fredag 24. desember 2010

Er det virkelig greit å lese juleevangeliet høyt uten en prest eller pastor tilstede?

I dag er det julaften. I en del hjem vil man rundt et godt måltid sammen med venner og familie lese juleevangeliet høyt og be sammen. Enkelte vil også gi noen personlige kommentarer til teksten.

Tillater virkelig Bibelen dette? Må man ikke ha en prest med liturgiske klær? Må man ikke først ha en leder for den lille forsamlingen? Og en leder over lederen? Må man ikke også ha bestemt seg for en visjon og en strategi for den vesle menigheten? Og må man ikke egentlig være inne i en kirkebygning? Og må man ikke egentlig være juridisk medlem i et større kirkesamfunn?

Nei, Jesus sa ikke: ”Der hvor to eller tre er samlet i mitt navn, må dere straks få på plass leder, visjon, liturgi, vedtekter, dramagrupper og fagforening.” Men Jesus sa: ”For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem.”

tirsdag 21. desember 2010

Sier Bibelen at menighetslivet skal bestå av et bestemt antall ledere, for eksempel nøyaktig fem?

Det er mange teorier om hvordan menighetslivet skal organiseres ut fra en bibelsk oppskrift. En variant er å mene at det skal være fem ledertyper: apostel, lærer, pastor, evangelist og profet. Blant pinsevenner er det ganske vanlig å mene dette, men paradoksalt nok er det sjelden pinsevenner organiserer seg på denne måten formelt.

Den første man ansetter er en pastor, og pastoren plasseres formelt i organiseringen gjerne over alle andre. Den neste som ansettes er gjerne en musikkansvarlig, eller så bruker man pastortittelen en gang til og kaller vedkommende musikkpastor. Begrepet musikkpastor fins ikke i Bibelen, derfor er det en dobbel teologi på dette området: Mange snakker om de fem ledertypene, men man organiserer seg med andre typer.

Da jeg selv for noen år siden sjekket Bibelen ved dette punktet, la jeg merke til at riktignok nevner Paulus de fem typene et sted, men så nevner han kun tre typer et annet sted. Og et tredje sted pøser han på med en haug med ulike typer. Min konklusjon var da at Bibelen ikke pålegger kristne å organisere seg etter et bestemt fem-system.

Jeg la også merke til at ingen av de fem får merkelappen leder koblet til seg i opplistningene til Paulus. Ordet leder er noe man i dag tilfører når man tolker teksten. Det står for eksempel ikke i teksten at læreren er en leder.

Det paradoksale i Pinsebevegelsen er ikke bare at man snakker om fem-systemet samtidig som man organiserer seg i hver menighet på en annen måte. Nå har man også begynt å erklære en topplederstilling for alle pinsemenighetene i Norge. Hvordan passer dette inn i fem-systemet til pinsevennene?

mandag 20. desember 2010

Oppskrift på misjon finnes i Lukas 10

For en stund siden ble jeg invitert hjem til et ektepar noen kilometer unna. De hadde fått besøk av Steve Hill. Det er mange som heter Steve Hill og som har en kristen tjeneste, men denne karen er fra Canada. 

Steve var pastor i noen større menigheter i en årrekke. I dag reiser han heller rundt og besøker folk i ulike land. Steve er en av mange som de siste årene har begynt å gå inn for organisk og ikke-hierarkisk menighetsliv.

Lenge har det vært vanlig å bygge kirker for deretter å invitere folk til kirken. Steve ser en motsatt strategi i Bibelen i Lukas 10 der Jesus sender ut sine disipler og ber dem ta med seg minimalt på reisen. De får beskjed om å ta inn hos vennlige folk. Slike hjem kan så være starten på nye menigheter, mener Steve, hvis de som bor der velger å bli kristne. Et slikt opplegg krever minimalt med ressurser.

Steve mener man skal konsentrere seg om Guds rikes verdier, og ikke tenke at man skal bygge menigheter. På Facebook skriver han: 


“Jesus did not ask us to declare the church. He asked us to declare the Kingdom. Where the Kingdom is declared and practised, He can build His church. Most of our teaching and practice is about how to build the church. If that is His job why do we do this?” 

Steve Hill synes også det er feil at kristne fra Vesten dytter vestlig kultur inn i menighetslivet når man misjonerer i andre verdensdeler. I løpet av kvelden var vi innom mange slike interessante poenger.
Du kan lese mer i boken til Steve og kona hans. Du finner lenke til boken på nettsidene til Steve Hill.

Are Karlsen var en av de andre som var invitert, og det er han som har tatt bildet av Steve. Jeg selv holder stålampen bak gardinen slik at det blir også litt lys bakfra. "Simple Church" heter vel dette på engelsk.

Du er ikke alene om du har begynt å sette spørsmålstegn ved tradisjonell kultur og struktur i kristne kirkesamfunn. Over hele verden, kanskje til og med bare noen kilometer unna deg, fins det folk som har begynt å tenke menighetsliv og misjon på en annen måte.

fredag 17. desember 2010

Hvor organisk kan Kirken bli når loven setter krav om bygninger og kirkegårder?

To større kirker i Sandnes stenges nå i flere måneder på grunn av pengemangel, skriver Vårt Land. Også NRK Dagsrevyen har nylig meldt at en kirke et annet sted i landet må stenge nå i vinterkulden på grunn av brannfaren som gamle ovner utgjør.

I utgangspunktet høres pengemangel ut som feil ord når kirkene i Sandnes har et budsjett på 28 millioner kroner og 55 årsverk. Tanken om omprioritering slår meg straks. Jeg mener alt menighetsliv som tar utgangspunkt i Bibelen kan foregå uten kirkebygninger, uten prester, uten liturgiske kostbare klær og uten lønnet organist.

Det står heller ikke noe i Bibelen om at menigheter eller prester skal vie folk eller begrave folk. Det står heller ikke noe om konfirmasjon.

Men så har vi den spesielle situasjon i Norge at vi har en statskirke med en del offentlige forpliktelser. Det hadde vært interessant å få en fullstendig oversikt over hva statskirken er pliktig ved lov å ta hånd om. Så kan man enten endre loven eller så kan Kirken  omprioritere internt. 
Kanskje fins områder der Kirken bruker penger fordi det er en tradisjon og ikke noe loven krever? 


Veldig mye er koblet opp mot loven som for eksempel sier at det skal være kirke i hvert sokn. Kirken skal ha plass til minst 10 % av soknet, med minimum 200 sitteplasser. Kirken skal så sende budsjettforslag til kommunen som skal dekke bygging, drift og vedlikehold.

Kommunen skal også dekke kirketjener, klokker og organist/kantor ved hver kirke, samt daglig leder av kirkelig fellesråd. I tillegg driftsutgifter for fellesråd, menighetsråd, administrasjon og kontorhold. Pluss lokaler, utstyr og materiell til konfirmasjonsopplæring, samt utgifter til kontorhold for prester.

Budsjettforslaget skal også dekke kirkelig undervisning, diakoni, kirkemusikk og andre kirkelige tiltak, samt det antall gudstjenester biskopen bestemmer, og også vedlikehold av kirkegården.

Det er sikkert mange flere poster i budsjettet enn de jeg har funnet frem til her, og det er det er sikkert mange flere budsjetter som nevnes i loven, jeg sjekket bare noen få paragrafer. 

Spørsmålet er hvordan disse kravene og budsjettene påvirker menighetslivet. Selv er jeg opptatt av at det organiske livet skal få gode rammer.

Hypotetisk kan man tenke seg at det skal være mulig å få et bredt organisk liv til å blomstre ut av budsjettene. Men man må også hypotetisk tenke seg at lovens krav bremser det organiske livet. For når loven krever at det må være en kirke, en prest og en musikkansvarlig, da blir man opplært til at menighetsliv ikke skal være organisk i bunnen.

Og når man først må bygge en kirke, og man må sende budsjettbrev frem og tilbake til kommunen, og man må sjekke siste paragrafer i prestenes fagforeninger, og man må file nøkler til dem som skal vaske gulvene, og mye annet, da er det risiko for at man ikke har krefter til å se sin neste.

