mandag 30. juni 2008

Hvis du har så dårlig tid, hvorfor kom du ikke i går?

I en lokalavis leser jeg om en pensjonert biskop i Den norske kirke. Han har flyttet hjem igjen til gamle trakter. Hva er egentlig en biskop? spør avisen. Pensjonisten svarer at oppgaven er å besøke alle prestegjeldene. Det er mye reising og ganske travelt. Når han selv kom frem til et prestegjeld, pleide folk å ha en forventning om at han skulle være der en tid. Men det ble fort tidspress. "Hvis du har så dårlig tid, hvorfor kom du ikke i går?" var det en som sa, husker biskopen tilbake.

Dette viser en av bivirkningene ved tradisjonelle kirkeopplegg, nemlig at enkeltmennesker blir dårlig sett. Ved å snu alt på hodet, kan man få til en endring. Man må si si nei til hierarki, gamle tradisjoner, aktiviteter og administrasjon. Man må si ja til det allmenne prestedømmet. Og ordet enkeltmennesker må være en av de verdiene man har tatt inn over seg.

Jeg tror holdninger og ordninger henger sammen, og påvirker hverandre. Dagens ordninger er dårlig egnet til å se enkeltmennesker. Ved å endre holdningene, vil ordningene etter hvert endres. Jeg tror at hvis man virkelig mener at enkeltmennesker er viktig, så vil man også gå inn for å endre ordningene. For eksempel kirkebenk-ordningen og måten man samles på. Og man vi endre ordninger som gjør at man helst skulle vært et sted i går.

søndag 29. juni 2008

Kneler for biskopen. Hvorfor ikke motsatt?

Forleden ble det avholdt katolsk konfirmasjon på Øvre Romerike, skriver avisen Romerikes blad. Konfirmantene kom frem en etter en og knelte for biskopen som hadde på seg en flott kappe i rødt og gull, mens konfirmantene gikk i vanlige penklær. Det er mye symbolikk i slikt. Hierarkiet kommer tydelig frem. Det er ikke biskopen som kneler for konfirmantene for å vise at han er deres tjener. Det er konfirmantene som kneler for biskopen for å vise at han er sjefen.

Klærne alene er nok til å skape avstand. Ikke nok med det, et av bildene i avisen viser til og med at konfirmantene kysser biskopens hånd. Om det ble gjengjeldt, forteller ikke artikkelen noe om. Men ved å knele og kysse en person med rød glinsende kappe, er man svært nær å gi uttrykk for at biskopen er konge.

Den katolske menigheten i dette området har nesten tusen medlemmer, men har foreløpig ikke noe eget kirkebygg. Derfor lånte menigheten et kirkebygg fra Den norske kirke ved denne anledningen. Pussig nok sa den katolske biskopen: "Gud bryr seg ikke om hva vi har, men hva vi er. Gud er ikke opptatt av om vi har et kirkebygg." Over hele verden bygger likevel katolikkene kirkebygg.

Når jeg leser i Det nye testamentet, får jeg inntrykk av at man helst holdt seg til det enkle, at menighetene var ikke-hierarkiske, at alle var prester, at man ikke hadde kirkebygg, at man ikke hadde konfirmasjon og at man helst ikke skulle være opptatt av fine klær.

Et stort skille i det kristne landskapet går ved om man velger "Skriften alene" som prinsipp, eller om man velger "Tradisjonen" som prinsipp. Både gamle tradisjoner (for eksempel katolske skikker) og nye tradisjoner (pinsekirker med aktiviteter og sceneunderholdning) bør under lupen. Et spørsmål å starte med, er: Hvem skal man knele for?

Er du med i en frikirke, senker du kanskje skuldrene og tenker at dere ikke kneler for biskop-toppsjefer. Pastorene deres går heller ikke rundt med spesielle klesdrakter som skiller dem ut fra resten av menigheten. Men i enkelte trossamfunn er det vanlig at pastoren krever at alle bruker tittelen pastor når de henvender seg til ham. Der kan man ikke si "Jon", men man må si "pastor Jon".

Skikken med å si "pastor Jon" eller "pastor Nils" er begrunnet ut fra 1. Tessalonikerbrev 5:12. "Vi ber dere, søsken: Vis respekt for dem som sliter og arbeider blant dere, de som tar vare på (proistamenous) dere i Herren, og som rettleder dere." Ordet proistamenous er det samme som Paulus bruker om Føbe som tok vare på ham og mange andre. Men Paulus skriver ikke "pastor Føbe". Ikke en eneste person blir av Paulus kalt for pastor i alle brevene som finnes i NT.

Les om Føbe og dette ordet her.

Så senker du kanskje skuldrene på nytt. Dere har hverken kapper, biskoper eller kaller hverandre med titler. Likevel mener jeg menighetsordningene bør sjekkes mot urmenighetene. Hvem eier prekestolen? Kan menighetsstyret bestemme over menigheten? Holdes kvinner borte fra enkelte tjenester? Er det anledning til å komme med en kommentar etter prekenen?

Jeg mener ikke at kun det som er nevnt i NT, er tillatt for kristne. Det kan være greit noen ganger med en scene eller en møteleder, ja, til og med en fint utsmykket festbygning, selv om det ikke står om slikt i NT. Men ved å ta en ny kikk på urmenighetene, kan man oppdage en del verdier man bør ha som ideal og som tyngdepunkt.

søndag 22. juni 2008

Hvorfor måtte lavstatus-tjenester ha vandelsattest i urmenighetene?

ENKER OG ELDSTE: Paulus gir idealoppskrifter på hvordan eldstepersoner i menighetslivet skal være. Jeg tror dette var personer som åpnet hjemmene sine og samlet en flokk kristne uten å være sjef.

Avkrysningslisten for en god eldsteperson er forbausende lik avkrysningslisten for enker som er i samme brev (1. Timoteus kap 5). Man må spørre hvorfor. Jeg tror noen av enkene var eldstepersoner. Men først går jeg litt bakover i tid:

HVORFOR VAR DET MANGE ENKER DER? I Apg 9 (36-43) står det om en kvinnelig disippel som var snill og hjalp fattige. Men så døde hun. Peter ble tilkalt, for han var på gjennomsreise ikke så langt unna. Da han kom frem til huset der den døde lå, gikk han opp i annen etasje. Der samlet alle enkene seg rundt Peter.

Hvorfor i all verden var det enker der? Hvorfor ikke "hele familien" eller "alle de eldste", eller "alle diakonene"?

Kanskje kvinnen som døde ikke hadde familie i nærheten. Det gir bare halve svaret, og forklarer ikke hvorfor enkene var der. Jeg har lest om gråtekoner som i enkelte kulturer blir tilkalt for å vise sorg, men at enker skulle ha en gråteoppgave, har jeg foreløpig ikke lest noe om.

