Gå til hovedinnhold

Urkristendommen - Tradisjonen - Kildevalg

Hva er urkristendom og hvordan finner man den?

URKRISTENDOM
Med urkristendom mener jeg troen og verdisettet som den første generasjonen kristne sto for der man holdt seg til apostlenes lære. Generasjonene etterpå kaller jeg for oldkristendom.

I Det nye testamentet (NT) kan vi lese at samlingene til de første kristne opplevde press fra andre bevegelser. I samtiden fantes det mange religioner, og enkelte grupper lagde en miks av flere retninger. Derfor er min definisjon på urkristendom at man holdt seg til apostlenes lære.

APOSTLENES LÆRE
Uttrykket "apostlenes lære" er brukt bare én gang i NT. Apostlene adopterte fra Jesus en lære og formidlet den videre sammen med andre kristne som gjorde det samme.

I samtiden ga apostlene denne lære (tro og verdisett) videre både muntlig og skriftlig. Her er et viktig poeng: Apostlene er døde og den muntlige formidlingen fra dem er vannet ut for lenge siden. I dag har vi denne læren kun skriftlig, det vil si vi har NT som består av noen av dokumentene fra apostlene og deres nærmeste medarbeidere. Dagens muntlige formidling (prekener) kan altså ikke sammenlignes direkte med apostlenes muntlige formidling.

I begge tilfellene er det snakk om formidling, men dagens formidling er nødt til å søke støtte i NT. Apostlenes formidling derimot tok utgangspunkt i at de selv var vitner til Jesu liv og de hadde fått opplæring fra ham i flere år. Deres muntlige formidling behøvde ikke søke støtte i deres egne brev.

DAGENS APOSTLER
Når noen i dag kaller seg apostel (i enkelte kristne miljøer er det blitt populært), så er det et visst overlapp med de første apostlene, nemlig at man reiser rundt og driver formidling, men dagens apostler er ikke en garanti for apostlenes lære. De lever jo i dag og har ikke fått førstehånds opplæring av Jesus.


Man kan diskutere litt frem og tilbake i hvor stor grad det allmenne prestedømme var tilstede fra begynnelsen av, men det er uansett udiskutabelt at dagens apostler ikke levde for 2000 år siden. Dagens apostler, biskoper, lærere, evangelister, eldste, pastorer, prester osv stiller derfor likt med alle andre kristne: de må forholde seg til Bibelen og tolke den. Det allmenne prestedømme, det vil si alle kristne, er voktere av apostlenes lære.

GT OG NT
Både GT og NT gir forståelse av hva kristen tro og verdisett går ut på. GT gjør det ved å peke på det som skulle komme i NT, altså at Jesus skulle komme som en frelser, og at man skulle gå fra et lovisk system til et hjertesystem. NT formidler dette mer rett ut enn GT ved å fortelle hva Jesus sa og gjorde, samt ved å fortelle om apostlenes liv og synspunkter om dette.

Paulus ble kalt apostel selv om han ikke hadde fått tre års opplæring av Jesus. Men han var et vitne ved at han møtte Jesus på vei til Damaskus. Paulus hadde en svært god utdannelse i GT og stilte derfor med et annet utgangspunkt enn andre apostlene som for eksempel var fiskere. Plutselig falt puslespillet i GT på plass og Paulus, som de andre, brukte blant annet GT for å snakke om Jesus.

HVEM FØLGER URKRISTENDOMMEN MEST?
Katolikker og pinsevenner er blant de aller største gruppene av kristne. Begge leirene mener at de har urkristendommen i bunnen. Pinsevenner mener at de finner urkristendommen ved å lese Bibelen. De stoler ikke på hva de senere kristne generasjonene sa og mente, altså hva kirkefedrene skrev i århundrene etterpå. "Skriften alene" er prinsippet de holder seg til. Det samme gjør jeg. De etterbibelske kirkefedrene har noen gullkorn, men de kan ikke være garantister for apostlenes lære og kan ikke brukes til å avgjøre spørsmål om tro og verdier.

