Gå til hovedinnhold

Menighetsledere er utslitte og slutter. Her er løsningen:

Pastorer og prester sliter seg ut samtidig som folk kjeder seg på gudstjeneste og heller ønsker å bli sett av de andre i menigheten. Løsningen er ikke-hierarkiske husmenigheter slik urmenighetene organiserte seg.

PROBLEMET

prester og pastorer er i faresonen for å bli utbrente.
  • En undersøkelse fra Bjørgvin bispedømme viser at folk ikke blir sett i tradisjonelle menigheter.
  • En undersøkelse viser at pinsevenner mener gudstjenester er kjedelige ().
  • Vårt Land melder at mange baptistpastorer slutter.
  • Lederen for den største pinsemenigheten i Norge sier til avisen KS i dag at mange prester og pastorer slutter i tjenesten fordi de er slitne.
  • Den avtroppende lederen for Pinsebevegelsens lederråd sier til KS i dag at det stilles tøffe krav og forventinger til den som er hovedpastor i en menighet. Hverdagen er tøff og krevende, og stillingen er utsatt. (Jeg har ikke direktelenker til KS-artiklene fordi KS ikke viser dette.)

  • LØSNINGEN

    • Det handler om at dagens menighetsverdier må byttes ut. Man må bestemme seg for verdier, ikke visjoner. Historien om den snille samaritanen handler ikke om en visjon, men om et verdivalg: enkeltmennesker.
    • Når man har bestemt seg for hverandre-verdiene i menighetslivet, må man nødvendigvis gå inn for rammer der disse verdiene får god plass.
    • Kort sagt betyr det selvstendige, organiske, ikke-hierarkiske husmenigheter der man møtes rundt et skikkelig måltid der alle har rett til å snakke. Altså de samme rammene som de første kristne valgte.
    • Så kan vi ha kristne organisasjoner som en bonus ved siden av, slik.

    Kommentarer

    Er det greit at jeg linker til bloggen din på min blogg?

    Syns du har massevis av gode poeng som kan være nyttig for oss noe mer instutisjonaliserte..

    Torstein, habostad.blogspot.com
    Anonym sa…
    Selvagt ok med link, Torstein. Når det gjelder misjonærer, slik dere er, så mener jeg denne tjenesten stiller seg økonomisk anderledes enn pastortjenesten.

    Pastortjenesten gikk opprinnelig ut på å åpne hjemmet sitt for en flokk kristne, det trenger man ikke økonomisk støtte til. Misjonærer derimot, ser man i NT noen ganger fikk seng, mat og utrustning for den videre reisen - i tillegg til det de hadde av egne inntekter.

    Jeg mener ikke med dette at man skal bokstavtro følge urmenighetslivets opplegg. Men man må se verdiene som ligger bak beslutningene den gangen. Kort sagt: De som trenger penger i sin tjeneste, eller fordi de er fattige, kan få penger av de andre.

    God tur til Mali!
    I våre sammenhenger går utviklingen i minst to retninger:

    -En viss dreining mot amerikansk tankegang (kostbare lokaler, sentralisering av de tidligere adspredte bedehus, favorisering av enkelte "nådegaver" som f.eks. forsangere)

    - Den andre retningen søker det enkle; cellegrupper, antimaterialisme, lekmannsbevegelse, bønnemøter med måltid, vi har endatil startet med samtalebaserte "prekener" noen steder. Jeg ser på dette som positivt. Jeg ønsker at NLM kan bli en kirke i den forstand at vi òg praktiserer hele det oppdraget som er gitt oss (dåp, vielse + +)
    Det blir spennende å se hva kirkesituasjonen i dag vil bidra til på sikt, når det gjelder lederstrukturene.

    Du har en fyldig nettside som kunne gitt oss gode bidrag til fornyelse. Dere kunne gjerne drevet enda mer PR for modellen. I dialog med "oss andre" er det viktig at ideen ikke blir for rigid. Ingen modeller er egentlig løsningen. Det er først og fremst verdiene bak ideene deres som er interessante. Jeg tror jeg så at du skrev om akkurat det et sted.

    En siste ting: Når det gjelder dåpen, skriver du at disiplene døpte, og at de ikke var ledere, men vanlige prester (jf. allm. prestedømme). Sannsynligvis tolker du dette som at alle kan døpe. Spørsmålet er om du har flere tanker/bibelvers som kunne gitt meg roen for å døpe mitt eget barn (som kommer snart)?
    Anonym sa…
    Habostads

    La meg først ramse opp fire ulike menighetsopplegg:

    a) TRADISJONELL: Tradisjonell menighet med kun gudstjenester.

    b) TRADISJONELL MED HUSGRUPPER: Tradisjonell menighet med gudstjenester, pluss husgrupper som annenprioritet og der den tradisjonelle menigheten har plassert sitt lederskap og sine programmer i husgruppene.

    c) HUSMENIGHET LIGHT: Selvstendig og organisk husgruppe/husmenighet uten lederskap og programmer fra den tradisjonelle menigheten, men husgruppen deltar på gudstjenester en gang i blant i den tradisjonelle menigheten der også dåp og nattverd foregår.

    d) IKKE-HIERARKISK HUSMENIGHET: Selvstendig og organisk husmenighet der også dåp og nattverd skjer i husmenigheten, og der husmenigheten organisk står i et nettverk med ulike typer menigheter som besøker hverandre og der menighetene en gang i blant går sammen om noen storsamlinger. I tillegg fins det kristne organisasjoner slik som forlag, kor osv, men disse er frittstående.