Det er vanlig at det er kvinner som vasker døde kvinner, og menn som vasker døde menn. Det er ikke unaturlig at det er godt voksne kvinner som trår til i en slik situasjon. Og enker er ofte godt voksne. Likevel er det noe pussig. Hvorfor absolutt enker, og ikke en bredere gruppe av godt voksne kvinner?

Enkene som var der, gråt og viste frem klærne som den døde kvinnen hadde sydd på. Peter sendte så alle ut, falt på kne og ba den døde våkne. Hun våknet. At hun våknet, er selvsagt det viktigste i teksten. Historien er forresten forbausende lite dramatisk fortalt. Det er rett og slett et referat. Men det er neste setning som jeg legger vekt på i denne artikkelen: "Så kalte han inn de hellige og enkene og viste dem at hun levde." Igjen nevnes enkene som en egen gruppe.

Ordene "de hellige" pleier å bety "de kristne". Peter kalte altså inn de kristne pluss enkene. Men han kalte ikke inn noen prest, pastor, biskop eller noe slikt.

Eller var det kanskje nettopp det han gjorde? Kanskje var disse enkene kvinnelige eldste. Mistanken styrkes når man leser oppskriftene Paulus kommer med om eldste og enker. Paulus gir flere oppskrifter på eldste i ulike brev, og han gir kun én oppskrift på enker. Hans oppskrifter er neppe ment for matematisk sammenligning, men under har jeg likevel organisert de to oppskriftene som gis i samme brev.

HVA PAULUS SIER OM ELDSTE OG ENKER I SAMME BREV
(1. TIMOTEUSBREV)

Eldste / Enker
Én kvinnes mann / Én manns kone
Forstandig / Over 60 år
Høflig / Vasket føttene til andre kristne
Gjestfri / Vist gjestfrihet
Ikke drikkfeldig / Edruelige
Ikke voldelig / Opptatt av å gjøre det gode
Mild / Hjulpet nødlidende
Uten stridslyst / Ikke sladrete
Ikke nyomvendt / Pålitelig
Ha godt rykte blant ikke-kristne / Hederlige
Ha lydige barn. Barna må være troende, ikke leve et vilt og utsvevende liv. / Ha oppdratt barn
Nøktern /
Dyktig til å undervise /
Uten pengebegjær /
Må ikke kunne anklages for noe*1 / Ikke noe å utsette på dem
Godhjertet*2 / Kjent for gode gjerninger
Ta vare på sitt hus / Være sjef i sitt hus*3

*1) "Må ikke kunne anklages for noe" står i et annet brev
*2) "Godhjertet" står i et annet brev
*3) "Være sjef i sitt hus" gjelder unge enker som oppfordres til å gifte seg og få barn.

FORBAUSENDE LIKE: De to oppskriftene er forbausende like og fortjener å bli drøftet teologisk. Som bakteppe kan man henge opp at kvinnen Føbe var menighetstjener, at kvinnen Junia sannsynligvis var apostel, at kvinnen Nymfa sannsynligvis var pastor og at kvinnen Priska var omtrent alt mulig på en gang og Paulus bruker samme medarbeiderord på henne som på de mannlige misjonsmedarbeiderne.

Med det bakteppet er det ikke oppsiktsvekkende at enker kunne være eldste. Jeg tror eldstetjenesten gikk ut på å åpne hjemmet sitt for samlinger. Eldste-ordet er det samme som prest-ordet. Men det fantes ikke kirker den gangen, man møttes i hjemmene. En kvinne som var gift med en ikke-kristen mann i antikken, kunne ikke åpne hjemmet sitt fritt, for antikkens samfunn var svært maskulint med menn som sjefer. Men når sjefen var død, kunne enken åpne dørene og hun kunne være prest.

ANTIKKEN VAR MASKULIN: I antikken var det menn som fikk utdannelse og som hadde de juridiske reglene på sin side. Det var de som normalt styrte husholdningen, det vil si bondegården eller familiebedriften, altså "sitt hus". Siden eldstetjenesten gikk ut på å samle en flokk hjemme, og gjerne undervise litt også, står eldsteordet som regel i maskulin form i NT. Ikke fordi man måtte være en mann av noen religiøse regler, men fordi det var som regel menn som av datidens kultur hadde mulighet.

Det antydes i NT at også menighetstjenere brukte sitt hjem i sin tjeneste. Også menighetstjenere måtte derfor stå i en posisjon der de kunne si: "Velkommen hjem til meg". En slik posisjon hadde ikke kvinner som var gift med ikke-kristne menn, for der var det mannen som bestemte.

Når Paulus kommer med en oppskrift på menighetstjenere, skriver han derfor på en maskulin måte. Men: Et annet sted anbefaler Paulus en konkret kvinnelig menighetstjener, nemlig Føbe. Ergo mener Paulus egentlig begge kjønn selv om han skriver maskulint.

Det er derfor bred åpning for at når Paulus kommer med en oppskrift på enker, så tenkte han seg at dette var kvinnelige eldste. "Her er ikke kvinne og mann", sier Paulus et annet sted.

TEORIER OM ENKENE: Det er satt frem ulike teorier om enkene som Paulus skriver om. I samme brev skriver Paulus også om enker som trenger hjelp, og en teori er at for at menigheten skulle si ja til å hjelpe en enke, så måtte hun oppfylle enke-oppskriften som ligner på eldste-oppskriften. Det høres umiddelbart merkelig ut at man måtte gjøre seg fortjent til å få hjelp, eller være spesielt godt skikket, før man fikk hjelp. Men det er innenfor tolkningsrommet.

En annen teori er at disse kvinnene gjorde en tjeneste i menigheten, som en slags bytteordning mot at menigheten hjalp dem. Det første høres sannsynlig ut, det siste klinger ikke helt riktig, men må være innenfor mulighetene.

Hvis det var slik at enkene gjorde en tjeneste i menigheten, må man spørre hva dette kan ha gått ut på. Hvis de bare strikket luer eller lagde kaker, så skjønner jeg ikke hvorfor Paulus kommer med en haug med punkter som ligner på eldstetjenesten. Enten var ikke eldstetjenesten så alvorlig som vi vil ha det til i dag, eller så må disse enkene ha hatt en mer alvorlig tjeneste enn å strikke luer. For hvorfor skal lavstatustjenester ha vandelsattest?


Kirkefedrene i generasjonene etterpå nevner en kvinnetjeneste. Men å studere hva senere generasjoner la i tjenesten, kan ikke være teologisk avgjørende. For man ser generelt at menighetskulturen endrer seg for hver generasjon.

En tredje teori er at disse enkene var kvinnelige eldste. Jeg er ikke alene om dette, har jeg funnet ut. I bibelkommentarer til nettbibler er dette en av variantene.

Med eldste mener jeg personer som åpnet hjemmet sitt for en flokk kristne og viste omsorg uten å ha en posisjon med rettigheter til å bestemme.