Og når man ikke er vant til å tenke organisk, da blir man i villrede når kirkebygningen stenger. Da havner saken i nyhetene og på bordet i kommunens ledelse. 

Selv deltar jeg i et miljø hvor vi møtes i hjemmene. Det er ikke noe problem om ett hjem stenger, for vi er vant til å bruke mange hjem og det er lett å bytte plass. Jeg hevder ikke at vi er flinkere til å se vår neste. Men jeg hevder at vi har rammer for menighetslivet som gir bedre rom for det organiske.

Med organisk mener jeg:
  • at det allmenne prestedømme gis rom til å blomstre 
  • at alle kristne kan holde innslag når man er sammen 
  • at ingen er i hierarkiske religiøse posisjoner 
  • at det er rom til å prioritere enkeltmennesker foran liturgi og tradisjonsprogrammer 
  • at man kan hurtig omprioritere uten å måtte vente på godkjenning av ledere eller komiteer eller at man er bundet av for mange budsjetter, kontrakter og renteforpliktelser
Jeg har nå levd i et menighetsliv uten kirkebygninger og liturgi i flere år, og det går helt fint. Et budsjett på 28 millioner kr i Sandnes burde holde i massevis. 

Men det er ikke så lett for Kirken å drive kraftig omprioritering når det i loven legges føringer om for eksempel kirkemusikk og organist. Kirken kan altså ikke bare kvitte seg med dette. Eller? Kanskje man oppfyller lovens krav ved å ha organister som skal ha 1 krone i lønn? Hvorfor skal organisten være ansatt med vanlig lønn, mens dirigenten må gjøre ulønnet innsats? Kanskje Kirken oppfyller lovens krav ved å ha et møtetelt med plass til 200 sitteplasser på sommeren? Så kan man møtes i hjemmene på vinteren? Er det tradisjonene, og ikke loven, som binder Kirken mest i slike spørsmål?

Jeg håper vinterstengte kirker kan få fres i debatten om den grunnleggende strukturen i Den norske kirke, og at man ikke bare roper etter mer penger fra myndighetene. Jeg håper Den norske kirke kan gå inn i reelle drøftelser om disse temaene:
  • Hva sier Bibelen om menighetsliv? Bør noe i Den norske kirke endres?
  • Hva sier norsk lov om Den norske kirke? Bør noe endres?
  • Hva er tradisjonene i Den norske kirke? Bør noe endres?

fredag 10. desember 2010

Pinsepyramiden vokser

Pinsebevegelsen signaliserte i dag nok et skritt i retning mer hierarki. Overskriften i dagens utgave av Pinsebevegelsens avis KS var slik: "Dette kan bli Pinsebevegelsens nye leder".

Bevegelsen har tidligere aldri har hatt noen menneskelig toppleder. Bakgrunnen er en teologi der hver menighet har vært definert som selvstendig. Dette har ikke hindret bevegelsen å ha noen fellestiltak. Man har også hatt en gruppe som man tidligere kalte for kontaktutvalget, denne skulle være til hjelp hvis noe skulle ordnes på tvers, for eksempel hvis man ville arrangere en felles konferanse. 

Men de siste ti årene har både ordene og strukturen blitt stadig mer pyramideformet. For eksempel kontaktutvalget endret navn til lederrådet. Og når lederen av dette rådet nå skal skiftes ut, skriver altså avisen at vedkommende kan bli leder for hele Pinsebevegelsen! Skal si utviklingen går fort.

Sammenligner man med andre organisasjoner, er det selvsagt ikke uvanlig å ha en toppleder for 41 000 medlemmer. Det spesielle er at Pinsebevegelsen tidligere har definert Jesus som en slik leder. Man har avvist å ha en organisasjon med en pave på toppen.

Så kan man sikkert protestere og si at en pave er noe helt annet enn en pinsetoppleder. Joda, det er selvsagt en forskjell. Men retningen man har i Pinsebevegelsen kan man ikke snakke bort: Mer lederskap og større pyramider.

  • Er en slik utvikling i tråd med Bibelen?
  • Hvem er pådrivere i utviklingen? 
  • Hva mener egentlig medlemmene?
  • Hvordan definerer man ordet leder? 
  • Hvorfor legger valgkomiteen frem kun én kandidat til toppledervervet?
Les mer om nyordene i Pinsebevegelsen her


Oppdatering: Også i en ny artikkel kaller KS lederen for lederrådet for en leder for hele Pinsebevegelsen:

"Det er en omfattende oppgave den neste lederen for Pinsebevegelsen i Norge tar på seg." (...) "Det bør ligge et veloverveid valg i bunnen for den som velger å si ja til den krevende oppgaven det er å lede en hel bevegelse framover." (...) "Samtidig vil Pinsebevegelsens nye leder få oppleve utrolig spennende tider og mange muligheter."

lørdag 4. desember 2010

Lydspor som sidespor 2

Her kommer litt mer musikk hvor jeg spiller trommer. Klikk på avspilleren under. Musikken stammer fra boksen som fulgte med de elektriske trommene mine, så har jeg spilt trommer oppå. 
     Jeg har tatt opp via en analog/digital kassettspiller og det er dessverre litt sus. De to forrige lydsporene finner du her.


tirsdag 30. november 2010

Utslitte prester atter en gang

Hvor mange artikler skal den kristne pressen skrive om utslitte prester og pastorer før den begynner å grave i hva Bibelen sier om prester og pastorer? Det kan jo tenkes at dagens prestepastorrolle ikke fins i Bibelen, og at løsningen ligger der. Hvorfor stiller den kristne pressen så få kritiske spørsmål til prester og pastorer om akkurat dette? 

Denne gangen er det KS som skriver om danske prester som er utslitte.

I det siste har det kommet ønsker blant lederne om de skal samtale seg i mellom. De føler det er støttende og givende når de samles i grupper og samtaler. Jeg har flere ganger påpekt dette paradokset, nemlig at lederne gjerne vil samtale seg i mellom, men når lederne inviterer til gudstjeneste, da skal det ikke være noe samtale i resten av menigheten.

Også de danske prestene KS skriver om, støtter samtaleløsningen - for dem selv. Man kan i det minste glede seg over at lederne oppdager fordelene ved å samtale. Håpet er at dette tas med videre inn i menigheten slik at rammene for samlingene endres.


Les også:

mandag 29. november 2010

Kirketradisjoner og Bibelen

Dagens kirketradisjoner er i utakt med Bibelen, det viser jeg jevnlig på denne bloggen. Det handler om hvilke idealer og verdier man har, hvordan man møtes, teologi, hvordan man organiser seg og lignende. 

     Tradisjonene er tunge, man argumenterer for dem på fire måter:

1) Man forsvarer dagens tradisjoner ved å bruke ikke-bibelske argumenter. Dette skjer gjerne innenfor Pinsebevegelsen eller Den norske kirke. Man henter argumenter fra selve tradisjonen eller fra noe annet man synes er fint. Med begrepet tradisjon mener jeg også moderne tradisjoner som har kommet de siste tiårene.

2) Man forsvarer dagens kirketradisjon ved å hevde at den er like hellig som Bibelen. Katolikker argumenterer gjerne på denne måten.

3) Man forsvarer dagens kirketradisjoner ved å late som at de faktisk finnes i Bibelen. Man omtaler kirketradisjonen som ”bibelsk” eller lignende uten å ha noen bibeltekst å vise til. Et ferskt eksempel er her, se min kommentar under artikkelen.

4) Man forsvarer dagens kirketradisjoner ved å nedvurdere Bibelen som rettesnor.

Jeg mener ikke at det er noe galt med alle kirkelige tradisjoner, man kan gjerne beholde noen av dem. Jeg mener heller ikke at alle kristne er nødt til å kopiere hver detalj i Bibelen. Selv om de første kristne for eksempel møttes i hjemmene, behøver ikke vi gjøre det i dag. Jeg mener heller ikke at man aldri skal ta hensyn til datidens omgivelser når man tolker Bibelen.

Men jeg etterlyser en skikkelig drøfting der man sammenligner dagens kirketradisjoner med Bibelen.

