mandag 22. desember 2008

Hvordan påvirker ansettelseskontrakter Kirken?

Prester i dag må spørre biskopen om lov før de tar ekstrajobb, det slapp heldigvis Paulus, Akvillas og alle de andre i Det nye testamentet (NT). Under viser jeg eksempler fra «presteloven» i Norge, dvs Tjenesteordning for menighetsprester, Fastsatt ved kronprinsregentens resolusjon 19. oktober 1990 og endret av Kultur- og kirkedepartementet 16. april 2004.

Slike bestemmelser er ikke oppsiktsvekkende når det gjelder firmaer og organisasjoner. Men bestemmelsene skurrer når man sammenligner med livet blant de første kristne:
1) Alle hadde de samme religiøse rettighetene.
2) Prest og biskop var opprinnelig samme tjenesteperson.
3) De opprinnelige prestebiskopene hadde ingen over seg eller under seg.
4) Fellesskap var viktig, man holdt måltidssamlinger i hjemmene, kirker fantes ikke.


Staten bestemmer oppgavene til presten: «Presten skal også utføre andre gjøremål som er eller måtte bli pålagt ved lov eller bestemmelse av Kongen eller departementet.»

Hierarkiet gir instruksene: «Biskopen kan ved instruks bestemme at enkelte prester helt eller delvis skal fritas for gjøremål som er nevnt i første ledd ovenfor, og tillegges en spesialisert tjeneste.»

Staten utnevner: «Sokneprest som også er prost utnevnes av Kongen.»

Må ordineres, og det med riktig seremoni: «Person som tilsettes i prestestilling uten tidligere å være ordinert, kan ikke tiltre stillingen før ordinasjon er skjedd etter forordnet liturgi.»

Rammene er langt unna oppfordringene til Paulus om at alle i menigheten bør komme med frie innslag: «Gudstjenester og kirkelige handlinger forrettes etter de fastsatte liturgier.»

Presten bestemmer over menigheten, noe Peter sier prester ikke skal gjøre: «Forrettende prest har ansvaret for å lede forberedelsen og gjennomføringen av gudstjenester og kirkelige handlinger. Presten har i denne sammenheng rett til å treffe beslutning i alle forhold der beslutningsmyndigheten ikke er lagt til andre enn presten.»

Det er hierarkisk struktur, selv om Paulus sier at en eldste skal være herre over seg selv: «Tjenstlig korrespondanse med høyere myndighet skal gå tjenesteveg gjennom nærmeste overordnede.»

Folk har titler som ikke finnes i Bibelen: «Prosten leder prestetjenesten i prostiet og fordeler de oppgaver mellom prostiets prester som ikke allerede er pålagt den enkelte prest ved instruks eller særskilt bestemmelse gitt av høyere myndighet.»

Presten bestemmer strategien: «Soknepresten leder prestetjenesten i det eller de sokn denne har som sitt særskilte arbeidsområde og sørger for den nødvendige samordning med menighetsrådets virksomhet. I forvaltningen av Ord og sakrament utøver alle menighetsprester et pastoralt lederansvar og bidrar til strategisk og åndelig ledelse i og av menigheten.

På en pen måte sier man at presten kan stenge andre kristne ute fra nattverden: «Presten har ikke plikt til å utføre kirkelige handlinger for personer som står utenfor Den norske kirke, unntatt når dette følger av avtale inngått mellom Den norske kirke og annet kirkesamfunn.»

Må spørre områdesjefen før man samler kristne: «En ordinert prest i Den norske kirke må ikke uten samtykke fra vedkommende sokneprest, prost eller biskop holde gudstjenester eller forrette kirkelige handlinger i et tjenestedistrikt hvor denne ikke er ansatt i offentlig kirkelig prestestilling.»

Må rette seg etter hierarkiets regler: «En kirkelig handling kan ikke nektes utført uten at det er hjemmel for slik nektelse i gjeldende ordning.»

Staten øverst. Så biskopen. Deretter de andre. Nederst er du: «Nærmere bestemmelser om tjenesteoppgaver for den enkelte menighetsprest kan fastsettes av biskopen i instruks for stillingen. Instruksen kan ikke fravike bestemmelser gitt av Kongen eller departementet.»

Rapporteringsplikt: «Vedkommende prest har plikt til på anmodning å levere arbeidsoppgaver med angivelse av den tid som medgår til de forskjellige kategorier av tjenester. Reisetid oppgis særskilt. Endelig forslag til instruks utferdiges av prosten.»

Staten betaler lønn: «Menighetsprester lønnes av staten etter lønnsregulativet. Lønnstillegg fra annet hold kan ikke mottas.»

Må få ok fra biskopen først: «Prester må ikke drive privat næringsvirksomhet uten etter samtykke fra biskopen eller departementet.»

Boplikt: «Presten har rett og plikt til å bo i den tjenestebolig som er tillagt stillingen mot å svare regulativmessig boligfradrag. Departementet eller den departementet bemyndiger, kan i særtilfelle frita for boplikten. Presten kan ikke uten departementets samtykke bo utenfor tjenestedistriktet.»

Følg ordre, eller si opp jobben: «Presten må finne seg i endring i tjenesteordning og instruks.»

Jeg lurer på hvordan slike rammer påvirker menighetslivet. Jeg tror dessverre effekten er at det virkelige allmenne prestedømme holdes nede. Peter sier i NT at alle kristne er prester. Jeg tror også slike bestemmelser påvirker holdningene til dem som kaller seg prester i dag, jeg kan ikke tenke meg at Priska var medlem av en lønnskravforening da hun jevnlig åpnet hjemmet sitt for kristne samlinger.

mandag 8. desember 2008

Overlevelsesguide for deg som er bundet av den kirkelige Tradisjon

I Bibelen skriver Peter at alle kristne er prester. Paulus oppfordrer alle kristne til å komme med innslag når det er samling. Urmenighetene møttes i hjemmene rundt et måltid. Det var full likestilling og ikke noe religiøst hierarki. Men så kom Tradisjonen.

Er ditt menighetsliv, eller ditt kristne liv generelt, bundet av Tradisjonen, så les disse påstandene som det er vanlig at tilhengere av Tradisjonen kommer med.

Påstand 1: Tradisjonen er ikke i strid med Bibelen.
Svar: Begrepet erkebiskop finnes ikke i Bibelen, det er noe Tradisjonen, altså generasjonene etter de første kristne, har funnet på. Det fins mange slike eksempler. Peter skriver at de eldste i menigheten (kalles gjerne prester i dag) ikke skal bestemme over flokken, men Tradisjonen ga prestene en slik rett. Paulus skriver at en eldste skal være sin egen sjef, men Tradisjonen fant på presten skal ha en biskop til sjef.

Påstand 2: Tradisjonen skifter aldri mening.
Svar: På konsilet i Trient i 1546 bestemte katolikkene at Manasses bønn, Tredje Esra og Fjerde Esra skulle fjernes fra den katolske bibel.

Påstand 3: Det er bare én Tradisjon.
Svar: Allerede i år 155 var det uenighet om hvilken dato man skulle feire påske, og en del kristne delte seg i to grupper. En god del kristne brydde seg antagelig ikke om slike detaljer, men det er gjerne de som krangler som blir husket i historien. Videre har vi fått østkirken og vestkirken som bærere av de to største tradisjonene.

Påstand 4: Demokrati er et fremmedord i Tradisjonen.
Svar: På kirkemøtet i Nikea på 300-tallet holdt man demokratiske avstemninger om teologiske spørsmål.

Påstand 5: Det fantes en muntlig tradisjon sammen med apostlenes brev.
Svar: Helt riktig, men i dag er denne muntlige tradisjon vannet ut, og det er umulig å vite hva som er innenfor eller utenfor apostlenes lære.

Påstand 6: Vi må stole på alt Tradisjonen har funnet på og vil finne på, for det er Tradisjonen som samlet NT. Skal vi stole på NT, må vi også stole på Tradisjonen.
Svar: NT ble til uten et eneste kirkemøte. Det allmenne prestedømme, det vil si alle kristne, var sikkerhetsnett slik at man ikke endte opp med falske apostelbrev i NT. Brevene var kopiert og spredd til mange land og menigheter, og det dannet seg en felles forståelse av hva som var ekte brev. Dette var mens brevene fremdeles var allemannseie. Så ble den kristne kulturen hierarkisk, og Kirken trakk Bibelen vekk fra folk flest. I tusen år var det bare lederne som fikk lese Bibelen. Så kom det allmenne prestedømme på banen igjen og begynte å kopiere Bibelen til sine egne språk.

Påstand 7: Tradisjonen kan vise til en kjede helt tilbake til apostlene.
Svar: Mange vil ha det til at Paulus eller Peter grunnla menigheten i Antiokia. Men NT beskriver det ikke slik. Mange mener også apostlene innsatte en toppbiskop i Antiokia, men en slik viktig begivenhet er ikke nevnt i NT, hverken innsettelsen, toppbiskop-tjenesten generelt, eller noen biskopnavn! I NTs mange brever, er det mange som får en hilsen fra brevskriverne, men det hilses aldri til slike toppbiskoper.

Katolikkene er selv i tvil om for eksempel Johannes innsatte Polykarp som biskop. På sine norske nettsider skriver de: «Angivelig ble han bispeviet av Johannes selv.» Om Polykarps biografi skriver de at deler av den er «ren fiksjon». Et annet ordvalg er «legenden forteller at».

Påstand 8: Tradisjonen viser at Roma-menigheten skal stå i en særstilling
Svar: Vi finner ikke en slik politikk i brevene fra apostlene. Heller ikke det første menighetsbrevet etter apostlene. Brevet er skrevet i vi-form, fra en menighet til en annen menighet og er ikke noe pavebrev eller brev fra en menighet i særstilling. Men femti år senere dukker Ireneus opp på banen og sier at romermenigheten skal være en slags sjefmenighet over de andre. Og enda senere, på kirkemøtet i år 325, blir dette vedtatt, men med en vri der både Roma og Alexandria settes øverst.

Påstand 9: Det er ikke noe mystisk med Tradisjonen
Svar: På slutten av 300-tallet skriver Basilios i den ortodokse kirke at tradisjonsoverleveringen foregikk hemmelig og skjult. Dette er stikk i strid med hvordan Bibelen forteller at evangeliet skal formidles: Åpent og offentlig uten noen triks.

Påstand 10: Uten Tradisjonen blir teologien personavhengig, likegyldig og vinglete
Svar: Heller ikke Tradisjonen er en garanti, for Tradisjonen er delt i ulike tradisjonsløp, og den er selv i strid med Bibelen, og den vingler. Bibelen ber alle kristne ta vare på troen.

Påstand 11: Tradisjonen er biskopene
Svar: Tilhengere av Tradisjonen lar begrepet Tradisjonen skifte innhold fra avsnitt til avsnitt. Tradisjonen kan bety biskopene, kirkehistorien, Den hellige ånd, den muntlige tradisjon, osv. Noen ganger kan selv jeg støtte Tradisjonen, det spørs hvilket innhold man legger i ordet. Hvis man med Tradisjonen egentlig mener det allmenne prestedømme, så støtter jeg Tradisjonen. Legg merke til hvilke poenger som legges inn begrepet fra gang til gang. For eksempel "Tradisjonen samlet NT" betyr egentlig "alle kristne var sikkerhetsnett og det ble ikke holdt noen kirkemøter om saken". Pass deg for retoriske triks.

