mandag 19. oktober 2009

Hva ville du ha sagt hvis kona kjøpte en kjole til 13.000 kr?

I nettbutikkene ser jeg at rimelige kjoler koster mellom 200 og 400 kr i Norge. Kjoler av bedre kvalitet koster en tusenlapp eller to. Men 13.000 kr? Hva er poenget med det? Staten har sendt ut oppgraderte satser angående prestedrakter. Tilskudd til ny drakt er 12.925 kr.

I tillegg får man årlig tilskudd på 1.100 kr til vedlikehold av drakten. Er dette virkelig nødvendig?
I følge Statens draktutvalg (ja, det er noe som heter det), er prestedrakten å betrakte som prestens egen eiendom. Men presten får penger av staten til å kjøpe.

Presteforeningen kaller dette for arbeidsklær:


”En arbeidsgiver har ansvar for å stille arbeidstøy til disposisjon for ansatte som trenger dette. Dette er lovpålagt når det gjelder verneplagg og -utstyr, men samme prinsipp følges der arbeidstaker er pålagt å benytte uniform eller liknende tjenestedrakt som del av sin jobbutførelse.”


Verneplagg? Uniform? Ja, hva er egentlig en prestedrakt? Jo, det er noe prestene brukte i GT. Men i NT fins det ikke slikt. For Hebreerbrevet i NT sier at den gamle prestetjenesten gikk ut på dato, og apostelen Peter kaller alle kristne for prester. Norske prester som går med prestedrakt signaliserer at de tilhører jødedommen, ikke kristendommen.


Det nærmeste vi kommer ”prest” i NT, er Priska og Akvilas. Jeg lurer på hva Akvilas hadde sagt hvis Priska kom hjem med en kjole til 13.000 kr og begrunnet det med ”Jeg bare MÅ ha en fin kjole når vi inviterer til samling her hjemme, jeg er tross alt vert for menigheten.”


Jeg lurer også på hva Priska villa ha sagt til Akvilas hvis han kom hjem og sa at han bare MÅ følge Den norske kirkes regler for klær. Her er noen eksempler:


"Alba godkjent til bruk i Den norske kirke for prest er en fotsid hvit kappe med halsåpning, ermvidde, ryggfolder og stoff i hovedsak svarende til beskrivelsen i Kgl.res. av 30. mai 1980, og med de presiseringer som er foretatt i den til enhver tid gjeldende veiledningsbrosjyre.
"

"Samspillet hvit alba, hvit messehakel, hvit stola og hvit kirke kan gi problemer med hensyn til et inntrykk av renhet/skittenhet. Dette bør en ta hensyn til. Hvitfargen kan derfor tillates å ha en svak gultone, gråtone etc. slik at samspillet alba/messehakel, alba/stola ser riktig ut. Hovedinntrykket må likevel være hvitt.
"

"Stola godkjent til bruk i Den norske kirke, er et farget bånd med bredde 8-12 cm, som bæres slik at stolastolpene henger rett ned."


"Fargen på stolaen til enhver tid bestemmes av kirkeåret og de kirkelige handlinger etter retningslinjer for liturgiske farger i kirkens bøker. (Se Gudstjenester kapittel 1 E) Fargene er hvitt, rødt, fiolett og grønt. På fiolett stola bør gull dekor ikke brukes."

"
Dersom stolaen fasongsys rundt halsen, bør den ha gjennomført lik bredde. Halsrundingen kan være bakoverliggende eller oppadstående. En liten (metall) lenke på tvers bak i nakken kan bidra til å holde stolaen mer fri og ledig ut fra halsen. Lenken må i tilfelle holdes på plass ved en ganske liten usynlig fold/brett bak i nakken."

"Det er åpen adgang for norske tekstilkunstnere og andre produsenter til å tilvirke stola etter tegning godkjent av biskopen. Dette kan også være en oppgave for kvalifiserte enkeltpersoner i en menighet."

Enten man tilhører en husmenighet eller Den norske kirke, må vi alle tenke gjennom hvordan vi disponerer tid og penger. Men når det gjelder prestedrakter, mener jeg de symboliserer noe mye mer enn litt dårlig pengebruk. Drakten oser rangorden. Den binder det allmenne prestedømme. Den poengterer feil verdier. Hvis man først skal lage regler for en kristen samling, mener jeg det er helt feil ramse opp uviktige ting som farger, bånd og centimeter.

