søndag 29. mars 2009

Altertjeneste gått ut på dato

I norske kirker finner man alter, men Hebreerbrevet i NT viser at både prest og alter gikk ut på dato. Med Jesus gikk man fra GT til NT: "For offeret har han båret fram én gang for alle da han ofret seg selv".

Apostelen Peter skriver i sitt brev at alle kristne er prester. Han bruker da GT-ordet for prest. Alle kristne har altså fått et opprykk, for også forhenget inn til presterommet revnet. Kun Jesus omtales som øversteprest i NT.

Skal man i det hele tatt snakke om altertjeneste, så stiller alle kristne likt, for alle er prester. Men alteret er erstattet av nattverden, så det er ikke lenger noen som skal ha altertjeneste.

De gangene vi finner ordet alter i NT, så er det snakk om NT som refererer til GT-opplegget. For eksempel Jakob bruker ordet alter i sitt brev (2:21), men da om GT.

I en del norske bibler bruker man ordet altertjeneste i forbindelse med Paulus. Men ordet alter er ikke i bruk på gresk i teksten. Ordet som brukes er spendomai, det betyr å ofre noe. En viss kobling til alter finnes, spendomai kan opprinnelig bety å helle et glass med vin, olje eller blod på et alter.

Det er i Filipperbrevet 2:17 at det står: "Ja, om jeg selv (Paulus) skal ofres mens jeg gjør altertjeneste og bærer deres tro fram som offer, er jeg likevel glad og gleder meg med dere alle." De engelske biblene jeg har sjekket, bruker ikke ordet altertjeneste i denne teksten, for hvis det skulle stå alter, da må det greske ordet thusiasterion være i bruk.

Spendomai brukes også i 2. Tim 4:6. Ikke noe alter-ord er i bruk der, heller ikke i norsk oversettelse. Hvorfor norske oversettere velger å bruke ordet alter kun det ene stedet, og ikke det andre, vet jeg ikke.

Siden alter ikke står på gresk i teksten, kan Filipperbrevet 2:17 oversettes omtrent slik: ”Selv om jeg tømmer meg helt og ofrer meg i min tjeneste for Gud som skjer i offentlighet, så kan jeg dele min glede med dere alle, fordi dere tror.”

Paulus satt i fengsel og bar lenker. Kanskje han regnet med at hans tid var ute og at han skulle lide martyrdøden.


Men det er ikke sikkert at det var så depressivt. Paulus sto på selv om han satt i fengsel. Han var åpen offentlig om sin tro. Ordet liturgi brukes i teksten, og det ordet betyr offentlig tjeneste. Paulus skriver et annet sted i brevet: "Jeg vil at dere skal vite, søsken, at det som har hendt meg, har tjent til fremgang for evangeliet. Det er blitt kjent i hele borgen og for alle de andre at det er for Kristi skyld jeg bærer lenker. På grunn av disse lenkene har de fleste av våre søsken fått større tillit til Herren, så de enda modigere enn før våger å forkynne Ordet."

Tonen er positiv selv om man må regne med at Paulus begynner å bli tom for krefter, han tømmes, slik spendomai indikerer. Han drev neppe altertjeneste inne i fengselet. Når han ikke gjorde det, hvorfor skal da norske prester drive altertjeneste? Det virker som at norske prester har sydd prestedrakter av forhenget som delte seg i to. Symbolikken med at forhenget revnet da Jesus døde, er så langt jeg kan forstå, at prest og altertjeneste gikk ut på dato. Man gikk fra GT til NT der alle er prest.

lørdag 21. mars 2009

Har Den norske kirke monopol på kristne begravelser?

Aftenposten skriver om begravelser. Folk ønsker å bruke sanger som prest og organist ikke liker. Lederen av Kirkerådet, Nils Tore Andersen, svarer avisen at prester og organister bør være romslige, men hvis man vil ha en kristen begravelse, må man følge de regler kirken har for slike ting. 


Autoriteten er altså ikke Bibelen, men Kirkens egne regler som den har funnet på? Vel, det er ikke sikkert Andersen ordla seg akkurat slik avisen skriver. Det kan jo være at han sa "kirkelig" og ikke "kristen". Mitt poeng er at begrepet "kristen begravelse" ikke fins i Bibelen, like lite som "kristen fødsel" eller "kristen bursdag" eller "kristent bryllup" fins i Bibelen. 

Man må gjerne koble ordet kristent til noe annet, det betyr i tilfelle at man tar med seg en kristen dimensjon, for eksempel bønn, opplesing fra Bibelen, omsorg eller annet, inn i situasjonen. Men det er ikke Den norske kirke som har monopol på hva som er kristelig.

Er det ønske om en kristen begravelse, behøver man hverken prest, kirkebygning eller Den norske kirke. 

Når det er sagt, setter jeg selvsagt pris på alle prester som gjennom årene har trøstet og hjulpet sørgende. Det må være lov å ha to tanker i hodet på en gang. 

Vil kontrollere vitnesbyrd

Avisen Vårt land har latt leserne stille spørsmål til noen biskopkandidater på nettsidene. Et av spørsmålene gjaldt en oppfordring om flere frie innslag i gudstjenestene. Den ene kandidaten svarte at frie vitnesbyrd er berikende for fellesskapet, men at liturgi og prest må ha en kontrollfunksjon. 


