torsdag 28. februar 2008

Husmenigheten

Jeg er med i noe som kalles husmenighet. Vi har ikke noe pastor, prest eller biskop. Vi er ganske enkelt noen kristne personer som samles for å spise sammen, støtte hverandre om nødvendig, be sammen, samtale om teologiske temaer osv.

Vi startet opp for halvannet år siden. Da var vi fire voksne. Barna er litt til og fra. Før jul ble vi seks voksne. Neste gang skal vi være syv voksne. Vi bytter på hvilket hjem vi er i, og vi har ingen leder.

"Men dette er da ikke en menighet?" sier gjerne andre. Jo, mener jeg. Det er slik NT beskriver menighet. Det er ikke nødvendig å ha en pastor for å definere noe som menighet. Man trenger heller ikke kirkebygning eller vedtekter.

Ord skifter innhold med tiden. Når man hører ordet menighet i dag, ser man for seg pastor/prest, kirkesamfunn, benkerader, prekestol, hierarki, kafeer, aktiviteter, orgel og kristenrock. Jeg kan derfor godt være med på at man ikke bruker ordet menighet om de hussamlingene jeg deltar i. Når man sier husmenighet, så kan det gi et feil inntrykk av hvordan samlingene egentlig er. Man ser kanskje for seg at man har snekret sammen en prekestol i stua. Eller at det alltid er en som holder en preken ved å reise seg i det minste.


Men slik er det ikke. Vi har et ikke-hierarkisk opplegg. Det vil si at det ikke er noen som er sjef. Det er ingen som har mer rett enn andre til å si noe. Også dette skiller seg fra dagens bruk av ordet menighet. Men det skiller seg ikke fra hvordan ordet menighet ble brukt av de første kristne. For eksempel Paulus, som man kan lese om i NT, oppfordrer alle i menigheten til å komme med sine innslag, og til at hele menigheten rettleder hverandre.

Det mest presise er å bruke det greske ordet som brukes i NT: Ekklesia. Det blir oversatt til ordet menighet på norsk. Men hvis man bruker greske ord, så blir det nettopp "gresk" for folk, og man er like langt. Det enkleste er derfor kanskje å si "en kristen husgruppe" eller "kristne hussamlinger", selv om det egentlig er snakk om menighet.

Grunnen til at jeg likevel ofte bruker ordet husmenighet her på bloggen er for å vise at det i NT-forstand er snakk om ekklesia/menighet og ikke bare et steg på veien mot en "ekte" menighet.


I Norge fins det ulike husmenigheter
Ikke-hierarkisk: Det er en slik jeg selv er med i. Man tar beslutninger på samme måte som venner tar beslutninger. Altså: Man behøver ikke være nære venner for å være med i en husmenighet, men man organiserer seg på samme måte som venner gjør, det vil si at ingen bestemmer over andre eller har rettigheter som andre ikke har.

På arbeidsplasser og i tradisjonelle menigheter organiserer man seg anderledes, der er det en eller annen form for hierarki og enkelte personer har rettigheter som de andre ikke har.

Hierarkisk: Slike husmenigheter har et tradisjonelt hierarki med en leder. Dette er jeg ikke tilhenger av.

Les om husmenigheter i NT

tirsdag 19. februar 2008

Flesker til mot kirkehierarkiene

Jeg ler så jeg rister. Jeg har kommet over en fyr som argumenterer mot kirkehierarkiene med stor iver. Han flesker til mot det samme som jeg gjør, men med mye sterkere ord. Han rett og slett skjeller ut tilhengerne av Tradisjonen og kaller dem for mordere, tyver og ulver. Her har du noen smakebiter:

"I verden gir herskerne påbud om hva de vil, og undersåttene må godta det. "Men slik skal det ikke være blant dere," sier Kristus. Nei, blant de kristne er enhver sin nestes dommer, men samtidig er han også undergitt sin neste. Men de geistelige tyranner har gjort kristenheten til en verdslig øvrighet."

"Når det gjelder å bedømme læren og innsette eller avsette lærere eller sjelesørgere, må man slett ikke bry seg om menneskelig lov og rett, nedarvet skikk, sedvane osv, selv om alt dette er fastsatt av pave eller keiser, av fyrste eller biskop, om så halve eller hele verden har godtatt det, og om det har vart i ett eller tusen år."

"Her [Joh 10] ser du ganske klart hvem som har rett til å bedømme læren. Biskop, pave, lærde menn og hvem som helst har myndighet til å lære. Men det er sauene som skal avgjøre om det de lærer er Kristi stemme eller fremmedes stemme. Kjære dere, hva kan slike "vannbobler" si i mot dette når de skraper med foten og roper: "Kirkemøtene! Kirkemøtene! Man må høre på de lærde, på biskopene og hele mengden, man må følge gammel skikk og sedvane." Mener du at Guds ord skal vike for gammel skikk og sedvane og for biskopene? Aldri i verden!"

"Kristus fastslår nemlig det motsatte. Både retten og makten til å bedømme læren tar han fra biskopene, de lærde menn og kirkemøtene og gir den til hver enkelt og til alle kristne i fellesskap."

"Kristus sier videre i Matt 7: "Vokt dere for de falske profeter! De kommer til dere i saueham, men innvendig er de glupske ulver." Se, her overlater Kristus bedømmelsen ikke til profetene og lærerne, men til lærlingene eller sauene. For hvordan kunne man vokte seg for de falske profetene hvis man ikke skulle overveie, granske og bedømme deres lære? (...) Derfor skal og må alle lærere, og deres lære med, underkastes tilhørernes dom."

"Ja, en kristen har så stor myndighet at han også uten kall fra mennesker kan og bør tre frem blant de kristne og lære når han ser at læreren på stedet tar feil - bare han går fram på høflig vis. Dette har Paulus klart beskrevet i 1. Kor 14: "Hvis en som sitter der, får en åpenbaring, skal den første tie." Se hva Paulus gjør her. Han byr den som lærer tie og tre tilbake midt blant de kristne og la tilhøreren tre frem, selv om han ikke har noe kall. Alt dette skjer fordi nøden ikke krever noe særskilt oppdrag."

"Selv forretter de [biskopene] konfirmasjon og innvier klokker, altere og kirker, slikt som hverken er kristelige eller biskoppelige handlinger, men noe de selv har funnet på. De er noen forvrengte og og forblindede masker, ordentlige barnebiskoper."



Hvem er så denne fyren? Jo, det er Luther som levde på 1500-tallet. Han kunne ha gått rett inn i den pågående bloggdebatten om hierarkier, tradisjonen, læretilsyn og lignende temaer som har gått bloggen til Are Karlsen og min egen blogg de siste årene.

Det er nesten så jeg begynner å kalle meg lutheraner. Her har jeg i flere år kritisert kulturen i norske menigheter der man ikke får lov til snakke i gudstjenestene. Som første museskritt i riktig retning har jeg foreslått at det må bli lov til å stille spørsmål fra salen etter prekenen.

Men det er for pinglete for Luther. Han mener det er en plikt å si fra hvis man hører feil lære i menigheten. Da er det bare å reise seg og si fra!

Det er sprøtt å lese de samme argumentene som Are og jeg bruker. Luther nevner for eksempel Stefanus fra NT som prekte uten å ha fått noe embete til å preke. Det samme med Filip og Apollos. Luther er mye mer radikal enn jeg trodde. Han mente for eksempel at en menighet er øverste myndighet og kan i fellesskap innsette eller avsette hvem de vil. Man behøver ikke bry seg om biskoper.

Her er tre av Luthers synspunkter:

  • Læretilsynet ligger hos menigheten (ikke læreren/presten)
  • Menigheten er øverste instans (ikke biskopen)
  • Tradisjonen har ingen myndighet (Skriften alene er prinsippet)
Det er utrolig hvordan en kristen bevegelse endrer syn, litt etter litt, år etter år. Jeg har sagt det før: Hierarki er som en naturkraft.

mandag 18. februar 2008

Først og fremst venn, eller først og fremst hierarki?

MENIGHETSLIV: Tenk etter nå, skal man i et menighetsliv først og fremst behandle hverandre som venner, eller skal man først og fremst behandle hverandre etter hierarkiske posisjoner?

Selv er jeg ikke i tvil, man skal først og fremst se på de andre i menigheten som venner. Derfor er jeg for ikke-hierarkisk menighetsliv. Er du med på logikken? Altså at hvis man først og fremst ser på de andre som venner, så kan man ikke ha hierarki?

Det er ingen venneflokker som innsetter styre, toppleder og avdelingsledere. Det er fordi de først og fremst ser på de andre som venner.


I en større venneflokk er det ikke alle som er nære venner, men man behandler hverandre etter samme prinsipp, nemlig at man ikke sjefer over hverandre.

Men hvis venneflokken skal på busstur til Sverige, da kan det hende at man lar en mindre gruppe bestemme reiseruta eller lar en i flokken være bussleder. Man kan ikke kalle flokken hierarkisk av den grunn, det er jo bare snakk om et prosjekt og ikke et fast opplegg som gjelder alt venneflokken holder på med.

Det er ingen venneflokk som lager et fast hierarki der Trude gis eneretten til å snakke høyt når vennene er sammen, mens de andre må være stille. Men merkelig nok er det slik i tradisjonelle menigheter. Der lager man faste hierarkiske roller og behandler hverandre ut fra det. Man er ikke først og fremst venner.

STRUKTUR ER JUKSEORD

I tradisjonelle kristne miljøer sier man at det er nødvendig å ha en "struktur" internt, ellers blir det bare rot, hevdes det. Ordet "struktur" er bare et jukseord for at hierarki skal høres mildere ut. De som går inn for struktur, mener jeg ikke ser på de andre i menigheten først og fremst som venner. For hvis de først og fremst så på de andre som venner, da ville de aldri ha laget et fast hierarki. For venner lager ikke hierarkier.

