søndag 31. januar 2010

Kvittet seg med forsamlingslokalet og delte seg i to husmenigheter

I Kongsberg finner du Åsen Frikirke som er tilknyttet den lutherske Frikirken. Da flokken vokste for noen år siden, skaffet de seg et forsamlingslokale. Men etter hvert oppdaget de at noe organisk hadde forsvunnet på veien. Derfor kvittet de seg med lokalet og opererer nå i to hjem. 

Dette er den første menigheten i Norge jeg har hørt om som i nyere tid har gått fra kirkelokale til husmenigheter. Vet du om flere, som kom gjerne med eksempler.



Når flokken er såpass liten, er det altså ikke helt umulig å gjøre radikale valg. Verre er det når en menighet har lang historie og består av mange ulike aktiviteter. I slike tilfeller er det vanskeligere å gjøre endringer i samlet flokk. 



Hjemmesamlingene i Åsen Frikirke kaller de for huskirker. Det er liturgiske innslag og man bruker ordet gudstjeneste når man er sammen. Etterpå er det kirkekaffe. I tillegg har de på andre dager noe de kaller for livsnære grupper, her er det enda mer plass til samtaler.


Geir Øystein Andersen er pastor for de to huskirkene. Mitt inntrykk etter å ha møtt ham er at han har en organisk og ikke-hierarkisk holdning til tjenesten. 

Sammen med noen andre inviterer han også til fellessamlinger i metodistkirken der man ikke har et strengt program som skal følges. 

Selv om man har man lagt tyngdepunktet i husmenigheter, er det ikke noe i veien for å ha storsamlinger. Jeg mener storsamlinger kan komme i gang på ulike måter:


  • Noen husmenigheter går sammen om en fellessamling.
  • Enkeltpersoner, slik som Geir Øystein Andersen, inviterer til fellessamling.

  • Husmenigheter kobler seg på storsamlingene i tradisjonelle menigheter

.
Metodistkirken som brukes i dette tilfellet til slike fellessamlinger, ble i følge kommunens nettsider startet som husmøter på slutten av 1800-tallet. Og da husmøtene vokste, begynte man å se seg om etter et større lokale... 



Historien gjentar seg altså, hussamlinger og bygging av tradisjonelle lokaler er ikke noe nytt. Men Åsen Frikirke har vist at det går an å tenke annerledes. Selv med tilhørighet til et tradisjonelt kirkesamfunn, og med tradisjonelle strukturer i bakgrunnen slik som eldsteråd og formelle medlemskap, har man valgt et utradisjonelt tyngdepunkt i hjemmene, med organiske storsamlinger som bonus hver tredje uke.

torsdag 28. januar 2010

Gitt opp menighet?

I Norge er det mange kristne som har gitt opp tradisjonelt menighetsliv. Menighetslivet i disse miljøene har gjerne tyngdepunktet i søndagens gudstjeneste, akkurat når menighetslederen holder sin preken. En undersøkelse viser at pinsevenner kjeder seg i gudstjenestene. Antagelig er det samme tilfelle i Den norske kirke.

Samtidig er det ofte mange aktiviteter i slike miljøer, og dette krever mange frivillige. Jeg er redd man da ofte får verdi ut fra den arbeidskraften man er, og ikke ut fra at man er et menneske. De viktige hverandreverdiene blir nedprioritert. Noen huker tak i deg på vei ut for å spørre om du kan spille piano eller ordne mikrofoner, men det er sjelden folk spør hvordan du har det.

 Selvsagt er det ikke slik over alt. Jeg snakker om gjennomsnittsmenigheten i Norge.



Til alle som har gitt opp og sitter hjemme, så er mitt råd: Bli hjemme. Det er tungt å endre rammene radikalt i tradisjonelle menigheter. Invitér heller noen kristne venner til enkle samlinger hjemme. Det var slik de første kristne holdt samlinger, eller gudstjenester som vi sier i dag. Paulus kaller slike hussamlinger for menighet.

Jeg mener man har full støtte fra NT hvis man samles i hjemmene. Men hjemmene er selvsagt ikke et pliktig sted å samles. Det er ikke detaljene vi skal herme etter i NT, men oppfordringene.