ENKER ETTER HVEM? Det som ofte gjør tolkning av Bibelen vanskelig, er at det er så mange parametre å holde styr på. NT skriver for eksempel om kvinner og menn mange steder. Noen ganger er det snakk om ektepar der begge er kristne, andre ganger der kun den ene er kristen. Da gjelder det å holde hodet klart for å forstå forfatterens budskap. Noen ganger kommer det ikke klart frem hva slags ekteskap det er snakk om.


Når det gjelder enkene til Paulus, kan det tenkes at de tidligere var gift med en ikke-kristen mann som i datidens samfunn krevde å være sjef hjemme. Men nå som kvinnene var enker, kunne de bestemme selv, og sto frie til å samle en flokk hjemme. Et av kriteriene for en eldste er nemlig å være "herre over seg selv".

Det er interessant å se at når Paulus skriver om unge enker uten barn i samme brev, oppfordrer han disse til å gifte seg og "styre sitt hus". Ordet som brukes om å styre er kraftigere enn "ta vare på sitt hus" som gjelder eldste. Kvinnene oppfordres rett og slett til å være sjef hjemme på gården. Jeg tror Paulus var for likestilling, jeg tror ikke han mente at kvinner skulle være sjefene til sine ektemenn, men ordbruken indikerer at når kvinnene fikk en ny sjanse til å gifte seg, burde de gifte seg med en mann som var for likestilling slik at begge kunne være sjefer sammen på gården.

Kort sagt: En vanlig kvinne i antikken som var gift med en ikke-kristen mann, kunne ikke fritt invitere til menighetssamling hjemme, og kunne dermed ikke fungere som eldste i menigheten. Men enker kunne.

I tillegg var selvsagt problemet løst hvis en kvinne var gift med en kristen mann. Paulus hilser til Priska og Akvillas og kaller samlingene hjemme hos dem for menighet. Han nevner ingen eldste i den sammenheng, av den enkle grunn at vi må anta at ekteparet Priska og Akvillas var eldste. For tjenesten til en eldste var nettopp å samle en flokk hjemme - og eventuelt rykke ut sammen med andre eldste hvis noen i menigheten var syke (slik Jakob oppfordrer til).

Vi kan derfor se for oss at enkene, som nå var "herre over seg selv", rykket ut til den døende kvinnen fordi de var eldste. Det er kvinnelige eldste som rykker ut fordi det er snakk om en kvinne som er syk. Men så dør kvinnen, og enkene vasker den døde. Og så dukker Peter opp.

ANDRE ELDSTEPOENGER: For ordens skyld må jeg ta med hvilke poenger Paulus har om eldste i andre brev, men da gjelder dette "mannlige" eldste.

Ikke egenrådig
Ikke bråsint
Ikke ute etter skammelig vinning
Rettskaffen
Gudfryktig
Herre over seg selv
Holde seg til læren
Kunne veilede i læren

Jeg bruker hermetegn på mannlige fordi jeg tror oppskriften gjelder begge kjønn slik jeg forklarte med Føbe og den maskuline ordbruken til Paulus.

Også Peter kommer med poenger om eldstetjensten og sier blant annet at eldste ikke skal være herrer (sjefer) over menigheten. Eldste skulle være selvstendige personer og skulle samle og ha omsorg for selvstendige personer. Vel, det kan hende det kom slaver til samlingene, og de var ikke selvstendige og frie generelt. Men blant kristne var de selvstendige, "her er ikke slave eller fri".

Det er enda flere poenger om eldstetjenesten hvis man skal ta med alt, også om plasseringen av eldstetjenesten i hjemmene.

MODENHET: For å være eldsteperson i urmenighetene, skriver Paulus at vedkommende burde ha barn og at vedkommende hadde oppdratt disse på en god måte. Jeg vet ikke hvorfor. Det kan være at dette gjør en person mer moden, eller at det er et slags bevis på at personen er stødig og omsorgsfull. Paulus selv var singel, og han skriver om hvilke gode muligheter det ligger i å gjøre tjeneste når man er singel. Men når det gjaldt dette med eldste, så mente han at å ha oppdratt barn på en skikkelig måte, var viktig.

I Apg kan man lese at Paulus og Barnabas ikke fikk i gang eldstevalg i hver menighet, men kun i en by der det var forfølgelse. Det er ikke nødvendig å velge eldstepersoner når samlingene går av seg selv. Eldsteoppskriftene Paulus kommer med, gis til i brev til problemområder. Det er kanskje derfor han pusher at folk skal være skikket til tjenesten.

ENKENE MÅTTE VÆRE OVER SEKSTI ÅR: I brevet til Timoteus beskriver Paulus ulike enker. Han skriver så at enker må være over seksti år for på kunne settes på listen over menighetens enker. Det er artig å sjekke greske nettbibler for se hvilke ord som brukes. Man kan kjenne igjen og halvveis forstå en del ord. Det greske ordet som er oversatt til liste på norsk, ligner på ordet katalog. En del bibler oversetter til "innskrives i menigheten", men da høres det ut som at man ikke fikk være en del av menigheten hvis man ikke sto på enkelisten. Man var selvsagt en del av menigheten uansett. Men som eldste/enke ser det ut til at man var blitt valgt av de andre i menigheten til å være en av mange som åpnet hjemmene for samlinger og som rykket ut når noen var syke i menigheten.

IKKE FORSKJELL PÅ TITUS-ELDSTE OG TIMOTEUS-ELDSTE:
Paulus skrev brev både til Timoteus og til Titus. I brevet til Titus er Titus på Kreta for å få i gang valg av eldste i et turbulent miljø. Når vi i dag leser om valg av eldste, pleier man å se for seg at eldste var en formell hierarkisk posisjon, altså at man var et slags styremedlem som bestemte fremtiden, reglene og tiltakene i menigheten. Jeg tror ikke eldste var styremedlemmer, men det er mange som mener det. Går vi så til brevet til Timoteus, så er det samme greske ord (presbuter) som er i bruk, det er bare variasjoner i tekstene angående entall/flertall og mann/kvinne.

Hos Timoteus nevnes mannlige og kvinnelige eldste i samme avsnitt. "Bruk ikke harde ord mot en eldre mann (presbuterō = entall maskulin), men forman ham som en far. Forman unge menn som brødre, eldre kvinner (presbuteras = flertall feminin) som mødre og unge kvinner som søstre, i all renhet."

Ergo kan man gjerne tolke dette til at det fantes både mannlige og kvinnelige eldste.

En argumentasjon mot kvinnelig eldste er å si at ordet for eldstetjeneste - dessverre og forvirrende - var det samme ordet som man brukte når man snakket om gamle menn generelt. Med et slikt utgangspunkt kan man velge og vrake i tolkninger og si at én setning i Timoteus-brevet handler om gamle menn og ikke om menn i eldstetjeneste, og at én setning i Titus-brevet handler om eldstetjeneste og ikke gamle menn. Og med det annulere presbuteras-setningen jeg nevnte i forrige avsnitt.

