mandag 26. april 2010

Biskoper vil slutte med kirkebryllyp

Noen danske biskoper foreslår at kirkene slutter med bryllup, folk kan heller gifte seg borgelig, mener de. Ja, hvorfor ikke? Jeg finner ikke noe sted i Bibelen at kristne skal gifte seg i en kirke og at en prest skal ordne papirene.

Som vanlig når noen foreslår en forandring i de tradisjonelle kirkesamfunnene, så er motargumentet at forandringen bryter med tradisjonen. Hvis noen trekker frem tradisjonskortet i en argumentasjon, kan du nesten garantert si at argumentet ikke har rot i Bibelen. Bør ikke Bibelen være utgangspunktet for kristne? Det tok tusen år etter de første kristne før man fikk forløperen til kirkelig bryllup. Det gikk enda flere hundre år før man befant seg inne i kirken med en prest. I Danmark ble kirkevielser obligatorisk i 1589. Det ble ikke bestemt av kirken selv, men av kongen. 

Hva med alt annet man fant på i kirkene i middelalderen? Skal alt beholdes eller hentes opp igjen fordi vi bør ta vare på tradisjonene?

Rektor Thomsen ved skolen som utdanner prester i Danmark mener at hvis ikke kirkene har dåp, bryllup, konfirmasjon og begravelser, så vil ikke folk møte opp i kirkene. Tre av disse fire aktivitetene har ikke noe med menighetsliv å gjøre, hvis man har Bibelen som utgangspunkt. Den siste, altså dåp, er ikke en betingelse skje i en menighet, det er noe som kan foregå utenfor eller innenfor samlingen, hvis man har Bibelen som utgangspunkt. 

Hvis kirkesamfunnene er redde for at folk ikke vil møte opp hvis man nedprioriterer ikke-bibelske aktiviteter, da mener jeg det er på tide at medlemmene setter seg ned og diskuterer hvorfor de kommer sammen. Det er på tide å ta alt fra bunnen av.

onsdag 21. april 2010

Dagens tradisjonelle menigheter = isolert kristenliv

Familiene snakker ikke om tro i 90 % av kristne hjem, forteller en amerikansk undersøkelse (Kristelig pressekontor og KS). Kristenlivet er altså noe som er isolert til å leves ut i kirken, ikke hjemme og andre steder. Dette er et bevis på at det allmenne prestedømme har bremsene på og at dagens tradisjonelle menighetsopplegg ikke virker.

Selv tror jeg den hierarkiske kirkescenekulturen med prekener har skylda, den utløser ikke det allmenne prestedømmet, dermed blir man ikke vant til å snakke om tro hjemme eller borte.

Det som utløser det allmenne prestedømme er et opplegg der man selv kan delta i samtaler om tro, og at hver enkelt kjenner at man ikke kan legge det teologiske ansvaret blindt over på den lokale presten eller pastoren. Når slike samtaler får plass, vil det over tid, bli lettere å snakke om tro hvor som helst.

I en amerikansk stor kirke oppdaget man at mange hadde problemer med å uttrykke sin tro. Dermed satte kirken i gang pugging av setninger. Dette er å angripe problemet på feil måte, en typisk hierarkisk måte, som om folk er oppdrettlaks som ikke kan tenke selv.

Mitt forslag er selvstendige hussamlinger der man fritt kan diskutere teologi uten å ha bindinger til den lokale prestens eller pastorens ulike tradisjoner fra kirkesamfunnene.

Slike jevnlige hussamlinger må ikke ha en religiøs leder, for da får man litt av den samme effekten som ved prekener, da behøver folk ikke tenke selv, men kan legge det teologiske ansvaret på lederen. Ved å møtes som venner, altså på en ikke-hierarkisk måte, er alle nødt til selv å ta stilling til teologiske spørsmål. Og i slike samlinger er det god plass til å samtale. Og synspunktene får brynt seg.

Hvis slike hussamlinger er underlagt en modermenighet, tror jeg folk ikke kjenner på det personlige ansvaret. Det er jo ikke så viktig å drøfte teologi hvis det likevel fins en pastor eller prest som preker hver søndag og "som har greie på slikt". Hussamlinger må derfor være selvstendige.

Altså: Selvstendige kristne hussamlinger uten religiøs leder.

