mandag 24. august 2009

Ortodoks kirketradisjon bryter med Bibelen

På nettsiden til de norske ortodokse kristne fins en lenke til en ortodoks kirkebygning der man kan lære mer om kirkerommet. Når man beveger seg rundt i bygningen, kommer det tekstforklaringer opp på skjermen.

Én tekst sier: ”Gjennom den hellige porten (døren) kan kun medlemmer av presteskapet passere under bestemte deler av gudstjenesten.”

Min kommentar: Dette er et opplegg som ligner på prestenes rammer i GT. Da Jesus døde, revnet forhenget inn til det aller helligste rommet der kun prestene kunne gå, og vi gikk fra GT til NT. Den særskilte prestetjenesten gikk ut på dato. Apostelen Peter sier i NT at alle kristne er prester, så hvorfor driver man med en slik rangordning i den ortodokse kirke? Hvorfor hermer de ortodokse etter GT og ikke NT?

En annen tekst sier: ”Om man foretter flere liturgigudstjenester under ett døgn, anvender man et flyttbart alterbord (…).”

Min kommentar: Ordet liturgigudstjenester er meningsløst, enten må man si liturgi, eller så må man si gudstjeneste, for begge ordene er alternative oversettelser av ett og samme greske ord. NT nevner forresten ingen prest når ordet gudstjeneste/liturgi brukes, naturlig nok siden alle kristne er prester.

Nettsiden sier videre at man kan ikke holde gudstjeneste hvis man ikke har den spesielle duken som kalles antiminsen. Ikke nok med det, biskopens underskrift må også være på duken. Mon tro om Priska og Akvillas i NT hadde en slik duk godkjent av en biskop. Nei, NT sier ikke noe om det. NT nevner forresten heller ikke en slik duk i forbindelse med ordet gudstjeneste. NT nevner heller ikke den spesielle hilseskikken man har i den ortodokse kirke.

Hvorfor gidder jeg bry meg om dette? Interessen for oldkirken, klosterbevegelsen og lignende har økt de siste årene. Man er på jakt etter røttene og den ortodokse kirken høres ut som noe originalt. Men når den skiller seg fra NT på mange måter, da kan den ikke være original. Er man på jakt etter røttene, må man se på urmenigheten som var før oldkirken. Urmenigheten kan man lese om i NT. Der står det for eksempel om husmenigheter, ikke kirker med spesialduker og egne dører for prester.

torsdag 20. august 2009

Øvre sal i urmenigheten (del 2)

NT nevner ikke kirker, men forteller blant annet at 120 kristne var sammen i et hjem hvor de pleide å være. Det står ikke rett ut at alle var i samme rom, men det kan jo være. Det greske ordet som er i bruk for hjem her, er oikos, noe som betyr et vanlig privat hus eller en gård.

Noen avsnitt tidligere står det om en gruppe kristne, antagelig færre enn de 120, som var samlet på «den øvre salen». Det er det greske ordet hyperoon som er oversatt til
«øvre sal» på norsk. Hyperoon var kvinnenes område i private hus, det vil si taketasjen. Ordet står akkurat her i bestemt form, det indikerer at det var et fast samlingssted.

Et annet sted i NT, i en annen by, står det om Gaius som er vert når hele menigheten er samlet. Dette viser at det var både små og store samlinger, og at også de store samlingene foregikk i private hus.

De aller første kristne var jøder i Jerusalem. Rett etter at Jesus hadde forsvunnet i en sky, altså mens flokken var 120 personer eller færre, skriver Lukas at de var «stadig i tempelet og lovpriste Gud». De kristne jødene kunne neppe holde egne samlinger inne i tempelet, for eksempel med nattverd, men enkeltkristne kunne gå til tempelet for å be.

Jesus innstiftet nattverden i et privat hjem, ikke i tempelet eller i en synagoge. Senere kan man lese at Paulus også brukte en skolebygning til å undervise, i tillegg til å undervise i hjemmene og offentlig. De første kristne brukte de bygningene som passet, men tyngdepunktet lå i hjemmene, NT nevner ikke bygging av synagoger eller kirker. Det var i hjemmene man kunne ha nattverd/kjærlighetsmåltid, eller "gudstjenester" som man kaller det i dag.

