mandag 22. desember 2008

Hvordan påvirker ansettelseskontrakter Kirken?

Prester i dag må spørre biskopen om lov før de tar ekstrajobb, det slapp heldigvis Paulus, Akvillas og alle de andre i Det nye testamentet (NT). Under viser jeg eksempler fra «presteloven» i Norge, dvs Tjenesteordning for menighetsprester, Fastsatt ved kronprinsregentens resolusjon 19. oktober 1990 og endret av Kultur- og kirkedepartementet 16. april 2004.

Slike bestemmelser er ikke oppsiktsvekkende når det gjelder firmaer og organisasjoner. Men bestemmelsene skurrer når man sammenligner med livet blant de første kristne:
1) Alle hadde de samme religiøse rettighetene.
2) Prest og biskop var opprinnelig samme tjenesteperson.
3) De opprinnelige prestebiskopene hadde ingen over seg eller under seg.
4) Fellesskap var viktig, man holdt måltidssamlinger i hjemmene, kirker fantes ikke.


Staten bestemmer oppgavene til presten: «Presten skal også utføre andre gjøremål som er eller måtte bli pålagt ved lov eller bestemmelse av Kongen eller departementet.»

Hierarkiet gir instruksene: «Biskopen kan ved instruks bestemme at enkelte prester helt eller delvis skal fritas for gjøremål som er nevnt i første ledd ovenfor, og tillegges en spesialisert tjeneste.»

Staten utnevner: «Sokneprest som også er prost utnevnes av Kongen.»

Må ordineres, og det med riktig seremoni: «Person som tilsettes i prestestilling uten tidligere å være ordinert, kan ikke tiltre stillingen før ordinasjon er skjedd etter forordnet liturgi.»

Rammene er langt unna oppfordringene til Paulus om at alle i menigheten bør komme med frie innslag: «Gudstjenester og kirkelige handlinger forrettes etter de fastsatte liturgier.»

Presten bestemmer over menigheten, noe Peter sier prester ikke skal gjøre: «Forrettende prest har ansvaret for å lede forberedelsen og gjennomføringen av gudstjenester og kirkelige handlinger. Presten har i denne sammenheng rett til å treffe beslutning i alle forhold der beslutningsmyndigheten ikke er lagt til andre enn presten.»

Det er hierarkisk struktur, selv om Paulus sier at en eldste skal være herre over seg selv: «Tjenstlig korrespondanse med høyere myndighet skal gå tjenesteveg gjennom nærmeste overordnede.»

Folk har titler som ikke finnes i Bibelen: «Prosten leder prestetjenesten i prostiet og fordeler de oppgaver mellom prostiets prester som ikke allerede er pålagt den enkelte prest ved instruks eller særskilt bestemmelse gitt av høyere myndighet.»

Presten bestemmer strategien: «Soknepresten leder prestetjenesten i det eller de sokn denne har som sitt særskilte arbeidsområde og sørger for den nødvendige samordning med menighetsrådets virksomhet. I forvaltningen av Ord og sakrament utøver alle menighetsprester et pastoralt lederansvar og bidrar til strategisk og åndelig ledelse i og av menigheten.

På en pen måte sier man at presten kan stenge andre kristne ute fra nattverden: «Presten har ikke plikt til å utføre kirkelige handlinger for personer som står utenfor Den norske kirke, unntatt når dette følger av avtale inngått mellom Den norske kirke og annet kirkesamfunn.»

Må spørre områdesjefen før man samler kristne: «En ordinert prest i Den norske kirke må ikke uten samtykke fra vedkommende sokneprest, prost eller biskop holde gudstjenester eller forrette kirkelige handlinger i et tjenestedistrikt hvor denne ikke er ansatt i offentlig kirkelig prestestilling.»

Må rette seg etter hierarkiets regler: «En kirkelig handling kan ikke nektes utført uten at det er hjemmel for slik nektelse i gjeldende ordning.»

Staten øverst. Så biskopen. Deretter de andre. Nederst er du: «Nærmere bestemmelser om tjenesteoppgaver for den enkelte menighetsprest kan fastsettes av biskopen i instruks for stillingen. Instruksen kan ikke fravike bestemmelser gitt av Kongen eller departementet.»

Rapporteringsplikt: «Vedkommende prest har plikt til på anmodning å levere arbeidsoppgaver med angivelse av den tid som medgår til de forskjellige kategorier av tjenester. Reisetid oppgis særskilt. Endelig forslag til instruks utferdiges av prosten.»

