mandag 31. mars 2008

Hvor foregår menighetslivet? Ny undersøkelse.

”Man skal ikke gå til kirken, men være kirken”, er et slagord som er blitt brukt av husmenighetsfolk de siste årene.

Hvor mange deltar i et menighetsliv, og hvor foregår det? Vi må fornye opptellingen, mener Barna som har drevet med kirkestatistikk i USA i mange år. Det nytter ikke lenger å telle de som møter opp til gudstjeneste. Kristne kan være på gudstjeneste den ene uken, og delta i en husgruppe den neste uken, for deretter å chatte med kristne venner eller se direktesendte programmer på nettet den tredje uken.

Han har derfor gruppert tallene på en ny måte. Prosentene under gjelder den voksne befolkningen i USA.

  • 62 % deltar mye i menighetsliv (dvs den siste måneden)
  • 15 % deltar litt (dvs ikke den siste måneden)
  • 23 % deltar ikke

DELTAR I TRADISJONELLE MENIGHETER OG I HUSMENIGHETER
  • 56 % har deltatt i tradisjonell kirke den siste måneden, men ikke i husmenighet.
  • 3 % har ikke deltatt i en tradisjonell kirke i løpet av den siste måneden, men deltatt i husmenighet.
  • 3 % har deltatt både i tradisjonell kirke og i husmenighet i løpet av den siste måneden.
  • Det vil si at 6 % av den voksne befolkningen i USA har deltatt i husmenighet den siste måneden.
  • Blant dem som deltar i menighetsliv generelt, forteller 7-28 % at de har opplevd gudsnærvær eller at de har uttrykt sin tro utenfor vanlige gudstjenester, det vil si på konserter, ved interaktive TV-programmer, osv.

DELTAR IKKE I MENIGHETSLIV
23 % har i løpet av det siste året ikke deltatt i noen form for menighetsliv.

Av disse er det…
…62 % som ber til Gud hver uke.
…59 % som anser seg som kristne.
…18 % som anser seg som dypt kristne/leser Bibelen osv.

Tallene er hentet fra The Barna Group of Ventura, California. Les mer om undersøkelsen her.

søndag 30. mars 2008

Starter ukentlige temasamlinger i Bærum

Dag Åsbjørn Johansen starter nå ukentlige temasamlinger hjemme hos seg selv i Bærum. Man kan delta akkurat så mye som passer. Det blir både foredrag og samtaler - og noen utflukter.

Eksempler på temaer: Trosspørsmål, Bibelen, apologetikk, skapelse kontra utvikling, samtidskultur, kunstforståelse, psykologi m.m.

I samlingene kan folk bidra med et foredrag eller et innlegg. "Vi ønsker å samle folk slik at vi kan lære av hverandre og inspirere hverandre" skriver Dag Åsbjørn på sine nettsider.

Første samling er TORSDAG 3. APRIL kl 19. Da gis første del i en foredragsserie om vitenskap og virkelighetsforståelse. Foredragsserien er tidligere blitt holdt ved friundervisning-steder og kveldsskoler.


Dag Åsbjørn bor i Løkebergveien 57, Haslum i Bærum. For veibeskrivelse, ring ham på 92 88 80 95. Jeg besøkte familien i fjor og huset ligger litt uvant til, så det er lurt å ringe først.

Are Karlsen har skrevet om Dag Åsbjørn her.
Jeg selv har skrevet dette om Dag Åsbjørn tidligere.
Nettsiden hans er her.

For å bidra litt til det første temaet som handler om universet, så fikk jeg lyst til å vise dette spennende bildet.

Lek deg med kirketall


denne nettsiden (og på denne) ligger statistikk fra Den norske kirke. Du kan selv velge hvilke år, områder og temaer som skal telles opp og sammenlignes. I tillegg lager nettsidene kurver og søyler som viser utviklingen.

URMENIGHETENE OG DAGENS KIRKER: Jeg sammenligner ofte urmenighetenes liv som beskrives i NT med dagens kirkeliv. For eksempel kirkelige vielser kom først etter 1000 år. Jeg vet ikke når kirkelige begravelser dukket opp. Da Jesus døde, var det ikke en kirkeorganisasjon som ordnet begravelsen, men et enkeltmenneske tok initiativ.
Figuren over viser hvor mange kirkelige vielser, begravelser og gudstjenester det er i Norge i Den norske kirke i løpet av ett år (2007). Det er ikke langt unna at det er like mange vielser og begravelser som det er gudstjenester.
Tallene viser hva man prioriterer. Når det gjelder vielser, kunne man alternativt ha hatt en forbønnsstund for brudeparet i en vanlig gudstjeneste og så kunne brudeparet ha ordnet det juridiske og en vakker ramme et annet sted. Da kunne prestene ha arrangert 10 000 flere gudstjenester hvert år. Eller de kunne ha brukt lørdagen sammen med familien og fått ned skilsmissestatistikken.
Jeg sitter i glasshus når det gjelder hvordan jeg prioriterer i livet. Men jeg forsøker å røske i den kulturen jeg er vokst opp med, og ta nye valg.
Når vi først har bygd mange vakre kirker, så kan man gjerne bruke disse som ramme i forbindelse med at noen gifter seg. Men må det nødvendigvis være en prest til stede?
Det er skuffede få som sammenligner dagens kirkekultur med urmenighetenes kultur. Jeg håper kirkestatistikken om noen år teller opp og viser gode tall for en glemt type samlinger, det vil si den type samlinger som Paulus beskriver.
HVA ANSES SOM SÅ VIKTIG AT DET TELLES OPP? Når man ser en statistikk, kan man legge merke til tre poenger. 1) Hvilke forhold er tatt med i statistikken? Dette sier noe om hva man legger vekt på. Teller man vaktmestere eller organister? Teller man sjelesorgsamtaler eller konserter? 2) Hvor store eller små er tallene? Også dette sier noe om hva man prioriterer. 3) Viser tallene en trend? Dette kan si noe om hva som prioriterer opp eller ned og hvordan kulturen utvikler seg.

LES OM LOKALE FORHOLD: På nettsiden kan du også sjekke hvordan det står til i ditt eget område. I for eksempel Sandnes i 2007 var det 91 748 som deltok på gudstjeneste på søndager og helligdager. Det er en oppgang fra 2006 da det var 88 492. Antallet gudstjenester ligger på omkring 600. Gjennomsnittsbesøket var 148 personer pr gudstjeneste både i 2006 og 2007.

TRENDER: I skrivende stund er ikke alle tallene klare ennå. Derfor får man ikke gjennomsnittstall for hele Norge. Man kan ikke sjekke om kirkekulturen for eksempel er i en trend med økende eller minkende antall konserter. I Sandefjord har kulturarrangementer økt fra 46 i 2006 til 80 i 2007, mens i Halden har tallet sunket fra 30 til 17.
Til sommeren skal alle tallene være på plass.