Slike hussamlinger er et ikke-tema i kristennorge. Den store stjernen i dagens tradisjonelle menigheter er dessverre: mer hierarki, større scener, flere programmer.

Mitt spørsmål til hierarkitilhengere er: Blir det mer rom for det allmenne prestedømme og den hellige ånd desto mer hierarki man innfører? Eller er det motsatt, altså at jo mer man river ned hierarkiene, desto mer rom blir det?

lørdag 17. april 2010

Nyord i menighetslivet

Katolikker har lenge brukt ordet hierarki. Pinsevenner derimot, har ikke brukt det, for ordet har vært for sterkt når man legger såpass mye vekt på det allmenne prestedømme og at Den hellige ånd kan snakke til alle.

Men ikke nå lenger. Fra i år er ordet hierarki blitt stuerent blant pinsevenner. Vel, kanskje ikke blant alle, men ordet har i alle fall begynt å dukke opp i pinsebevegelsens felles avis/blad.

Trenden er tydelig, og den øker på: De siste ti årene har pinsevenner stadig mer vektlagt lederskap og hierarki.

Det man tidligere kalte eldsteråd, begynte man å kalle lederråd. Og gruppen som er et slags bindeledd mellom menighetene, og som tidligere ble kalt kontaktutvalget, heter nå lederråd – det også. Det som tidligere het pastor eller forstander i en menighet, kunne nå bli kalt ”lederrådets leder”. Man fikk administrasjonsleder, organisasjonsleder, styreleder og mange nye titler som sluttet på ”leder”. Pinsebevegelsens predikantkonferanse fikk det nye navnet lederkonferanse.

Det fins omtrent ikke et lederfritt rom i pinsebevegelsen. Selv når man skal møtes i hjemmene, må det være en leder der.

I 2007 kalte jeg det for ledervirus, for hvor man enn snudde seg i pinsebevegelsen, så var lederskap den store stjernen.

De siste ti årene har man kikket litt misunnelig bort på trosbevegelsen der hver menighet har en enerådende pastor på toppen som i mindre grad behøver ta hensyn til et menighetsråd. Med en sjef på toppen tar man beslutninger raskere. Og da det blir fres, i hvert fall i aktivitetene.

Men fordi pinsevenner har en 100 år lang historie med innslag av demokrati i menighetene, var det for drøyt å kopiere trosbevegelsen i ett jafs. I stedet begynte man å skrive og snakke om lederskap generelt, og finne nye navn på ansvarsområder.

Fordi sterkt lederskap ikke er helt spiselig blant mange pinsevenner, har man også brukt ulne ord for å dekke over hva man egentlig snakker om. I stedet for å si hierarki eller toppsjef rett ut, har man sagt ”nødvendig struktur” osv. Men nå har altså ledertrenden tatt enda et skritt, for nå sier man hierarki rett ut.

En trosmenighet meldte seg nylig inn i pinsebevegelsen. Så langt jeg kan se, er den menigheten bygd opp som en trosmenighet med en toppleder som bestemmer visjonen og som samtidig er styreleder. Så egentlig er det ikke noe forskjell lenger på pinsebevegelse og trosbevegelse.

I pinsebevegelsen sier man til og med rett ut ja til markedskrefter inne i menighetene. Jeg er generelt positiv til handel, men jeg mener det ikke hører hjemme blant venner.

Min oldemor var pinsevenn og inviterte til kristne hussamlinger på 1920-tallet. Målet til pinsevenner i dag ser ut til være de amerikanske megakirkene.

Samtidig er det en gryende interesse for å se enkeltmennesker. Men det er bare halvveis. Når lederne selv samles til lederkonferanse, har de sett verdien av å samtale sammen, og ikke bare høre en preken mens man sitter på kirkebenken. Men man vil dessverre ikke endre strukturene i pinsebevegelsen slik at folk flest kan samtale. Nei, folk flest skal sitte på kirkebenken og høre en preken av den store lederen som har en visjon for menigheten som alle må følge.

Hvis man virkelig mener noe med at enkeltmennesker er viktig, da bør man ta en ny kikk på ”nødvendige strukturer”. Løsningen ligger ikke i å lage stadig sterkere hierarkiske strukturer, men å se på hvordan man samles. Mitt syn er at enkeltmennesker blir bedre sett i ikke-hierarkiske hussamlinger. Tyngdepunktet bør ligge der.