FRI FRA TRADISJONEN
"Frihet i Kristus!" er et sitat fra Paulus. Selv om det foregår mye fint i kirkeamfunn som er tilhengere av Tradisjonen, kan man dessverre være bundet av Tradisjonen. For eksempel katolske prester får ikke lov til å gifte seg, selv om Peter var gift, han som kjeden av tradisjonspersoner egentlig skal starte med. Andre eksempler:

  • Kvinner har ikke alle religiøse rettigheter
  • Kvinner opplever ikke full likestilling i ekteskapet
  • Man må være prest for å døpe eller preke
  • Man er ikke vant med å lese Bibelen på egen hånd eller sammen med andre kristne
  • Man må ha en religiøs posisjon for å ta ordet i samlinger
  • Man opplever ikke kjærlighet i samlingene fordi man sitter på kirkebenker
  • Man tror at man må gifte seg og bli begravet av en prest i en kirke
  • Man tror man må bli konfirmert for å kalle seg en kristen
  • Man tror man må være medlem i en kirke
  • Man tror en menighet må ha et eldsteråd for å kalles menighet
  • Man tør ikke ta initiativ, for man tror initiativet først må godkjennes av en leder

Likheten mellom Tradisjonen, frimureri og gnostikere

Mange kristne har Tradisjonen, kort forklart kirkehistorien, som rettesnor når de skal ta stilling til teologiske eller verdimessige spørsmål. De hevder at Tradisjonen og Bibelen spiller så tett på lag at det finnes ikke konflikt mellom dem, og at begge to kan og skal brukes som veileder.

Men det er mange konflikter mellom dem, her er én: I Bibelen står det at Jesus kritiserer folk som kler seg i flotte religiøse klær og som gjerne vil at andre skal hilse pent på dem slik at de får seg en opphøyd posisjon. Dette står i Markusevangeliet kapittel 12.

Senere, en eller annen gang i Tradisjonen, startet likevel prester å kle seg opp med flotte klær og begynte å kreve at resten av menigheten skulle hilse pent på dem. Spesielt i den ortodokse kirke har man hilseritualer foran ledere. Men også innen den katolske kirke må man knele foran biskopen.

EN HEMMELIG TRADISJON?
På slutten av 300-tallet var det en kar som het Basilios som var aktiv innen den ortodokse kirke. Han ble utnevnt til helgen både blant de ortodokse og blant katolikkene, og var dermed ikke hvem som helst.

Basilios var tilhenger av Tradisjonen. Av hans brever kan man se at folk på 300-tallet hadde begynt å se at Tradisjonen og Bibelen var i konflikt. Han legger også frem en påstand jeg finner svært underlig, nemlig at tradisjonsoverleveringen skal ha foregått hemmelig og skjult. Det får meg til å tenke på frimurere som har hemmelige ritualer. Eller gnostikere som mente at kvinner hadde fått del i en skjult lære de skulle formidle til menn.

FRITT, ÅPENT, UTEN TRIKS
Et hemmelig opplegg er i tilfelle stikk i strid med hva som står i Bibelen: Peter sier "la meg tale fritt og åpent til dere" når han snakker til byens befolkning. Han skriver også at alle kristne er prester, da kan ikke noe være hemmelig for en elite. Bibelen skriver om Paulus: "Han begynte å tale fritt og åpent". Om Apollos: "i åpent ordskifte". Paulus skriver: "Åpent legger vi sannheten fram". Han skriver også at han ikke benyttet seg av noen triks.


Men 300 år senere har Basilios en annen politikk, han skriver [klammene er mine kommentarer]:

"Noen av de Kirkens dogmer og læresetninger har vi fra den skriftlige undervisning [f eks brevene etter Paulus], andre har vi fått fra den apostoliske tradisjon gjennom hemmelig overlevering fra forgjengerne."

Han skriver videre:
"Begge [Tradisjonen og Skriften] har den samme betydning for troen, det er noe ingen vil bestride, om de bare er sånn noenlunde kjent med de kirkelige forordninger. For når vi drister oss til å forkaste de skikker som ikke er nedskrevne [her kommer det frem at noen har begynt å forlate Tradisjonen, antagelig fordi de så at det var konflikt mellom den og Skriften], fordi de ikke er av større verdi, så skader vi derved uunngåelig også Evangeliet i dets hovedanliggende, eller snarere: det blir ikke annet enn det tomme navn tilbake. Vi må for eksempel fremfor alt henvise til det første og mest alminnelige: Hvem har skriftlig lært at de som setter sin lit til vår Herre Jesu Kristi navn, skal gjøre korsets tegn? [Jeg forstår Basilios her at man ikke visste hvem som hadde oppfordret til denne skikken, for den fins ikke skriftlig fra apostlene.]"

Han fortsetter så med andre eksempler som mangler skriftlig opphav:

  • ordene som sies under nattverden
  • velsignelse av dåpsvann
  • salvelsens olje
  • velsignelse av den som skal døpes
  • tre ganger neddykkelse
  • ordene som sies i dåpen
Basilios skriver så: "Skjer det [punktene over] ikke i følge den hemmelige og skjulte tradisjon? (...) Stammer det ikke alt sammen fra den lære som ikke var bestemt for offentliggjørelse og formidling som våre fedre oppbevarte i en taushet som ikke var tilgjengelig for utforsking og nysgjerrighet, etter som de hadde fått streng beskjed om å bevare hemmeligheten ved hellig taushet? For hvordan ville det vel sømme seg å offentliggjøre læren [altså ikke bare ritualer, men selve læren] om det de udøpte ikke engang tillates å betrakte."

NØDRETORIKK ELLER HEMMELIGHETER?
Betyr dette at det fins hemmelige ritualer i Tradisjonen, altså blant katolikker og ortodokse, som kun prester eller andre lenger opp i hierarkiene kjenner til? Ikke bare ritualer, men faktisk en hemmelig lære? Eller er dette bare nødretorikk fra Basilios fordi han er drevet seg selv inn i et teologisk hjørne?

Bør dagens scenekirker bruke samme argumenter? Altså: "Vi aner ikke hvem som fant på at vi skulle kutte ut kjærlighetsmåltidene i hjemmene og legge tyngdepunktet på en scene inne i kirkebygningen, men siden det er slik i dag, så må beslutningen stamme fra apostlene. Paulus oppfordret åpent at alle i menigheten skulle delta fritt med sine innslag, men i hemmelig ga han ordre om noe helt annet..."

Jeg mener tilhengere av Tradisjonen må ta stilling til Basilios. Fins det hemmelige ritualer eller ikke? Støtter man en hemmelig lære eller ikke? Frimurere er åpne om å si at det fins hemmelige ritualer, men at man ikke skal røpe dem for da ødelegges opplevelsen og det pedagogiske poenget. Det burde derfor ikke være vanskelig for tradisjonstilhengerne å bekrefte eller avkrefte om det fins hemmelige ritualer.

Problemet er at Basilios er en felle for tradisjonstilhengerne. Hvis de sier at det slett ikke fins noe hemmelige greier, så undergraver de selve Tradisjonen, for det er jo karer som Basilios som Tradisjonen består av.

SKRIFTEN ALENE
Jeg holder meg til et annet prinsipp enn Tradisjonen, nemlig "Skriften alene". Man kan lese Bibelen romslig eller firkantet, men prinsippet er at når man er kristen, kan ikke Tradisjonen være en veileder, for den er i konflikt med Bibelen.

Jeg har hentet den norske oversettelsen av Basilios fra bloggen til Bjørn Olav Hansen, som igjen har hentet den fra menighetsbladet til en ortodoks menighet som gjenga teksten til Basilios.

Basilios var for øvrig erkebiskop i byen Caesarea. Erkebiskop er en tjeneste som ikke finnes i Bibelen. Det er noe Tradisjonen har funnet på.

onsdag 3. desember 2008

Overlevelsesguide for kvinner som blir undertrykt i menighetslivet

De første kristne viste full likestilling i menighetsliv og ekteskap og var dermed svært radikale i forhold til antikkens maskuline kultur. Under viser jeg korte svar på vanligste argumentene som brukes mot kvinner som undertrykkes i kristne miljøer i dag. Men først noen bibelsteder som tydelig viser likestilling:

«Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus.» (Galaterbrevet 3:28) Hvis man mener at kvinner er unntatt fra dette sitatet og skal forskjellbehandles, åpner man for å gjøre det samme med de andre gruppene som nevnes.

«Kvinnen rår ikke over sin egen kropp, det gjør mannen. På samme måte rår ikke mannen over sin egen kropp, det gjør kvinnen.» (1. Korinterbrev 7:4). Tydeligere kan det neppe sies.

Paulus oppfordrer gifte kvinner til å være sjef på familiens gårdsbedrift med jorder og eiendeler (1. Timoteusbrev 5:14). Dette bibelverset kan isolert sett strekkes til å hevde at kvinnen skal være sjefen til sin mann, men det blir misbruk av enkeltsetninger, totalen viser likestilling.

HER ER DE VANLIGSTE TEOLOGISKE PÅSTANDENE MOT KVINNER:

Påstand 1: Kvinner har ikke lov til å være forstander.
Svar: Paulus bruker forstanderordet om kvinnen Føbe (samme lenke som over).

Påstand 2: Kvinner kan ikke være prest.
Svar: Peter sier at alle kristne er prester.

Påstand 3: Kvinner må bruke sjal/skaut.
Svar: Paulus sier at håret er bra nok.

Påstand 4: Kvinner må bruke sjal/skaut for å signalisere at mannen er sjefen.
Svar: Paulus sier at kvinnen skal bære sin egen myndighet/frihet på hodet. (Se lenken i forrige punkt.)

Påstand 5: Kvinner skal tie i forsamlingen.
Svar: Menn får samme beskjed noen setninger tidligere, det handler om å unngå kaos.


Døtrene til Filip hadde en profetisk gave, de drev neppe med pantomime, men snakket. Kvinner som Lydia, Nymfa, Maria og Priska åpnet hjemmene sine for kristne samlinger. Selvsagt snakket de i samlingene.


Påstand 6: Kvinner har ikke lov til å holde prekener/taler.
Ordet forkynnelse er ikke i bruk i teksten som handler om forstyrrende snakk.

Påstand 7: Kvinner skal ikke undervise menn.
På norsk brukes ordet "lære" i denne teksten, men det greske ordet betyr herske over eller myrde, og handler sannsynligvis om å stanse gnostikernes teologi. For øvrig har vi den kristne Priska som lærte opp Apollos.

Påstand 8: Mannen er kvinnens overhode.
Svar: Det greske ordet for hode betyr ikke overhode, men kilde, og viser til skapelsen der mannen er kilde kvinnen og at de dermed har samme byggestener. Da Paulus sa at mannen er kvinnens hode, gikk han inn for full likestilling.

Påstand 9: En kvinne skal underordne seg sin mann.
Svar: Alle kristne oppfordres til å underordne seg hverandre gjensidig. En utfordring var kristne kvinner gift med ikke-kristne menn i antikkens maskuline maktkultur. Peter oppfordrer slike kvinner til å underordne seg i håp om at de fæle mennene ville våkne og bli kristne slik at underordningen ble gjensidig. Peter satte ektemenn på fy-listen.

Påstand 10: Kvinner kan ikke være apostel/misjonær.
Svar: Junia var apostel. Priska jobbet tett med Paulus i misjonsarbeid. Paulus bruker samme kollega-ord overfor Priska som overfor menn som han kalte apostler.

Påstand 11: Kvinner kan ikke være eldste.
Svar: Eldstepersoner var opprinnelig husverter for menighetene, for det fantes ikke kirkebygninger. Paulus kaller samlingene hjemme hos kvinnen Nymfa for menighet. Hilsepolitikken til Paulus viser at Nymfa var eldste, for det fins ingen andre kandidater.

Et vanlig kvinnefiendtlig argument er at Paulus sier at en eldste skal være "én kvinnes mann". Men han sier det samme om diakoner, og han anbefaler kvinnen Føbe som diakon. Han mener altså begge kjønn selv om eksemplene er maskuline. Han retter opp en mulig misforståelse om eldste ved å straks skyte inn at det samme gjelder kvinner.

Påstand 12: Kvinner kan ikke være pastor/hyrde.
Svar: Flere steder i Bibelen kommer det frem at pastor/hyrde er det samme som eldste. Se forrige punkt. For øvrig bruker Paulus omtrent samme oppskrift enten det er snakk om eldste, diakoner eller ressursterke enker.