Staten betaler lønn: «Menighetsprester lønnes av staten etter lønnsregulativet. Lønnstillegg fra annet hold kan ikke mottas.»

Må få ok fra biskopen først: «Prester må ikke drive privat næringsvirksomhet uten etter samtykke fra biskopen eller departementet.»

Boplikt: «Presten har rett og plikt til å bo i den tjenestebolig som er tillagt stillingen mot å svare regulativmessig boligfradrag. Departementet eller den departementet bemyndiger, kan i særtilfelle frita for boplikten. Presten kan ikke uten departementets samtykke bo utenfor tjenestedistriktet.»

Følg ordre, eller si opp jobben: «Presten må finne seg i endring i tjenesteordning og instruks.»

Jeg lurer på hvordan slike rammer påvirker menighetslivet. Jeg tror dessverre effekten er at det virkelige allmenne prestedømme holdes nede. Peter sier i NT at alle kristne er prester. Jeg tror også slike bestemmelser påvirker holdningene til dem som kaller seg prester i dag, jeg kan ikke tenke meg at Priska var medlem av en lønnskravforening da hun jevnlig åpnet hjemmet sitt for kristne samlinger.

mandag 8. desember 2008

Overlevelsesguide for deg som er bundet av den kirkelige Tradisjon

I Bibelen skriver Peter at alle kristne er prester. Paulus oppfordrer alle kristne til å komme med innslag når det er samling. Urmenighetene møttes i hjemmene rundt et måltid. Det var full likestilling og ikke noe religiøst hierarki. Men så kom Tradisjonen.

Er ditt menighetsliv, eller ditt kristne liv generelt, bundet av Tradisjonen, så les disse påstandene som det er vanlig at tilhengere av Tradisjonen kommer med.

Påstand 1: Tradisjonen er ikke i strid med Bibelen.
Svar: Begrepet erkebiskop finnes ikke i Bibelen, det er noe Tradisjonen, altså generasjonene etter de første kristne, har funnet på. Det fins mange slike eksempler. Peter skriver at de eldste i menigheten (kalles gjerne prester i dag) ikke skal bestemme over flokken, men Tradisjonen ga prestene en slik rett. Paulus skriver at en eldste skal være sin egen sjef, men Tradisjonen fant på presten skal ha en biskop til sjef.

Påstand 2: Tradisjonen skifter aldri mening.
Svar: På konsilet i Trient i 1546 bestemte katolikkene at Manasses bønn, Tredje Esra og Fjerde Esra skulle fjernes fra den katolske bibel.

Påstand 3: Det er bare én Tradisjon.
Svar: Allerede i år 155 var det uenighet om hvilken dato man skulle feire påske, og en del kristne delte seg i to grupper. En god del kristne brydde seg antagelig ikke om slike detaljer, men det er gjerne de som krangler som blir husket i historien. Videre har vi fått østkirken og vestkirken som bærere av de to største tradisjonene.

Påstand 4: Demokrati er et fremmedord i Tradisjonen.
Svar: På kirkemøtet i Nikea på 300-tallet holdt man demokratiske avstemninger om teologiske spørsmål.

Påstand 5: Det fantes en muntlig tradisjon sammen med apostlenes brev.
Svar: Helt riktig, men i dag er denne muntlige tradisjon vannet ut, og det er umulig å vite hva som er innenfor eller utenfor apostlenes lære.

Påstand 6: Vi må stole på alt Tradisjonen har funnet på og vil finne på, for det er Tradisjonen som samlet NT. Skal vi stole på NT, må vi også stole på Tradisjonen.
Svar: NT ble til uten et eneste kirkemøte. Det allmenne prestedømme, det vil si alle kristne, var sikkerhetsnett slik at man ikke endte opp med falske apostelbrev i NT. Brevene var kopiert og spredd til mange land og menigheter, og det dannet seg en felles forståelse av hva som var ekte brev. Dette var mens brevene fremdeles var allemannseie. Så ble den kristne kulturen hierarkisk, og Kirken trakk Bibelen vekk fra folk flest. I tusen år var det bare lederne som fikk lese Bibelen. Så kom det allmenne prestedømme på banen igjen og begynte å kopiere Bibelen til sine egne språk.

Påstand 7: Tradisjonen kan vise til en kjede helt tilbake til apostlene.
Svar: Mange vil ha det til at Paulus eller Peter grunnla menigheten i Antiokia. Men NT beskriver det ikke slik. Mange mener også apostlene innsatte en toppbiskop i Antiokia, men en slik viktig begivenhet er ikke nevnt i NT, hverken innsettelsen, toppbiskop-tjenesten generelt, eller noen biskopnavn! I NTs mange brever, er det mange som får en hilsen fra brevskriverne, men det hilses aldri til slike toppbiskoper.