Selv om saken i bunnen er et verdispørsmål, kan man gjerne også si at det er et strukturspørsmål.

Mange ord er altså blitt byttet ut i pinsebevegelsen. For å oppdage at den fins en alternativ kurs, kan man ta inn over seg et ord fra NT som nesten ingen bruker i dag. Det er ordet vert. Da oppdager man at det fantes ikke kirker blant de første kristne, men det fantes husverter som åpnet hjemmene. Det er en menighetsstruktur som ser enkeltmennesker.

Megakirkene har nådd avisen Dagens Næringsliv

I en artikkel forteller DN om Bill Hybels og hans megakirke i USA. DN skriver daglig om bedrifter, derfor er det lett for avisen se hvordan megakirkene tenker som bedrifter som har visjoner og markedsundersøkelser. Bill Hybels sier for eksempel:

– Hemmeligheten bak godt lederskap er enkel: Spør folk hva de vil ha.

Selv om jeg er for husmenigheter uten hierarki, betyr ikke det at jeg mener at alt i megakirker er galt. Men jeg tror man gir mer plass til det allmenne prestedømme og kjærlighet mellom mennesker hvis man møtes som de første kristne gjorde: i hussamlinger uten hierarki.

Bill Hybels sier at det var som et jordskjelv da de etter tyve år oppdaget at mange i menigheten ikke hadde personlig vekst. Jeg tror dette skyldes megakirkenes konstruksjon med hierarki, mange aktiviteter og tyngdepunkt i seniorpastorens ukentlige preken.

Jeg tror det er bedre å møtes som venner i hjemmene og samtale om tro og liv, uten å få servert ukens tema fra et lederskap man aldri har vekslet to ord med. Så lenge det fins et religiøst lederskap, kan en alltids legge ansvaret for teologien på dem, og man gidder egentlig ikke sette seg inn i sakene.

Hva da med alt annet, slik som sangkor og alle andre aktiviteter? Det mener jeg kan ordnes på siden av menighetssamlingene. Man behøver ikke samle alle aktiviteter under én stor paraply. Når alt skal foregå i samme store bygning, er det lett at man forsvinner i mengden.

Megakirker har også en mengde støttetjenester som kun er nødvendig fordi man har valgt å være megakirke. Disse kan man kvitte seg med hvis man legger tyngdepunktet i hussamlinger.

I pinsebevegelsen i Norge er gjerne Bill Hybels megakirke et forbilde. Selv i små menigheter med knapt et tresifret medlemstall, bygger man scener inne kirkelokalene. Slik ligner de små pinsemenighetene på de litt større pinsemenighetene. Og de litt større pinsemenighetene ligner på Bill Hybels megakirke. Drømmen er å bli en megakirke.

Men, som sagt, det er ikke slik at hver enkelt del i en scenekirke eller aktivitetskirke er uheldig. Det kan for eksempel være god mat i kafeen og prekenen kan være motiverende. Det er totalen, selve paradigmet, altså måten man tenker på og verdiene man lever etter, som jeg mener man må drøfte.

Tjenende lederskap: Forskjellen på bedrifter og menigheter

Hvorfor er jeg mot tjenende lederskap i menighetslivet? La meg svare med et eksempel fra noen venner som samles. Hver uke er noen venner sammen og spiser god mat og forsøker å bygge hverandre. Plutselig er det en som reiser seg og sier:

”Folkens, jeg har grublet litt og har kommet frem til at jeg bør være sjef i denne venneflokken. Det betyr at det er jeg som bestemmer hvem som kan si noe eller holde et innslag når vi er sammen. Det betyr også at jeg skal tenke ut en visjon for oss alle, og dere må tjene meg slik at vi når visjonen min.”

En slik oppførsel ville ha blitt kontant avvist fra de andre vennene. De ville antagelig ha ringt etter legehjelp. Man trenger ikke forklare i lange baner hvorfor en slik oppførsel er uhørt blant venner.

Hva har dette med menighetsliv å gjøre? Jeg mener at de første kristne holdt samlinger i hjemmene etter samme prinsipper som venner har.

I andre sammenhenger kan hierarki være ok. Da er det snakk om eiendomsrett. Det er ingen som eier en venneflokk, men man kan eie en bedrift. Da har eieren noen særrettigheter slik som å kunne gi ordrer, ta ut utbytte, osv.