En slik tolkning eksisterer innenfor ytterveggene i tolkningsrommet. For når det gjelder ord som for eksempel kvinne, så betyr ordet noen ganger kvinne og noen ganger hustru. Hva som menes i hvert tilfelle, kommer forhåpentligvis frem av sammenhengen. Derfor kan noe lignende være tilfelle med eldstetjenesten.

Men jeg mener den tolkningsmuligheten får trange kår når man ser på hva NT sier ellers: "Her er ikke kvinne og mann", Priska som lærer opp Apollos, Føbe som tok vare på Paulus og mange andre, Nymfa med hjemmesamlinger, enkeoppskriften, kvinner som oppfordres til å være sjef på gården, mann og kvinne eier hverandres kropper, osv.

PRESBUTER-ORDET: Ordet prest kommer av det greske ordet presbuter som betyr eldste. GT viser et opplegg med hierarkisk eldste og øversteprest. Men NT kvitter seg med øverstepresten og snur opp ned på eldstetjenesten. I starten av Apg i NT ser man de to paradigmene kjempe mot hverandre.

Det gamle eldste-paradigmet sammen med øverstepresten kaster Peter og andre i fengsel. Ja, de til og med steiner Stefanus når han er så frekk at han sier at Gud ikke bor i bygninger.

Selv mener jeg å se en klar forskjell på GT-eldste og NT-eldste. At et kristent NT-eldste skulle ha hierarkisk makt til, eller ha teologisk dekning for, å sette folk i fengsel, klarer jeg ikke å se. Det må være utenfor tolkningsrommets yttervegger. Men hierarkitilhengere liker å refere til GT når de skal argumentere for at det skal være eldste med sjefsrettigheter i menighetslivet i dag. Da kan de like gjerne også ta med øverstepresten fra GT.

Eldste-ordet ble altså brukt på ganske mye forskjellig, og det er ikke lett å holde tungen rett i munnen:


  • GT-eldste (som hadde hierarkisk makt til å sette folk i fengsel og som allierte seg med en øversteprest)
  • NT-eldste (som omsorgsfullt åpnet hjemmene og ikke skulle være herrer over menigheten)
  • Gamle menn
  • Gamle kvinner
  • I tillegg har vi de gamle enkene som jeg skriver om i denne artikkelen
  • Og i tillegg har vi synonymene/oppfordringene til eldste, for eksempel oppfordres eldstepersoner til å være hyrde (= pastor på latin)

GAMLE ENKER, UNGE ENKER, VIRKELIGE ENKER: Jeg har forsøkt å sortere enkene som Paulus nevner i Timoteusbrevet:

Gamle enker
A) Enker uten familie skulle få støtte. Enten via enkeltpersoner i menigheten, eller via felles hjelp fra menigheten. Men støtten innebar krav om å ikke være en slappfisk som nyter livet og nærmest snylter på menigheten.

B) Enker med familie skulle få hjelp fra familien, ikke fra menigheten.

C) Enker som kunne fungere som eldste. Det er disse enkene som har oppskrift som ligner på mannlige eldste: "Bare den som har fylt seksti år, kan innskrives blant menighetens enker. Hun må ha vært én manns kone, være kjent for gode gjerninger, ha oppdratt barn, vist gjestfrihet, vasket de helliges føtter, hjulpet nødlidende og alltid ha vært opptatt av å gjøre det gode."

A, B og C er gamle enker som enten må få hjelp eller som står bra nok på egne ben at de kan være eldste. Den andre gruppen er yngre enker:

Yngre enker uten barn
D) De burde heller gifte seg, få barn, og bli sjef hjemme på gården. Da ligger det en usagt fortsettelse (med mine ord): "Og når hun gjennom en del år har vist at hun kan oppdra barn og for øvrig er en stødig person som har de kvaliteter som nettopp ble nevnt, da kan også hun bli en eldste og ha omsorg for en flokk kristne uten å bestemme over dem."

I det Paulus har skrevet at kvinner bør gifte seg og bli sjef på gården, fortsetter han med en setning om mannlige eldste.

"Eldste (ordet står i maskulin form) som er gode til å ta vare på ("ta vare på"-ordet er det samme Paulus bruker om Føbe) folk menigheten, fortjener dobbelt belønning/ære, særlig de som arbeider med forkynnelse og undervisning."

Hvorfor skulle Paulus plutselig begynne å snakke om mannlige eldste etter avsnittene om enker? Kan det være fordi han akkurat er ferdig med å snakke om hvem som er skikket til å være kvinnelige eldste?

En teori kan være at Paulus snakker om kvinner som har vært eldste lenge og som nå er blitt enker. De har vært gift med kristne menn og vært sjefer på gården sammen, og invitert kristne hjem til samlinger. Nå er mannen død og de trenger hjelp fra menigheten når de nå pensjonerer seg etter mange år som kvinnelige pastorer. Så mener Paulus at ikke hvem som helst skal få hjelp av menigheten, men kun de som faktisk har vært i tjeneste. Konklusjonen er uansett den samme: Ja til kvinnelige eldste.

TEKSTENS OPPBYGNING:
1) Paulus starter med å oppfordre Timoteus til å være vennlig mot gamle folk i menigheten.

2) Når Paulus først snakker om gamle folk, er det naturlig at han nevner enker, de er jo normalt de aller eldste. Paulus deler enkene i to, de som trenger hjelp fordi de ikke har familie, og de som ikke trenger hjelp fordi de har familie.

3) Når Paulus først snakker om enker, er det naturlig å snakke om de enkene som fungerte som eldste. Han kommer med en oppskrift på hvordan eldste-enker bør være. Å være eldste innebar antagelig at man ikke vinglete ga opp tjenesten etter noen år, men at man hadde gitt et troskapsløfte ved å bli valgt av menigheten, derfor sier Paulus at unge enker ikke er like godt skikket til eldstetjeneste som godt voksne enker. For unge enker, som ikke hadde barn, var gjerne på jakt etter å stifte familie og dette kunne trekke oppmerksomheten bort fra tjenesten som eldste. For dette har allerede skjedd flere ganger i menigheten og var blitt et problem.

4) Paulus tar på nytt opp de fattige enkene som ikke har familie og kommer med en presisering. Det er ikke slik at menigheten i fellesskap skal hjelpe alle fattige enker som ikke har familie. Det "private initiativ" gjelder selvsagt. Kvinner i menigheten kan gjerne hjelpe fattige enker på egen hånd ved å ha dem boende hos seg. Det er bare de enkene som ikke fanges opp på denne måten, som menigheten i fellesskap skal hjelpe.

5) Men det er ikke bare gamle kvinner (kvinnelige eldste?) som kan være flinke til å ta vare på folk. Paulus går over til å snakke om gamle menn. Gamle menn (mannlige eldste?) som er gode til å ta vare på folk i menigheten, fortjener dobbelt belønning, særlig de som arbeider med forkynnelse og undervisning.

