torsdag 31. desember 2009

Boken min er visst for sterk for pastorer

Kanskje burde jeg utstyrt boken min med advarsel: ”Pastorer, prester og biskoper kan få høyt blodtrykk av å lese denne boken.”

Per Eriksen i Vårt Land har lest min ferske bok som sammenligner urmenigheten med dagens tradisjonelle menigheter. Over en halv side i avisen skriver han først at boken min er grundig og at den retter søkelyset mot viktige problemstillinger i menighetslivet og at jeg har treffende karakteristikker. Men så konkluderer han likevel med at boken er nærmest ubrukelig.

Argumentet hans er at han ikke liker formen på boken. Da er jeg lettet. Form oppfattes ulikt fra person til person. Det er ikke teologien i boken han angriper.

Avisen burde ha opplyst at deres spaltist Eriksen er pastor, for da er det lettere å anta hvorfor han ikke liker boken min. I boken er jeg nemlig grunnleggende kritisk til dagens pastorrolle når jeg sammenligner med hva jeg mener å finne i Bibelen.

Jeg skjønner godt at pastorer og prester kan bli provosert av boken min. Vanligvis er det pastorene som ber folk i salen endre sine liv, tenke nytt, og gjerne være radikale. Denne gangen er det en i salen som har reist seg og snakker til pastorene. Det er uvant å bli tilsnakket slik på hjemmebane, spesielt når jeg kommer med en mengde argumenter fra Bibelen. Det er jo prester og pastorer som pleier å komme med svarene gjennom prekener de holder.

Eriksen avslører i artikkelen sitt eget utgangspunkt. Han vil egentlig ikke ha bøker som går til Bibelen og tar alt fra bunnen av. Han vil bare ha bøker som kommer med korrektiver til dagens menighetsliv, altså kun små forandringer som gjør at man kan fortsette i samme spor som før.

Men så snur han på det likevel og åpner for at jeg kan har rett når jeg skriver at vi har rotet oss bort et sted i kirkehistorien. Døren åpnes med en liten glippe. Det er ikke godt å vite hva han egentlig mener.

Pastoren mener i alle fall at jeg har feil virkelighetsbeskrivelse. Men saken er at jeg underbygger min analyse med en rekke undersøkelser om norsk menighetsliv. Det er ikke jeg som påstår at pinsevenner kjeder seg på gudstjeneste. Det er ikke jeg som påstår at prester og pastorer sliter seg ut. Det er ikke jeg som påstår at lederne roper ”se meg”. Det er undersøkelsene som sier dette.

Her kommer Eriksen med et paradoksalt poeng. Han mener jeg kommer med for mange svar og at det dermed ikke blir noe igjen til en prosess. Det han på en måte sier da, er at man bør slutte å preke og heller snakke sammen. Ja, det er nettopp det bokens budskap er.

Spørsmålene er så: Hvem skal få lov til å være med i prosessen og samtalen? Hvem skal få lov til å lande beslutningene? Kun lederne, eller hele menigheten? Og hvilket læredokument skal man diskutere ut fra? Bibelen eller Luther?

Å gå gjennom menighetslivet helt fra bunnen av, er så lite fristende at det er enklere å peke på meg og påstå at jeg har mistet bakkekontakten. Kom heller med argumenter for hvorfor dagens paradigme er riktig og hvorfor det paradigmet jeg beskriver er feil.

Mine meningsmotstandere må også gjerne komme med retoriske motangrep, men da må de i det minste ta utgangspunkt i hva jeg faktisk mener. Eriksen later som at jeg er i konflikt med meg selv når jeg oppfordrer pastorer til å sette over kaffen hjemme samtidig som det ikke fantes kaffetraktere i urmenigheten. Dette er et totalt forvrengt bilde av mitt syn. Jeg presiserer i boken at jeg ikke er ute etter å kopiere urmenigheten i detalj, verken når det gjelder organiseringen eller hvor man møtes. Jeg presiserer at det er de grunnleggende verdiene og oppfordringene i NT som må sette føringer for menighetslivet.

Og når jeg skriver ”stryk alle tiltak som ikke nevnes i NT”, så er det i forbindelse med en øvelse for å sjekke alle dagens menighetstiltak opp mot det kristne oppdraget som fins i Bibelen. Jeg mener selvsagt ikke at man skal leve som amish-folket uten strøm og biler. Når pastor Eriksen lager feilaktig kaffe-retorikk ut av dette, viser det hvor lite interessert han er i å analysere norsk menighetsliv fra bunnen av.

De som leser boken, vil se at jeg skriver at det gjøres mye godt i tradisjonelle menigheter, og at jeg ber leseren forstå at jeg sammenligner to paradigmer, og at jeg har landet på at det ene paradigmet er nærmere NT enn det andre. Jeg presiserer også at i forhold til tradisjonelle menigheter kan det faktisk bli flere problemer i husmenigheter. Jeg skriver også at jeg ønsker alle menigheter alt vel og at tradisjonelle menigheter som synes jeg er for radikal, gjerne kan hente inspirasjon fra boken i porsjoner.

Boken heter ”Fra urmenighet til scenekirker”.

tirsdag 8. desember 2009

Bok om urmenighet, husmenighet og likestilling

Boken min kom i salg for tre uker siden, den heter "Fra urmenighet til scenekirker". Skriv gjerne navnet ditt når du betaler i nettbanken, ellers vet jeg ikke hvem som har betalt, for jeg har ikke KID-nr-avtale.

Enkelte spør hva det koster for 10 stk. Prisen er da 179 kr pr stk pluss porto. Vanlig pris er 249 kr pluss porto. Bestill her sjur@byggemennesker.no

Boken har et bredt innhold:

  • Teologiske argumenter for likestilling.
  • Teologiske argumenter for at ingen skal ha religiøse monopoler blant kristne.
  • Beskrivelse av urmenighetens måltidssamlinger og hverandre-verdier.
  • Hvordan organiserte de første kristne seg? I Den norske kirke har man for eksempel biskoper over prester, dette stemmer ikke med NT. I Pinsebevegelsen skiller man ofte mellom eldste og pastorer, dette stemmer ikke med NT.
  • Eksempler på hvorfor man ikke kan bruke kirkehistorien som teologisk rettesnor, og hvorfor vi må holde oss til NT.
  • Analyse av dagens menigheter. Enkeltmennesker blir for dårlig sett.Prester og pastorer sliter seg ut.
  • Husmenigheter i NT og i dag.

mandag 7. desember 2009

Jesus-kvinner eller Bevere-kvinner?

Jeg støtter likestilling. En kjent kristen kar fra USA som heter John Bevere, har et annet syn. Han mener at ektemannen skal bestemme over kona. Han skriver i boken ”Under Guds beskyttelse” på side 128: ”En hustru skal adlyde i tillegg til å ære sin ektemann med underdanig holdning.”

Jeg mener dette er helt feil konklusjon av NT, og begrunner det i artikkelen ”Overlevelsesguide for kvinner som blir undertrykt i menighetslivet.

Hva da med Johns egen kone, Lisa Bevere? Hun kommer til et stevne i Norge i slutten av mai i 2010 som arrangeres av organisasjonen Jesuskvinner.

Jeg har sett noen videosnutter der Lisa Bevere motiverer kvinner til innsats, for eksempel sier hun "Du er ikke problemet, men løsningen." Kjempefint, jeg tror mange norske kvinner kommer til å bli inspirert av dette besøket, flott at hun er invitert. Men samtidig hadde det vært avklarende å høre hva hun og Jesuskvinner mener om likestilling. Støtter Lisa Bevere sin manns teologi om at kvinner skal adlyde sin ektemann?

Dette ekteparet reiser verden rundt og holder taler på store kristne stevner. Blir det rom for spørsmål fra salen, så håper jeg noen spør om likestilling.

Lisa Bevere har noen eksempler der ektemannen for lenge siden motiverte henne til å begynne å holde taler selv om hun var beskjeden. Er det dette som menes med å "adlyde"? Altså at man hjelper hverandre til å strekke seg? Kunne ikke Lisa gjort det samme mot John? Det er lett å snakke bort teologi med at man har det så fint sammen. Men hva menes egentlig med "en hustru skal adlyde"?

MITT SYN:

  • Det er bare 2 % sjanse for at ordet hode i NT betyr overhode.
  • Oppfordringen i NT om å underordne, inneholder ordet "hverandre".
  • Det greske ordet for underordne ble brukt både sivilt og i det militære. Sivilt var det snakk om å støtte andre i en felles sak. Man må velge betydning når man tolker.
  • Peter snakker et sted til kristne kvinner gift med ikke-kristne menn i antikken. De måtte allerede adlyde sine menn, derfor må Peters betydning være en oppfordring om å stille seg støttende, ikke adlyde.
  • Paulus sier at et ektepar eier hverandres kropper.
Les mer i lenken jeg ga over.

lørdag 5. desember 2009

Når kristenrocken har førsteretten i menighetslivet

Her om dagen traff jeg noen eldre personer som jevnlig går i en frikirke til gudstjeneste. De synes prekenen er oppbyggelig og fin. Men så kommer musikkinnslaget med et volum der basslyden rister hjertene ut av kroppen og det hele blir en påkjenning. Jeg synes dette er mangel på respekt for eldre.

I det som anses som en hovedsamling i en menighet, bør alle jenke seg. Har man sære interesser, for eksempel at man liker rockekonsertvolum på sanginnslagene, eller at man liker snøkanoner innendørs, kan man heller arrangere egne samlinger for slikt.

Jeg oppfordrer eldre til å forlate salen når man får hjertebank av volumet. Ikke vær flaue over dette. Det er de andre som skal være flaue over oppførselen sin.

Så bør man få i gang en drøfting av verdier i menigheten.

Hos enkelte tannleger utstyres pasienten med en nød-knapp. Hvis det gjør vondt, kan pasienten trykke på fjernkontrollen og tannlegens verktøy mister strøm og stanser. Inntil verdiene har kommet på plass i menigheten, og folk har begynt å oppføre seg med høflighet, kan man utstyre noen av de eldre med fjernkontroller som senker volumet under smertegrensen.

fredag 4. desember 2009

Er ordet ”norsk husmenighet” tabu?