Hvis linkene jeg viser til, blir utdaterte, så gå til SSB.no og velg Statistikkbanken og deretter Kostra før du til slutt velger Kirke flere steder.

mandag 24. mars 2008

Kun tre blogspotere i Norge med merkelappen husmenighet

Det er foreløpig kun tre nordmenn som har skrevet "husmenighet" som en av sine interesser på sin bloggprofil blant dem som har blogspot i nettadressen. Den ene er meg selv. Den andre er Are Karlsen. Den tredje er en som heter Eskil. Hvis du leser dette om noen år, håper jeg det er flere. Her er oversikten.

Are og jeg er for ikke-hierarkiske husmenigheter. Heller ikke Eskil vil sjefe over folk, men han mener at det er nyttig med en form for lederskap, og mener at Are og jeg går noe for langt med vårt ikke-hierarkiske syn. (Eskil, si fra hvis beskrivelsen er feil.)

For noen dager siden skrev Eskil en viktig artikkel om husmenigheter. Hvordan kan man hindre at nye husmenigheter rett og slett bare dør ut etter et par års eksistens?


Fordelen med husmenigheter er at man blir bedre sett og man kan selv se andre. I stedet for å sitte passivt og lytte i en tradisjonell gudstjeneste, kan man delta aktivt med samtale, bønn osv. Men så skriver Eskil:

"Hva skjer når de samme 10 menneskene har hørt de andre 9 snakke om sine 8 favorittemaer 7 ganger? Da inntreffer en trøtthetsperiode hvor folk begynner å spørre seg: Hva nå? Dette er tidspunktet da folk nesten umerkelig begynner å trekke seg litt tilbake."

I den husmenigheten jeg selv deltar i, er vi heldigvis ikke havnet i en slik posisjon, men det kan selvsagt skje.

Selv har jeg mange ganger sagt at husmenighet kun gir bedre rammer enn tradisjonelle menigheter, og at alt er ikke supert bare fordi man samles på en annen måte. Gode ordninger er viktig, men i tillegg man må ha gode holdninger.

Spørsmålet er hvilke ordninger og holdninger som må til i husmenigheten slik at den ikke dør ut.

Hvis man tenker organisk, så er det for så vidt ikke noen krise at en husmenighet forsvinner, så lenge folk organisk har omgruppert seg andre steder. Men hvis totalen er at det ikke er noen form for vekst, da er det noe galt, selv om jeg samtidig også mener at ikke alle husmenigheter skal tenke vekst. Noen grupper må få lov til å prioritere å hvile. Kanskje det tar fem år å støtte tre personer som er deprimerte. Kanskje de aldri kommer ovenpå. Jeg mener derfor man gjerne kan delta i ulike grupper, og så må man selv prioritere hvilken gruppe man bruker mest tid i og hva man anser som viktig.

Spørsmålet som henger i luften er om man skal velge en leder som skal ha ansvar for at husmenigheten er på rett spor. Jeg selv mener nei. Jeg mener alle må rettlede hverandre, slik Paulus oppfordrer til. Alle må ta ansvar. Ikke-hierarki betyr ikke at det er slutt på initiativene. Man behøver ikke være leder for å si at "nå synes jeg vi er blitt en koseklubb".

søndag 23. mars 2008

90 % av biskopene blåste i kirkemøtet

NIKEA ÅR 325: De aller fleste biskopene møtte ikke opp til det kjente kirkemøtet i Nikea i 325. Det bør være lov å stille spørsmål om hvilken tyngde dette møtet skal ha som teologisk rettesnor.

Keiser Konstantin i Romerriket ville ha ro i riket. Slik sto han sterkere når han ville erobre nye land. Derfor ville han få slutt på en teologisk debatt som hadde dukket opp. En kar som het Arius hadde kommet med noen teologiske synspunkter som hadde blitt til en diskusjon som hadde spredd seg fra by til by.

Jeg vet ikke hvor mange biskoper det fantes i verden den gangen, men keiseren innkalte i hvert fall 1800 av dem til et møte for å sette en strek for den teologiske debatten.

Et sted mellom 250 og 318 biskoper møtte opp (enkelte mener helt ned i 180). Med andre ord: 80-90 % av biskopene holdt seg hjemme! Det må man si var et dårlig oppmøte når keiseren til og med lovte å betale både for reisen og oppholdet.

Hvilket signal gir det elendige oppmøtet? Mente flesteparten av biskopene at møtet ikke hadde noen gyldighet eller verdi? Var det bare særingene som møtte opp? Eller var det bare de mest redelige som møtte opp, og flesteparten av biskopene ellers hadde en for slapp holdning til lærespørsmål (altså bør vi ikke lese deres skrifter)?

Den teologiske uenigheten handlet om treenigheten. Treenigheten er en egen debatt. Poenget mitt handler om Tradisjonen.

TRADISJONEN KAN IKKE VÆRE RETTESNOR

Mange bruker Tradisjonen, altså den historiske utviklingen, som rettesnor i teologiske spørsmål. Men den er ikke god nok hvis man er ute etter original kristen lære. Tradisjonen, altså den historiske utviklingen, er noen ganger i tråd med apostlenes lære, andre ganger ikke.
I brevene fra apostelene ser vi at biskop og prest er ord på samme tjeneste. Og man ser at nattverden ble innstiftet sammen med et skikkelig måltid og at man hadde fellesskap rundt bordet. I 325 har prest og biskop blitt delt i to tjenester, og man bestemmer så at prestene ikke får lov til å sitte ved siden av biskopene, og at biskopene skal få nattverden før prestene. Verdiene er snudd på hodet.

Med hvilken gyldighet kan disse 15 prosentene av biskopene bestemme en ny lære som de 85 prosentene skal rette seg etter? Kirkemøtet i 325 kan ikke sammenlignes med møtet i Jerusalem 250 år tidligere der apostlene selv deltok. Det møtet ble holdt hjemme hos Jakob. Det er han som i NT sier at man kan ikke kalle seg kristen hvis man gjør forskjell på folk. Lurer på hva han ville ha sagt i 325 da biskopene ikke ville ha prester sittende ved siden av seg.

Jeg lurer også på hvordan de første kristne ville ha reagert hvis de hadde vært tilstede i 325 da biskopene dro i gang en takkesalme for keiserens krigsseire.

Det historiske bildet er ofte sammensatt. Det kan godt hende de 300 biskopene hadde rett i noe, men tok feil i annet. Slik er det med Tradisjonen.

lørdag 22. mars 2008

Ikke-hierarki i menigheten

TENK VENN - SÅ TENKER DU IKKE-HIERARKI: Ikke-hierarkiske menigheter? Hva betyr det? Ikke-hierarkiske menigheter har ikke menighetsstyre, musikkpastor, toppleder osv. Ikke-hierarki i menighetslivet betyr kort sagt å holde seg til de kjørereglene venner har. For eksempel:

Venner som snakker: Blant venner er det ikke én i flokken som bestemmer hvem som skal få lov til å snakke når man er sammen. Dette gjelder enten man er på kafé eller hjemme i stua. I ikke-hierarkiske menigheter er det altså ingen som eier prekestolen. Det finnes ikke en gang en prekestol. Forbildet er urmenighetene som møttes i hjemmene.

Venner som tar initiativ: Blant venner er det helt greit at man tar et initiativ som de andre sier ja takk eller nei takk til. For eksempel kan Bjarne ta initiativ til en temakveld og lage et program. Noe annet er det hvis Bjarne skal bestemme temaet eller programmet hver gang vennene samles. Da vil vennene protestere.