ØVRESALEN
I Jerusalem fins en bygning i dag som går under flere navn. Ett av navnene er Øvresalen. Rett meg gjerne hvis jeg skriver noe feil i det følgende, for det er en god del detaljer å sette seg inn i. Påstanden fra tilhengerne av denne bygningen er at den ligger på samme plass som "øvre sal" som nevnes i NT.
Et behov for avklaring dukker straks opp, for hvilken "øvre sal" er det i tilfelle snakk om? "Øvre sal" nevnes i NT på ulike geografiske plasser.

Den populære bygningen
påstås ligge oppå kong Davids grav. Jeg synes det er rart at NT ikke nevner dette. NT bruker hverdagslige ord som hjem, huseier og tak-etasje, og nevner ikke at man møtes oppå kong Davids grav. Andre mener at Davids grav ligger et annet sted enn akkurat her.

Men hvis vi mot formodning er på rett plass, må det ha vært omtrent slik:

Før år 70: Privat bolig brukt av kristne, merkelig nok lagt oppå en kjent grav.

År 70: Jerusalem i ruiner. Den private boligen er revet.

Etter år 70: Ny bygning reises, denne gangen, eller senere, i basilikaform. Basilikatypen var populært på den tiden for offentlige bygninger. Basilika betyr at det finnes en rund nisje ut fra den ene veggen.
Synagoger lot seg prege av samtidens arkitektur, så finner man en basilikaform, kan man ikke utelukke at det er snakk om en synagoge, men det er heller ikke et bevis for at det må være en synagoge.

Før 130: Bygningen blir på nytt ødelagt.

Etter år 130: Bygningen bygges opp på nytt. Muligens er det først nå basilikaformen dukker opp.

Senere: Kort sagt fortsetter historien med stadige rivinger og bygginger. Når man nå peker sier at "her er øvre sal", ser man inn i et rom i gotisk stil fra 1100-tallet, bygd av korsfarere.
Senere satte både munker og muslimer også sitt preg på rommet.

Rommet antas tidligere å ha vært en tredel av dagens størrelse.

Kun nederste del av gulvet kan påstås stamme fra det første, andre eller tredje århundret.

Gulvet består av mange lag. Det nederste laget har kristelige grafitti-ord. Men det er uklart om det er snakk om en sekt, for setningen har en merkelig påstand.

Et annet hint om at kristne har brukt bygningen, er at den peker mot Jesus grav.
Siden bygningen peker mot Jesu grav, antar man at den må være reist av jødiske kristne som holdt fast på en del av sin jødiske synagogekultur, men som også var villige til å endre deler av kulturen og blant annet vinkle bygningen i en annen retning enn mot tempelplassen som var vanlig. Man mener derfor at bygningen var en slags kristelig synagoge, med nytt kulturinnhold.

Det fantes en større gruppe jødiske kristne i Jerusalem på 300-tallet da keiser Konstantin innkalte til sitt verdensberømte kirkemøte. Den jødiske gruppen ville ikke møte opp, men ville være selvstendige. Dette var egentlig ikke oppsiktsvekkende, for 80-90 % av verdens biskoper møtte ikke opp på dette kirkemøtet. Men det at det fantes jødiske kristne i Jerusalem på 300-tallet, kan bety at de hadde "kristne synagoger".

Men det er neppe herfra kirkene kommer.
Det var keiser Konstantin som beordet bygging av kirker i Jerusalem. Keiseren beordet biskopen i Jerusalem til å rive et gresk tempel og bygge en kirke. Så langt jeg forstår, var denne biskopen ikke biskop i den jødiske kristne gruppen, for den gruppen ble skjøvet ut i kulden fordi den ikke ville møte opp på keiserens kirkemøte.

Keiseren fikk også sin egen mor til å sette i gang bygging av flere kirker i Jerusalem. Dagens kirker stammer altså fra en ordre fra Staten på 300-tallet.

Hva da med denne bygningen som kalles Øvresalen? Gulvet kan ha blitt lagt mens noen av apostlene fremdeles var i live. Tidsvinduet er en eller annen gang mellom år 73 og 300-tallet, så langt jeg kan forstå, opplysningene og argumentene spriker litt. Gulvet viser en basilikaform.

