onsdag 24. september 2008

Lederskap må ikke bremse det allmenne prestedømme

Lederskap blant kristne må ikke ha bivirkninger som gjør at rettighetene, pliktene eller livet til vanlige kristne bindes. Dette gjelder for eksempel:


  • allmenn rett til å preke
  • allmenn rett til å døpe
  • allmenn rett til å ta initiativ
  • allmenn rett til å hjelpe
  • allmenn rett til å drøfte teologi

I kristne organisasjoner, slik som forlag, skoler eller hjelpeorganisasjoner, foregår det for eksempel ikke dåp, derfor kan det godt være en leder der, for det gir få eller ingen bivirkninger som rammer vanlige kristnes rettigheter. I menigheter derimot, foregår det dåp, derfor må en lederrolle der utføres med stor forsiktighet slik at alles rettigheter ikke bare blir beskyttet teoretisk sett, men blir fremelsket. I praksis betyr det at man ikke kan ha ledere i menigheter, kun tjenere. For med en gang man kaller noen for en leder, da pleier det å følge med noen leder-rettigheter, og da snakker vi plutselig om eneretten til å preke, døpe osv. Men en enerett står i konflikt med den allmenne retten, derfor går det ikke an å ha begge deler på en gang.

Slike lederrettigheter er noen ganger nedfelt skriftlig. Andre ganger er det bare en kultur som har satt seg; uformelt gis folk inntrykk av at de må spørre den som kaller seg leder før de selv preker eller inviterer noen til å preke. Eller man antar at hvis man skulle finne på å døpe noen, så vil ikke dåpen "gjelde" fordi man ikke er en leder selv. Eller man kommer ikke en gang på tanken om å preke eller døpe. For det er alltid lederne som tar seg av slikt. Man tror ikke man er bra nok. På den måten kan det allmenne prestedømme ha bremsene på både i formelle strukturer og i uformelle kulturer. Det er altså ikke nødvendigvis snakk om en enerett, men effekten er den samme.

Kort sagt: Ledere passer i kristne organisasjoner. Tjenere passer i kristne menigheter.

Det kan høres ut som at jeg går inn for to ulike prinsipper når jeg sier ok til ledere i kristne organisasjoner. Men det er egentlig det samme prinsippet som jeg bruker begge steder: Ingen må oppføre seg slik at de allmenne kristne rettighetene får et lokk på seg.

Når man blander menighet og organisasjon, kan man fort rote det til og skape bivirkninger for det allmenne prestedømme. Jeg synes det er greit at lederen for det kristne forlaget kan ha eneretten til å stake ut visjoner, men hvis den samme lederen krever eneretten til å preke i organisasjonens sommerfester, da begynner man å klusse det til, for da binder man det allmenne prestedømme. Redningen kan være at alle kristne har tyngdepunktet sitt i ikke-hierarkiske husmenigheter, og ikke et tyngdepunkt i tradisjonelle menigheter eller i organisasjoner med hierarki. Da har det allmenne prestedømme tyngdepunktet i gode rammer. Da kan man kanskje tåle at man jenker litt på prinsippene nå og da andre steder.

Man kan ha innslag av lederskap også i ikke-hierarkiske husmenighetsmiljøer, men da er det snakk om enkeltprosjekter som ikke legger en demper på det allmenne prestedømmet. Man kan altså ikke ha en leder for selve husmenigheten, men man kan ha en leder for en busstur.

What anyone could do in the early church

This is my view built on the NT in the bible:

Mini-apostles
It wasn't only the apostles who motivated people to get together as believers in the area around Jerusalem. Others in the church (ordinary Christians) were way ahead of them.

Any believer could baptise
Paul was baptised by a newly converted (a disciple). He wasn't baptised by an ordinated person, for example a priest. There were no professionals.

Meetings in the home
The first congregations met in homes, not in churches.

House-organic love
The apostles didn't administrate the money in the first congregation as many claim to day. They administrated a few gifts that were given to them personally. Food and other gifts were shared within each home congregation.

Home-deacon
The first deacons probably provided their services from their own homes.

A meal with the eucharist / holy communion
The first Christians gathered around a meal. Everyone contributed with a song, a prayer, an encouragement, anything.

God talks to whoever he wants
The Holy Spirit asked a disciple to place his hands on Paul. There were no leaders present when Paul was baptised. God uses everyone. Barnabas and Paul got their mission call together. God can talk to one individual, several people simultaneously or to a whole congregation.

Testing
None of the early Christians could force through their views in the congregation. If someone claimed the Holy Spirit had given them a message that involved the congregation, they had to put it before the congregation for testing. Today we have made hierarchies that hinder messages being tested, or even heard.

Micro-bishopes
A bishop/elder/priest/pastor or whatever you call them, was originally a Christian person who invited to a home meeting. There were no Christian denominations or citybishops in the congregational life of the first Christians. House congregations are therefore more biblical than todays more traditional congregations.