Katolikkene er selv i tvil om for eksempel Johannes innsatte Polykarp som biskop. På sine norske nettsider skriver de: «Angivelig ble han bispeviet av Johannes selv.» Om Polykarps biografi skriver de at deler av den er «ren fiksjon». Et annet ordvalg er «legenden forteller at».

Påstand 8: Tradisjonen viser at Roma-menigheten skal stå i en særstilling
Svar: Vi finner ikke en slik politikk i brevene fra apostlene. Heller ikke det første menighetsbrevet etter apostlene. Brevet er skrevet i vi-form, fra en menighet til en annen menighet og er ikke noe pavebrev eller brev fra en menighet i særstilling. Men femti år senere dukker Ireneus opp på banen og sier at romermenigheten skal være en slags sjefmenighet over de andre. Og enda senere, på kirkemøtet i år 325, blir dette vedtatt, men med en vri der både Roma og Alexandria settes øverst.

Påstand 9: Det er ikke noe mystisk med Tradisjonen
Svar: På slutten av 300-tallet skriver Basilios i den ortodokse kirke at tradisjonsoverleveringen foregikk hemmelig og skjult. Dette er stikk i strid med hvordan Bibelen forteller at evangeliet skal formidles: Åpent og offentlig uten noen triks.

Påstand 10: Uten Tradisjonen blir teologien personavhengig, likegyldig og vinglete
Svar: Heller ikke Tradisjonen er en garanti, for Tradisjonen er delt i ulike tradisjonsløp, og den er selv i strid med Bibelen, og den vingler. Bibelen ber alle kristne ta vare på troen.

Påstand 11: Tradisjonen er biskopene
Svar: Tilhengere av Tradisjonen lar begrepet Tradisjonen skifte innhold fra avsnitt til avsnitt. Tradisjonen kan bety biskopene, kirkehistorien, Den hellige ånd, den muntlige tradisjon, osv. Noen ganger kan selv jeg støtte Tradisjonen, det spørs hvilket innhold man legger i ordet. Hvis man med Tradisjonen egentlig mener det allmenne prestedømme, så støtter jeg Tradisjonen. Legg merke til hvilke poenger som legges inn begrepet fra gang til gang. For eksempel "Tradisjonen samlet NT" betyr egentlig "alle kristne var sikkerhetsnett og det ble ikke holdt noen kirkemøter om saken". Pass deg for retoriske triks.

FRI FRA TRADISJONEN
"Frihet i Kristus!" er et sitat fra Paulus. Selv om det foregår mye fint i kirkeamfunn som er tilhengere av Tradisjonen, kan man dessverre være bundet av Tradisjonen. For eksempel katolske prester får ikke lov til å gifte seg, selv om Peter var gift, han som kjeden av tradisjonspersoner egentlig skal starte med. Andre eksempler:

  • Kvinner har ikke alle religiøse rettigheter
  • Kvinner opplever ikke full likestilling i ekteskapet
  • Man må være prest for å døpe eller preke
  • Man er ikke vant med å lese Bibelen på egen hånd eller sammen med andre kristne
  • Man må ha en religiøs posisjon for å ta ordet i samlinger
  • Man opplever ikke kjærlighet i samlingene fordi man sitter på kirkebenker
  • Man tror at man må gifte seg og bli begravet av en prest i en kirke
  • Man tror man må bli konfirmert for å kalle seg en kristen
  • Man tror man må være medlem i en kirke
  • Man tror en menighet må ha et eldsteråd for å kalles menighet
  • Man tør ikke ta initiativ, for man tror initiativet først må godkjennes av en leder

Likheten mellom Tradisjonen, frimureri og gnostikere

Mange kristne har Tradisjonen, kort forklart kirkehistorien, som rettesnor når de skal ta stilling til teologiske eller verdimessige spørsmål. De hevder at Tradisjonen og Bibelen spiller så tett på lag at det finnes ikke konflikt mellom dem, og at begge to kan og skal brukes som veileder.

Men det er mange konflikter mellom dem, her er én: I Bibelen står det at Jesus kritiserer folk som kler seg i flotte religiøse klær og som gjerne vil at andre skal hilse pent på dem slik at de får seg en opphøyd posisjon. Dette står i Markusevangeliet kapittel 12.