Men betyr det i tilfelle at de gjenlevende apostlene synes byggingen var smart? Betyr det at de mente at nå var det på tide å flytte tyngdepunktet ut av hjemmene og inn i basilikabygninger? Hvorfor sier ikke NT noe om dette? Hva slags kultur var det i samlingene når rommet pekte mot Jesu grav? Fulgte man gammel synagogekultur, eller var man preget av brevene fra Paulus som sier at alle må slippe til med sine innlegg? Er man sikker på at det var samlinger der og at bygningen ikke ble brukt til undervisning eller noe annet? Er man sikker på at det ikke var en sekt? Hvis det var jødiske kristne som reiste bygningen i det første århundret, betyr det at kristne i Norge skal herme og bygge synagoger?
Skal vi bygge kirker oppå kjente graver?

Mitt syn er at kristne er frie til å bruke de bygningene som passer, så lenge verdiene i NT ikke brytes. Det vil si alle hverandre-verdiene, samt oppfordringene om å ikke bruke makt, ikke gjøre forskjell på folk, samt la alle slippe til med sine innlegg, at man tar beslutninger i fellesskap, at ingen har religiøse rangrettigheter, osv.

Verdiene peker på, slik også NT viser, at det er best å ha tyngdepunktet i små samlinger, gjerne i hjemmene. Men poenget er ikke at det er nødt til å være et privat hjem. Man kan like gjerne møtes på stranden. Og det er selvsagt greit med større samlinger en gang i blant.

onsdag 19. august 2009

Øvre sal i urmenigheten (del 1)

Flere ganger i NT nevnes «øvre sal», både som samlingssted og som andre steder der det skjedde noe. «Der de pleide å holde til» står det i NT da den lille gruppen kristne gikk tilbake til byen og opp på «øvre sal» etter å ha sett Jesus forsvinne i skyene ute.

Man hadde ikke kirker den gangen, heller ikke slike gudstjenester som er vanlig i dag, men hussamlinger der alle i menigheten slapp til med innlegg. Se oversikt her. «Øvre sal» forteller ikke bare at samlingen forgikk i hjemmet, men også hvor i hjemmet det var vanlig å ha kristen samling.

Det står ikke «sal» på gresk, men hyperoon som var øverste etasje, man kan kanskje si tak-etasjen. Normalt hadde man tilgang til hyperoon via en innvendig trapp i huset, ikke en trapp utenpå huset. Man måtte altså gjennom hoveddøren for å komme videre til hyperoon.

Hyperoon var kvinnenes plass i husene på den tiden.

Ordet stammer fra gresk kultur noen hundre år tidligere der man i templene hadde et eget takområde for kvinnene, en slags balkong der kvinnene kunne se ned på seremoniene. Etter hvert ble ordet et hverdagslig ord også for kvinnenes område i private hus, den øverste etasjen i huset.

For samtidens lesere av NT-brevene var det antagelig radikalt å lese at man brukte kvinnenes område i private hjem og at kvinner var med i bønn, og at samlingene gjerne kunne foregå hjemme i huset til en kvinne, slik NT forteller flere ganger.

Variasjon i kulturen var det selvsagt også på den tiden. Man kunne også bruke øverste etasje eller taket til måltider og avslapning uten å definere området som kvinnenes plass. Taketasjen kunne også bli brukt av lærere som skulle ha et møte. Men stort sett var hyperoon et sted man ikke tok med gjester, for det var her kvinner og barn oppholdt seg, og i antikken ble kvinner og barn rangert lavt. Den øverste etasjen var altså den mest private, naturlig nok fordi den var vanskeligst tilgjengelig.

Det er mulig at hyperoon-etasjen var en blanding av takterrasse og vanlig etasje med rom.

Oversetterne velger ulike norske ord for hyperoon etter hvilken historie som fortelles i NT. Når kvinnen Tabita dør, skriver oversetterne enkelt og greit «et rom ovenpå». Men når Paulus samtaler med en gruppe i en annen by, velger oversetterne å skrive «en sal i øverste etasje», og da tenker vi bibellesere raskt på en stor sal, nesten som en kirkesal, men det er ikke sikkert at rommet var så stort.

Vel, akkurat som i dag fantes det både små og store hus, så det kan godt hende at noen av rommene som de første kristne brukte, kan kalles saler. Men det er altså oversetterne som gjetter seg til at det ene rommet var større enn det andre, derfor bruker de ulike ord i oversettelsen.

Det som er sikkert, er at Paulus befant seg i tredje etasje da han samtalte hele natten, for det står rett ut. Han prekte ikke, slik noen tror, for det er ordet dialog som er i bruk på gresk.