Venner som får ansvar: Blant venner er det akseptabelt at én av vennene får ansvar for et eller annet, for eksempel skaffe kake til neste gang eller undersøke et teologisk spørsmål. Men det betyr ikke at vedkommende er matsjef eller teologisjef og bestemmer over de andre.

Venner som hjelper: Blant venner er det selvsagt greit at man hjelper hverandre. Har Anne tatt initiativ til en sangkveld, kan gjerne Nils frivillig hjelpe henne med arrangementet. Noe annet er det hvis Anne bestemmer sangvalget hver gang vennene samles. Paulus beskriver kristne samlinger slik at enhver kan komme med sine innlegg, det er altså ikke én av vennene som fast skal bestemme regien. Noe slikt er uakseptabelt blant venner. Derfor nevner heller ikke NT begreper som for eksempel musikkpastor, møteleder eller hovedpastor.

KONTROLLSPØRSMÅL

Et kontrollspørsmål man kan stille seg i tradisjonelle menigheter, er: "Ville jeg ha gått inn for denne ordningen hvis det var snakk om venner?" Det er for eksempel greit å hjelpe noen venner som har tatt et initiativ. Noe helt annet er det å lage en lederpyramide ut av venneflokken der Bjarne bestemmer over Anne som bestemmer over Tor. Noe slikt gjør ikke venner. Men slik organiserer dessverre tradisjonelle menigheter seg.

I et ikke-hierarkisk menighetsmiljø er det ikke ledere som bestemmer visjoner, sanger, prekener, vedtekter, ansettelser og teologi. Det er heller ikke religiøse rangordener der biskop er over prest osv. Det grunnleggende fellesskapet og den grunnleggende organiseringen er ikke-hierarkisk.

SLIK SJEKKER DU OM OPPLEGGET ER IKKE-HIERARKISK
1) Ville man i en venneflokk ha sagt ok til opplegget?
2) Er det grunnleggende fellesskapet/opplegget uten lederposisjoner?
3) Er alt frivillig og uten religiøst press eller religiøse rangordninger?

Med disse tre spørsmålene kommer man langt i å forstå hva ikke-hierarki går ut på i menighetslivet. Spørsmålene setter også føringer for hvor langt en kristen organisasjon kan gå, for eksempel et kristent forlag. I kristne organisasjoner er det gjerne hierarki, etter mitt syn må hierarkiet da være frivillig, og det må ikke være religiøse posisjoner der, og opplegget må ikke gripe inn i det grunnleggende menighetsfellesskapet som er uten lederposisjoner.


Les mer om disse problemstillingene i artikkelen Menighetsverdier eller Guds rikes verdier.

lørdag 15. mars 2008

"Hey! Det er forbudt å sitte ved siden av meg!!"

Da Jesus var sammen med disiplene, spiste de gjerne et skikkelig måltid i et hjem. De satt ikke rundt bordet, men lå avslappet på benkene. Så deilig det må ha vært å være til stede i en slik samling. Man fikk både hvile, mat, fellesskap og bønnestunder. Og i tillegg fikk man trimmet hjernen med utfordringer fra Jesus. I en slik samling innstiftet Jesus også nattverden.

NT viser et tjenerlandskap der fellesskap står høyt, med verdier der man ikke gjør forskjell på folk, men bygger hverandre.

Bare snaue tre hundre år senere var nattverdssamlingene helt anderledes. Da hadde hierarkiene vokst frem. For eksempel husverttjenesten var blitt splittet i to tjenester, og de to tjenestene var så blitt plassert hierarkisk i forhold til hverandre: prest og biskop. Og fellesskapsverdiene der man lå til bords og støttet hverandre, var blitt byttet ut med rang og rettigheter.

På et kirkemøte i Nikea år 325 var 318 biskoper samlet. De skrev dette:

"Dette flotte kirkemøtet har oppdaget at i enkelte byer så gir diakonene nattverd til prestene, selv om hverken vanlig skikk eller kanon tillater dette, altså at de som ikke har autoritet til å ofre, gir Kristi kropp til dem som ofrer. Enkelte av diakonene får (eller berører) takksigelsesmåltidet til og med før biskopene. Denne praksis må stanses. Diakonene må holde seg til sine tjenesterammer, vel vitende at de tjenestegjør under biskopen og er underlagt prestene.
La dem motta takksigelsesmåltidet i følge deres hierarkiske posisjon under prestene, der prest eller biskop deler ut.
Diakonene har heller ikke lov til å sitte blant prestene, for et slikt opplegg er i strid med den kirkelige kanon og deres rang. Hvis noen nekter å følge dette, skal han bli utestengt fra tjenesten.
"

Jeg synes dette spriker med verdiene i NT. De som støtter seg til kirkehistorien, eller det som gjerne kalles Tradisjonen, mener jeg må velge mellom Tradisjonen eller NT, for de spriker.

De må velge mellom disse to meldingene/verdiene:

a) "Kom til meg", sa Jesus.
eller
b) "Ikke sitt ved siden av meg!" sa biskopene.

Les mer om Tradisjonen her: Urkristendommen - Tradisjonen - Kildevalg

Overlevelsesguide for eks-pastorer

PASTORER PÅ AVRUSNING: For to år siden kritiserte Are Karlsen i denne artikkelen hvordan pastortjenesten hadde utviklet seg:

"..pastoren er så avhengig av den rusen han får av sin posisjon som eier av talerstolen, at det må en avrusning, rehabilitering og ettervern til som ingen pastor i Norge ennå har gjennomgått."

AVDELING FOR EKS-PASTORER: Ideen om menighetsliv bygd på organiske hussamlinger sprer seg over hele verden. På for eksempel den amerikanske nettsiden House Church Resourse fnner du mye av de samme tankene som de ferske husmenighetene i Norge har.

En av linkene heter "ex-pastors section". Der kan du lese pastorenes egne ord på hvorfor de slutter i tradisjonelle menigheter. Jeg har foreløpig bare lest artikkelen som, hvis vi oversetter til norsk, heter "overlevelsesguide for eks-pastorer".

Den kommer med jobbtips til eks-pastorer. Jeg kom med noe lignende for flere år siden da jeg fikk spørsmålet:


"Hvem gidder å ta teologisk utdannelse hvis det ikke er jobb å få som pastor/prest?"

Mitt svar var: "I et husmenighetsparadigme er det også plass til kristne organisasjoner, stiftelser, firmaer, forlag, TV-stasjoner og lignende. Det er nok av jobber til dem med teologisk utdannelse. Slike grupper kan også drive undervisning i form av seminarer, kurs, internettsider, bøker, dvd-er, osv."

Som eks-pastor har man altså flere muligheter:

  • Jobbe i en kristen organisasjon
  • Jobbe på en vanlig arbeidsplass
  • Starte eget firma
  • Gjøre om kirken til kultursenter

HVEM ER PASTORFORBILDE I NT? Misjonæren Paulus tjente egne penger på sitt yrke som teltmaker. Men han var misjonær og ikke pastor. Hva med pastorene i NT?

