lørdag 19. januar 2008

Snikende ørkenhierarki

På slutten av 200-tallet dukket det opp kristne eneboere som gikk ut i ørkenen for å vie sitt liv til Gud. Det nye testamentet har mange oppfordringer om å hjelpe andre, man kan derfor diskutere hvor mange andre man egentlig treffer hvis man bosetter seg i en ørken. Men i ørkenen får man ro til å be, og det var en av motivasjonene til å leve slik alene.

Denne eremittbevegelsen startet i Egypt og var på en måte en slags kritikk av Kirken slik den hadde utviklet seg. Ørkenpersonene rømte fra både menighet og biskop fordi Kirken hadde fått for nær kontakt med staten, det vil si keiseren, og hadde blitt for folkelige og slappe.

Det varte ikke lenge før en del av disse ørkenpersonene grupperte seg. Det er jo stusselig å være alene i lang tid. Og når man så søkte sammen ute i ørkenen, hvor man ikke kan gjeste hverandres hjem, da gikk det ikke mange årene før noen kom på ideen om å bygge et felles hjem. Så bygde man kloster i ørkenen, og vips så var klosterbevegelsen i gang.


Pakmius var den første som bygde kloster i ørkenen i Egypt i 325. Når man så bygde slike felleshus i ørkenen, nesten som kirkebygninger, begynte man etter hvert også å lage regler man måtte følge, for eksempel skrifteplikt og sølibat. Og når mange skal samles under samme tak, må man ha noen ordensregler. På slutten av 300-tallet utviklet dette seg til hierarki-regler slik at man fikk klostersjefer, altså abbeder. I følge klosterreglene var munkene pliktige til å følge abbeden.

På den ene siden gikk man opprinnelig ut av strukturene da man forlot Kirken, på den annen side begynte man etter hvert å lage sine egne strukturer i klosteret. Det er rart hvordan hierarki er nesten som en naturkraft. Man må være veldig bevisst hvis den ikke skal komme snikende.

Både ørkenpersonene og munkene ble sett på som kloke, og folk oppsøkte dem. Klostrene gjorde mye bra, de drev skoler og hjalp fattige, og de var respektert av Kirken. Men så, på kirkemøtet i Kalkedon i 451, kom neste trekk i hierarkiutviklingen. På møtet ble det vedtatt at hvert kloster skulle stå under tilsyn av Kirken, det vil si den nærmeste biskopen. Skulle man bygge et nytt kloster, skulle biskopen godkjenne det først.

Det er rart hvordan de hierarkiske kreftene sniker seg inn. Ørkenpersonene startet som frie personer med bare Gud som sjef, og ble respektert for det. Men etter 250 år hadde biskopen igjen makten.

En god del av de nye klostrene som dukket opp etter dette, kom etter initiativ fra biskopene i vest som la klostrene i nærheten av kirkene. Klostrenes medlemmer skulle leve i sølibat, men kirkens medlemmer var frie til å velge å gifte seg eller ikke. Man fikk en todelt kristenhet der man i samme by kunne ha to sett med kristne verdier.

De hierarkiske kreftene fins også i dag. Man kan ikke tenke seg et menighetsliv uten å ha en preke-sjef og disse-sangene-skal-vi-synge-i-dag-sjef. Man klarer ikke se for seg en gruppe kristne som samles uten en leder som bestemmer. Eller rettere sagt, man kan se for seg dette, men en slik gruppe kvalifiserer i dag merkelig nok ikke til ordet menighet.

I dag er det gjerne slik at når man har en menighet, så skal den helst lage menigheter under seg. Språket i NT står i kontrast til en slik kultur. De første kristne sa bror og søster når de henvendte seg til hverandre. I dag sier vi ledere, ansatte og frivillige.

Det fins et alternativ til dagens hierarkiske tradisjonelle menighetsliv. Det kalles ikke-hierarkiske hussamlinger. Du behøver ikke spørre en leder for å invitere noen hjem til varm mat, bønn og samtaler. Før året 451 kunne man til og med bygge et kloster uten å spørre en biskop. I NT ser vi til og med at en fersk kristen døper Paulus uten at en eneste leder er spurt. Vedkommende som døpte Paulus var like fri som ørkenpersonene. Noe å tenke på?