Påstand 13: Kvinner kan ikke være evangelister.
Verdens første evangelist var kvinnen som Jesus møtte ved brønnen og som gikk til byen etterpå der mange ble kristne pga henne. Enkelte kaller Maria Magdalena for apostlenes apostel fordi hun var den første som fikk oppdraget med å fortelle andre at Jesus var stått opp fra graven. Lydia var sannsynligvis den første kristne i sitt område og det står ikke at hun fikk munnkurv av apostlene.

Påstand 14: Kvinner skal være mannens hjelper.
Svar: Argumentet er hentet fra skapelsesfortellingen. Men ordet for hjelper brukes også om Gud, og stort sett brukes ordet hjelper om en overordnet som hjelper en underordnet.

Påstand 15: Menn skal dominere kvinner.
Svar: Det står i Bibelen at en slik dominans er et resultat av syndefallet. Vi kjemper mot synd ellers, og selvsagt skal vi kjempe mot dette også. Det hebraiske ordet som brukes i denne forbindeles viser muligens at også kvinnen fikk fikk iver etter å herske. Begge kjønn sliter med dette.

Påstand 16: Kvinner må si "Herre" til sin mann, noe som betyr en ensidig underordning.
Svar: Også Efron sa "Herre" til Abraham, og de var likestilte.

Påstand 17: Kvinner skal ikke være biskoper.
Svar: Bibelen viser at biskoper er det samme som eldste/prest/pastor. Hilsepolitikken til Paulus viser at det var husvertene og husvertinnene som var biskoper. Forklaringen kan du lese blant annet her:
Kom gjerne med flere påstander hvis jeg har glemt noen.

OVERLEVELSESTIPS FOR KVINNER I TRADISJONELLE MENIGHETER
Det tar antagelig svært lang tid å forsøke å overbevise menigheten eller kirkesamfunnet om ny teologi, jeg foreslår heller dette:
  • SAMLINGER: Ta selv inititaiv og vær vertinne for kristne samlinger, gjerne hjemme eller andre steder, uten å spørre den tradisjonelle menigheten. Å starte noe nytt betyr ikke at man driver med "splittelse". Det fantes ikke kirkesamfunn og medlemsnummer i urmenighetene, det var ingen plikt til at alt skulle foregå under samme paraply, de første kristne levde organisk, det kan du også gjøre. Forbilde: Nymfa, Priska og Lydia i NT.
  • ENKELTPERSONER: Ta vare på enkeltpersoner på eget initiativ, utenom samlingene. Forbilde: Føbe i NT.

Fant du denne oversikten nyttig, så er det hyggelig med en kommentar.

fredag 28. november 2008

Biskop Nordhaugs nødsfall-teologi

Norge har utnevnt en ny biskop i dag. I sommer skrev jeg kritisk om teologien hans da han hadde et innlegg i avisen Vårt Land. Et øyeblikk fremsto Halvor Nordhaug i innlegget som "liberal" fordi han argumenterte for å la ikke-teologer døpe, ordne nattverd, stå for begravelser og gudstjenester. Men da han skulle begrunne sitt syn lenger ut i innlegget, var det ut fra en nødssituasjon, egentlig mener Nordhaug at kun prester skal kunne døpe osv.

Stakkars Ananias som døpte Paulus, han ryker ved alle kravene til Nordhaug: Ikke prest, ikke teolog, ikke vigslet, ikke fått fullmakt, ikke under tilsyn av prest.

Statsråd Giske sa dette i en pressemelding fra departementet:
"Nordhaug vil tilføre bispekollegiet verdifull kompetanse innen teologi og praktisk kirkeliv."

Siden den nye biskopen er så flink i teologi, bør han lett kunne svare på mine spørsmål.

Her er mine 10 spørsmål til den nye biskopen:
1. Hvor i NT står det at prester skal ordne begravelser?
2. Hvor i NT står det at prester skal ordne nattverd?
3. Hvor i NT står det at prester skal døpe?
4. Hvor i NT står det at prester skal ordne gudstjeneste?
5. Støtter du Luther som mente at fedre kunne døpe sine barn hjemme?
6. Hva mente Peter med at alle kristne er prester?
7. Hvem tror du var prest eller biskop i menigheten hjemme hos Priska og Akvillas i NT?
8. Hvor i NT står det at en biskop skal være lederen til prester?
9. Støtter du Luther som mente at folk burde reise seg og protestere i samlingen hvis presten (læreren) sa noe galt?
10. Luther skrev dette: "Mener du at Guds ord skal vike for gamle skikker og for biskopene? Aldri i verden!" Hva tror du han mente?

søndag 23. november 2008

Myten om at kristne er mot vitenskap

Darwin-året 2009 nærmer seg. Da vil mange gå i mytefellen og tro at kristne er mot vitenskap. Allerede nå, i november 2008, kan jeg lese avisinnlegg der ateister maler et falsk bilde av situasjonen. De later som at evolusjonsdebatten handler om vitenskap mot tro. Men debatten om evolusjonslæren handler sjelden om hva som står i Bibelen. De aller fleste debattene handler om fakta. Forskjellen mellom ateister og kristne er hvordan man tolker fakta.

Alle er for eksempel enige om at det fins fossiler i fjellene. Og alle er enige om at det fins ulike lag i fjellene. Og alle er enige om at lange fossiler, for eksempel en trestamme, kan gå tvers gjennom mange lag i fjellet. Spørsmålet er hvordan man tolker slike trestamme-funn. Det første tanken burde, etter min mening, være at hvert lag ikke representerer millioner av år, for da ville jo treet ha råtnet i mellomtiden og vi ville ikke ha funnet et tre-fossil i dag.

Jorda kan godt være millioner av år likevel, men det er et annet tema enn aldersforskjellen mellom lagene som er en betingelse for evolusjonslæren.

Det er mange slike eksempler i bøker som er kritiske til evolusjonslæren. Det handler for eksempel om hvor mange mutasjoner som må til for å skape et nytt organ eller en ny art, og at det ikke har vært nok generasjoner tilgjengelig.

For å si det på en annen måte: Man kan gjerne være ateist og samtidig være skeptisk til evolusjonslæren. Da mener man rett og slett at teorien ikke holder mål i stor skala, og at man samtidig tror at det ikke finnes en Gud, og at livet må ha blitt til etter en teori som ikke er lagt frem ennå.

Det er mange argumenter på begge sider av bordet. Folk trekker ulike konklusjoner og havner i vår del av verden gjerne i en disse gruppene: Ateister, kristne evolusjonister eller kreasjonister.

DET VAR KRISTNE SOM FANT DEN RIKTIGE MODELLEN AV SOLSYSTEMET
Et mye brukt "bevis" på at kristne er mot vitenskap, er historien om Galilei. Men alle som var involvert i å finne den riktige modellen av solsystemet, var kristne. Allerede på 400-tallet skriver teologen Augustin at når noe er vitenskapelig bevist, må Bibelen tolkes ut fra det. På 1500-tallet formulerer så Francis Bacon den vitenskapelige metode. Han var ikke ateist, men kristen.

Omtrent på samme tid lanserer teologen Kopernikus ideen om at jorda går rundt sola. Han klarer imidlertid ikke tenke seg at planetene går i ellipser. Den kristne Kopernikus kommer altså med et helt nytt bilde av universet, men blir ikke kalt for kjetter eller noe slikt.

Dansken Brahe legger så frem en modell der alle planetene går i bane rundt sola, unntatt jorda som han mener er i midten. Dette er egentlig et skritt tilbake, men han bygger flotte instrumenter som han observerer stjernehimmelen med. Hans gode observasjoner og tabeller blir viktige etter hans død.

På 1600-tallet blir så teleskopet blir oppfunnet og både Galilei og jesuittene kikker ivrig på stjernehimmelen. Jesuittene sammenligner sine observasjoner med Brahes svært gode tall. Paven er begeistret over dette, han er høyeste beskytter for et astronomisk selskap.

Den kristne Galilei mener så at teologen Kopernikus fra forrige århundre hadde rett. Men så starter bråket. En munkeorden går til teologisk angrep mot Galilei.

Galilei har en vitenskapsinteressert venn. Denne vennen blir pave og fortsetter å diskutere vitenskap med Galilei. Han sier til Galilei at noe er ikke bevist bare fordi man har en teori, det kan jo tenkes at det finnes en annen teori som er like så god. Teorier må bevises fysisk, mener paven. Galilei kommer også med noen teorier om at solflekkene er skyld i høyvann og lavvann. Paven diskuterer med Galilei og mener at høyvann og lavvann må ha noe med månen å gjøre, noe som i ettertid har vist seg å være riktig.

Paven var altså ikke en religiøs dust. Både paven og Galilei var kristne som var vitenskapsinteresserte, og de drev i utgangspunktet saklige diskusjoner. Men så blir Galilei irritert på de vrange munkene og på hans venn paven som ikke kjøper ideen til Kopernikus uten skikkelige bevis. Galilei skriver så et skuespill/bok der han legger pavens argumenter i munnen på en idiot. Dette er provoserende, og munkene sørger for at Galilei får inkvisisjonen på nakken. Galilei lyver under avhørene og det hele ender med at Galilei får husarrest. Å stenge en person inne er selvsagt forkastelig. Men det var ikke slik at Galilei sto for vitenskap og paven var mot vitenskap. Paven hadde rett i noe og Galilei noe annet.

Jeg er ikke historiker, men det ser ikke ut til Galilei egentlig bidro med noe særlig når det gjaldt modell av solsystemet. Det var Kopernikus som sto for den beste modellen til da, og det var Brahe som sto for de beste observasjonene. Men man var ennå ikke i mål.

Brahe dør og har testamentert sine tabeller osv til assistenten Kepler, dette på tross av at de kranglet en del. Kepler jobber videre med Brahes tall og utstyr i åtte år, og så kombinerer han Brahes tall med ideen til Kopernikus om at sola er i midten. Da stemmer alt. Det er altså den kristne Kepler som får på plass den riktige modellen av solsystemet. Teologen Kopernikus gikk nemlig ikke inn for planetbaner i ellipseform. Den riktige modellen er altså at sola er i midten og planetene går i ellipsebaner. Kepler forsøker å overbevise Galilei om dette, men Galilei holder fast på sirkler og vil ikke høre om ellipser.

Vi har altså:

  • Kopernikus: sola i midten, sirkelbaner
  • Brahe: alle planeter rundt sola, unntatt jorda, gode observasjonstall
  • Jesuittene: egne observasjoner
  • Galilei: sola i midten, sirkelbaner
  • Paven: krevde bedre bevis
  • Noen munker: lager teologisk krangel
  • Kepler: sola i midten, ellipsebaner (korrekt modell!)
Alle de involverte var kristne, med muligens Brahe som unntak. Noen kilder skriver at han var protestant slik som Kepler, andre skriver at drev litt med horoskoptydning på si.

Ingen av de involverte fikk noe straff eller kritikk av Kirken, unntatt Galilei som havnet i en krangel med munkene og paven. Galilei rappet også noen av jesuittenes observasjoner og ga dem ut som sine egne. Det er selvsagt helt galt å sende noen i husarrest. Men å bruke denne hendelsen i et forsøk på hevde at kristne generelt er vitenskapsfiendtlige, er skivebom. Det var jo kristne som fant frem til den riktige modellen.

Her er noen andre kristne kjente forskere på 1600-tallet:
  • Kjemiens far, Robert Boyle
  • Grunnleggeren av sannsynlighetsregning, Blaise Pascal
  • Oppdaget blodets sirkulasjon, William Harvey
  • Loven om tyngdekraft, Isaac Newton
Senere kom: Woodward, Linné, Faraday, Morse, Kelvin, Maxwell, Pasteur, alle sammen kristne.