En artikkel i Pinsebevegelsens avis forteller om et ektepar som i mange år har åpnet sitt hjem for kristne husmøter. Folk tar med kake, man deler personlige opplevelser, man synger og ber sammen og enkelte blir friske etter forbønn.

Beskrivelsen burde kvalifisere til hva man kaller menighet. Men i artikkelen blir disse samlingene kalt husmøter, ikke menighet. Greit for meg, for ordet menighet er egentlig ikke i bruk i NT på gresk. Men det jeg stusser over, er at andre kristne samlinger gjerne blir kalt menighet i samme avis, for eksempel slike som foregår inne i en kirkebygning.

Jeg søkte i avisen og fikk 11 treff på ordet husmenighet. De fleste handlet om kinesiske husmenigheter. Ett treff handlet om Iran. Var det noen norske treff? Ja, ett treff handlet om en norsk tradisjonell menighet som hadde startet som husmenighet.

Dette ligner litt på et annet forhold da jeg var ung. Da kunne man gjerne vise film fra norske misjonærer i Afrika der det var vanlig med trommer i de kristne samlingene, men i Norge var trommer forbudt blant kristne. Så lenge trommingen foregikk i et land langt borte, var det greit.

Hva er egentlig Pinsebevegelsens definisjon på menighet? Må det være en i samlingen som kaller seg for pastor? Må man ha et felles lokale? Definerer man hussamlingene forskjellig ut fra om flokken har et mål om å komme seg inn i en kirkebygning eller ikke?

Det kan være at ekteparet i artikkelen selv insisterte på at ordet husmenighet ikke skulle brukes. Det kan være at det står husmenighet i papiravisen, ikke vet jeg. Men uansett burde det være oppsiktsvekkende at Pinsebevegelsen som for 100 år siden ble stiftet med slagordet ”Frem til urmenigheten” i dag skriver så lite om norske husmenigheter. For urmenigheten besto av husmenigheter.

Oppdatering: Jeg var nå på besøk hos noen som hadde papirutgaven av KS og jeg bet meg merke i faktaboksen som skal fortelle om urmenigheten i NT. Den gir inntrykk av at husmenigheter var noe uvanlig. Heller ikke faktaboksen bruker ordet menighet. Dette til tross for at Paulus kaller hussamlingene for menighet.

Her er faktaboksen fra KS:

"HUSMØTER
På Ottestad inviterer ekteparet Kari og Per Arne Gustavsen stadig til husmøter. Husmøter er ikke et ukjent begrep i Det Nye Testamentet. De første kristne møttes ofte i hjemmene for å dele Ordet, fellesskapet og måltidet."

"Ikke et ukjent begrep"? Av denne faktaboksen får jeg inntrykk av at normalen var noe annet enn hussamlinger, og at det er bare hvis man leter nøye at man finner hussamlinger i NT. Hva er da i tilfelle det kjente begrepet? Hva var en normal samling i NT? Og hvorfor unngår man ordet menighet i definisjonen? Tok Paulus feil?

Min påstand er at den normale samlingen var i hjemmene og at slike samlinger ble kalt menighet. Man var frie til å møtes hvor som helst, for eksempel på en strand. Men siden måltid var et viktig innslag, var det mest naturlig å møtes i hjemmene.

onsdag 2. desember 2009

Tradisjonelt menighetsliv må fornyes

Stadig flere mener at tradisjonelt menighetsliv bør fornyes. En person beskriver seg selv slik på bloggen sin:

"Kirkeløs og glad for det. Oppdager at vandringen i Jesus er ufattelig kul, og at etablerte menigheter ikke nødvendigvis bidrar til det."

Mitt syn er blant annet dette:

  • Små samlinger er bedre enn store. Husmenigheter har bedre rammer enn kirker.
  • Samtaler og innslag fra mange er bedre enn prekemonopol.
  • Hverandre-verdiene må få plass i samlingen.
  • Organiske samlinger er bedre enn faste programmer.
  • Enkeltmennesker er viktigere enn aktiviteter.
  • Religiøs rangorden må vike for det virkelig allmenne prestedømme.

Jeg sier ikke dermed at prekener og fellesbygninger må helt vekk og at man aldri skal ha et program. Men jeg sier at tyngdepunktet bør ikke ligge der.

Her er to nye bloggere som skriver om fornying:
http://tisjbe.blogspot.com/
http://kraftkjernen.blogspot.com/

onsdag 25. november 2009

De første kristne hadde ikke kirker

De første kristne møttes i hjemmene. Man hadde mat man kunne bli mett av. Alle slapp til med sine innlegg. Det var ingen møteleder.

Sliter du deg ut som prest? Undersøkelser viser at åtte av ni prester føler seg alene! De ønsker seg en samtalepartner, noen som ser dem.

Spør så hvordan de andre i kirken har det. Mon tro om også de føler seg alene der de sitter på kirkebenken og hører presten preke langt der fremme.

Folkens, det fins en løsning. Oppdag urmenigheten og hvordan de holdt samlinger.

Hva mente Jesus om rangorden?

I høyre spalte har jeg en uformell spørreundersøkelse. 146 personer har svart i skrivende stund. 72 % mener at Jesus var mot rangorden blant kristne. 17 % tror det motsatte. Dette er ikke et vitenskapelig utvalg. Men ved å svare, blir man forhåpentligvis mer bevisst i dette spørsmålet.

Hvis du virkelig mener at Jesus ikke ville ha rangorden blant kristne, da bør dette gi utslag i menighetslivet. Det betyr nei til prekemonopol, nattverdmonopol og dåpsmonopol.

Hvis Jesus var og er mot rangorden, da bør ikke prestene bruke drakter som skiller dem fra resten av menigheten. For eksempel.

tirsdag 24. november 2009

Visste du dette om de første kristne?



I BOKHANDELEN:
Boken min "Fra urmenighet til scenekirker" finner du nå i bokhandelen Bok&Media Oslo, i Akersgata 47.

  • Visste du at de første kristne ikke hadde kirker?
  • Visste du at prest og biskop opprinnelig var samme person?
  • Visste du at det vi i dag kaller prester opprinnelig ikke var prester?
  • Visste du at ordet prest ikke finnes sammen med ordet gudstjeneste i NT?
  • Visste du at Paulus aldri hilser til noen pastorer i sine brev?
  • Visste du at misjonær og apostel er samme ord?
Boken kommer med en del teologiske overraskelser hentet fra NT. Du finner også argumenter for full likestilling og null religiøst hierarki.

Les også om Tradisjonen/kirkehistorien og hvordan den skiller seg fra NT.


Få også med deg bivirkningene som et moderne menighetsliv skaper. Prestene og pastorer sliter seg ut samtidig som folk kjeder seg. Samlingene inne i kirkebygningene er lite egnet til at folk ser hverandre og kan bygge hverandre. De første kristne hadde en helt annen løsning: måltider i hjemmene.


Boken går også gjennom ord som apostel, prest, eldste, disippel, menighet osv. 306 sider.

249 kr + porto. Bestill her: sjur@byggemennesker.no

søndag 22. november 2009

Folkekirke uten kirke og stat, men med folk.

”Folkekirke” sier noen som et argument for å beholde dagens opplegg med statskirke: Prester, vielser, begravelser, konfirmasjoner, julekonserter, organister, kirkebygninger, alter, prestedrakter, kjeksnattverd, hierarki og mye annet som ikke finnes i NT.

"Folkekirke" sier noen som vil ha staten ut av kirken, men samtidig beholde kirken. Altså fortsette med alt som ikke fantes blant de første kristne: prestedrakter, kirkebygninger, alter osv.

Det er på tide å se for seg en annen type folkekirke: Tusenvis av husmenigheter over hele Norge.

I husmenigheter har man verdier som "vent på hverandre" og "undervis hverandre". Man har tid til hverandre. Man samles rundt et skikkelig måltid, slik de første kristne valgte å gjøre.


Når det er så mye i Den norske kirke som ikke har røtter i Bibelen, da er opplegget ikke en garantist for opprinnelig kristen tro og verdier. Dermed faller slike argumenter. Da kan vi like gjerne gå inn for en alternativ folkekirke: husmenigheter.

I en alternativ folkekirke med husmenigheter vil man her og der selvsagt finne feil verdier. Men det er bedre enn dagens folkekirke hvor det er feil verdier over alt.

Feil verdier? Ja, å ta på seg en prestedrakt er feil verdi. Å hindre folk å kommentere prekenen er feil verdi. Å tilby kjeksnattverd uten måltidsfellesskap er feil verdi.

Mitt forslag er slik:
1) Staten lager regler for hvor folk kan begraves og slikt. Staten holder også oversikt over hvem som er gift med hvem og slikt.

2) Så kan vi ha tusenvis av husmenigheter som ikke er styrt av et kirkesamfunn, men husmenigheter som er selvstendige samtidig som de har fellesskap med andre menigheter.

3) I tillegg kan det være kristne organisasjoner med smalere oppgaver, også disse er selvstendige.

torsdag 19. november 2009

Den norske kirke skal få pave

Hierarkiet vokser i Kirken. I dag meldte www.kirken.no at Norge skal få en slags erkebiskop. Fra før av er det 11 biskoper, én i hvert geografiske bispedømme. Jeg forstår meldingen fra Kirken slik at prinsippet om en tolvte biskop nå er vedtatt i kirkemøtet, og at både kirkemøtet og bispemøtet dermed går inn for en toppbiskop. Kirkemøtet mener den tolvte biskopen skal kalles "ledende biskop".

Meldingen fortsetter: "Med vedtaket imøtekommer Kirkemøtet Bispemøtets behov for å få styrket sin lederfunksjon. Departementet får med dette et entydig råd fra Bispemøtet og Kirkemøtet." Det er altså Staten som til slutt bestemmer om vi skal få en slik pave eller ikke i Den norske kirke.

Flere vil sikkert bruke ordet pave fremover i debatten. Muligens er det skivebom, men prinsippet om en toppsjef er likt, så helt ut i det blå er ikke sammenligningen.
Egentlig har Den norske kirke allerede denne funksjonen i sitt apparat, men det er vanlig biskop som har to funksjoner, det vil si vedkommende er både leder for sitt eget bispedømme og leder for de andre biskopene, hvis jeg har forstått dette riktig. Det gjenstår å se hva som menes med ord som "styrket lederfunksjon" og "ledende biskop", det høres ut som at den nye stillingen skal gis mer makt.