Det er ikke lett å oppdage pastorene i NT. Ingen personnavn er direkte koblet til ordet pastor. For å oppdage pastorene i NT, må man se hvem Paulus hilser til: husvertene i menighetene. En av disse husvertene het Akvillas. Han hadde samme yrke som Paulus. Sagt på en annen måte: Pastor Akvillas åpnet hjemmet for en liten flokk kristne, det kalles menighet, og han hadde et vanlig yrke ved siden av. Siden pastor-ordet i dag har et annet innhold enn i urmenighetene, er det bedre å si husvert. Ordet husvert er faktisk også i bruk i NT. Les mer om mikrobiskopene.

Jeg mener ikke at man er pliktig til bokstavelig å følge urmenighetene, men de kan være forbilder. Pastorer skal samle en flokk kristne hjemme, men ikke bestemme over flokken, og pastorene skal ha eget yrke ved siden av.

UMULIG Å SNU? Hva da med pastorer og prester som har investert mange år i et tradisjonelt menighetsliv og som ser små sjanser til å finne seg jobb utenfor menigheten? Her mener jeg alle må vise romslighet, tålmodighet og støtte. Selv om jeg er for organiske husmenigheter uten sjefer, fordi jeg både synes det er bra for menighetslivet og jeg finner støtte i NT for en slik organisering, så har jeg ikke et ønske om å ta fra dagens pastorer og prester inntekten over natten.

fredag 14. mars 2008

År 155: Debatt om påskefeiringen. Tradisjonen allerede delt i to løp.

Quartodecimanism - det er det vanskeligste ordet jeg har vært borte i denne uken. I år 155 diskuterte grupper av kristne hvilke skikker som var riktige å følge i påskefeiringen.

Tradisjonen tilbake til apostlene var allerede delt i to løp. Debatten handlet om når fasten skulle slutte slik at man kunne starte med Herrens måltid (nattverden) i påsken.
Skulle man bruke en fast dato, slik de kristne i øst gjorde, og dermed feire påske kanskje midt i uken? Eller skulle man bruke den nærmeste søndagen etter den faste datoen, slik de kristne i vest gjorde? Begge gruppene mente de hadde røtter i sin tradisjon tilbake til apostlene.

Diskusjonen i år 155, mellom biskopen i Smyrna (Polykarp) og biskopen i Roma (Aniketus), endte ikke i enighet, men man gikk i det minste i fra hverandre i fred.

Men så dukket debatten opp igjen i år 196. Da ble det brudd og biskopen i Roma (Viktor 1) utestengte biskopen i Efesus (Polykrates) fordi efesusbiskopen holdt seg til datoskikken og ikke søndagsskikken.

På kirkemøtet i Nikea i 325 bestemte man seg så for å følge vestkirkens opplegg de fleste steder.

Min refleksjon: Er virkelig tidspunktet viktig? Var den kristne kultur allerede i år 155 kommet ut av kurs og blitt opptatt av uvesentligheter? Er det ikke fellesskap, takknemlighet og minnepoenget som er viktig med nattverdmåltidet?

I starten var nattverden i forbindelse med et skikkelig måltid i et hjem. De første kristne menighetene holdt samlinger i hjemmene. Det var slike små menigheter i mange land. I generasjonene etter de første kristne, vokste dem frem et hierarkisk opplegg med by-biskoper osv. Å bli opptatt av datoer, til forskjell fra innhold og verdier, er en mulig hierarkisk bivirkning. For i hierarkier skal alle helst gjøre ting likt. Dette må ikke forveksles med enhet.

Tanken om enhet i menighetslivet finner man allerede i brevene fra apostlene. Men oppfordringene i brevene handler om hjertene. Det er mange hverandre-oppfordringer. Senere, da apostlene var døde, forsøkte man å oppnå enhet ved hjelp av hierarki.

Man kan få orden på to måter: a) Via kommandoer b) Via kjærlighet. Les om det i artikkelen Menighetssaminger uten kaos

onsdag 12. mars 2008

Gjør kirkene om til kristne kultursentre

Ved å gjøre kirkene om til kristne kultursentre, kan det viktigste i menighetslivet, det vil si at man har tid til å bygge hverandre, foregå i de tusen hjem - slik det foregikk i urmenighetene.

Slik kan også organiseringen av storbygningene skje på en bedre måte:

  • Sjeldnere favorisering/diskriminering
  • Proffere organisering, lettere å arrangere
  • Bedre rom for det allmenne prestedømme
  • Forventninger stemmer bedre med virkeligheten
SJELDNERE FAVORISERING
I dag er det slik at hvis en menighet har to kor, vil et av korene bli favorisert av ledelsen og få lov til å synge oftere i gudstjenestene. Dette skaper gnisninger. Ledelsens begrunnelse har gjerne rot i en eller annen visjon om å være moderne. Dermed skviser man ut gamlingene som har treige sanger. Eller motsatt.

Når man har organisert seg som en tradisjonell menighet, har gjerne ledelsen meninger om hva som skal prioriteres. For eksempel hvilken avdeling som skal få tildelt en ansatt med lønn fra fellesskassen. Har man derimot et kulturhus, så er det mange brukere av huset som selv bestemmer innholdet de timene de bruker huset. Man blir likere behandlet.

Litt favorisering kan kanskje fremdeles skje, men poenget mitt er at det er forskjell på en ledelse som skal ha øverste ansvar for hva som foregår i alle avdelinger, og en ledelse som bare skal sørge for at mange slipper til.

Kjørereglene blir mye enklere med kulturhus. Da gjør man ikke forskjell på pinsevenner eller katolikker. Slik blir man paradoksalt mer ekte menighet enn hvis man er en tradisjonell menighet. I ekte menigheter stenger man ikke andre kristne ute fra medbestemmelse, tjeneste eller fellesskap. Med kristne kulturhus blir det mindre diskriminering.


PROFFERE ORGANISERING
Ved å bruke kreftene i storbygningene på å legge forholdene til rette, kan andre kristne ta seg av innholdet. Ute på landet har jeg inntrykk av at det er omtrent slik det foregår i en del bedehus. I byene derimot, vil gjerne ledelsen bestemme innholdet i detaljer, det vil si hvem som skal tale, hvem som skal synge, hvem som skal ha ansvaret for hver avdeling osv.

Ved å skille mellom menighet og organisasjon, kan hver aktivitetsgruppe styre seg selv. Kor og kafeer kan leie plass i storbygningen. Også husmenigheter som vil gå sammen om en storsamling, kan leie plass en gang i blant. Hvis noen vil dra i gang en større samling, så er det fritt frem. Det er ikke den samme presten eller den samme pastoren som preker søndag etter søndag.

Når man kommer til en tradisjonell menighet, er det ikke lett å komme i gang med det man brenner for. Det er alltid noen man må spørre om lov først. For ideen din hører inn under en eller annen avdelingsleder. Og avdelingslederen har sin visjon og sine meninger. Derfor må ideen siles av ham først. Hadde bygningen vært et kulturhus, kunne du brukt kreftene på å sjekke om det var ledig rom, og ikke på å lirke din visjon inn i en annens visjon.


