lørdag 20. februar 2010

Vent på hverandre

Tenk deg at Nils har invitert noen venner på middag hjemme. Den ene gjesten er pensjonist og har fått beskjed om å ikke løpe til bussen på grunn av dårlig hjerte, derfor kommer han en halv time for tidlig til middagen. En suppe småputrer på kjøkkenet og pensjonisten fristes til å servere seg selv med en gang, men så tenker han at det ville være uhøflig, han venter heller til de andre gjestene har kommet.

Så kommer en del gjester ganske presis og stuen fylles opp. Praten går lett og det slås noen vitser som skaper latter. Men Bjarne har ikke dukket opp ennå.

Ett kvarter senere sier en av gjestene: ”Å, nå er jeg sulten, gitt.” Nils svarer: ”Jeg synes vi skal vente på Bjarne, kanskje han bare sitter fast i trafikken.”

Akkurat da tikker det inn en melding på telefonen: ”Sjefen tvang meg til å levere rapporten allerede i dag. Er på vei, 10 minutter unna. Bjarne.”

En halv time forsinket starter måltidet. Fordi det er en vennemiddag, og man er høflige, ventet man til alle var kommet.

Det jeg nå har beskrevet, kunne ha skjedd i en vanlig kristen hussamling i dag. Gå så til Bibelen og les hva Paulus skriver: ”Vent på hverandre.” Det er lett å se der at oppfordringen er knyttet til måltidet, altså den kristne samlingen, det vil si det vi i dag kaller gudstjenesten.

Paulus skriver også ”Når dere kommer sammen som menighet.” Også her er det lett å se at det er snakk om et måltid. Så fortsetter Paulus med å snakke om nattverden.

Å komme sammen som menighet = vente på hverandre, spise sammen, dele nattverd. Det står her i NT: 1. Kor 11, vers 18-34.

I dagens menigheter har man andre idealer enn i NT. Det er sjelden å høre en prest si når gudstjenesten skal starte: ”La oss vente litt, for Anne sitter antagelig fast i trafikken.” 

I dag har man også kuttet ut måltidet. Og nattverden og måltidet er skilt fra hverandre.
Jeg mener man på nytt må studere urmenigheten. Ikke for å kopiere detaljene, men for å finne verdiene. En slik verdi lyder altså: "Vent på hverandre." Det betyr ikke at man skal forholde seg lovisk til dette. Er en person fem timer forsinket, så må man jo også ta hensyn til alle de andre som ikke er forsinket. Men ved å legge vekt på disse glemte verdiene i NT, da kan samlingene bli bedre.

Eller for å utfordre litt: Hvis du er tilhenger av dagens tradisjonelle gudstjenester i kirkerommet, hva er er din begrunnelse for å sette strek over oppfordringen til Paulus? Og hvilke andre oppfordringer mener du det er greit å sette strek over?

Dagens gudstjenester er langt unna samlingene til de første kristne

 
Dagens moderne samlinger er svært ulik samlingene til de første kristne slik de beskrives i NT. I dag foregår mye på en scene inne i en kirke, gjerne med tyngdepunkt i prekenen. 

Opprinnelig var det derimot vanlig med måltidssamlinger og samtaler i hjemmene. 
 
Jeg mener ikke at hjemmene eller måltidet er en kristen plikt. Nei, man må starte dypere. Man må starte med oppfordringene som NT kommer med, og deretter bruke rammer som gir rom for å leve ut oppfordringene. Ender man opp med at en fiskebåt er et fint sted å samles, så gjerne for meg. 
 


En oppfordring i NT er at man skal bære hverandres byrder og trøste hverandre. Er det lett å leve ut dette i en vanlig gudstjeneste? Nei, det er ikke lett, for gjennom hele gudstjenesten legges det opp til at man ikke skal snakke sammen. Jeg snakker om gjennomsnittsmenigheten, det fins kanskje unntak her og der.
  

Man kan hevde at ingen av verdiene eller oppfordringene i NT skal leves ut i gudstjenesten, og at kjærlighet er noe som skal utveksles andre steder. Men da mener jeg bevisbyrden ligger hos dem som mener dette. Det opplagte må være at de kristne verdiene skal leves ut når kristne er samlet. 
 


Jeg henvender meg i første rekke til alle dem som har gitt opp tradisjonelt menighetsliv, jeg ønsker å fortelle at det fins et alternativt menighetsliv, nemlig ikke-hierarkiske husmenigheter. Problemet er at de fleste kristne i Norge har vokst opp i tradisjonelle menigheter. Det er fare for at de fleste tror at det er religiøst korrekt å tilhøre tradisjonelle menigheter, og at det egentlig ikke finnes noe alternativ.