Betingelsene er at bedriften ikke driver med slaver, skattesnyteri, brudd på forbrukerlovene, miljøsvineri eller lignende.

I menighetslivet er det Gud som er eieren. Det er ikke presten eller pastoren som eier menigheten. Men i dagens opplegg kan prest eller pastor hindre folk i holde innslag eller si noe i samlingen. De sitter med hierarkisk rett til å overprøve de hjertekall Gud sender til ulike personer. Slik setter strukturen bremser på det allmenne prestedømme.

Løsningen er å satse på enklere samlinger, gjerne i hjemmene, hvor man møtes som venner uten hierarki. Det er også slik de første kristne møttes i følge NT. Det fantes ikke kirker eller erkebiskoper den gangen. Pastorene var husverter uten hierarkisk makt eller religiøse monopoler.

I eksempelet mitt med den ene vennen som krevde at de andre skulle tjene ham, tenker du kanskje at dette var et ekstremt og hypotetisk. Men i et blad som den norske pinsebevegelsen ga ut nylig, står nettopp dette i en artikkel om pastorer, visjoner og tjenende lederskap. Det står: ”Folk må oppleve at lederskapet setter tydelig retning, slik at de i sin tur kan tjene og hjelpe lederne å nå målet.

Jeg finner ikke menigheter i NT som har hver sin visjon. At menigheter skal ha hver sin visjon, er en idé som dukket opp for bare 30 år siden. Det er ikke forankret i NT. 

Problemet med visjoner er at de ofte er koblet opp til å bygge noe stort under samme paraply, dermed endres de interne verdiene. Fokuset rettes mot de sterke som kan bidra til å oppfylle visjonen. Og ofte legges det føringer om nødvendigheten av et hierarki.

I en bedrift er man mest opptatt av å få et overskudd. Innbakt ligger at det lønner seg å behandle sine ansatte pent, for da stiger overskuddet. Slik kan man gjerne snakke om tjenende lederskap i bedrifter. Lederen må motivere og få alle ansatte til å vokse. Likevel er ikke den ansatte verdt fem øre hvis overskuddet synker, da kan den ansatte kastes ut. De mellommenneskelige verdiene i en bedrift er derfor ikke de samme som i en venneflokk. Jakten på å nå visjonen/målet/overskuddet har skylda.

Ellers i livet opplever vi hierarkier mange steder. Det er ikke slik at ethvert hierarki er noe forferdelig. Så lenge bedriften ikke har deg som slave, er det selvsagt greit å være ansatt. Det er en byttehandel hvor du bidrar med arbeidskraft og får penger tilbake. Det er egoisme på begge sider av bordet. Hvis en av partene ikke får nok uttelling, så brytes avtalen. Men slik skal man ikke tenke blant venner. Hvis vennen opplever en depresjon, så skal man ikke bryte relasjonen.

Dette passer bra med de idealene som NT setter opp for menighetslivet. Man skal bygge hverandre, undervise hverandre, be for hverandre. Man skal ikke prioritere å støtte de sterkeste, slik visjonsdrevne hierarkiske menigheter legger opp til. NT viser at man møttes i hussamlinger, man hadde ikke kirker.

Noen kan sikkert si: ”Det er frivillig å være med i menigheten, derfor kan du ikke protestere på at vi bestemmer.” Ja, det er frivillig å delta i en menighet. Men teologisk legges det gjerne opp til at hvis du vil være en kristen, da må du være med i en menighet, og menigheter skal være hierarkiske. Derfor er det egentlig ikke helt ”frivillig”.

Å ha et ikke-hierarkisk syn, altså et vennesyn, på menighetslivet, betyr ikke at man er mot enhver form for lederskap. En grei kjøreregel er å tenke: "Ville en venneflokk ha godtatt dette?" Hvis for eksempel en venneflokk skal på en kjøretur med overnatting, og en av vennene har peiling på både overnattingssteder og veien frem, da kan man la denne vennen bestille overnatting uten at alle de andre blander seg inn i detaljene. 

Noe helt annet er det hvis denne vennen skal bestemme hvem som skal få lov til å si noe hver uke vennene er sammen.