Det som også er sikkert, er at rommet der Jesus innførte nattverden, var stort. For også det står rett ut, på gresk står det at rommet var megas. Men ordet hyperoon er ikke i bruk der, men et annet ord som betyr etasjen over grunnetasjen. Det kan derfor være at den første nattverden skjedde i annen etasje, ikke toppetasjen over der igjen. Det er også sikkert at den første nattverden forgikk i et privat hus, for Jesus ber disiplene snakke med huseieren.

I urmenigheten var det ikke kirketårn med kirkeklokker og stort orgel og en prest i fin drakt foran et alter, men det var samlinger i hjemmene. Jeg tror rammene setter sitt preg på samlingene og at vi bør hente inspirasjon fra urmenigheten.

mandag 3. august 2009

De eldste i urmenigheten

Når man skal finne ut av urmenighetens organisering, er eldstetjenesten viktig å drøfte. Mitt syn er at de eldste åpnet hjemmene sine slik at kristne kunne samles. Men de eldste bestemte ikke over menigheten av den grunn.

Det er dessverre lett å tolke eldstetjenesten ut fra dagens situasjon der menigheter er organisasjoner som har alt fra kor til barnehager og der det er ikke er uvanlig å ha en visjon der menigheten skal fra a til b. Dermed oppstår behovet for et styre og en toppleder. Men menighetslivet beskrives ikke slik i NT, derfor må man være åpen for at de ureldste ikke hadde makt.

Jeg tror de urkristne samlet seg i grupper som venner for å støtte hverandre, og med dette utgangspunktet er det ikke behov for monopoler og makt. Man kan etter mitt syn beskrive de urkristnes organisering slik: De organiserte seg slik venner organiserer seg.

Venner tillater ikke en formell eller uformell toppsjef i flokken, men jekker ned de som blåser seg opp. På den annen side tillater venner at man har ledere i prosjekter, for eksempel ved bussturer eller fester. Venner tillater også at noen tar et initiativ, for eksempel til å hjelpe en person eller samle inn penger til fattige, og så henger andre venner seg gjerne på initiativet.

Under har jeg satt opp 20 av mine påstander om eldste.

  1. Det var ikke obligatorisk med valgte eldste i hver menighet.
  2. Eldste var husverter.
  3. Eldste hadde også en bønne- og omsorgstjeneste, en slags ta vare på andre tjeneste.
  4. Det kunne være én eller flere eldste i hver husmenighet, til sammen blir dette mange eldste i en hel by.
  5. Eldste hadde ikke teologisk monopol.
  6. Eldste bestemte omtrent ingenting.
  7. Eldste bestemte ikke over diakoner eller menigheten.
  8. Både kvinner og menn var eldste.
  9. Det var sjelden at eldste prekte.
  10. Over eldste fantes det ikke en biskop, forstander, hovedpastor, erkebiskop eller apostel.
  11. Eldste var det samme som hyrde (norsk), pastor (latin), tilsynsmann (norsk) og biskop (engelsk).
  12. Når vi i dag sier prest, har vi tatt utgangspunkt i det greske ordet for eldste. Men dette er egnet til å forvirre, for på gresk hadde man også et ord for prest, og det er ordet er et annet enn eldste.
  13. Eldste tok sjelden initiativ, bortsett fra når det gjaldt å ta vare på enkeltpersoner.
  14. Eldste hadde ikke religiøs rang.
  15. Eldste var ikke møteleder.
  16. Eldste delte ikke ut nattverd.
  17. Eldste var ikke obligatorisk ved nattverd.
  18. Eldste var ikke obligatorisk ved dåp.
  19. Eldste var ikke obligatorisk ved bryllup og begravelser.
  20. Eldste burde ha et stødig hjem og godt rykte.

Denne gangen har jeg ikke tatt med argumentasjon og bibeltekster, det tar jeg i eventuelle kommentarer.

lørdag 1. august 2009

Null liturgi i urmenighetens gudstjeneste

SAMME ORD
I dag kan man spørre ”hva slags liturgi er det i gudstjenesten?” Men dette er egentlig et meningsløst spørsmål, for NT gjør ikke forskjell på gudstjeneste og liturgi. Gresken viser at det er snakk om samme ord: leitourgia. Enten må vi kutte ut ordet liturgi, eller så må vi kutte ut ordet gudstjeneste, man kan ikke operere med begge ordene samtidig på norsk.