Paulus i NT oppfordrer ikke til bestemte programmer når man er sammen, han oppfordrer til det motsatte, nemlig organiske samlinger der alle kan slippe til med sine innlegg, og der man impulsivt kan ta ordet (1. Kor 14, vers 26,29,30).

Det kan godt hende det var populære sanger eller trosbekjennelser slik som i dag, men obligatoriske nattverdprester eller lignende kan det ikke ha vært, for Paulus argumenterer på en slik måte at slike prester ikke fantes.

De første kristne holdt altså samlinger i hjemmene med et måltid. Slik slapp man å se inn i nakken til de andre, og man hadde anledning til å leve ut de kristne verdiene, selv om man ikke fikk det til over alt.

mandag 8. februar 2010

Ikke-hierarki er en kristen verdi

Vi har oppfordringer om ikke-hierarki fra Jesus, Peter, Paulus og Jakob i NT, man skal ikke bruke makt, og heller ikke gjøre tjeneste av tvang. Når det er kristen samling, skal det ikke være noen der med religiøse monopoler til å preke eller døpe.

Peter oppfordrer alle kristne til å være prester. Jakob skriver at man ikke skal gjøre forskjell på folk og samtidig kalle seg kristen. Og Paulus argumenter på en slik måte at man er nødt til å utelukke at noen i menigheten hadde enerett til å dele ut nattverd. Alt dette tilhører samme landskap. Det kan oppsummeres med at som kristne skal vi kalle hverandre for søsken.


På nettet leste jeg om en katolsk prest som ble forflyttet til en annen menighet mot sin vilje. Biskopen bestemmer altså over presten. Jeg mener dette bryter med det ikke-hierarkiske budskapet i NT. 

I Den norske kirke er det mange hierarkiske regler i presteloven. Her er noen eksempler:

«Presten skal også utføre andre gjøremål som er eller måtte bli pålagt ved lov eller bestemmelse av Kongen eller departementet.» «Biskopen kan ved instruks bestemme at enkelte prester helt eller delvis skal fritas for gjøremål som er nevnt i første ledd ovenfor, og tillegges en spesialisert tjeneste.» «Tjenstlig korrespondanse med høyere myndighet skal gå tjenesteveg gjennom nærmeste overordnede.» 


I pinsemenigheter er det gjerne et styre som kalles eldsteråd, det er dette styret som i praksis bestemmer teologien og menighetens fremtid. Også dette bryter med den ikke-hierarkiske tanken.

Mange steder kan ikke kvinner være med slike råd, og igjen ser man et brudd med NT som sier: ”Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus.”


I trosmenigheter er det gjerne en pastor på toppen som kan bestemme ”alt”. Der er styret kun rådgivende for pastoren. Heller ikke dette passer inn i tjenerlandskapet i NT.

Nesten alle kirkesamfunn snakker om ”det allmenne prestedømme”, men man mener egentlig ikke det som ordene sier. Ordene sier at alle skal være prester. Jeg skjønner ikke at man bruker dette begrepet når man egentlig mener det motsatte, nemlig at bare noen få skal være prester, og at disse prestene skal gis spesielle religiøse monopoler.

Jeg mener vi med tiden har havnet langt unna idealene som legges frem i NT. Det betyr ikke at alt er bare sorgen, det skjer mye bra i hierarkiske menigheter. Men samtidig har vi har fått en del bivirkninger av den hierarkiske kulturen og strukturen:

1) Enkeltmennesker blir dårligere sett. Man får verdi som arbeidskraft eller publikum, ikke som menneske. Det er selvsagt ikke slik over alt, jeg snakker om gjennomsnittsmenigheten, det store bildet, dagens paradigme.

2) Det allmenne prestedømme, og da mener jeg det virkelige allmenne prestedømme, har bremsene på. Det betyr at vi hindrer Gud i å kalle hvem som helst til tjeneste. Vi kan naturlig nok ikke hindre at kallet kommer, men når vi er opplært til å tenke at dette kan ikke gjelde meg, så sier vi nei til kallet.

For å komme tettere på idealene, sier jeg ”ikke-hierarkisk husmenighet”. Der er det lettere å se hverandre. Det er haugevis av oppfordringer i NT om at vi skal støtte hverandre. Det er selvsagt mulig å støtte hverandre utenom samlingene, men jeg mener samlingene sprer verdier. Det er samlingene, eller gudstjenester som mange kaller det, som anses som det viktigste som skjer i menigheten. Disse setter preg på oss. Vi blir opplært til å tenke: "Dette er den viktigste samlingen, det er det som skjer her som er det å være kristen."