Også katolikker har Bibelen som sitt utgangspunkt, men katolikker tar med også Tradisjonen som støtte til sitt læregrunnlag. De hevder at Tradisjonen har vært med helt fra begynnelsen av, og det var Tradisjonen som samlet NT, derfor må man ta hensyn til både Bibelen og Tradisjonen for å finne urkristendommen.

PROBLEMET MED TRADISJONEN
Problemet med Tradisjonen er at den er stadig i utvikling. Den inneholder for eksempel den fæle inkvisisjonen med forfølgelser av kristne. Når Tradisjonen, som skal være garantist for kristent liv og lære, forfølger kristne, da har den selv bevist at den ikke er en garantist.

Et mildere eksempel er at katolikkene svært lenge anså Kristi kirke som identisk med den katolske kirke. Men etter Det Annet Vatikankonsil i 1965 har den katolske kirke åpnet for muligheten for også å regne andre kirkesamfunn som kirker.

Når Tradisjonen er så vinglete, må man nødvendigvis sette strek et sted i Tradisjonen der man mener at før streken så er Tradisjonen pålitelig, men etter streken så er den ikke pålitelig. Eventuelt man må mene at å sette en slik strek er umulig, derfor man må man sette strek over hele Tradisjonen og ikke bruke den som kilde når man leter etter apostlenes lære.

KILDER FOR Å FINNE APOSTLENES LÆRE
For å finne ut hva urkristendom var, må man ha noen kilder. Jeg selv mener Tradisjonen, altså den kultur, tro og verdisett som har utviklet seg gjennom to tusen år, er ubrukelig i denne sammenhengen.

Det er vanskelig å finne et eksakt punkt hvor man kan si at Tradisjonen startet, men foreløpig velger jeg pinsen da 3 000 personer ble døpt i Jerusalem for omkring 2000 år siden, bare noen uker etter at Jesus døde og sto opp igjen.

Jeg er enig i katolikkene som sier at Tradisjonen var til før NT. Men jeg mener likevel man i dag ikke kan legge vekt på Tradisjonen siden den er så vinglete. Et trekk ved Tradisjonen som jeg selv er opptatt av, er den hierarkiske utviklingen. Den startet for alvor da apostlene døde. Urkristendommen gikk over til å bli oldkristendom med blant annet bybiskoper.

Egentlig ble det startet hierarkiske forsøk også mens apostlene levde, men dette kjempet apostlene mot. Johannes sier han skal kjefte på en kar som "gjerne vil være den fremste" i en menighet. Denne karen hadde også begynt å sjefe over andre menigheter. Dette var ikke kristne verdier.

Vi kan også lese i NT at Paulus likte dårlig at kristne hadde gruppert seg rundt enkelte kjendiskristne.

Disse holdningene fra apostlene kommer til uttrykk i begynnelsen av Tradisjonen. Når man etter tusen år ender opp med en pave som krever å være verdenssjef over alle kristne, da er Tradisjonen som garantistbegrep ubrukelig. Og skal man i det hele tatt legge vekt på Tradisjonen, må man jommen legge vekt på det tradisjonsuttrykk som apostlene gir. Å holde starten av Tradisjonen unna, blir juks.


TRADISJON I TRE DELER
Jeg mener man må dele opp Tradisjonen i tidsepoker: ur-tradisjonen, old-tradisjonen og sen-tradisjonen.

Ur-tradisjonen er bare et annet ord for den opprinnelige tro, verdisett og kultur som de urkristne hadde, altså apostlenes lære. Det er mulig at kultur skal holdes innenfor ur-tradisjonen og utenfor apostlenes lære, og at apostlenes lære egentlig var kun tro og verdier. Paulus er romslig når han sier at man har lov til alt bare det bygger opp.