Man må uansett
spørre om "ledende biskop" er et begrep man finner i Bibelen. Det nærmeste jeg kommer, er Jesus som kalles den øverste hyrden.

40 % billigere gudstjenester

Hver gudstjeneste koster 5 000 kr fortalte stiftsdirektør Freddy Knutsen (Hamar) til Dagsavisen i går:

Kirketjener = 1 000 kr
Organist = 3 000 kr
Renholder = 2 00 kr
Oppvarming = 800 kr

I tillegg har man en prest. La oss si at presten bruker ti timer på å skrive preken, informere ansatte, holde preken, samt snakke med folk etterpå. Med en timelønn på 250 kroner blir det 2 500 kr.

Deretter må man ta med utgifter til støttetjenester, vedlikehold og annet som man ikke ser i det daglige, men la meg holde slikt utenfor akkurat nå. La oss si at en gudstjeneste koster rundt 7 500 kr medregnet presten.

Flytter man organisten fra orgelet og ned på kirkebenken, sparer man 3 000 kr. Bare dette ene enkle grepet gjør at gudstjenestene blir 40 % billigere. I går var det samling i husmenigheten hvor jeg er med, og det gikk helt fint uten organist. I større frikirker er det gjerne noen som spiller piano gratis, det er derfor fullt mulig å holde samlinger uten å ansette musikere.

Det holdes over 67 000 gudstjenester hvert år i Den norske kirke. Ganger man det med 7 500 kr, blir summen 500 millioner kroner. Ved å kutte ut betalte organister, sparer man 200 millioner kroner.

Det er altså enorme summer å spare i Den norske kirke hvis man er villig til å gå endre gamle tradisjoner som ikke har røtter fra Det nye testamentet. Det står ikke om orgler i NT. For ordens skyld: Jeg mener ikke at man kun skal gjøre det som er nevnt i NT. Men jeg mener at orgler ikke er noe teologisk obligatorisk i menighetslivet. Vi står fritt til å velge det inn eller ut.

ARBEIDSKONTRAKTENE VISER PRIORITERINGENE
Hvilke arbeidskontrakter man inngår, viser hva man anser som viktig i samlingene. Den norske kirke synes orgelmusikk er så viktig at man tyr til kontrakter og betaling for å sikre at det blir orgelmusikk hver gang. Men man kunne like gjerne ha skrevet kontrakter med andre personer, og dermed prioritert annerledes:

Økonom: Sikre at økonomiråd gis til rotekopper.
Omsorgspastor:
Sikre at omsorgssamtaler startes med slitne personer.

Oppmuntringstjeneste:
En person som sprer humor, glede og personlige oppmuntringer.

Bibellærer:
En person som i hver gudstjeneste gir bibelundervisning.

Menighetskokk:
En matglad fyr som trives med å lage god mat til mange slik at menigheten samles rundt et måltid, noe som styrker fellesskapet.

Forbeder:
En gammel dame som har bønn som livsstil.


Dette var bare noen eksempler. Det er mange man kan ansette eller lage kontrakter med. Men Den norske kirke prioriterer orgelmusikk.

For ordens skyld igjen: Jeg mener ikke at man skal ansette en haug med personer for å holde kristne samlinger. Men jeg mener at Den norske kirke ikke behøver å klage på statsbudsjettet, og jeg mener at hvis Kirken først skal bruke 200 millioner kroner, så kunne den ha brukt pengene på noe annet.

TRADISJONENE MÅ UTFORDRES
Jeg synes jeg allerede hører argumentene for hvorfor man skal beholde organistene. Her er mine svar:

  1. Hva sier Bibelen om menighetslivet?
  2. Hva med alle som holder seg borte fra Kirken pga orgelmusikk og andre tradisjoner?
  3. Hva med andre man kunne ha ansatt for pengene?
  4. Hva med fattige man kunne ha hjulpet for pengene?
  5. Hva med det virkelige allmenne prestedømme, vokser det bedre eller dårligere frem når man ansetter organister?

onsdag 18. november 2009

"Det har hendt at lekfolk har utført nattverd og dåp i kyrkja, men det er ikkje biskopen like glad i."

Det var ikke en prest eller biskop som døpte Paulus, men en vanlig kristen uten noen ekstra merkelapp. Og når Paulus skriver om nattverd, er det ingen prest eller biskop som deler ut. Men i Den norske kirke må man være prest eller biskop for å døpe eller dele ut nattverd.

I en periode løsnet man bitt litt opp, ikke mye, men bitte litt. Men nå strammes det inn igjen, forteller biskopen i Møre til Sunnmørsposten.

I en kommentar etter artikkelen skriver en kateket: "Samtidig så er jo dette i bunn og grunn kirkens ordninger og ikke ordninger innstiftet av Gud selv, så derfor så tror jeg at alle døpte og alle som mottar nattverd vil oppleve å få del i akkurat de samme gaver uansett hvem som øser vannet over hodet, eller hvem som sier nattverdens tilsigelsesord!"

Det ser altså ut til at denne læreren i Den norske kirke leser Bibelen mer enn biskopen, ut fra at Bibelen går inn for et allment prestedømme.

Biskopen på sin side er kanskje unnskyldt på en måte, for hun sier:
"Den norske kyrkja er forplikta til å la ordinerte prestar utføre presteteneste, og dei som skal vere prestar i Møre skal ha biskopen si fullmakt til dette, seier ho." Jeg forstår det slik at biskopene er bundet av norsk lov og av reglene som fins i Kirken. Men hvorfor legger ikke biskopene inn kreftene her? Hvorfor ikke forsøke forandre reglene?

Biskopen strammet altså inn, og da forlot bispedømmerådslederen sitt verv i protest. I bispedømmerådene sitter biskopen, en prest, en ansatt, samt fire menighetsrådsmedlemmer.

Selv er jeg tilhenger av det virkelige allmenne prestedømme. Alle kristne kan døpe, alle kristne kan hjelpe, alle kristne dele nattverd. I Den norske kirke har det virkelige allmenne prestedømme bremsene på. Men helt fastlåst er det ikke, det ligner på køkjøring der man så vidt slipper bremsen noen ganger og lirker seg frem, før det så er full stans igjen.

Hverken prestene eller prestenes direktører vil sette enkeltmennesker først

Vet du hva en stiftsdirektør i Kirken er for noe? Fagforeningen til prestene skriver at stiftsdirektørene har bestemt at 25 prestestillinger skal inndras for å berge neste års budsjett.

Jeg ante ikke at det fantes direktører i Den norske kirke før jeg leste artikkelen presteforeningen.
Dette er en stiftsdirektør: Det er 11 geografiske bispedømmer i Norge. I hvert bispedømme er det et bispedømmeråd og et bispedømmekontor. Hvert kontor ledes av en stiftsdirektør. På nettet fant jeg en telefonliste for Nidaros bispedømme. Stiftsdirektøren er satt opp med disse arbeidsoppgavene:

  • Arbeidsmiljøutvalget for presteskapet
  • Internkontroll, HMS-arbeid
  • Kirkelig inndeling av sokn, prestegjeld og prostier
  • Kirkelig fellesråd – økonomi
  • Kirkeloven – generell veiledning
  • Kirkeloven – kirkefond, salg av kirkens eiendom
  • Legater
  • Godkjenning av låneopptak
  • Flytting av prestekontor
  • Sivil beredskap
  • Strategi og virksomhetsplaner for bispedømmet
DIREKTØRENES PRESTESTRATEGI
Direktørene i alle bispedømmene har altså hatt et møte hvor de bestemte at 25 prestestillinger ikke skal fylles, for pengene de får fra staten neste år er ikke nok.

Det er mulig at direktørene er bundet på hender og føtter av all verdens avtaler og lover, og det eneste de kan gjøre er å bestemme antall prester. Men når de står oppført med ”Strategi og virksomhetsplaner for bispedømmet
i telefonlisten, så bør det bety at de har noe mulighet for å tenke nytt.

Hvorfor kan ikke direktørene heller lage en strategi der man reduserer antall organister med 80 %? Hva med å påvirke prestene til å selge sine prestedrakter? Hva med å leie ut kirkene? Hva med en plan der man systematisk går gjennom Bibelen og sjekker hva en oppgavene til en prest opprinnelig var ment å være?


Og hva med prestene? Tenker de noe annerledes enn direktørene?
Det ser ikke slik ut. Presteforeningen hevder at konsekvensen av statsbudsjettet ”er at einskildmenneske i sårbare livssituasjonar vert råka.” Jeg forstår ikke. Er folk i en sårbar livssituasjon når de hører en preken? Er folk i en sårbar livssituasjon når de er i ferd med å gifte seg? Er folk i en sårbar livssituasjon når de hører orgelmusikk? Er folk i en sårbar livssituasjon ved dåpen?
Hvorfor kan ikke prestene gi bort disse timene til noen andre i menigheten?

Hvis prestene virkelig mener at de er interessert i enkeltmennesker i sårbare situasjoner, og da tenker de nok på begravelser, depresjoner og slikt, så må noe annet settes som nummer to. Det vil si: Noen andre enn presten kan preke, døpe, dele ut nattverd osv. Og man behøver ikke sikre gudstjenesten med organister på lønningslisten.


Det er ikke vilje fra direktører eller prester til å sette enkeltmennesker først. Det er Tradisjonen som settes først i Den norske kirke.
Tradisjonen sier at menigheter skal ha prester og at prester skal ha monopol på prekener og dåp, og at prester skal vie folk. Men NT viser et annet bilde.

Spørsmålet er altså: Skal tradisjonen settes først, eller skal enkeltmennesker settes først?

fredag 13. november 2009

Ny bok: Fra urmenighet til scenekirker


Boken heter "Fra urmenighet til scenekirker" og er skrevet av Sjur Jansen (som også driver bloggen du leser nå). Boken har 306 sider. Pris er 100 kr + porto 68 kr. Bestill her: sjur@byggemennesker.no

Du finner boken også i bokhandelen: Bok&Media Oslo, i Akersgaten 47, tlf 22 82 32 24
.