Jeg sier ikke at jeg makter å leve opp til alle idealene. Men jeg hevder at tradisjonene og rammene i dagens kirker gjør det vanskeligere å sette idealene ut i livet. Derfor må vi endre rammer og tradisjoner. Er du villig til å drøfte dette?

lørdag 20. november 2010

Flere og bedre samtaler i menighetene

Jeg har i flere år vært opptatt av viktigheten av å samtale i menighetslivet. Dessverre står rammene i veien i mange menigheter, man sitter på benker og hører en person tale, det er monolog og ikke dialog. Eller man er travelt opptatt med en aktivitet.

Mitt forslag er å gjøre som urmenigheten i Bibelen: Ha måltidssamlinger i hjemmene.

En del menigheter er positive til hjemmesamlinger, men kun som annenprioritet etter samlingen inne i kirkebygningen som anses som viktigst.

Pinsebevegelsens avis skriver i dag om et nytt kurs som handler om å samtale. Foredragsholderen Bernt André Torgussen er selv pastor, han sier:

– Jeg har lenge ønsket å ta med meg denne kompetansen inn i menighetslivet. Som menigheter bør vi være eksperter på relasjonsbygging og samtale, men i virkeligheten sliter vi med akkurat det. Når vi ikke kan samtale, forstår vi heller ikke hverandre. 


Hvis det er slik at menigheter burde være eksperter på samtale, da burde det være enda større grunn til å gjøre noe med rammene. Man får nær null trening i samtale i dagens gudstjenester.

For ordens skyld: Jeg er ikke mot kurs, foredrag, konserter, prekener og storsamlinger. Men jeg er for å endre rammene i hva som anses som menighetens viktigste samlinger slik at samtale får mye bedre plass der.

Bibelen har mange oppfordringer til at kristne skal støtte hverandre, en av dem heter ”vis medfølelse for hverandre”. Med alle disse hverandre-verdiene mener jeg det er det er opplagt at man må samtale. Men i dag mener man tydeligvis at kjærlighet ikke hører hjemme i gudstjenesten, kjærlighet er noe som skal foregå et annet sted enn når kristne er samlet.

Problemet for mange prester og pastorer er at hvis man går inn for å oppgradere samtale og legge tyngdepunktet i hjemmene, mister de inntekter, status, identitet, administreringsmuligheter og fast prekestol. Hvis dette ikke er bakgrunnen for å holde fast på dagens gudstjenesterammer, vil jeg gjerne høre argumenter for hvorfor man mener dagens gudstjenester legger mer til rette for kjærlighet enn hva hjemmemåltidene som beskrives i Bibelen gjør.

Altså: Det er bra med foredrag om samtale. Men det er enda bedre om man endrer rammene for samlingene.

onsdag 27. oktober 2010

Fins det en pastor i Pinsebevegelsen som kan fortelle meg hvor i Bibelen det står at pastorer skal vie folk?

Pinsevenner pleier å si at de har Bibelen som sin inspirasjonskilde og rettesnor. Likevel er det helt vanlig blant pinsevenner å mene at en pastors oppgaver er:

  • Vielser  
  • Møteledelse  
  • Dåp  
  • Nattverd  
  • Begravelser
  • Preke
  • Lede menighetsstyret
  • Bestemme visjoner
Men Bibelen sier ikke at dette er oppgavene til pastorer. Hvor henter pinsevenner da inspirasjon fra når pastorrollen defineres? Svaret er den lange kirkehistorien, teaterbransjen og bedriftslivet.

Selv mener jeg en pastor skal være en omsorgfull vert med en ikke-hierarkisk innstilling som åpner sitt hjem for en gruppe kristne som på en organisk måte kan støtte hverandre.

Det er mer å si om pastortjenesten i NT, for eksempel at det er fint om pastoren kan undervise, slik også andre kan gjøre, men denne gangen skal jeg være kort. Jeg vil bare nevne at når man definerer pastorens oppgave, må den ikke komme i konflikt med det NT ellers gir som ideal for livene våre og for menigheten.

Jeg synes pinsevenner bør starte teologiske undersøkelser og drøftinger angående hva som står i Bibelen når det gjelder pastorens oppgaver. For pastortjenesten er i stor grad med på å forme menighetslivet, for eksempel i hvilken grad det allmenne prestedømme utløses og i hvilken grad det er plass til kjærlighet.  

De som er best egnet til å se på pastorrollen med friske øyne, tror jeg er ikke-pastorene. For pastorene har investert enormt mye i dagens rolle, og da er det naturlig nok ikke så lett å tenke nytt. 

Er du pinsevenn? Invitér gjerne noen venner fra menigheten hjem til middag og start teologistudiene sammen.

Er du pinsepastor? Kan du fortelle meg hvor i Bibelen det står at pastorer skal vie folk?

mandag 25. oktober 2010

Større, større, større. Er det idealet?

  • Et forslag som er lagt frem, er å samle Norges pinsevenner, baptister og frie venner i én stor organisasjon
  • Mentor Medier (Mediehuset Vårt Land) kjøper seg opp i Pinsebevegelsen og deler adresse med stadig flere pinseforetak. 
  • De fleste små menigheter vil gjerne bli store, gjerne så store at man må ha avdelinger og avdelingsledere, og gjerne også ha noen undermenigheter.
  • Pinsebevegelsens lederråd i Norge ønsker å samle bevegelsens fellestiltak i én bygning, et pinsens hus. 
Men er dette virkelig definisjonen på Guds rike? Er dette idealet for kristne? Blir min neste mer elsket når alt er større? Spres det mer kjærlighet når scenen inne i kirken er dobbelt så stor? Er sentralisering en av hverandre-oppfordringene?

søndag 17. oktober 2010

Hvor mye kjærlighet utløses av fusjoner?

Evangelisten Billy Graham skrev i 1965 at millioner av kristne etter hvert vil avvise institusjonen som kalles kirke og heller finne andre møteformer.

I 1958 skrev han at han ville prioritere å samle en gruppe på åtte til tolv personer og bruke masse tid med dem i flere år og gi dem alt han selv hadde lært. Så kunne hver enkelt i gruppen gjøre det samme selv etterpå. Dette ville revolusjonere kirken, og oppskriften finnes i Bibelen, skrev han.  

Takk til den som sendte meg denne infoen på e-post.

Samtidig leser jeg forslaget om at norske pinsevenner, baptister og frie venner skal slå seg sammen til en større organisasjon. Dette tror jeg er feil vei å gå. Man må ikke tenke større, man må tenke mindre.
 
Da disiplene spurte hvordan de kunne være store, svarte Jesus ved å legge armene rundt et barn. Straks etter i teksten kommer så oppfordringen om å elske sin neste.

En sammenslåing av kirkeorganisasjoner vil i seg selv ikke løfte frem de livsverdiene som er idealene for urmenigheten i Bibelen. Oppfordringene i NT er at man skal støtte hverandre, undervise hverandre, oppmuntre hverandre osv.

I stedet for å gå inn for større organisasjoner, tror jeg det er bedre å tenke organisk.

Allerede i dag fyres det av mange krefter i tradisjonelle kirker som ikke hjelper noen. Som jeg har sagt før; i stedet for å jobbe timevis med menighetsbudsjettet, er det bedre å besøke en sliten venn.

Og i stedet for å bruke årsverk i mulig kommende organisasjonsdrøftinger, er det bedre å invitere noen i menigheten hjem til middag, slik de første kristne gjorde. 

tirsdag 5. oktober 2010

Trøndere skal delta i valg av norsk erkebiskop som ikke er erkebiskop

Regjeringen har sendt ut på høring nye regler for norsk toppbiskop. Valg av toppbiskop skal skje ved at trøndere skal være overrepresentert når det gjelder hvordan kandidatene skal prioriteres.

Forslag til ny paragraf 7 lyder slik:

”Ved ledighet i embetet som preses i Bispemøtet underretter departementet Bispemøtet om at det innen en frist skal nominere tre av de tjenestegjørende biskopene til det ledige embetet. Bispemøtet forelegger de tre nominerte for Kirkerådet, Nidaros bispedømmeråd og stemmeberettigede tilsatte og menighetsråd i Nidaros domprosti med oppfordring om innen en frist å gi stemme til de tre nominerte i prioritert rekkefølge. Bispemøtet foretar deretter en prioritering av de tre nominerte og oversender dette til departementet innen den frist som fastsettes. Det skal ikke gis begrunnelser for prioriteringene.” 