VENNEFLOKKER ER IKKE KJEMISK FRIE FOR HIERARKI

Det kan selvsagt være at enkelte i en venneflokk blåser seg litt for mye opp, men dette ses ikke på som noe positivt. Det kan altså forekomme hierarkiske tendenser i en venneflokk, men det er bare fordi vi er mennesker, det er ikke noe mål. Når noen blåser seg opp, pleier de andre å reagere og jekke vedkommende ned. Akkurat slik Johannes forteller han skulle skulle gjøre med Diotrefes når han kom frem dit.

SJEFEN SOM VENN

Mange sier at en leder og en underordnet kan også være venner. Ja, det er riktig det. Sjefen på jobben kan også være en venn. Men man er på jobben for å tjene penger, ikke for å være sammen som venner. Hvis man tviler på det, kan sjefen bare rope ut på arbeidplassen: "Folkens, ingen av dere får lønn fremover!", så kan man se hvor mange som fortsatt er på jobben dagen etter fordi det er koselig å være sammen med sjefen som er en venn.

Derfor er man ikke først og fremst venn når man er på jobben.

Når så sjefen på jobben har sagt at det er slutt på utbetalingene, og treffer sin tidligere underordnede på kafé dagen etter, da er det hierarkiske posisjonen brutt. Da treffes man som venner på like fot. Da er man først og fremst venner.

PAULUS BRUKTE ALDRI ORDET ARKI

Paulus brukte aldri ordet arki som er i hierarki, selv om ordet arki var mye brukt i samfunnet på den tiden. Paulus skriver: "Her er ikke slave eller fri, kvinne eller mann, osv". Altså det motsatte av hierarki. Alle kunne ta ordet i samlingen. Det er samme opplegg, eller "struktur" om du vil, som i en venneflokk.

IKKE TOPPLEDER I EN VENNEFLOKK

I en venneflokk er det ikke slik at man må spørre en venneflokk-toppleder om hvor neste busstur skal gå. Det blir man enige om i fellesskap, for man har ingen generell toppleder for alt venneflokken finner på.

Men i tradisjonelle menigheter er det dessverre motsatt. Der er det et topplederskap som bestemmer visjonene. Overført på en venneflokk blir det slik:


Trude bestemmer at i ti år fremover er det slutt på de koselige bussturene til Sverige. Nå har hun en visjon om at venneflokken skal reise på motorsykler til Finland og klatre i fjell. Som leder må hun inspirere og motivere flokken til å bli med på denne nye retningen. Hun holder lange taler hver gang flokken har pizza-kveld eller er på kino. Til slutt sprekker Petter: "Nå må du gi det med det der! Du behandler oss som om du var en sjef. Er vi ikke venner da?"

Venner ser grensene naturlig. De kan unntaksvis gå inn for en bussleder. For flokken har allerede i fellesskap bestemt at de skal på busstur. Men man går ikke inn for en generell turleder som skal bestemme hvor flokken skal på tur de neste årene.


IKKE-HIERARKISK MENIGHETSLIV

Man klarer ikke se for seg et ikke-hierarkisk menighetsliv. Man tenker at menighet må bestå av en bygning med mange aktiviteter inne i den, og man forventer et fast lederskap som skal bestemme hva man i hovedsak skal ha av aktiviteter i bygningen, akkurat som en turleder. Jeg skjønner godt behovet for "struktur" når det er dette som er utgangspunktet. Men det fins altså et alternativt menighetsliv, det er det menighetslivet Paulus beskriver i NT.

Han nevner ikke sangledere, prekeledere, turledere osv. Men han nevner samlinger i hjemmene med god mat og der alle kan holde et innslag hvis de vil.

Hvis du savner kristne kor, forlag, konserter, kafeer osv, så er det plass til det også. Men det er nummer to. Slikt kan være frittstående, de behøver ikke ligge under en menighet. I slike organisasjoner kan det gjerne være hierarki. Det blir som om vi er på jobben. Da blir det noen som bestemmer bare over en smal bit.

I tradisjonelle menigheter samler man gjerne alt under samme paraply: Kor, prekener, kafeer, forlag, konserter osv. Når du går inn døra, blir du møtt med hierarkiske posisjoner over alt. Det er Nils som er prekeleder. Det er Fredrik som sangleder. osv. Tenk hvis det var slik i venneflokken! Hver gang det er pizzakveld, så er det bare Nils som skal snakke! Og hver gang så har Fredrik bestemt at alle skal bli med på tre fellessanger! Tenk hvis dere ikke har lyst på å synge, da.

KJÆRE VENNER...
Pastoren i en vanlig menighet, starter gjerne talen slik: "Kjære venner!" Samtidig er han toppleder. Han er altså venneflokk-toppleder. Smak på ordet. Forsøk å presentere deg: "Hei, jeg er toppsjef i venneflokken. Det er bare jeg som snakker når vi er sammen. Her har du visittkortet mitt: Venneflokk-toppleder. Vel, noen kaller det også pastor, men i vår menighet bruker vi moderne ord."

Ville du ha laget et slikt visittkort hvis det var snakk om dine egentlige venner?

TEST DEG SELV
Skal du først og fremst se på de andre i menigheten som venner, eller skal du først og fremst se dem ut fra hierarkiske posisjoner? Svaret mener jeg avgjør hva slags menighet du går inn for.

søndag 17. februar 2008

Fire typer tradisjoner i menighetslivet

Det er fire typer tradisjoner som ser ut til å påvirke kristent menighetsliv i dag:

  • Jødiske overleveringer (GT)
  • Evangeliske overleveringer (apostlene i NT)
  • Tradisjonen med stor T (den katolske)
  • Moderne tradisjoner (scenekirker)

Søker du på ordet tradisjon i NT i en norsk nettbibel, får du null treff. Det greske ordet paradosis betyr overlevering. Det kan handle om tradisjoner, men også om verdisett eller tro som man gir videre.

Jødiske overleveringer
I Markusevangeliet står det at Jesus og disiplene ikke fulgte de gamle jødiske tradisjonene: "De la merke til at noen av disiplene hans spiste med urene hender, det vil si uten å skylle dem. (...) Derfor spurte fariseerne og de skriftlærde ham: «Hvorfor følger ikke disiplene dine overleveringen fra de gamle, men spiser med urene hender?»"

I en del kristne miljøer bruker man ordninger man finner i GT, selv om man som Jesus-etterfølger ikke behøver.

I Galaterbrevet kommer Paulus inn på den tiden han forfulgte kristne, før han ble en kristen selv:"Jeg gikk lenger i min jødedom enn mange jevnaldrende i mitt folk og brant enda sterkere av iver for overleveringene fra fedrene."

Her må man ikke misforstå. Apostlene brukte gjerne GT for å forklare sammenhengen om Jesus. En del av apostlenes brev ble senere til NT. GT peker på det som skulle komme i NT.

Evangeliske overleveringer (apostlene i NT)
I brevet Paulus skriver til tessalonikerne, sier han: "Stå derfor fast, søsken, og ta vare på de overleveringene vi har undervist dere i, enten muntlig eller i brev. "Sammenhengen viser at det er snakk om evangeliet om Jesus. Det er også snakk om et verdisett eller syn på livsførsel, for senere i samme brev brukes ordet paradosis om å ikke snylte på andre, men holde orden på sitt eget liv.

Dette avsnittet viser forøvrig hvordan det allmenne prestedømme (hele menigheten/alle kristne) har ansvaret for å ta vare på læren.

I kollosserbrevet brukes ordet av Paulus på en negativ måte: "Pass på at ingen får fanget dere med visdomslære og tomt bedrag som stammer fra menneskelige overleveringer og grunnkreftene i verden og ikke fra Kristus."

Tradisjonen med stor T (den katolske og ortodokse)
Her er det snakk om et begrep som skal forklare at ikke alt av urkristendom er nedskrevet i NT, og at den urkristne kulturen, samt den lange rekken av biskop som innsetter biskop, skal være en garantist for utviklingen av kristendommen gjennom generasjonene helt opp til vår tid, slik at vår tids kristendom ikke skiller seg fra urkristendommen. Selv er jeg uenig at Tradisjonen er en garantist. Det skrev jeg om i går.

Moderne tradisjoner (scenekirker)
Her er det snakk om hvordan kjempegamle skikker fra 300-tallet har fått en moderne innpakning. Opprinnelig, altså mens apostlene var i live, møttes de kristne rundt et måltid der alle fritt kunne komme med sine innslag. Paulus beskriver samlingene på denne måten i NT.

I århundrene etterpå gikk man fra å møtes i hjemmene til å lage kirkebygninger. Presten gikk fra å være omsorgsfull husvert til å bli den eneste som skulle holde preken. Denne modellen, uten måltid og med enetale, har holdt seg helt opp til i dag.

For noen tiår siden utviklet man den modellen videre med dramagrupper, scenebelysning og mørklagt sal. Altså kun en kosmetisk forandring av den gamle ordningen. Noen flere kirkemedlemmer fikk da lov til å delta i formidlingen, og det er jo fint. Samtidig var det bare de flinkeste som fikk delta, og det er jo trist. De som ikke er flinke på scenen, men kanskje flinke til å se mennesker og bygge dem, må trå til med støttetjenester til scenen, for eksempel bære mikrofoner.

Startet med den nære tradisjon
Det var bivirkningene av denne nære tradisjon jeg grep fatt i for noen år siden. Jeg la merke til at i moderne kirker, så blir ikke folk sett. Ergo er det lite kjærlighet der. Rammene ved samlingen har mye av skylda. Det er enveiskommunikasjon og folk er stressa med aktiviteter. Disse tradisjonene må vi ta et oppgjør med, mente jeg. Og det mener jeg fremdeles. De moderne tradisjonene viste seg å ha rot helt tilbake til rett etter at alle apostlene var døde.

For å forsvare disse etterapostoliske tradisjonene, så bruker mange Tradisjonen som støtte. Jeg selv mener man må holde seg til hva apostlene skrev. Med "apostlene" mener jeg apostlene og deres nærmeste medarbeidere inklusiv Jakob som var Jesu bror osv. Strengt tatt er det ikke viktig om det er en apostel eller ikke, så lenge det er apostolisk, altså forankret i hva Jesus overleverte. I NT ser vi at ikke-apostler forkynte og døpte rundt omkring.