Når det gjelder tjenende lederskap må man skille mellom bedrifter og venner/menigheter. Det er for øvrig ikke en betingelse at man må være leder for å bidra til at andre vokser. Man kan gjerne være en venn.

fredag 16. april 2010

Nei til tjenende lederskap i menighetslivet

Det er mye fint som sies om tjenende lederskap, for eksempel at man skal forsøke å få andre til å vokse. Men hvorfor er det liksom nødvendig å være leder for å støtte andre? Er det umulig å hjelpe en venn uten først å lage et religiøst hierarki?

Selv mener jeg NT beskriver menighetslivet som ikke-hierarkisk der alle skal støtte alle med de gavene hver enkelt har. Det er nesten umulig å se for seg et slikt menighetsliv i dag, for vi er vant med at prest eller pastor bestemmer.


Begrepet tjenende lederskap består av to ord. Når man snakker om dette begrepet er det stort sett det første ordet man omtaler, for der møter man liten motstand. Det første ordet handler om å være lyttende, motiverende osv. Men dette er poenger som vi alle bør være opptatt av. Det er det siste ordet som må defineres bedre. Det betyr egentlig ”lederen bestemmer” eller ”lederen har særrettigheter som du ikke har”.


Enkelte kristne miljøer er helt tydelige på hva de mener med religiøst hierarki. Men når pinsevenner snakker om hierarki, pakkes det derimot ofte inn. I en artikkel nylig utgitt av pinsebevegelsens felles avis/blad, nevnes poenget ”å gi retning”, som et argument for hierarki og tjenende lederskap.


Jeg mener at uten å være leder går det an å anbefale en retning og forsøke motivere andre inn i den retningen. Men ved å være leder, kan man bestemme over flokken. Da kan man alene bestemme retningen for mange. ”Å gi retning” høres ganske mykt ut, men det betyr egentlig ”å bestemme over andre” når man kobler det som argument for hierarki og lederskap.


Hvorfor pakker man det inn? Holder ikke teologien?


Forfatteren av artikkelen jeg leste, har egne nettsider og der pakkes det ikke like mye inn. Demokrati eller konsensus står ikke høyt i kurs der. Budskapet der er at menigheten skal ledes av en sterk apostel eller to, etter prinsippet ”apostolic covering over the church”. Apostelen ”skal frakte menigheten til det mål Gud har bestemt” (to carry the church into its God-given destiny). Folk som er uenige i retningen og gjerne vil drøfte den, karakteriseres som egoister.


Påstanden er altså at dagens apostler er mye mer på nett med Gud enn hva resten av menigheten er, for det er apostelen som vet Guds planer med menigheten, og det er apostelen som skal frakte menigheten til målet.


Det allmenne prestedømme og Den hellige ånd får mindre plass i slike hierarkiske opplegg der den ene sterke lederen kjenner Guds planer alene og har makt til å bestemme over de andre.  Opplegget ligner heller ikke det menighetslivet som Paulus oppfordrer til, der alle deltar med innslag, der man støtter hverandre, der man underviser hverandre osv.


Jeg håper hierarkitilhengere i pinsebevegelsen kan bli mer konkrete når det gjelder hva de mener lederskapet skal kunne bestemme. Er det snakk om å bestemme hvilke sanger menigheten skal synge? Er det å bestemme hvem som skal preke?


Når man argumenterer for tjenende lederskap i menigheter, snakker man altså gjerne om de myke sidene som er at lederen skal være lyttende, være motiverende, har respekt for andre osv. Men da nevner man poenger som ikke er spesielt for ledere, men poenger som bør gjelde oss alle. Jeg er altså ute etter å høre konkrete eksempler på hva man mener et religiøst lederskap skal kunne bestemme, det vil si hva som definerer ordet lederskap i begrepet ”tjenende lederskap”.


For mange kan nok spørsmålene jeg stiller virke uinteressante, for man tar gjerne utgangspunkt i dagens menighetsliv som har mange aktiviteter under samme paraply. Derfor ligger det som en selvfølge at man skal ha et lederskap som bestemmer. Men det fins altså et alternativ, nemlig at man møtes slik de første kristne gjorde, i hjemmene.

mandag 5. april 2010

Ignatius ble neppe innsatt som toppbiskop av apostlene



Tilhengere av Tradisjonen hevder gjerne at Ignatius ble innsatt som toppbiskop i Antiokia i år 69, og det av apostlene selv. En slik påstand kan gi teologisk støtte for religiøst hierarki i menighetslivet.