Når de første kristne møttes, så spiste og ba de sammen, og de hadde nattverd, og alle kunne ta ordet eller komme med et innslag uten møteleder. En annen verdi var at man ikke skulle gjøre forskjell på folk. Jakob sier i sitt brev at hvis man gjør forskjell på folk, da kan man ikke kalle seg kristen.

Denne ur-tradisjon kan man lese om i NT. Derfor kan jeg godt si: "Ja, vi må legge vekt på Tradisjonen: ur-tradisjonen."


Etterpå kom old-tradisjonen som hadde andre verdier. Da ble nattverden etter hvert redusert til en kjeksbit uten et skikkelig måltidsfellesskap som ramme. Og biskopene bestemte at de skulle få nattverden før diakonene. Da var det plutselig greit å gjøre forskjell på folk. Lurer på hva Jakob ville ha sagt. Dette utviklet seg videre og man fikk samlinger med enetale.

Så kom sen-tradisjonen som har vart frem til i dag. Den kan sikkert deles inn i tidsepoker den også.

SAMLINGEN AV NT
Ur-tradisjonen kan man altså lese om i apostlenes dokumenter. En del av disse dokumentene ble samlet sammen til det vi kaller Det nye testamentet (NT). Og her er vi ved et ofte brukt tradisjonsargument fra katolikkene. Og delvis fra lutheranere og andre. Med mine ord befinner vi oss da i old-tradisjonen, og det er old-tradisjonen som samler sammen brevene. I katolske øyne heter det bare Tradisjonen, for 2000 års kulturutvikling har samme merkelapp hele veien hos katolikkene.

Påstanden er at det var Tradisjonen (old-tradisjonen) som valgte ut brevene som ble til NT, derfor må vi i dag stole på alt annet som ble sagt og gjort innenfor old-tradisjonen, det vil si hva old-biskopene bestemte. Sagt på en annen måte: Når old-biskopene på 300-tallet bestemte at biskoper alltid skulle få nattverden før diakoner, så var det et korrekt kristent verdivalg. Og hvis vi protesterer på det, må vi samtidig protestere på utvalget av brever som ble til NT, for begge deler handler om Tradisjonen.

Dette mener jeg er en forenkling av problemstillingene og falsk logikk. Man forutsetter her at Tradisjonen er endimensjonal og hadde enten æren eller skylden for absolutt alt.

Brevene i NT ble skrevet av apostlene og deres medarbeidere, av første generasjon kristne. Disse dokumentene ble, før de ble samlet til NT, brukt på kryss og tvers i hundrevis av menigheter i mange land. De ble lest opp og kopiert. Paulus skrev også at folk måtte legge merke til håndskriften hans, dermed kunne man også se at brevet var fra ham. Apostlene kom også innom menighetene og kunne selv fortelle om brevene som lå der, var ekte.

Kristne besøkte hverandres menigheter på kryss og tvers og kunne sammenligne brev og høre hva som ble lest opp. Etter hvert dukket det opp falske brev. Med tiden, etter at apostlene var døde, måtte man derfor samle seg om de brev hele kristenheten var enig om var ekte. Her kunne alle kristne være sikkerhetsnett. Sagt på en annen måte: Det allmenne prestedømme beskyttet saken.

Poenget er at å samle sammen en del ekte brev fra apostlene i en mappe (NT) er noe annet enn de andre beslutningene som ble foretatt. De andre beslutningene som oldkirken gjorde, kom snikende en etter en. Man hadde ikke noen verdenspave i starten. Man hadde ikke en gang erkebiskoper. Paulus bruker aldri det hierarkiske ordet "erke" i sine brev. Men etter tusen år hadde man fått en pave i vest som ville være sjef over paven øst.

Gikk denne snikende utviklingen uten protester? Nei, allerede i år 160 kom den første kjente protesten.


Å bli enige om en kanon (samling av ekte apostelskrifter), er noe helt annet enn alt mulig annet som skjedde av beslutninger, brevskriving og diskusjoner som skjedde i oldkirken.