MEN NÅ ER JORDA I MIDTEN IGJEN!
Et interessant poeng er at nå, i 2008, har forskerne igjen begynt å plassere jorda i midten! Man sier selvsagt ikke at sola går rundt jorda. Men jorda, eller rettere sagt vår galakse, er plassert midt i universet. Milliarder av galakser er hopet sammen og ligger som i sirkler rundt vår egen galakse. Universet ser ut som en pilskive der vi er plassert midt i blinken: jorda i midten av universet. Om forskerne som fant ut dette, var kristne eller ikke, vet jeg ikke. Men det er ikke en "kristen" påstand at vi er plassert i midten. Også ateistiske miljøer, slik som for eksempel bladet Illustrert Vitenskap, skriver at vi befinner oss midt i universet. Spørsmålet er så hvordan vi skal tolke dette faktum.

Opplysningene i denne artikkelen har jeg hentet fra disse bøkene:
  • Skaperkoden, skrevet av en kristen evolusjonist
  • Da kvinnen fikk sjel, skrevet av en kristen evolusjonist
  • Darwins lære faller, skrevet av en kristen kreasjonist
  • Intelligent skapelsetro, skrevet av en kristen kreasjonist (på svensk)
  • Vårt Ursprung? skrevet av en kristen kreasjonist (på svensk)

Det er interessante bøker enten man er ateist, kristen evolusjonist eller kreasjonist. Julepresang?

Oppfordrer kirkegjengere til å korse seg oftere

Prest Per Arne Dahl mener norske kristne gjerne kan korse seg oftere, selv om de ikke er katolikker. I Aftenposten i dag skriver han stadig flere tegner et kors mellom panne, bryst og hjerte når de kommer inn en luthersk kirke eller i en frikirke, slik katolikker gjør. Han oppforder folk til å øve seg på dette og viser en tegning som pedagogisk stipler opp ruten fra pannen til hjertet.

Jeg gjør meg noen tanker om dette:


1) Det står ingenting i Bibelen om en slik skikk.

2) Men det er etter min mening ok med nye skikker blant kristne så lenge skikkene bygger opp og så lenge de ikke bryter med Bibelens grunnverdier. Bibelen gir rom for ulik kultur.

3) Oppfordring til korsing viser nok en gang at kirkesamfunnene trekkes mot Tradisjonen. Jeg mener vi heller bør konsentrere oss om grep som gjør at fellesskapet kan få bedre rammer. Det vil si at presten sier fra seg sin hierarkiske posisjon og at man samles som venner, gjerne privat rundt et måltid slik de første hadde som skikk.

4) Innlegget til Dahl viser ikke bare at Kirken trekkes mot Tradisjonen, men også at man argumenterer ut fra den. Dahl skriver at å korse seg, det har kristne gjort i "alle tider" og at korsing startet "tidlig i oldkirken". Slik Dahl ordlegger seg, får man inntrykk av at Bibelen forteller at Paulus, Føbe og alle de andre korset seg, noe det ikke er belegg for å hevde. Jeg pleier å skille slik: urmenigheten er beskrevet i NT, generasjonene etter kan man kalle oldkirken.

5) Flere ganger oppforder Paulus kristne til å hilse hverandre med et kyss når de møtes. Oversatt til norsk kultur kan det være snakk om en klem eller en bamseomfavnelse. Den underliggende verdien er at vi skal se hverandre når det er samling, og gjerne vise det også fysisk. Men det er vanskelig å se hverandre i dagens kirkeparadigme. Jeg skulle ønske at prester og pastorer for alvor endret rammene for samlingene, ikke bare si at hussamlinger er "noe ekstra for dem som vil". Antagelig sitter det svært langt inne å endre selve hovedsamlingen, derfor er det du som er vanlig kirkegjenger som må invitere noen venner hjem til samling, slik Føbe og Akvillas i NT gjorde.

Når kristne samles, bør rammene være slik at hverandre-verdiene kan leves ut og at det virkelige allmenne prestedømme fremelskes. Les mer om urmenighetene.

lørdag 1. november 2008

Husittbevegelsen protesterte før Luther

På 1500-tallet protesterte Luther (Tyskland) mot katolikkene. Men før Luther protesterte Jan Hus (Tsjekkia) og Husittbevegelsen på 1400-tallet. Og før Husittbevegelsen var Wycliffe (England) på banen, det var på 1300-tallet. Og før Wycliffe gikk Valdenserne (Alpene) rundt med sitt budskap på 1100-tallet. Protester mot kirkelige hierarkier har pågått gjennom århundrer.

De som protesterer har ofte noen felles verdier og ideer, de går gjerne inn for en form for allment prestedømme og de oversetter gjerne deler av Bibelen til sitt lands språk for at det allmenne prestedømme, altså alle kristne, skal kunne lese Bibelen uten biskop-filter.

De som gjennom historien har protestert mot kirkehierarkiene og dens kultur og teologi, har ofte også til felles at Kirken myrdet dem. Også Jan Hus i Husittbevegelsen ble myrdet. Dødsdagen hans er helligdag i Tsjekkia, og en statue av ham kan du se på det gamle torget i Praha, i følge Wikipedia.

Jan Hus avviste rikdom, korrupsjon og hierarki i den katolske kirke. Han var også mot salget av avlatsbrev. Hus talte ofte på kirkemøter, men fordi han angrep geisteligheten, avsatte biskopen ham.

Husittbevegelsen i Tsjekkia var inspirert av Wycliffe fra England. Og da Hus ble for ivrig til å spre sin lære, brente Kirken i Praha bøker av Wycliffe. Hus ble bannlyst, men han hadde folket med seg som protesterte i gatene.

Hus var rektor på universitetet. Etter at han ble myrdet av Kirken, foreslo en professor ved universitetet at vanlige folk skulle få brød og vin ved nattverden. Dette kravet spredde seg sammen med et krav om at Bibelen skulle være eneste teologiske rettesnor og at gudstjenestene skulle foregå på tsjekkisk.

Går man til urmenighetene i den første generasjonen kristne, ser man at de delte måltid og nattverd sammen i husmenigheter. Det står ikke noe sted at man må være prest for å dele nattverd. Men en eller annen gang i kirkehistorien ble husvertene opphøyd til prester med rang over de andre, og kun de med slik høy rang fikk nattverd, altså brød og vin. Den samme ideen om rang ser man i dag når Menighetsfakultetet holder fast på at man må være prest for å døpe. Men Peter sier at alle kristne er prester.

Når det gjelder Husittbevegelsen, blandet nasjonalistiske adelsmenn etter hvert seg inn i bevegelsen og man fikk de voldelige Husittkrigene.

søndag 26. oktober 2008

Hva betyr prest? Peter viser det allmenne prestedømme

Det er to ord for prest i NT. Vet du forskjellen? Her kommer en forklaring.

Apostelen Peter skriver et brev som han retter til alle kristne. Han oppfordrer alle til å bli et hellig presteskap. Etterpå bruker han også uttrykket kongelig presteskap om alle kristne. Av sammenhengen kommer det frem at han tenker på Kristus som konge. Det er altså én konge, og resten er prester.

Peters 1. brev 2,9: «Men dere er en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, (...).» Dette mener jeg viser prinsippet om det allmenne prestedømme, alle kristne er prester.

Ordet Peter bruker her for prest, er hierateuma. Det finnes bare noen få steder i NT og ble brukt om prester i GT. Det radikale med Peters budskap, er at nå skal alle være prester, ikke bare noen få. Man går fra GT-paradigme til NT-paradigme.

Det fins to ulike greske ord som i dag ofte oversettes til prest:
• Hierateuma = prest
• Presbyter = eldste = «prest»

Å oversette presbyter til prest, kan skape misforståelser. Ved dette punktet synes jeg Bibelselskapets oversettelsespolitikk er god i deres norske utgave av Bibelen. De skriver eldste, og ikke prest, når gresken sier presbyter. Dermed er det mulig å henge med i svingene, det fins ikke spesielle prester i NT-paradigmet. Mange bibler på engelsk skriver ofte prest for eldste-ordet og da får dessverre ikke leseren med seg forskjellen på GT og NT.

De gangene det egentlige presteordet hierateuma er nevnt i NT, er det for å poengtere at alle kristne er prester, eller så er det nevnt historisk slik som ved presten Sakarja som var faren til døperen Johannes:

«En dag gjorde Sakarja tjeneste som prest for Gud, for turen var kommet til hans vaktskift. De kastet lodd, som skikken var blant prestene, og det falt på ham å gå inn i Herrens tempel for å ofre røkelse. Mens ofringen fant sted, sto hele folkemengden utenfor og ba.»

Dette står helt i starten av Lukasevangeliet. Her ser man at i GT-paradigmet, så var det utvalgte prester fra folket. Senere blir Johannes født, og litt senere blir også Jesus født. Selv om teksten står i NT, så beskriver den GT-paradigmet som eksisterte før Jesus og som jøder holder fast på fremdeles i dag.

Sakarja var altså utvalgt som en av flere prester. Men Peter sier at alle kristne er utvalgt, og alle kristne er prester!

I GT-paradigmet gikk prester inn i hellige bygninger eller rom som var stengt for folket. Peter oppfordrer i samme brev mottagerne til å bli levende steiner. Man er prest der man er, hjemme, på jobben, på reise.

Brevet rettes til kristne som var utsatt for store prøvelser, lidelser og undertrykking. Blant mottagerne var det blant annet slaver, det står i brevet. «Men tankene mine får du aldri» er tittelen på en bok om prostituerte i Norge på slutten av 1900-tallet. Tittelen ligner litt på Peters budskap. Var du slave i antikken og null verdt, og ble misbrukt seksuelt hver uke, og du måtte snike deg ut for å komme til noen kristne samlinger, ble du av Peter likevel kalt for et hellig presteskap.

I andre artikler skriver jeg forresten ofte prest for eldste-ordet, men det er for at leseren skal kjenne seg igjen i dagens ordbruk, selv om det egentlig er «feil».

Det ordet vi i dag bruker for prest, stammer altså fra det greske ordet presbyter som betyr eldste. I urmenighetene var det modne kristne som åpnet hjemmene slik at man kunne holde kristne møter, disse ble kalt eldste. Men de var ikke rangert over de andre i menigheten, for Peter forklarer at alle kristne er prester. Gjentatte ganger kommer dette budskapet frem i NT: Det er bare én far (Gud), resten er søsken. Eller: Det er bare én konge (Kristus), resten er prester. Det ikke-hierarkiske budskapet i NT er tydelig.

Da Paulus sa at mannen er kvinnens hode, gikk han inn for full likestilling

"Mannen er kvinnens hode", skriver Paulus to ganger i Det nye testamentet (NT). Hva i all verden mener han med det? Han skriver jo et annet sted at kvinnen skal være sjefen på familiegården, og han skriver "her er ikke kvinne eller mann" og mye annet som viser full likestilling?

Under skal jeg skrive om hodetekstene til Paulus og komme med en helt annen tolkning enn den vanlige som er at mannen skal være sjefen til kona, men aller først litt om mannens liv i antikken:

For en vanlig gresk mann i antikken, hvis han ikke var en slave, var livet omtrent slik: Slavene fikset jobben og kona sørget for huset. Han selv tuslet rundt og hadde filosofiske og politiske samtaler med andre menn. En vanlig mann kunne ha minst tre kvinner, helt åpenlyst: En selskapsdame (hetaera), en prostituert og en kone.

Også selskapsdamen var prostituert, men hun hadde utdannelse og kunne delta i filosofiske samtaler på fest. Generelt fikk ikke kvinner utdannelse i antikken. For å få anledning til utdannelse, måtte selskapsdamen si fra seg retten til å gifte seg og til å bære frem greske barn (som hadde rett til borgerskap). Antagelig kunne hun også ha egen økonomi, drive forretninger og til og med ha tjenere, men jeg vet ikke hvor vanlig dette var. Et rettsdokument fra den tiden handler om en heterae som var rik og hadde to tjenere.