Når vi ser en prest med spesielle klær preke, eller en pastor i scenelys tale, da blir vi opplært til at vi ikke skal ha så mange meninger om tro og teologi, for det skal menighetslederen ta seg av. Når vi sitter ved siden av hverandre på kirkebenker uten å kunne samtale, eller vi følger et strengt liturgisk program, da blir vi opplært til at enkeltmennesker ikke er så viktig.

Jeg sier ikke dermed nei til storsamlinger, prekener eller liturgi. Men jeg mener vi bør ikke legge tyngdepunktet der, det er ikke slike samlinger som skal anses som de viktige, det er ikke slike samlinger som vi skal ha oftest.

Hvis den viktigste samlingen derimot begynner med et måltid der det er vanlig å spørre hvordan uken har vært, da blir vi opplært til at enkeltmennesker er viktig. Og når alle i samlingen kan komme med innslag eller kommentarer, da kan Gud bruke det allmenne prestedømme. Og da tror jeg dette lettere sprer seg utenfor samlingene også.

Jeg er ikke i mot at man har et bredt spekter av kristne initiativ, men jeg mener at man bør starte med ikke-hierarkiske samlinger. Det allmenne prestedømme, ikke-hierarki og kjærlighet skal ikke være noe vi har bare som noe ekstra.

NB: Jeg har ikke sagt at alle er snille og greie bare fordi man samles hjemme til et måltid. Det jeg hevder, er at rammene passer bedre for å leve ut oppfordringene i NT. 

Jeg har heller ikke sagt at jeg er mot evangelister, pastorer osv, men jeg mener disse skal være tjenere, ikke ledere. Jeg har heller ikke sagt at husmenigheter skal mure seg inne. Jeg har heller ikke sagt at hussamlinger er det eneste kristne skal holde på med. Jeg har heller ikke sagt nei til å ha prosjektledere nå og da.

Men ikke-hierarkisk husmenighet er likevel noe radikalt annerledes enn tradisjonelle menigheter. Kort kan det sies slik: La oss møtes som venner for å støtte hverandre.

Løsningen for utslitte prester og pastorer

Flere undersøkelser viser at mange prester og pastorer sliter seg ut. Løsningen som settes frem er gjerne flere ansatte og bedre lederopplæring. Selv tror jeg løsningen er å endre prestens eller pastorens rolle til å bli en omsorgsfull husvert for en flokk kristne som samles.

Priska og Akvilas i NT inviterte til hussamlinger hjemme. Dette kalles for menighet i NT. Den gangen fantes ikke kirker. Den gangen diskuterte man ikke vedlikehold av bygninger eller innkjøp av ny kopimaskin. Den gangen ordnet ikke prester begravelser, dåp, vielser og konfirmasjoner. Den gangen møttes de kristne til måltider i hjemmene.

Når husverttjenesten kombineres med det allmenne prestedømme, slipper presten å skrive prekener hver uke, for Paulus oppfordrer alle i samlingen til å komme med innslag. Den tidligere presten kan da roe det hele ned, ha bedre tid til familien, og sette over litt mat til gjestene som kommer.

Kjære prest eller pastor, du kan slippe å skrive rapporter, administrere og lage visjoner i menighetslivet. Er du en sliten prest eller pastor, så kan du gjøre som Akvilas, han hadde et yrke ved siden av det å være husprest, han solgte campingvogner og reparerte hytter på Norefjell.

Samtidig er det slik at i et samfunn fins det oppgaver som bør løses av fellesskapet. Hvor skal folk begraves? Hvem holder ordet på skjemaer når folk gifter seg? Hvordan skal beskjed om dødsfall etter en trafikkulykke best mulig formidles til etterlatte? Disse oppgavene behøver ikke nødvendigvis ordnes av Den norske kirke.

Hva er egentlig forbildet for norske prester? Det fins ikke prester i NT som døper, vier eller begraver folk.

Dette er radikale tanker. Men de er ikke radikale i forhold til NT. De er radikale i forhold dagens menighetsliv.
Jeg henvender meg til dem som er slitne innenfor eller utenfor kirkene. Det fins et alternativ til tradisjonelt menighetsliv. Det er et menighetsliv som starter med at man setter seg ned ved et måltid og spør ”Hvordan har uken din vært?”