Her er litt voksenopplæring til biskopkandidatene:
  • Apostelen Paulus skriver at alle skal slippe til i samlingene med sine innslag, han nevner ingen kontrollperson. 
  • Dagens presteord stammer fra det greske ordet for eldste. Apostelen Peter skriver at eldste ikke skal bestemme over flokken.
  • Når Det nye testamente bruker ordet gudstjeneste, nevnes ikke prest.
  • Det greske ordet for gudstjeneste er det samme ordet som liturgi. Det er meningsløst å si at man har en liturgi i gudstjenesten. Derfor er det også meningsløst å si at liturgien må ha en kontrollfunksjon i gudstjenesten.
  • Det nye testamente viser at biskop og prest er samme person. Å si ja takk til å bli biskop over prest, er en ubibelsk konstruksjon.
  • Det nye testamente har svært mange hverandre-oppfordringer, det vil si undervise hverandre, hjelpe hverandre osv.
En av de andre biskopkandidatene svarer at erfaringene med frie vitnesbyrd er varierte. På den ene siden har han gode erfaringer med at folk i menigheten har delt opplevelser i forbindelse med prekenen. Men han mener at frie innslag reiser spørsmål om hvem som skal få lov til å si noe, hvor ofte, hvor lenge, hvilket budskap osv.

En tredje kandidat svarer at det er viktig at menigheten føler at den er sammen om gudstjenesten og at han har mange gode erfaringer med frie vitnesbyrd.

Kandidatene mener altså at frie innslag stort sett er bra, men ser farer ved at noen kan komme til å si noe galt. Jeg tror problemet er at man har bygget en scene inne i kirken, da må alt som sies fra scenen være korrekt. Hvis man heller samles slik urmenighetene gjorde, nemlig i hjemmene, så er det ikke så farlig om noen sier noe galt, for da kan neste person rette opp feilen. Hmm, det er visst akkurat slik Paulus oppfordrer til.

Kjære prest, derfor blir du utslitt.

Enda en undersøkelse viser at mange norske prester møter veggen på grunn av arbeidsoppgavene. Denne gangen er det Aftenposten som forteller om en undersøkelse som heter "Jeg er jo ikke Jesus heller", utført av blant annet professor Anders Skogstad ved universitetet i Bergen. 


Undersøkelsen kommer ut i bokform, jeg har ikke lest den, men beskrivelsene Aftenposten gir med sin eksempelprest, er ikke nye. Presten strekker strikken for å rekke alt, og med lungebetennelse gjennomfører hun gudstjenester midt i julestria.

Problemet, tror jeg, er at prestene ikke bruker urmenigheten som forbilde.

Urmenigheten hadde ikke prester som ordnet konfirmasjon, bryllup og begravelser, men urmenigheten hadde "prester" som samlet en flokk hjemme.

Eksempelpresten til avisen må bære hele menigheten på sine skuldre, selv når noen ikke finner riktig ledning til PC-en inne i kirken, så må presten løse også det. Det er ikke ende på oppgavene.

I artikkelen gis det hint om at det kan komme en streikeperiode fra prestene. Are Karlsen, som er for husmenigheter slik jeg selv er, innførte ordet "foretakskirke" på sin blogg for noen år siden for å beskrive dagens paradigme. Enkelte protesterte på ordbruken. Men foretak og streik er ord i samme paradigme.

Avisen har også intervjuet statssekretær Halvard Ingebrigtsen. Han peker på den pågående prostereformen der prostene skal få et tydeligere lederansvar. Atter en gang skal løsningen liksom være mer lederskap. Men løsningen ligger ikke i mer effektiv drift, motivering og gjennomskjæring inne i dagens paradigme. Løsningen ligger i urmenighetens opplegg.

Dagens prester bør få seg et annet yrke, og heller invitere en liten flokk hjem til seg. Senk skuldrene, sett over kaffen. 

Jeg sier ikke at urmenigheten bare var kos. Folk kunne bli slitne også der. Forskjellen var at ingen hadde ansvar for å bære hele menigheten alene, hverandre-verdiene var viktige, alle skulle bidra fritt i samlingene med innslag, det var ikke en prest som fast skulle holde en preken, hvem som helst kunne døpe.

lørdag 14. mars 2009

Apostlene hadde ikke disipler

Når de første kristne brukte ordet disippel, så mente de disippel av Jesus, ikke disippel av pastorer eller apostler, det viser disse tekstene fra Det nye testamentet: 
  • Jesus sa: "Ved dette skal de forstå at dere er mine disipler."
  • Apg skriver: "Saulus raste fremdeles mot Herrens disipler og truet dem på livet."
  • Apg skriver: "Det var i Antiokia disiplene første gang ble kalt kristne." 
Kursiveringene er mine.

Hvis det fantes ledere over disiplene, er det merkelig at Saulus ikke bryr seg om lederne, men bare forfølger dem som er nederst på rangstigen. Løsningen er selvsagt at det fantes ikke rangordninger.

Saulus blir etter hvert selv kristen, og senere blir han nesten steinet til døde. Når mobben steiner Paulus, og disiplene slår ring om ham, så er det snakk om andre kristne, ikke eventuelle disipler av Paulus. 

Når Barnabas og Paulus blir en lang tid hos disiplene i Antiokia, så må det leses slik: De ble en lang tid hos de kristne i Antiokia.

Antiokia ble kristnet før Paulus kom dit.

Denne forståelsen av ordet disippel gir føringer for hvordan man organiserer menighetslivet i dag.