Katolikker mener at Tradisjonen, det vil si den muntlige lære/tolkning/kultur som har gått fra Jesus til dagens Pave, bestemte utvalget av brever i NT - og derfor var Tradisjonen før NT, og derfor er Tradisjonen svært viktig, og derfor må man i lærespørsmål ta hensyn til hva Tradisjonen sier om lærespørsmål, og derfor må man høre på hva kirkefedrene i oldkirken sa.

Jeg er uenig i dette. Jeg er enig i at Tradisjonen fantes før NT. Men man må ikke glemme at brevene fra apostlene er skrevet før NT. I enkelte debatter om Tradisjonen høres det nesten ut som at NT ble skrevet på 300-tallet, av Tradisjonen selv. Men hver del i NT er skrevet i det første århundret.

Man må ikke blande sammen brevenes dato med datoen for permen som holder brevene sammen.

UTVALGET I NT
Man kan undres over at såpass få av de kjente apostlene er tatt med i NT. Man kan videre problematisere omkring dette og si at innflytelsesrike personer i oldkirken kan ha styrt utvalget av brev som skulle bli med i NT. Man kan da enten legge skylden på Tradisjonen som ikke passet på å gjøre et riktig utvalg brev, eller man kan takke Tradisjonen for å ha valgt ut de riktige brevene, eller man kan si at det spilte ingen rolle hvilke brev som kom med så lenge brevene var apostolisk forankret - for det var apostolisk enighet i hele kristenheten og alle brev sa egentlig det samme.

Men samme hva man mener, så er de aller fleste enige om at brevene er ekte og de er apostolisk forankret. Da må NT gå foran hva enkelte inflytelsesrike personer sa på 200-500-tallet. Når for eksempel NT viser at tilsynspersoner, hyrder og eldste er samme tjeneste, da kan ikke en kirkekultur flere hundre år senere der tjenesten er splittet i to, være rettesnoren. Da må man innrømme at det har skjedd en utvikling etter NT. Det man da kan diskutere, er om utviklingen med nye tjenester er innenfor de verdier NT gir rom for. Men det er en annen debatt. Poenget er at man kan ikke bruke kirkefedrene (Tradisjonen) som bevis bakover i tid og overkjøre hva som faktisk står i NT.

Enkelte er riktignok usikre på ektheten i enkelte brev i NT. Men alle bør etter mitt syn være enige om at NT er det mest sikre vi har for å finne apostlenes lære. Å hente frem brev som ikke kom med i NT og hevde at de viser et riktigere bilde av apostlenes lære, faller på sin historiske urimelighet. Samtiden hadde en naturlig korreksjonsstyrke som ikke kan sammenlignes med dagens, når det gjelder å vite hvilke brev som var ekte eller falske.

Som sagt er denne allmenne korreksjonsstyrken et annet forhold enn hva innflytelsesrike personer (Tradisjonen) hadde av meninger. Jeg kan godt si at Tradisjonen sikret at NT fikk ekte brev. Men det er bare én av dimensjonene i Tradisjonen, nemlig sikkerhetsnettet i form av en kultur med stor reisevirksomhet og brevskriving på kryss og tvers, og en kultur der de kristne samlingene var slik at alle kunne si noe i samlingen. Alle var prest. Den delen av Tradisjonen sikret at NT ikke fikk falske brev.

De som er tilhengere av Tradisjonen ser ikke ut til å se denne forskjellen, eller mener at det ikke er noen forskjell på de to forholdene. Forhold 1 er å fastslå hva som er ekte apostolske brev. Forhold 2 er hva old-biskoper hadde av ulike meninger etter som årene gikk og hvordan de sakte bygde seg opp et hierarkisk system som man ikke finner i NT.

APOSTLENES LÆRE, HYPOTETISKE KILDER
Hadde jeg vært 100 % sikker på at jeg holdt i et dokument fra Priska, ville jeg ha lagt like mye vekt på det som dokumenter fra Lukas eller Timoteus. De var alle anerkjent av Paulus og jobbet tett med ham. Paulus bruker samme medarbeiderord om Timoteus som om Priska.