De historiske opplysningene har jeg hentet Boken "Kirke og misjon gjennom 2000 år" av Brynjar Haraldsø, mens vinklingen om hierarkiutviklingen er min egen.

lørdag 5. januar 2008

Organiseringen av urmenigheten i Antiokia

Det er mange meninger om hvordan kristne menigheter kan eller skal organiseres. Så langt jeg kan forstå etter å ha lest NT, så betyr menighet rett og slett "en gruppe av kristne", og det er ikke noen religiøs plikt til å ha spesielle tjenester eller titler til stede for å kalle noe en menighet eller holde en samling.

Jeg ser på organiseringen av menighet fra flere kanter, denne gangen tar jeg for meg historien om menigheten i Antiokia. I teksten under hopper jeg over at Paulus blir steinet og andre viktige poenger. Jeg tar med det som har betydning for det organisasjonsmessige.

Historien om menigheten i Antiokia i NT
1) Ingen med flott tittel er først på plassen. "Vanlige" kristne, ikke apostler eller andre med "titler", drar fra Jerusalem til Antiokia og forkynner Guds ord for ikke-jøder. Mange blir kristne.

2) Jerusalem-menigheten får høre om dette og sender Barnabas til Antiokia for å se hva som skjer.

3) Barnabas er innom Antiokia og blir glad. Han drar så til Tarsus og henter Paulus. De to blir i Antiokia i ett år og gir undervisning til mange. Så langt er ingen med tittel nevnt i Antiokia. Men indirekte kan vi kalle Paulus og Barnabas for lærere. De var slett ikke først på plassen, men de gir undervisning.

4) Noen profeter kommer tuslende fra Jerusalem og varsler om en sultkatastrofe. Disiplene (= ferske kristne) i Antiokia samler sammen penger. De ber Paulus og Barnabas frakte pengene.

5) Barnabas og Paulus drar til Jerusalem og tar med seg Johannes/Markus tilbake. Punkt 4 og 5 viser hvordan alle tar initiativ og påvirker hverandre på kryss og tvers.

6) Blant alle kristne i Antiokia er det en gruppe på fem lærere og profeter som holder en liten samling. I den lille flokken på fem sier DHÅ at Barnabas og Paulus skal ut på en misjonsreise.

7) Barnabas og Paulus drar, antagelig uten å blande inn stormenigheten, og kommer etter hvert til en annen by som også heter Antiokia, la meg kalle den Antiokia II. Men de blir kastet ut av byen etter hvert. I et brev et annet sted i NT sier Paulus at han ble utsatt for lidelse og forfølgelse i Antiokia, da mente han sannsynligvis Antiokia II.

8) Barnabas og Paulus drar videre til Ikonium og blir for første gang i teksten omtalt som apostler. På latin heter det misjonærer. Dette var deres første misjonsreise.

9) De to apostlene drar tilbake til Antiokia II og oppmuntrer disiplene der. Det var sikkert ikke lett å være fersk kristen der, så amper stemningen var mot kristne. Misjonærene hadde jo nylig blitt kastet ut av byen.

10) Kun i Antiokia II er det valg av eldste. I hver menighet i Antiokia II får de to apostlene i gang valg av eldste. Apg 20 viser for øvrig at eldste og biskoper er det samme og at det var mange biskoper i samme by, det vil si Efesos. Også teksten som handler om Antiokia II viser at det er snakk om flere eldste i hver menighet i samme by. Eldstetjenesten tror jeg var en husvert-tjeneste, dette argumenterer jeg for i andre artikler.

De ferske kristne i Antiokia II hadde sett hvordan de to misjonærene på en fæl måte hadde blitt kastet ut av byen. Det fristet antagelig ikke for de ferske kristne å åpne hjemmene sine for kristne samlinger, da ville de selv bli utsatt for forfølgelse. Kanskje sier Barnabas og Paulus: "Folkens, det er viktig å holde samlinger, vi oppforderer dere til å velge noen personer som tar ansvar for å samle hver sin flokk."