Hierarkitilhengere oversetter gjerne punkt 5 slik: "Eldste, som er gode ledere." På engelsk bruker man enda sterkere sjeford og skriver "rule". Men hierarkitilhengerne får et problem når Paulus skriver om Føbe. For det er det samme greske ordet Paulus bruker der, og da var i tilfelle Føbe sjefen til Paulus. Den mest sannsynlige riktige oversettelsen er derfor "ta vare på", altså en omsorgsdimensjon, ikke en sjefedimensjon.

Det er mange variabler å holde øye med når man skal tolk avsnitt om eldste. Skriver Paulus om eldstetjenesten eller skriver han om godt voksne personer? Enkelte mener at det var ikke noe forskjell...

JEG LETER IKKE ETTER TEOLOGISKE DETALJREGLER: Ser man NT under ett, mener jeg man gjerne kan invitere til menighetssamling hjemme uten å ha barn, selv om Paulus har barneoppdragelse som krav til eldste når han skriver til problemområder.

Paulus er mot lovdetaljer fra GT om matregler og slikt, og det er med denne bakgrunnen vi må lese hans eldsteoppskrifter i NT. Det er ikke detaljregler som skal følges som en lov. Når jeg graver meg i detaljene er det for å vise konklusjonen til Paulus: "Frihet i Kristus!" "Jeg har lov til alt, men ikke alt gagner." osv. Detaljer i Bibelen brukes gjerne mot denne positive hovedkonklusjonen. Man graver seg ned i detaljer for å forsøke å bevise at kvinner ikke kan ha alle tjenester i menigheten. Derfor går jeg inn i detaljene for å slå tilbake mot en negativ hovedkonklusjon.

HER HAR DU NOEN SPØRSMÅL Å BRYNE DEG PÅ:

  • Hvorfor måtte enker med lavstatustjeneste ha vandelsattest?
  • Hvem var eldste hjemme hos Priska og Nymfa?
  • Hvorfor tok ikke Paulus og Barnabas initiativ til eldstevalg i alle menigheter på sin misjonsreise?
  • Hva mener Paulus med at gifte kvinner skal være despot på gården?
  • Hvordan forklarer du at oversetterne bruker ulike ord ved Føbe som "tok vare på" Paulus i motsetning til eldste/gamle menn som er "gode ledere" nå det er det samme greske ordet som er i bruk?
  • Hvorfor er eldsteoppskriften så lik enkeoppskriften?
  • Hvorfor bruker Paulus et maskulint språk i menighetstjeneroppskriften når han et annet sted anbefaler en kvinnelig menighetstjener?

torsdag 12. juni 2008

Kan være ruinene av ur-husmenighet

Arkeologer har nylig funnet en grotte i Rihab i Jordan som foreslås datert til mellom år 33 og år 70. Grotten ligger under en kirke som enkelte mener er fra år 230. De som graver ut grotten, tror at en flokk med 70 kristne flyktet fra forfølgelse i Jerusalem og bosatte seg der. Andre eksperter mener det ikke er gode nok bevis for å komme med så konkrete forklaringer.

Både dateringen av grotten og dateringen av kirken som ligger oppå grotten, er under debatt.

VERDENS FØRSTE KIRKE?
Mange nettaviser kaller i disse dager grotten for verdens første kirke, men siden arkeologene tror at folk både bodde i grotten og praktiserte sin tro der, er det mer riktig å kalle grotten for en husmenighet, eller kanskje enda riktigere: kollektivhusmenighet. Egentlig er heller ikke det begrepet riktig, for en bygning eller en plass kan ikke være en menighet. Så da ender vi opp med: En grotte hvor en flokk kristne bodde.

Selv tror jeg urmenighetene ikke bygde kirker, for det står ikke ett ord om kirker i Det nye testamentet. Ordet kirke indikerer i dag også en kultur der man har delt menigheten i to etter rang: prest og menighet. Jeg tror ikke urmenighetene hadde et slikt hierarki. Både kirker og hierarkier var noe som vokste frem i generasjonene etter de første kristne.

Hvis det var kristne som bodde i grotten i det første århundret, tror jeg det var snakk om en fellesbygning, ikke en kirke slik vi i dag definerer kirke.

HVEM BRUKTE/LAGDE GROTTEN FØRST?
Det må nødvendigvis bli en del hypoteser før man vet mer om funnene. Det var mange sekter og folkegrupper på Jesu tid. Det er ikke godt å vite hvem som brukte grotten først, før noen fant på å bygge kirke oppå.

En person som kommenterer etter en avisartikkel (se lenke nederst) skriver at det var vanlig at tilhengere av folkereligioner gjerne holdt seremonier i grotter fordi de følte at de kom nærmere moder jord da.

En annen kommenterer at hvis grotten er laget rett etter Jesu død, må det være snakk om en synagoge, for de aller første kristne var jøder.

Før vi vet noe mer, kan man sette opp flere hypoteser, her er tre:

a) På 40-tallet rømmer en gruppe kristne fra forfølgelse og bosetter seg i grotten. Den er ikke en kirke, men en bolig. Kanskje brukte de et eget rom i grotten når det var kristne samlinger med bønn og slikt.

b) Grotten er en kirke fra det første århundret, her var det både prest, diakon og erkebiskop, og kun lederskapet fikk holde preken og døpe.

c) På 300-tallet er det noen kristne som finner en grotte som tidligere var brukt av en sekt. De bygger en kirke oppå grotten og bruker grotten som kjeller og setter noen gjenstander der. Grotten er ikke en ur-husmenighet eller en ur-kirke, men en kirkekjeller fra 300-tallet.

STRID OM DATERINGER
Oppå grotten ligger det altså en kirke fra tidligst år 230. På gulvet i kirken finnes det en mosaikk som sier ”De 70 elsket av Gud og Divine" og som videre indikerer at man grunnla et sted for tilbedelse. Et nettsted sår tvil om dateringen på mosaikken og hevder at slike inskripsjoner var vanlig blant kristne først på 400-tallet og 500-tallet.

Kirken som ligger oppå grotten heter Saint Georgeous Church. Også dateringen av Saint Georgeous Church er under debatt. Noen mener år 230 er riktig, andre mener det er for tidlig datering. Dette fordi den neste kirken man kjenner til som er skikkelig gammel, er 200 år yngre og at det er et for stort sprang til at år 230 høres sannsynlig ut.

I grotten har man funnet gjenstander med inskripsjonen Georgeous. En viss kobling mellom grotten og kirken som ligger oppå, må det altså være. Det er Abdul Qader al-Husan som leder utgravingen for Rihab Centre for Archaeological Studies. Han tror at en kristen flokk bodde i grotten i to hundre år frem til forholdene ble vennligere for kristne, og at etterkommerne av den opprinnelige flokken da bygde en kirke oppå grotten.