Problemet er at i dag er det umulig å vite hva som utenfor NT er ekte brev og falske brev. Skulle det dukke opp et mulig brev fra Priska i dag, vil jeg derfor ikke legge vekt på det i jakten på apostlenes lære. Like lite vekt legger jeg på de dokumentene som ikke kom med i NT, for eksempel Didache-dokumentet fra omkring år 80. Enkelte kirkefedre ville ha det med i NT, men det ble ikke tatt med. Kopien vi sitter på i dag er forresten bare tusen år gammel og kom fra det store intet da en erkebiskop fant det i 1883. Det fins eldre deler, men totalt er det usikkerhet om hvor dette dokumentet kommer fra og hvem som står bak.

Toget er gått. Samtidens menigheter, på en måte det allmenne prestedømme, var sikkerhetsnettet som passet på at det ikke kom med falske brev i NT. Det nytter ikke å gjøre om på dette i dag. NT er det beste og det sikreste vi har for å lete etter apostlenes lære.

APOSTOLISK GARANTI
Fra første stund har det vært teologiske debatter og verdidebatter. I NT ser vi at Johannes skal gi Diotrefes en oppstrammer. Diotrefes har blåst seg opp til en sjef og nekter å ta i mot kristne på reise og han blander seg inn i andre menigheter. Selv om Diotrefes var en kristen som kjente Johannes, og sannsynligvis hadde fått noen undervisningstimer av Johannes, var ikke det i seg selv en garanti for at Diotrefes hadde riktig lære og verdisett.

Derfor er det ikke noen garanti for rett lære at noen av de tidligste kirkefedrene fikk undervisning av Johannes eller av noen som hadde kjent Johannes før han døde. Garantien må være at hele samtidens kristenhet mente at vedkommende hadde god nok apostolisk forankring og kvalitet til å komme med i NT.

De som er tilhengere av Tradisjonen, tenker på en annen måte. Der holder det at man har fått opplæring av hverandre, de mener at garantien automatisk gikk videre i generasjonsledd etter generasjonsledd: Johannes - Polykarp - Ireneus.

Men katolikkene selv er i tvil om Johannes for eksempel innsatte Polykarp som biskop. På sine norske nettsider skriver de: "Angivelig ble han bispeviet av Johannes selv." Om Polykarps biografi skriver de at deler av den er "ren fiksjon". Et annet ordvalg er "legenden forteller at". Når de som er tilhengere av Tradisjonen er såpass usikre, kan man ikke samtidig mene at Tradisjonen gir en apostolisk garanti gjennom århundrene.

Vi har altså rekken Johannes - Polykarp - Ireneus. Det er Ireneus som skriver at kirken i Roma skal ha den øverste autoritet. Finner vi en slik politikk i brevene fra apostlene? Nei. Finner vi en slik politikk i det eldste menighetsbrevet man kjenner til, som er datert straks etter apostlenes brev? Nei. Brevet fra romermenigheten til korintermenigheten som var i problemer, er ikke et diktatbrev. Det er ikke et pavebrev, men er skrevet i vi-form, fra en menighet til en annen menighet. Romermenigheten sier at den sliter med noe av det samme som korintermenigheten.

Men femti år senere dukker altså Ireneus opp på banen og sier at romermenigheten skal være en slags sjef-menighet over de andre. Det er noe som skurrer. Tradisjonen holder ikke som garantist. Tradisjonen er i utvikling. Og det er umulig å sette en strek. Bortsett fra at man kan si at streken kan settes mellom skrivedatoen på brevene som er i NT og brev som er datert senere, samt en strek mellom det sin er med i NT og det som ikke er med i NT. Sagt med andre ord: Kun Bibelen.

