Katolikkenes egen forklaring på sølibat-regelen blant prester er at det er en slags kirkelig tradisjon, ikke et påbud fra Jesus. I utgangspunktet burde det derfor være enkelt å fjerne forbudet, men den lange kirkehistorien har malt paven opp i et hjørne. Det er den katolske tradisjon som er problemet, ikke Bibelen.
I år 306 ble det holdt et lokalt kirkemøte der man bestemte at prester, biskoper, diakoner og lignende ikke skulle ha lov til å ha sex med sin kone.
Med andre ord: De var gift! Det som er forbudt for katolske prester i dag, var lov på 300-tallet. Dette sier alt om den kirkelige tradisjonen, den er ikke til å stole på, Kirken forandrer den. Vel, det er mer innviklet enn det. Dette vesle møtet gjaldt nemlig ikke alle kristne, men kun et mindre område. Så tradisjonen forandrer seg ulikt på ulike plasser. Det er ikke én Kirke og én Tradisjon, men mange.
Så kommer vi til år 314. Da er det et nytt lokalt møte et annet sted. Da kunne diakoner ved innsettelse i tjeneste forbeholde seg retten til å gifte seg senere, uten da å bli sparket fra tjenesten. Fremdeles var det altså lov å være gift, bare man husket å si fra.
Drøye ti år senere kommer vi til det kjente kirkemøtet i Nikea. Der ble det gjort forsøk på å innføre ekteskapelig sex-forbud blant alle jordas kristne prester, biskoper og lignende, ikke bare i noen få geografiske områder. Men forslaget gikk ikke gjennom. Og siden de fleste biskoper i verden ikke var tilstede, ville et vedtak uansett ikke ha fått fullt gjennomslag, men det er en annen historie, poenget er at det fremdeles var ok å være både prest og gift, og det var ok at presten lå med sin kone.
Gjennom århundrene stiger Kirkens makt. De katolske norske nettsidene skriver: ”…den geistlige motivasjon for sølibatet, var bekymringen om at kirkegods kunne komme på fremmede hender ved det at det gikk i arv til familiemedlemmer.”
Kirkegods? I det nye testamentet leser man kun om husmenigheter, de første kristne bygde ikke kirker, men urbiskopene var husverter som åpnet sine hjem for kristne samlinger. Når man tusen år senere satt på mange kirkebygninger, fant man det nødvendig å endre teologien når det gjaldt prester og biskopers mulighet til å være gift, slik at deres familier ikke tok over kirkens verdier. Dette er en baklengs tilnærming til teologiske spørsmål.
Det rare er at katolikkene regner apostelen Peter som den første biskop. Peter var gift. Motivasjonen for å hindre biskoper og prester i å gifte seg, er altså subsidiær, den er ikke hentet fra NT, men har sin bakgrunn i penger og makt.
Først i år 1139 bestemte paven at prester, biskoper og lignende ikke kunne gifte seg. I over tusen år var det altså tillatt for katolske prester å være gift. Da paven strammet skikkelig til, valgte mange prester å leve i samboerskap.
Fire hundre år senere, på 1500-tallet, kom reformasjonen og protestantene brøt med gifte-forbudet.
Så kommer vi til året 1962 og den katolske kirken strammet til igjen. Visstnok sa 60 000 katolske prester da opp sine stillinger for å gifte seg med den de allerede levde sammen med. (Kilde)
Så skriver vi år 2010. En liten gruppe italienske kvinner skriver brev til paven. De sier at de er i anonymt samboerskap til hver sin katolske prest og ber paven la katolske prester få gifte seg.
Hva i all verden skal paven svare? Han kan ikke si ”Vi må stole på Tradisjonen”, for den forandrer seg jo. Det han bør si, er: ”La oss sjekke hva Jesus og apostlene sier i NT.” Men da må paven bli protestant, for ”Skriften alene” er et protestantisk prinsipp.
Tradisjonen har malt paven inn i et hjørne. Hvis han endrer Tradisjonen på et så viktig punkt i vår tid, vil man sette spørsmålstegn ved alt annet i Tradisjonen. Da rakner den katolske idé. Da må katolikkene bli protestanter.
Det enkleste for disse kvinnene er om deres menn slutter som katolsk prest og får seg en vanlig jobb. Sammen kan de så åpne sine hjem for kristne samlinger, slik du kan lese at blant annet Priska og Akvillas gjør i NT, slik var den opprinnelige biskoptjenesten.
Men selv om man ikke er pave, er det et stort steg å ta et oppgjør med tradisjonene. De italienske kvinnene skriver også om prester som innleder kjærlighetsforhold til kvinner, men som ikke vil gi slipp på sine kirkelige posisjoner og derfor ikke vil gifte seg. Tradisjonene er tunge. Slik er det også hos protestantene. Si til en pinsepastor at prekemonopolet skal bort. Si til en luthersk prest at alle kristne kan døpe. Man har investert mye av sitt liv i tradisjonene. Så mye at enkelte velger tradisjonene foran kjærligheten.