Litt om boken:

De første kristne gikk inn for full likestilling og null rangorden
URMENIGHETEN: Alle i urmenigheten slapp til med sitt innlegg når det var samling i hjemmene med god mat. Man hadde ikke kirker. Alle var prester, det var ikke en pyramideformet organisering. Slik mener forfatteren at Det nye testamentet beskriver de kristne samlingene.

TRADISJONEN:
Gjennom kirkehistorien fikk man så prester med religiøse monopoler. Kvinnene ble undertrykt. Nattverden krympet til en kjeksbit på harde kirkebenker.


SCENEKIRKENE:
I dag mørklegges salen mens pastoren preker i scenelyset, slik forsvinner siste mulighet for å se enkeltmennesker i samlingen.


TEOLOGIEN:
Hvor ble det av urmenighetens fellesskap og verdier? Det nye testamentet nevner aldri en prest når ordet gudstjeneste brukes. Utrolig, men sant. Boken gir deg en del teologiske overraskelser.


ANALYSENE:
Spørreundersøkelser avslører at prester i Den norske kirke kveles av arbeid og at medlemmene i Pinsebevegelsen kjeder seg på gudstjeneste. Hva er feil?


FORFATTEREN: Sjur Jansen driver bloggen Bygge Mennesker. Han var informasjonsansvarlig i en av Norges største frimenigheter og oppdaget bivirkingene av et moderne menighetsliv. I dag er han ikke medlem av noe kirkesamfunn, men er en av de flere nye vertene for kristne samlinger i hjemmene.

  • Teologiske argumenter for likestilling.
  • Teologiske argumenter for ikke-hierarki.
  • Teologiske argumenter for husmenigheter.
  • De første kristnes hverandre-verdier.
  • Livet i antikken.
  • Feilene i Tradisjonen og kirkehistorien.
  • Bivirkningene av moderne menighetsliv.
  • Gjennomgang av ord som pastor, prest, apostel, menighet osv.
  • Det virkelige allmenne prestedømme.
Bestill boken her: sjur@byggemennesker.no

søndag 8. november 2009

Enda en kirkelig tittel: Sjefapostel

Et kirkesamfunn som heter Den nyapostoliske kirke, som også har menigheter i Norge, operer med begrepet sjefapostel. Dette er atter et hierarkisk uttrykk som man ikke finner i Bibelen.

Også i Den norske kirke (statskirken) har man et opplegg man ikke finner i Bibelen. Man har plassert biskoper over prestene, men i Bibelen er prest og biskop samme person.

I pinsebevegelsen operer man med pastorer og eldste, men også dette var samme person blant de første kristne. I pinsebevegelsen operer man også med begreper som hovedpastor, men heller ikke dette fins i Bibelen.

Nå er ikke poenget mitt at man teologisk skal føle plikt til organisere seg med de samme merkelappene man finner i Bibelen. Poenget mitt er at disse hierarkiske titlene, og dermed også den hierarkiske tenkemåten, ikke hører hjemme blant kristne.

En sjefapostel er øverste leder i alle åndelige spørsmål, i følge nettsidene til Den nyapostoliske kirke som videre hevder at man må tilhøre deres kirkesamfunn for å bli frelst. Øverst er Kristus, deretter sjefapostelen, deretter andre apostler, deretter alle andre nedover i det hierarkiske opplegget. Sjefapostelen innsetter og sparker andre apostler og er supersjef for over 10 millioner medlemmer.

Hva med sjefapostelen selv? Jo, han velges ut og innsettes av den avtroppende sjefapostelen. Hva hvis den avtroppende sjefapostelen plutselig dør? Da må man lete i hans papirer og se hvem han hadde planlagt skulle bli den neste sjefapostelen. Men hva hvis man ikke finner papirene? Da, og bare da, kan de andre apostlene komme sammen for å velge en sjefapostel.

I en god del andre kirkesamfunn er man mer demokratisk orientert, men mon tro om en del av de samme argumentene er i bruk for å beholde hierarkiet. Når man for eksempel har et eldstestyre i en pinsemenighet, så er det gjerne for at noen skal bestemme teologien. Det er sikkert fristende å si at ”teologien vil skli ut hvis flere i menigheten skal delta i samtalene”. Men det sier kanskje også denne sjefapostelen?

Her er oppgavene til en sjefapostel

Her ser du sjefapostelen ordinere en annen apostel

mandag 19. oktober 2009

Hva ville du ha sagt hvis kona kjøpte en kjole til 13.000 kr?

I nettbutikkene ser jeg at rimelige kjoler koster mellom 200 og 400 kr i Norge. Kjoler av bedre kvalitet koster en tusenlapp eller to. Men 13.000 kr? Hva er poenget med det? Staten har sendt ut oppgraderte satser angående prestedrakter. Tilskudd til ny drakt er 12.925 kr.

I tillegg får man årlig tilskudd på 1.100 kr til vedlikehold av drakten. Er dette virkelig nødvendig?
I følge Statens draktutvalg (ja, det er noe som heter det), er prestedrakten å betrakte som prestens egen eiendom. Men presten får penger av staten til å kjøpe.

Presteforeningen kaller dette for arbeidsklær:


”En arbeidsgiver har ansvar for å stille arbeidstøy til disposisjon for ansatte som trenger dette. Dette er lovpålagt når det gjelder verneplagg og -utstyr, men samme prinsipp følges der arbeidstaker er pålagt å benytte uniform eller liknende tjenestedrakt som del av sin jobbutførelse.”


Verneplagg? Uniform? Ja, hva er egentlig en prestedrakt? Jo, det er noe prestene brukte i GT. Men i NT fins det ikke slikt. For Hebreerbrevet i NT sier at den gamle prestetjenesten gikk ut på dato, og apostelen Peter kaller alle kristne for prester. Norske prester som går med prestedrakt signaliserer at de tilhører jødedommen, ikke kristendommen.


Det nærmeste vi kommer ”prest” i NT, er Priska og Akvilas. Jeg lurer på hva Akvilas hadde sagt hvis Priska kom hjem med en kjole til 13.000 kr og begrunnet det med ”Jeg bare MÅ ha en fin kjole når vi inviterer til samling her hjemme, jeg er tross alt vert for menigheten.”


Jeg lurer også på hva Priska villa ha sagt til Akvilas hvis han kom hjem og sa at han bare MÅ følge Den norske kirkes regler for klær. Her er noen eksempler:


"Alba godkjent til bruk i Den norske kirke for prest er en fotsid hvit kappe med halsåpning, ermvidde, ryggfolder og stoff i hovedsak svarende til beskrivelsen i Kgl.res. av 30. mai 1980, og med de presiseringer som er foretatt i den til enhver tid gjeldende veiledningsbrosjyre.
"

"Samspillet hvit alba, hvit messehakel, hvit stola og hvit kirke kan gi problemer med hensyn til et inntrykk av renhet/skittenhet. Dette bør en ta hensyn til. Hvitfargen kan derfor tillates å ha en svak gultone, gråtone etc. slik at samspillet alba/messehakel, alba/stola ser riktig ut. Hovedinntrykket må likevel være hvitt.
"

"Stola godkjent til bruk i Den norske kirke, er et farget bånd med bredde 8-12 cm, som bæres slik at stolastolpene henger rett ned."


"Fargen på stolaen til enhver tid bestemmes av kirkeåret og de kirkelige handlinger etter retningslinjer for liturgiske farger i kirkens bøker. (Se Gudstjenester kapittel 1 E) Fargene er hvitt, rødt, fiolett og grønt. På fiolett stola bør gull dekor ikke brukes."

"
Dersom stolaen fasongsys rundt halsen, bør den ha gjennomført lik bredde. Halsrundingen kan være bakoverliggende eller oppadstående. En liten (metall) lenke på tvers bak i nakken kan bidra til å holde stolaen mer fri og ledig ut fra halsen. Lenken må i tilfelle holdes på plass ved en ganske liten usynlig fold/brett bak i nakken."

"Det er åpen adgang for norske tekstilkunstnere og andre produsenter til å tilvirke stola etter tegning godkjent av biskopen. Dette kan også være en oppgave for kvalifiserte enkeltpersoner i en menighet."

Enten man tilhører en husmenighet eller Den norske kirke, må vi alle tenke gjennom hvordan vi disponerer tid og penger. Men når det gjelder prestedrakter, mener jeg de symboliserer noe mye mer enn litt dårlig pengebruk. Drakten oser rangorden. Den binder det allmenne prestedømme. Den poengterer feil verdier. Hvis man først skal lage regler for en kristen samling, mener jeg det er helt feil ramse opp uviktige ting som farger, bånd og centimeter.

Det er rart å se hvilke poenger som tradisjonelle menigheter sikrer med regler, kontrakter og økonomi. Man sikrer seg en organist med lønnskontrakt. Man sikrer seg ikke en kokk eller en omsorgsperson. Man sikrer seg drakt til 13.000 kr med detaljerte utsmykningsregler. Man sikrer seg ikke noen gode sofaer.

NT sier:
at alle kristne er prester
at man ikke skal gjøre forskjell på folk i samlingen
at man ikke skal være opptatt av fine klær
at prest er ut

Hvordan forsvarer egentlig prestene dagens paradigme teologisk og verdimessig? Hva er argumentene?

lørdag 17. oktober 2009

Halvparten av prestene mener de har for mye å gjøre

Prestene trives med arbeidsoppgavene, men 45 % mener arbeidsbelastningen er for høy. Dette viser en undersøkelse fra Kifo.

  • 24 % er delvis eller helt utbrent (4 % er helt utbrent).
  • 20 % vurderer å finne jobb utenfor Kirken, men i praksis er det kun 3 % som slutter.
Løsningen prestene setter frem, er flere ansatte og flere vikarer. Kun 12 % mener lønnen er et problem.

Selv tror jeg løsningen er å endre prestens rolle. Urmenighetens husverttjeneste kombinert med det allmenne prestedømme bør være forbildet. Akvillas i NT inviterte til hussamlinger hjemme. Dette kalles for menighet i NT. Akvillas hadde et yrke ved siden av å være ”husprest”, han solgte campingvogner slik som Paulus.

Når husverttjenesten kombineres med det allmenne prestedømme, slipper å presten å skrive prekener hver uke, for Paulus oppfordrer alle i samlingen til å komme med innslag.