Slike selskapsdamer hadde ikke juridiske bindinger til mannen i form av å være nr 2-kone slik konkubiner var i enda tidligere tider.

En vanlig mann kunne gjerne føre samtaler med en heterae, mens kona derimot var for ham helt uinteressant. Hun var omtrent som en slave i sitt forhold til mannen, men hadde en del å si når det gjaldt husholdningen.

Det var ikke så rart om kona hatet de to andre kvinnene i mannens liv. Festingen foregikk i mannens avdeling i huset. Der var det vindrikking, fremføring av dikt, sanger og foredrag, samtaler med andre menn og selskapsdamer, leking, og mannen kunne ligge med både selskapsdamen og andre prostituerte.

Kristne menn derimot, skulle holde seg til én kvinne, og elske sin kone som seg selv. Det er budskapet flere steder i NT. For et vanvittig inntrykk dette må ha gjort på en ikke-kristen kone hvis mannen plutselig ble kristen. Før var det selskapsdamen som fikk all oppmerksomheten, men nå dukket hun ikke lenger opp.

Når den kristne mannen skulle elske kona som sin egen kropp, måtte dette også innebære bevegelsesfrihet for kona. Når han kunne gå fritt omkring med sin kropp, burde hun kunne gjøre det samme, i den grad samfunnet ellers tillot det.

MANNEN VAR KVINNENS KILDE, IKKE OVERHODE
De to såkalte hodetekstene til Paulus, som sier at mannen er kvinnens hode, brukes ofte til å hevde at mannen skal bestemme over kvinnen. Men egentlig handler de om dette:
• Det kristne idealet er full likestilling
• Jesus som tjener er forbildet
• Kvinner har like mye autoritet i åndelige spørsmål som menn
• Undertrykte som er låst i et maktforhold, har en viss sjanse til å overbevise maktpersonen til å bli en kristen

Ordet hode som er i bruk på gresk i denne bibelteksten, heter kefale. Det hadde på den tiden ikke betydningen overhode, da brukte man i tilfelle andre ord. Overhode-betydningen dukket opp senere. Ordet kefale betydde enten den fysiske kroppsdelen hode, eller kilde/opphav. Det siste i forbindelse med en elv, for eksempel.

MYE Å TA STILLING TIL

Tekstene er i utgangspunktet vanskelige fordi det er mange forhold man må holde øye med når man leser. Snakker Paulus om menn og kvinner generelt? Eller om kristne ektepar? Eller om ektepar der kun den ene var kristen? Hvis det siste, må man huske på at samfunnet hadde gitt menn og kvinner et helt ulikt utgangspunkt. Menn hadde fått tildelt makt kulturelt og juridisk. Kvinner var omtrent som slaver i forhold til sin mann. Hvis Paulus snakker til blandingsektepar, da er det naturlig å gi helt ulike råd til menn og kvinner. Ikke ulike råd fordi det er snakk om to kjønn, men ulike råd fordi den ene parten hadde makt og den andre ikke.

Når det gjelder teksten til Peter, kommer det tydelig frem at han snakker til kvinner som er gift med ikke-kristne menn, og antagelig gjør Paulus det samme. I den ene hodeteksten skriver nemlig Paulus straks etter om forhold der den kristne er fanget av maktpersoner, det vil si slaver/slaveeiere. Det kan også være at han i den ene hodeteksten snakker om blandingsektepar og i den andre snakker om menn og kvinner generelt. De er jommen ikke enkle disse tekstene.

Hvis det er tilfelle at Paulus snakker om kristne kvinner gift med ikke-kristne menn, må man konsentrere seg når man leser. For da henvender han seg antagelig straks etter til kristne menn gift med ikke-kristne kvinner. Argumentene i tekstene blir da satt ut fra to helt forskjellige posisjoner. Ikke bare bytter han på hvem som er kristen i forholdet, men også hvem som av samfunnet hadde fått en maktposisjon. Som om ikke dette var nok å holde øye med, så blander Paulus også inn forholdet mellom Gud og Sønnen, samt skapelsen av mann og kvinne. Ja, det er enda mer å holde øye med, for eksempel forholdet Kristus og menigheten.

I tillegg må man forsøke å finne ut hvilke situasjoner Paulus sikter inn på, er det snakk om menighetsliv eller ekteskap? Antall parametre begynner å bli litt for mange til å si noe skråsikkert. Men jeg har noen forslag til tolkninger, og de viser full likestilling. Da mener jeg ikke "kvinne og mann er like mye verdt, men mannen har det siste ordet", men jeg mener full likestilling både i ekteskap og menighet.

Det er to hodetekster, den ene er i Korinterbrevet 11:3-16, den andre er i Efeserbrevet 5:21-33. Noen argumenter er like i begge, mens andre argumneter er forskjellige.

Korinterbrevet 11:3-16: Paulus og kvinnehår
Mange tolker Paulus til at han mente at kvinner skal ha sin ektemann som sjef og at kvinner skal ha på seg hodesjal for å vise dette når det er menighetssamling. Dette klinger dårlig sammen med Paulus-tekster som sier at mannen er ikke uavhengig kvinnen og kvinnen er ikke uavhengig av mannen, og at mannen eier kvinnens kropp og kvinnen eier mannens kropp.

Det er et viktig gresk ord i hodeteksten, det er exousia. Det betyr i følge bibelleksikon: å ha kraft til å velge, frihet til å gjøre det man selv ønsker, tillatelse, fysisk og psykisk styrke, være privilegert, ha autoritet og innflytelse, posisjon til å lede.

I det samme brevet som Paulus skriver om kilde/hode/kefale, brukes ordet exousia/frihet/autoritet på denne måten (forkortet av meg):

1 Kor 7:37: Ha kraft over sin egen vilje
1 Kor 8:9: Din egen frihet må ikke føre andre til fall
1 Kor 9:4: Retten/friheten til å spise og drikke
1 Kor 9:5: Retten/friheten til å ta med en ektefelle på misjonsreise
1 Kor 9:6: Retten/friheten til å slippe å jobbe
1 Kor 9:12: Andre må ikke bli en del av det som har makt over deg
1 Kor 9:18: Paulus er fri/har myndighet i evangeliet og ikke underlagt noen
1 Kor 11:10: Kvinner bør/må bære frihet/myndighet på/over hodet, for englenes skyld
1 Kor 15:24: Når Jesus fjerner alle makter og myndigheter, skal vi alle stå igjen med frihet (og styrke)

Ordet exousia betyr altså ikke andres autoritet, men din egen autoritet, rett og frihet. Eller i kristen sammenheng: den autoritet hver og en av oss har fått i Jesus/evangeliet. I hodetekstene står det at kvinner skal vise denne frihet/myndighet, de skal bære den på hodet. Det er et fantastisk budskap til de undertrykte kvinnene i antikken – og til mange kvinner i dag.

Teksten kan ikke bety at kvinner skal bære mannens autoritet på hodet. Da må man i tilfelle finne teologiske løsninger på de åtte andre gangene ordet exousia er brukt i samme brev.

Det er mange parametre å holde øye med i denne hodeteksten:

• Ulike grupperinger, for eksempel gnostikere og loviske jøder, presset på i de ferske menighetene og kom med alternative læresyn. Paulus argumenterer noen ganger mot slike grupper, man må ta stilling til om han gjør det denne gangen, og eventuelt hvilke grupper det er snakk om.

• På gresk er kvinne og gift kvinne samme ord. Det samme gjelder for menn. Noen ganger i NT indikerer dog «din mann» eller «din kvinne» at det er snakk om ekteskap. Det er ikke noe «din» i denne teksten. På den annen side kommer Paulus med eksempler fra skapelsen, og da er det ikke så langt unna å tenke på mann og kvinne som ett.

• Det er brukt to ulike greske ord som på norsk er oversatt til ett ord: dekke. Samtidig bruker norsk oversettelse to ulike norske ord for ett og samme greske ord! Viktige poenger kan være tapt i norsk oversettelse. «Noe på hodet» kan for eksempel bety å ha hår på hodet, ikke nødvendigvis ha noe oppå håret.

• Kulturen på den tiden var slik at kvinner signaliserte mye med håret. For eksempel luksusprostituerte, det vil si selskapsdamene som ble kalt hetaeraer, farget håret blondt. Andre prostituerte, antagelig fattige prostituerte, samt gnostiske kvinner, klippet enten av seg håret, eller hadde det kort. Det fantes også sex-prestinner i det religiøse landskapet. Vanlige rike kvinner derimot brukte mye tid på håret, med frisyrer, hårpinner, hårnett av gull, noe som ga status.

• Jødiske menn var forpliktet til å ha noe på hodet under bønnesamlinger.

• De avsluttende ordene til Paulus kan tolkes flere veier: «En slik skikk har ikke vi.» Det kan bety både ja eller nei til hodeplagg. Eller ja eller nei til kort hår. Eller til og med nei til krangling om detaljer.

• Argumentasjonen til Paulus tar utgangspunkt i to religiøse handlinger: Bønn og profetering. Det indikerer at oppfordringen ikke gjelder ellers i livet, for eksempel i ekteskapet eller ellers i menighetslivet. Samtidig hentes eksempler fra skapelsen, hvorfor det?

• Paulus blander inn engler midt i argumentasjonen.

• Teksten i denne hodeteksten nevner ikke ordet underordning. Paulus sier derimot at kvinnen skal, med sitt hår, bære myndighet/rett til å lede på hodet.

• Paulus svarer på brev fra korintermenigheten. Det er mulig noen setninger er sitater fra korinternes brev, og ikke meningsytringer fra Paulus.

• Paulus driver ordspill i andre tekster, og kan muligens gjøre det også i hodeteksten.

• Hva menes med ordet hode (kefale), hodeskalle eller kilde/opphav?

• Og er det snakk om kristne ektepar, blandingsektepar, eller menn/kvinner generelt, eller kanskje ulike forhold i samme brev?

Man kan bli svimmel av alle parametrene. Velger man tolkning av én setning, må man sjekke om den stemmer med alle de andre. Det er fire poenger jeg selv legger vekt på:

• Paulus bruker uttrykket «i Herren». I den delen av teksten kommer likestillingspoenget godt frem. Man kan ha ulike oppfatninger om skapelsen, men «i Herren» er det uansett likestilling.

Håret er bra nok som dekke, sier Paulus. Ergo kan vi i det minste slippe mas om hodeplagg!

• «Bære myndighet/rettighet» passer med det Paulus sier ellers om likestilling.

• Døm selv! sier Paulus. Eller: Tenk selv. Vi skal ikke la oss drukne av detaljer om frisyrer og slikt.

Korinterne har altså skrevet til Paulus (se kapittel 7 i Korinterbrevet) og har antagelig sagt at de ikke har endret lære eller verdier (se kapittel 11 hvor Paulus svarer med å rose dem fordi de har holdt fast på læren), samtidig ønsker korinterne antagelig hans syn på hodeplaggsaken og kan ha stilt ham konkrete spørsmål i brevet.

Hvis det var snakk om pressgrupper, kunne det være for eksempel jøder og gnostikere. Gnostikerne hadde en lære som gikk ut på at kvinnen ble skapt først. Jødene var loviske med mange regler man skulle følge, og mente at mannen var sjefen. Paulus derimot sto for likestilling, han mente at kvinnen eier mannens kropp og mannen eier kvinnens kropp. Og som han sier i hodeteksten: «Men i Herren er ikke kvinnen uavhengig av mannen, og mannen er ikke uavhengig av kvinnen. For som kvinnen ble til av mannen, blir mannen født av kvinnen, men alt er fra Gud.» Dette presiserer han fordi det foregående avsnittene kan misforstås.

Paulus starter med å nevne skapelsesrekkefølgen, der kvinnen er skapt av mannen (av mannens side, noe som for øvrig indikerer likestilling) og at mannen dermed er hennes kilde/opphav (kefale) til liv. Så kommer Paulus med et «men/og». Han forklarer at «i Herren» spiller ikke skapelsens rekkefølge noe og heller ikke hvem som er opphav til hvem, for «alt er av Gud».