HIERARKI INN I PRIVATLIVET
Ignatius mente at ingen skulle gjøre noe som helst i menigheten uten å spørre biskopen først. Biskopen skulle godkjenne nattverd, dåp og måltider, ja til og med skulle biskopen godkjenne hvem som kunne gifte seg. Ignatius bruker et religiøst maktspråk i forbindelse med biskoptjenesten: ”Den som utfører noe bak biskopens rygg, tjener djevelen.”

HUSVERTER
Brevene til Ignatius er ikke en del av NT. Jeg selv mener at de første biskopene, altså de som er nevnt i NT, var omsorgsfulle husverter i menighetene, uten hierarkisk makt. Det fantes ikke kirker og gudstjenester som i dag, men hver biskop åpnet sitt hjem og samlet en flokk kristne. I utgangspunktet har jeg ikke noe problem med at apostlene eventuelt ”innsatte” Ignatius, for det var mange slike husbiskoper som skulle gjøre en innsats og som ble bedt for av andre. Hvilke holdninger Ignatius hadde 40 år senere i sine brev, er en annen sak.


Men hvis det var snakk om å innsette en biskop i år 69 som skulle være de kristnes toppleder i Antiokia, ja kanskje over hele Syria, da burde NT ha nevnt en slik viktig begivenhet. Men navnet Ignatius finnes ikke i NT. Det fins heller ikke noen konkret biskopinnsettelse i NT med navn på en person som innsettes.

De fleste mener at Peter døde år 64/67 og at Paulus døde år 67. Dermed kan ingen av dem ha foretatt en biskopinnsettelse av Ignatius i 69. Det er merkelig at slike opplysninger kan stå ved siden av hverandre i tekstene til tradisjonstilhengerne uten noen bryr seg om å ta tak i den logiske bristen.


EVODIUS
På de norske katolske nettsidene hevdes det at en kar som het Evodius var biskop i Antiokia før Ignatius: ”Evodius ble antakelig utvalgt av Peter selv og kanskje presteviet av ham. Han ble bispeviet i år 42-44.”

Men heller ikke Evodius er nevnt i NT. Han burde i tilfelle ha blitt nevnt i Apostlenes gjerninger som skriver mye om Antiokia.

I NT står det om eldste som blir innsatt her og der, men ingen navn blir nevnt. Det er dette vi i dag kaller prester. Men det er meningsløst å hevde Evodius først ble presteviet og dernest bispeviet, for i NT er prest og biskop samme person. Det var mange slike prestebiskoper i hvert område.


Som et argument for biskopinnsettelse i NT, legges gjerne navnet Timoteus frem. Men ordet biskop er ikke i bruk da det er forbønn for ham.

Hvis Evodius ble biskop i Antiokia i år 42-44, slik de katolske nettsidene hevder, hvorfor nevnes han da ikke i NT når Antiokia-menigheten sender en delegasjon til Jerusalem, noe som tidfestes til år 48/49? Hvis han var biskop, burde han ha blitt nevnt i krangelen som NT forteller om, men NT nevner kun Barnabas og Paulus ved navn.


At Evodius var biskop i Antiokia, kan likevel godt være sannsynlig, hvis man definerer biskop til husbiskop. Senere i NT kan man lese at Paulus kalte sammen mange Efesos-biskoper til et møte, ergo kan det ha vært et opplegg med husbiskoper også i Antiokia, og Evodius kan ha vært en av dem en eller annen gang på denne tiden.


NT VISER EN ANNEN HISTORIE ENN TRADISJONEN
Påstanden fra tradisjonstilhengerne om rekkefølgen av toppbiskoper i Antiokia er altså: Peter-Evodius-Ignatius. Eller: Peter-Ignatius. (Man har to ulike påstander samtidig.)


Boken Apostlenes gjerninger i NT omhandler tiden frem til omkring år 63 da Paulus er brakt til Roma av soldater, men boken nevner ikke noe bispeinnsettelse av Peter, Evodius eller Ignatius. Det står heller ikke noe om at Peter tok plass som biskop og innsatte de andre etterpå fordi han ville ikke være biskop mer selv.

NT viser en annen historie. Det er Barnabas og Paulus som er de første kristne kjendisene i Antiokia. Da var det allerede mange kristne der. Peter blir ikke nevnt. Barnabas og Paulus er der så i et år for å undervise. Så drar de ut på misjonsreiser og kommer tilbake til Antiokia.