I andre menigheter er det ikke lederens visjon som stanser deg, men kanskje kommer det klager fra menighetens medlemmer. Denne klagemuligheten reduseres kraftig når ikke alt skal ligge under samme paraply. Her er det viktig å ha tre tanker i hodet på én gang:


1) De tradisjonelle menighetsmedlemmene står fritt til å beholde sin menighetskultur på sine dager/rom i kulturhuset.


2) De som kommer med nye ideer, stanses ikke av gammel menighetskultur eller topplederes visjoner.


3) Folk blir sett i husmenighetene og har stor påvirkningsmulighet ("klagemulighet") i hver husmenighet angående hvordan hussamlingene skal være. Samlingene er organiske og det er lett å omgruppere seg hvis man har helt ulike ønsker.

FORVENTNINGENE STEMMER BEDRE MED VIRKELIGHETEN
Men er ikke kirkene nesten et slikt kultursenter allerede, da? Til en viss grad kan man si det, det foregår i alle fall mye kristen kultur i bygningene. Men fremdeles organiserer man seg som en tradisjonell menighet/kirkesamfunn, og man kaller seg menighet. Å kalle seg menighet, skaper forventninger hos folk om at de kommer til å bli sett. Kristne er jo programforpliktet til å være interessert i enkeltmennesker. Men i praksis står aktivitetene og kirkebenkene i veien.


Da er det bedre å kalle seg kultursenter slik at folk ikke bli skuffet. Så kan man heller kalle husgruppene for menighet. For der er det mye lettere å bli sett. Ikke-hierarkisk husmenighet er ingen garanti for å bli elsket, men rammene gir bedre muligheter til å svare på behov. Man får i det minste lov til å snakke i samlingen - hver gang.

BEDRE RAMMER FOR DET ALLMENNE PRESTEDØMME
Det allmenne prestedømme har bedre rammer i en ikke-hierarkisk husmenighet enn i en tradisjonell menighet med hierarki og kirkebenker. Hvorfor stoppe der? Hvorfor ikke la det allmenne prestedømme også få bedre rammer i storbygningene? Med kristent kultursenter kan mange flere slippe til enn i dag hvor alle må godkjennes som ekte katolikk eller ekte pinsevenn før man får lov til å bli medlem.

OPP-NED-MODELLEN

  • Tyngdepunktet legges i ikke-hierarkiske husmenigheter. Det vil si at husgrupper ikke ligger under en modermenighet.
  • I tillegg har man organisasjoner slik som kor og forlag, men disse er ikke avdelinger i menigheter.
  • Både husmenigheter og organisasjoner ordner seg selv med lokaler.
  • I tillegg har man gamle kirker som gjøres om til kristne kultursentre der man stiller rommene til disposisjon.

En pastor/prest er da en husvert som åpner hjemmet for en flokk kristne. Hvis folk i tillegg vil synge i et kor og arrangere gospelkonsert, så kan man gjøre det i det kristne kulturhuset uten å bli stanset av en prest eller pastor.

Og pastorer og prester kan slutte med visjoner, komitemøter, vedtekter og megling mellom hvilke kor som skal slippe til i gudstjenesten. De kan heller konsentrere seg om enkeltmennesker. Vil de holde en preken i ny og ne, så er det plass til det også. For eksempel hvis de blir invitert av gospelkonserten, den kristne kulturkafeen eller husmenighetenes storsamling.

Det fins ulike økonomiske og demokratiske modeller for kristne kulturhus. Men før man diskuterer det, må man bli med på den radikale hovedtanken om å legge tyngdepunktet i ikke-hierarkiske husmenigheter.

VERDIENE FØRST, VISJONENE SIST
Ved å sette verdiene først, for eksempel ved at man går inn for verdien se enkeltmennesker, mener jeg man ikke har mange andre valg enn ikke-hierarkiske husmenigheter. Problemstillingen jeg tar opp i denne artikkelen, er "hva skal vi gjøre med kirkene hvis alle velger husmenighet?" Denne problemstilligen mener jeg er annenprioritet. For min del kan kirkene gjerne selges og pengene gis til fattige. Hverken kristne organisasjoner eller grupper av husmenigheter er avhengige av kristne kulturhus. Men samtidig må man heller ikke glemme at folk har følelser for de aktivitetsplassene og møtestedene de har vokst opp med, og at det er visse fordeler med å beholde en del storbygninger.

Les også:

Verre-enn-å-lede-et-land-modellen

Menighetsstrukturer som ser enkeltmennesker

Figur som viser skille mellom menighet og organisasjon

Så var jorda i midten likevel

Se på dette bildet av universet. Hver prikk er en galakse, og de klumper seg sammen i halvsirkler og ser ut som trykkbølger ut fra et sentrum. Hva ligger i midten? Vår egen galakse!

På en måte hadde paven rett da han kranglet med Galilei. Jorda ligger omtrent midt i universet. Jeg skrev om Galilei for noen dager siden i forbindelse med at Tradisjonen skifter mening nå og da og derfor ikke kan brukes som teologisk rettesnor.

Også rødforskyvningen fra fjerne stjerner indikerer at vi er plassert omtrent midt i universet.

De to tomme trekantfeltene uten prikker skyldes vår egen galakse som stenger for utsikten.

En galakse kan inneholde milliarder av stjerner. Vi snakker om de største sirklene som fins. Den kraftigste halvsirkelen kalles "Den store muren" av forskerne.

En bedre versjon av bildet finner du her.

søndag 9. mars 2008

Diskriminerer kvinnelige prester

Bare den siste uken har syv prosent av kvinnelige prester i Sverige blitt diskriminert i menigheten - fordi de er kvinner. Det er gjerne mannlige prester som står for den negative behandlingen, for eksempel ved å nekte å ta i mot nattverd. Dette viser en undersøkelse fra Kyrkans Tidning.

  • 60 % av de kvinnelige prestene har opplevd diskriminering i løpet av tjenesten. Så mye som 32 % bare det siste året.
  • En av tre forteller at de har blitt diskriminert minst ti ganger.
  • Diskriminering kan skje både fra lederskapet, fra kolleger og fra menighet. Les mer i lenkene under.

PAULUS VAR FOR KVINNELIGE PRESTER
Jeg lurer på om de som er mot kvinnelige prester har tenkt over at Paulus aldri hilser til en prest/pastor/biskop med navn. Han hilser derimot til mange husverter som samlet en flokk kristne i sitt eget hjem. Blant disse husvertene finner vi flere kvinner. Jeg mener derfor at pastor/prest/biskop = en husvert som samler en flokk kristne.

"Problemet" med min argumentasjon, er at prestene mister status. Det gjelder både for kvinnelige om mannlige prester. Prestetjenesten reduseres til å være en omsorgsfull person som åpner hjemmet. Ingen avdelinger under seg, ikke noe imponerende orgel, ikke monopol på å preke eller snakke i samlingen. Ja, selv en så religiøs handling som dåp mister prestene eneretten til. Husk, det var ikke en prest som døpte Paulus. Hvis en fersk kristen var bra nok for Paulus, hvorfor krever vi i dag at man må være prest for å døpe?