Med et slikt synspunkt må man være åpen for at gjenstandene man finner i grotten kan være fra da kirken ble bygget oppå grotten i år 230, og ikke fra år 33-70. Og at kulturen i grotten kan skille seg fra kulturen i kirken oppå. Dette vet vi fra kirkehistorien ellers.

INGEN KIRKER I DET NYE TESTAMENTET
Det nye testamentet nevner ingen kirker, kun husmenigheter. De første jødiske kristne hadde noe kontakt med de jødiske synagogene. Den kristne jøden Paulus gikk gjerne til synagogene for å overbevise jøder om å bli kristne før han evangeliserte også overfor andre grupper. Han var gjerne tilstede under samlingen i synagogen og benyttet muligheten til å si noe til forsamlingen på slutten. Men i sine brev til medkristne nevner han ikke synagoger, heller ikke kirker. Han hilser derimot til husmenigheter eller til alle kristne i ulike områder. Kirker begynte man å bygge på 300-tallet (pluss/minus 100 år).

Siden ordet kirke ikke finnes i NT, vil det være oppsiktvekkende hvis man finner kirker fra 1. generasjons kristne. Og derfor kreves det ekstra gode beviser for at:
1) det er snakk om kristne
2) det er snakk om en kirke og ikke et hjem eller en skole
3) det er snakk om det første århundret

4) det er snakk om en kirkekultur som er lik det vi i dag plasserer inne i en kirke (hierarki osv)

STOLER AV STEIN
Grotten har noen steinbenker. Den ene veggen er halvsirkelformet, noe som ikke er merkelig når det er snakk om en grotte (så langt jeg har lest om grotten til nå). Men arkeologene som graver ut grotten, mener det kan være snakk om en såkalt apside. Slike runde halve rom stammer fra gresk-romersk kultur. De første kirkene, og mange senere kirker også, hermet etter denne arkitekturen. Slike halve runde rom kan du se i moderne kirker. Derfor er en hypotese at det var kristne som formet rommet i en bue og at dette indikerer en svært tidlig kirkebygning.


Men siden apside-arkitekturen opprinnelig er gresk-romersk, må man åpne for at noen andre en kristne brukte eller utformet grotten.

Etter avisartikkelen som du finner lenke til nedenfor, er det en som kommenterer at de første kristne praktiserte prinsippet med at alle var prester, derfor kan ikke steinsetene bety at menigheten var delt i menighetsmedlemmer på den enes siden og prest på den andre, slik utgraverne mener.

I Det nye testametet oppfordrer Paulus menigheten i Korint til at alle fritt kan komme med innslag når det er samling, og at når en person holder et innslag, må de andre ikke forstyrre. Man kan derfor godt se for seg et større rom der man har en talerstol, uten at man dermed har delt menigheten i to rangnivåer. Det er tilgangen til talerstolen som eventuelt deler menigheten.


Brevene til Paulus, Peter, Johannes osv i NT forsøker å forklare kristne verdier. Idealene de satte frem, ble ikke etterlevd over alt. Johannes må for eksempel jekke ned Diotrefes som har begynt å styre for mye og stenge folk ute. Man må derfor også ha åpning for at grotten huset kristne med feil verdier.

Dette er grunnen til at jeg har "Skriften alene" som prinsipp. Skulle man finne gamle tegninger der menighetens medlemmer må gå baklengs inn døra bærende på 21 vulkansteiner, så kan ikke det være styrende for hva som skal være kristne verdier eller teologi. For det kan godt være at Johannes var på vei til den menigheten med noen formaninger etter at han hadde kjeftet på Diotrefes.

MITT SYN PÅ URMENIGHETENE
Mitt syn på urmenighetene er at de ikke praktiserte hierarki og at de ikke bygde kirker. Jeg mener ikke dermed at det eksisterer et kristent forbud mot fellesbygninger i dag. Og selv om jeg er for ikke-hierarkiske husmenigheter, mener jeg det er ok at man en gang blant har samlinger der noen få har fått tildelt lang taletid. Og jeg er selvsagt for fellesbygninger når det er fornuftig. For eksempel hvis man er på flukt. Eller man skal ha en ekstra stor samling.


Men å kalle denne grotten for verdens første kirke, som indikerer at dagens kirkeverdier var tilstede, er det ikke gode nok bevis for. At avisene bruker ordet kirke, henger nok sammen med at de ikke kjenner til husmenighetene i NT og at de ikke tenker på at det går an å både bo og be i samme bygning, slik arkeologene hevder skjedde i grotten.

Her er lenker til to artikler om grotten: her og her (noen av bildene er fra kirken oppå grotten).


onsdag 11. juni 2008

Forskjellen på lederbasert menighet og tjenerbasert menighet

Jeg tror ikke de kristne urmenighetene i NT hadde ledere. Ingen personer hadde gjennomskjæringsrett, dåpsmonopol eller prekemonopol.

I dag har de fleste menigheter ledere, pluss tjenere som hjelper lederne. Det er uvant å se for seg en menighet med bare tjenere. Men i oppstillingen under er det nettopp det som er poenget når jeg bruker ordet tjener. Når jeg bruker ordet tjener under, mener jeg ikke at tjeneren hjelper en leder eller at tjeneren kommer i tillegg til lederne i menigheten. Men jeg mener at alle i menigheten er tjenere og alle hjelper hverandre på kryss og tvers med de gavene de har, uten å kunne bestemme over andre eller ha sær-rettigheter.

I en menighet med bare tjenere, er ikke tjenerens fokus å hjelpe ledere, men å hjelpe hvem som helst.

Det er vanskelig i dag å tenke seg slike lederfrie tjenermenigheter. For moderne menigheter består av mange aktiviteter som er samlet under samme paraply, derfor ser man det som opplagt at det må være ledere som skal styre og samordne aktivitetene. Men hvis man ser på menigheten heller som en venneflokk, og kvitter seg med aktivitetsbygningen og paraply-organiseringen, da åpner det seg muligheten for et annet menighetsparadigme.

Jeg har ikke dermed sagt nei til at man i enkelte prosjekter blant kristne kan ha ledere. Også i en venneflokk har man prosjekter der man har ledere. For eksempel når man skal ha nyttårsfest, kan man la noen få av vennene bestemme programmet. Men det er ingen i en venneflokk som sier at det er nødvendig med et generelt lederskap i venneflokken året rundt, ved alle samlinger og aktiviteter, søndag etter søndag, og gjerne ved andre dager i uken også. Men slik er det i tradisjonelle menigheter, man har lederskap i det som skal være det grunnleggende fellesskapet, man har lederskap for selve venneflokken.