    Jeg er tilhenger av variant d. Hvis den varianten er for radikalt for enkelte, kan man forsøke variant c. Også ved variant c legger man tyngdepunktet i et organisk menighetsliv der enkeltmennesker lett kan bli sett og det allmenne prestedømme har bedre rom enn ved variant a og b.

    Hvis også variant c er for radikalt, kan man hente ideer fra de ikke-hierarkiske husmenighetene og forandre rammene internt i den tradisjonelle menigheten. For eksempel kan man ha obligatorisk kirkekaffe midt i alle samlinger, og man kan tillate kommentarer og spørsmål etter prekenen, og man kan arrangere oftere Alpha-kurs. Det vil si mer toveiskommunikasjon.

    Man må på forhånd bestemme seg for om det er verdiene eller visjonene som skal styre hvilke rammer man skal velge.

    HAR ALLE KRISTNE RETT TIL Å DØPE?
    En disippel døpte Paulus. Det viser at alle kristne kan døpe, man behøver ikke være leder eller spørre en leder om lov.

    Evangelisten Filip døpte en finansminister. Det viser at man ikke behøver være pastor eller prest.

    I starten av Korinterbrevet er Paulus irritert på korinterne som har blitt tilhengere av hver sine kristenkjendiser. Muligens skrøt de også av hvem som hadde døpt dem, enten det var Paulus, Apollos eller Peter. Paulus skriver da: "Er da Kristus blitt delt? Var det kanskje Paulus som ble korsfestet for dere? Eller ble dere døpt til Paulus’ navn? Jeg takker Gud for at jeg ikke har døpt noen av dere, bortsett fra Krispus og Gaius, slik at ingen kan si at dere ble døpt til mitt navn." Også dette avsnittet mener jeg viser at dåp "gikk på rundgang" eller at det ikke er viktig hvem som døper.

    De som mener at dåp kun kan utføres av en prest/pastor, må legge frem teologiske argumenter hentet fra NT.

    Selvsagt kan du døpe barna dine selv. Men det kan være andre poenger som gjør at du enten bør vente eller bør la noen andre døpe. Hvor gamle er barna? Er det et selvstendig valg? osv. Her er det ulike meninger om hva som er poenget med dåp. Noen tror at man blir frelst i selve dåpen. Andre mener at dåpen er til for vår egen del slik at vi har en rituell handling vi kan huske tilbake på når livet begynner å bli vanskelig.

    Jeg har levd i husmenighet bare i halvannet år. Mye er nytt for oss som har vokst opp i tradisjonelle menigheter. Vi er så vant med at det er pastoren/presten som sitter på plikten/retten til å ta initativ. Det tok lang tid før vi i husmenigheten hadde nattverd sammen. Dette skyldes den kulturen vi har vokst opp med. Ferske kristne som starter sitt menighetsliv i en ikke-hierarkisk husmenighet, vil derimot ikke sitte med en slik tradisjonsbagasje, og vil mye kjappere gjøre om teori til praksis.

    VIELSE
    Du nevner vielse og dåp i samme setning, og indikerer at vielse er et kristent oppdrag på linje med dåp. Det mener jeg er feil. Vielser i kristne sammenhenger dukket opp først tusen år etter urmenighetene.

    Paulus syntes singellivet ga mye ekstra tid til å tjene Gud, samtidig syntes han det var flott at folk giftet seg. Men hva "gifte seg" betydde den gangen, vet jeg ikke.

    Paulus opererte i mange kulturer og land, så bryllupsritualene var kanskje forskjellige i de ulike kristne miljøene. Håper jeg kan finne ut mer om dette en eller annen gang.

    Poenget er uansett at vielser ikke hører hjemme i misjonsbefalingen fra Jesus. Kristne har ikke fått i oppdrag å vie folk. Men dette er en typisk innvending mot husmenigheter: "Hvor skal vi gifte oss hvis alle menigheter er husmenigheter?" Her mener jeg at det juridiske kan ordnes hos myndighetene og festen kan holdes privat. Så kan man gjerne samle noen husmenigheter og be for de to. Det er heller ikke noe i veien for å lage en pompøs ramme.