Enkelte vil sikkert protestere på forrige avsnitt fordi kilde/opphav kan lage problemer for treenighetslæren. Den læren går ut på at Gud består av tre personer, et fellesskap av Fader, Sønn og Den hellige ånd, og at alle de tre har eksistert fra evighet av, dermed kan ikke den ene være kilde/opphav til den andre.

Greit, men Paulus sier ikke «Kristi hode/kilde er Faderen», han sier «Kristi hode/kilde er Gud». Dermed kan kilde gjerne være riktig ord. Man kan se for seg at Treenigheten, inklusiv Kristus, bestemmer seg for at nå skal Kristus gjøre sin oppgave på jorda. Fordi alle tre i fellesskapet er like smarte og like mye fylt av kjærlighet, er de ett. Dette kan forresten ligne på idealene for menighetslivet der beslutninger skal skje i konsensus og frivillighet og der alle tenker likt om kjærlighet. Hvis alle tenker likt om kjærlighet, da «må» man følge forslagene de andre kommer med, for forslagene er jo genialt riktige.

Vi spør gjerne etter kilden: «hvor starter denne elven?» eller «hvem fant på denne ideen egentlig?» eller «hvor kommer byggematerialene fra?» Dette kan bety at Gud, altså Treenigheten, er kilden til Kristus. Og mannen er kilden til kvinnen, for kvinnen ble skapt av mannens side (likeverdige byggematerialer).

Våre bilder på Gud blir selvsagt elendige forenklinger og gjetninger. Og kanskje har vi gått for langt i å kalle Gud for tre personer. Det indikerer tre personer som har ulike meninger og verdier, og da legger vi opp til intern debatt i treenigheten, og det er meningsløst. Man kan videre med det tro at bare en tredjepart av Gud ofret seg på korset.

Andre bilder på Gud er at det er den samme personen som opptrer med ulike klær. Jakten på et godt bilde må vi fortsette med, våre ord er for fattige, mitt poeng er at man ikke kan avvise at ordet kefale betyr kilde, eller kan bety kilde, og at dette kan være riktig tolkning, noe som betyr at argumentasjonen til Paulus ikke har noe med makthierarki å gjøre.

At treenigheten sender seg selv til jorda, betyr ikke at Kristus for første gang eksisterer i det Maria blir gravid. Kristus kan ha eksistert i treenigheten som en åndelig dimensjon fra evighet av. Men i det Maria blir gravid, kan det bety at treenigheten har omskapt seg til en fysisk skikkelse som har et oppdrag i et historisk øyeblikk. Slik kan man snakke om at kilden til Kristus er Gud.

Man kan filosofere i årevis over treenigheten og lete etter et bedre beskrivende bilde, og jeg har sikkert ikke klart å holde meg unna noen språklige teologifeller i avsnittene foran, men poenget mitt denne gangen er at man ikke skal være for rask med å avfeie at kefale mest sannsynlig hadde betydningen kilde.

Man må for øvrig ikke glemme at et annet sted oppfordrer Paulus gifte kvinner til å være husherrer, et bilde som ellers i NT brukes om Gud selv! Det virker nesten som at Paulus mener kvinner skal være sjefen. Men man kan ikke se isolert på bibelvers, man må sammenligne med flere vers. Det gjelder også her. Ved å sammenligne med andre bibelvers, er det mer sannsynlig at Paulus tar opp et kilde-poeng enn et makt-poeng i denne hodeteksten.

Jødiske menn var altså forpliktet til å ha noe på hodet under jødiske bønnesamlinger. Dette skulle minne dem om at Gud førte dem ut av fangeskapet i Egypt. Det kan være at Paulus mente at kristne ikke-jødiske menn som hadde noe på hodet under bønnen, signaliserte at de ville være jødiske, det vil si at de signaliserte at de ville følge den jødiske loven/skikken og mente at de ikke kunne være fri til å følge sin egen kultur. Og at de videre med et slikt hodeplagg signaliserte at Kristus ikke er viktig eller ikke er så radikalt frigjørende som det Paulus mente. Derfor mente han at mennene ikke burde be med noe på hodet.

Paulus skriver et annet sted at «her er ikke jøde eller greker». Ergo skulle man ikke som kristen greker ha plikt til å følge jødiske lover/kultur. Hvis man som kristen greker hadde på seg jødisk religiøst hodeplagg i samlingene, anerkjente man ikke Kristus som sin kilde til liv.

Når det gjelder gnostikere, mente de som sagt at kvinnen ble skapt først. Det kan være at Paulus forsøker å rydde opp i ulike problemstillinger samtidig, og at han argumenterer mot kristne menn som begynner å følge jødiske regler, og mot kristne kvinner som begynner å anerkjenne gnostisk skaperrekkefølge. Å ha noe på hodet for en kristen mann var som å si: «Nei, Jesus er ikke min kilde». Å ha kort hår var for en kvinne å si: «Jeg tilhører en gnostisk sekt som ikke anerkjenner en skapelse der mannen er kilde til kvinnen, vi tror dermed ikke på den skapelseshistoren som de kristne tror på».

Den gnostiske skapelseslæren gikk ikke bare ut på en annen rekkefølge i skapelsen, men at kvinner skulle herske over menn. Å ha kort gnostisk kvinnehår i menighetssamlingen, signaliserte altså ikke at de var uenig i noe som var ganske uviktig teologisk, altså om mann eller kvinne ble skapt først, men det signaliserte noe mye viktigere: feil verdier. De signaliserte at kvinner skulle herske over menn, og at menn generelt er dumme. For den gnostiske læren gikk ut på at kvinner hadde fått tak i hemmeligheter i skapelsen, og disse hemmelighetene skulle de lære opp mannen i. Mannen var mindreverdig.

Men det kan også være at spørsmålet ikke dreier seg om gnostikere, men om prostituerte, for også de hadde kort hår. Eller det kan være at Paulus tar opp mange spørsmål på en gang. Eller at han tar opp ulike poenger i de to hodetekstene. Jeg tror ikke at jeg er helt i mål med mine tolkninger, men jeg mener det er god åpning for at hodetekstene ikke skiller seg fra de andre tekstene til Paulus der han går inn for full likestilling.

Her er hodeteksten i 1. kor 11, med mine kommentarer i klammer:
«Dere skal ha ros for at dere husker på meg i alt og holder fast på de overleveringene jeg har gitt videre til dere. Jeg vil dere skal vite at Kristus er enhver manns hode/kilde, mannen er kvinnens hode/kilde, og Kristi hode/kilde er Gud. [Paulus sier nei til gnostisk skapelsesrekkefølge.]

En mann som ber eller taler profetisk med noe på hodet, fører skam over sitt hode/kilde. [For en slik mann uttrykker at han holder seg til den jødiske loven/skikken og ikke til Kristus].

Men en kvinne som ber eller taler profetisk med utildekket hode [ikke ha hår eller noe som helst], fører skam over sitt hode/kilde. [For dette signaliserer at kvinnen mener at hun i følge gnostisk skapelseslære skulle herske over menn generelt.]

Det er jo akkurat det samme som å være snauklipt. [Og det ville i tilfelle signalisere at hun er en prostituert og dermed ikke ærer sin ektemann.] Hvis en kvinne ikke vil ha noe på hodet, kan hun like godt klippe av seg håret! Men når det nå er en skam for en kvinne å klippe eller barbere av seg håret, da må hun ha noe på hodet.

Mannen skal ikke dekke hodet, for han er Guds bilde og ære. Men kvinnen er mannens ære. For mannen ble ikke til av kvinnen, men kvinnen av mannen. Mannen ble heller ikke skapt for kvinnens skyld, men kvinnen for mannens. Derfor skal kvinnen for englenes skyld ha noe på hodet, som et myndighetstegn [Kvinnene skal signalisere sin egen frihet/rett/autoritet som de har i Kristus. Det er her ordet exousia brukes, ordet som åtte ganger i samme brev brukes på en slik måte at det må bety kvinnens egen myndighet, og ikke at at mannen er hennes myndighet].

Men i Herren er ikke kvinnen uavhengig av mannen, og mannen er ikke uavhengig av kvinnen. For som kvinnen ble til av mannen, blir mannen født av kvinnen, men alt er fra Gud. [Man kan mene hva man vil om skapelsen eller andre forhold, men som kristen, «i Herren», så er det likestilling].

Bedøm selv! Sømmer det seg for en kvinne å be til Gud uten noe på hodet [= uten hår]? Lærer ikke selve naturen dere at det er en skam for mannen å ha langt hår, mens det for kvinnen er en ære? For håret er gitt henne (i stedet for) som slør.

Hvis noen vil lage strid om dette, så husk at en slik skikk har ikke vi [de kvinnelige apostlene eller andre kvinner som samarbeider med Paulus, bruker ikke slør og de klipper ikke håret kort slik som prostituerte, gnostikere eller kvinneprestene i sex-templene], og heller ikke Guds menigheter [sånn er det også ellers blant kristne]

Vers 15 bør oversettes til «For håret er gitt henne I STEDET FOR slør.» For det står et anti i teksten.

Helt frem til den setningen har Paulus brukt katakaluptos for hodesjal. Men i den siste setningen bruker han ordet peribolaios, som er et generelt ord for å pakke rundt. Paulus må mene at kvinnens hår er bedre enn hva som helst annet. En enda bedre oversetting kan være: «For håret er gitt henne i stedet for enhver variant av innpakning.»

La meg gå til et annet sted i NT: Hvis du som kvinne tvinges av pastoren din til å ha hodeplagg i menighetslivet, kan du lese Lukas kapittel 7. Der er det en kvinne med langt hår som vætet føttene til Jesus med sine egne tårer og tørket tårene med sitt eget hår. Hun hadde altså ikke noe hodeplagg å tørke med. I møte med Jesus er det altså helt ok uten hodeplagg. Ikke la pastoren din overprøve Jesus. La heller ikke pastoren din overprøve Paulus som sier at håret er I STEDET FOR hodeplagg-innpakning.

Skal vi flytte denne undervisningen inn i vår tid, kan det være at man bør tenke litt gjennom hvilken tekst man har på t-skjorten sin. Eller rett og slett passe på at man ikke signaliserer for omverdenen at man som kristen blåser i Jesus, at man blåser i det andre kjønnet eller at man blåser i sin egen ektefelle. Vel, nå er vel ikke poenget selve signalene, men at man ikke har de verdiene som signalene uttrykker.

I 1. Tim 2 mener Paulus at kvinner ikke skal være opptatt av smykker og dyre klær. I den forbindelse nevner han flettet hår, eller muligens hårnett, som noe negativt. På den tiden var det gjerne håret man kunne bruke til å vise status. Hårnett av gull pluss timer i frisørstolen kunne dessverre være idealet før man dro på kristen menighetssamling. Slik er det dessverre mange steder også i dag i kristne sammenhenger. Dette er feil verdier, mener Paulus. Han mener ikke å komme med noe forbud mot pent hår, men mener vi bør fokusere mer på gode gjerninger enn å være opptatt av egobasert gull, glitter og posisjoner.

Siden Paulus er mot hårfletter (og antagelig oppsatt hår etter timer i frisørstolen) i 1. Tim 2, indikerer det at Paulus mener håret gjerne kan henge fritt. Men han er egentlig ikke opptatt av detaljer om håret skal være slik eller sånn. Det er ikke det som er budskapet til Paulus. Budskapet er: «Jeg har lov til alt, men ikke alt tjener til det gode. Jeg har lov til alt, men ikke alt bygger opp.» Og: «Jeg har lov til alt, men jeg skal ikke la noe få makt over meg.» Dette er Paulus-sitater fra 1. Korinterbrev.

