onsdag 29. juli 2009

Noen myter om ikke-hierarkiske husmenigheter

Påstand: Ikke-hierarki betyr 100 % nei til enhver form for lederskap.
Svar: Dette er en misforståelse. Ikke-hierarki betyr at man forholder seg til hverandre slik venner gjør. Man kan gjerne ha en leder for bussturen, eller noen kan få ansvaret for å finne et passende sted å samles hvis flere husmenigheter skal møtes. Slikt synes venner er ok. Men venner synes ikke det er ok at det er én person bestemmer hvem som skal snakke hver gang man møtes eller at den ene personen bestemmer hva venneflokken skal være opptatt av.

Påstand: Husmenigheter betyr at vi må si farvel til alle som har visjoner.
Svar: Neida, det må vi ikke. Men vi må si nei til visjoner som bryter med grunnleggende verdier i NT. En grunnleggende verdi er for eksempel at alle i samlingen skal kunne komme med innslag, i følge Paulus. En annen grunnleggende verdi er at alle kristne er prester, i følge Peter. Derfor kan ikke en visjon inneholde religiøs rangorden. Du kan ikke si: ”Jeg er pastor, derfor må du følge min ordre.” For da innfører du religiøs rang. Men du kan si: ”Jeg samler inn penger til fattige, vil du hjelpe meg?” Slik jeg forstår NT, er det fint å ta initiativ, og det er fint å støtte andres initiativ.

Påstand: Husmenigheter er mot storsamlinger.
Svar: Nei, men husmenigheter vektlegger de små samlingene mer enn de store samlingene, for i de små samlingene er det lettere å leve ut de verdiene NT setter frem om å bygge hverandre. Tenk gjerne over hvor hverandreverdiene best kan komme til uttrykk, i husmenigheter eller i tradisjonelle gudstjenester.

Påstand: Det hjelper ikke å si ikke-hierarki, det blir uansett en uformell leder i flokken.
Svar: Det er noe rett i dette. Det er derfor ikke-hierarkister stresser poenget med verdier så mye. Man må snakke om verdiene og bli dem bevisst. Dermed kan de som er ledertyper makte å holde seg i skinnet, og la sine lederevner loses til situasjoner der de hører hjemme. Ledertypene må også passe på hverandre. Hvis en ledertype sier med myndighet at nå bør alle i menigheten lese en bestemt bok til neste gang, bør de andre ledertypene bruke sin utadvendthet til å si fra at slik kan man ikke oppføre seg. Alle kan foreslå en bok, men man kan ikke legge press bak forslaget.

Alternativet er å velge en formell leder, for det er ”ryddigere”. Men for det første er det å erklære: ”Vi må gi opp, vi klarer ikke leve i kjærlighet”. For det andre er det å organisere seg i strid med Paulus som sier ”én Herre”. For det tredje kommer man fort i strid med oppfordringen fra Paulus om at alle skal kunne delta med innslag. For det fjerde kommer man i strid med Peter som sier nei til makt. For det femte kommer man i strid med at alle i menigheten har fått ansvar for alt fra forkynnelse til tilsyn. For det sjette fins det ikke eksempler i NT der en pastor bestemmer sanger, prekener, visjoner, dåp, nattverd osv, så hva går i tilfelle lederskapet ut på?

Påstand: Ikke-hierarkister er mot apostler, evangelister, lærere osv.
Svar: Ikke-hierarkister er for apostler, evangelister, lærere osv, men vi er mot å la dem være religiøse sjefer og plassere dem inn i en menighetspyramide. Vi kaller dem ikke ledere, men tjenere.

Påstand: Ikke-hierarkister er blinde, det står jo om lederskap i Bibelen, for eksempel at det var en biskop over mange prester, eller at det var såkalte ledende eldste, altså hovedpastorer som var toppledere.
Svar: Når det gjelder ”biskop over prest” motbevises det i Apg 20:17 og 28. Når det gjelder ”ledende eldste” har oversetterne tatt utgangspunkt i ordet proistemi som kan bety litt av hvert, alt fra å ta vare på noen til å lede noen. Hvis de første kristne mente at ordet proistemi betydde at man ledet noen, da ble Paulus ledet av Føbe. Det kan godt være, men da må det ha vært en form for vekslende lederskap, noe som passer fint til et ikke-hierarkisk syn, man bytter på å ta initiativ og man bytter på å støtte opp om initiativene. Alternativt kan de kristne ha brukt ordet proistemi i betydningen å ta vare på noen. Det betyr at noen av de eldste var flinke til å ta vare folk, og Føbe tok vare på mange, deriblant Paulus. Slik nulles uansett uttrykket ”ledende eldste” ut.