I et samfunn fins det oppgaver som bør løses av fellesskapet. Hvor skal folk begraves? Hvem holder ordet på skjemaer når folk gifter seg? Hvordan skal beskjed om dødsfall etter en trafikkulykke best mulig formidles til familien? Men disse oppgavene behøver ikke nødvendigvis ordnes av Kirken. Det fins ikke prester i NT som døper, vier eller begraver folk.

torsdag 15. oktober 2009

Statskirkens statsbudsjett

”Kirkeledere er i harnisk over statsbudsjettet” melder avisen Vårt Land. Besøksstatistikken er heller ikke god når det gjelder gudstjenester. Men leser man Bibelen, ser man et helt annet menighetsliv enn dagens. De første kristne bygde ikke kirker, men møttes i hjemmene til hverandre. Derfor trengte de heller ikke hjelp fra et statsbudsjett for å holde samlinger.

Bygging av verdens første kirker startet etter initiativ fra staten flere generasjoner etter de første kristne. Dermed er det i dag en kobling mellom statsbudsjett og kirker som ikke har røtter i Bibelen.

I Det nye testamentet finner man ikke prester som vier eller begraver folk. Ordet prest finner man ikke engang koblet til nattverd eller gudstjeneste. Dagens dyre prestedrakter er noe som tilhører Det gamle testamentet. Her er det mange tusenlapper å spare, for budsjettmessig hører prestedrakter egentlig ikke hjemme i menighetslivet.

De første kristne hadde heller ikke lønnede organister. Apostelen Paulus oppfordrer i sine brev til at alle i menigheten skal kunne komme med innslag når det er samling. Én person kan kanskje komme med en sang, en annen kan komme med en oppmuntring.

Den norske kirke har mye å lære av de første kristne som var økonomiske. Apostelen Peter sier for eksempel: ”Vær gjestfrie mot hverandre uten å klage.” Dermed er budsjettet reddet.

onsdag 14. oktober 2009

Minimumskravene for å kalle noe en menighet

“For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem.” (Matt 18:20) Jeg tror dette er definisjonen på kristen menighet. Man trenger ikke pastor, misjonær, kirkesamfunn, vedtekter, suksesjon eller kirkebygning.

Men man kan selvsagt også være flere enn tre og likevel kalles menighet.


KRAV TIL ANTALL PERSONER?
Man kan lete i Bibelen etter krav om høyere antall personer enn to eller tre. For eksempel når Paulus snakker om prøving, da ligger det innbakt i argumentasjonen at man må være minst fire personer i menigheten i akkurat det eksempelet (1. Kor 14:29).

Men så kan man lese om Jesus som bruker entall om sin menighet, noe som betyr alle kristne i verden (Matt 16:18). Menigheter med 300 eller 10 000 medlemmer er for små til den definisjonen.

Derfor er antallet personer i menigheten utenfor definisjonen, man kan være to eller to tusen.

KRAV TIL TJENESTER?
Når Paulus sier at det er ulike nasjonaliteter, gaver og tjenester i menigheten (1. Kor 12), da betyr ikke det at alt han nevner skal finnes i hver enkelt lille menighet. Ordet menighet må forstås her om alle kristne i verden som til sammen er én stor menighet.

Paulus bruker også ordet menighet om de kristne gruppene som holdt samlinger i hjemmene (Fil 1.2). Man må anta at hver husmenighet ikke hadde alle tjenester, gaver eller nasjonaliteter representert. Likevel kalles de menigheter.

NT viser så at på Kreta var planen å få på plass en eldstetjeneste i hver by. Dette var, så langt jeg kan forstå, omsorgsfulle husverter. Andre steder i NT ser man ikke en slik bred plan, antagelig fordi samlingene allerede gikk av seg selv. På den første misjonsreisen til Paulus og Barnabas tar de initiativ til en eldstetjeneste kun i menighetene i den ene byen.

Eldste eller andre tjenester er ikke et krav for å kalle noe en menighet.

FEIL SPØRSMÅL
Egentlig bruker ikke NT ordet menighet.
På gresk står det ekklesia, noe som betyr en samling med mennesker (egentlig en politisk folkeforsamling). Ordet betyr ikke en samling med kristne mennesker, for NT bruker ekklesia til og med om den gjengen med håndverkere og butikksjefer som skulle ta kverken på Paulus (Apg 19:32).
Men når Paulus hilser til ulike ekklesiaer i sine brev, skjønner man at han hilser til kristne grupper, selv om ekklesia er et nøytralt ord. Ekklesia kan altså brukes om ulike samlinger med mennesker.

Når Jesus sier "min ekklesia", sier han egentlig ikke "min menighet", men han sier "min gruppe med mennesker". Når Jesus snakker om to eller tre som er sammen, så bruker han ikke ekklesia-ordet akkurat der. Men det er spiller ingen rolle, for ekklesia betyr bare en gruppe, og ikke menighet. Derfor kan man like gjerne bruke "to eller tre" som en definisjon på hva som er en kristen menighet, altså hva som er en kristen gruppe med mennesker.

Dette spørsmålet er upresist: ”Hva er minimumskravene for å kalle noe en menighet?” Egentlig bør spørsmålet være: ”Hva er minimumskravene for å kalle noe en gruppe/samling med kristne?” For ordet menighet fins egentlig ikke i NT.

Ordet menighet i dag defineres gjerne som en flokk kristne som har en prest, et orgel og en biskop på toppen, eller en lignende obligatorisk konstruksjon. Men det var hverken prest eller orgel i flokken som skulle stanse Paulus.

NY MÅTE Å TENKE PÅ
Når menigheter egentlig ikke har teologiske krav om et visst antall personer eller noen spesielle tjenester, åpner det seg en ny måte å tenke på.
Som kristen behøver man ikke føle plikt til å tilhøre en tradisjonell organisert menighet. Det virkelige allmenne prestedømme kan fjerne bremsene. Folk kan samles i hjemmene eller ta initiativer på siden.

Det åpner seg også en ny måte å tenke angående gaver og tjenester. Man behøver ikke streve etter å få på plass alle tjenester i menigheten man tilhører. Hver husmenighet i NT hadde neppe en misjonær hver, for eksempel. Men for å kunne ha interaktivitet med mange typer tjenester og gaver, bør man se utover den menigheten man selv pleier å være i.

Dermed åpner det seg videre en forståelse av at gaver og tjenester ikke består av personer som er organisert som en lederpyramide der man har religiøse monopoler, men
det er snakk om personer som tjener andre på kryss og tvers. Det er nettopp slik Paulus omtaler seg selv og andre: Tjenere.

Kort sagt kan man gå fra dagens lederparadigme til et tjenerparadigme.

tirsdag 8. september 2009

5 % av alle voksne amerikanere deltar jevnlig i uavhengige husmenigheter

Organisasjonen Barna i USA har drevet undersøkelser om kristen tro i mange år. Da folk begynte å forsvinne fra gudstjenestene i de vanlige kirkene for noen år siden, trodde man at stadig flere hadde mistet sin tro. Men den gangen visste man ikke om husmenigheter og man hadde ikke med ordet husmenighet som et av valgene når man gjorde spørreundersøkelser.

Når man i dag spør folk om de har deltatt i en kristen samling i løpet av den siste måneden, passer man på å ha med mange alternativer. Noen har vært på en samling i et hjem, andre på en strand. Noen har vært i en uavhengig samling i et hjem, andre har vært i en husgruppe knyttet opp mot en tradisjonell kirke.

Tar man den bredeste definisjonen, har hver tredje amerikaner deltatt i en kristen samling utenfor tradisjonelle kirkevegger i løpet av den siste måneden. Tar man den smaleste definisjonen på husmenighet, deltar 5 % av voksne amerikanere i uavhengige husmenigheter.

Man får ulike prosenter etter hvilket spørsmål man stiller:

10 % = deltatt i en tilbedelsessamling (worship service) i noens hjem, kjent som husmenighet, den siste måneden

10 % = deltatt i en tilbedelsessamling (worship service) i noens hjem, kjent som husmenighet som ikke er knyttet opp mot lokal tradisjonell kirke, den siste måneden

13 % = det siste året (ellers likt som over)

23 % = deltatt i en religiøs samling et annet sted enn i tradisjonell kirkebygning

33 % = opplevd Gud eller uttrykt sin tro i en husmenighet eller en “enkel kirke samling” (såkalt simple church meeting) uansett om samlingen er uavhengig eller er underlagt en tradisjonell kirke, den siste måneden

5 % = med i en gruppe troende som møtes jevnlig i et hjem eller på et annet sted som ikke er en kirkebygning. Slike grupper er ikke en del av en tradisjonell kirke, de møtes uavhengig, er selvstyrende, og anser seg selv som en komplett menighet alene. Har du deltatt i en slik gruppe, noen ganger kjent som husmenighet, andre ganger kjent som ”simple church” som ikke er knyttet opp mot noen lokal tradisjonell menighet?

FORDELER MED HUSMENIGHET
Jeg oppfordrer norske kristne til å se nærmere på husmenighetsmodellen, man kan ikke lese om kirkesamfunn blant de urkristne i NT, men man kan lese om husmenigheter.
Nå er ikke poenget å herme direkte etter NT når det gjelder samlingsplass, men poenget må være å gjette seg til hvorfor de første kristne la tyngdepunktet i hussamlinger. Jeg tror det er lettere å bygge hverandre når man samles i hjemmene.

I tradisjonelle menigheter har man gjerne et ledelseshierarki. Ikke bare det, men man har også en religiøs rangorden der noen har monopol til å preke, tolke osv. Heller ikke dette er noe man kan lese om i NT. I husmenighet får man mulighet til å se hverandre som venner, og la alle i samlingen komme med innslag, slik Paulus oppfordrer til:

"Hva mener jeg så, søsken? Jo, når dere kommer sammen, har én en salme, en annen et ord til lærdom, én har en åpenbaring, én har tungetale, en annen har tydningen. Men la alt tjene til å bygge opp." (1. Kor 14:26)

mandag 7. september 2009

Snart partisystemer i Den norske kirke?