Også Peter var mot gull, glitter og innviklede frisyrer som skulle imponere. Han nevner dette til kristne kvinner som var gift med ikke-kristne menn. Poenget var at gull og glitter ikke ville overbevise mennene om å bli kristne.

Jeg har foreløpig ikke funnet detaljene i frisyrene mellom fattige prostituerte, gnostiske kvinner og sex-prestinner. Altså hvem som klippet håret kort og hvem som eventuelt barberte seg helt på hodet. Men en omtrentelig fellessnevner er kortklipt/snauklipt. Hva skjedde så hvis for eksempel fattige prostituerte ble kristne og dukket opp i menighetssamlingen? Kan det være at Paulus oppfordrer slike til å ha hodedekke som liksomhår inntil håret er vokst ut eller mens det er menighetssamling? Dette fordi kvinnen skal vise at hun er sin egen herre fordi hun er skapt ut av mannens like? Det kan være at hun ikke kom ut av prostitusjonen med en gang, kanskje en hallik styrte livet hennes. Men i menighetssamlingene kunne hun få lov til å signalisere at hun var sin egen sjef og at hun egentlig støttet skapelseshistorien der mann og kvinne er likestilt og ett.

Det er ikke lett å sette seg inn i bibeltekster når bibeloversetterne er prinsippløse. Norske bibler bruker for eksempel to ulike uttrykk for det samme greske ordet:

«Men en kvinne som ber eller taler profetisk med utildekket hode, fører skam over sitt hode. Det er jo akkurat det samme som å være snauklipt [keiro]. Hvis en kvinne ikke vil ha noe på hodet, kan hun like godt klippe av seg håret [keiro]!»

Så langt jeg forstår, er det snakk om det samme greske ordet, bortsett fra ulik kasus slik at den ene gangen er det snakk om å være snauklipt, den andre gangen er det snakk om å snauklippe seg selv. Ved å bruke to ulike uttrykk i norsk oversettelse, blir man forvirret til å tro at det er snakk om to forskjellige hårklipp, for eksempel at det ene betyr kort hår og det andre betyr omtrent skallet.

Snauklipp-ordet keiro er brukt om sauer som skal bli klippet, og om Paulus som hadde kort hår en periode fordi han hadde inngått et religiøst løfte. Ordet er, så langt jeg forstår, brukt her i NT:
keiramenov = Apg 18:18 (Paulus snauklipt)
keirasqai = 1 Kor 11:6 (kvinner snauklipt)
keirasqw = 1 Kor 11:6 (kvinner snauklippe seg selv)
keirontov = Apg 8:32 (Filip møter finansministeren)

Jeg fikk en tolkningsidé da jeg leste om Filip som møter en finansminster som leser i GT en profeti om Jesus:

«Lik sauen som føres bort for å slaktes,
lik lammet som tier når det klippes,
åpnet han ikke sin munn.
Da han var fornedret,
ble dommen over ham opphevet.
Hvem kan fortelle om hans ætt?
For hans liv er tatt bort fra jorden.»

GT-profetien blir oppfylt i NT i Matteusevangeliet kapittel 27 der Jesus før han blir korsfestet blir ført frem for landshøvdingen Pilatus. Jesus svarer ikke da Pilatus spør. Jesus blir i NT mange ganger omtalt som et lam, et offerlam.

Å bli snauklipt kan altså bety å være i andres makt og hender. Sauen har ikke noe den skulle ha sagt. Man, altså sauen, er ikke lenger herre over seg selv.

Vi kan altså se for oss halliker som snauklipte de kvinnene som jobbet for dem. Men man behøver egentlig ikke blande inn halliker for at snauklipt-bildet skal kunne brukes om folk som ikke er herre over seg selv. Antikkens prostituerte med snauklipt hår la livet i hendene på de som betalte dem.

Det snauklipte hodet var reklameplakat. For å signalisere at nå var de herrer over seg selv, kunne de enten la håret gro, eller dekke det til, det vil si skjule reklameplakaten. Paulus skriver at de må dekke til hodet som et tegn på myndighet. «Derfor skal kvinnen for englenes skyld ha noe på hodet, som et myndighetstegn.»

Myndighetsordet brukes også for eksempel om landets myndigheter. Men hvorfor blander Paulus inn engler? Ordet exousian brukes i forbindelse med engler i 1. Peter 3:21:

«Dåpen er ikke å vaske kroppen ren, men en god samvittighets pakt med Gud i kraft av Jesu Kristi oppstandelse – han som fór opp til himmelen og nå sitter ved Guds høyre hånd, etter at engler, myndigheter (exousian) og makter er underlagt ham.»

Rammen til hodetekstene er altså når kvinner ber eller profeterer, det står i teksten. Dette er åndelige dimensjoner. Det er snakk om at kvinner løftes opp av Kristus og gis myndighet i åndelige saker.

Hvis det var snakk om prostituerte, kan det være at de ennå ikke hadde kom ut av prostitusjonen. Det var ikke lett å slippe unna halliker eller å skape seg en normal inntekt i antikkens kvinnediskriminerende samfunn. Kanskje de fremdeles var slaver. Men i menighetslivet, og i uttrykket «i Herren», var det andre regler. Derfor sier Paulus «Her er ikke slave eller fri». Andre steder i brevene forstår man at det var ikke slik at hvis man ble kristen så slapp man å være slave. Men i hjertet, og blant andre kristne, så var man fri.

Jesus åpner sin gjerning med å forkynne at han skal rope ut et godt budskap for fattige, der fanger og undertrykte skal få frihet (Lukas 4:17). Er det denne myndighet, dette privilegium, denne frihet, som Paulus oppfordrer kvinner til å bære på hodet?

Et annet sted oppfordrer Paulus kvinner til å være husherrer. Da gjaldt det bondegården. Å bære myndighet på hodet er i samme gate. Men nå gjelder det åndelige saker. Når kortklipte prostituerte kvinner kom inn i menigheten, ville kanskje andre i menigheten se ned på dem. Det er de som Paulus og Peter fyrer løs på i andre sammenhenger, nemlig de som var opptatt av posisjoner og fine smykker. Men Paulus sier at hvis noen har klipt av deg håret akkurat som man gjør med sauer der sauen ikke lenger har egen autoritet, så la ikke det stanse deg. Ta på deg et «hår», du. Stå rakrygget. Stå med myndighet over åndelige spørsmål selv om du er nederst på rangstigen i samfunnet.

Den andre hodeteksten er i Efeserbrevet 5:21-33
I denne teksten blander Paulus ikke inn forholdet mellom Gud og Kristus, men han sier at Kristus er kilden til menigheten, og at mannen er kilden til kvinnen. I antikken trodde man at hode og hjerte ga næring til kroppen, derfor brukes hodebildet kefale som både betyr kilde og hodeskalle. Fra to kanter har man altså at hode er noe annet maktoverhode.

Hvis Paulus snakker til kristne menn gift med ikke-kristne kvinner, er kilde-bildet uproblematisk for et likestillingsspørsmål. Da er det snakk om at kristne menn skulle på en eller annen måte overbevise sine ikke-kristne koner om å bli kristne. Mennene skulle gi konene næring/undervisning om kristen tro.

Men kilde-bildet kan også bety materielle poenger, altså at den kristne mannen skulle ha en annen holdning til sin ikke-kristne kone enn hva som var vanlig, og sørge for at kona fikk det godt materielt.

Kilde-bildet passer også til at ikke-kristne menn på den tiden var inntektskilden og informasjonskilden til sine kristne koner, på samme måte som mannen var kilden til kvinnen i skapelsen slik at også hun fikk DNA. Ja, dette kilde-bildet gjaldt også mange kristne ektepar. Selv om begge var blitt kristne, var det fremdeles mannen som samfunnet ga juridiske rettigheter. Og det var mannen som i sin oppvekst hadde blitt opplært til et yrke og som dermed var sin kones inntektskilde. Dette med kilde, som ikke betyr en sjef-posisjon, kan derfor brukes enten mannen var kristen eller ikke.

Det var ikke oppsiktsvekkende på den tiden å si at mannen er kvinnens inntektskilde. Det var konstatering av fakta: Menn tjente pengene. Men det lå ikke noe oppfordring om at nøyaktig slik skulle det være av noen religiøse grunner.

Hva var poenget med å fortelle noe alle visste? Jo, Paulus måtte bare legge grunnlaget for sitt poeng som kom straks etter. Det poenget var at hvis du var en kristen mann, så skulle du ha andre holdninger enn hva som var vanlig. Menn som ble kristne hadde en lang vei å gå når det gjaldt å fjerne seg fra den maskuline maktkulturen de hadde vokst opp i der man mente at kvinner ikke var noe som helst.

Det var vanlig på den tiden at en mann blåste i sin kone. En mann kunne bruke mer tid på selskapsdamer enn sin kone. Selskapsdamene kunne jo føre filosofiske samtaler fordi de hadde utdannelse. Nederst blant hans kvinner, var kona. Paulus forsøker å forklare at man må ha en annen holdning som kristen. Når mannen er kilden i samlivet (penger, informasjon osv), må han jommen følge opp. Han skal elske sin kone som seg selv.

Hvis mannen sluttet å følge datidens kultur, men heller startet å elske kona, så ville kona få den beste maten, de beste klærne osv. Da vil hun etter hvert fremstå «uten den minste flekk eller rynke».

Vel, det siste sa ikke Paulus om mannens forhold til kvinnen, men om forholdet mellom Kristus og menigheten. Paulus hopper mellom to forhold i disse avsnittene: kvinne/mann og menighet/Kristus. Sammenligningen er selvsagt ikke for å antyde at mannen skal være som en minigud, men at mannen skal ha Jesus som forbilde. Jesus var tjener. Det er som tjener Jesus er kilde og frelser. Slik skal også mannens holdning være. Men uten sammenligning for øvrig med Herren, alle slike bilder er begrensede og makter ikke forklare alt. I Apg kommer det frem at Paulus oppfattet seg selv og andre menn som helt vanlige mennesker og ikke noen gudelignende overmennesker, så vi må ikke trekke hans bilder for langt når han mener at menn skal «frelse» sine koner.

Siden mannen sto for inntektene, skulle han være «frelser» for sin kropp, altså kona. Kroppen til Jesus er menigheten, kroppen til en mann er kona. En mann skal elske kona som sin egen kropp, mener Paulus. Idealet er at det skal være gjensidig mellom mann og kvinne, et annet sted skriver nemlig Paulus at kvinne og mann eier hverandres kropper, og da snakker han til kristne ektepar. Men denne gangen ser det ut til at han henvender seg til ektepar der ikke begge er kristne, kun mannen er kristen. Derfor rettes oppfordringen til mannen. Enten tenker Paulus på materielle goder og mellommenneskelige forhold, eller så tenker han på frelse i religiøs forstand, eller så tenker han på begge deler.

Som sagt henvender Peter seg til kvinner som forhåpentligvis kan overbevise sine ikke-kristne menn til å bli kristne. Kvinnenes eneste mulige verktøy var positiv oppførsel. Antagelig Paulus snakker om det samme her, men nå om kristne menn. Med positiv oppførsel fra deres side, kan konene bli frelst.

Innledningen til denne hodeteksten lyder slik: "Vær hverandre underordnet i ærefrykt for Kristus!" Det er altså toveis. Jeg tror han først kommer med idealet, begge er kristne og for likestilling, for deretter å gå løs på unntakene der kun den ene er kristen.

Her er teksten hans:
«Vær hverandre underordnet [dette er idealet: full likestilling i ekteskap og menighet] i ærefrykt for Kristus!

[så kommer tips og råd til dem som lever i blandingsekteskap der kun den ene er kristen] Dere kvinner [som er gift med ikke-kristne menn i antikkens maskuline maktsamfunn], underordne dere ektemennene deres [samme uttrykk/oppfordring brukes etterpå ved slaver/slaveeiere, tvangsforhold der den kristne er fanget og må gjøre det beste ut av situasjonen: forsøke å overbevise maktpersonen til å bli en kristen] som under Herren selv [gjør det med iver].