Hvis man likevel vil holde fast på uttrykket ”ledende eldste”, må man spørre seg hvorfor Paulus ikke nevner denne tenkte topplederen når han skriver til menigheter der samlingene og kjærlighetmåltidet/nattverden var i kaos.

Kun én gang er lederskap helt sikkert omtalt på en positiv måte i NT, det er ordet kybernesis. Men ordet er ikke koblet til apostel eller pastor. Denne ene gangen ordet lederskap nevnes, må sammenlignes med de langt over hundre ganger tjenerskap nevnes. Kort sagt åpner NT for å si ja til lederskap, men det må selvsagt ikke komme i konflikt med de grunnleggende verdiene. En løsning er at man sier ja til prosjektlederskap, og nei til lederskap i menigheten. Eller kort sagt: Tenk slik venner tenker.

Påstand: Læren kommer til å skli ut i ikke-hierarkiske husmenigheter.
Svar: Dette er en påstand som må rettes mer mot hierarkiske opplegg, for hierarkiske menigheter operer med ulik lære, ergo beviser det at hierarkiske opplegg ikke er en garanti for rett lære. Det er større sjanse for at man ikke sklir ut hvis flere personer deltar og belyser skriftsteder i Bibelen.

mandag 27. juli 2009

Enevald Flåtens nye syn på menighet: 1) Åpne hjemmene. 2) Det er lov å si at man er sliten. 3) Mer demokrati.

Ikke følg blindt en pastors visjon. Dette sier Enevald Flåten nå. Han var leder for antagelig Norges største enkeltmenighet med 3000 medlemmer i Bergen i en retning innen kristendommen som kalles trosbevegelsen. Der er det gjerne en sterk leder på toppen som har en visjon alle må følge.

Folk begynte å protestere på lederstilen til Flåten, det hele endte i kaos og krangel. Flåten måtte gi seg og mange medlemmer forsvant. Tre år senere intervjues han av Andy Glandberger.

Flåten har snudd 170 grader rundt og er nå mot megakirker.

Som så mange andre pastorer prekte Flåten om relasjoner samtidig som stormenighetens rammer og kultur ga for lite rom for relasjoner. Nå har Flåten selv åpnet hjemmet sitt og kan leve ut det han egentlig prekte om. Han har også forlatt en teologi og menighetskultur der det var for lite rom til å kunne vise svakhet.

I intervjuet forteller han at det var ingen (les: få) som tok kontakt da han lå nede for telling. Han virker overrasket over dette, men dette er nok ganske vanlig i tradisjonelt menighetsliv der man legger tyngdepunktet på kirkescenen og i aktivitetene. Ordningene påvirker holdningene. Man er mest interessert i folk når de befinner seg i en av menighetens aktiviteter.

På en måte oppsummerer Flåten det noen få bloggere i Norge og Sverige har hevdet i flere år, deriblant jeg selv: Pastorene har for mye makt, det er viktig med relasjoner, hjemmene gir gode rammer for menighetsliv, det må være rom for å være sliten eller svak, det er bra å spise sammen, det bør bli mindre organisasjon og mer organisme, osv.  

Jeg har skrevet mange ganger at det er plass til både små og store samlinger, men at tyngdepunktet må ligge i de små. Det virker som om Flåten nå prioriterer på samme måte. Hvis ikke de små samlingene fungerer, vil heller ikke de store fungere, sier han. Han går faktisk så langt som å bruke ordet organisme som mål også for de store samlingene.

Jeg kjenner ikke Flåten eller menigheten i Bergen, men jeg tror hovedutfordringene i tradisjonelt menighetsliv er ganske like enten man snakker om trosbevegelse, pinsebevegelse eller Den norske kirke:

  • Det er for lite rom for kjærlighet i samlingene og aktivitetene
  • Det allmenne prestedømme blir ikke godt nok utløst i dagens menighetsmodell 

Løsningen er etter min mening at kristne begynner å åpne hjemmene sine for å dele måltid og ha samlinger der man kan støtte hverandre, slik de første kristne gjorde. Det er nettopp dette Flåten nå oppfordrer folk til. Så langt setter han ikke noen krav om at de som åpner hjemmene er nødt til å styres fra en stormenighet eller at man er nødt til å ha gått pastorskole eller noe slikt. Han sier bare at det er fint hvis ”noen” åpner hjemmet.