Det er kirkevalg i Den norske kirke, statskirken hvor de fleste nordmenn er medlem. Kirkevalg betyr at man velger personer til å sitte i menighetsrådene. Aftenposten synes det er uvant at man skal stemme på personer og ikke partier slik man er vant med fra politikken. Kirkerådets leder, Nils-Tore Andersen, svarer avisen i dag:

"Kanskje vi har et partisystem om noen år. Jeg tror det hadde virket engasjerende og har ikke noe i mot det."

De første kristne holdt samlinger i hjemmene, det ble kalt menigheter. Jeg forsøker å se for meg partisystemer hjemme hos Priska og Akvillas i Bibelen, men det passer liksom ikke inn.

mandag 24. august 2009

Ortodoks kirketradisjon bryter med Bibelen

På nettsiden til de norske ortodokse kristne fins en lenke til en ortodoks kirkebygning der man kan lære mer om kirkerommet. Når man beveger seg rundt i bygningen, kommer det tekstforklaringer opp på skjermen.

Én tekst sier: ”Gjennom den hellige porten (døren) kan kun medlemmer av presteskapet passere under bestemte deler av gudstjenesten.”

Min kommentar: Dette er et opplegg som ligner på prestenes rammer i GT. Da Jesus døde, revnet forhenget inn til det aller helligste rommet der kun prestene kunne gå, og vi gikk fra GT til NT. Den særskilte prestetjenesten gikk ut på dato. Apostelen Peter sier i NT at alle kristne er prester, så hvorfor driver man med en slik rangordning i den ortodokse kirke? Hvorfor hermer de ortodokse etter GT og ikke NT?

En annen tekst sier: ”Om man foretter flere liturgigudstjenester under ett døgn, anvender man et flyttbart alterbord (…).”

Min kommentar: Ordet liturgigudstjenester er meningsløst, enten må man si liturgi, eller så må man si gudstjeneste, for begge ordene er alternative oversettelser av ett og samme greske ord. NT nevner forresten ingen prest når ordet gudstjeneste/liturgi brukes, naturlig nok siden alle kristne er prester.

Nettsiden sier videre at man kan ikke holde gudstjeneste hvis man ikke har den spesielle duken som kalles antiminsen. Ikke nok med det, biskopens underskrift må også være på duken. Mon tro om Priska og Akvillas i NT hadde en slik duk godkjent av en biskop. Nei, NT sier ikke noe om det. NT nevner forresten heller ikke en slik duk i forbindelse med ordet gudstjeneste. NT nevner heller ikke den spesielle hilseskikken man har i den ortodokse kirke.

Hvorfor gidder jeg bry meg om dette? Interessen for oldkirken, klosterbevegelsen og lignende har økt de siste årene. Man er på jakt etter røttene og den ortodokse kirken høres ut som noe originalt. Men når den skiller seg fra NT på mange måter, da kan den ikke være original. Er man på jakt etter røttene, må man se på urmenigheten som var før oldkirken. Urmenigheten kan man lese om i NT. Der står det for eksempel om husmenigheter, ikke kirker med spesialduker og egne dører for prester.

torsdag 20. august 2009

Øvre sal i urmenigheten (del 2)

NT nevner ikke kirker, men forteller blant annet at 120 kristne var sammen i et hjem hvor de pleide å være. Det står ikke rett ut at alle var i samme rom, men det kan jo være. Det greske ordet som er i bruk for hjem her, er oikos, noe som betyr et vanlig privat hus eller en gård.

Noen avsnitt tidligere står det om en gruppe kristne, antagelig færre enn de 120, som var samlet på «den øvre salen». Det er det greske ordet hyperoon som er oversatt til
«øvre sal» på norsk. Hyperoon var kvinnenes område i private hus, det vil si taketasjen. Ordet står akkurat her i bestemt form, det indikerer at det var et fast samlingssted.

Et annet sted i NT, i en annen by, står det om Gaius som er vert når hele menigheten er samlet. Dette viser at det var både små og store samlinger, og at også de store samlingene foregikk i private hus.

De aller første kristne var jøder i Jerusalem. Rett etter at Jesus hadde forsvunnet i en sky, altså mens flokken var 120 personer eller færre, skriver Lukas at de var «stadig i tempelet og lovpriste Gud». De kristne jødene kunne neppe holde egne samlinger inne i tempelet, for eksempel med nattverd, men enkeltkristne kunne gå til tempelet for å be.

Jesus innstiftet nattverden i et privat hjem, ikke i tempelet eller i en synagoge. Senere kan man lese at Paulus også brukte en skolebygning til å undervise, i tillegg til å undervise i hjemmene og offentlig. De første kristne brukte de bygningene som passet, men tyngdepunktet lå i hjemmene, NT nevner ikke bygging av synagoger eller kirker. Det var i hjemmene man kunne ha nattverd/kjærlighetsmåltid, eller "gudstjenester" som man kaller det i dag.

ØVRESALEN
I Jerusalem fins en bygning i dag som går under flere navn. Ett av navnene er Øvresalen. Rett meg gjerne hvis jeg skriver noe feil i det følgende, for det er en god del detaljer å sette seg inn i. Påstanden fra tilhengerne av denne bygningen er at den ligger på samme plass som "øvre sal" som nevnes i NT.
Et behov for avklaring dukker straks opp, for hvilken "øvre sal" er det i tilfelle snakk om? "Øvre sal" nevnes i NT på ulike geografiske plasser.

Den populære bygningen
påstås ligge oppå kong Davids grav. Jeg synes det er rart at NT ikke nevner dette. NT bruker hverdagslige ord som hjem, huseier og tak-etasje, og nevner ikke at man møtes oppå kong Davids grav. Andre mener at Davids grav ligger et annet sted enn akkurat her.

Men hvis vi mot formodning er på rett plass, må det ha vært omtrent slik:

Før år 70: Privat bolig brukt av kristne, merkelig nok lagt oppå en kjent grav.

År 70: Jerusalem i ruiner. Den private boligen er revet.

Etter år 70: Ny bygning reises, denne gangen, eller senere, i basilikaform. Basilikatypen var populært på den tiden for offentlige bygninger. Basilika betyr at det finnes en rund nisje ut fra den ene veggen.
Synagoger lot seg prege av samtidens arkitektur, så finner man en basilikaform, kan man ikke utelukke at det er snakk om en synagoge, men det er heller ikke et bevis for at det må være en synagoge.

Før 130: Bygningen blir på nytt ødelagt.

Etter år 130: Bygningen bygges opp på nytt. Muligens er det først nå basilikaformen dukker opp.

Senere: Kort sagt fortsetter historien med stadige rivinger og bygginger. Når man nå peker sier at "her er øvre sal", ser man inn i et rom i gotisk stil fra 1100-tallet, bygd av korsfarere.
Senere satte både munker og muslimer også sitt preg på rommet.

Rommet antas tidligere å ha vært en tredel av dagens størrelse.

Kun nederste del av gulvet kan påstås stamme fra det første, andre eller tredje århundret.

Gulvet består av mange lag. Det nederste laget har kristelige grafitti-ord. Men det er uklart om det er snakk om en sekt, for setningen har en merkelig påstand.

Et annet hint om at kristne har brukt bygningen, er at den peker mot Jesus grav.
Siden bygningen peker mot Jesu grav, antar man at den må være reist av jødiske kristne som holdt fast på en del av sin jødiske synagogekultur, men som også var villige til å endre deler av kulturen og blant annet vinkle bygningen i en annen retning enn mot tempelplassen som var vanlig. Man mener derfor at bygningen var en slags kristelig synagoge, med nytt kulturinnhold.

Det fantes en større gruppe jødiske kristne i Jerusalem på 300-tallet da keiser Konstantin innkalte til sitt verdensberømte kirkemøte. Den jødiske gruppen ville ikke møte opp, men ville være selvstendige. Dette var egentlig ikke oppsiktsvekkende, for 80-90 % av verdens biskoper møtte ikke opp på dette kirkemøtet. Men det at det fantes jødiske kristne i Jerusalem på 300-tallet, kan bety at de hadde "kristne synagoger".

Men det er neppe herfra kirkene kommer.
Det var keiser Konstantin som beordet bygging av kirker i Jerusalem. Keiseren beordet biskopen i Jerusalem til å rive et gresk tempel og bygge en kirke. Så langt jeg forstår, var denne biskopen ikke biskop i den jødiske kristne gruppen, for den gruppen ble skjøvet ut i kulden fordi den ikke ville møte opp på keiserens kirkemøte.

Keiseren fikk også sin egen mor til å sette i gang bygging av flere kirker i Jerusalem. Dagens kirker stammer altså fra en ordre fra Staten på 300-tallet.

Hva da med denne bygningen som kalles Øvresalen? Gulvet kan ha blitt lagt mens noen av apostlene fremdeles var i live. Tidsvinduet er en eller annen gang mellom år 73 og 300-tallet, så langt jeg kan forstå, opplysningene og argumentene spriker litt. Gulvet viser en basilikaform.

Men betyr det i tilfelle at de gjenlevende apostlene synes byggingen var smart? Betyr det at de mente at nå var det på tide å flytte tyngdepunktet ut av hjemmene og inn i basilikabygninger? Hvorfor sier ikke NT noe om dette? Hva slags kultur var det i samlingene når rommet pekte mot Jesu grav? Fulgte man gammel synagogekultur, eller var man preget av brevene fra Paulus som sier at alle må slippe til med sine innlegg? Er man sikker på at det var samlinger der og at bygningen ikke ble brukt til undervisning eller noe annet? Er man sikker på at det ikke var en sekt? Hvis det var jødiske kristne som reiste bygningen i det første århundret, betyr det at kristne i Norge skal herme og bygge synagoger?
Skal vi bygge kirker oppå kjente graver?

Mitt syn er at kristne er frie til å bruke de bygningene som passer, så lenge verdiene i NT ikke brytes. Det vil si alle hverandre-verdiene, samt oppfordringene om å ikke bruke makt, ikke gjøre forskjell på folk, samt la alle slippe til med sine innlegg, at man tar beslutninger i fellesskap, at ingen har religiøse rangrettigheter, osv.