Nidaros domprosti består av: Nidaros Domkirke, Vår Frues sogn, Bakklandet sogn, Lademoen sogn og Lade sogn.

Ansatte og medlemmer av menighetsråd i disse sognene skal altså være med å sette toppbiskop-kandidatene i prioritert rekkefølge, før listen sendes til Regjeringen som tar beslutningen.

Biskopene vil helst ikke si erkebiskop om denne tolvte biskopen, men preses. En erkebiskop kan, etter biskopenes definisjon av ordene, blande seg mer inn i biskopenes daglige virke enn en preses. 


Preses ble brukt om romerske guvernører og betyr "den som sitter foran".

Jeg stusser nok en gang over hvordan kristne ledere ønsker egne regler for dem selv. Når biskopene i Norge ønsker seg en toppbiskop, passer de på å si at vedkommende må stille sin plass ledig hvert fjerde år. Hvorfor er ikke alle lederstillinger i Kirken og i frikirkene ordnet på samme måte?
Kristne ledere vil altså gjerne ha hierarki under seg, men hvis de selv rammes av hierarki, da vil de gjerne gjøre ordningen mykere. De vil gjerne sikre seg at sjefen kan byttes ut etter en stund.

Jeg mener det er grunnleggende feil å ha hierarki i menighetslivet. I NT er for eksempel prest og biskop samme person. Og toppbiskoper finnes ikke. 

NT forteller at det var en hvem-som-helst-kristen som ba for Paulus da han omvendte seg. Det står ikke noe om at Paulus ble vigslet til misjonær. Men det ferske høringsdokumentet fra Regjeringen sier at den norske toppbiskopen skal vigsle biskoper. Det er opp ned av landskapet og verdiene i NT.
 
Toppbiskopen i Norge har også fått moteordet visjon koblet til sine arbeidsoppgaver. Ordet visjon kom inn i frikirkene en gang på 1980-tallet i Norge. Da skulle plutselig menighetene ha en pastor som hadde en visjon for menigheten og alle måtte følge den visjonen. Senere føyde man til begrepet ”gi retning”, altså at menigheter må ha en leder som kan gi retning. Det er egentlig bare en omskriving av at man mener man må ha en sjef som kan bestemme. Så kom Den norske kirke etter og også der bruker man slike ord.

I høringsnotatet står det at preses skal målbære visjonen og gi retning til kirkens oppdrag. Riktignok står det ikke rett ut at toppbiskopen skal ha visjonen alene, det står at biskopen skal ”målbære visjonen”, og det uttrykket kan diskuteres. Men så står altså rett ut at toppbiskopen skal gi retningen. Men først skal en liten gruppe trøndere ha et ord med i laget.

søndag 26. september 2010

Agenda: organisk menighetsliv

Bladet Agenda 3:16 er Norges største kristne månedsmagasin. I nr 9-2010 er hovedtemaet organisk menighetsliv. I den anledning er det en større reportasje fra de 18 huskirkene på Bryne, samt et intervju av meg fra Oslo. 

Organisk menighetsliv betyr at man vektlegger enkeltmennesker og relasjoner høyere enn hva rammene i tradisjonelle menigheter gir mulighet for. Organiske rammer betyr gjerne at man møtes i hjemmene rundt et måltid uten at man har et travelt program.

Huskirkene på Bryne er tilknyttet Indremisjonsforbundet og Normisjon. Jeg selv tilhører ikke lenger noe kirkesamfunn, men er jevnlig sammen med en gruppe kristne som har noe ulik kirkebakgrunn.

     Organisk betyr ikke at man er totalt uten struktur. I felleskap finner vi for eksempel datoer og steder vi skal møtes. Under kaffen har vi i perioder et opplegg der vi for eksempel følger kapitlene i en bok. Men vi kan når som helst legge det til side hvis det er noe annet vi mener er viktigere, for eksempel hvis noen har opplevd noe fælt og det er behov for å prate om det.

lørdag 25. september 2010

Overlevelsesguide under kirkestreik

To timer på overtid unngikk Den norske kirke streik i natt. Denne gangen var det kirketjenere, organister og kontorfolk det gjaldt. Neste gang kan det være presten som truer med streik.

Her er noen løsninger hvis kirken stenger dørene:

1) Besøk en annen menighet i nærheten, for eksempel en frimenighet. Hva med å henge opp en liste på kirkedøra over andre menigheter i lokalmiljøet?

2) Invitér til kristne hussamlinger, slik de første kristne gjorde, de hadde ikke kirker, organister, prester eller tariffavtaler.

3) Gjør gratis innsats slik at kirken kan holde dørene åpne. Dette kan ikke kalles streikebryteri, innsatsen er jo gratis. 

     Riktignok er det enkelte områder der menighetens medlemmer ikke kan overta direkte, for eksempel kan ikke hvem som helst kjøre traktor på kirkegården for å gjøre klar til nye begravelser. Men i stedet for orgelmusikk kan noen spille gratis på gitar eller piano eller i det minste låse opp kirken.

4) Gjør om på samlingene. Hvis ingen kan spille på instrument eller preke, så gjør som de første kristne: lag et måltid, start samtaler, kom med ulike innslag. I dagens kirker må man da flytte litt på kirkebenkene og hente noen bord i kjelleren.

5) Konfirmasjon er ikke nevnt i Bibelen, det er noe som Kirken har funnet på en gang i kirkehistorien. Hold eventuelt en privat fest, du bryter ikke med Bibelen ved å ikke ha konfirmasjon i Kirken.

6) Bryllup er nevnt i Bibelen, men vielser ble på den tiden ikke arrangert av kirken eller av prester. Både kirker, prester og kirkelige vielser er noe som kom senere. Du kan få papirene i orden fra myndighetene uten prest.


7) Dåp er en del av misjonsoppdraget som Jesus ga de kristne. Men Bibelen sier ikke at man må være prest for å døpe. Faktisk nevner Bibelen ikke en eneste prest som døper, av den enkle grunn at det fantes ikke prester blant de første kristne. 

Ordet prest i dag stammer fra det greske ordet for eldste, derfor vil noen hevde at det fantes prester den gangen. Men da blander man begrepene. Det egentlige ordet for prest på gresk brukes i Bibelen om alle kristne. 

Selv er jeg for troende dåp, altså ikke barnedåp. Men enten man er for det ene eller det andre, behøver man ikke prest eller kirke i dag. Den norske kirke kaller seg luthersk. Luther gikk inn for at man kunne døpe sine barn hjemme, derfor kan ikke norske prester protestere hvis du eller noen andre døper hjemme. 

Jeg har tidligere spurt Den norske kirke om dåp og fikk til svar at den godtar dåp som er foretatt andre steder, så lenge dåpen er skjedd i Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn. Dåp kan altså foretas i andre menigheter eller kirkesamfunn, eller hjemme, og man mister ikke medlemsskap i Den norske kirke av den grunn. Les mer om dåp her.

8) Nattverd finnes i Bibelen, det var i forbindelse med måltider i husmenighetene. Når dette beskrives i Bibelen, er det ingen prest som settes frem som krav for å dele ut nattverd. Alle kristne kan gjøre dette.  

9) Begravelser er nevnt i Bibelen, men de ble ikke ordnet av kirken eller av en prest. Nesten alt ved begravelser kan ordnes privat eller ved hjelp av et begravelsesbyrå. Man behøver ikke prest eller kirke. Man behøver ikke være medlem av Den norske kirke.

Men det er selvsagt et problem hvis de som graver er i streik, for selve plasseringen av de døde bestemmes av myndighetene, det er i Norge ikke lov å begrave døde hvor man vil. Det er bra, ellers kan man plutselig ha kjøpt en hytte med døde kropper begravd utenfor. 

Mitt syn er at myndighetene burde regulere flere tomter som begravelsesområder eller spre-asken-områder og at disse områdene kan drives av private organisasjoner eller av myndighetene som et alternativ til kirkegårdene.