Hvem blir neste pastor eller prest som oppfordrer til dette? Må man som Enevald Flåten trøkkes helt ned og nesten dø to ganger før man går inn for enkle samlinger i hjemmene?

DEN KARISMATISKE KARUSELLEN

  • Alltid være på topp
  • Alltid leve i seier
  • Alltid ha den rette bekjennelse
  • Alltid proklamere uansett situasjon
  • Aldri kunne si at man har det vondt eller er svak eller at noe vanskelig
  • Alltid vise et seirende ytre mens det gjerne gråter på innsiden

Slik definerer Enevald Flåten den karismatiske karusellen. Han kritiserer den kristendommen han sto for, men nå har han snudd. Han har ikke bare gått fra å være toppleder i en menighet på 3000 til å bli husvert for 30 personer, men han har også endret verdier. Fellesskap og muligheten til å hjelpe hverandre, er viktigere nå. Han smiler og blir engasjert når han i intervjuet forteller om hussamlingene der den lille flokken spiser sammen.

Flåten er en gründer, og gründere ønsker å bygge, det skal bli spennende å se om han finner en modell der han kan utøve sitt gründerengasjement samtidig som det han nå har oppdaget om relasjoner og hjemmesamlinger, kan beholdes. Mitt syn har i flere år vært at man bør skille mellom menigheter og kristne organisasjoner, det er en grei løsning. ”Den karismatiske karusellen” kan nemlig omskrives til å gjelde kristne organisasjoner. Når man skal bygge noe stort, leter man fort etter de sterkeste i flokken, de svake og slitne blir nedprioritert. Vi må sikre at kristne i hvert fall ett sted slipper unna press og perfeksjonisme. Det gjør man ved å legge tyngdepunktet i husmenigheter. Der er det ikke mye som skal bygges, bortsett fra å bygge hverandre. Resten kan være en bonus, slik som store samlinger og kristne organisasjoner.

EN DEL SPØRSMÅL GJENSTÅR

Flåten sier i intervjuet: ”Jeg tror på å være en del av en lokal forsamling. Men jeg er like mye del av forsamlingen om jeg er i hjemmet. Hvis man ser på den første kristne menighet, så var det jo hjemmene som var kjernen og sentrum i det hele. Altså, de underviste på tempelplassen, de hadde felles bønn, osv, men man må ikke sette det ene opp mot det andre.”

Flåten har rett i at man ikke kan sette det ene opp mot det andre. Men det poenget mener jeg gjelder definisjonen ”hva er menighet?” Paulus kaller det menighet enten det er snakk om husmenighet, alle kristne i en by eller alle kristne i verden. Det er altså en organisk definisjon, ikke en organisatorisk. Likevel må man sette det ene opp mot det andre når man skal prioritere (velge tyngdepunkt) for menighetslivet i praksis. Og det er nettopp det Flåten likevel gjør, slik jeg forstår ham. Han peker ekstra på de små samlingene. Og det er slik jeg også forstår NT.

Det gjenstår noen spørsmål før Flåtens syn er fortalt helt ut. Hva mener han om hyppigheten av storsamlinger? Hva mener han om koblingen (organiseringen) mellom små og store samlinger? Hva mener han er pastorens rolle? Hva mener han med ”lokal forsamling”? Hva er det menigheter skal ta seg av og hva er det kristne organisasjoner skal ta seg av? Det er ikke sikkert jeg er enig i alt. Men jeg synes det er flott med Flåtens nye tyngdepunkt der enkeltmennesker og fellesskap settes høyere.

FIKK PANIKK

Man kan skrive metervis med kommentarer til dette intervjuet. Flåten sier for eksempel: ”Jeg fikk panikk da jeg skulle på kristent møte”. Han virker overrasket. Visste han ikke om folk som opplever det på samme måte? Opplevelsen av et kristent møte kan visst være ganske forskjellig avhengig av om man møte etter møte står på kirkescenen eller om man sitter i benkeradene. Og de som forlater menighetene blir ikke kontaktet, derfor kjenner ikke pastorene til deres opplevelser, og pastorene kjører på videre som om ingenting har hendt. 