Oppdatering; også avisen Vårt Land skriver om saken:
http://www.vl.no/kristenliv/article23282.zrm
I år 306 ble det holdt et lokalt kirkemøte der man bestemte at prester, biskoper, diakoner og lignende ikke skulle ha lov til å ha sex med sin kone.
Med andre ord: De var gift! Det som er forbudt for katolske prester i dag, var lov på 300-tallet. Dette sier alt om den kirkelige tradisjonen, den er ikke til å stole på, Kirken forandrer den. Vel, det er mer innviklet enn det. Dette vesle møtet gjaldt nemlig ikke alle kristne, men kun et mindre område. Så tradisjonen forandrer seg ulikt på ulike plasser. Det er ikke én Kirke og én Tradisjon, men mange.
Så kommer vi til år 314. Da er det et nytt lokalt møte et annet sted. Da kunne diakoner ved innsettelse i tjeneste forbeholde seg retten til å gifte seg senere, uten da å bli sparket fra tjenesten. Fremdeles var det altså lov å være gift, bare man husket å si fra.
Drøye ti år senere kommer vi til det kjente kirkemøtet i Nikea. Der ble det gjort forsøk på å innføre ekteskapelig sex-forbud blant alle jordas kristne prester, biskoper og lignende, ikke bare i noen få geografiske områder. Men forslaget gikk ikke gjennom. Og siden de fleste biskoper i verden ikke var tilstede, ville et vedtak uansett ikke ha fått fullt gjennomslag, men det er en annen historie, poenget er at det fremdeles var ok å være både prest og gift, og det var ok at presten lå med sin kone.
Gjennom århundrene stiger Kirkens makt. De katolske norske nettsidene skriver: ”…den geistlige motivasjon for sølibatet, var bekymringen om at kirkegods kunne komme på fremmede hender ved det at det gikk i arv til familiemedlemmer.”
Kirkegods? I det nye testamentet leser man kun om husmenigheter, de første kristne bygde ikke kirker, men urbiskopene var husverter som åpnet sine hjem for kristne samlinger. Når man tusen år senere satt på mange kirkebygninger, fant man det nødvendig å endre teologien når det gjaldt prester og biskopers mulighet til å være gift, slik at deres familier ikke tok over kirkens verdier. Dette er en baklengs tilnærming til teologiske spørsmål.
Det rare er at katolikkene regner apostelen Peter som den første biskop. Peter var gift. Motivasjonen for å hindre biskoper og prester i å gifte seg, er altså subsidiær, den er ikke hentet fra NT, men har sin bakgrunn i penger og makt.
Først i år 1139 bestemte paven at prester, biskoper og lignende ikke kunne gifte seg. I over tusen år var det altså tillatt for katolske prester å være gift. Da paven strammet skikkelig til, valgte mange prester å leve i samboerskap.
Fire hundre år senere, på 1500-tallet, kom reformasjonen og protestantene brøt med gifte-forbudet.
Så kommer vi til året 1962 og den katolske kirken strammet til igjen. Visstnok sa 60 000 katolske prester da opp sine stillinger for å gifte seg med den de allerede levde sammen med. (Kilde)
Så skriver vi år 2010. En liten gruppe italienske kvinner skriver brev til paven. De sier at de er i anonymt samboerskap til hver sin katolske prest og ber paven la katolske prester få gifte seg.
Hva i all verden skal paven svare? Han kan ikke si ”Vi må stole på Tradisjonen”, for den forandrer seg jo. Det han bør si, er: ”La oss sjekke hva Jesus og apostlene sier i NT.” Men da må paven bli protestant, for ”Skriften alene” er et protestantisk prinsipp.
Tradisjonen har malt paven inn i et hjørne. Hvis han endrer Tradisjonen på et så viktig punkt i vår tid, vil man sette spørsmålstegn ved alt annet i Tradisjonen. Da rakner den katolske idé. Da må katolikkene bli protestanter.
Det enkleste for disse kvinnene er om deres menn slutter som katolsk prest og får seg en vanlig jobb. Sammen kan de så åpne sine hjem for kristne samlinger, slik du kan lese at blant annet Priska og Akvillas gjør i NT, slik var den opprinnelige biskoptjenesten.
Men selv om man ikke er pave, er det et stort steg å ta et oppgjør med tradisjonene. De italienske kvinnene skriver også om prester som innleder kjærlighetsforhold til kvinner, men som ikke vil gi slipp på sine kirkelige posisjoner og derfor ikke vil gifte seg. Tradisjonene er tunge. Slik er det også hos protestantene. Si til en pinsepastor at prekemonopolet skal bort. Si til en luthersk prest at alle kristne kan døpe. Man har investert mye av sitt liv i tradisjonene. Så mye at enkelte velger tradisjonene foran kjærligheten.
Oppdatering; også avisen Vårt Land skriver om saken:
http://www.vl.no/kristenliv/article23282.zrm
Kommentarer