EUSEBIUS
At Polykarp muligens var biskop, hvor stammer den opplysningen fra? Så vidt jeg vet, stammer dette fra kirkehistorikeren Eusebius på 300-tallet, han levde altså 200 år etter Polykarp. Eusebius var tilhenger av keiser Konstantins statlige religionspolitikk. Det er kanskje ikke så rart at Eusebius satte merkelappen biskop på kjente navn fra generasjonene før ham. Opprinnelig var biskoper etter mitt syn husverter og ikke ledere for alle menighetene i en by. I Eusebius samtid hadde biskopene fått hierarkiske posisjoner. Når Eusebius sier at Polykarp var biskop, så kan det gjerne være riktig. Men man kan diskutere hva som egentlig menes med biskop-ordet.

Eusebius ble ekskommunisert på synoden i Antiokia i 324 fordi han støttet Arius som de fleste mente var vranglærer. Skal vi følge katolsk tankegang, så tok Tradisjonen grep og skviset ut denne ikke-apostoliske personen Eusebius. Da er det noe som skurrer hvis Eusebus samtidig skal være den historiske garantist som gir bevis for at Tradisjonen har vært på rett kjøl helt frem til da, altså at et biskopsete i hierarkisk betydning har gått i arv i generasjonene helt fra begynnelsen av. Riktignok kom Eusebius inn i varmen igjen i 330, men han fortsatte å støtte vranglærervennen Arius, noe som ikke var populært, og han, eller i hvert fall hans miljø, viklet seg inn i krangler som ligner på såpeopera med beskyldninger om mord på en person alle kunne se var i levende live - i noen mislykkede grep for å gi støtte til vranglæreren Arius.

1. KLEMENS BREV
Det eldste menighetsbrev man kjenner til, er brevet fra romermenigheten til korintermenigheten i år 96. Enkelte steder ble dette brevet regnet som nytestamentlig kanon. Men stort sett ble det holdt utenfor. Eusebius, som tradisjonstilhengerne viser til, sier at Klemens fikk i oppdrag av menigheten å føre pennen. Samtidig vil gjerne tradisjonstilhengere antyde at Klemens var toppsjef i romermenigheten og pave for alle kristne. Men Eusebius viser implisitt at det er menigheten som er øverste myndighet og som finner en person, altså Klemens, til å være sekretær/skrive brevet. Selve brevets innhold viser også at det ikke er et pavebrev, men et brev fra en menighet til en annen.

Slik kan man følge utviklingen. 1. Klemens brev er på linje med NT når det gjelder at prest og biskop er samme tjeneste. Og det er på linje med NT når det gjelder vi-verdien, eller ikke-hierarki, det er ikke en toppsjef som skriver brev til en annen toppsjef. Men i de neste brevene man kjenner til, så dukker det opp hierarkiske ideer.

HVA KAN VI BRUKE TRADISJONEN TIL?
Tradisjonstilhengere pleier å si at "Vi kan ikke ha Skriften alene som prinsipp, fordi det var Tradisjonen som sørget for NT, derfor må vi ha med Tradisjonen." Ja, og så? Alle som levde den gangen er døde nå. Vi kan ikke spørre dem om tradisjon, kultur eller lære. I dag er vi nødt til å forholde oss til dokumenter fra den gangen. Hvilke tradisjonsdokumenter er da like viktige som NT? Har tradisjonstilhengerne en liste over disse dokumentene? Uten noe håndfast, blir det bare abstrakt retorikk. Det blir bare en filosofisk debatt som ikke kan brukes til konkret å avgjøre hva som er apostlenes lære.

På en slik liste vil jeg gjette på at trosbekjennelsene fra de store kirkemøtene i de første århundrene står. Men allerede ved trosbekjennelsene er det nyanser mellom øst og vest. Etter tusen år dukket det opp kirkelige vielser. Er kirkelige vielser innenfor eller utenfor apostlenes lære? Senere har vi dokumenter fra inkvisisjonen, eller fra Det annet vatikankonsil på 1960-tallet. Hvilke av disse tradisjonsdokumentene skal stå på listen, og hvorfor?