Hva som er apostolisk, kan man diskutere og lage hypoteser om, men jeg mener den sikreste kilden er NT, og at man må holde Tradisjonen med alle dens old-biskoper utenfor.

Ikke alle tradisjoner er dårlige
Vi kan gjerne lage noen nye tradisjoner. Det er ikke slik at bare fordi det er en tradisjon, så er det nødt til å være noe dumt. Men vi må hele tiden spørre oss om tradisjonen bygger opp og om den er forankret i evangeliet.

lørdag 16. februar 2008

Urkristendommen - Tradisjonen - Kildevalg

Hva er urkristendom og hvordan finner man den?

URKRISTENDOM
Med urkristendom mener jeg troen og verdisettet som den første generasjonen kristne sto for der man holdt seg til apostlenes lære. Generasjonene etterpå kaller jeg for oldkristendom.

I Det nye testamentet (NT) kan vi lese at samlingene til de første kristne opplevde press fra andre bevegelser. I samtiden fantes det mange religioner, og enkelte grupper lagde en miks av flere retninger. Derfor er min definisjon på urkristendom at man holdt seg til apostlenes lære.

APOSTLENES LÆRE
Uttrykket "apostlenes lære" er brukt bare én gang i NT. Apostlene adopterte fra Jesus en lære og formidlet den videre sammen med andre kristne som gjorde det samme.

I samtiden ga apostlene denne lære (tro og verdisett) videre både muntlig og skriftlig. Her er et viktig poeng: Apostlene er døde og den muntlige formidlingen fra dem er vannet ut for lenge siden. I dag har vi denne læren kun skriftlig, det vil si vi har NT som består av noen av dokumentene fra apostlene og deres nærmeste medarbeidere. Dagens muntlige formidling (prekener) kan altså ikke sammenlignes direkte med apostlenes muntlige formidling.

I begge tilfellene er det snakk om formidling, men dagens formidling er nødt til å søke støtte i NT. Apostlenes formidling derimot tok utgangspunkt i at de selv var vitner til Jesu liv og de hadde fått opplæring fra ham i flere år. Deres muntlige formidling behøvde ikke søke støtte i deres egne brev.

DAGENS APOSTLER
Når noen i dag kaller seg apostel (i enkelte kristne miljøer er det blitt populært), så er det et visst overlapp med de første apostlene, nemlig at man reiser rundt og driver formidling, men dagens apostler er ikke en garanti for apostlenes lære. De lever jo i dag og har ikke fått førstehånds opplæring av Jesus.


Man kan diskutere litt frem og tilbake i hvor stor grad det allmenne prestedømme var tilstede fra begynnelsen av, men det er uansett udiskutabelt at dagens apostler ikke levde for 2000 år siden. Dagens apostler, biskoper, lærere, evangelister, eldste, pastorer, prester osv stiller derfor likt med alle andre kristne: de må forholde seg til Bibelen og tolke den. Det allmenne prestedømme, det vil si alle kristne, er voktere av apostlenes lære.

GT OG NT
Både GT og NT gir forståelse av hva kristen tro og verdisett går ut på. GT gjør det ved å peke på det som skulle komme i NT, altså at Jesus skulle komme som en frelser, og at man skulle gå fra et lovisk system til et hjertesystem. NT formidler dette mer rett ut enn GT ved å fortelle hva Jesus sa og gjorde, samt ved å fortelle om apostlenes liv og synspunkter om dette.

Paulus ble kalt apostel selv om han ikke hadde fått tre års opplæring av Jesus. Men han var et vitne ved at han møtte Jesus på vei til Damaskus. Paulus hadde en svært god utdannelse i GT og stilte derfor med et annet utgangspunkt enn andre apostlene som for eksempel var fiskere. Plutselig falt puslespillet i GT på plass og Paulus, som de andre, brukte blant annet GT for å snakke om Jesus.

HVEM FØLGER URKRISTENDOMMEN MEST?
Katolikker og pinsevenner er blant de aller største gruppene av kristne. Begge leirene mener at de har urkristendommen i bunnen. Pinsevenner mener at de finner urkristendommen ved å lese Bibelen. De stoler ikke på hva de senere kristne generasjonene sa og mente, altså hva kirkefedrene skrev i århundrene etterpå. "Skriften alene" er prinsippet de holder seg til. Det samme gjør jeg. De etterbibelske kirkefedrene har noen gullkorn, men de kan ikke være garantister for apostlenes lære og kan ikke brukes til å avgjøre spørsmål om tro og verdier.

Også katolikker har Bibelen som sitt utgangspunkt, men katolikker tar med også Tradisjonen som støtte til sitt læregrunnlag. De hevder at Tradisjonen har vært med helt fra begynnelsen av, og det var Tradisjonen som samlet NT, derfor må man ta hensyn til både Bibelen og Tradisjonen for å finne urkristendommen.

PROBLEMET MED TRADISJONEN
Problemet med Tradisjonen er at den er stadig i utvikling. Den inneholder for eksempel den fæle inkvisisjonen med forfølgelser av kristne. Når Tradisjonen, som skal være garantist for kristent liv og lære, forfølger kristne, da har den selv bevist at den ikke er en garantist.

Et mildere eksempel er at katolikkene svært lenge anså Kristi kirke som identisk med den katolske kirke. Men etter Det Annet Vatikankonsil i 1965 har den katolske kirke åpnet for muligheten for også å regne andre kirkesamfunn som kirker.

Når Tradisjonen er så vinglete, må man nødvendigvis sette strek et sted i Tradisjonen der man mener at før streken så er Tradisjonen pålitelig, men etter streken så er den ikke pålitelig. Eventuelt man må mene at å sette en slik strek er umulig, derfor man må man sette strek over hele Tradisjonen og ikke bruke den som kilde når man leter etter apostlenes lære.

KILDER FOR Å FINNE APOSTLENES LÆRE
For å finne ut hva urkristendom var, må man ha noen kilder. Jeg selv mener Tradisjonen, altså den kultur, tro og verdisett som har utviklet seg gjennom to tusen år, er ubrukelig i denne sammenhengen.

Det er vanskelig å finne et eksakt punkt hvor man kan si at Tradisjonen startet, men foreløpig velger jeg pinsen da 3 000 personer ble døpt i Jerusalem for omkring 2000 år siden, bare noen uker etter at Jesus døde og sto opp igjen.

Jeg er enig i katolikkene som sier at Tradisjonen var til før NT. Men jeg mener likevel man i dag ikke kan legge vekt på Tradisjonen siden den er så vinglete. Et trekk ved Tradisjonen som jeg selv er opptatt av, er den hierarkiske utviklingen. Den startet for alvor da apostlene døde. Urkristendommen gikk over til å bli oldkristendom med blant annet bybiskoper.

Egentlig ble det startet hierarkiske forsøk også mens apostlene levde, men dette kjempet apostlene mot. Johannes sier han skal kjefte på en kar som "gjerne vil være den fremste" i en menighet. Denne karen hadde også begynt å sjefe over andre menigheter. Dette var ikke kristne verdier.

Vi kan også lese i NT at Paulus likte dårlig at kristne hadde gruppert seg rundt enkelte kjendiskristne.

Disse holdningene fra apostlene kommer til uttrykk i begynnelsen av Tradisjonen. Når man etter tusen år ender opp med en pave som krever å være verdenssjef over alle kristne, da er Tradisjonen som garantistbegrep ubrukelig. Og skal man i det hele tatt legge vekt på Tradisjonen, må man jommen legge vekt på det tradisjonsuttrykk som apostlene gir. Å holde starten av Tradisjonen unna, blir juks.


TRADISJON I TRE DELER
Jeg mener man må dele opp Tradisjonen i tidsepoker: ur-tradisjonen, old-tradisjonen og sen-tradisjonen.

Ur-tradisjonen er bare et annet ord for den opprinnelige tro, verdisett og kultur som de urkristne hadde, altså apostlenes lære. Det er mulig at kultur skal holdes innenfor ur-tradisjonen og utenfor apostlenes lære, og at apostlenes lære egentlig var kun tro og verdier. Paulus er romslig når han sier at man har lov til alt bare det bygger opp.


Når de første kristne møttes, så spiste og ba de sammen, og de hadde nattverd, og alle kunne ta ordet eller komme med et innslag uten møteleder. En annen verdi var at man ikke skulle gjøre forskjell på folk. Jakob sier i sitt brev at hvis man gjør forskjell på folk, da kan man ikke kalle seg kristen.

Denne ur-tradisjon kan man lese om i NT. Derfor kan jeg godt si: "Ja, vi må legge vekt på Tradisjonen: ur-tradisjonen."


Etterpå kom old-tradisjonen som hadde andre verdier. Da ble nattverden etter hvert redusert til en kjeksbit uten et skikkelig måltidsfellesskap som ramme. Og biskopene bestemte at de skulle få nattverden før diakonene. Da var det plutselig greit å gjøre forskjell på folk. Lurer på hva Jakob ville ha sagt. Dette utviklet seg videre og man fikk samlinger med enetale.

Så kom sen-tradisjonen som har vart frem til i dag. Den kan sikkert deles inn i tidsepoker den også.

SAMLINGEN AV NT
Ur-tradisjonen kan man altså lese om i apostlenes dokumenter. En del av disse dokumentene ble samlet sammen til det vi kaller Det nye testamentet (NT). Og her er vi ved et ofte brukt tradisjonsargument fra katolikkene. Og delvis fra lutheranere og andre. Med mine ord befinner vi oss da i old-tradisjonen, og det er old-tradisjonen som samler sammen brevene. I katolske øyne heter det bare Tradisjonen, for 2000 års kulturutvikling har samme merkelapp hele veien hos katolikkene.