Etter hvert kan det dukke opp noen problemer. Noen er syke, andre har trøbbel på jobben. Da er det godt å kunne be sammen og støtte hverandre. Det paradoksale er at undersøkelsene viser at det er nettopp dette prester og pastorer ønsker å holde på med: Å gå noen steg i livet sammen med andre.

Kakeoppskriften til Paulus

La oss si Paulus hadde en kakeoppskrift. Den ble spredd og kopiert til mange menigheter. Så gikk det noen hundre år og folk i øst hadde da begynt å øke mengden krydder, mens folk i vest hadde tredoblet oppskriften og satte tre kaker oppå hverandre i den vesle ovnen.

Kakene i øst og vest var på en måte veldig like den opprinnelige kaken, men endringene var likevel nok til at det både smakte og så annerledes ut.

Så begynte alle å ringe til hverandre for å sjekke at originaloppskriften i det minste ikke skulle rotes bort. Stort sett hadde alle den gamle oppskriften liggende. Enkelte hadde også tatt i mot en oppskrift fra en omreisende kokk, men denne la man til side, det var jo originalen man var ute etter.

Så la man originaloppskriften inn i glass og ramme og hengte den opp på veggen. Det var mange, mange som gjorde det. Hvis noen lurte, kunne man alltids peke opp på veggen og si ”der er den”.

Men oppskriften var og er lang og enkelte punkter tar det faktisk en del tid å sette seg inn i. Her og der fortsatte man å granske oppskriften, samtidig beholdt man en del av det ekstra krydderet inntil videre. Men man hadde uansett originaloppskriften som man kunne vende tilbake til.

Mange generasjoner senere er det noen som har femtendoblet oppskriften og presser en kjempekake inn i den lille ovnen. Resultatet er at ytterst er kaken svidd og innerst er den rå. Men det er også store deler som smaker helt fint. Alt er selvsagt ikke bare sorgen. Det er faktisk ganske mye av kaken som er helt super. Et annet sted har de økt kryddermengden enda mer, år etter år. I hovedtrekk er kakene nå ganske langt unna originalen.

Da er det noen som sier: ”Vi må sjekke originaloppskriften, den som henger på veggen.” Men de andre svarer: ”Den gangen da man hengte originaloppskriften på veggen, da hadde man allerede begynt å øke kryddermengden. Vi må stole på at de gjorde rett i å øke kryddermengden, selv om originaloppskriften sier noe annet.”

Samtalen fortsetter: ”Vi må ikke blande kortene her. Vi kan selvsagt stole på at det var originaloppskriften som ble hengt på veggen, for alle besøkte jo hverandre og kunne sjekke at det var samme oppskrift. Men det er ikke det samme som å stole på at det var rett å øke kryddermengden. Hvis vi ikke skal følge originaloppskriften, hva var poenget med å ta vare på den da?”

Denne kakehistorien handler om ”Skriften alene” og ”Tradisjonen”. Jeg selv mener å finne sprik mellom NT og hva som ble vanlig kultur i menighetslivet etter hvert som generasjonene gikk. Derfor mener jeg vi må tilbake til NT og sjekke oppskriften på nytt.

Men å ha ”Skriften alene” som prinsipp betyr ikke at man har enkle svar på alle teologiske og verdimessige spørsmål. Folk forholder seg også ulikt til NT, noen leser NT liberalt og romslig, andreleser smalt og bokstavelig. Men man har i alle fall begrenset seg til originaloppskriften.

”Skriften alene” betyr ikke at NT gir svar på alt her i verden. Men den gir oss noen verdier vi kan ta med oss inn i nye situasjoner.

Hvis du ikke likte kakeeksemplet, så har jeg en annen vri. Tenk deg at noen personer har forvillet seg litt vekk fra der de skulle være. Den ene har parkert i en busslomme og kjenner igjen terrenget. Han vet at målet er rett i nærheten, men mangler noe info for å finne helt frem. En annen er faktisk på rett sted, men i feil etasje, han er helt oppe på loftet. Så ringer de hverandre og spør hvor kartet og beskrivelsen de fikk utlevert ligger. "Du la det i baksetet", forteller den ene. "Takk! Og jeg husker nå at du la papirene på kontoret ditt." "Javisst, nå fant jeg det."