Verdiene peker på, slik også NT viser, at det er best å ha tyngdepunktet i små samlinger, gjerne i hjemmene. Men poenget er ikke at det er nødt til å være et privat hjem. Man kan like gjerne møtes på stranden. Og det er selvsagt greit med større samlinger en gang i blant.

onsdag 19. august 2009

Øvre sal i urmenigheten (del 1)

Flere ganger i NT nevnes «øvre sal», både som samlingssted og som andre steder der det skjedde noe. «Der de pleide å holde til» står det i NT da den lille gruppen kristne gikk tilbake til byen og opp på «øvre sal» etter å ha sett Jesus forsvinne i skyene ute.

Man hadde ikke kirker den gangen, heller ikke slike gudstjenester som er vanlig i dag, men hussamlinger der alle i menigheten slapp til med innlegg. Se oversikt her. «Øvre sal» forteller ikke bare at samlingen forgikk i hjemmet, men også hvor i hjemmet det var vanlig å ha kristen samling.

Det står ikke «sal» på gresk, men hyperoon som var øverste etasje, man kan kanskje si tak-etasjen. Normalt hadde man tilgang til hyperoon via en innvendig trapp i huset, ikke en trapp utenpå huset. Man måtte altså gjennom hoveddøren for å komme videre til hyperoon.

Hyperoon var kvinnenes plass i husene på den tiden.

Ordet stammer fra gresk kultur noen hundre år tidligere der man i templene hadde et eget takområde for kvinnene, en slags balkong der kvinnene kunne se ned på seremoniene. Etter hvert ble ordet et hverdagslig ord også for kvinnenes område i private hus, den øverste etasjen i huset.

For samtidens lesere av NT-brevene var det antagelig radikalt å lese at man brukte kvinnenes område i private hjem og at kvinner var med i bønn, og at samlingene gjerne kunne foregå hjemme i huset til en kvinne, slik NT forteller flere ganger.

Variasjon i kulturen var det selvsagt også på den tiden. Man kunne også bruke øverste etasje eller taket til måltider og avslapning uten å definere området som kvinnenes plass. Taketasjen kunne også bli brukt av lærere som skulle ha et møte. Men stort sett var hyperoon et sted man ikke tok med gjester, for det var her kvinner og barn oppholdt seg, og i antikken ble kvinner og barn rangert lavt. Den øverste etasjen var altså den mest private, naturlig nok fordi den var vanskeligst tilgjengelig.

Det er mulig at hyperoon-etasjen var en blanding av takterrasse og vanlig etasje med rom.

Oversetterne velger ulike norske ord for hyperoon etter hvilken historie som fortelles i NT. Når kvinnen Tabita dør, skriver oversetterne enkelt og greit «et rom ovenpå». Men når Paulus samtaler med en gruppe i en annen by, velger oversetterne å skrive «en sal i øverste etasje», og da tenker vi bibellesere raskt på en stor sal, nesten som en kirkesal, men det er ikke sikkert at rommet var så stort.

Vel, akkurat som i dag fantes det både små og store hus, så det kan godt hende at noen av rommene som de første kristne brukte, kan kalles saler. Men det er altså oversetterne som gjetter seg til at det ene rommet var større enn det andre, derfor bruker de ulike ord i oversettelsen.

Det som er sikkert, er at Paulus befant seg i tredje etasje da han samtalte hele natten, for det står rett ut. Han prekte ikke, slik noen tror, for det er ordet dialog som er i bruk på gresk.

Det som også er sikkert, er at rommet der Jesus innførte nattverden, var stort. For også det står rett ut, på gresk står det at rommet var megas. Men ordet hyperoon er ikke i bruk der, men et annet ord som betyr etasjen over grunnetasjen. Det kan derfor være at den første nattverden skjedde i annen etasje, ikke toppetasjen over der igjen. Det er også sikkert at den første nattverden forgikk i et privat hus, for Jesus ber disiplene snakke med huseieren.

I urmenigheten var det ikke kirketårn med kirkeklokker og stort orgel og en prest i fin drakt foran et alter, men det var samlinger i hjemmene. Jeg tror rammene setter sitt preg på samlingene og at vi bør hente inspirasjon fra urmenigheten.

mandag 3. august 2009

De eldste i urmenigheten

Når man skal finne ut av urmenighetens organisering, er eldstetjenesten viktig å drøfte. Mitt syn er at de eldste åpnet hjemmene sine slik at kristne kunne samles. Men de eldste bestemte ikke over menigheten av den grunn.

Det er dessverre lett å tolke eldstetjenesten ut fra dagens situasjon der menigheter er organisasjoner som har alt fra kor til barnehager og der det er ikke er uvanlig å ha en visjon der menigheten skal fra a til b. Dermed oppstår behovet for et styre og en toppleder. Men menighetslivet beskrives ikke slik i NT, derfor må man være åpen for at de ureldste ikke hadde makt.

Jeg tror de urkristne samlet seg i grupper som venner for å støtte hverandre, og med dette utgangspunktet er det ikke behov for monopoler og makt. Man kan etter mitt syn beskrive de urkristnes organisering slik: De organiserte seg slik venner organiserer seg.

Venner tillater ikke en formell eller uformell toppsjef i flokken, men jekker ned de som blåser seg opp. På den annen side tillater venner at man har ledere i prosjekter, for eksempel ved bussturer eller fester. Venner tillater også at noen tar et initiativ, for eksempel til å hjelpe en person eller samle inn penger til fattige, og så henger andre venner seg gjerne på initiativet.

Under har jeg satt opp 20 av mine påstander om eldste.

  1. Det var ikke obligatorisk med valgte eldste i hver menighet.
  2. Eldste var husverter.
  3. Eldste hadde også en bønne- og omsorgstjeneste, en slags ta vare på andre tjeneste.
  4. Det kunne være én eller flere eldste i hver husmenighet, til sammen blir dette mange eldste i en hel by.
  5. Eldste hadde ikke teologisk monopol.
  6. Eldste bestemte omtrent ingenting.
  7. Eldste bestemte ikke over diakoner eller menigheten.
  8. Både kvinner og menn var eldste.
  9. Det var sjelden at eldste prekte.
  10. Over eldste fantes det ikke en biskop, forstander, hovedpastor, erkebiskop eller apostel.
  11. Eldste var det samme som hyrde (norsk), pastor (latin), tilsynsmann (norsk) og biskop (engelsk).
  12. Når vi i dag sier prest, har vi tatt utgangspunkt i det greske ordet for eldste. Men dette er egnet til å forvirre, for på gresk hadde man også et ord for prest, og det er ordet er et annet enn eldste.
  13. Eldste tok sjelden initiativ, bortsett fra når det gjaldt å ta vare på enkeltpersoner.
  14. Eldste hadde ikke religiøs rang.
  15. Eldste var ikke møteleder.
  16. Eldste delte ikke ut nattverd.
  17. Eldste var ikke obligatorisk ved nattverd.
  18. Eldste var ikke obligatorisk ved dåp.
  19. Eldste var ikke obligatorisk ved bryllup og begravelser.
  20. Eldste burde ha et stødig hjem og godt rykte.

Denne gangen har jeg ikke tatt med argumentasjon og bibeltekster, det tar jeg i eventuelle kommentarer.

lørdag 1. august 2009

Null liturgi i urmenighetens gudstjeneste

SAMME ORD
I dag kan man spørre ”hva slags liturgi er det i gudstjenesten?” Men dette er egentlig et meningsløst spørsmål, for NT gjør ikke forskjell på gudstjeneste og liturgi. Gresken viser at det er snakk om samme ord: leitourgia. Enten må vi kutte ut ordet liturgi, eller så må vi kutte ut ordet gudstjeneste, man kan ikke operere med begge ordene samtidig på norsk.


OBLIGATORISK PROGRAM
Liturgi i dag betyr at man holder gudstjeneste etter et fast program og at en obligatorisk prest leder flokken gjennom programmet. Liturgien bestemmer også detaljene, slik som hvilke fargebånd presten har på drakten. Men man finner ikke ordet prest, eldste eller pastor knyttet til ordet gudstjenester i NT. Dette bør være en vekker for alle som er interessert i de urkristnes menighetsliv. Det er også andre tekster som indikerer at man ikke hadde møteledere den gangen, ergo er det lite sannsynlig at man fulgte et stramt kjøreprogram.


LEITOURGIA
Gudstjeneste, eller leitourgia som det heter på gresk, kommer av ordene laos og ergon som betyr folk og arbeid. Leitourgia betydde i antikken at man gjorde en tjeneste i offentlighet eller for bysamfunnet med sin egne penger eller innsats, for eksempel at en rik person startet en skole for noen som trengte det. Ordet behøvde altså ikke ha noe med religiøse samlinger å gjøre, heller ikke noe med Gud å gjøre. Direkte oversatt betyr ordet folkets gjerninger.


Men det greske ordet leitourgia fikk etter hvert også kobling til jødiske samlinger, først i den greske oversettelsen av GT, så i NT som er skrevet på gresk. I NT brukes ordet gudstjeneste (leitourgia) for eksempel for å beskrive det jødiske GT-paradigmet der en prest gikk inn i det aller helligste rommet i tempelet. Hebreerbrevet i NT forteller at blant kristne er GT-prestene gått ut på dato, for alle kristne skal være prester. Det er altså forskjell på GT-paradigme og NT-paradigme.

HVA DE FØRSTE KRISTNE KALTE FOR GUDSTJENESTE
I NT-paradigmet dukker det opp en annen bruk av ordet
leitourgia: Når de kristne samler inn penger til fattige, kalles det i NT for gudstjeneste (2. Kor 9:12). Ordet handler ikke om en kristen samling inne i en religiøs bygning der det foregikk et fast program, men det handler om en stor og felles pengeinnsamling.

Dette var ikke den eneste måten de første kristne brukte ordet gudstjeneste. Paulus skriver et sted at han har fått en gudstjeneste av noen andre. Det høres rart ut slik vi i dag bruker ordet, men NT viser en annen bruk av ordet. Paulus skriver:

”For det var i arbeidet for Kristus at han (Epafroditus) var døden nær; han satte livet på spill for å gi meg det som manglet i den hjelpen (gudstjenesten…) jeg fikk fra dere.”

Man utfører altså en gudstjeneste når man hjelper andre. Det kan være at Paulus velger å bruke dette ordet fordi det var snakk om at Epafroditus hjalp Paulus offentlig, altså i hans evangeliseringstjeneste, for antikkens bruk av ordet leitourgia hadde en dimensjon av offentlighet.