Påstanden er at det var Tradisjonen (old-tradisjonen) som valgte ut brevene som ble til NT, derfor må vi i dag stole på alt annet som ble sagt og gjort innenfor old-tradisjonen, det vil si hva old-biskopene bestemte. Sagt på en annen måte: Når old-biskopene på 300-tallet bestemte at biskoper alltid skulle få nattverden før diakoner, så var det et korrekt kristent verdivalg. Og hvis vi protesterer på det, må vi samtidig protestere på utvalget av brever som ble til NT, for begge deler handler om Tradisjonen.

Dette mener jeg er en forenkling av problemstillingene og falsk logikk. Man forutsetter her at Tradisjonen er endimensjonal og hadde enten æren eller skylden for absolutt alt.

Brevene i NT ble skrevet av apostlene og deres medarbeidere, av første generasjon kristne. Disse dokumentene ble, før de ble samlet til NT, brukt på kryss og tvers i hundrevis av menigheter i mange land. De ble lest opp og kopiert. Paulus skrev også at folk måtte legge merke til håndskriften hans, dermed kunne man også se at brevet var fra ham. Apostlene kom også innom menighetene og kunne selv fortelle om brevene som lå der, var ekte.

Kristne besøkte hverandres menigheter på kryss og tvers og kunne sammenligne brev og høre hva som ble lest opp. Etter hvert dukket det opp falske brev. Med tiden, etter at apostlene var døde, måtte man derfor samle seg om de brev hele kristenheten var enig om var ekte. Her kunne alle kristne være sikkerhetsnett. Sagt på en annen måte: Det allmenne prestedømme beskyttet saken.

Poenget er at å samle sammen en del ekte brev fra apostlene i en mappe (NT) er noe annet enn de andre beslutningene som ble foretatt. De andre beslutningene som oldkirken gjorde, kom snikende en etter en. Man hadde ikke noen verdenspave i starten. Man hadde ikke en gang erkebiskoper. Paulus bruker aldri det hierarkiske ordet "erke" i sine brev. Men etter tusen år hadde man fått en pave i vest som ville være sjef over paven øst.

Gikk denne snikende utviklingen uten protester? Nei, allerede i år 160 kom den første kjente protesten.


Å bli enige om en kanon (samling av ekte apostelskrifter), er noe helt annet enn alt mulig annet som skjedde av beslutninger, brevskriving og diskusjoner som skjedde i oldkirken.

Katolikker mener at Tradisjonen, det vil si den muntlige lære/tolkning/kultur som har gått fra Jesus til dagens Pave, bestemte utvalget av brever i NT - og derfor var Tradisjonen før NT, og derfor er Tradisjonen svært viktig, og derfor må man i lærespørsmål ta hensyn til hva Tradisjonen sier om lærespørsmål, og derfor må man høre på hva kirkefedrene i oldkirken sa.

Jeg er uenig i dette. Jeg er enig i at Tradisjonen fantes før NT. Men man må ikke glemme at brevene fra apostlene er skrevet før NT. I enkelte debatter om Tradisjonen høres det nesten ut som at NT ble skrevet på 300-tallet, av Tradisjonen selv. Men hver del i NT er skrevet i det første århundret.

Man må ikke blande sammen brevenes dato med datoen for permen som holder brevene sammen.

UTVALGET I NT
Man kan undres over at såpass få av de kjente apostlene er tatt med i NT. Man kan videre problematisere omkring dette og si at innflytelsesrike personer i oldkirken kan ha styrt utvalget av brev som skulle bli med i NT. Man kan da enten legge skylden på Tradisjonen som ikke passet på å gjøre et riktig utvalg brev, eller man kan takke Tradisjonen for å ha valgt ut de riktige brevene, eller man kan si at det spilte ingen rolle hvilke brev som kom med så lenge brevene var apostolisk forankret - for det var apostolisk enighet i hele kristenheten og alle brev sa egentlig det samme.

Men samme hva man mener, så er de aller fleste enige om at brevene er ekte og de er apostolisk forankret. Da må NT gå foran hva enkelte inflytelsesrike personer sa på 200-500-tallet. Når for eksempel NT viser at tilsynspersoner, hyrder og eldste er samme tjeneste, da kan ikke en kirkekultur flere hundre år senere der tjenesten er splittet i to, være rettesnoren. Da må man innrømme at det har skjedd en utvikling etter NT. Det man da kan diskutere, er om utviklingen med nye tjenester er innenfor de verdier NT gir rom for. Men det er en annen debatt. Poenget er at man kan ikke bruke kirkefedrene (Tradisjonen) som bevis bakover i tid og overkjøre hva som faktisk står i NT.

Enkelte er riktignok usikre på ektheten i enkelte brev i NT. Men alle bør etter mitt syn være enige om at NT er det mest sikre vi har for å finne apostlenes lære. Å hente frem brev som ikke kom med i NT og hevde at de viser et riktigere bilde av apostlenes lære, faller på sin historiske urimelighet. Samtiden hadde en naturlig korreksjonsstyrke som ikke kan sammenlignes med dagens, når det gjelder å vite hvilke brev som var ekte eller falske.

Som sagt er denne allmenne korreksjonsstyrken et annet forhold enn hva innflytelsesrike personer (Tradisjonen) hadde av meninger. Jeg kan godt si at Tradisjonen sikret at NT fikk ekte brev. Men det er bare én av dimensjonene i Tradisjonen, nemlig sikkerhetsnettet i form av en kultur med stor reisevirksomhet og brevskriving på kryss og tvers, og en kultur der de kristne samlingene var slik at alle kunne si noe i samlingen. Alle var prest. Den delen av Tradisjonen sikret at NT ikke fikk falske brev.

De som er tilhengere av Tradisjonen ser ikke ut til å se denne forskjellen, eller mener at det ikke er noen forskjell på de to forholdene. Forhold 1 er å fastslå hva som er ekte apostolske brev. Forhold 2 er hva old-biskoper hadde av ulike meninger etter som årene gikk og hvordan de sakte bygde seg opp et hierarkisk system som man ikke finner i NT.

APOSTLENES LÆRE, HYPOTETISKE KILDER
Hadde jeg vært 100 % sikker på at jeg holdt i et dokument fra Priska, ville jeg ha lagt like mye vekt på det som dokumenter fra Lukas eller Timoteus. De var alle anerkjent av Paulus og jobbet tett med ham. Paulus bruker samme medarbeiderord om Timoteus som om Priska.

Problemet er at i dag er det umulig å vite hva som utenfor NT er ekte brev og falske brev. Skulle det dukke opp et mulig brev fra Priska i dag, vil jeg derfor ikke legge vekt på det i jakten på apostlenes lære. Like lite vekt legger jeg på de dokumentene som ikke kom med i NT, for eksempel Didache-dokumentet fra omkring år 80. Enkelte kirkefedre ville ha det med i NT, men det ble ikke tatt med. Kopien vi sitter på i dag er forresten bare tusen år gammel og kom fra det store intet da en erkebiskop fant det i 1883. Det fins eldre deler, men totalt er det usikkerhet om hvor dette dokumentet kommer fra og hvem som står bak.

Toget er gått. Samtidens menigheter, på en måte det allmenne prestedømme, var sikkerhetsnettet som passet på at det ikke kom med falske brev i NT. Det nytter ikke å gjøre om på dette i dag. NT er det beste og det sikreste vi har for å lete etter apostlenes lære.

APOSTOLISK GARANTI
Fra første stund har det vært teologiske debatter og verdidebatter. I NT ser vi at Johannes skal gi Diotrefes en oppstrammer. Diotrefes har blåst seg opp til en sjef og nekter å ta i mot kristne på reise og han blander seg inn i andre menigheter. Selv om Diotrefes var en kristen som kjente Johannes, og sannsynligvis hadde fått noen undervisningstimer av Johannes, var ikke det i seg selv en garanti for at Diotrefes hadde riktig lære og verdisett.

Derfor er det ikke noen garanti for rett lære at noen av de tidligste kirkefedrene fikk undervisning av Johannes eller av noen som hadde kjent Johannes før han døde. Garantien må være at hele samtidens kristenhet mente at vedkommende hadde god nok apostolisk forankring og kvalitet til å komme med i NT.

De som er tilhengere av Tradisjonen, tenker på en annen måte. Der holder det at man har fått opplæring av hverandre, de mener at garantien automatisk gikk videre i generasjonsledd etter generasjonsledd: Johannes - Polykarp - Ireneus.

Men katolikkene selv er i tvil om Johannes for eksempel innsatte Polykarp som biskop. På sine norske nettsider skriver de: "Angivelig ble han bispeviet av Johannes selv." Om Polykarps biografi skriver de at deler av den er "ren fiksjon". Et annet ordvalg er "legenden forteller at". Når de som er tilhengere av Tradisjonen er såpass usikre, kan man ikke samtidig mene at Tradisjonen gir en apostolisk garanti gjennom århundrene.

Vi har altså rekken Johannes - Polykarp - Ireneus. Det er Ireneus som skriver at kirken i Roma skal ha den øverste autoritet. Finner vi en slik politikk i brevene fra apostlene? Nei. Finner vi en slik politikk i det eldste menighetsbrevet man kjenner til, som er datert straks etter apostlenes brev? Nei. Brevet fra romermenigheten til korintermenigheten som var i problemer, er ikke et diktatbrev. Det er ikke et pavebrev, men er skrevet i vi-form, fra en menighet til en annen menighet. Romermenigheten sier at den sliter med noe av det samme som korintermenigheten.

Men femti år senere dukker altså Ireneus opp på banen og sier at romermenigheten skal være en slags sjef-menighet over de andre. Det er noe som skurrer. Tradisjonen holder ikke som garantist. Tradisjonen er i utvikling. Og det er umulig å sette en strek. Bortsett fra at man kan si at streken kan settes mellom skrivedatoen på brevene som er i NT og brev som er datert senere, samt en strek mellom det sin er med i NT og det som ikke er med i NT. Sagt med andre ord: Kun Bibelen.