Det er virkelig på tide med et total skifte av paradigme: Ikke megakirker, men husmenigheter. Ikke superpastorer, men venner. Ikke kirkescener, men måltidsfellesskap. Ikke prekemonopol, men samtaler og frie innslag. Pluss alle de andre poengene jeg har skrevet om i flere år nå. 

onsdag 22. juli 2009

Prekener glemmes - dialog huskes

denne bloggen om husmenigheter fins det flere interessante artikler. Are Karlsen skriver for eksempel om hvor lite man husker av prekener og hvor mye mer man husker gjennom dialog. Dette er for så vidt gammelt nytt hvis man har litt interesse for pedagogikk. Men det er rart hvor lite pastorer og andre tar seg bryet med å endre dagens tradisjoner.

Så langt jeg kan forstå, var det ikke vanlig å preke i urmenighetene. Paulus samtalte mye, og han oppfordret andre kristne til å undervise og rettlede hverandre.

Var urpastorene ledere? Del 2.

Urpastorenes makt var svært liten. NT gir nemlig hele menigheten ansvar.

HELE MENIGHETEN HADDE ANSVAR FOR DETTE:

  • å forkynne (Lukas 24:33 og Luk 24:46-47)
  • å rettlede (Koll 3:16 og Rom 15:14)
  • å undervise (Koll 3:16)
  • å sjekke en profetisk påstand (1. Kor 14:29)
  • å lære bort (Heb 5:12)
  • å kjempe for troen (Judas 1:3-4)
  • å ta vare på troen (Joh Åp 1:3)
  • å velge personer til tjeneste (Apg 6:3-5)
  • å ha tilsyn (Heb 3:12) (Heb 12:15, episkopeo)
  • å holde ut (Heb 12:7)
  • å la seg oppdra av Gud (Heb 12:7)
  • å komme med innslag i samlingene (1. Kor 14:26)
  • å holde orden i samlingene (1. Kor 14:31)
  • å dele kjærlighetsmåltid/nattverd (1. Kor 11:33)
  • å holde fast på overleveringene (1. Kor 11:2)
  • å døpe (Joh 4:2)
  • å være prest (1. Pet 2:9)
Listen kan forlenges, for eksempel med alle hverandreverdiene som oppfordrer alle til å trøste hverandre, sette mot i hverandre, oppmuntre hverandre, oppgløde hverandre osv. Heller ikke dette var noe som pastoren skulle ta seg av alene.

HVA PASTORENE IKKE BESTEMTE
NT forteller ikke om noen pastorer som bestemmer sanger, visjoner eller aktiviteter. Paulus oppfordrer alle i samlingen til å komme med innslag. Selv i den rotete korintmenigheten oppfordrer han ikke til å innføre møteleder, men han oppmuntrer alle i menigheten til å være høflige slik at samlingene går greit unna.

Selv når det var kjærlighetsmåltid/nattverd hadde ikke pastoren noen lederrolle. Hvis det var vanlig at pastoren styrte her, burde Paulus ha nevnt pastoren da han var irritert på at noen satt sultne mens andre drakk seg fulle når det var samling.


Man finner ikke pastor i NT koblet til nattverd/kjærlighetsmåltider, gudstjeneste eller dåp, heller ikke til moderne kirketradisjoner som alter, bryllup, konfirmasjon og begravelser.
Man finner heller ikke i NT at pastorer beordrer andre i menigheten.

Pastorer sender heller ikke av gårde personer ut på reise, det er det hele menigheten som gjør. Eventuelt kunne en mindre gruppe, slik som et misjonærteam, sende personer av gårde, for eksempel Paulus ble sendt flere ganger. Eller så tok man rett og slett initiativ på egen hånd uten å være sendt av noen, slik Filip dro ut.


HVA GIKK PASTORTJENESTEN UT PÅ?

Hva i all verden gjorde pastorene da? Når hele menigheten har ansvar og Peter sier at eldste, altså pastorer, ikke skal bruke makt og Jesus sier at blant kristne skal man ikke kalle noen for far eller rabbi, hvorfor i det hele tatt ha pastorer? Det fins ikke en gang en pastor med et personnavn i NT, hvis man ikke går inn for at husvertene i NT var pastorer, da dukker det opp navn. Og her ligger noe av forklaringen, tror jeg.