NT har vi som skrift og det er håndfast. Man kan ha ulik tilnærming til NT, noen leser alt bokstavelig, andre mener teksten må ses i forhold til kulturen på den tiden, osv. Men uansett er teksten håndfast. Det kan skille bitte litt mellom noen kopier, men stort sett har teksten ikke forandret seg.

Tradisjonen er derimot i stadig forandring. Skal man bruke Tradisjonen for å finne ur-teologien eller ur-verdiene, hvordan går man da frem? Bruke skrifter som ikke fins i NT? Kirkehistorikere? Ikke-religiøse skrifter? Man må ha noe håndfast.

TROSTRADISJON ELDRE ENN NT?
I en bloggdebatt om Tradisjonen, fikk jeg høre følgende: ”NT står ikke for seg selv ettersom den er en del av en trostradisjon som er eldre enn NT.” Jeg forstår ikke slike påstander. Finnes det en eldre trostradisjon enn apostlenes? Hver del i NT er skrevet av apostlene eller noen av deres nærmeste medarbeidere. Det finnes ikke noe eldre enn det.

At man samlet mange brev i én mappe noen hundre år etter at de ble skrevet, må ikke blandes sammen med at hvert enkelt brev i mappen faktisk er fra apostlene.

Man kan diskutere om denne mappen burde ha hatt flere brev, men det er en annen debatt.

Mitt poeng er at hvis man er ute etter opprinnelig kristen tro, og oppdager konflikt mellom NT og Tradisjonen, da må NT gå foran. For NT, altså apostlene, er jo det Tradisjonen må bygge på. Jeg mener derfor at ”trostradisjon eldre enn NT” er et ikke-argument.

Det at det i det hele tatt finnes konflikter mellom Tradisjonen og NT, må gjøre oss usikre på hva ellers i Tradisjonen som er innenfor eller utenfor apostlenes lære. Det er umulig å vite hva som er innenfor. Ergo må vi sette strek over det hele og holde oss til Bibelen.

SVENSK DEBATT
På en svensk blogg gikk det nylig en debatt om urkristendom. En tradisjonstilhenger stilte disse spørsmålene:

1) Hva skal regnes som urkristendom og hvorfor?

Mitt svar: Kun det som er i NT skal regnes som urkristendom (se også spørsmål 4), for NT er det sikreste vi har av apostolisk forankring, dette fordi hele kristenhetens samtid var sikkerhetsnett for NT.

Det er selvsagt problematisk å vite hva man skal legge mer eller mindre vekt på i NT. Tradisjonen hjelper oss ikke, for den forandret seg straks alle apostlene var døde. Det må være det allmenne prestedømmets tolkninger av NT som må avgjøre hva man skal legge vekt på i NT.


Vi kommer ikke med det allmenne prestedømme ende opp med en superlang tolkningsliste, en superlang verdiliste, en superlang trosbekjennelse osv, som alle kristne i hele verden er enige om i detaljer. Tradisjonstilhengere vil sikkert angripe mangelen på en slik liste og kreve at noen skjærer igjennom. Problemet er at det løser ikke saken. At noen skjærer igjennom betyr ikke at de har rett. Alle verdens kirkehierarkier viser jo at hierarkiene tolker ulikt. Matematisk må de fleste hierarkier ta feil, siden de innbyrdes tolker ulikt. Det hjelper altså svært lite å satse på at at noen skjærer igjennom, statistisk betyr det som regel at man tar feil.

2) Hvem hva har rett til å bestemme grensen for hva som er urkristendom?


Mitt svar: Spørsmålet er retorisk, for det handler om "rett til". Men mitt svar er det allmenne prestedømme. Alle kristne bør følge oppfordringen fra Paulus om å ta vare på troen og rettlede hverandre. Det må skje i samtaler og samlinger.

3) Hvordan skal vi se på de som fikk opplæring av apostlene, for eksempel Klemens og det de skrev?