OBLIGATORISK PROGRAM
Liturgi i dag betyr at man holder gudstjeneste etter et fast program og at en obligatorisk prest leder flokken gjennom programmet. Liturgien bestemmer også detaljene, slik som hvilke fargebånd presten har på drakten. Men man finner ikke ordet prest, eldste eller pastor knyttet til ordet gudstjenester i NT. Dette bør være en vekker for alle som er interessert i de urkristnes menighetsliv. Det er også andre tekster som indikerer at man ikke hadde møteledere den gangen, ergo er det lite sannsynlig at man fulgte et stramt kjøreprogram.


LEITOURGIA
Gudstjeneste, eller leitourgia som det heter på gresk, kommer av ordene laos og ergon som betyr folk og arbeid. Leitourgia betydde i antikken at man gjorde en tjeneste i offentlighet eller for bysamfunnet med sin egne penger eller innsats, for eksempel at en rik person startet en skole for noen som trengte det. Ordet behøvde altså ikke ha noe med religiøse samlinger å gjøre, heller ikke noe med Gud å gjøre. Direkte oversatt betyr ordet folkets gjerninger.


Men det greske ordet leitourgia fikk etter hvert også kobling til jødiske samlinger, først i den greske oversettelsen av GT, så i NT som er skrevet på gresk. I NT brukes ordet gudstjeneste (leitourgia) for eksempel for å beskrive det jødiske GT-paradigmet der en prest gikk inn i det aller helligste rommet i tempelet. Hebreerbrevet i NT forteller at blant kristne er GT-prestene gått ut på dato, for alle kristne skal være prester. Det er altså forskjell på GT-paradigme og NT-paradigme.

HVA DE FØRSTE KRISTNE KALTE FOR GUDSTJENESTE
I NT-paradigmet dukker det opp en annen bruk av ordet
leitourgia: Når de kristne samler inn penger til fattige, kalles det i NT for gudstjeneste (2. Kor 9:12). Ordet handler ikke om en kristen samling inne i en religiøs bygning der det foregikk et fast program, men det handler om en stor og felles pengeinnsamling.

Dette var ikke den eneste måten de første kristne brukte ordet gudstjeneste. Paulus skriver et sted at han har fått en gudstjeneste av noen andre. Det høres rart ut slik vi i dag bruker ordet, men NT viser en annen bruk av ordet. Paulus skriver:

”For det var i arbeidet for Kristus at han (Epafroditus) var døden nær; han satte livet på spill for å gi meg det som manglet i den hjelpen (gudstjenesten…) jeg fikk fra dere.”

Man utfører altså en gudstjeneste når man hjelper andre. Det kan være at Paulus velger å bruke dette ordet fordi det var snakk om at Epafroditus hjalp Paulus offentlig, altså i hans evangeliseringstjeneste, for antikkens bruk av ordet leitourgia hadde en dimensjon av offentlighet.

Et annet sted i NT står det at kroppen til den kristne kan brukes til gudstjeneste. Paulus skriver: ”Bær kroppen fram som et levende og hellig offer til glede for Gud. Det skal være deres åndelige gudstjeneste.” (Rom 12) Heller ikke her er det snakk om en kristen samling der en prest styrer et program.

Det eneste stedet jeg har funnet hvor man kanskje kan tenke på et kristent møte, er i Apg 13:2:

”En gang de holdt gudstjeneste og fastet, sa Den hellige ånd: «Ta ut Barnabas og Saulus for meg, så de kan gå til den oppgaven jeg har kalt dem til.» Etter faste og bønn la de hendene på dem og lot dem reise.”

De ”holdt gudstjeneste”. Det kan være at de var i ferd med å hjelpe fattige, evangelisere eller noe annet som ikke nødvendigvis er koblet til et kristent møte, men det kan også være at de var samlet til et vanlig kristent møte. Ikke godt å si. Hans Nielsen Hauge møtte Gud midt ute på åkeren, så Den hellige ånd kan snakke til kristne også mens de hjelper fattige. Gud er ikke bundet til tid og sted.

Ordet gudstjeneste brukes også som verb. For eksempel Paulus skriver:

“De skylder å hjelpe (leitourgeo) dem med materielle gaver når de selv, som hedninger, har fått del i deres åndelige gaver.” (Rom 15:27)

Et annet sted skriver Paulus: “Min prestetjeneste (leitourgos) er å forkynne evangeliet så folkeslagene blir et offer Gud gjerne tar imot, innviet ved Den hellige ånd.