For kristne er det viktig å holde samlinger, derfor trenger man noen som samler flokken jevnlig. Noen bør ha dette som et ansvar, spesielt i ferske grupper, ellers kan det koke bort.

Men det var ikke religiøst obligatorisk å ha pastor, man kunne gjerne samles uten at noen var valgt til pastor, for Jesus sier at der to eller tre er samlet, er han selv midt i blant. Flere steder i NT brukes også ordet menighet uten å nevne en pastor.


Det er ikke dermed sagt at pastor var kun en husvert. Jakob oppfordrer de eldste, altså pastorene, om å rykke ut til folk som er syke i menigheten. Og Paulus skriver om eldste, altså pastorer, at det er fint at de tar vare på andre. Han nevner også at Føbe hadde tatt vare på ham selv.

Det var også fint om pastorer kunne undervise, men de var ikke alene om dette. Pastorene hadde ikke monopoler, men hadde man sagt ja til å være en hyrde som samler flokken, så kunne man ikke være sløv eller uinteressert i teologi eller medmennesker.

HVA KAN MAN KALLE LEDERSKAP?
Spørsmålet er så: Kan man kalle urpastorene for ledere når det var menigheten som selv styrte innslagene og det var menigheten i fellesskap som valgte folk til tjeneste og det var menigheten som sendte folk av gårde? Hvem som helst i menigheten som plutselig forsto et teologisk spørsmål kunne avbryte den som holdt et innslag, det oppfordrer i alle fall Paulus til, kan man da kalle urpastorene for ledere?

Kan man kalle urpastorene for ledere når de ikke hadde noen rolle gudstjenester og nattverd?
Jeg synes ordet leder er for sterkt til å beskrive denne tjenesten. Men man bruker ord ulikt. Enkelte sier sikkert leder uten å mene at lederen har gjennomskjæringsrett over andre eller at ordet innebærer spesielle religiøse monopoler. Når man diskuterer om urpastorene var ledere eller ikke, må man aller først definere hva man mener med ordet leder, slik jeg skrev i den første artikkelen.

PS: Jeg hevder over at pastor og eldste var samme person og tjeneste. Det kommer frem slik:

Både gresk, norsk og engelsk er involvert, se oppstillingen under. I en norsk bibel finner du de norske ordene tilsynsmann, eldste og hyrde.


• GRESK-> ENGELSK-> NORSK
• episkopois-> bishop-> tilsynsmann

• presbuteros-> priest-> eldste

• poimen-> pastor-> hyrde


Les så Apostlenes gjerninger 20.17. Der kaller Paulus til seg de eldste fra byen Efesos. I 20.28 kaller han så de eldste for tilsynsmenn. Og han ber dem være hyrder. Alt er samme personer, ergo samme tjeneste.

mandag 20. juli 2009

Var urpastorene ledere?

Jeg er med i et ikke-hierarisk husmenighetsmiljø, vi er en håndfull mennesker som bytter på hvilket hjem vi møtes i for fellesskap, bønn og samtaler om teologiske spørsmål. En vanlig kritikk mot et slikt opplegg er at vi ikke har et religiøst lederskap.

I en teologisk debatt om lederskap må man ta stilling til disse punktene:

  • Hva mener man med ordet leder? En som motiverer? En som bestemmer? Bestemmer hva? Hvor?
  • Argumenterer man ut fra Bibelen, fra kirkehistorien eller dagens opplegg?
  • Argumenterer man ut fra GT eller NT?
  • Hva mener man med ordet menighet?
  • Argumenterer man for et obligatorisk opplegg, eller et valgfritt?
  • Hvordan mener man at organisasjonskartet så ut i NT?
  • Er det greit å bruke sirkelargumenter?
  • Nuller ens argumenter ut noe annet i Bibelen?
  • Skyter argumentene på alle typer kirkesamfunn og kristne miljøer?
  • Hvor hardt kan man argumentere mot Priska og Akvilas?
ORGANISERING SLIK VENNER TILLATER
Når jeg hevder at det ikke var ledere i urmenighetene i NT, mener jeg at det ikke var religiøs rangorden der enkelte personer hadde makt over andre. Jeg mener at man organiserte seg slik venner tillater. Venner tillater for eksempel ikke at én person i flokken bestemmer hvem som skal få snakke når vennene er sammen. På den annen side tillater venner at hver enkelt venn kan ta et initiativ, og at de som vil, kan henge seg på og støtte initiativet. Da kan eventuelt initiativtageren fungere som prosjektleder en periode, men det er ikke en religiøs rangorden innbakt. Man kan når som helst hoppe av. Selv om man på denne måten bruker lederordet en sjelden gang, er det samlet sett et opplegg som er mange mil unna dagens pyramideformede opplegg der man har faste ledere for menigheten og samlingene og der lederne har religiøse særrettigheter, for eksempel prekemonopol, nattverdmonopol, dåpsmonopol, visjonsmonopol osv.

