torsdag 31. desember 2009

Boken min er visst for sterk for pastorer

Kanskje burde jeg utstyrt boken min med advarsel: ”Pastorer, prester og biskoper kan få høyt blodtrykk av å lese denne boken.”

Per Eriksen i Vårt Land har lest min ferske bok som sammenligner urmenigheten med dagens tradisjonelle menigheter. Over en halv side i avisen skriver han først at boken min er grundig og at den retter søkelyset mot viktige problemstillinger i menighetslivet og at jeg har treffende karakteristikker. Men så konkluderer han likevel med at boken er nærmest ubrukelig.

Argumentet hans er at han ikke liker formen på boken. Da er jeg lettet. Form oppfattes ulikt fra person til person. Det er ikke teologien i boken han angriper.

Avisen burde ha opplyst at deres spaltist Eriksen er pastor, for da er det lettere å anta hvorfor han ikke liker boken min. I boken er jeg nemlig grunnleggende kritisk til dagens pastorrolle når jeg sammenligner med hva jeg mener å finne i Bibelen.

Jeg skjønner godt at pastorer og prester kan bli provosert av boken min. Vanligvis er det pastorene som ber folk i salen endre sine liv, tenke nytt, og gjerne være radikale. Denne gangen er det en i salen som har reist seg og snakker til pastorene. Det er uvant å bli tilsnakket slik på hjemmebane, spesielt når jeg kommer med en mengde argumenter fra Bibelen. Det er jo prester og pastorer som pleier å komme med svarene gjennom prekener de holder.

Eriksen avslører i artikkelen sitt eget utgangspunkt. Han vil egentlig ikke ha bøker som går til Bibelen og tar alt fra bunnen av. Han vil bare ha bøker som kommer med korrektiver til dagens menighetsliv, altså kun små forandringer som gjør at man kan fortsette i samme spor som før.

Men så snur han på det likevel og åpner for at jeg kan har rett når jeg skriver at vi har rotet oss bort et sted i kirkehistorien. Døren åpnes med en liten glippe. Det er ikke godt å vite hva han egentlig mener.

Pastoren mener i alle fall at jeg har feil virkelighetsbeskrivelse. Men saken er at jeg underbygger min analyse med en rekke undersøkelser om norsk menighetsliv. Det er ikke jeg som påstår at pinsevenner kjeder seg på gudstjeneste. Det er ikke jeg som påstår at prester og pastorer sliter seg ut. Det er ikke jeg som påstår at lederne roper ”se meg”. Det er undersøkelsene som sier dette.

Her kommer Eriksen med et paradoksalt poeng. Han mener jeg kommer med for mange svar og at det dermed ikke blir noe igjen til en prosess. Det han på en måte sier da, er at man bør slutte å preke og heller snakke sammen. Ja, det er nettopp det bokens budskap er.

Spørsmålene er så: Hvem skal få lov til å være med i prosessen og samtalen? Hvem skal få lov til å lande beslutningene? Kun lederne, eller hele menigheten? Og hvilket læredokument skal man diskutere ut fra? Bibelen eller Luther?

Å gå gjennom menighetslivet helt fra bunnen av, er så lite fristende at det er enklere å peke på meg og påstå at jeg har mistet bakkekontakten. Kom heller med argumenter for hvorfor dagens paradigme er riktig og hvorfor det paradigmet jeg beskriver er feil.

Mine meningsmotstandere må også gjerne komme med retoriske motangrep, men da må de i det minste ta utgangspunkt i hva jeg faktisk mener. Eriksen later som at jeg er i konflikt med meg selv når jeg oppfordrer pastorer til å sette over kaffen hjemme samtidig som det ikke fantes kaffetraktere i urmenigheten. Dette er et totalt forvrengt bilde av mitt syn. Jeg presiserer i boken at jeg ikke er ute etter å kopiere urmenigheten i detalj, verken når det gjelder organiseringen eller hvor man møtes. Jeg presiserer at det er de grunnleggende verdiene og oppfordringene i NT som må sette føringer for menighetslivet.

Og når jeg skriver ”stryk alle tiltak som ikke nevnes i NT”, så er det i forbindelse med en øvelse for å sjekke alle dagens menighetstiltak opp mot det kristne oppdraget som fins i Bibelen. Jeg mener selvsagt ikke at man skal leve som amish-folket uten strøm og biler. Når pastor Eriksen lager feilaktig kaffe-retorikk ut av dette, viser det hvor lite interessert han er i å analysere norsk menighetsliv fra bunnen av.

De som leser boken, vil se at jeg skriver at det gjøres mye godt i tradisjonelle menigheter, og at jeg ber leseren forstå at jeg sammenligner to paradigmer, og at jeg har landet på at det ene paradigmet er nærmere NT enn det andre. Jeg presiserer også at i forhold til tradisjonelle menigheter kan det faktisk bli flere problemer i husmenigheter. Jeg skriver også at jeg ønsker alle menigheter alt vel og at tradisjonelle menigheter som synes jeg er for radikal, gjerne kan hente inspirasjon fra boken i porsjoner.