Ord som “prestetjeneste”, ”hjelpe” og ”gudstjeneste” er oversetternes valg. Man kan, så langt jeg forstår, like gjerne oversette med “tjeneste i offentlighet”. Velger man å oversette til “prestetjeneste”, bør man huske at alle kristne er prester i følge Peter.

Gudstjeneste (leitourgia) er sjelden, eller eventuelt aldri, brukt om kristne samlinger i NT. Men det er brukt om å hjelpe fattige, bruke kroppen, samt å evangelisere.

MÅLTIDSSAMLINGER I HJEMMENE
De første kristne holdt ikke samlinger i kirker, men i hjemmene. NT forteller for eksempel om samlinger der man hadde kjærlighetsmåltider/nattverd. Utrolig nok for oss i dag, så nevnes ikke prest/pastor/eldste ved kjærlighetsmåltider/nattverd i NT, heller ikke ved det som oversettes med ordet gudstjenester.


ORGANISK RAMME
Spørsmålet er så: Besto samlingene av faste programmer? Det virker ikke slik, for Paulus oppfordrer hele menigheten til å komme med sine ulike innslag på en organisk måte. Hvis en person står og snakker til forsamlingen, og en annen person plutselig oppdager en dypere forståelse av temaet enn det den første personen viser, da skal den første personen tie stille og den andre personen komme med sitt innlegg. Dette sier Paulus her:


”La to eller tre tale profetisk, og la de andre prøve det de sier. Men hvis en annen får en åpenbaring mens han sitter der, skal den første tie.” (1. Kor 14:29-30). Også poenget med felles prøving (sjekke/vurdere), må bety at man må ha en organisk innstilling til innslagene i samlingen.

Det var altså ikke et fast program. Likevel var det elementer vi må regne med ble sett på som vanlige, for eksempel bønn, sang, undervisning, måltid, osv. Skriftlesning var også vanlig, i hvert fall gir Paulus en oppfordring til Timoteus om å ta seg av skriftlesningen i det menighetsområdet han da var på besøk i, men det betyr ikke at det var bare Timoteus som drev med skriftlesning, han kunne jo uansett ikke være over alt samtidig.

Paulus skriver at vi er forskjellige og vi har ulike gaver, men det er bruk for alle. Noen har en sang, andre kommer med noen oppmuntrende ord:

”Hva mener jeg så, søsken? Jo, når dere kommer sammen, har én en salme, en annen et ord til lærdom, én har en åpenbaring, én har tungetale, en annen har tydningen. Men la alt tjene til å bygge opp.” (1. Kor 14:26)

Det betyr ikke at han mener at kun én i menigheten kan drive med tungetale og kun én i menigheten kan drive med skriftlesning. NT oppfordrer til at man i menigheten underviser og rettleder hverandre (Kol 3:16).

VAR DET OBLIGATORISKE SANGER OG BØNNER?
Da Jesus innstiftet den kristne nattverden under et jødisk påskemåltid, står det i NT: ”Da de hadde sunget lovsangen, gikk de ut til Oljeberget.” Når lovsangen står slik i bestemt form sammen med påskemåltidet, kan det bety at de sang en av de sangene som det var vanlig å synge under det jødiske påskemåltidet (salmene 113-118).


Om den jødiske tradisjonen med å synge akkurat disse salmene ble brakt videre inn i de kristne samlingene, er ikke godt å si. Man må også holde en dør åpen for at Jesus og disiplene sang en ny lovsang Jesus hadde vist dem, og ikke den tradisjonelle, for Jesus kom stadig med nye tanker og holdninger, også minnemåltidet fikk en annen vri. Men likevel gjenstår spørsmålet om den eventuelle nye lovsangen ble til et fast innslag i de kristne samlingene senere.

Liturgitilhengere pleier å legge vekt på at denne teksten: ”De holdt seg trofast til apostlenes lære og fellesskapet, til brødsbrytelsen og bønnene.”(Apg 2:42) I den teksten står ordet bønn i flertall og bestemt form, noe liturgitilhengerne mener må bety at de første kristne, som alle var jøder, brukte de faste bønnene fra tempelet. På den ene siden kan det være en grei hypotese, for selv om normalen var hjemmesamlinger, står at Peter og Johannes en dag var på vei til ettermiddagsbønnen i tempelet.