Det eneste egentlige problemet ved en kirkestreik er altså begravelser. Ved en eventuell streik håper jeg myndighetene skjærer gjennom og finner en løsning ved det punktet.

fredag 24. september 2010

Samtale om lederskap

Det er alltid litt pussig å lese om kristne ledere som vil samtale når de møtes. Det er selvsagt normalt å snakke sammen, det er ikke det jeg mener. Det rare er at de plutselig krever andre rammer enn når de selv er ene-leder og har snakkemonopol i menighetens samlinger.

Når ulike kristne ledere samles, er det visstnok ikke noe uoverkommelig problem at de har ulike teologiske syn, for de møtes på en ganske ikke-hierarkisk måte seg i mellom, ingen skjærer over de andre, man respekterer hverandre og gir hverandre snakketid.

Samtidig mener de at andre kristne ikke klarer det de selv klarer, nemlig å oppføre seg høflig når man møtes. Ledere mener at en ikke-hierarkisk ramme som fungerer når de selv møtes, ikke vil fungere når "vanlige" kristne møtes seg i mellom. Da er det liksom tvingende nødvendig at en leder skjærer gjennom.

Jeg forstår ikke dette. Hvis lederne klarer å treffes på en ikke-hierarkisk måte, så kan vel også andre møtes på en slik måte? Hva med litt samtale i gudstjenesten?

Kirkelig arbeidsgiver- og interesseorganisasjon ha et seminar i høst. Overskriften er "Den gode samtalen om ledelse i fremtidens kirke". Dette er et eksempel på at ledere gjerne vil samtale.

En av setningene i seminaromtalen lyder: "De fleste er enige om at man i fremtidens kirke skal arbeide seg fram mot en enhetlig ledelse, men hva betyr det, og hvordan og hvem skal den lederen være?" 

Dette viser et ønske om enda mer pyramideform i menighetslivet. Man snakker om lederen i entall, en toppleder. Jeg tror det er bedre å gå den andre veien.

Kutter pengegaver for å få paven til å snu

En organisasjon som kjemper for at den katolske kirke skal godta også kvinnelige prester, oppfordrer til å si fra i gudstjenestene nå på søndag 26. september 2010. 

Protestgrepene som foreslås er enten å ikke møte opp eller eventuelt å gå med et grønt armbind. Eller å bytte ut kollektpenger med et postkort som varsler at det ikke kommer flere pengegaver før også kvinner kan bli prest.  

Selv mener jeg man ikke skal ha prester, men poenget mitt denne gangen er at grupper av katolikker taler paven midt i mot. De ønsker en radikal forandring og kjemper for det. Da lurer jeg på om det er noe fres igjen i protestantene, eller bare godtar de alt som skjer for eksempel i Den norske kirke? Luther mente at hvis du hører feil lære fra presten som preker, så er det bare å reise seg og protestere. Hvor mange slike protester har vi hørt de siste årene?

Hva med pinsevenner? Noen som tør si fra i menighetsmøtet? Eller kommer ledelsen med ferdige beslutninger som alle bare må si ja til?

Det er riktignok generell debatt i aviser og blogger, men ikke i selve samlingene. Så kan man si at det er bra, for ellers blir det utrivelig i samlingene. Men da starter man i feil ende, jeg mener rammene i samlingene bør endres slik at det er naturlig å samtale og at mange kan holde innslag. Da vil man trolig heller ikke møte opp med protest-postkort, for det er ingen leder å sende postkortet til.

Er du uenig i dagens rammer, så vit at det fins en annen mulighet: Ikke-hierarki, likestilling, det allmenne prestedømme, samlinger i hjemmene. Der har forresten holde-tilbake-pengene ingen effekt, for det er ikke noe penger som skal samles inn for å holde liv i samlingene, det vil si penger til bygning og pastor. Alle penger som samles inn, kan gå til andre formål.

mandag 20. september 2010

Samaritanen i bevegelse



I sommer ble jeg spurt om å levere en artikkel til et blad som heter Bevegelse og som utgis av Bedehuskirken på Bryne som består av et miljø fra Indremisjonsforbundet og Normisjon. Ingressen er slik:

"Utallige ganger har vi hørt historien om den barmhjertige samaritanen på søndagsskolen og i prekener. Her får du en ny vri: Plassér samaritanen inn i husmenigheten og se hva som skjer."

Artikkelen finner du på side 14 i denne pdf-en.

torsdag 16. september 2010

Hvem eier hvem i Pinsebevegelsen?












Lurer du på hvilke menigheter og foretak som eier selskaper i Pinsebevegelsen? Og hvilke selskaper Pinsebevegelsen eier sammen med Mentor Medier? Se grafisk figur her. Den viser ikke alt, men du kommer et stykke på vei.

mandag 13. september 2010

Dobbelt budskap på presteseminar

Oppfatningene om hva en prestetjeneste bør går ut på, det vil si om presten skal være en tjener eller en leder, sprikte på et presteseminar nylig:

  • Presten har et tydelig lederansvar for hele menigheten (leder)
  • Presten skal ikke være autoritet som lager skille mellom seg selv og menigheten (tjener)
  • Presten skal være samarbeidspartner (tjener)
  • Presten har et tydelig lederansvar for personalet (leder)
  • Presten skal ydmykt ta i mot fra sine venner (tjener)
  • Presten har et tydelig administrativt lederansvar (leder)
  • Presten skal være villig til å lære (tjener)
  • Presten skal være en lyttende seremonimester (leder)
  • Presten skal være en del av fellesskapet (tjener)
  • Presten skal be mye (tjener)
  • Presten skal lytte, også til folk fra andre kirkesamfunn (tjener)
  • Presten skal få plass til sjelesorg i gudstjenesten (tjener)
  • Presten skal være glad i mennesker (tjener)
  • Presten skal respektere at ting tar tid (tjener)
  • Presten skal forebygge konflikter (tjener)
  • Presten skal ta utgangspunkt i de begrensede lokale ressurser (tjener)
  • Presten skal inspirere (tjener)
  • Presten skal være en venn (tjener)
Det doble budskapet er at presten skal være en tydelig leder samtidig som presten ikke skal være autoritær. 

Mange av prestens oppgaver er tjeneroppgaver som man ikke behøver å være leder for å utføre. Man behøver ikke være leder for å være en venn, for å inspirere, for å respektere at ting tar tid, for å be mye, for å være en samarbeidspartner osv. Men hvis man skal være seremonimester eller en tydelig administrativ leder, da må man være, ja, nettopp leder. Da kan man gi ordrer, ha monopoler og ha gjennomskjæringsrett.

Jeg forstår ikke kommentarene som kom på dette seminaret. Hvis det er et ideal at presten ikke skal lage et skille mellom seg og menigheten, hvorfor står da prestene med prestedrakter og har nær monopol på å preke? Eller hvis det er et ideal at presten skal være en venn, hvorfor har man da gudstjenester hvor det er vanskelig å snakke sammen?

La meg sortere listen på en annen måte slik at den passer til et menighetsliv der alle kristne er prester slik apostelen Peter oppfordret til. De første kristne hadde ikke prester, men alle kristne var på samme plan med de ulike gaver hver og en hadde. De møttes i hjemmene rundt et måltid. Alle kunne komme med innslag. "Presten" var en omsorgsfull husvert. Oppfordringene gjelder altså alle i menigheten:
  • Be mye
  • Gi plass til samtale når dere er sammen
  • Vær glad i mennesker
  • Lytt, også til folk som tenker litt anderledes enn deg
  • Respekter at ting tar tid 
  • Forebygg konflikter 
  • Husk at lokale ressurser er begrenset
  • Vær inspirerende hvis du har krefter
  • Vær en venn
  • Vær en samarbeidspartner
  • Ta i mot tips og rettledning fra venner, vær villig til å lære
  • Ikke blås deg opp
  • Delta i fellesskapet
  • Bygg bro om nødvendig
Det som da gjenstår fra poengene fra seminaret er "tydelig leder", "administrere", og "seremonimester". NT sier at hierarki skal man ikke ha i menighetslivet. 

Seminaret het "Presterolla - tradisjon, forventning, forandring". Hvis prestene virkelig er villige til å ta teologien fra bunnen av, og sjekke hva NT sier om "prester", da burde de kutte ut det doble budskapet, og holde seg til tjeneroppfordringene.