EUSEBIUS
At Polykarp muligens var biskop, hvor stammer den opplysningen fra? Så vidt jeg vet, stammer dette fra kirkehistorikeren Eusebius på 300-tallet, han levde altså 200 år etter Polykarp. Eusebius var tilhenger av keiser Konstantins statlige religionspolitikk. Det er kanskje ikke så rart at Eusebius satte merkelappen biskop på kjente navn fra generasjonene før ham. Opprinnelig var biskoper etter mitt syn husverter og ikke ledere for alle menighetene i en by. I Eusebius samtid hadde biskopene fått hierarkiske posisjoner. Når Eusebius sier at Polykarp var biskop, så kan det gjerne være riktig. Men man kan diskutere hva som egentlig menes med biskop-ordet.

Eusebius ble ekskommunisert på synoden i Antiokia i 324 fordi han støttet Arius som de fleste mente var vranglærer. Skal vi følge katolsk tankegang, så tok Tradisjonen grep og skviset ut denne ikke-apostoliske personen Eusebius. Da er det noe som skurrer hvis Eusebus samtidig skal være den historiske garantist som gir bevis for at Tradisjonen har vært på rett kjøl helt frem til da, altså at et biskopsete i hierarkisk betydning har gått i arv i generasjonene helt fra begynnelsen av. Riktignok kom Eusebius inn i varmen igjen i 330, men han fortsatte å støtte vranglærervennen Arius, noe som ikke var populært, og han, eller i hvert fall hans miljø, viklet seg inn i krangler som ligner på såpeopera med beskyldninger om mord på en person alle kunne se var i levende live - i noen mislykkede grep for å gi støtte til vranglæreren Arius.

1. KLEMENS BREV
Det eldste menighetsbrev man kjenner til, er brevet fra romermenigheten til korintermenigheten i år 96. Enkelte steder ble dette brevet regnet som nytestamentlig kanon. Men stort sett ble det holdt utenfor. Eusebius, som tradisjonstilhengerne viser til, sier at Klemens fikk i oppdrag av menigheten å føre pennen. Samtidig vil gjerne tradisjonstilhengere antyde at Klemens var toppsjef i romermenigheten og pave for alle kristne. Men Eusebius viser implisitt at det er menigheten som er øverste myndighet og som finner en person, altså Klemens, til å være sekretær/skrive brevet. Selve brevets innhold viser også at det ikke er et pavebrev, men et brev fra en menighet til en annen.

Slik kan man følge utviklingen. 1. Klemens brev er på linje med NT når det gjelder at prest og biskop er samme tjeneste. Og det er på linje med NT når det gjelder vi-verdien, eller ikke-hierarki, det er ikke en toppsjef som skriver brev til en annen toppsjef. Men i de neste brevene man kjenner til, så dukker det opp hierarkiske ideer.

HVA KAN VI BRUKE TRADISJONEN TIL?
Tradisjonstilhengere pleier å si at "Vi kan ikke ha Skriften alene som prinsipp, fordi det var Tradisjonen som sørget for NT, derfor må vi ha med Tradisjonen." Ja, og så? Alle som levde den gangen er døde nå. Vi kan ikke spørre dem om tradisjon, kultur eller lære. I dag er vi nødt til å forholde oss til dokumenter fra den gangen. Hvilke tradisjonsdokumenter er da like viktige som NT? Har tradisjonstilhengerne en liste over disse dokumentene? Uten noe håndfast, blir det bare abstrakt retorikk. Det blir bare en filosofisk debatt som ikke kan brukes til konkret å avgjøre hva som er apostlenes lære.

På en slik liste vil jeg gjette på at trosbekjennelsene fra de store kirkemøtene i de første århundrene står. Men allerede ved trosbekjennelsene er det nyanser mellom øst og vest. Etter tusen år dukket det opp kirkelige vielser. Er kirkelige vielser innenfor eller utenfor apostlenes lære? Senere har vi dokumenter fra inkvisisjonen, eller fra Det annet vatikankonsil på 1960-tallet. Hvilke av disse tradisjonsdokumentene skal stå på listen, og hvorfor?

NT har vi som skrift og det er håndfast. Man kan ha ulik tilnærming til NT, noen leser alt bokstavelig, andre mener teksten må ses i forhold til kulturen på den tiden, osv. Men uansett er teksten håndfast. Det kan skille bitte litt mellom noen kopier, men stort sett har teksten ikke forandret seg.

Tradisjonen er derimot i stadig forandring. Skal man bruke Tradisjonen for å finne ur-teologien eller ur-verdiene, hvordan går man da frem? Bruke skrifter som ikke fins i NT? Kirkehistorikere? Ikke-religiøse skrifter? Man må ha noe håndfast.

TROSTRADISJON ELDRE ENN NT?
I en bloggdebatt om Tradisjonen, fikk jeg høre følgende: ”NT står ikke for seg selv ettersom den er en del av en trostradisjon som er eldre enn NT.” Jeg forstår ikke slike påstander. Finnes det en eldre trostradisjon enn apostlenes? Hver del i NT er skrevet av apostlene eller noen av deres nærmeste medarbeidere. Det finnes ikke noe eldre enn det.

At man samlet mange brev i én mappe noen hundre år etter at de ble skrevet, må ikke blandes sammen med at hvert enkelt brev i mappen faktisk er fra apostlene.

Man kan diskutere om denne mappen burde ha hatt flere brev, men det er en annen debatt.

Mitt poeng er at hvis man er ute etter opprinnelig kristen tro, og oppdager konflikt mellom NT og Tradisjonen, da må NT gå foran. For NT, altså apostlene, er jo det Tradisjonen må bygge på. Jeg mener derfor at ”trostradisjon eldre enn NT” er et ikke-argument.

Det at det i det hele tatt finnes konflikter mellom Tradisjonen og NT, må gjøre oss usikre på hva ellers i Tradisjonen som er innenfor eller utenfor apostlenes lære. Det er umulig å vite hva som er innenfor. Ergo må vi sette strek over det hele og holde oss til Bibelen.

SVENSK DEBATT
På en svensk blogg gikk det nylig en debatt om urkristendom. En tradisjonstilhenger stilte disse spørsmålene:

1) Hva skal regnes som urkristendom og hvorfor?

Mitt svar: Kun det som er i NT skal regnes som urkristendom (se også spørsmål 4), for NT er det sikreste vi har av apostolisk forankring, dette fordi hele kristenhetens samtid var sikkerhetsnett for NT.

Det er selvsagt problematisk å vite hva man skal legge mer eller mindre vekt på i NT. Tradisjonen hjelper oss ikke, for den forandret seg straks alle apostlene var døde. Det må være det allmenne prestedømmets tolkninger av NT som må avgjøre hva man skal legge vekt på i NT.


Vi kommer ikke med det allmenne prestedømme ende opp med en superlang tolkningsliste, en superlang verdiliste, en superlang trosbekjennelse osv, som alle kristne i hele verden er enige om i detaljer. Tradisjonstilhengere vil sikkert angripe mangelen på en slik liste og kreve at noen skjærer igjennom. Problemet er at det løser ikke saken. At noen skjærer igjennom betyr ikke at de har rett. Alle verdens kirkehierarkier viser jo at hierarkiene tolker ulikt. Matematisk må de fleste hierarkier ta feil, siden de innbyrdes tolker ulikt. Det hjelper altså svært lite å satse på at at noen skjærer igjennom, statistisk betyr det som regel at man tar feil.

2) Hvem hva har rett til å bestemme grensen for hva som er urkristendom?


Mitt svar: Spørsmålet er retorisk, for det handler om "rett til". Men mitt svar er det allmenne prestedømme. Alle kristne bør følge oppfordringen fra Paulus om å ta vare på troen og rettlede hverandre. Det må skje i samtaler og samlinger.

3) Hvordan skal vi se på de som fikk opplæring av apostlene, for eksempel Klemens og det de skrev?

Mitt svar: 1. Klemens brev inneholder mye bra. Selv om det er hele menigheten som står bak, må vi regne med at Klemens har laget et utkast. I brevet kommer det frem at det var mange biskoper i Korint. Og det kommer frem at hele menigheten valgte slike. Det var et slags demokratisk småfellesskapsopplegg der man valgte hvem som skulle være verter. Det gir et helt annet bilde enn et opplegg med kun én biskop i hver by og der et topplederskap selv utnevner den neste biskopen. Brevet handler om at enkeltpersoner skal ikke utnevne seg selv til ledere og sparke ut folk som er i tjeneste, for eksempel i biskoptjeneste.

Det er mye i dette brevet som kunne ha stått i et brev fra en apostel. Men plutselig kommer et avsnitt om fugl føniks der man får inntrykk av at man faktisk tror på legenden, og ikke bare bruker den som et bilde. Kanskje det var dette som avgjorde at brevet ikke kom med i NT. Kristen tro går ut på at Gud kan gjøre folk friske. Men ikke at det finnes en fugl fønisk. Var det Klemens som lirket dette avsnittet inn?

Kanskje det også var andre poenger som gjorde at brevet ikke holdt høy nok apostolisk kvalitet.

Hvordan skal man da se på Klemens og andre? Vel, de hadde sikkert rett i mye, men de hadde tydeligvis ikke apostolisk garanti.

Jeg skulle gjerne visst om tradisjonstilhengerne tror på fugl føniks-legenden, eller i det hele tatt hvordan de forholder seg til dette avsnittet i Tradisjonen.

Og jeg skulle gjerne visst hva de mener om den demokrati-lignende modellen Klemens forteller om. Gjelder denne delen av Tradisjonen, eller ikke?


4) Hvis urkristendommen er kun de som skrev NT og det som fins der, hvordan skal vi da være sikker på at utvalget av brev i NT er rett, NT ble jo fastsatt lenge etter forfatternes død?

Mitt svar: Urkristendommen er selvsagt mer enn det som står i NT. Johannes skriver at selv ikke alle verdens bøker kunne romme alt det Jesus gjorde. Og Apostlenes Gjerninger er kun et konsentrat av mange år med urkristendom. Urkristendommen er mer enn NT, problemet er at utenfor NT er det vanskelig å avgjøre hva som er apostolisk.