Under viser jeg noen poenger man må ta stilling til i debatten:

1) ORDET LEDER: Hva mener man med ordet lederskap? Mener man at lederen har religiøse eller organisatoriske rettigheter og plikter som de andre ikke har? I tilfelle hvilke? Mener man med ordet leder en person som er flink til å undervise, motivere og trøste, eller mener man at personen også har gjennomskjæringsrett over andre? Hvor langt strekker eventuelt gjennomskjæringsretten seg? Er det snakk om å bestemme sanger? Bestemme lære? Bestemme hvem som kan ha en tjeneste? Gjelder gjennomskjæringsretten kun i samlingene eller også utenfor?

Man snakker forbi hverandre hvis man ikke definerer hva man egentlig diskuterer.

Definisjonen på kristent lederskap må avdekke forskjellen på lederne og de andre i flokken. Man tydeliggjør lite ved å si at lederen skal være snill, det skal jo alle kristne være.

2) SKRIFTEN ALENE? Skal man argumentere ut fra Bibelen eller skal man også ta med hele kirkehistorien som rettesnor? Hvis man skal ta med noe av kirkehistorien, må man i tilfelle definere hvilke deler som skal tas med, og forklare hvorfor. Gjelder alle brev som kristne har skrevet gjennom to tusen år, eller gjelder kun biskopbrev, eller kun biskopers brev til menigheter, eller kun kirkemøter, eller kun kirkemøter som ikke er lokale kirkemøter?

I den forbindelse må man også forklare hva som er poenget med et eget NT hvis andre brev er likestilt med NT. Hvorfor kom ikke de andre brevene like gjerne med i NT?

3) GT OG NT: Skal man la GT og NT tillegges like stor vekt i dette spørsmålet? Selv mener jeg NT viser et annet opplegg enn GT og at NT må gå foran. For eksempel Hebreerbrevet i NT sier at den gamle prestetjenesten fra GT har gått ut på dato.

4) SIRKELARGUMENTER: Et typisk argument er slik: ”Det blir bare rot hvis en kirke skal drives uten lederskap.” Her inneholder argumentet et ord som ikke brukes på gresk i NT, nemlig ordet kirke. Det samme gjelder ordet menighet. Selv om man bytter ut kirke/menighet med forsamling, noe som er nærmere opprinnelig gresk, så gjenstår ordet drive. Man starter da med en påstand om at noe skal ”drives”. Hva betyr drive? Man må først gi grunner for det som argumentet tar sats ut fra.

Mange starter med å argumentere ut fra dagens situasjon, da mener jeg man må forklare hvorfor dagens situasjon er utgangspunktet. Man må også da i tilfelle forklare hvilken av dagens situasjoner som skal gå foran, det finnes jo ulike kirkesamfunn med ulike opplegg.

5) ISOLERTE ARGUMENTER: I hvilken grad kan isolerte argumenter brukes? Her tenker jeg på at man finner en setning i NT som støtter ens syn, for eksempel at Paulus kjeftet på Peter og viste ”lederskap”, men så dropper man nevne at Paulus selv fulgte initiativer fra andre. Når man ærlig leter etter svar, og ikke bare er ute etter å vinne en debatt, mener jeg isolerte argumenter kan settes frem, så kan samtalen eventuelt avdekke om argumentet holder mål.

6) UTNULLING: Paulus skriver at alle i menigheten skal kunne bidra med innslag, og han nevner ingen møteleder eller prest eller pastor selv om menigheten han skriver til er rotete. Argumenterer man for ledere, kan man ikke nulle ut hva Paulus sier om samlinger eller andre temaer.