Poenget er ikke å forminske dagens gudstjeneste ned til en hussamling. Da kan man like gjerne møtes i kirkebygningen. Poenget er å starte med nye rammer. Poenget er å følge de oppfordringene man finner i NT, for eksempel at alle i samlingen kan komme med innslag, at det er organisk, at man spiser sammen, at man ikke har religiøse monopoler, og mye annet man kan lese om i NT.

Organisk betyr ikke forbud mot å forberede seg. Selvsagt kan man lese noe på forhånd, gjøre notater og så holde sitt innlegg i samlingen. Organisk betyr ikke at alt skal være impulsivt. Men organisk betyr at det er lov å kommentere.

Organisk betyr at hvis noe tragisk har skjedd med noen i samlingen, så kan man legge sine innslag til side og ha en helt annen samling.

Det kan være flere grunner til at folk kan vegre seg for å invitere venner til kristen samling hjemme. En grunn kan være at man har levd et langt kristenliv i et miljø hvor det allmenne prestedømme ikke har fått blomstre. Man er vant med at noen ledere bestemmer, tolker og tar initiativ. 



En annen grunn kan være at folk tror det er et teologisk med prest eller pastor før man kan dele nattverd. Eller at det bare er prester og pastorer som har lov til å døpe. NT viser et helt annet landskap.

Det kan også være at folk tidligere har brent seg på overivrige ledere som vil ha resultater.

Jeg har i over tre år deltatt i en ikke-hierarkisk husmenighet. Ingen har religiøs rang eller monopol og det er full likestilling mellom mann og kvinne. Vi spiser sammen, har nattverd, vi ber, vi drøfter tekster fra Bibelen og vi oppmuntrer hverandre.

Jeg mener ikke at vi skal slutte med større samlinger. Men jeg mener vi må legge tyngdepunktet i de små, for der er det lettest å leve ut verdiene. Derfor bør det være oftere små samlinger enn store.

Man kan nå og da koble seg på andres store samlinger, eller ordne noen selv. Jeg mener videre at den store samlingen ikke skal bestemme over den lille. Og man skal ikke legge lokk på de ulike gavene vi har, noen er evangelister, andre er lærere, osv. Men alle må oppføre seg som tjenere, ikke ledere.

Jeg mener man er på solid teologisk og verdimessig grunn fra NT hvis man samles på denne måten. Man behøver ikke spørre eller informere den menigheten man pleide å møte opp i.



Men jeg skjønner hvis man har terskel for sette i gang, for vi er ikke vant til ikke-hierarkiske hussamlinger i dag. Start i det minste med en middag og snakk sammen. Kanskje tar det et år bare å snakke seg gjennom gamle tradisjoner og sjekke dem mot hva som står i NT.

fredag 15. januar 2010

Lenke til mine artikler på verdidebatt.no


I to uker er jeg gjesteskribent på Vårt Lands debattsider på nettet. Her er lenke til mine artikler der: http://www.verdidebatt.no/urmenighet/#list

søndag 10. januar 2010

Akolytt = Du er nest nederst i gudstjenesten

Det er nesten ikke ende på hierarkiske etasjer i enkelte av de tradisjonelle kirkesamfunnene. Vet du hva en akolytt er? I dag leste jeg et katolsk menighetsblad som omtalte akolytter.

Akolytt er langt ned på stigen, en slags gudstjenesteassistent. Akolytten assisterer diakonen og presten, og får lov til å tenne stearinlysene ved alteret.  
 
Jeg er ikke i mot at man kan dele på oppgavene når man er sammen. Men jeg mener det er feil med religiøst hierarki. Akolytten gis for eksempel ikke lov til gi en såkalt ”sakramental velsignelse” av nattverden, det er noe som må gjøres av folk lenger opp i det katolske hierarkiet før nattverden kan deles ut.

Hierarkiet uttrykkes altså med forbud og monopoler; kun noen få i menigheten har lov til ditt eller datt.
 
I katolske menigheter fins gjerne også en tjeneste som heter lektor. Han kan lese fra Bibelen i liturgiske forsamlinger. Men så kommer det: lektoren får ikke lov til å lese fra evangeliene i Bibelen, i følge dette menighetsbladet. Igjen ser man hierarkiet.
 
Men det fins altså en annen måte å tenke på: Det virkelige allmenne prestedømme og ikke-hierarki. Slikt er lett å leve ut i husmenigheter.