Mitt svar: 1. Klemens brev inneholder mye bra. Selv om det er hele menigheten som står bak, må vi regne med at Klemens har laget et utkast. I brevet kommer det frem at det var mange biskoper i Korint. Og det kommer frem at hele menigheten valgte slike. Det var et slags demokratisk småfellesskapsopplegg der man valgte hvem som skulle være verter. Det gir et helt annet bilde enn et opplegg med kun én biskop i hver by og der et topplederskap selv utnevner den neste biskopen. Brevet handler om at enkeltpersoner skal ikke utnevne seg selv til ledere og sparke ut folk som er i tjeneste, for eksempel i biskoptjeneste.

Det er mye i dette brevet som kunne ha stått i et brev fra en apostel. Men plutselig kommer et avsnitt om fugl føniks der man får inntrykk av at man faktisk tror på legenden, og ikke bare bruker den som et bilde. Kanskje det var dette som avgjorde at brevet ikke kom med i NT. Kristen tro går ut på at Gud kan gjøre folk friske. Men ikke at det finnes en fugl fønisk. Var det Klemens som lirket dette avsnittet inn?

Kanskje det også var andre poenger som gjorde at brevet ikke holdt høy nok apostolisk kvalitet.

Hvordan skal man da se på Klemens og andre? Vel, de hadde sikkert rett i mye, men de hadde tydeligvis ikke apostolisk garanti.

Jeg skulle gjerne visst om tradisjonstilhengerne tror på fugl føniks-legenden, eller i det hele tatt hvordan de forholder seg til dette avsnittet i Tradisjonen.

Og jeg skulle gjerne visst hva de mener om den demokrati-lignende modellen Klemens forteller om. Gjelder denne delen av Tradisjonen, eller ikke?


4) Hvis urkristendommen er kun de som skrev NT og det som fins der, hvordan skal vi da være sikker på at utvalget av brev i NT er rett, NT ble jo fastsatt lenge etter forfatternes død?

Mitt svar: Urkristendommen er selvsagt mer enn det som står i NT. Johannes skriver at selv ikke alle verdens bøker kunne romme alt det Jesus gjorde. Og Apostlenes Gjerninger er kun et konsentrat av mange år med urkristendom. Urkristendommen er mer enn NT, problemet er at utenfor NT er det vanskelig å avgjøre hva som er apostolisk.

Når det gjelder om utvalget av brev er rett, så er jeg enig i problemstillingen. Mange andre brev kunne sikkert også ha blitt med som ekte og som apostoliske. Det er selvsagt en fare for at utvalget gir et skeivt bilde. Men på den annen side: Toget er gått, slik jeg har forklart over. Det blir spekulasjoner og hypoteser hvis man i dag skal gjette på hvilke andre dokumenter som burde ha vært tatt med.

5) Det fantes mange andre tekster som enkelte påsto var skrevet av apostlene, men som tradisjonen mener ikke var skrevet av dem. Hvorfor skal vi ikke tro på dem også, etter som det er kun Tradisjonen som kan veilede oss i disse spørsmål?

Mitt svar: Dette har jeg drøftet over. Avgjørelsen om hva som var ekte eller falske brev er et annet forhold enn hva enkelte kristne personer hadde av meninger eller da den kristne kulturen sakte utviklet seg, nesten umerkelig fra år til år. Hele kristenheten var sikkerhetsnett ved avgjørelsen angående falske/ekte brev.

HVA GIKK SÅ URKRISTENDOMMEN UT PÅ?
Den gikk selvsagt ut på Jesus Kristus som frelser, osv. Jeg har ikke behandlet de teologiske spørsmålene i urkristendommen noe særlig. Men jeg har skrevet en del om verdiene og hvordan de første kristne holdt sine samlinger. Her er noen artikler om det:
Det allmenne prestedømmet
Hverandre-verdiene
Husmenigheter i NT
28 påstander om urmenighetene


Kommentarer