300-tallet. Dette sier alt om den kirkelige tradisjonen, den er ikke til å stole på, Kirken forandrer den. Vel, det er mer innviklet enn det. Dette vesle møtet gjaldt nemlig ikke alle kristne, men kun et mindre område. Så tradisjonen forandrer seg ulikt på ulike plasser. Det er ikke én Kirke og én Tradisjon, men mange.


Så kommer vi til år 314. Da er det et nytt lokalt møte et annet sted. Da kunne diakoner ved innsettelse i tjeneste forbeholde seg retten til å gifte seg senere, uten da å bli sparket fra tjenesten. Fremdeles var det altså lov å være gift, bare man husket å si fra.

Drøye ti år senere kommer vi til det kjente kirkemøtet i Nikea. Der ble det gjort forsøk på å innføre ekteskapelig sex-forbud blant alle jordas kristne prester, biskoper og lignende, ikke bare i noen få geografiske områder.
Men forslaget gikk ikke gjennom. Og siden de fleste biskoper i verden ikke var tilstede, ville et vedtak uansett ikke ha fått fullt gjennomslag, men det er en annen historie, poenget er at det fremdeles var ok å være både prest og gift, og det var ok at presten lå med sin kone.

Gjennom århundrene stiger Kirkens makt. De katolske norske nettsidene skriver:
”…den geistlige motivasjon for sølibatet, var bekymringen om at kirkegods kunne komme på fremmede hender ved det at det gikk i arv til familiemedlemmer.” 

Kirkegods? I det nye testamentet leser man kun om husmenigheter, de første kristne bygde ikke kirker, men urbiskopene var husverter som åpnet sine hjem for kristne samlinger. Når man tusen år senere satt på mange kirkebygninger, fant man det nødvendig å endre teologien når det gjaldt prester og biskopers mulighet til å være gift, slik at deres familier ikke tok over kirkens verdier. Dette er en baklengs tilnærming til teologiske spørsmål.

Det rare er at katolikkene regner apostelen Peter som den første biskop. Peter var gift. Motivasjonen for å hindre biskoper og prester i å gifte seg, er altså subsidiær, den er ikke hentet fra NT, men har sin bakgrunn i penger og makt.

Først i år 1139 bestemte paven at prester, biskoper og lignende ikke kunne gifte seg.
I over tusen år var det altså tillatt for katolske prester å være gift. Da paven strammet skikkelig til, valgte mange prester å leve i samboerskap.

Fire hundre år senere, på 1500-tallet, kom reformasjonen og protestantene brøt med gifte-forbudet.

Så kommer vi til året 1962 og den katolske kirken strammet til igjen. Visstnok sa 60 000 katolske prester da opp sine stillinger for å gifte seg med den de allerede levde sammen med. (Kilde)

Så skriver vi år 2010. En liten gruppe italienske kvinner skriver brev til paven. De sier at de er i anonymt samboerskap til hver sin katolske prest og ber paven la katolske prester få gifte seg.

Hva i all verden skal paven svare? Han kan ikke si ”Vi må stole på Tradisjonen”, for den forandrer seg jo. Det han bør si, er: ”La oss sjekke hva Jesus og apostlene sier i NT.” Men da må paven bli protestant, for ”Skriften alene” er et protestantisk prinsipp.

Tradisjonen har malt paven inn i et hjørne. Hvis han endrer Tradisjonen på et så viktig punkt i vår tid, vil man sette spørsmålstegn ved alt annet i Tradisjonen. Da rakner den katolske idé. Da må katolikkene bli protestanter.

Det enkleste for disse kvinnene er om deres menn slutter som katolsk prest og får seg en vanlig jobb. Sammen kan de så åpne sine hjem for kristne samlinger, slik du kan lese at blant annet Priska og Akvillas gjør i NT, slik var den opprinnelige biskoptjenesten.

Men selv om man ikke er pave, er det et stort steg å ta et oppgjør med tradisjonene. De italienske kvinnene skriver også om prester som innleder kjærlighetsforhold til kvinner, men som ikke vil gi slipp på sine kirkelige posisjoner og derfor ikke vil gifte seg. Tradisjonene er tunge. Slik er det også hos protestantene. Si til en pinsepastor at prekemonopolet skal bort. Si til en luthersk prest at alle kristne kan døpe. Man har investert mye av sitt liv i tradisjonene. Så mye at enkelte velger tradisjonene foran kjærligheten.


Oppdatering; også avisen Vårt Land skriver om saken:
http://www.vl.no/kristenliv/article23282.zrm

mandag 24. mai 2010

Derfor er husmenighet genialt

Ikke misforstå meg, ikke-hierarkiske husmenigheter er selvsagt ikke fri for problemer. Det kan til og med bli flere problemer der enn i tradisjonelle kirker, rett og slett fordi man får høre om hvilke problemer middagsvennene har. Men det er jo noe av hensikten, man skal bygge hverandre.
     Tabellen under viser mange fordeler med husmenighet sammenlignet med tradisjonelle menigheter som samles inne i en kirke med "prekemonopol", prest, tyngdepunkt på scenen, mange aktiviteter osv.
     I utgangspunktet er det ikke noe galt i å gå sammen om en fellesbygning, det er hva man fyller bygningen med som er viktig. Fyller man bygningen for eksempel med et hierarki, da mener jeg man er i konflikt med NTs beskrivelse av menighetslivet.