Det er rart å se hvilke poenger som tradisjonelle menigheter sikrer med regler, kontrakter og økonomi. Man sikrer seg en organist med lønnskontrakt. Man sikrer seg ikke en kokk eller en omsorgsperson. Man sikrer seg drakt til 13.000 kr med detaljerte utsmykningsregler. Man sikrer seg ikke noen gode sofaer.

NT sier:
at alle kristne er prester
at man ikke skal gjøre forskjell på folk i samlingen
at man ikke skal være opptatt av fine klær
at prest er ut

Hvordan forsvarer egentlig prestene dagens paradigme teologisk og verdimessig? Hva er argumentene?

lørdag 17. oktober 2009

Halvparten av prestene mener de har for mye å gjøre

Prestene trives med arbeidsoppgavene, men 45 % mener arbeidsbelastningen er for høy. Dette viser en undersøkelse fra Kifo.

  • 24 % er delvis eller helt utbrent (4 % er helt utbrent).
  • 20 % vurderer å finne jobb utenfor Kirken, men i praksis er det kun 3 % som slutter.
Løsningen prestene setter frem, er flere ansatte og flere vikarer. Kun 12 % mener lønnen er et problem.

Selv tror jeg løsningen er å endre prestens rolle. Urmenighetens husverttjeneste kombinert med det allmenne prestedømme bør være forbildet. Akvillas i NT inviterte til hussamlinger hjemme. Dette kalles for menighet i NT. Akvillas hadde et yrke ved siden av å være ”husprest”, han solgte campingvogner slik som Paulus.

Når husverttjenesten kombineres med det allmenne prestedømme, slipper å presten å skrive prekener hver uke, for Paulus oppfordrer alle i samlingen til å komme med innslag.

I et samfunn fins det oppgaver som bør løses av fellesskapet. Hvor skal folk begraves? Hvem holder ordet på skjemaer når folk gifter seg? Hvordan skal beskjed om dødsfall etter en trafikkulykke best mulig formidles til familien? Men disse oppgavene behøver ikke nødvendigvis ordnes av Kirken. Det fins ikke prester i NT som døper, vier eller begraver folk.

torsdag 15. oktober 2009

Statskirkens statsbudsjett

”Kirkeledere er i harnisk over statsbudsjettet” melder avisen Vårt Land. Besøksstatistikken er heller ikke god når det gjelder gudstjenester. Men leser man Bibelen, ser man et helt annet menighetsliv enn dagens. De første kristne bygde ikke kirker, men møttes i hjemmene til hverandre. Derfor trengte de heller ikke hjelp fra et statsbudsjett for å holde samlinger.

Bygging av verdens første kirker startet etter initiativ fra staten flere generasjoner etter de første kristne. Dermed er det i dag en kobling mellom statsbudsjett og kirker som ikke har røtter i Bibelen.

I Det nye testamentet finner man ikke prester som vier eller begraver folk. Ordet prest finner man ikke engang koblet til nattverd eller gudstjeneste. Dagens dyre prestedrakter er noe som tilhører Det gamle testamentet. Her er det mange tusenlapper å spare, for budsjettmessig hører prestedrakter egentlig ikke hjemme i menighetslivet.

De første kristne hadde heller ikke lønnede organister. Apostelen Paulus oppfordrer i sine brev til at alle i menigheten skal kunne komme med innslag når det er samling. Én person kan kanskje komme med en sang, en annen kan komme med en oppmuntring.

Den norske kirke har mye å lære av de første kristne som var økonomiske. Apostelen Peter sier for eksempel: ”Vær gjestfrie mot hverandre uten å klage.” Dermed er budsjettet reddet.

onsdag 14. oktober 2009

Minimumskravene for å kalle noe en menighet

“For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem.” (Matt 18:20) Jeg tror dette er definisjonen på kristen menighet. Man trenger ikke pastor, misjonær, kirkesamfunn, vedtekter, suksesjon eller kirkebygning.

Men man kan selvsagt også være flere enn tre og likevel kalles menighet.


KRAV TIL ANTALL PERSONER?
Man kan lete i Bibelen etter krav om høyere antall personer enn to eller tre. For eksempel når Paulus snakker om prøving, da ligger det innbakt i argumentasjonen at man må være minst fire personer i menigheten i akkurat det eksempelet (1. Kor 14:29).