Poenget mitt er å motivere til bedre plass for det allmenne prestedømme og til kjærligheten. Da må presterollen endres fra seremonileder til husvert.

Hvorfor skriver jeg om dette? Tror jeg virkelig at det er mulig å gjøre om Den norske kirke til ikke-hierarkiske hussamlinger? Nei, tradisjonene er så tunge at det tror jeg ikke vil skje på én generasjon. Men: det kan hende at folk som har forlatt kirkene kan få en tankevekker når de leser at det originale menighetslivet hadde andre rammer. Kanskje ser de en mulighet til å bli med i et menighetsliv på nytt. Og: Kanskje Den norske kirke i det minste kan endre noe?

søndag 5. september 2010

Huskirkekonferanse i Danmark

Nå har det kommet mer informasjon om huskirkekonferansen i Danmark 8.-10. oktober 2010. Les mer her.

lørdag 21. august 2010

Hva betyr ordet prøve i NT?

“La to eller tre tale profetisk, og la de andre prøve det de sier.” Det er Paulus i NT som oppfordrer menigheten til dette. Det er altså ikke pastoren som skal være det læremessige eller åndelige sikkerhetsnettet, men det er menigheten i fellesskap.

Luther, som levde på 1500-tallet, var opptatt av noe av det samme. Man kunne gjerne ha en prest eller biskop som prekte, mente han, men det var menigheten som var høyeste menneskelige læreinstans. Etter Luthers mening er det bare å reise seg i gudstjenesten og protestere hvis man hører feil lære. 

Dagens norske statskirke kaller seg luthersk, men har forlatt en del av Luthers synspunkter.

Man kan diskutere hva Paulus i NT mener med profetisk tale, er slikt kjemisk fri for lærespørsmål? Er det kun snakk om noen oppmuntringer fra Gud? Og kan i tilfelle oppmuntringer fra Gud gis uten samtidig å vise noe som helst om Guds tanker om hvordan vi skal forholde oss til Gud og hverandre, altså uten å sneie innom en flik av et lærespørsmål?

Sitatet fra Paulus er ikke avgjørende alene for hva som er idealet i menighetslivet, altså at hele menigheten skal være sikkerhetsnett, for det kollektive/personlige ansvaret gis i NT mange steder

Men denne gangen gjelder det altså ordet prøve. Jeg kan ikke gresk, men man kan slå opp i gresk-engelske utgaver og sjekke hvor ordet prøve er i bruk. Det er to ord som er ganske nær hverandre i betydning, det er dokimazo og diakrino.

At disse to ordene har ganske nær betydning, kan ses av historien om Jesus som forteller at folk gjerne kunne tyde været, men ikke tidens tegn. To steder i NT omtales denne historien, den ene gangen er diakrinō i bruk, den andre gangen er dokimazō i bruk.

Disse to ordene er i bruk mange steder i NT, de uttrykker gjerne oppfordringer om at kristne skal drive undersøkelser. Det kan være snakk om å undersøke livsførsel, profetier eller annet som man må ta stilling til er ekte og godt.

Det er ikke et spesielt presteskap blant kristne som skal ta jobben med å undersøke slike religiøse aspekter, men oppfordringene rettes til hele menigheten og til hver enkelt. Vi skal undersøke både oss selv og andre, samt hva som er viktig og av det gode. Ingen har monopol på dette i menigheten.

Diakrinō

Diakrinō betyr å skille noe, å utgjøre en forskjell, å prøve/sjekke/vurdere/bedømme, å foretrekke, å adskille, tvile, bestemme, forlate.

Dette ordet brukes i NT ikke kun om menighetslivet, men om litt forskjellig. Liste over bibelsteder viser jeg helt nederst i denne artikkelen. Her er alle stedene ordet Diakrinō brukes i NT:

  1. Jesus bruker dette ordet når han snakker om været og tiden tegn, slik som nevnt over.
  2. Jesus sier også at hvis vi har tro og ikke tviler, kan mye skje. Diakrino oversettes her til å tvile. Enkelte ganger skal vi altså ikke gruble, undersøke, vurdere så mye.
  3. Da Peter en gang ble bedt om å følge noen menn, skulle det akkurat da helst skje uten nøling (uten testing, undersøkelser, grublerier, vurderinger, tvil).
  4. Da Peter en gang kom til Jerusalem, var andre kritiske fordi han hadde vært sammen med ikke-jøder, de begynte å diskutere (diakrinō) med ham, det vil si de testet/undersøkte/vurderte ham eller satte ham i tvil.
  5. Peter forteller at Gud gjorde ingen forskjell (diakrinō) på ”oss og dem”.
  6. Paulus snakker om Abraham som ikke tvilte på Guds løfte.
  7. “Men den som spiser med tvil, er dømt, fordi det ikke skjer i tro.”
  8. “…ingen skal blåse seg opp og holde med den ene framfor den andre. Hvem har satt deg høyere (diakrinō/forskjellig) enn andre?”
  9. “Finnes det ikke en eneste forstandig blant dere som kan ordne opp (teste/undersøke/vurdere) i saker mellom brødre?” Her ser vi hvor ulikt ordet oversettes til norsk her og der i NT; denne gangen står det ”ordne opp”. Bruker man det oversettelsesvalget i Paulus-sitatet, blir det slik: “La to eller tre tale profetisk, og la de andre ordne opp i det de sier.”
  10. “For den som spiser og drikker uten å tenke på (teste/undersøke/vurdere) at det er Herrens kropp, spiser og drikker seg selv til doms.”
  11. “Hadde vi bedømt (testet/undersøkt) oss selv, hadde vi unngått å bli dømt (testet/undersøkt).”
  12. “La to eller tre tale profetisk, og la de andre prøve (teste/undersøke) det de sier.”
  13. “Men han må be i tro, uten å tvile.”
  14. “…har dere ikke da skapt et skille blant dere?”
  15. “Erkeengelen Mikael våget ikke å spotte og dømme djevelen den gang han lå i strid (diakrinō) med ham om kroppen til Moses.”
  16. “Mot dem som tviler, skal dere være barmhjertige.”

Dokimazō

Dokimazō betyr å teste, sjekke, prøve, ”ekthets-undersøke” (gjerne metall), godkjenne, verdsette. Her er de stedene dette ordet brukes i NT, med mine ord:
  1. Vår tro blir undersøkt.
  2. Vi skal undersøke åndskrefter om de er av Gud.
  3. Medarbeidere skal undersøkes før de blir satt i tjeneste.
  4. Alle ting skal undersøkes, og vi skal holde fast på de gode.
  5. Gud har undersøkt oss og våre hjerter og betrodd oss evangeliet
  6. Hvis kjærligheten blir rik på dømmekraft, kan vi undersøke hva som er viktig
  7. Paulus undersøkte kjærligheten til korinterne
  8. Vi skal undersøke hva som er til glede for Herren
  9. Paulus og andre har sett mange undersøkelser (bevis) på ektheten i en konkret person som nevnes.
  10. Hver enkelt skal undersøke seg selv
  11. Vår kristne innsats skal en gang bli undersøkt.
  12. Enhver må undersøke seg selv ved nattverden
  13. Menigheten skal undersøke utsendinger
  14. Enkelte har sviktende undersøkelser (sviktende dømmekraft)
  15. Om forholdet til loven og dens undersøkelser
  16. Vi skal undersøke hva som er Guds vilje, hva som er godt, hva som gleder Gud
  17. Ikke fordømme/undersøke/tvile oss selv pga enkelte trosvalg
  18. Jesus bruker Dokimazō-ordet når han snakker om været og tiden tegn, slik nevnt over.
  19. Ordet brukes også av Jesus når han forteller om folk som har det for travelt for Gud. En mann har kjøpt noen okser og vil heller undersøke dem.
Jeg brukte her ordet undersøke i de fleste treffene. Jeg mener ikke at det er presis oversettelse, men det gjør det lettere å kjenne igjen ordet når man leser listen.

De to ordene diakrinō og dokimazō brukes altså slik om menighetslivet: Man skal ikke lage skiller eller hierarki i menigheten, men hele menigheten skal være sikkerhetsnett. Alle har ansvar for å prøve. Ordet prøve høres litt gammeldags ut på norsk i denne sammenhengen, derfor er det kanskje bedre med ord som teste, undersøke, skille, avklare, sjekke eller lignende.