Apostelen Peter mente at alle kristne skulle være prester.

lørdag 9. januar 2010

Jeg blir gjesteskribent på Vårt Lands debattsider

I to uker fra mandag har jeg blitt invitert av Vårt Land til å være gjesteskribent på nettsidene deres i forbindelse med at jeg er aktuell med den ferske boken "Fra urmenighet til scenekirker".

Vårt Lands debattsider heter verdidebatt.no

søndag 3. januar 2010

Vanlige misforståelser om husmenigheter

Skal jeg forklare mitt menighetssyn veldig kort, sier jeg ”ikke-hierarkisk husmenighet”. Men to ord kan ikke beskrive alt. Jeg mener ikke at det er en kristen plikt å samles i hjemmene. Det er ikke det som menes med husmenighet.
 
Utgangspunktet til et kristent menighetsliv er å finne i de verdiene eller oppfordringene som kommer frem i NT. For eksempel oppfordringen om at vi skal bære hverandres byrder. Skal det være mulig å bære hverandres byrder, er man nødt til å åpne for at alle kan kunne si noe når det er samling. Og man må ha tid til hverandre.
 
Har man en streng liturgi med preken og fellessanger, har man ikke åpnet for at det skal være mulig å bære hverandre byrder.
 
Man kan alltids hevde at alle kjærlighetsoppfordringene i NT ikke skal gjelde i samlingen, men kun utenfor. Men da mener jeg bevisbyrden ligger hos dem som mener dette. Det opplagte må være at de kristne verdiene skal leves ut når kristne er samlet. Dette støttes av at dagens gudstjenester ikke finnes i NT.
 
Ordet ikke-hierarki betyr at ingen er sjef over flokken som samles og at ingen har religiøse monopoler. Men man kan gjerne velge en leder for enkelte prosjekter eller man hjelpe noen som ivrer for noe. Det er snakk om å forholde seg til hverandre slik venner forholder seg til hverandre.
 
En vanlig reaksjon er å nevne bibeltekster som forteller om lærere, evangelister, misjonærer osv, og så mene at disse var ledere, og så si at mitt menighetssyn er i konflikt med NT. Men det står ikke i NT at lærere, evangelister osv var ledere. NT nærmest drukner i ordet tjenere.

  • Husmenighet betyr ikke at man må samles i et hjem.
  • Husmenighet betyr ikke at man har isolert seg.
  • Husmenighet betyr ikke at man har forminsket en vanlig kirke.
  • Husmenighet betyr ikke at man må si nei til at kristne kan drive kor.
  • Ikke-hierarki betyr ikke at man må si nei til prosjektledere.
  • Ikke-hierarki betyr ikke at man sier nei evangelister, misjonærer osv som tjenere.
Men ikke-hierarkisk husmenighet betyr at man samles på en slik måte at man legger til rette for å leve ut NT-verdiene.
 
Å legge til rette for at verdiene skal leves ut, betyr ikke at man automatisk lever dem ut. Jeg påstår ikke at alle er snille og greie bare fordi man møtes som husmenighet.

En annen vanlig reaksjon er å ta utgangspunkt i dagens menigheter og argumentere ut fra det. Men jeg mener vi må ta alt fra bunnen av.

Videointervju med Are Karlsen om husmenigheter

For snart et år siden, altså i 2009, ble min venn Are Karlsen intervjuet av Andy Glandberger om husmenigheter. Intervjuet kan du se her på bloggen til Glandberger.

Are Karlsen omtaler boken min

Min venn Are Karlsen skriver om boken min her. I en annen artikkel skriver han om Vårt Lands omtale av boken min her

Det var Are som for noen år siden nevnte ordet husmenighet for meg. Jeg var først skeptisk, men min egen grundige analyse av tradisjonelt menighetsliv førte meg etter hvert til samme konklusjon som den Are hadde kommet frem til.

Jeg ser at enkelte misforstår og tror at jeg mener det er en kristen plikt å samles i hjemmene. Men det er ikke det som menes med ikke-hierarkisk husmenighet. Ordene står for verdiene som ligger under, for eksempel at man i NT oppfordres til å undervise hverandre og bære hverandre byrder, og at alle kristne anses som prester slik at ingen har religiøse monopoler til å døpe eller lignende.

Samtidig vil det selvsagt være noen som er flinkere til å undervise enn andre, og noen er mer omsorgsfulle enn andre, det er ulike gaver i menighetslivet. Men å ha en gave betyr ikke at man har rett til å være sjef over de andre.