Senere, en eller annen gang i Tradisjonen, startet likevel prester å kle seg opp med flotte klær og begynte å kreve at resten av menigheten skulle hilse pent på dem. Spesielt i den ortodokse kirke har man hilseritualer foran ledere. Men også innen den katolske kirke må man knele foran biskopen.

EN HEMMELIG TRADISJON?
På slutten av 300-tallet var det en kar som het Basilios som var aktiv innen den ortodokse kirke. Han ble utnevnt til helgen både blant de ortodokse og blant katolikkene, og var dermed ikke hvem som helst.

Basilios var tilhenger av Tradisjonen. Av hans brever kan man se at folk på 300-tallet hadde begynt å se at Tradisjonen og Bibelen var i konflikt. Han legger også frem en påstand jeg finner svært underlig, nemlig at tradisjonsoverleveringen skal ha foregått hemmelig og skjult. Det får meg til å tenke på frimurere som har hemmelige ritualer. Eller gnostikere som mente at kvinner hadde fått del i en skjult lære de skulle formidle til menn.

FRITT, ÅPENT, UTEN TRIKS
Et hemmelig opplegg er i tilfelle stikk i strid med hva som står i Bibelen: Peter sier "la meg tale fritt og åpent til dere" når han snakker til byens befolkning. Han skriver også at alle kristne er prester, da kan ikke noe være hemmelig for en elite. Bibelen skriver om Paulus: "Han begynte å tale fritt og åpent". Om Apollos: "i åpent ordskifte". Paulus skriver: "Åpent legger vi sannheten fram". Han skriver også at han ikke benyttet seg av noen triks.


Men 300 år senere har Basilios en annen politikk, han skriver [klammene er mine kommentarer]:

"Noen av de Kirkens dogmer og læresetninger har vi fra den skriftlige undervisning [f eks brevene etter Paulus], andre har vi fått fra den apostoliske tradisjon gjennom hemmelig overlevering fra forgjengerne."

Han skriver videre:
"Begge [Tradisjonen og Skriften] har den samme betydning for troen, det er noe ingen vil bestride, om de bare er sånn noenlunde kjent med de kirkelige forordninger. For når vi drister oss til å forkaste de skikker som ikke er nedskrevne [her kommer det frem at noen har begynt å forlate Tradisjonen, antagelig fordi de så at det var konflikt mellom den og Skriften], fordi de ikke er av større verdi, så skader vi derved uunngåelig også Evangeliet i dets hovedanliggende, eller snarere: det blir ikke annet enn det tomme navn tilbake. Vi må for eksempel fremfor alt henvise til det første og mest alminnelige: Hvem har skriftlig lært at de som setter sin lit til vår Herre Jesu Kristi navn, skal gjøre korsets tegn? [Jeg forstår Basilios her at man ikke visste hvem som hadde oppfordret til denne skikken, for den fins ikke skriftlig fra apostlene.]"

Han fortsetter så med andre eksempler som mangler skriftlig opphav:

  • ordene som sies under nattverden
  • velsignelse av dåpsvann
  • salvelsens olje
  • velsignelse av den som skal døpes
  • tre ganger neddykkelse
  • ordene som sies i dåpen
Basilios skriver så: "Skjer det [punktene over] ikke i følge den hemmelige og skjulte tradisjon? (...) Stammer det ikke alt sammen fra den lære som ikke var bestemt for offentliggjørelse og formidling som våre fedre oppbevarte i en taushet som ikke var tilgjengelig for utforsking og nysgjerrighet, etter som de hadde fått streng beskjed om å bevare hemmeligheten ved hellig taushet? For hvordan ville det vel sømme seg å offentliggjøre læren [altså ikke bare ritualer, men selve læren] om det de udøpte ikke engang tillates å betrakte."

NØDRETORIKK ELLER HEMMELIGHETER?
Betyr dette at det fins hemmelige ritualer i Tradisjonen, altså blant katolikker og ortodokse, som kun prester eller andre lenger opp i hierarkiene kjenner til? Ikke bare ritualer, men faktisk en hemmelig lære? Eller er dette bare nødretorikk fra Basilios fordi han er drevet seg selv inn i et teologisk hjørne?

Bør dagens scenekirker bruke samme argumenter? Altså: "Vi aner ikke hvem som fant på at vi skulle kutte ut kjærlighetsmåltidene i hjemmene og legge tyngdepunktet på en scene inne i kirkebygningen, men siden det er slik i dag, så må beslutningen stamme fra apostlene. Paulus oppfordret åpent at alle i menigheten skulle delta fritt med sine innslag, men i hemmelig ga han ordre om noe helt annet..."