For mannen er [i antikkens samfunn] kvinnens hode [kilde som gir næring til livsopphold], slik Kristus er kirkens hode [kilde]; han er frelser for sin kropp. Som kirken underordner seg Kristus, skal kvinnene underordne seg sine menn i alt [i håp om at mennene skal bli kristne slik Peter nevner].

Dere menn [som er gift med ikke-kristne koner], elsk konene deres, slik Kristus elsket kirken og ga seg selv for den, for å gjøre den hellig og rense den med badet i vann [elsk din ikke-kristne kone så mye at hun blir overbevist om å bli en kristen og lar seg døpe i vann], i kraft av et ord [kanskje Jesu siste ord på korset der han sier at oppdraget er fullført, eller eventuelt ordene man selv bekjenner i dåpen].

Slik ville han [Jesus] selv føre kirken fram for seg i herlighet, uten den minste flekk eller rynke. Hellig og uten feil skulle den være [synden er vasket vekk i et åndelig nådebad fordi Gud selv ga sitt liv].

På samme måte [sørge for at kona ikke har den minste flekk eller rynke, noe som kan tolkes som materielt med mat og klær, eller religiøs frelse] skal altså mennene elske sine koner som sin egen kropp.

Den som elsker sin kone, elsker seg selv. Ingen har noen gang hatet sin egen kropp. Nei, man gir kroppen næring [mat, oppmuntring, undervisning om kristen tro] og pleier den på samme måte som Kristus gjør med kirken. For vi er lemmer på hans kropp.

Derfor skal mannen forlate far og mor [mannen må være selvstendig] og holde seg til sin hustru [ikke ligge med andre enn kona, noe som var en uvanlig tanke i antikken], og de to skal være ett [de skal agere som om de var én kropp og må derfor hele tiden ta hensyn til hverandre, og er kun mannen blitt kristen, må han forsøke å overbevise kona om å bli kristen, for de er egentlig samme kropp/firma/enhet].

Dette er et stort mysterium; jeg tenker på Kristus og kirken [Paulus innser kanskje at hans bildebruk ikke kan brukes i alle retninger, eller at han ennå forstår kun stykkevis og delt].

Men det gjelder også hver enkelt av dere: Hver mann skal elske sin kone som seg selv, og hun skal ha respekt for sin mann [Oppsummeringer pleier å være viktig å legge vekt på slik at man ikke trekker de foregående bildene for langt, men denne oppsummeringen er litt uklar da man ikke vet om Paulus her oppsummerer to ulike blandingsektepar eller ektepar generelt. Hvis oppsummeringen handler om blandingsektepar, blir det slik: Kristne menn i antikken skulle begynne å elske sine ikke-kristne koner. Kristne kvinner skulle ha respekt for sine ikke-kristne menn, selv om disse mennene var drittsekker som plasserte kona nederst. Man kan angripe Peter og Paulus for at de ikke sier "røm fra diktatormannen din!" Men var et slikt råd i det hele tatt mulig å komme med? Antagelig hadde kvinner liten sjanse til å starte egen husholdning når mannen av samfunnet hadde fått alle juridiske rettigheter over henne. Den eneste muligheten var å overbevise mannen til å bli en kristen slik at han gikk inn for full likestilling. Og for at mannen i det hele tatt skulle lytte, måtte hun først vise ham respekt.]. »

Når begge er blitt kristne, vil det bli full likestilling slik både skapelseshistorien viser og slik urkristendommen viser ellers med kvinnelig apostel (Junia), kvinnelig lærer (Priska) og kvinnelig pastor/prest/biskop (Nymfa) og med NT-tekster som sier at man ikke skal gjøre forskjell på jøde, greker, kvinne, mann, slave eller fri, og at kvinne og mann eier hverandres kropper, og at kvinne og mann ikke er uavhengige av hverandre, og at gifte kvinner skal være husherrer, og at kvinner skal bære sin egen autoritet, og ikke mannens, i åndelige spørsmål.

mandag 13. oktober 2008

Å gå foran som en tjener

Paulus oppfordrer andre til å kopiere eller herme det han sier/gjør. Han bruker et uttrykk fra teateret, ordet ligner på pantomime. Dette er et annet bilde enn å være en leder som får en stadig større flokk som lederen må administrere. En tjener er en som oppfordrer andre til å gå inn for den samme ideen som tjeneren formidler. Det er ideen/holdningene som sprer seg, det er altså evangeliet som sprer seg, det vil si troen og verdiene.

Det er omtrent slik: «Se på meg, jeg tar meg av folk, og jeg underviser om kristen tro. Du kan gjøre det samme der du bor. For nå drar jeg straks videre til neste by.»

Det greske ordet hegeomai ble tidligere oversatt til veiledere i norske bibler. I dag oversettes det til ledere. Den nye oversettelsen kan diskuteres. En av betydningene av ordet er å gå foran. Ordet brukes også når noen går foran med et dårlig eksempel, for eksempel i 2. Tess 3: «Vi hører nemlig at noen blant dere ikke holder orden på livet sitt; de arbeider ikke, de bare går og driver." Man kan neppe kalles leder hvis man er dagdriver og krever at de andre skal fikse mat. Det er altså slik Paulus bruker ordet hegeomai, da kan ikke vi i dag forandre betydningen. Med hegeomai mener Paulus gode eller dårlige forbilder som påvirker oss.

Et annet sted i NT forklares hegeomai med noen som bringer evangeliet til en plass. Det kan utmerket skje ut fra en tjenerposisjon.

onsdag 24. september 2008

Lederskap må ikke bremse det allmenne prestedømme

Lederskap blant kristne må ikke ha bivirkninger som gjør at rettighetene, pliktene eller livet til vanlige kristne bindes. Dette gjelder for eksempel:


  • allmenn rett til å preke
  • allmenn rett til å døpe
  • allmenn rett til å ta initiativ
  • allmenn rett til å hjelpe
  • allmenn rett til å drøfte teologi

I kristne organisasjoner, slik som forlag, skoler eller hjelpeorganisasjoner, foregår det for eksempel ikke dåp, derfor kan det godt være en leder der, for det gir få eller ingen bivirkninger som rammer vanlige kristnes rettigheter. I menigheter derimot, foregår det dåp, derfor må en lederrolle der utføres med stor forsiktighet slik at alles rettigheter ikke bare blir beskyttet teoretisk sett, men blir fremelsket. I praksis betyr det at man ikke kan ha ledere i menigheter, kun tjenere. For med en gang man kaller noen for en leder, da pleier det å følge med noen leder-rettigheter, og da snakker vi plutselig om eneretten til å preke, døpe osv. Men en enerett står i konflikt med den allmenne retten, derfor går det ikke an å ha begge deler på en gang.

Slike lederrettigheter er noen ganger nedfelt skriftlig. Andre ganger er det bare en kultur som har satt seg; uformelt gis folk inntrykk av at de må spørre den som kaller seg leder før de selv preker eller inviterer noen til å preke. Eller man antar at hvis man skulle finne på å døpe noen, så vil ikke dåpen "gjelde" fordi man ikke er en leder selv. Eller man kommer ikke en gang på tanken om å preke eller døpe. For det er alltid lederne som tar seg av slikt. Man tror ikke man er bra nok. På den måten kan det allmenne prestedømme ha bremsene på både i formelle strukturer og i uformelle kulturer. Det er altså ikke nødvendigvis snakk om en enerett, men effekten er den samme.

Kort sagt: Ledere passer i kristne organisasjoner. Tjenere passer i kristne menigheter.

Det kan høres ut som at jeg går inn for to ulike prinsipper når jeg sier ok til ledere i kristne organisasjoner. Men det er egentlig det samme prinsippet som jeg bruker begge steder: Ingen må oppføre seg slik at de allmenne kristne rettighetene får et lokk på seg.

Når man blander menighet og organisasjon, kan man fort rote det til og skape bivirkninger for det allmenne prestedømme. Jeg synes det er greit at lederen for det kristne forlaget kan ha eneretten til å stake ut visjoner, men hvis den samme lederen krever eneretten til å preke i organisasjonens sommerfester, da begynner man å klusse det til, for da binder man det allmenne prestedømme. Redningen kan være at alle kristne har tyngdepunktet sitt i ikke-hierarkiske husmenigheter, og ikke et tyngdepunkt i tradisjonelle menigheter eller i organisasjoner med hierarki. Da har det allmenne prestedømme tyngdepunktet i gode rammer. Da kan man kanskje tåle at man jenker litt på prinsippene nå og da andre steder.

Man kan ha innslag av lederskap også i ikke-hierarkiske husmenighetsmiljøer, men da er det snakk om enkeltprosjekter som ikke legger en demper på det allmenne prestedømmet. Man kan altså ikke ha en leder for selve husmenigheten, men man kan ha en leder for en busstur.

What anyone could do in the early church

This is my view built on the NT in the bible:

Mini-apostles
It wasn't only the apostles who motivated people to get together as believers in the area around Jerusalem. Others in the church (ordinary Christians) were way ahead of them.

Any believer could baptise
Paul was baptised by a newly converted (a disciple). He wasn't baptised by an ordinated person, for example a priest. There were no professionals.

Meetings in the home
The first congregations met in homes, not in churches.

House-organic love
The apostles didn't administrate the money in the first congregation as many claim to day. They administrated a few gifts that were given to them personally. Food and other gifts were shared within each home congregation.

Home-deacon
The first deacons probably provided their services from their own homes.

A meal with the eucharist / holy communion
The first Christians gathered around a meal. Everyone contributed with a song, a prayer, an encouragement, anything.

God talks to whoever he wants
The Holy Spirit asked a disciple to place his hands on Paul. There were no leaders present when Paul was baptised. God uses everyone. Barnabas and Paul got their mission call together. God can talk to one individual, several people simultaneously or to a whole congregation.

Testing
None of the early Christians could force through their views in the congregation. If someone claimed the Holy Spirit had given them a message that involved the congregation, they had to put it before the congregation for testing. Today we have made hierarchies that hinder messages being tested, or even heard.

Micro-bishopes
A bishop/elder/priest/pastor or whatever you call them, was originally a Christian person who invited to a home meeting. There were no Christian denominations or citybishops in the congregational life of the first Christians. House congregations are therefore more biblical than todays more traditional congregations.

Female elders
Some independent congregations say no to female elders. But Paul called the gathering at Priska's home a congregation. She was therefore an elder.

No membership card
When Philip (who was neither a bishop nor an apostel) baptised the Ethiopian courtier, the courtier was left standing alone without a membership in the lokal congregation. All the courtier got, was his faith and a baptism into the universal organic congregation.

Because fellowship is important we can only guess that the Ethiopian courtier sought together with other Christians when he came home from his long journey. But it was therefore not a condition that Christian growth should occur by a motherchurch that made branchchurches.

You can do the same
If you're a Christian, you can invite to a Christian home gathering and call it a congregation, you can invite to a holy communion, you can baptise and you can evangelise. But though every Christian has «every right» doesn't mean every Christian has to do everything. Different talents/gifts get their natural place in the congregational life.

In addition you can agree on how different ministries should be done. But that doesn't mean these people rule over the others.

It's not a duty either to use your homes as the first Christians did, but there are practical, economical, interpersonal, growth wise and other advantages by using the home. In addition to using the home, it's also nice with other Christian engagements.

Leaders, or servents?
Leadership must be without bad sideeffects that bind the rights of ordinary Christians: The right to preach, to take an initiative, to help others, to baptise or to discuss theology. In Christian organisations such as publishing houses, schools or aid organisations, baptism seldom take place, there can therefore be leaders there. There would not be side effects that limit the individual Christian. Baptism often takes place in churches. It is important that people with spesial tasks in churches does not bind or limit the rights of ordinary belivers. In short: Leaders belong to organisationes. Servents belong to churches.


Sjur Jansen, Norway