Female elders
Some independent congregations say no to female elders. But Paul called the gathering at Priska's home a congregation. She was therefore an elder.

No membership card
When Philip (who was neither a bishop nor an apostel) baptised the Ethiopian courtier, the courtier was left standing alone without a membership in the lokal congregation. All the courtier got, was his faith and a baptism into the universal organic congregation.

Because fellowship is important we can only guess that the Ethiopian courtier sought together with other Christians when he came home from his long journey. But it was therefore not a condition that Christian growth should occur by a motherchurch that made branchchurches.

You can do the same
If you're a Christian, you can invite to a Christian home gathering and call it a congregation, you can invite to a holy communion, you can baptise and you can evangelise. But though every Christian has «every right» doesn't mean every Christian has to do everything. Different talents/gifts get their natural place in the congregational life.

In addition you can agree on how different ministries should be done. But that doesn't mean these people rule over the others.

It's not a duty either to use your homes as the first Christians did, but there are practical, economical, interpersonal, growth wise and other advantages by using the home. In addition to using the home, it's also nice with other Christian engagements.

Leaders, or servents?
Leadership must be without bad sideeffects that bind the rights of ordinary Christians: The right to preach, to take an initiative, to help others, to baptise or to discuss theology. In Christian organisations such as publishing houses, schools or aid organisations, baptism seldom take place, there can therefore be leaders there. There would not be side effects that limit the individual Christian. Baptism often takes place in churches. It is important that people with spesial tasks in churches does not bind or limit the rights of ordinary belivers. In short: Leaders belong to organisationes. Servents belong to churches.


Sjur Jansen, Norway

søndag 21. september 2008

Er det biskopene som er Tradisjonen?

Mange henviser til Tradisjonen for å finne hva som er kristne verdier og tro. Men begrepet Tradisjonen er diffust. Noen ganger tenker man på kirkemøtene, andre ganger på hva brevene som oldbiskopene skrev. Har tradisjonstilhengerne en definisjon på begrepet? Det ene dagen er Tradisjonen lik Den hellig ånd. Den neste dagen er Tradisjonen lik Kirken med stor k. Den ene kvelden er Tradisjonen lik den ortodokse tradisjonen. Den andre kvelden er Tradisjonen lik den katolske tradisjonen.

Allerede i år 155 ble Tradisjonen delt i to løp da man kranglet om hvilken dag man skulle ha påske. Kirkemøtet i år 325 forsøkte så å få samling rundt den påsketradisjonen som man i vest hadde. Flertallet gikk inn for dette, men et mindretall holdt på tradisjonen i øst, dermed forble Tradisjonen delt. Et spørsmål er altså: Hvilken tradisjon snakker man om når man bruker begrepet Tradisjonen?

Og hva med dem som ikke kranglet? Er ikke de med i Tradisjonen? Hvordan defineres de i tilfelle ut? Hvilke prinsipper brukes for å definere noe inn eller ut av Tradisjonen? Hva med alle biskopene som ikke møtte opp til kirkemøtene opp gjennom kirkehistorien? Stort sett var det svært få biskoper som faktisk møtte opp til kirkemøtene. Skal man legge vekt på dokumentene etter de som ikke møtte opp, eller etter de som møtte opp?

Og hvorfor skal man stole på Tradisjonen når den ombestemmer seg? På 1500-tallet fjernet den katolske kirke en del bøker fra deres bibel. Hadde Tradisjonen tatt feil frem til da?

Det fins gamle skrifter fra menigheter, biskoper og anonyme kristne. Hvilke skrifter i kirkehistorien er innenfor Tradisjonen og hvilke er utenfor? Er det Kirken med stor k som er innenfor, altså den organiserte kirke, eller er det kirken med liten k som er innenfor, altså alle kristne og det allmenne prestedømme?

Jeg etterlyser en definisjon på hva Tradisjonen er, og hvordan man avgjør hva som er innenfor og utenfor. Uten en definisjon er begrepet ubrukelig.

mandag 15. september 2008

Ikke Tradisjonen som satte sammen NT

Enten har man Skriften alene som prinsipp eller så legger man vekt også på Tradisjonen. Et vanlig argument fra tradisjonstilhengerne er at NT ble til i Tradisjonen. Hvis vi setter strek over Tradisjonen, må vi derfor sette strek over NT, er påstanden. Dermed legger de opp til at alle biskopbeslutninger på kirkemøter gjennom historien er like viktige som NT, for eksempel forbudet mot å knele under gudstjenester (Nikea år 325). Men hva mener man egentlig med ordet Tradisjonen? Mener man kirkehistorien, altså rett og slett hva som skjedde? Eller tenker man på hva alle kristne mente den gangen? Eller er det snakk om hva biskoper bestemte? Den hellige ånd? Kirkemøter? Flertallet av biskoper i verden, eller kanskje mindretallet?