Det er mye som løser seg selv når man går inn for NT-verdien ikke-hierarki. Prestene slipper for eksempel verre-å-lede-enn-et-land-modellen og kan konsetrere seg om å se enkeltmennesker. Følger man NT, slipper man også debatten om homofile vielser, for kirkelige vielser fantes ikke før på 1000-tallet. På samme måte slipper man unna debatter om kvinnelige prester er ekte nok prester i forbindelse med begravelser.

Les mer om hvorfor kvinner bør være prest, og hva som står om prestetjenesten i NT her.

Kyrkans Tidning
Dagen.se

lørdag 8. mars 2008

8. mars og kristen likestilling

Jeg tror NT viser at en full likestilling er en kristen verdi. Her er et Paulus-sitat:

"Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus."

Jeg tror kvinner som Priska og Nymfa var pastorer. Samtidig tror jeg de første kristne var ikke-hierarkiske. Jeg vet ikke hva som provoserer mest: at kvinner var prester, eller at prester ikke hadde makt over menigheten.

Ved å sette seg inn i hvordan de første kristne organiserte seg, mener jeg å finne sterk føring for at pastor/prest/biskop egentlig var en husverttjeneste. Derfor mener jeg at pastortjenesten begynner på kjøkkenet hjemme. Dette gjelder både kvinnelige og mannlige pastorer. De opprinnelige kristne samlingene skjedde i hjemmene rundt et skikkelig måltid.

Oppgaven til en prest var å være en hyrde som omsorgsfullt samlet en kristen flokk hjemme. Men presten bestemte ikke over flokken teologisk eller på andre måter. NT viser at hele flokken (menigheten) har ansvaret for å ta vare på troen.

I utgangspunktet burde vi ikke forvente å finne mange kvinner i tjeneste i NT, selv om de kristne var for likestilling. For i antikkens samfunn var det menn som hadde utdannelse, makt og boliger. Skulle man være pastor, måtte man ha en bolig. Skulle man være misjonær, burde man kunne lese Skriften.

Mot alle odds finner vi kvinner i alle tjenester. Her og der fantes det nemlig kvinner som hadde utdannelse, drev egen forretning, eide sitt eget hus og var enten gift med en kristen mann eller var singel og dermed fri til å invitere folk hjem.

Ta for eksempel Lydia i NT som var forretningskvinne og eide sitt eget hus. Det står: "Sammen med alle i sitt hus ble hun døpt."

Jeg mener det var slik:

  • Priska = pastor/lærer/apostel
  • Junia = apostel
  • Føbe = diakon
  • Nymfa = pastor
  • Lydia = pastor

Hvis man mener at ikke-hierarki er en kristen ur-verdi, slik jeg gjør, så får man et helt annet bilde av menighet og ekteskap. Med ikke-hierarki er det ingen som har spesielle rettigheter. Favorisering/diskriminering hører ikke hjemme i det tjenerlandskapet NT tegner opp.

Å argumentere for likestilling i kristen sammenheng handler derfor mye om argumenter for ikke-hierarki generelt og ikke kvinne/mann spesielt. Artikler der jeg nevner ikke-hierarki enten direkte eller indirekte, finner du her.

Et annet grunnleggende tema er synet på biskop/prest/pastor. Paulus hilser aldri til pastorer/prester/biskoper, men han hilser ofte til husverter. I ulike artikler fører jeg argumentasjon for at det nettopp var disse husvertene som var pastorer/biskoper/prester. Og blant husvertene Paulus hilser til, finner vi en del kvinner. Skal man argumentere mot kvinnelige prester, må man først finne en løsning på hvorfor Paulus bare hilser til husverter og ikke til prester. Her er en artikkel om det jeg kaller mikrobiskopene.

Her er en del artikler som jeg har merket med stikkordet likestilling:

Tradisjonen endrer mening om Galileo Galilei

Vatikanet skal reise en statue av Galilei i hagen, skriver Aftenposten i dag. Dette er nok et eksempel på at den kirkelige Tradisjon er vinglete og at man som kristen ikke må legge vekt på den. Selv har jeg "Skriften alene" som prinsipp når jeg skal gjøre meg opp en mening om teologiske spørsmål.

"Skriften alene"-prinsippet kan inneholde helt ulik tilnærming til Bibelen. Prinsippet kan inneholde alt fra bokstavtro detaljlesing til romslig "Paulus gjorde så godt han kunne etter de rammene han levde under og vi kan ikke bry oss om alt han sa." Derfor kan både konservative og liberale kristne være tilhengere av prinsippet.


Poenget med "Skriften alene"-prinsippet er at Tradisjonen, altså mengder med brev, dokumenter, kultur og kirkelige vedtak utenfor NT, ikke kan være avgjørende teologisk.

Da apostlene var døde, ser vi en utvikling der man forlater en del av opprinnelige kristne verdiene. På 1500-tallet holdt katolikkene så et konsil i Trient der man slo fast at den kirkelige meningstradisjon hadde samme autoritet som Bibelen.

GALILEI I HUSARREST
Inkvisisjonen plasserte Galilei i husarrest fordi han mente at jorda går rundt sola. Han fikk riktignok en femroms leilighet med tjener og fin utsikt midt i Roma, men det er selvsagt forkastelig å sette noen i hussarrest for sine meningers skyld.

Den var den kristne Kopernikus som i 1507 brøytet vei for Galileis teori. Kopernikus ventet helt til 1543 før han publiserte sin teori, skriver Bjørn Are Davidsen i boka "Da kvinnen fikk sjel". Galilei ble født noen år senere, i 1564.

Davidsen opplyser også at Galilei bommet med sin teori om at solflekkene og jordas bevegelse var skyld i flo og fjære. Også dette var et tema han kranglet med paven om.

Med til historien hører også at den katolske jesuittordenen anerkjente og roste Galilei allerede i 1610. Galilei selv offentliggjorde mange av jesuitt-astronomenes oppdagelser som sine egne.
Bildet er altså ikke helt ensidig. Det var kristne på begge sider i den vitenskaplige debatten. Og Galilei hadde både en ufin oppførsel og han hadde ikke rett i alt. Les mer i boka i Davidsen.

TRADISJONEN TAR FEIL
Historien om Galilei viser at Tradisjonen endrer mening. Derfor kan ikke skrifter fra kirkefedrene ha avgjørende teologisk betydning. Dette gjelder for eksempel synet på kvinnelige prester eller at biskop er hierarkisk over prest. Selv mener jeg at NT viser at biskop og prest opprinnelig var samme tjeneste/person og at det dermed umulig kunne ha vært noe hierarki involvert der. Det er den senere Tradisjon som har laget denne hierarkiske konstruksjonen.

At både biskop, prest og pastor var opprinnelige samme tjeneste, kommer frem slik:
• Tilsynsmann (Gresk: episkopois -> biskop)
• Eldste (Gresk: presbuteros -> prest)
• Hyrde (Gresk: poimen. Latin: pastor)

Les så Apg 20 i NT der Paulus snakker til de eldste og ber dem være tilsynsmenn og hyrder:

"Fra Miletos sendte han bud til Efesos og kalte til seg menighetens eldste. Da de var kommet, talte han til dem: (.....) Ta vare på dere selv og på hele den flokken som Den hellige ånd har satt dere til å være tilsynsmenn for! Vær hyrder for Guds menighet, som han vant ved sitt eget blod."