Jeg mener tilhengere av Tradisjonen må ta stilling til Basilios. Fins det hemmelige ritualer eller ikke? Støtter man en hemmelig lære eller ikke? Frimurere er åpne om å si at det fins hemmelige ritualer, men at man ikke skal røpe dem for da ødelegges opplevelsen og det pedagogiske poenget. Det burde derfor ikke være vanskelig for tradisjonstilhengerne å bekrefte eller avkrefte om det fins hemmelige ritualer.

Problemet er at Basilios er en felle for tradisjonstilhengerne. Hvis de sier at det slett ikke fins noe hemmelige greier, så undergraver de selve Tradisjonen, for det er jo karer som Basilios som Tradisjonen består av.

SKRIFTEN ALENE
Jeg holder meg til et annet prinsipp enn Tradisjonen, nemlig "Skriften alene". Man kan lese Bibelen romslig eller firkantet, men prinsippet er at når man er kristen, kan ikke Tradisjonen være en veileder, for den er i konflikt med Bibelen.

Jeg har hentet den norske oversettelsen av Basilios fra bloggen til Bjørn Olav Hansen, som igjen har hentet den fra menighetsbladet til en ortodoks menighet som gjenga teksten til Basilios.

Basilios var for øvrig erkebiskop i byen Caesarea. Erkebiskop er en tjeneste som ikke finnes i Bibelen. Det er noe Tradisjonen har funnet på.

onsdag 3. desember 2008

Overlevelsesguide for kvinner som blir undertrykt i menighetslivet

De første kristne viste full likestilling i menighetsliv og ekteskap og var dermed svært radikale i forhold til antikkens maskuline kultur. Under viser jeg korte svar på vanligste argumentene som brukes mot kvinner som undertrykkes i kristne miljøer i dag. Men først noen bibelsteder som tydelig viser likestilling:

«Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus.» (Galaterbrevet 3:28) Hvis man mener at kvinner er unntatt fra dette sitatet og skal forskjellbehandles, åpner man for å gjøre det samme med de andre gruppene som nevnes.

«Kvinnen rår ikke over sin egen kropp, det gjør mannen. På samme måte rår ikke mannen over sin egen kropp, det gjør kvinnen.» (1. Korinterbrev 7:4). Tydeligere kan det neppe sies.

Paulus oppfordrer gifte kvinner til å være sjef på familiens gårdsbedrift med jorder og eiendeler (1. Timoteusbrev 5:14). Dette bibelverset kan isolert sett strekkes til å hevde at kvinnen skal være sjefen til sin mann, men det blir misbruk av enkeltsetninger, totalen viser likestilling.

HER ER DE VANLIGSTE TEOLOGISKE PÅSTANDENE MOT KVINNER:

Påstand 1: Kvinner har ikke lov til å være forstander.
Svar: Paulus bruker forstanderordet om kvinnen Føbe (samme lenke som over).

Påstand 2: Kvinner kan ikke være prest.
Svar: Peter sier at alle kristne er prester.

Påstand 3: Kvinner må bruke sjal/skaut.
Svar: Paulus sier at håret er bra nok.

Påstand 4: Kvinner må bruke sjal/skaut for å signalisere at mannen er sjefen.
Svar: Paulus sier at kvinnen skal bære sin egen myndighet/frihet på hodet. (Se lenken i forrige punkt.)

Påstand 5: Kvinner skal tie i forsamlingen.
Svar: Menn får samme beskjed noen setninger tidligere, det handler om å unngå kaos.


Døtrene til Filip hadde en profetisk gave, de drev neppe med pantomime, men snakket. Kvinner som Lydia, Nymfa, Maria og Priska åpnet hjemmene sine for kristne samlinger. Selvsagt snakket de i samlingene.


Påstand 6: Kvinner har ikke lov til å holde prekener/taler.
Ordet forkynnelse er ikke i bruk i teksten som handler om forstyrrende snakk.

Påstand 7: Kvinner skal ikke undervise menn.
På norsk brukes ordet "lære" i denne teksten, men det greske ordet betyr herske over eller myrde, og handler sannsynligvis om å stanse gnostikernes teologi. For øvrig har vi den kristne Priska som lærte opp Apollos.

Påstand 8: Mannen er kvinnens overhode.
Svar: Det greske ordet for hode betyr ikke overhode, men kilde, og viser til skapelsen der mannen er kilde kvinnen og at de dermed har samme byggestener. Da Paulus sa at mannen er kvinnens hode, gikk han inn for full likestilling.