Når det gjelder om utvalget av brev er rett, så er jeg enig i problemstillingen. Mange andre brev kunne sikkert også ha blitt med som ekte og som apostoliske. Det er selvsagt en fare for at utvalget gir et skeivt bilde. Men på den annen side: Toget er gått, slik jeg har forklart over. Det blir spekulasjoner og hypoteser hvis man i dag skal gjette på hvilke andre dokumenter som burde ha vært tatt med.

5) Det fantes mange andre tekster som enkelte påsto var skrevet av apostlene, men som tradisjonen mener ikke var skrevet av dem. Hvorfor skal vi ikke tro på dem også, etter som det er kun Tradisjonen som kan veilede oss i disse spørsmål?

Mitt svar: Dette har jeg drøftet over. Avgjørelsen om hva som var ekte eller falske brev er et annet forhold enn hva enkelte kristne personer hadde av meninger eller da den kristne kulturen sakte utviklet seg, nesten umerkelig fra år til år. Hele kristenheten var sikkerhetsnett ved avgjørelsen angående falske/ekte brev.

HVA GIKK SÅ URKRISTENDOMMEN UT PÅ?
Den gikk selvsagt ut på Jesus Kristus som frelser, osv. Jeg har ikke behandlet de teologiske spørsmålene i urkristendommen noe særlig. Men jeg har skrevet en del om verdiene og hvordan de første kristne holdt sine samlinger. Her er noen artikler om det:
Det allmenne prestedømmet
Hverandre-verdiene
Husmenigheter i NT
28 påstander om urmenighetene


fredag 8. februar 2008

Menighetsledere er utslitte og slutter. Her er løsningen:

Pastorer og prester sliter seg ut samtidig som folk kjeder seg på gudstjeneste og heller ønsker å bli sett av de andre i menigheten. Løsningen er ikke-hierarkiske husmenigheter slik urmenighetene organiserte seg.

PROBLEMET

prester og pastorer er i faresonen for å bli utbrente.
  • En undersøkelse fra Bjørgvin bispedømme viser at folk ikke blir sett i tradisjonelle menigheter.
  • En undersøkelse viser at pinsevenner mener gudstjenester er kjedelige ().
  • Vårt Land melder at mange baptistpastorer slutter.
  • Lederen for den største pinsemenigheten i Norge sier til avisen KS i dag at mange prester og pastorer slutter i tjenesten fordi de er slitne.
  • Den avtroppende lederen for Pinsebevegelsens lederråd sier til KS i dag at det stilles tøffe krav og forventinger til den som er hovedpastor i en menighet. Hverdagen er tøff og krevende, og stillingen er utsatt. (Jeg har ikke direktelenker til KS-artiklene fordi KS ikke viser dette.)

  • LØSNINGEN

    • Det handler om at dagens menighetsverdier må byttes ut. Man må bestemme seg for verdier, ikke visjoner. Historien om den snille samaritanen handler ikke om en visjon, men om et verdivalg: enkeltmennesker.
    • Når man har bestemt seg for hverandre-verdiene i menighetslivet, må man nødvendigvis gå inn for rammer der disse verdiene får god plass.
    • Kort sagt betyr det selvstendige, organiske, ikke-hierarkiske husmenigheter der man møtes rundt et skikkelig måltid der alle har rett til å snakke. Altså de samme rammene som de første kristne valgte.
    • Så kan vi ha kristne organisasjoner som en bonus ved siden av, slik.

    torsdag 7. februar 2008

    Predikantkonferansen: Gjestfrihet er viktig...

    Det er svært vanskelig å fremelske gjestfrihet når man samtidig går inn for aktivitetskirker, store visjoner og hierarkier (lederskap). "Gjestfrihet er viktig", ble det hevdet i går fra en av talerne på årets ledersamling i Pinsebevegelsen i Norge. Dette i følge avisen KS.

    Jeg skrev "hurra" da jeg leste at pinselederne skal begynne å se enkeltmennesker. Og når man nå følger opp med en oppfordring om å være gjestfri, da begynner det å henge sammen. Nå oppdaget jeg at jeg skrev visst "hurra" også ved fjorårets ledersamling. Også den gangen ble det oppfordret til at enkeltmennesker er viktig.

    Men svært få er villige til å ta inn over seg nye holdninger og gjøre dem til nye ordninger. Med ny ordning mener jeg at man tar konsekvensen av at man sier "gjestfrihet" og "enkeltmennesker" og derfor trapper ned de tradisjonelle kirkene og legger mer vekt på samlinger i hjemmene. Å starte opp husgrupper uten å trappe ned på antall tradisjonelle gudstjenester betyr at man egentlig ikke har omprioritert. Man har egentlig ikke skiftet holdning. Enkeltmennesker og gjestfrihet er fremdeles på annen plass.

    Ordet gjestfrihet klinger dårlig sammen med hierarki (lederskap). Eller står du virkelig i døra når gjestene kommer og sier at du skal være sjefen til alle?

    Her er er noen ord som klinger bra sammen:

    Tjener - gjestfrihet - venn - omsorg - husmenighet - varm mat - enkeltmennesker - dele - kjærlighet - bygge mennesker

    Her er mitt 2007-hurra
    Her er mitt 2008-hurra

    Jeg tror ikke lederne kommer til å snu opp ned på dagens tradisjonelle menigheter. Antagelig vil jeg også i 2009 rope hurra over flotte ord. Jeg har større tro på deg som er underordnet og langt nede i kirkehierarkiet. Jeg tror det er lettere for deg å trappe ned på noen aktiviteter og heller invitere noen hjem. Du kan gjøre nye holdninger om til nye ordninger.

    onsdag 6. februar 2008

    Frustrerte pastorer

    Vårt Land siterer en baptistpastor i dag: "Det går mange slitne, frustrerte og utbrente pastorer rundt i landets 80 baptistmenigheter." Avisen melder at de siste fire ukene har syv pastorer sagt opp sine stillinger.

    Det er noe galt med arbeidsbetingelsene, er påstanden fra miljøet. Ja, helt riktig. Hvor i Bibelen står det at pastorer skal ha ansvaret for en kirkebygning full av aktiviteter? Bibelens pastorer var husverter som åpnet sine hjem for en liten flokk kristne.

    La kristne kor og aktiviteter styre seg selv og bli heller en husvert. Da er man en hyrde som samler flokken og ikke administrerer den. Sett over kaffen og møt gjestene med et smil: "Hei, hvordan har du det?"

    Her er menighetstrukturer som ser enkeltmennesker

    Enkeltmennesker og strukturer er visst to populære ord på årets lederkonferanse i Pinsebevegelsen. Et dokument om nye organisasjonsstrukturer skal diskuteres i konferansen samtidig som man har invitert en kar til å holde innlegg om viktigheten av å se enkeltmennesker. Avisen Magazinet siterer en av pastorene som var på talerstolen:

    − Da jeg ble bedt om å holde et innlegg her var det faktisk første gang noen tok kontakt med meg etter at jeg ble pastor. − Strukturer som hjelper folk å bli sett er viktig.

    En strukturløsning som ser enkeltmennesker, la jeg frem for flere år siden. Den er slik: Ikke-hierarkiske husmenigheter.

    Det betyr at kristne organisasjoner og kristne menigheter må deles. Kristne ledere er bra i kristne organisasjoner. Kristne tjenere er bra i kristne menigheter.

    En annen pastor som var på talerstolen fortalte at han i en periode trengte en samtalepartner, og da fikk han støtte fra en prest i Den norske kirke. Se det. Selv ikke-pinsevenner kan være kloke og hyggelige mennesker. Hvorfor må da pinsevennene lage en kjempeparaply der flest mulig tiltak skal styres av en felles visjon og et konsernlederskap?

    Jeg lurer på hvor mange samtaler som dreier seg om den vanskelige pastorrollen. Hvis man fjerner dagens pastorrolle, fjerner man også behovet for pastorsamtaler. Et genialt trekk, om jeg kan få si det beskjedent.

    Dagens pastorrolle bygger på en verre-enn-lede-et-land-modell der man skal styre alt fra kor til rengjøringsgrupper samtidig som alle forventer mye mer kjærlighet og tid til hverandre enn det er vanlig på jobben.

    Et viktig poeng er at ikke-hierarkiske husmenigheter kan ha en forebyggende effekt: 1) Dagens pastorrolle fjernes og dagens pastorproblemer blir borte. 2) Folk blir sett. Det er god helse i det.

    I tillegg kan støttetiltak skje i et mye hurtigere tempo. Har du syv personer rundt deg som ønsker at du skal ha det bra, vil syv personer kjempe for at du får plass hos en psykolog. Har du ikke penger til psykologen, kan de syv personene gi deg penger på minuttet, eller gi deg et lån eller på annen måtte hjelpe deg. I tradisjonelle gudstjenester er det ikke lov til å snakke sammen. Derfor vet ikke folk en gang at du leter etter psykolog. Og trenger du penger, må du vente til at en leder har en ledig stund. Det pleier å ta sin tid. Ledere har det ofte travelt.

    Husmenigheter kan ikke trekke visdomstenner eller hjelpe folk som trenger psykolog. Det kan heller ikke tradisjonelle menigheter. Det er fint at det fins organisasjoner eller enkeltpersoner som har kompetanse, og det er fint om det er et samarbeid mellom husmenigheter og organisasjoner. En tannlege eller en psykolog kan gjøre en god jobb uten å være pinsevenn. Men slik tenker ikke pinsevennene. En pinsepastor som trenger en samtalepartner, skal helst finne samtalepartneren innenfor pinsebevegelsen.

    Her er en figur som viser hvordan man deler menigheter og kristne organisasjoner, men likevel har et samarbeid mellom dem uten å lage en pyramide.

    tirsdag 5. februar 2008

    Jasså, skal vi liksom se enkeltmennesker nå?