Enkelte mener at det finnes en språklig nødutgang der man likevel kan lande på at prest og biskop opprinnelig var to tjenester. Påstanden er at ordet prest fungerte både som fellesord og som spesialord samtidig. Dette avviser jeg her.

søndag 2. mars 2008

Menighetsverdier eller Guds rikes verdier?

Er det forskjell på NTs menighetsverdier og Guds rikes verdier? Har menighetslivet noen spesialverdier? Eller er alt samme sak? Jeg er blitt utfordret av Are Karlsen til å si noe om dette (se kommentarene etter denne artikkelen). Han har laget en veldig bra liste med menighetsverdier (se lenger ned).

HVORDAN OPPDAGER MAN EN VERDI I NT?
Man kan finne NT-verdiene blant annet slik:

  • Oppfordringer, lignelser og forklaringer fra Jesus
  • Beskrivelser av Jesu liv
  • Oppfordringer og forklaringer fra apostlene
  • De første kristnes liv beskrevet i NT

NOE ER MENT FOR ET LITE OMRÅDE
Etter mitt syn kan ikke Guds rikes verdier og NTs menighetsverdier være i strid med hverandre.

Men man kan kanskje se for seg at Guds rike er en stor sirkel, og så er menighetsverdiene en liten sirkel inne i den store sirkelen. Det betyr at menighetsverdier ikke er i strid med Guds rikes verdier, men er ment som en presisering i et mindre område.

Eller man kan se for seg mange verdier som spres utover et landskap. Man oppdager så at verdiene er i familie med hverandre, men de er ikke alle ment å gjelde over alt.

Ta for eksempel oppfordringen fra Paulus om at man i ekteskapet kan holde seg fra hverandre en stund hvis poenget er å fordype seg i bønn, men at man ikke bør være for lenge fra hverandre. Oppfordringen er altså å ligge med hverandre igjen om ikke alt for lenge. Dette er ikke en menighetsverdi, men en ekteskapsverdi.

Og akkurat som oppfordringen "ligg-med-hverandre-snart-igjen" er ment kun for ekteskapet, så mener jeg oppfordringen om å følge landets lover og myndighetspersoner er kun ment for et smalt område i tilværelsen. Enkelte lager en hel teologi ut av bibelverset og mener at kristne skal adlyde blindt alle slags sjefer som fins, og at alle kristne selv skal stå i et pyramidesystem av sjefer. Dette mener jeg er feil og passer ikke til oppfordingene NT ellers kommer med.

HVA GJELDER HVOR?
Utfordringen er altså å finne ut hvor hver enkelt NT-oppfordring er ment å gjelde. Er det snakk om menighetslivet, eller når en menighet har samling, eller i ekteskapet, eller i forhold til myndighetene, eller i forhold til Gud, eller til andre mennesker?

Paulus skriver for eksempel "her er ikke fattig eller rik, kvinne og mann" osv. Uttalelsen gis i et brev til en menighet. Man kan derfor aller først kalle det en menighetsverdi. Idealet er at det skal være likestilling og ikke-hierarki i menigheter. Ingen skal ha spesielle rettigheter i menigheten.

Jeg pleier å bruke dette kjente Paulus-sitatet til å hevde at det derfor også skal være likestilling i ekteskapet. For jeg mener at et kristent ektepar er en liten menighet, ergo skal likestilling gjelde.

NT-verdien "vær gjestfri" rettes stort sett til menigheter, det vil si alle kristne i et område. Med denne verdien i hjertet er det lettere å holde samlinger og bygge hverandre. Men selv om verdien rettes stort sett til menigheter, betyr ikke det at gjestfrihet er kun en menighetsverdi. Det er selvsagt fint å være gjestfri mot folk som ikke er kristne. Men den varianten dekkes opp av mer generelle Guds rikes verdier.

Med disse få eksemplene skjønner man at det er en kjempejobb å forsøke å samle alle verdiene og systematisere dem. Noen ganger er det vanntette skott mellom oppfordringene, andre ganger gjelder de over alt. Men de fleste verdiene gjelder ved alle livets områder. Det er slik som "stifte fred", "spre rettferdighet", "hjelp folk i nød" osv. Men enkelte verdier eller oppfordringer er rettet mot spesielle områder eller situasjoner og må forstås ut fra det.

FORSØK PÅ DEFINISJONER
Jeg tror det er minst fem begreper:

  • Guds rikes verdier
  • Menighetsverdier (verdier mellom kristne)
  • Verdier når menigheten har samling
  • Ekteskapsverdier
  • Hvordan kristne skal forholde seg til samfunnet

En mulig modell er å si at alle verdier som er nevnt i NT er Guds rikes verdier. Da er "ligg med hverandre snart igjen" en Guds rikes verdi. Men den er ment kun for ekteskapet.

IKKE-HIERARKI I MENIGHETSLIVET
En av Ares verdier heter: "Tjenerskap - ikke lederskap." Jeg støtter den verdien og mener at det i menighetslivet ikke skal være sjefer med spesielle rettigheter til å snakke eller bestemme. Et slikt ikke-hierarkisk opplegg argumenterer jeg for i andre artikler. Men så dukker spørsmålet opp: Er denne NT-verdien ment å gjelde over alt for kristne, også på jobben, eller skal verdien kun gjelde i menighetslivet/menighetssamlinger/ekteskapet?

Hvis den er ment å gjelde i alle situasjoner i full bredde, da kan ikke kristne drive firmaer med ansatte. For da er jo den kristne sjef over noen andre. Kristne kan heller ikke da si ja til kristne organisasjoner. Også sjefsstillinger på andre arenaer, for eksempel i samfunnet, må strykes av listen der kristne kan delta.

Intuitivt høres dette ekstremt ut. Jeg tror problemstillingen må være å skille mellom hva sjefene bestemmer over.

IKKE-HIERARKI OG FRIVILLIGE AVTALER
Jeg tror det kan sies ganske kort slik: Hvis en sjef bestemmer over mellommenneskelige forhold og/eller over menighetsforhold, da er sjefen utenfor de verdiene som NT viser.

Hva er igjen da? Tja, for eksempel forretningsavtaler. Jesus var snekker og må ha gjort avtaler om pris og leveringstidspunkt. Det samme gjaldt for Paulus som var teltmaker og tjente egne penger slik at han ikke var til byrde for menighetene han besøkte. Og vi har videre NT-forretningskvinnen Lydia som hadde spesialisert seg på kostbare purpurstoffer. Flott at hun tjente såpass at hun hadde stort nok hus til å ta i mot en gjeng med misjonærer. Vi må anta at hun ble den første pastoren (husverten) i det området.

Det står ikke i NT at å drive forretning er fy-fy. Nei, både rike kristne og fattige kristne kom sammen. Men i følge NT skal man ikke jage etter penger og rikdom. Og Paulus har ikke mye til overs for de rikingene som ikke en gang vil dele en skvett med vin med sine fattige medkristne når det er samling.

Skal en kristen drive forretning, må vedkommende samtidig ha verdiene "dele med andre" og "ikke vær grådig" i hjertet.