I tradisjonelle menigheter er menighetens medlemmer flere dager i uken innom kirkebygningen, og til enhver samling er det en leder. Lederparadigmet er gått så langt at til og med når små grupper i menigheten samles i hjemmene, så mener man at det skal være ledere også der! Det står ikke i Bibelen at "Det hvor to eller tre er samlet, skal dere først velge en leder." Men lederparadigmet gir inntrykk av det.

Når tilhengerne av lederbaserte menigheter forteller hvordan en god menighetsleder skal være, kommer de som regel med poenger som passer like godt for tjenere i en lederfri menighet. Det er at lederne har evne til å oppmuntre, formane, undervise osv. Men du behøver ikke være leder for å gi noen en oppmuntring. I beskrivelsene av hvordan en god menighetsleder skal være, hopper man ofte over å nevne lederens gjennomskjæringsrett, prekemonopol og andre poenger som skiller mellom ledere og tjenere.

Derfor er det viktig å definere forskjellen på ledere og tjenere, noe jeg forsøker i denne oppstillingen som jeg for noen år siden la ut på det første nettstedet mitt:

Noen forskjeller på ledere og tjenere

  • Både ledere og tjenere synes det er viktig å motivere andre.
  • Lederen bestemmer over deg innenfor gitte rammer.
  • Lederen tar utgangspunkt i en visjon.
  • Tjeneren tar utgangspunkt i et sett verdier.
  • Lederen er mest interessert i personer som kan bidra til at visjonen blir virkelighet.
  • Tjeneren er interessert i alle.
  • Lederen forsøker å få deg til å bli med på visjonen.
  • Tjeneren forsøker å få deg til å bli med på verdiene.
  • Lederen kan gjerne betale for at du skal gjøre enn innsats for lederens visjon og organisasjon.
  • Tjeneren kan gjerne gi deg penger, enten fordi du trenger pengene, eller fordi du vil gjøre noe på egen hånd som sammenfaller med tjenerens verdier.
  • Både ledere og tjenere forsøker å få deg til å vokse.
  • Lederen forsøker å deg til å levere arbeidsinnsats til lederens organisasjon.
  • Tjeneren forsøker å få deg med i et fellesskap.
  • Tjeneren har din vekst som mål nr 1.
  • Lederen har sin visjon som mål nr 1.
  • Tjeneren bygger mange enkeltmennesker, og oppnår noe stort ved det i en domino-effekt som er vanskelig å telle fordi lite skjer under samme paraply, men det hele har en multipliserende effekt.
  • Lederen bygger ett stort verk, og oppnår noe stort ved det, og det er lett å telle opp etterpå fordi alt er under samme paraply, men det har en linjær effekt.
  • Lederen prioriterer ikke intern kjærlighet i flokken. Det man produserer er viktigere.
  • Tjeneren prioriterer intern kjærlighet i flokken.
  • Både ledere og tjenere tar initiativ.
  • Både ledere og tjenere påvirker deg og andre gjennom motivasjon, oppmuntringer, formaninger, undervisning, samtale.
  • Lederen engasjerer ansatte og frivillige.
  • Tjeneren engasjerer venner og bekjente.
  • Lederen er en hyrde som går først (og ser ikke de minste sauene bakerst som strever).
  • Tjeneren kan være en hyrde som går bakerst (og er spesielt opptatt av de minste sauene som strever).
  • Tjeneren har ingen sær-rettigheter eller monopoler.
  • Lederen har sær-rettigheter og monopoler slik som for eksempel prekerett, visjonsrett, gjennomskjæringsrett, program, lærerett, dåpsrett, snakkerett.
  • Lederen spør: "Kan du hjelpe meg?"
  • Tjeneren spør: "Kan jeg hjelpe deg?"
  • Lederen spør: "Kan du bidra i min visjon?"
  • Tjeneren spør: "Hvordan har uken din vært?"
  • Lederen krever å ha retten til å favorisere/diskriminere.

I dagens tradisjonelle menigheter fins det nesten ikke et lederfritt rom eller en lederfri samling. Man definerer seg ikke grunnleggende som venner. Jeg mener skillet mellom de to paradigmene går ved rammene for, og definisjonen av, det grunnleggende fellesskapet.

tirsdag 3. juni 2008

Menighetsfakultetet underkjenner dåpen til Paulus

I dag kjøpte jeg den kristelige avisen Vårt Land for å ha noe å lese på da jeg slappet av på stranda. Et innlegg i avisen argumenterer for å la ikke-teologer døpe, ordne nattverd, stå for begravelser og gudstjenester. Det er nemlig mangel på prester i Norge, så man må kalle inn reservestyrkene.

Innlegget er skrevet av Halvar Nordhaug, praktikumsrektor ved Det teologiske menighetsfakultet. Han kaller dagens situasjon for en nødssituasjon, og i nødssituasjoner bør menighetens behov veie tyngre enn embetsteologi.

Argumentasjonen er altså ikke at enhver kristen har rett til å døpe. Argumentasjonen er at kun prester skal kunne døpe, og at det er bare på grunn av den svært vanskelige situasjonen at man må godta unntak.

Sagt på en annen måte: Menighetsfakultetet underkjenner dåpen til Paulus. For Paulus ble ikke døpt av en prest eller teolog. Heller ingen biskop hadde sagt ok til et tids- og stedsbegrenset unntak for Ananias og Paulus, slik Nordhaug mener er en god ordning i nødsstilfeller.

Men selv om en biskop hadde gitt fullmakt til unntak for Ananias som døpte Paulus, så ville dåpen likevel ikke ha blitt godkjent, for det var ingen prest som holdt tilsyn med Ananias. For hvis biskopen gir fullmakt til en hvem-som-helst, så må denne hvem-som-helst stå under tilsyn av en prest, mener Nordhaug.

Han mener videre at man må ikke slippe for mye løs en slik unntaksvis assisterende tjeneste. Da kan opplegget fremstå som et alternativ til prestetjenesten, og til og med true teologistudiet som hovedvei inn i prestetjenesten.

Stakkars Ananias, han ryker på alle punktene. Ikke prest, ikke teolog, ikke vigslet, ikke fått fullmakt, ikke under tilsyn av prest. Han har heller ikke gått hovedveien. Hvorfor ikke si det rett ut? Seks brudd på reglene må bety at dåpen skal underkjennes av Menighetsfakultetet.

Kan Menighetsfakultetet fortelle hvor i Bibelen det står at man må være prest for å døpe, ordne nattverd, invitere til gudstjeneste eller ordne med begravelser?

Det strenge opplegget beskrevet over er faktisk strengere enn katolikkenes opplegg. Katolikkene krever ikke fullmakt i nødsfall. Sitat fra katolikkenes nettsider:

"Normalt utføres dåpen av en prest eller diakon, i visse tilfeller istedet av en kateket eller annen lekmann eller -kvinne med særskilt fullmakt. I nødsfall kan ethvert menneske døpe."