Hvis man mener at Tradisjonen er det samme som det allmenne prestedømme, så er jeg enig i at Tradisjonen satte sammen NT. Men da er konklusjonen at det allmenne prestedømme er en høyere autoritet enn en samling katolske biskoper som kastet ut flere bøker fra bibelen på 1500-tallet.

Si gjerne fra om jeg, eller hvor jeg, tar feil i det følgende:

Den siste apostelen døde cirka år 100. Justin Martyr nevner omkring femti år senere at det finnes memoarer etter apostlenes som kalles evangelier og som blir lest opp i menighetene sammen med skriftene fra profetene. Allerede da var starten av NT etablert, uten et eneste kirkemøte. Evangeliene hadde rett og slett spredd seg til mange menigheter og mange land, antagelig også på oppfordring fra apostlene, for Paulus skriver i et brev at hans brev burde bli lest opp i nabomenigheten.

Det ser ut til at de fleste bøkene i NT var akseptert av alle kristne før 160, igjen uten et eneste kirkemøte om saken. Irenius referer da til de fire evangeliene og 21 brever. Men han nevner ikke brevet til Filemon, Hebreerbrevet, Jakobs brev, 2. Peters brev, 3. Johannes brev og Judas brev som i dag finnes i NT.

I et fragment datert omkring år 170 (kan diskuteres) listes opp evangeliene, Apostlenes gjerninger, nesten alle brevene av Paulus, to brev av Johannes, samt en av bøkene i De deuterokanoniske bøker.

Tidlig på 200-tallet er det indikasjoner på at Origen har brukt en liste på 27 bøker slik NT er i dag hos protestantene. På denne tiden var det dog noe debatt om Hebreerbrevet, Jakobs brev, 2. Peter brev, 2. og 3. Johannes brev og Johannes åpenbaring.

Tidlig på 300-tallet skriver historikeren Eusebius at følgende brev var godkjent av mange, men fremdeles under debatt: Jakobs brev, Judas brev, 2. Peters brev, 2. og 3. Johannes brev, Paulus gjerninger (jeg antar han mente det vi i dag kaller Apostlenes gjerninger), Johannes åpenbaring og Hebreerbrevet. Alle disse brevene er med i NT i dag. I tillegg nevner han noen brev som i dag ikke er med i NT i dag: Hyrden av Hermas, Akopalypsen av Peter (dette finnes også i en gnostisk variant, jeg vet ikke hvilken variant Eusebius tenkte på), Barnabas brev og Didache. Disse var altså under debatt, men anerkjent av mange, i følge denne historikeren som var Arius-tilhenger slik som keiser Konstantin, og som dermed var litt på siden teologisk av hva som var vanlig.

Kirkemøtet i Nikea i år 325, det første kirkemøtet som ikke er lokalt, diskuterer ikke NT.

I år 367 nevner Athanasius, biskopen i Alexandria, en liste med akkurat det som fins i dag i protestantes bibel, med 27 bøker i NT. Han kaller dem kanon. Athanasius var mot Arius.

Hele NT er på plass uten et eneste kirkemøte eller et biskopvedtak. Så, først i år 393, vedtar et lokalt kirkemøte for Nord-Afrika et NT slik katolikkene har i dag, det vil si inklusiv De deuterokanoniske bøker som protestantene mener ikke skal være med. De deuterokanoniske bøker er noe jødene har som et tillegg til GT, men ikke som en del av selve GT. Katolikker, og delvis ortodokse, mener De deuterokanoniske bøker er en del av selve GT.

Antagelig spredde den utvidede bibelen seg, for på 1500-tallet protesterte Luther mot De deuterokanoniske bøker som da var en fast del av bibelen.


Katolikkenes bibel ble ikke fastsatt før i 1546. Da bestemte katolikkene at Manasses bønn, Tredje Esra og Fjerde Esra skulle fjernes fra den katolske bibel. (Hvorfor hadde Tradisjonen tatt feil i 1500 år?)

Den greske oversettelsen av GT var i bruk på apostlenes tid og var etablert blant de første kristne. Den greske oversettelsen ble ”vedtatt” i konsilet i Kartago i 397 og 419. Både lederen for Kartago-konsilene, Augustin, samt paven Damasus, sa at de ikke kom med noe nytt, men at alt var allerede etablert og kjent.

Hvor har jeg bommet i denne oversikten? Har jeg oversett et tidlig kirkemøte som vedtok noe om NT? På meg virker det som om det allmenne prestedømme var både sprederen og sikkerhetsnettet angående NT. Da gangene biskoper vedtok noe, så var det bare en mikroskopisk andel av alle verdens biskoper samlet, og de vedtok stort sett hva som allerede var etablert, eller de fjernet noe de selv hadde bommet på tidligere. Og det virker som om den protestantiske utgaven er den opprinnelige.