KUNDEN ER SJEFEN
"Kunden er sjefen!" pleier man å si i forretningslivet. Og kunden kommer med ordrer. Kunden sier: "Jeg må ha varene inne klokken 12." Det høres ut som en kommando - en ordre. Men den skjer i frivillighet: en forretningsavtale.

I menigheter mener jeg det skal være ikke-hierarki, det vil si ingen sjefer. Kan da en kristen være sjef i et firma og ha ansatte? Eller må den kristne kun drive enkeltpersonforetak?

Å være ansatt et sted er det samme som å ha inngått en forretningsavtale. Man selger sin tid og arbeidskraft til "kunden", det vil si et firmaet/sjefen. Firmaet kommer med ordren, og den ansatte leverer varen, det vil si sin tid og arbeidskraft.

Sier man ja til at kristne kan drive forretninger, følger det at man også sier ja til at kristne kan ha ansatte.

Men den kristne må følge Guds rikes verdier, slik som "ikke utnytte andre", "ikke drive hor", "stifte fred", "være rettferdig", "ikke være grådig" osv.

Slike verdier kan man finne i NT ved å søke på ordene "Guds rike" i en nettbibel. Guds rikes verdier er flere enn de som nevnes i forbindelse med ordene Guds rike, men Guds rike-treffene gir en god start. En verdi som ikke gir treff er for eksempel historien Jesus forteller om den snille samaritanen som hjelper en person som er blitt ranet og slått på landeveien.

HVA ER DET OK AT SJEFEN BESTEMME OVER?
Jeg mener kristne ikke skal sjefe når det gjelder mellommenneskelige forhold, det samme gjelder i kristne samlinger, og i ekteskapet. Så lenge den kristne sjefens ordrer handler om å tjene penger, slik en snekker bytter snekring mot fisk, og ordrene ikke bryter idealene som Guds rike uttrykker, da er det ok.

Jeg sier altså ja til sjefer på arbeidsplassen, men nei til sjefer i menigheten.

Da tenker du kanskje: "Hvis det er greit å ha sjefer på arbeidsplassen, hvorfor er det feil å ha sjefer i menighetslivet?" Svaret handler mye om hvordan man definerer menighet. La meg stille deg et annet spørsmål: "Hvis det er greit å ha sjefer på arbeidsplassen, hvorfor er det feil at en sjef bestemmer hvem du skal gifte deg med?" Ser du? Mye handler om hva sjefene bestemmer over.

Alt er ikke supert bare fordi det er snakk om en frivillig avtale der man sier ok til å ha en sjef.

IKKE BLANDE FIRMA MED MENIGHET?
Jeg mener det skurrer hvis kristne firmaeieren holder prekener i lunsjen og den kristne ansatte ikke får lov til å kommentere eller protestere på det sjefen underviser om. Det skurrer fordi sjefen tråkker over grensen til menighetsliv og dermed alle oppfordringene (verdiene) som gis i NT angående menighetsliv. I NT står det at man skal rettlede hverandre, og at når man kommer sammen så skal alle kunne holde et innslag. Som kristen kan man ikke kreve å ha enerett på snakke i en kristen gruppe. Firmaeieren må gjerne holde preken, men må ellers følge menighetsverdiene i NT som slipper andre til.

Det er for øvrig ikke slik at enhver sammenblanding av firma og menighetsliv er feil. Hvis firmaeieren bruker et av rommene på jobben til å dele ut suppe til fattige, så er jo det bare fint.

KRISTNE ORGANISASJONER
Hva da med kristne organisasjoner? Er det ok med sjefer der? Kristne organisasjoner pleier å være smalsporede og handler ikke om kristenliv i full bredde. Da mener jeg det er ok med sjefer. Her må samme opplegg gjelde som ved den kristne sjefen på en vanlig arbeidsplass. Sjefene i en kristen organisasjon må være forsiktige og ikke blande sammen de arenaene de operer i. Hvis det er bønnestund, gudstjeneste, nattverd eller lignende i organisasjonen, da mener jeg menighetsverdiene skal tre inn, det vil si for eksempel ikke-hierarki og det allmenne prestedømme. Det vil si at hvem som helst kristen i organisasjonen kan holde et innlegg i samlingen.

HVA MED FRIVILLIGE AVTALER I MENIGHETSLIVET?
Jeg mener at man i stor ustrekning kan gjøre frivillige avtaler i menighetslivet. Men det er likevel en del frivillige avtaler som kan få friksjon mot enkelte NT-verdier. Hvis man avtaler at én person skal holde preken hver eneste gang menigheten samles, og man avtaler at ingen andre i menigheten skal kunne kommentere prekenen, da bryter dette med det organiske livet som menighet er ment å være der for eksempel verdien "rettled hverandre" skal være til stede.

Alt er altså ikke supert bare fordi det er snakk om en frivillig avtale der man sier ok til å ha en sjef. Derfor er det ikke automatisk ok med demokratiske menigheter som velger seg et lederskap. Spørsmålene er blant annet: Hva skal sjefene bestemme over? Hvor lett er det å protestere? Hvor lett er det å skifte ut sjefene?

I demokratiske menigheter med valgt lederskap, har man gjerne ansatte. Disse stiller omtrent aldri til valg.

Selv om man er for ikke-hierarki i menighetslivet, mener jeg at man godt kan avtale at en person er sjef for bussturen menigheten skal ha til Sverige. Det blir samme opplegg som kristne organisasjoner og gjelder et smalt område.

Noe annet er det hvis menigheten avtaler at én person skal bestemme sangene i menigheten, en liten gruppe skal bestemme teologien, én person skal bestemme hva som skal være kveldens bønnetema, osv. Da har man laget et system som riktig nok bygger på frivillige avtaler, men det er såpass omfattende at det skurrer mot NT-verdiene totalt sett.


ARES MENIGHETSVERDIER
Are, dette er så langt jeg har grublet til nå. Jeg må ha mer tid på meg for å gå gjennom hver av dine verdier og eventuelt sortere dem systematisk, eller eventuelt putte alle i samme kasse hvis det er konklusjonen. Verdilisten din som du stadig utvider, ser slik ut i skrivende stund:

Forkynn evangeliet for fattige - ikke underholde de rike
Gjensidig underordning - ikke hierarki
Tjenerskap - ikke lederskap
Kropp - ikke institusjon
Tjenestegaver - ikke embeter
Dialog - ikke monolog
Bære de svake - ikke dyrke stjernene
Barmhjertighetsarbeid - ikke moralisme
Fellesskap - ikke retorikk
Prøving - ikke knebling
Relasjoner - ikke organisasjon
Gjennomsiktighet - ikke lukkethet
Toleranse - ikke konformitet
Husmenighet - ikke foretakskirke

Denne listen synes jeg er kjempebra, fordi den både peker på hva som er dårlige verdier i dagens tradisjonelle menigheter samtidig som den viser veien ut. En foreløpig konklusjon er: Jeg synes alle passer som menighetsverdier. Og hvis man følger modellen med at alle verdier som nevnes i NT er Guds rikes verdier, så er dine menighetsverdier også Guds rikes verdier. Men, som sagt, de kan være ment å gjelde på bestemte områder. Er det for eksempel husmenigheten som skal skaffe penger til mat?