Boken heter ”Fra urmenighet til scenekirker”.

tirsdag 8. desember 2009

Bok om urmenighet, husmenighet og likestilling

Boken min kom i salg for tre uker siden, den heter "Fra urmenighet til scenekirker". Skriv gjerne navnet ditt når du betaler i nettbanken, ellers vet jeg ikke hvem som har betalt, for jeg har ikke KID-nr-avtale.

Enkelte spør hva det koster for 10 stk. Prisen er da 179 kr pr stk pluss porto. Vanlig pris er 249 kr pluss porto. Bestill her sjur@byggemennesker.no

Boken har et bredt innhold:

  • Teologiske argumenter for likestilling.
  • Teologiske argumenter for at ingen skal ha religiøse monopoler blant kristne.
  • Beskrivelse av urmenighetens måltidssamlinger og hverandre-verdier.
  • Hvordan organiserte de første kristne seg? I Den norske kirke har man for eksempel biskoper over prester, dette stemmer ikke med NT. I Pinsebevegelsen skiller man ofte mellom eldste og pastorer, dette stemmer ikke med NT.
  • Eksempler på hvorfor man ikke kan bruke kirkehistorien som teologisk rettesnor, og hvorfor vi må holde oss til NT.
  • Analyse av dagens menigheter. Enkeltmennesker blir for dårlig sett.Prester og pastorer sliter seg ut.
  • Husmenigheter i NT og i dag.

mandag 7. desember 2009

Jesus-kvinner eller Bevere-kvinner?

Jeg støtter likestilling. En kjent kristen kar fra USA som heter John Bevere, har et annet syn. Han mener at ektemannen skal bestemme over kona. Han skriver i boken ”Under Guds beskyttelse” på side 128: ”En hustru skal adlyde i tillegg til å ære sin ektemann med underdanig holdning.”

Jeg mener dette er helt feil konklusjon av NT, og begrunner det i artikkelen ”Overlevelsesguide for kvinner som blir undertrykt i menighetslivet.

Hva da med Johns egen kone, Lisa Bevere? Hun kommer til et stevne i Norge i slutten av mai i 2010 som arrangeres av organisasjonen Jesuskvinner.

Jeg har sett noen videosnutter der Lisa Bevere motiverer kvinner til innsats, for eksempel sier hun "Du er ikke problemet, men løsningen." Kjempefint, jeg tror mange norske kvinner kommer til å bli inspirert av dette besøket, flott at hun er invitert. Men samtidig hadde det vært avklarende å høre hva hun og Jesuskvinner mener om likestilling. Støtter Lisa Bevere sin manns teologi om at kvinner skal adlyde sin ektemann?

Dette ekteparet reiser verden rundt og holder taler på store kristne stevner. Blir det rom for spørsmål fra salen, så håper jeg noen spør om likestilling.

Lisa Bevere har noen eksempler der ektemannen for lenge siden motiverte henne til å begynne å holde taler selv om hun var beskjeden. Er det dette som menes med å "adlyde"? Altså at man hjelper hverandre til å strekke seg? Kunne ikke Lisa gjort det samme mot John? Det er lett å snakke bort teologi med at man har det så fint sammen. Men hva menes egentlig med "en hustru skal adlyde"?

MITT SYN:

  • Det er bare 2 % sjanse for at ordet hode i NT betyr overhode.
  • Oppfordringen i NT om å underordne, inneholder ordet "hverandre".
  • Det greske ordet for underordne ble brukt både sivilt og i det militære. Sivilt var det snakk om å støtte andre i en felles sak. Man må velge betydning når man tolker.
  • Peter snakker et sted til kristne kvinner gift med ikke-kristne menn i antikken. De måtte allerede adlyde sine menn, derfor må Peters betydning være en oppfordring om å stille seg støttende, ikke adlyde.
  • Paulus sier at et ektepar eier hverandres kropper.
Les mer i lenken jeg ga over.

lørdag 5. desember 2009

Når kristenrocken har førsteretten i menighetslivet

Her om dagen traff jeg noen eldre personer som jevnlig går i en frikirke til gudstjeneste. De synes prekenen er oppbyggelig og fin. Men så kommer musikkinnslaget med et volum der basslyden rister hjertene ut av kroppen og det hele blir en påkjenning. Jeg synes dette er mangel på respekt for eldre.

I det som anses som en hovedsamling i en menighet, bør alle jenke seg. Har man sære interesser, for eksempel at man liker rockekonsertvolum på sanginnslagene, eller at man liker snøkanoner innendørs, kan man heller arrangere egne samlinger for slikt.

Jeg oppfordrer eldre til å forlate salen når man får hjertebank av volumet. Ikke vær flaue over dette. Det er de andre som skal være flaue over oppførselen sin.