Når kirkesamfunn lager hierarkisk plasserte grupper som alene skal være prøveinstans, da mener jeg det ikke er i harmoni med NT. I Pinsebevegelsen er det for eksempel vanlig at menighetsstyret (eldsterådet) bestemmer læren. Og i Den norske kirke har vi biskopene eller andre grupperinger i tilsvarende læreposisjon.

Slike hierarkiske læregrupper beviser at de ikke er noe supert sikkerhetsnett, for de kommer jo til ulike konklusjoner. Dette skjer til og med innen samme bevegelse, slik som i Pinsebevegelsen.

Du finner ordene diakrinō og dokimazō og hvor de brukes i NT ved klikke på lenkene under.

Diakrino vist i en nettbibel
Diakrino vist i en annen nettbibel
Dokimazo vist i en nettbibel
Dokimazo vist i en annen nettbibel

Les gjerne også lenken jeg ga lenger opp om eksempler på oppfordringer alle kristne får i NT.

lørdag 14. august 2010

Demokrati eller enehersker i menigheten? Eller ingen av delene.

Både i den norske pinsebevegelsen og i den norske kirke fins det demokratiske trekk. Men ingen av stedene er det fullt ut demokrati med prester og pastorer som må stille til valg med jevne mellomrom.

Den katolske kirken har demokratiske røtter ved at man på noen gamle kirkemøter avga stemme i teologiske spørsmål. Men heller ikke her var det skikkelig demokrati, for prosentvis var det svært få biskoper som møtte opp for å avgi stemme.

Man kan altså ikke kalle de største kirkesamfunnene for fullt ut demokratiske, men de har demokratiske trekk eller røtter.

Enkelte mener at demokrati må ut av menighetslivet, for demokrati bremser superledere med store visjoner. Andre går lenger og mener at det er ikke nok med en superleder, men alle kristne må stå i en såkalt autoritetsstige. Ikke nok med, men hvis man ikke adlyder den som er på trinnet høyere opp i stigen, så vil man rammes av bilulykker eller lignende. Det siste kalles coveringteologi og John Bevere er tilhenger av dette. Jeg har kritisert boken hans her.

Det fins mange varianter når det gjelder graden av demokrati og graden av superleder. Men ofte forenkler man og setter de to modellene opp mot hverandre: Demokrati eller superleder. Så er debatten låst til det.

Men det fins en variant til når det gjelder menighetsliv, det heter ikke-hierarki. Et slikt menighetsliv kan være vanskelig å se for seg hvis man er vant til dagens samlinger og organisering. En kort beskrivelse av ikke-hierarki er at man samles i hjemmene rundt et måltid og behandler hverandre slik venner gjør. Selv mener jeg det var akkurat slik de første kristne gjorde og at dette er beskrevet i NT.

     I hovedsak fins det altså tre modeller for menighetsliv:
  • Demokrati
  • Supersjef
  • Ikke-hierarki

fredag 13. august 2010

Dagens presterolle - hvor har den sitt forbilde?

”Menn dropper prestekjolen”, var overskriften i Vårt Land i dag. Jeg fikk først inntrykk av at prester nå begynner å gå med vanlige klær slik som for eksempel pastorer gjør i en del andre kirkesamfunn.

Men saken handlet ikke om det. Poenget var at kun 16 menn ble ordinert til prest i fjor. Andre året på rad er det dermed flere kvinner enn menn som blir ordinert til prest. Årsaken er muligens, i følge artikkelen, at menn vil være skikkelige sjefer, mens presterollen de senere årene er blitt for diffus.

40 personer ble ordinert til prest i fjor. Jeg mener vi bør ha 300 000 nye prester i Norge, men da med en ny definisjon av hva en prest er: Uten religiøse klær, prekestol, orgel, kirke, monopoler og makt.

Den nye presterollen har sitt forbilde fra de første kristne der det fantes omsorgsfulle husverter. Man møttes i hjemmene rundt et måltid. Man så på hverandre som venner og organiserte samlingene etter det, ingen hadde talemonopol.



Oppdatering: Vårt Land har i løpet av dagen endret overskriften i artikkelen fra ”Menn dropper prestekjolen” til “Mannefall i prestekall”.

søndag 1. august 2010

Slik finner du hemmelighetene i menigheten

I større menigheter kan være vanskelig for den jevne benkesliter å få oversikt over hvem som sitter i styret, hvilke firmaer menigheten eier, hvordan regnskapene ser ut osv.

Hvis man ikke får nok opplysninger via menighetens egne kanaler eller møter, kan man ta en kikk på eksterne nettsider om foretak. På nettsiden Proff kan du søke på menighetens navn eller organisasjonsnummer. Her et eksempel fra Filadelfia Oslo.

Går du litt ned på eksempelsiden, finner du ordet ”Datterselskaper”. Filadelfia eier både St. Olavs gate AS og Rex Media AS. Når det gjelder St. Olavs gate AS, så har ikke den en lenke du kan trykke på, du må derfor skrive inn navnet i søkefeltet øverst. Blant de 217 firmaene som heter noe med St Olavs gate, må du finne frem til menighetens firma ”St Olavs gate 24.” Litt detektiv må du altså være.

Går du så tilbake til menighetens hovedside i eksempelet, finner du ulike menyvalg. Klikk på ”Regnskapstall”, så finner du en litt firkantet oversikt tilpasset aksjeselskaper. Når det står ”Salgsinntekter”, så er ikke det bare salgsinntekter, men i dette tilfellet i hovedsak statsstøtte samt gaver fra medlemmene og andre. Man kan ikke se hva menigheten gir til misjon. Men du får vite for eksempel hvor mye som går til lønninger.

Neste menyvalg er ”Roller og kunngjøringer”. Muligens er den oversikten ikke oppdatert, for etter hva jeg husker, så godtok menigheten i fjor at kvinner kan sitte i styret, men listen viser kun menn foreløpig.

Du ser altså hvem som sitter i styret i menigheten. Nå kan du lime inn hvert enkelt styremedlem i søkefeltet og se hvilke styrer utenfor menigheten vedkommende er involvert i, og hvem han dermed har forretningsmessige relasjoner med.

Et annet sted å lete er i kommunens lister over saker, for eksempel byggesaker. Når det gjelder Filadelfia i Oslo, skal menigheten rive deler av bygningen og bygge nytt for 55 millioner kroner. Opplysninger om byggesaker i Oslo finner du her.

Velg ”Søk alle saker” søk på menighetens navn, eller et selskap menigheten eier, eller på noen som har kobling til menigheten. Når det gjelder Filadelfia i Oslo, fikk jeg null treff på navnet. Men ved å søke på ”St Olavs gate 24”, fikk jeg mange treff. Det er ikke fordi det er adressen til Filadelfia, men det er fordi Filadelfia eier et firma med dette navnet, og det er i dette firmaet menigheten har "plassert" bygningene.

Det er ikke alt som er like interessant for menighetens medlemmer, i miljøkartleggingsrapporten får du for eksempel vite at det skal kastes 92 lysstoffrør og 130 sparepærer i første etasje! Men ved å bla seg gjennom noen skjemaer og e-poster som er sendt til kommunen, får man et innblikk i hvilke firmaer som er involvert og hva som skjer. I miljøkartleggingsrapporten står det for eksempel om et samarbeid med hotellet som skal bygges ved siden av og at man skal byttelåne tomter for å rive og bygge.

Her er noen eksempler på hva man kan finne om Filadelfia:

I miljøkartleggingsrapporten finner du også gamle arkitekttegninger av det som skal rives. Har du tilknytning til Filadelfia kan du bruke tegningene om noen år til mimre om gamle dager. Ta kopi før lenken forsvinner fra kommunens nettssider. Tegningene viser bare en del av Filadelfia, og man kan se at det var lett gå seg vill når det er halve etasjer og mange rom. Man burde nesten få utlevert GPS i 3D ved inngangen. I rapporten ser du også bilder av kryprom og loftsområder som de færreste ante eksisterte.

Et annet sted man kan finne informasjon om menigheter, er på Fylkesmannens nettsider.