     Jeg hevder ikke at det står forferdelig galt til i alle tradisjonelle menigheter. Det jeg tar opp, er den generelle systemsvikten mange tradisjonelle menigheter er rammet av. Ville du virkelig ha valgt tradisjonell organisering hvis du startet med blanke ark og leste NT for første gang?

DERFOR ER HUSMENIGHET GENIALT
Problem i tradisjonelle menigheter
Viktig poeng
SE? Enkeltmennesker blir dårlig sett.
I små samlinger er det lettere å bli sett. Løsning: Husmenighet.
KJÆRLIGHET? Fordi man ikke blir sett, føler man seg ikke elsket.
Selv om hjertene er varme, har tradisjonelle menigheter rammer som en institusjon, med proffe kafeer og håndhilsere. Skal man føle seg elsket, er det bedre å bli invitert hjem. Løsning: Husmenighet.
BEHOV? Det er vanskelig å utveksle behov når man sitter på kirkebenker.
I hjemmesamlinger er det lettere å svare på behov. Løsning: Husmenighet.
BESLUTNINGER? Beslutninger går tregt.
Jo mindre flokken er, desto raskere blir det tatt beslutninger i fellesskap. Hussamlinger bør være selvstendige. Husgrupper som er underlagt en stormenighet, vil måtte sikre sine beslutninger oppover i systemet - og tempoet går ned. Løsning: Husmenighet.
INNSATS? Mye krefter brukes på orgel og kristenrock. Dette er det lite kjærlighet i.
Kreftene bør brukes på enkeltmennesker. Men løsningen er ikke husgrupper som er ledet av stormenigheten. I slike grupper vil ressursene ofte gå feil vei, fra husgruppen og inn i stormenighetens aktiviteter. Da bærer man mikrofonstativer når man burde bære mennesker. Husgrupper bør derfor være selvstendige. Løsning: Husmenighet.
KOPI AV FJORÅRET? Det er for mye ritualer og tradisjon.
Dynamikk er fint. Husmenigheter er ikke automatisk dynamiske, men rammene gir rom for det. Løsning: Husmenighet.
GIGANT? Fellesskafé ser ikke enkeltmennesker.
Hjemmemåltid med inviterte personer ser enkeltmennesker. Løsning: Husmenighet.
INDIREKTE? Det er for mange indirekte tjenester som har liten effekt på kjærlighet og evangelisering. Hva hjelper det at du vasker kirkerommet?
Jo mer direkte tjenesten er, desto mer kjærlighet blir det. Vask heller naboens gulv enn kirkegulvet. Løsning: Husmenighet.
SLØVT? Det er for uforpliktende i stormenighet.
En selvstendig smågruppe gir automatisk mer forpliktelse og personlig ansvar til å delta når det er samling. Løsning: Husmenighet.
VEKST OG ORGANISERING? Menigheten er vanskelig å organisere når den vokser.
Små grupper som styrer seg selv, og som deler seg ved behov, gjør det svært lett å organisere når det vokser. Man organiserer seg da bort fra organisering! Genialt. Løsning: Husmenighet.
HIERARKI? Opplegget i stormenighet krever et system med mange frivillige underlagt mange ledere. Det er en kjempejobb å få tak i disse.
Det er bedre å gjøre tjeneste sammen som venner/bekjente. Da slipper man å lete etter frivillige og ledere. For at dette skal være mulig, må gruppen være liten. Og den må ha flat struktur. Paulus beskriver også menighetssamlingene ikke-hierarkisk, der alle kan komme med innslag uten å bli silt av en møteleder. Løsning: Husmenighet.
PASSIVT? Tradisjonelle menigheter er passiviserende ved de viktige dimensjonene. Tyngdepunktet ligger ved lederne som skal være aktive ved bønn, evangelisering osv.
Man må utløse et aktivt allment prestedømme. Alle bør delta på sin måte. Dette kan gå hvis forholdene er små og ingen er prestesjef. Løsning: Husmenighet.
AKTIVT? Opplegget er aktiverende ved de uviktige dimensjonene: Byråkrati, indirekte tjenester, bygging av kirkelokaler, pengeinnsamling til orgel.
Man må unngå å bruke krefter på uviktige ting. Alle kreftene bør flyttes til å bygge mennesker. Løsning: Husmenighet.
LIVSUTVIKLING? Det er for liten personlig livsutvikling. Man kan gå i årevis i en menighet uten at ens kristenliv opplever noe nytt.
Stor personlig livsutvikling kommer ikke av fine prekener. Det kommer når forholdene er små og man kan samtale med folk man føler seg trygge på og der man kan kjapt kan gjøre teori til praksis. Løsning: Husmenighet.
TELLE? Man forsøker på tellevekst. Det virker ikke. Jo flere man samler under samme paraply, desto flere blir våte.
Man bør satse på delevekst eller på-kryss-og-tvers-vekst. Med stadig nye små paraplyer, blir ingen våte, det er plass til alle og det er lett å invitere nye til en plass under paraplyen. Løsning: Husmenighet.
NAKKE? Nakkefellesskap er dumt.
Ansiktfellesskap er bra. Løsning: Husmenighet.
TRIVSEL? Alle er bare halvfornøyde med sangvalg og prioriteringer.
For at flere skal trives, må man dele opp i mindre grupper. Da kan hver gruppe bestemme sanger selv og bli enige om ulike prioriteringer. Løsning: Husmenighet.
PENGER? Mange penger er bundet i store lokaler
Mange penger bør og kan bli utløst til fattige. Løsning: Husmenighet.
ALENE? Menigheten er for isolert. Forsøker å lokke med jazzkonserter.
Etter noen år i husmenighet er man blitt vant til å snakke om kristne temaer og man har drøftet teologi, verdier, bønn osv. Man bærer med seg menigheten der man går, og kan etter beste evne svare hvis noen spør. Løsning: Husmenighet.
INSTITUSJON? Aner lite om livet til naboen eller bekjente.
Man bør vite hva enkeltpersoner sliter med og tilby hjelp. Løsning: Husmenighet.
RESSURSBRUK? Menigheten har flere kor og dramagrupper som opptrer i storsamlingene.
Dette krever ressurser.
Menigheten bør ikke ha egne kor og dramagrupper. Slikt bør være "privatisert" og de bør opptre andre steder enn i menigheten. Organisasjoner og enkeltpersoner kan drive slike. Løsning: Husmenighet.
NÅDEGAVER? I tradisnonelle menigheter er prest/pastor er øverste leder for alle
tjenester/nådegaver. Gjensidig
underordning umulig. Nådegaver kan bli lagt lokk på. Topplederens nådegave gir slagside.
Alle tjenester/nådegaver bør underordne seg hverandre. Kun mulig i små selvstendige grupper uten hierarki. Løsning: Husmenighet.
INSPIRASJON? Man forsøker å gi motivasjon via prekener og konserter.
Motivasjon bør komme fra selvopplevde historier fra husgruppene, gjerne også fortalt i storsamlingene når de selvstendige husgruppene samles en gang i blant. Løsning: Husmenighet.
UTSLITT? Prester og pastorer sliter seg ut.
Prest/pastor må ha mindre ansvar og færre oppgaver. En ekte hyrde kjenner alle med navn og vet hvordan uka har vært for hver enkelt. En ekte hyrde har ikke tid til å bygge barnehager og bibelskoler.  Løsning: Husmenighet.