    Pinsevennenes årlige ledersamling har invitert en kar til å holde en tale om at det er viktig å se enkeltmennesker. Hurra! Men på samme konferanse skal man diskutere om man skal lage et sterkere nasjonalt lederskap for alle pinsemenigheter. Etter mitt syn er dette to ulike verdisett.

    Man må velge:
    a) satse på enkeltmennesker
    eller:
    b) satse på lederskap

    1. januar 2003 stirret jeg tankefullt ut av vinduet. Så sa jeg til kona: "I år vil jeg bygge mennesker". Bivirkningene av aktivitetene, travelheten og rammene i den tradisjonelle menigheten jeg var engasjert i, var at enkeltmennesker ikke ble sett. Jeg fant ut at gamle slagord som å "bygge menighet", var feil. Når man sier "bygge menighet", så fokuserer man på aktiviteter. Og da trenger man ledere. Og ledere bruker sin tid på de sterkeste i flokken, de som kan hjelpe ledernes visjoner og aktiviteter frem.


    Ved å si "bygge mennesker", så fokuserer man på enkeltmennesker. Man ser på enkeltmennesker som mennesker og ikke som mulig arbeidskraft til ens egen visjon.


    Ved å si "bygge mennesker" leter man ikke etter de sterkeste i flokken. For man har ikke en grunn til det. Man er tjener og ikke leder. Tjenere gjør ikke forskjell på folk, det gjør ledere.

    På årskonferansen vil gjesten Ole-Magnus Olafsrud be pinsemenighetene om å tone ned aktivitetene og istedet legge til rette for relasjonsbyggende miljøer som ser enkeltmennesker.

    De pinselederne som tenner på ideen, vil de antagelig tenke at de skal styre menigheten inn i relasjoner ved å starte opp husgrupper som de plasserer sine underledere i. Pinselederne kommer til å starte på oppgaven med å lete etter noen sterke i flokken, dermed bommer de på verdisettet fra første stund.


    Og de kommer ikke til å tone ned den ukentlige gudstjenesten der de selv er i hovedrollen. Men hvis man virkelig mener at enkeltmennesker er viktig, må man kutte ned på samlinger med enveiskommunikajson.

    Det de burde gjøre, er selv å invitere folk hjem til middag, uten å være i en lederposisjon. Slik kan man komme inn i en ny spiral.

    Da kan man invitere både kvinner, homofile, samboere og skilte uten å være redd for at man bryter noen menighetsvedtekter. I et hjem er rammene anderledes. Der er det ikke vedtekter, bare mennesker. Eller vil virkelig pinselederne si: "Du er hjertelig velkommen hjem til middag, men du får ikke lov til å snakke, for jeg skal holde en preken oppå denne hjemmesnekrede scenen mellom TV-en og kjøkkenet, og du som er kvinne har ikke lov til å uttale deg om lærespørsmål"?


    Nei, de vil ikke gjøre det slik hvis de selv inviterer noen til middag. Men dessverre endrer de fort verdisett hvis de skal bygge en husgruppestruktur i den tradisjonelle menigheten. Da tar de frem vedtektene. Da leter de etter de sterkeste. Da lager de programmer.

    Det er to tankesett man må velge mellom:
    a) bygge mennesker
    eller
    b) bygge menigheter

    Skal man virkelig se enkeltmennesker, må man satse på ikke-hierarkiske husmenigheter. Jeg tror dagens ledere vil slite med omstillingen. De er for vant med å ta ledelsen og har tankesettet "bygge menighet". De vil gjerne starte barnehager og bibelskoler og leter etter folk som kan gjøre dem en tjeneste. I husgruppesammenheng vil de antagelig ivre for et program, og de vil ta initiativ til at hver og en må forberede et innslag til neste gang. Og de vil styre samlingene og være møtedirigent slik de er vant med fra scenen. Men dette er tankesett som ikke passer med hvordan Paulus beskriver menighetslivet.

    Jeg tror benkesliterne, mikrofonbærerne og rengjøringsgruppene kan ha større mulighet for å skifte tankesett. De har selv blitt avvist. De har selv ikke blitt sett. De har selv blitt nektet å si noe. De har selv fått nei fra lederskapet når de har kommet med nye ideer. De har selv gitt kollekt i årevis for å lønne lederne i et system der bare en brøkdel blir sendt videre til fattige.

    Jeg tror mange slike ikke-ledere vil være romslige overfor gjestene og "ikke gjøre forskjell på folk" slik Jakob sier i NT.

    Skal man være interessert i enkeltmennesker, tror jeg man må være tjener og ikke leder. Derfor mener jeg ikke-hierarkiske husmenigheter har gode rammer for enkeltmennesker.

    Sliter du deg ut i en aktivitetsmenighet? Du behøver ikke spørre en leder for å invitere noen hjem til middag for å fremelske et menighetsliv slik Paulus beskriver det. Husk at Paulus selv ble ikke døpt av en leder. Som tjener har du "alle rettigheter".


    Og er du kvinne, kan du har Priska og Nymfa som forbilde. Paulus kaller det menighet når det samling hjemme hos dem.

    mandag 4. februar 2008

    Pinsevenner mener gudstjenesten er pliktløp

    En undersøkelse blant norske menigheter viser at pinsevenner kjeder seg på gudstjenester. Avisen Korsets Seier, som er Pinsebevegelsens egen avis, skriver om undersøkelsen slik:

    "Pinsebevegelsen kommer dårligst ut når det gjelder selve gudstjenesten. Her opplever få menighetens møter som inspirerende, og mener de ofte kjeder seg på gudstjenestene. Møtegangen er preget av pliktfølelse, mange opplever at forkynnelsen er livsfjern og at gudstjenesten har liten positiv innflytelse over livet."

    Jeg er glad det ikke er jeg som skrev de setningene, for da hadde jeg sikkert fått kjeft her på bloggen. Are Karlsen og jeg selv har i flere år sagt at noe er galt med rammene og verdiene i tradisjonelle menigheter. Vi har brukt ord som for eksempel foretakskirker og kirkescener for å beskrive situasjonen, og vi har lagt frem en ny måte å tenke på: Ikke-hierarkiske husmenigheter. Vel, tanken om slike husmenigheter er ikke ny, for det er slik Paulus beskriver menighetslivet ved at man samles rundt et måltid der alle kan fritt komme med innslag.

    Jeg kan på det varmeste anbefale slike menighetsrammer etter å ha vært i husmenighet i halvannet år. Hver gang vi møtes, blir jeg sett. Og jeg ser andre. Skriftsteder, bønner, samtaler, undervisningsrunder og oppmuntringer blir skreddersydd fordi vi er så få og fordi vi ikke følger et program. Samlingene er ikke livsfjerne. De har en positiv innflytelse på livet mitt. Jeg har oppdaget alle hverandre-oppfordringene i Bibelen.

    I samlingene deler vi det som passer å dele. I ikke-hierarkiske samlinger er det ingen ledere som kan legge inn klamt press ved å si at "la oss ta en runde rundt bordet der alle forteller om sine egne opplevelser omkring kveldens tema".

    Pinsebevegelsens store årskonferanse starter i morgen. Et av temaene som skal behandles, handler om innføring av noen overordnede "konsernstrukturer". Istedet for å ta problemet ved roten, og bygge ned foretakskirkene og kirkescenene, slik at enkeltmennesker kan bli sett i samlinger som har en positiv innflytelse på livet, fortsetter man med den samme medisinen man har brukt de siste årene: Mer lederskap.


    I høringsdokumentet står det: "En menighetsbasert pinsebevegelse hindrer oss ikke fra å bygge et tydelig lederskap på nasjonalt plan."

    Et paradoksalt poeng er at når pinseledere skal stake ut nye strukturer, skal de ved denne konferansen samtale i grupper. Samtale? Det er nettopp dette jeg i flere år har ivret for skal være en naturlig del av menighetslivet. Men noe slikt har vært uhørt. Man skal til nød få lov til å samtale i husgrupper underlagt en modermenighet, men for all del må gudstjenesten med enveiskommunikasjon være tyngdepunktet. Hver uke skal man møte opp til gudstjeneste. Husgrupper skal være annenprioritering på linje med korøvelser og vasking av kirkegulv.

    Bloggdebatten har gått i flere år. De siste årene har pinselederne satset på to ting:
    1) Flottere scener med mer enveiskommunikasjon
    2) Sterkere lederstrukturer

    Derfor er det paradoksalt at når lederne selv samles, så vil de samtale...

    Forsvinner læren når vi samtaler?

    Jeg fikk noen spørsmål her om dagen angående mitt menighetssyn. Spørsmålene var omtrent slik:


    1. Hvordan kan jeg bruke ordet menighet når jeg snakker om organiske samlinger i hjemmene?
    2. Hvor blir det av læren hvis prekener byttes ut med samtaler?

    3. Hvor i NT gis det grønt lys for samtaler i menighetslivet?
    4. Hvordan kan jeg si ok til samtaler når NT sier at kvinner skal tie i samlingen?

    5. Pastoren skal ha det overordnede læretilsynet, hvordan kan jeg da kaste ut pastoren?

    6. Kvinner skal ikke ha overordnet læreansvar, hvordan kan jeg da mene at de skal delta i teologiske samtaler?
    1) MENIGHET: Hvordan kan jeg kalle organiske samlinger i hjemmene for menighet?

    Paulus bruker ordet menighet om den gruppen personer som samles hjemme hos ekteparet Priska og Akvillas. Det samme sier han om om samlingene hjemme hos kvinnen Nymfa som var singel. Paulus nevner ingen vedtekter eller kirkebygninger, heller ingen pastorer eller eldste med navn.

    I Apg er menighetsordet i bruk før man velger eldste. Teksten viser videre at man ikke velger eldste i alle menigheter.


    Kort sagt er menighet "en gruppe kristne". Jeg mener jeg er på trygg teologisk grunn når jeg kaller det menighet når en gruppe kristne samles i et hjem. Jeg har lyst til å spille ballen tilbake til dem som går inn for tradisjonelle menigheter. Hva skal til for å kalle noe en menighet, i følge NT?