7) ALLMENNE ARGUMENTER: Et argument mot ikke-hierarki er gjerne at ”læren kommer til å skli ut”. Men det samme kan sies om hierarkiske menigheter, for ulike hierarkier har ulikt syn på læren. Slik er det også med andre argumenter: ”Bare rot”, ”fare for overgrep”, ”ikke noe vekst”. Selv om slike argumenter kan brukes mot mange menighetsmodeller, mener jeg de ikke bør strykes helt, for man kan drøfte hvor det blir minst mulig rot, hvor det er minst fare for overgrep, hvordan man er mest trygg på at læren ikke sklir ut. Paulus trekker for eksempel frem prinsippet om prøving.

8) ORDET MENIGHET: Hvordan definerer man menighet? Ordet ekklesia (forsamling) brukes i NT både om husmenigheter og om alle kristne i større områder. Definisjonen på menighet må i tilfelle passe like godt på en husmenighet som til et stort område. Hvilke kristne aktiviteter er innenfor eller utenfor begrepet menighet?

9) OBLIGATORISK? Man må skille mellom hva man mener er religiøst obligatorisk eller forbudt og hva som er valgfritt. Mener man at lederskap er så religiøst obligatorisk at alle kristne må se å finne seg en pastor? Eller mener man at man i en flokk kan velge seg en pastor hvis det er behov for det?

Mener man at lederskap skal være så obligatorisk at alle bibelskoler og kristne kor må legges til en menighetsorganisasjon med en pastor på toppen, eller kan de operere fritt? Hva er i tilfelle unntaksregelen? Har kristne lov til å samles uten en pastor, for eksempel på stranden eller i et kloster?

10) ORGANISASJONSKART: Hvilke merkelapper i NT mener man var ledertitler, og hvilke personnavn er koblet til dem, og hvordan sto de i forhold til hverandre? Hvis man går inn for lederskap, mener jeg man samtidig må legge frem et organisasjonskart fra NT. Var for eksempel evangelister over, under eller på linje med lærere? Og hvilke ulike rettigheter og plikter hadde de ulike lederne? Hvilke personnavn kan kobles til ordet pastor i NT?

lørdag 11. juli 2009

Kirken kan lett gi en milliard til fattige

Et kirkemaleri til 20 millioner kroner ble stjålet denne våren. Tyvene brøt seg inn gjennom et vindu. Inventaret i norske kirker er forsikret for 9 milliarder kroner. Hva med å selge halvparten av kunsten og gi pengene til fattige?

Nå er det ikke slik at husmenigheter, slik jeg selv går inn for, slipper unna kritikken. Også i hvert hjem, i vår rike del av verden, fins det ting man kan kvitte seg med. Men det er svært langt mellom hvert hjem som har 20 millioner kroner hengende på veggen. Derfor rettes oppfordringen først til kirkene.

De første kristne bygde ikke kirker, man hadde jo allerede hjem å samles i, så hvorfor bruke penger på ekstra bygninger?
Det betyr ikke at jeg er mot enhver form for fellesbygninger blant kristne, men jeg ser ikke helt poenget i å legge tyngdepunktet i kirker.

Er du kreasjonist? I Sverige er det et museum om fossiler og skapelse.

I Sverige fins et museum som viser frem fossiler ut fra et kreasjonistisk perspektiv. Museet ligger i Umeå på østkysten omtrent på høyde med Trondheim i Norge. Det er Mats Molén som driver museet. Han har skrevet flere bøker om kreasjonisme, den mest kjente er Vårt ursprung?

Hvert år er det en stor messe i Umeå, det er faktisk Sveriges mest besøkte messe, i følge reklamen, med 120 000 besøkende og 850 utstillere. Den er inndelt i områder som teknikk, fritid, bolig, ung osv. I år (2009) er datoen 1.-9. august.

Skapelsesmuseet pleier å ha en utstilling på messen, og da er det behov for frivillige til å bære, skru sammen utstilling, servere vafler osv. Her selger man også ekte fossiler. Er du kreasjonist, kan du ta kontakt med museet på deres nettsider og tilby gratis hjelp, så får du kanskje en annerledes sommer i år.

På nettsidene til Genesis finner du spørsmål og svar innen de vanligste emnene innen kreasjonisme.