Et annet sted i NT står det at kroppen til den kristne kan brukes til gudstjeneste. Paulus skriver: ”Bær kroppen fram som et levende og hellig offer til glede for Gud. Det skal være deres åndelige gudstjeneste.” (Rom 12) Heller ikke her er det snakk om en kristen samling der en prest styrer et program.

Det eneste stedet jeg har funnet hvor man kanskje kan tenke på et kristent møte, er i Apg 13:2:

”En gang de holdt gudstjeneste og fastet, sa Den hellige ånd: «Ta ut Barnabas og Saulus for meg, så de kan gå til den oppgaven jeg har kalt dem til.» Etter faste og bønn la de hendene på dem og lot dem reise.”

De ”holdt gudstjeneste”. Det kan være at de var i ferd med å hjelpe fattige, evangelisere eller noe annet som ikke nødvendigvis er koblet til et kristent møte, men det kan også være at de var samlet til et vanlig kristent møte. Ikke godt å si. Hans Nielsen Hauge møtte Gud midt ute på åkeren, så Den hellige ånd kan snakke til kristne også mens de hjelper fattige. Gud er ikke bundet til tid og sted.

Ordet gudstjeneste brukes også som verb. For eksempel Paulus skriver:

“De skylder å hjelpe (leitourgeo) dem med materielle gaver når de selv, som hedninger, har fått del i deres åndelige gaver.” (Rom 15:27)

Et annet sted skriver Paulus: “Min prestetjeneste (leitourgos) er å forkynne evangeliet så folkeslagene blir et offer Gud gjerne tar imot, innviet ved Den hellige ånd.

Ord som “prestetjeneste”, ”hjelpe” og ”gudstjeneste” er oversetternes valg. Man kan, så langt jeg forstår, like gjerne oversette med “tjeneste i offentlighet”. Velger man å oversette til “prestetjeneste”, bør man huske at alle kristne er prester i følge Peter.

Gudstjeneste (leitourgia) er sjelden, eller eventuelt aldri, brukt om kristne samlinger i NT. Men det er brukt om å hjelpe fattige, bruke kroppen, samt å evangelisere.

MÅLTIDSSAMLINGER I HJEMMENE
De første kristne holdt ikke samlinger i kirker, men i hjemmene. NT forteller for eksempel om samlinger der man hadde kjærlighetsmåltider/nattverd. Utrolig nok for oss i dag, så nevnes ikke prest/pastor/eldste ved kjærlighetsmåltider/nattverd i NT, heller ikke ved det som oversettes med ordet gudstjenester.


ORGANISK RAMME
Spørsmålet er så: Besto samlingene av faste programmer? Det virker ikke slik, for Paulus oppfordrer hele menigheten til å komme med sine ulike innslag på en organisk måte. Hvis en person står og snakker til forsamlingen, og en annen person plutselig oppdager en dypere forståelse av temaet enn det den første personen viser, da skal den første personen tie stille og den andre personen komme med sitt innlegg. Dette sier Paulus her:


”La to eller tre tale profetisk, og la de andre prøve det de sier. Men hvis en annen får en åpenbaring mens han sitter der, skal den første tie.” (1. Kor 14:29-30). Også poenget med felles prøving (sjekke/vurdere), må bety at man må ha en organisk innstilling til innslagene i samlingen.

Det var altså ikke et fast program. Likevel var det elementer vi må regne med ble sett på som vanlige, for eksempel bønn, sang, undervisning, måltid, osv. Skriftlesning var også vanlig, i hvert fall gir Paulus en oppfordring til Timoteus om å ta seg av skriftlesningen i det menighetsområdet han da var på besøk i, men det betyr ikke at det var bare Timoteus som drev med skriftlesning, han kunne jo uansett ikke være over alt samtidig.

Paulus skriver at vi er forskjellige og vi har ulike gaver, men det er bruk for alle. Noen har en sang, andre kommer med noen oppmuntrende ord:

”Hva mener jeg så, søsken? Jo, når dere kommer sammen, har én en salme, en annen et ord til lærdom, én har en åpenbaring, én har tungetale, en annen har tydningen. Men la alt tjene til å bygge opp.” (1. Kor 14:26)

Det betyr ikke at han mener at kun én i menigheten kan drive med tungetale og kun én i menigheten kan drive med skriftlesning. NT oppfordrer til at man i menigheten underviser og rettleder hverandre (Kol 3:16).

VAR DET OBLIGATORISKE SANGER OG BØNNER?
Da Jesus innstiftet den kristne nattverden under et jødisk påskemåltid, står det i NT: ”Da de hadde sunget lovsangen, gikk de ut til Oljeberget.” Når lovsangen står slik i bestemt form sammen med påskemåltidet, kan det bety at de sang en av de sangene som det var vanlig å synge under det jødiske påskemåltidet (salmene 113-118).


Om den jødiske tradisjonen med å synge akkurat disse salmene ble brakt videre inn i de kristne samlingene, er ikke godt å si. Man må også holde en dør åpen for at Jesus og disiplene sang en ny lovsang Jesus hadde vist dem, og ikke den tradisjonelle, for Jesus kom stadig med nye tanker og holdninger, også minnemåltidet fikk en annen vri. Men likevel gjenstår spørsmålet om den eventuelle nye lovsangen ble til et fast innslag i de kristne samlingene senere.

Liturgitilhengere pleier å legge vekt på at denne teksten: ”De holdt seg trofast til apostlenes lære og fellesskapet, til brødsbrytelsen og bønnene.”(Apg 2:42) I den teksten står ordet bønn i flertall og bestemt form, noe liturgitilhengerne mener må bety at de første kristne, som alle var jøder, brukte de faste bønnene fra tempelet. På den ene siden kan det være en grei hypotese, for selv om normalen var hjemmesamlinger, står at Peter og Johannes en dag var på vei til ettermiddagsbønnen i tempelet.

Men på den annen side har vi denne historien: En av disiplene lyttet til Jesus som ba (Luk 11). Hadde disippelen kjent igjen noen faste bønner, hadde det ikke vært noe å spørre om etterpå. Men disippelen må ha hørt at Jesus ber på en ny måte, derfor spør disippelen: ”Lær oss å be.” Jesus svarer ikke da: ”Det er bare å kopiere bønnene i tempelet, kjør på.” Nei, han kommer med en ny bønn.

Jeg tror det var på tide å renske opp i bønnene. En vanlig bønn for menn gikk ut på at de takket Gud for at de ikke var en kvinne, for kvinner var ansett for å være lenger ned på rangstigen. Dette er i konflikt med det kristne budskapet som Paulus uttrykker slik: ”Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus.” (Gal 3:28).

Jesus kom altså med en ny måte å be på. Og når han forklarer om dette, så forteller han også om holdningene rundt. I starten av sjette kapittel i matteusevangeliet gir Jesus en leksjon om bønn. Man skal for eksempel ikke bare ramse opp mange fine ord.

I synagogene måtte man være et visst antall personer før man godkjente samlingen som en samling. Men Jesus sier at der hvor to eller tre er samlet, er han midt i blant. Det er mange slike hint i NT som peker på at de kristnes samlinger hadde andre rammer enn synagogenes opplegg. De første kristne bygde ikke en gang religiøse bygninger.

Mitt syn er at det godt kan ha vært innslag med populære sanger, bønner eller trosbekjennelser i de første kristnes samlinger, men disse var ikke ”liturgiske”, det var ingen religiøs plikt om å ha dem med, men akkurat som i dag fantes det populære sanger som spredde seg. Muligens siterer Paulus noen slike i sine brev. Jeg tror heller ikke det var en religiøs rangorden der kun én person kunne undervise og kun en annen person kunne synge, og det var kun noen få utvalgte sanger som ble sunget, for Paulus oppfordrer til det motsatte.

HVOR MYE TELLER UTENOMBIBELSKE BREV?
Enkelte liturgitilhengere hevder at man må legge vekt på hva som er beskrevet i utenombibelske brever og dokumenter. Men disse utenombibelske brevene er noen ganger i strid med hverandre, og da er det ikke godt å vite hvilket brev som skal ha teologisk forrang. Noen av brevene er også i strid med NT. Det er antagelig derfor de ikke kom med i NT, hele kristenheten mente at selv om brevene riktignok har noen gullkorn, så holdt brevene ikke høy nok kvalitet samlet sett. I det hele tatt må spørre hva som er poenget med NT hvis andre brev skal ha like stor autoritet.


Selv om man legger vekt på utenombibelske brev og dokumenter, må man som kristen la Bibelen ha størst autoritet i teologiske og verdimessige spørsmål. Og i NT kommer Paulus med tydelige oppfordringer om organiske samlinger, mens liturgi må man i tilfelle argumentere for i hypotetiske vendinger.

ALLE KUNNE DELTA
Det er interessant å lese hva Den norske kirke skriver om urmenigheten og liturgi på sine nettsider: ”strukturen var løsere den gangen” og ”alle kunne delta.” Samtidig sier instruksen for norske prester dette: «Gudstjenester og kirkelige handlinger forrettes etter de fastsatte liturgier.” Instruksen er språklig ulogisk, for man kan ikke snakke om liturgi i gudstjenesten, for det er det er det samme som å si "en bil i bilen". Instruksen stemmer heller ikke med slik NT beskriver samlingene.

Den norske kirke står her i en spagat, for det ser ut til at man er kjent med hvordan Paulus beskriver samlingene, samtidig holder man fast på en annen type møteform. Men heldigvis er det en viss oppmykning på gang slik at flere fra menigheten kan delta. Likevel går utviklingen for tregt.

Paradoksalt nok kan man her og der i Den norske kirke finne bønnemøter midt i uken i et av kirkens kjellerlokaler. Da er ikke liturgien så viktig. Hvorfor er det slik? Hvorfor er ikke liturgien plikt uansett?

For ordens skyld: Jeg har ikke noe i mot at man enkelte ganger bruker møteledere og har ferdige programmer eller ferdige bønner. Men jeg tror ikke dette var vanlig i urmenigheten, og jeg tror det organiske livet, slik Paulus beskriver det, generelt er en bedre løsning for menighetslivet. Men livet er selvsagt ikke problemfritt, enten man velger det ene eller det andre.