Men så kan man lese om Jesus som bruker entall om sin menighet, noe som betyr alle kristne i verden (Matt 16:18). Menigheter med 300 eller 10 000 medlemmer er for små til den definisjonen.

Derfor er antallet personer i menigheten utenfor definisjonen, man kan være to eller to tusen.

KRAV TIL TJENESTER?
Når Paulus sier at det er ulike nasjonaliteter, gaver og tjenester i menigheten (1. Kor 12), da betyr ikke det at alt han nevner skal finnes i hver enkelt lille menighet. Ordet menighet må forstås her om alle kristne i verden som til sammen er én stor menighet.

Paulus bruker også ordet menighet om de kristne gruppene som holdt samlinger i hjemmene (Fil 1.2). Man må anta at hver husmenighet ikke hadde alle tjenester, gaver eller nasjonaliteter representert. Likevel kalles de menigheter.

NT viser så at på Kreta var planen å få på plass en eldstetjeneste i hver by. Dette var, så langt jeg kan forstå, omsorgsfulle husverter. Andre steder i NT ser man ikke en slik bred plan, antagelig fordi samlingene allerede gikk av seg selv. På den første misjonsreisen til Paulus og Barnabas tar de initiativ til en eldstetjeneste kun i menighetene i den ene byen.

Eldste eller andre tjenester er ikke et krav for å kalle noe en menighet.

FEIL SPØRSMÅL
Egentlig bruker ikke NT ordet menighet.
På gresk står det ekklesia, noe som betyr en samling med mennesker (egentlig en politisk folkeforsamling). Ordet betyr ikke en samling med kristne mennesker, for NT bruker ekklesia til og med om den gjengen med håndverkere og butikksjefer som skulle ta kverken på Paulus (Apg 19:32).
Men når Paulus hilser til ulike ekklesiaer i sine brev, skjønner man at han hilser til kristne grupper, selv om ekklesia er et nøytralt ord. Ekklesia kan altså brukes om ulike samlinger med mennesker.

Når Jesus sier "min ekklesia", sier han egentlig ikke "min menighet", men han sier "min gruppe med mennesker". Når Jesus snakker om to eller tre som er sammen, så bruker han ikke ekklesia-ordet akkurat der. Men det er spiller ingen rolle, for ekklesia betyr bare en gruppe, og ikke menighet. Derfor kan man like gjerne bruke "to eller tre" som en definisjon på hva som er en kristen menighet, altså hva som er en kristen gruppe med mennesker.

Dette spørsmålet er upresist: ”Hva er minimumskravene for å kalle noe en menighet?” Egentlig bør spørsmålet være: ”Hva er minimumskravene for å kalle noe en gruppe/samling med kristne?” For ordet menighet fins egentlig ikke i NT.

Ordet menighet i dag defineres gjerne som en flokk kristne som har en prest, et orgel og en biskop på toppen, eller en lignende obligatorisk konstruksjon. Men det var hverken prest eller orgel i flokken som skulle stanse Paulus.

NY MÅTE Å TENKE PÅ
Når menigheter egentlig ikke har teologiske krav om et visst antall personer eller noen spesielle tjenester, åpner det seg en ny måte å tenke på.
Som kristen behøver man ikke føle plikt til å tilhøre en tradisjonell organisert menighet. Det virkelige allmenne prestedømme kan fjerne bremsene. Folk kan samles i hjemmene eller ta initiativer på siden.

Det åpner seg også en ny måte å tenke angående gaver og tjenester. Man behøver ikke streve etter å få på plass alle tjenester i menigheten man tilhører. Hver husmenighet i NT hadde neppe en misjonær hver, for eksempel. Men for å kunne ha interaktivitet med mange typer tjenester og gaver, bør man se utover den menigheten man selv pleier å være i.

Dermed åpner det seg videre en forståelse av at gaver og tjenester ikke består av personer som er organisert som en lederpyramide der man har religiøse monopoler, men
det er snakk om personer som tjener andre på kryss og tvers. Det er nettopp slik Paulus omtaler seg selv og andre: Tjenere.

Kort sagt kan man gå fra dagens lederparadigme til et tjenerparadigme.