Jeg tror prestemangelen kan løses ved å si ja til ikke-hierarkiske husmenigheter. Presterollen blir da en helt annen enn i menigheter som bygger på etterbibelske tradisjoner. Og man kan få prester som har lest om Ananias og Paulus. Det vil være et fremskritt.

Les om det virkelige allmenne prestedømme
Les om husmenigheter i NT
Les om urmenighetenes verdier og organisering

Eller gå til artikkeloversikten

søndag 1. juni 2008

Pussige moderne kirketradisjoner

Hvis du sammenligner dagens menighetstradisjoner med menighetslivet i NT, finner du mange pussigheter. For eksempel: Når det er menighetssamling i dag, må én person i samlingen ha på seg spesielle klær. Hvis den ene personen med den spesielle drakten ikke finner drakten sin, så må denne ene personen låne en tilsvarende drakt et annet sted.

Det hjelper ikke at noen andre i menigheten har sydd en drakt på egen hånd og stiller opp med en slik drakt selv. Det er altså ikke nok at det et eller annet sted i samlingen finnes en person med en spesiell drakt, men det må være en spesiell person i menigheten som har på seg den spesielle drakten.

Dessverre er man ikke i mål med det. I tillegg til at en spesiell person har på seg den spesielle drakten, må man sørge for at over drakten henger det spesielle fargebånd som hører til ulike årstider.

Hvis dette ikke er på plass, så skaper det problemer for menighetssamlingen, i følge dagens kultur. Dette kommer frem i denne avisartikkelen:

"Å bli frastjålet arbeidsklærne i en hektisk juletid skaper problemer for en prest.
- Det blir jo litt praktisk vanskelig. Jeg trenger dette til gudstjeneste allerede i morgen. Nå må jeg låne av en kollega dersom den ikke dukker opp, sier Stavenjord."


Bibelen krever ingen obligatoriske opplegg når det er menighetssamling. Men i dag er de etterbibelske tradisjoner sterke. En prest kan ikke tenke seg en menighetssamling uten å ha på seg en spesiell drakt og korrekte religiøse fargebånd.

Er ikke kirketjenereren en del av menigheten?
En annen pussighet i moderne kirketradisjoner er en inndeling av grupper i menighetslivet. Dette var noe Paulus ikke likte, men i dag er det vanlig. Les for eksempel denne avisartikkelen:

"Én person møtte opp til den ene gudstjenesten. På den andre var kirken helt tom. Først ble en gudstjeneste i Østre Gausdal kirke avlyst fordi ingen møtte opp. Helgen etter skjedde det samme i Follebu, der det var bare en person som møtte opp.
– Det er aldri hyggelig å måtte avlyse gudstjenester, sier sogneprest Steinar Floberg til Gudbrandsdølen Dagningen.
I stedet måtte presten, kirketjeneren og organisten nøye seg med en kaffekopp på galleriet."

Her er det egentlig to pussigheter. For det første: Sognepresten avlyste gudstjenesten. Jesus hadde en annen innstilling: "Der hvor to eller tre er samlet i mitt navn, er jeg midt i blant." Men i moderne kirkekultur er det ikke nok med to eller tre. Heller ikke fire er nok, hvis jeg forstår artikkelen riktig. Den ene menighetssamlingen ble avlyst fordi ingen andre enn de ansatte møtte opp, den andre ble avlyst selv om det faktisk møtte opp en ikke-ansatt. Hvor mange må man være egentlig? Ville gudstjenesten ha blitt avlyst hvis det var to ikke-ansatte som møtte opp?

For det andre: I stedet for gudstjeneste, "måtte presten, kirketjeneren og organisten nøye seg med en kaffekopp på galleriet". Hva i all verden betyr det? Urmenighetene i NT spiste og drakk når det var samling. En kaffekopp er derfor et helt naturlig element i en menighetssamling. Men i artikkelen blir kaffekoppen satt opp som en motsetning.

Og hva med prekenen? Hadde presten plutselig ikke noe på hjertet likevel? Hvorfor kunne ikke presten dele sitt innslag med de to andre? Vel, det kan jo hende at det var nettopp det skjedde, men i moderne kirkekultur teller ikke en slik prekensamtale og noen kaffekopper som gudstjeneste.

Sagt på en annen måte: Selv om det fins en prest, og denne presten har på seg de spesielle presteklærne og årstidens spesielle fargebånd, og man er i en kirkebygning, og det er andre kristne til stede i tillegg til presten, så kan man i dagens kultur ikke kalle det en gudstjeneste.

Da lurer jeg på hva den avgjørende faktoren er. Er det kaffekoppen som ekskluderer det hele fra det moderne gudstjenestebegrepet? Eller er det at prekenen kan gis med mulighet for respons fra de andre? Kanskje det er det siste.

Uffameg, tenk hvis organisten, kirketjeneren eller en av de andre i menigheten kom med en kommentar, en sitatrettelse eller et spørsmål i forbindelse med prekenen! Skandale. Det må antagelig være mye verre enn å ha på seg feil fargebånd på prestedrakten.

Det pussige er at NT viser en helt annen kultur. Den gangen var det vanlig med mat og drikke i samlingene. Og folk kunne fritt komme med sine innslag.

Og det som er enda mer pussig, er at når NT nevner gudstjeneste, så nevnes ulike persontyper, men ikke noen prest! Enten man bruker en firkantet bokstavtolkning eller en romslig verditolkning av NT, så er dagens kirkekultur anderledes enn NT. Med utgangspunkt i NT kunne man like gjerne ha sagt at siden prest ikke nevnes i forbindelse med gudstjeneste, så skal det ikke være prest til stede når det er gudstjeneste.

Gudstjenesten anses ikke som samling.
Det er ikke uvanlig å informere om at "etter gudstjenesten blir det fellesskap i nabobygningen". Man innser at gudstjenesten er lite egnet som fellesskapssamling, derfor må man ha fellesskap etterpå. Hvor i NT har man hentet inspirasjon for en slik splittet kultur?

"Disse fargebåndene gjelder ikke oss", tenker kanskje du som er engasjert i en tradisjonell frimenighet. Da bør du tenke deg om en gang til. Paulus beskriver samlingene slik at alle fritt kan komme med sine innslag uten å bli silt av en møteleder. Noen kan ikke seg for seg en samling uten korrekte fargebånd. Andre kan ikke se for seg en samling uten møteleder. Les gjerne mine påstander om urmenighetene.

Jeg mener ikke at det skal være forbud mot det som ikke er nevnt i NT, for eksempel forbud mot møteleder. Jeg mener heller ikke at det skal være påbud ved det som er nevnt, for eksempel påbud om hussamlinger med mat. Men jeg mener at det er viktig å lete frem de verdiene urmenighetene hadde. Ur-verdiene bør være normalen i dag. Så kan vi alltids ha noen unntak. I noen sammenhenger kan det sikkert være fint med både fargebånd, organist og møteleder. Men vi bør ikke starte i den enden og gjøre dette til noe obligatorisk.