Peter blir ikke nevnt før mange år senere da han kommer til Antiokia. Da får han refs av Paulus fordi Peter ikke vil spise sammen med lokale kristne som ikke var jøder. Å påstå at Peter var biskop der, rimer ikke. Det er Paulus og Barnabas som er der mest, og det er Peter som kommer til Antiokia mens Paulus er der. Hvis Peter var etablert som biskop i Antiokia, burde Paulus ha tatt opp hykleriet for lenge siden.


At Peter kom til Antiokia og fikk kjeft av Paulus, står i Galaterbrevet. Dette er faktisk den eneste koblingen mellom Peter og Antiokia i NT.


De katolske nettsidene fortsetter: ”Andre kilder skriver at Ignatius ble konsekrert til den tredje biskop av Antiokia av Peter, etter at Peter hadde forlatt dødsleiet til Evodius, den andre biskopen av Antiokia og disippel av Johannes.”


Evodius etterlot ingen skrifter. Kilden til historien om dødsleiet stammer fra Malalas på 500-tallet. Kilden til at han var biskop i Antioka stammer fra Eusebius på 300-tallet, men han skriver ett sted at Peter var den første og et annet sted at Evodius var den første.
Tilhengerne av Tradisjonen er altså ikke sikre på hvem som innsatte Ignatius, og heller ikke sikker på hvilket nummer i rekken Ignatius var, og man er for øvrig i strid med NT som ikke nevner noen av disse påstandene og heller utelukker dem med sin egen historie om hva som skjedde og med andre teologiske holdninger.


KILDEN TIL IGNATIUS SOM BISKOP ER HAM SELV
Hvilke kilder nevner Ignatius som biskop? Det starter med Ignatius selv i en del brev han skrev omkring år 110, da hadde det gått 40 år siden Peter og Paulus døde. I følge de norske katolske nettsidene døde Johannes omkring år 100, da var han 96 år gammel. Ignatius hadde altså minst ti år på seg etter at alle apostlene var døde, til å utvikle sine hierarkiske ideer som skiller seg fra apostlenes brever. Kanskje han var i gang lenge før, i følge tradisjonen klarte Johannes ikke å preke no særlig de siste årene av sitt liv, og før dette satt han i fengsel på en øy, kanskje Ignatius i praksis hadde tyve år på blåse seg opp i Antiokia.

Da Johannes var yngre, skriver NT at han skulle kjefte på en viss Diotrefes som hadde blåst seg vel mye opp, i dag ville vi kanskje ha kalt Diotrefes erkebiskop eller leder. Hierarkiske ideer dukket opp her og der også mens apostlene levde, men apostlene var negative til slikt.


Hva skriver så Ignatius om seg selv? Han skriver ikke at ble innsatt av apostlene, men han skriver at han er biskop over hele Syria, altså omkring år 110.

Ignatius er veldig opptatt av å bevare enheten i menigheten, det er derfor må alle rette seg etter biskopen, mener han. Han sammenligner biskopens forhold til menigheten med forholdet Kristus hadde til apostlene. Når han går så høyt på banen med sine argumenter, hadde det vært naturlig for ham å nevne at han var selv innsatt av noen apostler, hvis han var det. Slik ville han fått tyngde bak sine argumenter.


40 år etter at Paulus og Peter døde, kaller altså Ignatius seg for biskop, og i århundrene senere følger andre opp og kaller Ignatius biskop.


Kirkehierarkiene vokste frem i generasjonene etter de aller første kristne. Det er ikke bevist at apostlene innsatte Ignatius som en hierarkisk bybiskop eller landsbiskop.
Ignatius kan opprinnelig ha hatt en mild posisjon, kanskje vert (husbiskop) for en liten flokk. En gang i blant hadde man fellessamlinger for mange husmenigheter i samme område, da trengte man et større hus, kanskje Ignatius etter hvert var en slik fellesvert. 
NT nevner faktisk en slik fellesvert, han het Gaius.


Skulle jeg ha vært postbud og kommet med et brev til en menighet den gangen, ville det ha vært naturlig å levere brevet til fellesverten, for da kunne vedkommende invitere til en fellessamling der brevet ble lest opp. Men dette ville ikke ha betydd at fellesverten hadde en religiøs hierarkisk posisjon med enerett til å bestemme nattverd, dåp og hvem som skulle gifte seg.