    2) PREKENER: Hvor blir det av læren hvis prekener byttes ut med samtaler?


    Jeg hører gjerne en god preken. Det jeg er i mot, er at tyngdepunktet til vanlig legges i samlinger der det er enveiskommunikasjon og bare noen få har lov til å snakke.

    Det er ikke slik at bare fordi man preker, så sprer man automatisk apostlenes lære. Prekenen er i seg selv ingen garanti for rett lære.

    Læren blir heller ikke borte ved at man samtaler. I NT står det at Paulus samtalte med folk. Snakket han bare om været?

    Apostlene adopterte fra Jesus en lære. Slik ble det "apostlenes lære", et uttrykk som er brukt bare én gang i NT. I samtiden ga apostlene denne læren videre både muntlig og skriftlig. Her er et viktig poeng: I dag har vi denne læren kun skriftlig. Det vil si NT som består av noen av dokumentene fra apostlene eller deres nærmeste medarbeidere. Dagens muntlige formidling kan altså ikke sammenlignes direkte med apostlenes muntlige formidling. Dagens formidling er nødt til å søke støtte i NT. Og da mener jeg at flere kristne hoder og hjerter sammen tolker NT bedre enn én pastor alene. Derfor er samtaler bedre enn prekener.

    Det er merkelig at det i tradisjonelle menigheter ikke er lov til å kommentere prekenen. Har du aldri sittet i salen og hørt påstander i en preken som er saklig feil, for eksempel feil gjengivelse av den historiske rekkefølgen eller hvem som gjorde hva i NT? Er alle prester og pastorer som holder prekener, perfekte? Hvorfor dette forbudet mot å rette opp feil?

    Samtale kan sørge for at læren ikke kommer på viddene, men samtale er selvsagt ikke noen garanti. Heller ikke hierarkiske posisjoner og enveiskommunikasjon er garanti for rett lære. Se på alle kirkesamfunnene som er hierarkiske. Alle har ulik lære.

    Når man bruker ordet preken, ser man vanligvis for seg en person som står på en talestol der prekenen er tyngdepunktet i samlingen. Paulus fremstiller samlingen på en annen måte: Undervisningen er der et av mange innslag, ikke hovedinnslaget. Og undervisningen skjer uten at noen har enerett på å gi undervisning slik det i praksis er i mange tradisjonelle menigheter.

    Paulus oppfordrer til at alle en etter en kommer med sine innslag. Korintmenigheten var rotete, så han burde ha oppfordret korinterne til å følge sine møteledere, hvis slike fantes. Men det gjør han ikke. Altså må man anta at slike ikke fantes. Denne teorien styrkes av at Paulus gir ansvaret til hele menigheten i sin argumentasjon. Paulus mener at hele menigheten må vise høflighet og ordensvillighet slik at tjenestene i menigheten kan rulle fritt.

    Jeg er ikke tilhenger av å lese Bibelen for å finne detaljregler for menighetslivet. Det er ganske sikkert ok at man en gang i blant samles for å høre et foredrag eller følge et program noen har laget. Det jeg er i mot, er å ha hierarkiske opplegg der kristne får munnbind. Jeg tror dagens tradisjonelle gudstjenester ikke har de verdiene Paulus skisserer.

    Det vil alltid være enkelte i menigheten som er mer interessert i Skriften enn andre, og disse vil naturlig nok ta oftere initiativ til "et ord til lærdom". Men det utelukker ikke andre fra å komme med gullkorn eller at man rettleder hverandre. Det siste er en oppfordring i NT som mange overser. Rettled hverandre, står det. Skal man gjøre det uten å snakke sammen?


    3) SAMTALER: Hvor i NT gis det grønt lys for samtaler i menighetslivet?

    Jesus innstiftet nattverden rundt et måltid. Satt de musestille? Paulus gråt sammen med folk i menighetslivet. Uten å samtale?

    Sto Paulus på en prekestol (som ikke er nevnt i Bibelen) i en kirkebygning (som ikke er nevnt i Bibelen) og gråt sammen med folk som satt på kirkebenker (som ikke er nevnt i Bibelen) som ikke hadde fortalt hva de hadde på hjertet? Dagens kirketradisjoner er så tunge at vi klarer visst ikke lese opplagte poenger i Bibelen.

    Paulus samtalte også da han evangeliserte. Det står i NT. Han skissererer også de kristne samlingene som samlinger rundt et måltid. Selvsagt var det samtaler i samlingene.

    Med samtaler mener jeg alt fra å komme med to-tre setninger før den andre svarer, til at man holder et langt innlegg som andre kan respondere på hvis de vil.

    4) MENN SKAL TIE: Hvordan kan jeg si ok til samtaler når NT sier at kvinner skal tie i samlingen?


    I den greske grunnteksten står det et sitattegn i "kvinner-skal-tie"-avsnittet. Paulus skriver i brevet at han svarer på spørsmål fra korinterne. Da er det ikke unaturlig at Paulus nevner et avsnitt fra brevet han har mottatt fra korinterne, før han svarer med sin egen mening. "Kvinner-skal-tie"-sitatet er korinternes meningsytring. Omskrevet til godt norsk svarer Paulus sarkastisk: "Jasså, dere tror dere har forstått hva kristen tro går ut på?!"

    Paulus er oppgitt, slik han gir uttrykk for også ellers i brevet, og gjør litt narr av korinterne som sier at kvinner skal tie og som finner på å begrunne det med loven. Loven? Er det ikke den Paulus hele tiden kjemper i mot? Sier ikke Paulus at vi er frie i Kristus?

    Paulus skriver i korinterbrevet: "Jeg har lov til alt, men ikke alt tjener til det gode. Jeg har lov til alt, men ikke alt bygger opp. Ingen må søke sitt eget beste, men den andres beste."

    Det fins flere tolkninger av dette tie-avsnittet. Et viktig poeng er uansett at det norske ordet tale dessverre betyr to ting. Det betyr både å snakke og å preke. Men det greske ordet som er i bruk, handler ikke om preke/forkynne/tale, men om å snakke. Uansett hvordan man tolker, kan man ikke hevde ut fra denne teksten at kvinner ikke skal preke. Hele teksten, som starter med menn og slutter med kvinner, handler om at folk ikke skal forstyrre i samlingene, og at alle har ansvar for at samlingene går greit.

    Ingen legger visst merke til at menn blir bedt om å tie lenger opp i teksten...

    Enten mener Paulus at korinterne er på viddene når de mener at kvinner ikke skal få snakke i samlingene. Eller så mener Paulus at både menn og kvinner skal tie og vente til det er en åpning til å selv holde et innslag.

    I de hussamlingene jeg er med i, pleier vi under det varme måltidet snakke om løst og fast. Det er ikke så farlig om det skulle foregå to samtaler på en gang. Etterpå, til kaffen, pleier det å skli over til at tankerekkene vi kommer med er lengre enn under middagen. Da må vi være litt ryddigere og la folk komme med sine innslag uten å bli avbrutt eller at noen småprater i et hjørne og forstyrrer.

    Det er selvsagt lov å snakke når det er menighetssamling, men samtidig må folk være høflige og forstå når de skal tie. Slik tolker jeg Paulus.

    Når man ser "kvinner skal tie"-teksten i sammenheng med resten av NT, blir det meningsløst at kvinner liksom skulle sitte musestille i samlingene eller ikke gi undervisning. Priska og Nymfa var husverter (pastorer/hyrder/eldste som samlet flokken hjemme). Selvsagt snakket de. Og selvsagt ga Priska noen undervisningsrunder. Hun rettledet jo den lærde Apollos. Og han var ingen pingle i lærespørsmål. Det står: "For med stor kraft satte han jødene ettertrykkelig på plass når han i åpen debatt viste ut frå skriftene at Jesus var Messias." Ikke rart at Paulus kaller Priska med samme medarbeiderord som han kaller sine med-apostler.

    5) LÆRETILSYN: Pastoren skal ha det overordnede læretilsynet, hvordan kan jeg da kaste ut pastoren?

    At pastoren i følge NT har overordnet læretilsyn, er meget svakt begrunnet. Det er sterkere argumenter for at hele menigheten har ansvaret i fellesskap. Pastorene er i det hele tatt nesten usynlige i NT. Har du lagt merke til det? Hvor mange pastornavn fra NT kan du ramse opp? Jeg tror pastorene var husverter. På den måten er de navngitt. Og på den måten er også kvinner pastorer.

    Det var selvsagt fint om husverten/pastoren selv kunne undervise, enten de var kvinner eller menn. Men en husvert/pastor hadde ikke overordnet ansvar og dermed rett til å høvle over protester fra evangelister, lærere, apostler eller andre.

    Når jeg "kaster ut pastoren", så er det dagens pastorrolle jeg kaster ut. Jeg kaster ikke ut Bibelens omsorgsfulle husverthyrder som samler flokken hjemme.

    6) KVINNER SOM SAMTALER OM TEOLOGI: Kvinner skal ikke ha overordnet læreansvar, hvordan kan jeg da mene at de skal delta i teologiske samtaler?

    Jeg har allerede svart på dette over. Her er mine påstander:

    • Menighet = en gruppe kristne
    • Ingen pastor/prest/osv skal være sjef over en gruppe kristne
    • Ingen skal ha overordnet læreansvar i en menighet, altså i en gruppe med kristne. Ergo skal hverken menn eller kvinner ha overordnet læreansvar.
    • Ergo faller hele spørsmålet jeg fikk og det er selvsagt helt ok at kvinner og menn deltar i teologiske samtaler.
    • En pastor har ikke riktigere lære enn en misjonær, evangelist eller lærer.
    • Enhver kristen som snakker med ikke-kristne, formidler direkte eller indirekte kristen lære. I en slik situasjon kan man si at personen har det "overordnede læreansvaret". Men hvis vedkommenede satser på enetale, må man regne med at en del misforståelser ikke blir rettet opp. Samtale gir mer presis undervisning.


    Artikler som utdyper:
    Om hele menighetens ansvar for læren
    Om kvinners rett til å tale