Velg ”Offentlig journal” og søk på menighetens navn. Man ser kun saksgangen og ikke selve brevene. Men overskriften på brevene forteller hva de dreier seg om, og det kan være interessant nok.

onsdag 28. juli 2010

Pinsebevegelsen, dåpen og det problematiske medlemskapet. Del 6

Barratt, som man kan kalle pinsebevegelsens "grunnlegger", forfattet i 1916 en menighetsordning. Der understreket han betydningen av troendes dåp, det vil si at man ikke skal døpe barn. 

Men han krevde ikke troendes dåp (voksendåp) av dem som ville bli medlemmer. Koblingen mellom voksendåp og muligheten for medlemskap ble altså innført på et senere tidspunkt. (Kilde: Norsk kirkehistorie, Lutherstiftelsen, side 502.)
     Dette synes jeg er oppsiktsvekkende nå som pinsebevegelsen diskuterer om barnedøpte kan få lov til å bli medlemmer. 

Her er de andre artiklene i denne serien:

mandag 26. juli 2010

Oversetterne fjernet ordet samtale fra Bibelen

Når man i gamle dager skulle oversette det greske ordet dialog i Bibelen, så valgte man ordet samtale. I dag bruker man ordet tale. På norsk er ordet tale litt tvetydig, mange vil nok si at det betyr monolog. Men monolog er jo noe helt annet enn dialog som er det greske ordet man skal oversette, derfor er ordet tale et uheldig ordvalg.

Hvorfor oversetterne etter hvert har valgt å bytte ut det gode norske ordet samtale, er ikke godt å si, men det kan være at oversetterne er preget av dagens gudstjenester der det er lite samtale. Jeg mener rekkefølgen må være motsatt, man bør først oversette så korrekt man klarer, og deretter kan man forme dagens menighetsliv etter dette.

En NT-tekst bruker både ordet dialog og ordet logos i samme avsnitt. Det er Paulus som samtaler med noen i Troas, og så holder han på helt til midnatt. Dette står i Apg 20.7

Logos kan bety ganske mye forskjellig, for eksempel muntlige ord, snakke, tale, samtale eller filosofisk debatt. Eller logikk, fornuft, idé, fortelling, rapport, resonnement, argumenter, regnskap og ”slik henger universet og sammen”.

Teksten der Paulus er i Troas er interessant, for man kan se at ordet samtale forsvinner mer og mer i oversettelsene.

Den svenske bibelen fra 1917 oversetter slik:

“På första veckodagen voro vi församlade till brödsbrytelse, och Paulus, som tänkte fara vidare dagen därefter, samtalade (dialog) med bröderna. Och samtalet (logos) drog ut ända till midnattstiden;”

På gresk dukker dialog-ordet opp en gang til straks etter. Teksten forklarer at Paulus holdt dialogen gående så lenge at en gutt sovnet. Ikke nok med det, også det greske ordet homileo er i bruk i denne historien, det betyr å konversere, snakke sammen, være sammen. Det er altså tre ganger forklart på gresk at det er snakk om en samtale. I tillegg er logos-ordet i bruk, noe som kan bety enten samtale eller tale, svenskene valgte den gangen å oversette logos til samtale, antagelig ut fra sammenhengen.

Norsk 1930-oversettelse lyder slik:

”På den første dag i uken var vi samlet for å bryte brødet; Paulus holdt da samtaler (dialog) med dem, for han skulde fare derfra den næste dag, og han drog sin tale (logos) ut like til midt på natten.”

Den gangen kunne det norske ordet tale bety snakke/prate, og ikke nødvendigvis monolog. Nordmennene og svenskene hadde samme forståelse av avsnittet den gangen: Paulus startet med en samtale og han fortsatte med å prate til langt på natt.

Men i dagens norske bibel er ordet samtale helt borte:

“Den første dagen i uken var vi samlet for å bryte brødet. Paulus talte (dialog) til dem, og han holdt på (logos) helt til midnatt siden han skulle reise neste dag.“ 

Straks etter i dagens norske bibel står det slik: 

”I vinduet satt en ung gutt som het Evtykos. Da Paulus talte (dialog) så lenge, falt han i dyp søvn” 

To ganger i Troas-teksten har altså norske oversettere erstattet det greske dialog med det norske ordet tale. Og i dag betyr ordet tale gjerne at man holder en monolog. Når man leser dagens oversettelse, får man et feil bilde av de første kristnes samlinger, man ser for seg at Paulus holdt en superlang monolog slik at gutten sovnet.

Hva er så poenget å grave seg inn i slike detaljer? Jo, det er nettopp slike avsnitt i NT som gjerne setter føringer for hvordan menighetslivet helst skal være i dag. Dagens pastorer og prester leser feilaktig at Paulus holdt en så lang tale at folk begynte å sovne, og så begynner de feilaktig å herme etter dette. Men det var dialogen, altså samtalen, Paulus holdt gående så lenge at gutten sovnet.

Det betyr ikke nødvendigvis at alle kristne samlinger den gangen hadde som ideal å holde på utover natten. Denne samlingen i Troas var spesiell, for Paulus hadde fått mistanke om at hans liv gikk mot slutten eller at han ville bli satt i fengsel, og da gjaldt å snakke ut med sine venner, det kunne bli lenge til neste gang.

Dagens svenske pinsebevegelse tar utgangspunkt i disse Troas-setningene og hevder i sitt undervisningsmateriell at en typisk samling blant de første kristne besto av nattverd pluss preken.

Svenskene skriver (se side 34):

”Redan i Apostlagärningarna antyds hur söndagen, uppståndelsens dag, blivit den unga kyrkans gudstjänstdag. ”Dagen efter sabbaten hade vi samlats för att bryta bröd”, heter det i samband med Paulus besök i Troas. Vid samma tillfälle beskrivs hur aposteln predikade, ”ända till gryningen”. Det sätt på vilket Lukas framhåller att syftet
med sammankomsten var att ”bryta bröd”, bekräftar hur nattvarden, tillsammans med predikan, mycket tidigt utgjorde en självklar del av den söndagliga gudstjänsten.


Jeg har fetet ut poenget. Svenskene nevner ikke samtale i det hele tatt, og hevder at logos betyr preken.

Men skal man bruke ordet preken for logos i Troas-eksempelet, må man i tilfelle hevde at samlingen var slik: først samtale (dialog), så preke (logos), så samtale (dialog). Man kan ikke stryke ordet dialog to ganger fra teksten og sitte igjen med kun logos.

Den svenske pinsebeegelsen ser ut til å være mest interessert i å bekrefte dagens gudstjenesteopplegg, ikke å la seg prege av hva NT forteller.

Paulus oppfordrer i sine brev til at alle i samlingene kan holde innslag. Derfor er det åpning for at han kan ha holdt en tale i Troas i tillegg til all dialogen. Men det kan også ha vært samtale hele tiden. Men den svenske pinsebevegelsen nevner ikke samtale i det hele tatt, kun preken.

Og hva menes egentlig med preken? Mange mener det er identisk med ordet forkynnelse. Men ordet forkynnelse, eller kerusso på gresk, brukes i NT om utadrettet tjeneste slik som evangelisering, ikke som innslag i de kristne samlingene. Hvis man mener Paulus prekte i Troas, burde det greske ordet kerusso ha vært i bruk, men det står ikke der.

Etter å ha studert de kristne ursamlingene i flere år, med utgangspunkt i NT, mener jeg at det var mye samtale. I tillegg var det et solid måltid. Og alle i samlingen kunne komme med innslag, ingen hadde prekemonopol. Det var heller ikke obligatorisk å ha preken.

Dessverre er samtale, god mat og frie innslag omtrent helt borte i dagens kristne samlinger. Dermed får kjærligheten mindre rom, det allmenne prestedømme har bremsene på, og folk kjeder seg. 

Men det går an å gjøre noe med det. Man kan selv invitere til hussamlinger der man har dialog-rammer, frie innslag og solid mat. Det vil også hjelpe om oversetterne sluttet med å stryke ord fra Bibelen, og det ville hjelpe om den svenske pinsebevegelsen endret sitt undervisningsmateriell slik at folk ikke får feil inntrykk av de første kristne samlingene.