Tabellen viste jeg også for noen år siden på de første nettsidene mine. Man kan nærme seg poengene fra ulike kanter. Noen viktige spørsmål til de rammene man velger: Åpner rammene for at folk blir sett? At folk blir elsket? At alle blir prester?

søndag 23. mai 2010

Boken min i Danmark

Boken min "Fra urmenighet til scenekirker" er omtalt på en nettside som skriver om danske husmenigheter: http://www.husmenighed.dk/50962/ På de danske nettsidene finner du også en del andre bøker om husmenigheter.

torsdag 20. mai 2010

Flere kirker skal slutte med vielser

For noen uker siden skrev jeg om noen danske biskoper som skal slutte med vielser. Nå sier flere frikirker i Sverige sier fra seg vigselsretten. Fint, slik tydeliggjør man samtidig at kristen tro ikke går ut på at det skal finnes prester eller pastorer med spesielle religiøse rettigheter som resten av menigheten ikke har. 

NT sier ikke at kristne skal bli viet av prester inne i en kirke. Det er senere tradisjoner som konstruert denne skikken. Utrolig, men sant. 

Det er flott hvis man kan gå løs på alt annet som er skapt av generasjonene etter de første kristne. Det er ikke alle tradisjoner det er noe galt med, men man må i det minste sjekke dem mot hva som står i NT.

Her er noen få eksempler på hva du kan sjekke mot NT:
  • Prekener rettet mot menigheten
  • Kirkebygninger
  • Nattverdprester
  • Menighetsstyre
  • Kirkesamfunn

søndag 2. mai 2010

Lydspor som sidespor

Jeg holder meg ganske strengt til temaet på denne bloggen som handler om å la seg inspirere av den kristne urmenigheten som beskrives i NT. Kun en sjelden gang tar jeg et sidespor. Denne gangen handler det om to lydspor. Jeg fikk trommer av kona til jul for noen år siden og tok opp igjen en gammel hobby. 
     De andre instrumentene du hører, kom "på boks" og fulgte med trommesettet, jeg har spilt oppå etterpå. 
     Det første sporet er 15 sekunder streit musikk. Det andre sporet er 3 minutter hvor jeg forsøker meg på såkalte trioler, da gjelder det å spille så fort man kan, uten å komme for mye i utakt med boksmusikken som tusler og går uten å bry seg om hva jeg holder på med. Ikke noe gjensidig underordning der altså.