Så kan det hende at etter noe tiår dukker det opp uenigheter i menighetslivet og Ignatius strammer grepet og begynner å bruke makt, men da fjerner han seg samtidig fra mange av oppfordringene i NT om å ikke bruke makt, ikke gjøre forskjell på folk osv.


UTVIKLING MED TOPPBISKOPER
Noen av brevene fra Ignatius rettes til menigheter uten biskop, andre med biskop. En mann som het Polykarp, skrev også brev, til fillipperne. Han nevner ingen toppbiskop. Det er tydelig at det er en utvikling på gang strukturmessig, enkelte steder har man fått en toppbiskop, i hvert fall i følge brevene fra Ignatius, andre steder har man ikke toppbiskop.


NT: Prest og biskop samme person
År 96: 1. Klemens brev: Prest og biskop samme person
År 110: Ignatiusbrevene: Noen steder toppbiskoper, andre steder ikke
År 110-120: Polykarpbrevet: Prest og biskop samme person

1. Klemens brev er et brev fra menigheten i Roma, skrevet til menigheten i Korint i vi-form uten biskop. Når Ignatius fra Antiokia skriver til menigheten i Roma, kommer det samme frem; Roma har ingen biskop, Ignatius retter brevet til hele menigheten.


KONKLUSJON
Jeg tror ikke Ignatius ble innsatt som toppbiskop av apostlene, fordi:

Argumenter fra NT:

  • Apostlene var mot makt
  • NT viser at prest og biskop var samme person
  • Peter og Paulus var døde
  • Johannes som ikke likte oppførselen til Diotrefes i NT, kunne neppe ha likt oppførselen til Ignatius
  • Ignatius nevnes ikke i NT
  • Bybiskoper nevnes ikke i NT
  • Nattverden i NT er fri og ikke underlagt en biskop
  • Ekteskapsgodkjenninger nevnes ikke i NT
Argumenter fra Tradisjonen:

  • Tradisjonen er usikker i spørsmålet om hvem som innsatte Ignatius
  • Tradisjonen er usikker i spørsmålet om rekkefølgen på biskoper
  • Flere av de tidligste kildene om Ignatius er blitt erklært kjettersk
  • Ignatius nevner ikke selv at han ble innsatt av apostlene




    torsdag 1. april 2010

    Professor i kirkehistorie mener prest og biskop opprinnelig var samme person

     Jeg har i noen år hevdet dette:

    • Prest og biskop var opprinnelig samme person. Dette vises i Det nye testamentet.
    • Det samme vises i verdens eldste kjente brev mellom to menigheter, nemlig 1. Klemens brev som ikke er med i NT.
    • Senere kom Ignatius på banen og argumenterte for at biskop og prest skulle være to tjenester.
    Jeg har skrevet en del artikler om dette, og en av dem startet med punktene over. Den har i det siste fått en del spam i kommentarfeltet, derfor legger jeg den ut på nytt med en annen adresse. Her er resten av artikkelen fra 9. januar 2009 som hadde overskriften "Engelsk professor i kirkehistorie støtter mitt syn":
     
    I dag bladde jeg i en bok skrevet av en engelsk professor i kirkehistorie. Han heter Tony Lane og boken heter på norsk "Kristen tenkning i 2000 år". På side 12 i boken sier professoren det samme som jeg. 

    For nye lesere av bloggen kan jeg kort gjenta resonnementet mitt:

    • Tilsynsmann (Gresk: episkopois -> biskop)

    • Eldste (Gresk: presbuteros -> prest)
    • Hyrde (Gresk: poimen. Latin: pastor)

    Les så Apg 20 i NT der Paulus snakker til de eldste og ber dem være tilsynsmenn og hyrder:

    "Fra Miletos sendte han bud til Efesos og kalte til seg menighetens eldste. Da de var kommet, talte han til dem: (.....) Ta vare på dere selv og på hele den flokken som Den hellige ånd har satt dere til å være tilsynsmenn for! Vær hyrder for Guds menighet, som han vant ved sitt eget blod."

    Biskop, prest og pastor var altså opprinnelige samme person. Også andre tekster fra NT viser det samme. Les mer her:
    Mikrobiskopene
    1. Klemens brev
    Biskop og prest var samme tjeneste i urmenighetene (Slår tilbake påstanden om at ordet eldste var et ord for to tjenester)

    Oppdatering: Katolsk professor mener det samme