Så bør man få i gang en drøfting av verdier i menigheten.

Hos enkelte tannleger utstyres pasienten med en nød-knapp. Hvis det gjør vondt, kan pasienten trykke på fjernkontrollen og tannlegens verktøy mister strøm og stanser. Inntil verdiene har kommet på plass i menigheten, og folk har begynt å oppføre seg med høflighet, kan man utstyre noen av de eldre med fjernkontroller som senker volumet under smertegrensen.

fredag 4. desember 2009

Er ordet ”norsk husmenighet” tabu?

En artikkel i Pinsebevegelsens avis forteller om et ektepar som i mange år har åpnet sitt hjem for kristne husmøter. Folk tar med kake, man deler personlige opplevelser, man synger og ber sammen og enkelte blir friske etter forbønn.

Beskrivelsen burde kvalifisere til hva man kaller menighet. Men i artikkelen blir disse samlingene kalt husmøter, ikke menighet. Greit for meg, for ordet menighet er egentlig ikke i bruk i NT på gresk. Men det jeg stusser over, er at andre kristne samlinger gjerne blir kalt menighet i samme avis, for eksempel slike som foregår inne i en kirkebygning.

Jeg søkte i avisen og fikk 11 treff på ordet husmenighet. De fleste handlet om kinesiske husmenigheter. Ett treff handlet om Iran. Var det noen norske treff? Ja, ett treff handlet om en norsk tradisjonell menighet som hadde startet som husmenighet.

Dette ligner litt på et annet forhold da jeg var ung. Da kunne man gjerne vise film fra norske misjonærer i Afrika der det var vanlig med trommer i de kristne samlingene, men i Norge var trommer forbudt blant kristne. Så lenge trommingen foregikk i et land langt borte, var det greit.

Hva er egentlig Pinsebevegelsens definisjon på menighet? Må det være en i samlingen som kaller seg for pastor? Må man ha et felles lokale? Definerer man hussamlingene forskjellig ut fra om flokken har et mål om å komme seg inn i en kirkebygning eller ikke?

Det kan være at ekteparet i artikkelen selv insisterte på at ordet husmenighet ikke skulle brukes. Det kan være at det står husmenighet i papiravisen, ikke vet jeg. Men uansett burde det være oppsiktsvekkende at Pinsebevegelsen som for 100 år siden ble stiftet med slagordet ”Frem til urmenigheten” i dag skriver så lite om norske husmenigheter. For urmenigheten besto av husmenigheter.

Oppdatering: Jeg var nå på besøk hos noen som hadde papirutgaven av KS og jeg bet meg merke i faktaboksen som skal fortelle om urmenigheten i NT. Den gir inntrykk av at husmenigheter var noe uvanlig. Heller ikke faktaboksen bruker ordet menighet. Dette til tross for at Paulus kaller hussamlingene for menighet.

Her er faktaboksen fra KS:

"HUSMØTER
På Ottestad inviterer ekteparet Kari og Per Arne Gustavsen stadig til husmøter. Husmøter er ikke et ukjent begrep i Det Nye Testamentet. De første kristne møttes ofte i hjemmene for å dele Ordet, fellesskapet og måltidet."

"Ikke et ukjent begrep"? Av denne faktaboksen får jeg inntrykk av at normalen var noe annet enn hussamlinger, og at det er bare hvis man leter nøye at man finner hussamlinger i NT. Hva er da i tilfelle det kjente begrepet? Hva var en normal samling i NT? Og hvorfor unngår man ordet menighet i definisjonen? Tok Paulus feil?

Min påstand er at den normale samlingen var i hjemmene og at slike samlinger ble kalt menighet. Man var frie til å møtes hvor som helst, for eksempel på en strand. Men siden måltid var et viktig innslag, var det mest naturlig å møtes i hjemmene.

onsdag 2. desember 2009

Tradisjonelt menighetsliv må fornyes

Stadig flere mener at tradisjonelt menighetsliv bør fornyes. En person beskriver seg selv slik på bloggen sin:

"Kirkeløs og glad for det. Oppdager at vandringen i Jesus er ufattelig kul, og at etablerte menigheter ikke nødvendigvis bidrar til det."

Mitt syn er blant annet dette:

  • Små samlinger er bedre enn store. Husmenigheter har bedre rammer enn kirker.
  • Samtaler og innslag fra mange er bedre enn prekemonopol.
  • Hverandre-verdiene må få plass i samlingen.
  • Organiske samlinger er bedre enn faste programmer.
  • Enkeltmennesker er viktigere enn aktiviteter.
  • Religiøs rangorden må vike for det virkelig allmenne prestedømme.

Jeg sier ikke dermed at prekener og fellesbygninger må helt vekk og at man aldri skal ha et program. Men jeg sier at tyngdepunktet bør ikke ligge der.

Her er to nye bloggere som skriver om fornying:
http://tisjbe.blogspot.com/
http://kraftkjernen.blogspot.com/