Påstand 9: En kvinne skal underordne seg sin mann.
Svar: Alle kristne oppfordres til å underordne seg hverandre gjensidig. En utfordring var kristne kvinner gift med ikke-kristne menn i antikkens maskuline maktkultur. Peter oppfordrer slike kvinner til å underordne seg i håp om at de fæle mennene ville våkne og bli kristne slik at underordningen ble gjensidig. Peter satte ektemenn på fy-listen.

Påstand 10: Kvinner kan ikke være apostel/misjonær.
Svar: Junia var apostel. Priska jobbet tett med Paulus i misjonsarbeid. Paulus bruker samme kollega-ord overfor Priska som overfor menn som han kalte apostler.

Påstand 11: Kvinner kan ikke være eldste.
Svar: Eldstepersoner var opprinnelig husverter for menighetene, for det fantes ikke kirkebygninger. Paulus kaller samlingene hjemme hos kvinnen Nymfa for menighet. Hilsepolitikken til Paulus viser at Nymfa var eldste, for det fins ingen andre kandidater.

Et vanlig kvinnefiendtlig argument er at Paulus sier at en eldste skal være "én kvinnes mann". Men han sier det samme om diakoner, og han anbefaler kvinnen Føbe som diakon. Han mener altså begge kjønn selv om eksemplene er maskuline. Han retter opp en mulig misforståelse om eldste ved å straks skyte inn at det samme gjelder kvinner.

Påstand 12: Kvinner kan ikke være pastor/hyrde.
Svar: Flere steder i Bibelen kommer det frem at pastor/hyrde er det samme som eldste. Se forrige punkt. For øvrig bruker Paulus omtrent samme oppskrift enten det er snakk om eldste, diakoner eller ressursterke enker.

Påstand 13: Kvinner kan ikke være evangelister.
Verdens første evangelist var kvinnen som Jesus møtte ved brønnen og som gikk til byen etterpå der mange ble kristne pga henne. Enkelte kaller Maria Magdalena for apostlenes apostel fordi hun var den første som fikk oppdraget med å fortelle andre at Jesus var stått opp fra graven. Lydia var sannsynligvis den første kristne i sitt område og det står ikke at hun fikk munnkurv av apostlene.

Påstand 14: Kvinner skal være mannens hjelper.
Svar: Argumentet er hentet fra skapelsesfortellingen. Men ordet for hjelper brukes også om Gud, og stort sett brukes ordet hjelper om en overordnet som hjelper en underordnet.

Påstand 15: Menn skal dominere kvinner.
Svar: Det står i Bibelen at en slik dominans er et resultat av syndefallet. Vi kjemper mot synd ellers, og selvsagt skal vi kjempe mot dette også. Det hebraiske ordet som brukes i denne forbindeles viser muligens at også kvinnen fikk fikk iver etter å herske. Begge kjønn sliter med dette.

Påstand 16: Kvinner må si "Herre" til sin mann, noe som betyr en ensidig underordning.
Svar: Også Efron sa "Herre" til Abraham, og de var likestilte.

Påstand 17: Kvinner skal ikke være biskoper.
Svar: Bibelen viser at biskoper er det samme som eldste/prest/pastor. Hilsepolitikken til Paulus viser at det var husvertene og husvertinnene som var biskoper. Forklaringen kan du lese blant annet her:
Kom gjerne med flere påstander hvis jeg har glemt noen.

OVERLEVELSESTIPS FOR KVINNER I TRADISJONELLE MENIGHETER
Det tar antagelig svært lang tid å forsøke å overbevise menigheten eller kirkesamfunnet om ny teologi, jeg foreslår heller dette:
  • SAMLINGER: Ta selv inititaiv og vær vertinne for kristne samlinger, gjerne hjemme eller andre steder, uten å spørre den tradisjonelle menigheten. Å starte noe nytt betyr ikke at man driver med "splittelse". Det fantes ikke kirkesamfunn og medlemsnummer i urmenighetene, det var ingen plikt til at alt skulle foregå under samme paraply, de første kristne levde organisk, det kan du også gjøre. Forbilde: Nymfa, Priska og Lydia i NT.
  • ENKELTPERSONER: Ta vare på enkeltpersoner på eget initiativ, utenom samlingene. Forbilde: Føbe i NT.

Fant du denne oversikten nyttig, så er det hyggelig med en kommentar.