At disse husket hvor de hadde lagt fra seg kartet og beskrivelen, betyr ikke at busslommen eller loftet er rett plass å være i dag. Kirkekulturen som vokste frem etter urmenigheten er ikke noe måle etter. Selvsagt kan vi hente gode løsninger derfra, men denne kirkekulturen kan ikke være avgjørende for teologiske og verdimessige spørsmål. Da må vi til NT.

lørdag 6. februar 2010

Pinsebevegelsens a-medlemmer og b-medlemmer

Jeg kan ikke tenke meg en pastor fra pinsebevegelsen som hjemme i sin egen stue vil nekte å ha en bønnestund sammen med en luthersk prest som er barnedøpt. Jeg kan heller ikke tenke meg at de vil nekte hverandre nattverd. Jeg kan heller ikke tenke meg at de vil nekte hverandre å komme med oppmuntrende ord fra Bibelen. Jeg kan heller ikke tenke meg et medlem i en pinsemenighet vil nekte en lutheraner å slå følge over til den gamle naboen som trenger hjelp til å måke snø fra taket.

Så hva er problemet? Uten å ha formelle medlemskap i samme flokk, kan man altså be sammen, gi kjærlighet, dele nattverd og samtale om bibelske spørsmål.

Problemet starter når man former menigheten som en organisasjon, for da kreves det medlemskap. Og når man krever medlemskap, da kommer kravet om å være døpt på den riktige måten. Enkelte kristne som er på vei inn i en pinsemenighet, eller som har gjort stor frivillig innsats der gjennom flere år, føler seg såret når de nektes medlemskap fordi de er døpt på feil måte, og de forlater miljøet.

Hvis man heller definerer menigheten som en organisme, da slipper man problemstillingen, for da opererer man ikke med formelle medlemskap. Dette er en av fordelene med ikke-hierarkiske husmenigheter, der kan en lutheraner og en pinsevenn ha felles menighetsliv. Livet er selvsagt ikke problemfritt av den grunn, men jeg foretrekker slike samlinger.

onsdag 3. februar 2010

Bok om husmenigheter i Danmark

Kirken kommer hjem heter en dansk bok der man får et innblikk i 15 husmenigheter, eller huskirker som man sier der.

Det er ekteparet Jette og Svend Madsen som har skrevet boken. De har 25 års erfaring med ledelse og oppstart av kirker og har intervjuet 28 ledere for huskirker. 

Boken har litt for alle; både urkirkehistorie, husbevegelse på 1800-tallet i Danmark, analyser, beskrivelse av samlinger, sitater fra intervjuene og argumenter for hvorfor rammen husmenighet er bra.

Boken starter med en påskeferie for en del år tilbake. Jette Madsen ville fortelle barna sine om nattverden som ble innstiftet av Jesus i påsken. Hun tenkte et øyeblikk at det ville være naturlig å dele nattverd der og da. Men så kom alarmklokkene: Kunne hun virkelig gjøre det uten en prest og uten en kirke? 

Så begynte hun å undersøke tradisjonene og fant at det var ingenting i veien for å dele nattverd hjemme i sin egen stue.

I boken skriver Madsen at deres undersøkelse viser at huskirkefolk gjerne er engasjerte mennesker som bidrar i lokalsamfunnet. Husmenighetene går gjerne åpenlyst frem og ligner ikke på lukkede losjer. 

I de 15 husmenighetene som forfatterne besøkte, er det vanlig å spise sammen. Noen spiser frokost, andre middag, og atter andre har kaffe og kake. Det er også vanlig å dele nattverd, og Bibelen er sentral. 

I en av husmenighetene var det en jente som var glad for at hun fikk spille piano i samlingene, for det kunne hun ikke ha gjort i en større menighet hvor bare de flinkeste får slippe til.

Madsens skriver at kirke skal ikke være organisasjon, men organisme. De siterer en av dem som ble intervjuet: "Jeg har hørt i 10 år at kirke ikke er en bygning, men mennesker. Men selv om jeg hadde hørt det, så er det først nå som jeg virkelig har forstått det. Kirken er mennesker!"

Et annet sitat er slik: "Når kirken slutter å interessere seg for andre mennesker, mister den sin berettigelse."

Boken forteller også om noen husmenighetsledere som sier de kan bli slitne av å forberede et innlegg hver gang det skal være samling. Selv om de 15 husmenighetene har et ikke-hierarkisk preg der alle kan delta med innslag, ser det altså ut til enkelte av husvertene føler de bærer mye av menigheten på sine skuldre, det er et poeng som bør drøftes. I det husmiljøet jeg selv deltar i, veksler vi mellom flere hjem å samles i, slik vil jeg tro ingen føler aleneansvar for å bidra. Man kan også justere hvor ofte man skal samles. 

Boken kan bestilles på nettsidene til Madsen: Kirken kommer hjem