Man bør legge merke til at ordet menighet er i bruk før man velger eldste. Eldste er ikke obligatorisk for å kalle noe en menighet. Man bør også legge merke til at eldste står i flertall ved hver menighet. Altså kan man anta at i hver flokk i Antiokia II var det gjerne flere husverter og at man byttet på hvilket hjem man møttes i. Den vanlige måten å lese teksten på, er å anta at man valgte eldste i hver eneste menighet langs hele misjonsreisen. Men ut fra teksten mener jeg det er mest sannsynlig at den sier at det bare ble valgt eldste i Antiokia II.
Jeg tolker teksten slik: Der hvor hussamlingene går av seg selv, behøver man ikke velge eldste til å ha et spesielt ansvar for å åpne hjemmene.

11) De to apostlene drar så tilbake til Antiokia, byen der reisen startet. Her ble de "en lang tid sammen med disiplene". Ingen biskop, eldste, prest eller pastor er nevnt så langt i teksten angående Antiokia. Kun valg av eldste (flere i hver menighet) er nevnt i Antiokia II.

13) Så dukker det på nytt opp noen folk som kommer tuslende fra Judea. De hevder at kristne må holde jødiske lover og skikker, men Barnabas og Paulus er totalt uenige. Hele Antiokia-menigheten (ikke bare de fem personene som la hendene på Barnabas og Paulus i en småsamling) sender da Barnabas, Paulus og noen andre til Jerusalem for å drøfte saken. Antagelig hadde de som kom tuslende løyet og sagt at de var utsendt fra Jerusalem-menigheten, for senere sier Jerusalem-menigheten i et brev at "vi har ikke gitt disse et oppdrag". Antiokia-menigheten måtte derfor snakke med Jerusalem-menigheten for å avklare om det hadde oppstått en teologisk uenighet, og den sender en delegasjon av gårde.

14) Delegasjonen fra Antiokia ankommer Jerusalem. Teksten gir inntrykk at det egentlig ikke var noe å diskutere, før to "spioner" (i følge et brev fra Paulus) drar i gang påstanden om at kristne må følge jødiske lover. Da starter en debatt som ender i at hele menigheten sender et brev i vi-form til kristne i Antiokia og to steder til. Brevet sier at kristne ikke behøver å følge jødiske lover og skikker.

15) Antiokia-menigheten mottar brevet og blir glad. To profeter fra Jerusalem er i Antiokia en stund og oppmuntrer menigheten. Paulus og Barnabas er også en stund i Antiokia og fortsetter med undervisning og evangelisering.

16) Så drar Paulus og Barnabas på ulike misjonsreiser, og i hvert fall Paulus er innom Antiokia i perioder etterpå. Så hører vi ikke noe særlig mer om Antiokia i NT. Peter er innom, men får kjeft av Paulus fordi Peter oppfører seg hyklersk.

Man bør legge merke til dette:

IKKE TITLER: Antiokia blir kristnet uten at populære titler er inne i bildet, slik som apostler, profeter, biskoper osv.

IKKE BISKOP/PASTOR: Gjennom hele NT nevnes ingen biskoper/prester/pastorer i Antiokia.

INITIATIV FRA MANGE KANTER: I Antiokia er det mange som tar initiativ:

  • DHÅ
  • Disipler
  • En gruppe på fem personer
  • Hele menigheten
  • Folk på besøk
  • Én person

MYE BESØK: Det er en del folk innom byen:

  • Navngitte personer uten "titler" (Barnabas og Paulus i en tidlig fase, samt noen fra Judea).
  • Navngitte personer med "titler" (Barnabas og Paulus i en senere fase når de kalles apostler).
  • Profeter, noen falske noen ekte.

Hele historien mener jeg viser en organisk kultur der alle kan ta initiativ og der man er åpne for besøk og samtaler, og at det ikke er snakk om hierarki eller faste systemer.