Men på den annen side har vi denne historien: En av disiplene lyttet til Jesus som ba (Luk 11). Hadde disippelen kjent igjen noen faste bønner, hadde det ikke vært noe å spørre om etterpå. Men disippelen må ha hørt at Jesus ber på en ny måte, derfor spør disippelen: ”Lær oss å be.” Jesus svarer ikke da: ”Det er bare å kopiere bønnene i tempelet, kjør på.” Nei, han kommer med en ny bønn.

Jeg tror det var på tide å renske opp i bønnene. En vanlig bønn for menn gikk ut på at de takket Gud for at de ikke var en kvinne, for kvinner var ansett for å være lenger ned på rangstigen. Dette er i konflikt med det kristne budskapet som Paulus uttrykker slik: ”Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus.” (Gal 3:28).

Jesus kom altså med en ny måte å be på. Og når han forklarer om dette, så forteller han også om holdningene rundt. I starten av sjette kapittel i matteusevangeliet gir Jesus en leksjon om bønn. Man skal for eksempel ikke bare ramse opp mange fine ord.

I synagogene måtte man være et visst antall personer før man godkjente samlingen som en samling. Men Jesus sier at der hvor to eller tre er samlet, er han midt i blant. Det er mange slike hint i NT som peker på at de kristnes samlinger hadde andre rammer enn synagogenes opplegg. De første kristne bygde ikke en gang religiøse bygninger.

Mitt syn er at det godt kan ha vært innslag med populære sanger, bønner eller trosbekjennelser i de første kristnes samlinger, men disse var ikke ”liturgiske”, det var ingen religiøs plikt om å ha dem med, men akkurat som i dag fantes det populære sanger som spredde seg. Muligens siterer Paulus noen slike i sine brev. Jeg tror heller ikke det var en religiøs rangorden der kun én person kunne undervise og kun en annen person kunne synge, og det var kun noen få utvalgte sanger som ble sunget, for Paulus oppfordrer til det motsatte.

HVOR MYE TELLER UTENOMBIBELSKE BREV?
Enkelte liturgitilhengere hevder at man må legge vekt på hva som er beskrevet i utenombibelske brever og dokumenter. Men disse utenombibelske brevene er noen ganger i strid med hverandre, og da er det ikke godt å vite hvilket brev som skal ha teologisk forrang. Noen av brevene er også i strid med NT. Det er antagelig derfor de ikke kom med i NT, hele kristenheten mente at selv om brevene riktignok har noen gullkorn, så holdt brevene ikke høy nok kvalitet samlet sett. I det hele tatt må spørre hva som er poenget med NT hvis andre brev skal ha like stor autoritet.


Selv om man legger vekt på utenombibelske brev og dokumenter, må man som kristen la Bibelen ha størst autoritet i teologiske og verdimessige spørsmål. Og i NT kommer Paulus med tydelige oppfordringer om organiske samlinger, mens liturgi må man i tilfelle argumentere for i hypotetiske vendinger.

ALLE KUNNE DELTA
Det er interessant å lese hva Den norske kirke skriver om urmenigheten og liturgi på sine nettsider: ”strukturen var løsere den gangen” og ”alle kunne delta.” Samtidig sier instruksen for norske prester dette: «Gudstjenester og kirkelige handlinger forrettes etter de fastsatte liturgier.” Instruksen er språklig ulogisk, for man kan ikke snakke om liturgi i gudstjenesten, for det er det er det samme som å si "en bil i bilen". Instruksen stemmer heller ikke med slik NT beskriver samlingene.

Den norske kirke står her i en spagat, for det ser ut til at man er kjent med hvordan Paulus beskriver samlingene, samtidig holder man fast på en annen type møteform. Men heldigvis er det en viss oppmykning på gang slik at flere fra menigheten kan delta. Likevel går utviklingen for tregt.

Paradoksalt nok kan man her og der i Den norske kirke finne bønnemøter midt i uken i et av kirkens kjellerlokaler. Da er ikke liturgien så viktig. Hvorfor er det slik? Hvorfor er ikke liturgien plikt uansett?

For ordens skyld: Jeg har ikke noe i mot at man enkelte ganger bruker møteledere og har ferdige programmer eller ferdige bønner. Men jeg tror ikke dette var vanlig i urmenigheten, og jeg tror det organiske livet, slik Paulus beskriver det, generelt er en bedre løsning for menighetslivet. Men livet er selvsagt ikke problemfritt, enten man velger det ene eller det andre.